Fattige 820 gram skilte de ni beste deltakerne i herre- og seniorklassen under årets havfiske-NM. I dameklassen ble det derimot en klar debutantseier.
Av: Endre Hopland
Tradisjonen tro arrangeres NM i havfiske omtrent når folk begynner å tenke på å legge om til- eller fra vinterdekk, altså en gang mellom 1. april og 1. desember. I år var det helgen 21.-22. oktober som ble den utvalgte, og det var Botne Havfiskeklubb som inviterte den norske havfiskeeliten til to dager med konkurranser og fest i Holmestrand. Hele 112 fiskere meldte seg på årets norgesmesterskap, og rundt 100 av disse stilte til start. Det er et meget bra tall, spesielt med tanke på at Holmestrand ikke akkurat bød på sommervær denne helgen.
Fisket i Oslofjorden var utvilsomt labert både lørdag og søndag. Faktisk er det litt skremmende hvor lite fangst det ble i løpet av to fulle fiskedager. NM-deltakerne måtte jobbe hardt for å få fisk over minstemålet, og siden årets NM-regler bare tillot ti innveide makrell per fisker, hadde det heller ikke noe for seg å fylle stampene med disse.
Fisk med litt størrelse var det også umulig å oppdrive. Det sier vel egentlig det meste at det var en makrell som var NMs tredje største fisk, og at denne bare var 100 gram lettere enn den delte førsteplassen, to torsker på 1260 gram.
Forholdene var likevel like for alle, og det er som kjent når fisket er på sitt aller kjipeste at klinten skilles fra hveten. Årets NM ble også rekordjevnt, og da status ble gjort opp etter to fiskedager, var det Jan Ekenes fra Fredrikshald HK som kunne juble for NM-seier i både herreklassen og allround. Med til sammen 10,94 kilo fisk, slo han Jarle Reitan fra Båstad HK med 280 gram, eller en middels makrell om du vil. Fattige 40 gram bak fulgte Petter Skudal fra Oslo HK.
PALLEN: Jan Ekenes (gull), Jarle Reitan (sølv) og Petter Skudal (bronse) tok pallplassene i herreklassen under årets NM i havfiske. (Foto: Privat)
Arne Bergstrøm fra Sarpsborg HK, Knut Arne Røyne fra Trondheim HK og Sigbjørn Hansen fra Ski HK fulgte på de tre neste plassene i herreklassen. Hansen på sjetteplass veide inn 10,24 kilo fisk, og var med det altså bare 700 gram bak vinneren. Likevel ble det bare Europa League-kvalikk i det rekordjevne norgesmesterskapet.
I seniorklassen karret tre fiskere seg over ti kilo med fisk. Thor Sletmo fra Ski HK veide inn 10,66 kilo fisk, noe som altså ville gitt pallplass i herreklassen der konkurransen er hardest. Sletmo vant seniorklassen foran Egil Berg fra Botne HK (10,48 kilo) og Dagfinn Karlsen fra Ski HK (10,12 kilo).
I dameklassen, som i år talte åtte deltakere, var det ikke like jevnt. Mesterskapsdebutant Jeanett Brudeseth Bersås fra Nordvegen HK fisket best av samtlige damer under første fiskedag, og selv om hun følte ting gikk fryktelig dårlig på dag to, endte hun opp på til sammen 7,82 kilo med innveid fisk. Det holdt til klasseseier med 1,96 kilos margin ned til Hilde Skiffard fra Oslo HK på andreplass. Torunn Handeland fra Trondheim HK knep tredjeplassen med til sammen 5,26 kilo fisk.
– På dag en var jeg på båten Costa Plenty, og der satset vi på å ligge på samme plass hele dagen. Vi fisket på 80-90 meters dyp, hovedsaklig etter hvitting. Mange var under minstemålet, men noen var også over 32 centimeter. Det dukket ellers opp et par hyser og torsk på båten, blant annet min torsk på 1,26 kilo. På dag to satset vår båt, som så mange andre, på å få fylt opp kvoten på ti makrell. Jeg klarte bare å få syv stykk over minstemålet, og var sikker på at gullet kom til å ryke, men heldigvis gjorde det ikke det, sier en strålende fornøyd Jeanett Brudeseth Bersås til Hooked.
33-åringen fra Odda deltok altså i sitt aller første havfiske-NM, og hun kunne vel knapt fått en bedre debut.
– Jeg er veldig overrasket og glad for denne seieren. En drømmer jo selvfølgelig litt, men jeg liker best å være realist. Jeg hadde som mål å klare en tredjeplass, men dette gikk jo over all forventning, sier hun til Hooked.
Tidligere i år deltok Bersås i sin aller første Norgescup-runde, noe som absolutt gav mersmak. Med NM-seieren i helgen er hun fullstendig solgt.
– Jeg elsker konkurranser og jeg elsker fisking, så til neste år kommer jeg til å satse alt på Norgescupen og NM, sier den nybakte norgesmesteren til Hooked.
DEBUTERTE MED SEIER: Jeanett Brudeseth Bersås gikk til topps i dameklassen i sitt aller første havfiske-NM. (Foto: Privat)
I juniorklassen var det i år bare fire deltakere. Her var det til slutt Marius Hansen fra Ski HK som tok NM-tittelen. Det ble også konkurrert i firemannslag under NM, og her var det Hansens klubb sitt førstelag som gikk helt til topps. Laget, som bestod av Robin Ødegård, Thomas Løland, Jon Anders Ihlen og Thor Sletmo, endte til slutt opp med 38,58 kilo fisk. Det er nesten 4,5 kilo mer enn Båstad 2 på andreplass.
– Til tross for litt glissent fiske og noe regn på søndagen, så har det vært en meget vellykket og fin helg. Mange glade havfiskere har vært samlet i Holmestrand, og det har vært god stemning om bord i fiskebåtene hele veien. Dette var moro, sier Tomas Steine i arrangementkomiteen til Hooked.
Selv om vi i Pikewallis har som målsetning å være en noe positivt i sportsfiske-Norge, så er det til tider rett og slett umulig å ikke bli litt oppgitt, ogg da må vi våge å uttrykke dette. Denne gangen går det ut over «vårt» sportsfiskeblad «Alt om Fiske».
Hva er det egentlige bladet «Alt om Fiske» har som målsetning? Hva er visjonene til bladet? Hvor vil de? Hvem er det de henvender seg til? Hvem er målgruppen? I navnet ligger det et stor ansvar. «Alt om Fiske» kaller de seg, men de er ikke i nærheten av å skrive om alt av fiske.
Jeg mener Pikewallis er smale, men nå går «Alt om Fiske» oss en høy gang. Er det ikke en liten eller stor fettfinne på fisken, får den strengt tatt ingen- eller i beste fall minimalt med spalteplass. Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg har bladd gjennom det siste nummert av «Alt om Fiske», og det er for meg en gåte at hverken abbor- eller gjeddefiske, som i disse dager er veldig hot, ikke er gitt noen form for plass. Hvis man ønsker å være alle norske sportsfiskeres fiskeblad, så er det på tide at det tas ansvaret. Da må de ha som målsetning å skrive om alt om fiske.
Selv om nesten alt av fettfinnefiske har en naturlig pause nå, så oser det av artikler rundt dette fisket og disse få artene. Er det et bevisst valg å ikke skrive gode artikler om for eksempel høstfiske etter abbor? Er det et bevisst valg å ikke skrive noe om gjeddefiske på høsten? Hva med lakefiske fra land? Hvorfor står det ingen ting om det? Gjørs er også en fisk som finnes i Norge.
Predatorfiske er uten tvil på vei opp og frem, noe vi merker her i Pikewallis og som sortimentet i flere sportsfiskebutikker også viser. Det skrives positive artikler om at gjedda kan bli en lønnsom fisk for mange rundt her på Østlandet i andre medier. Den kan dra til seg turister for store deler av Europa. Hvorfor våger ikke «Alt om Fiske» å stille spørsmålstegn ved bruken av Steinsfjorden de siste årene? Hvorfor er ikke «Alt om Fiske» med på å sette dagsorden også innenfor predatorfisket?
Dette er ikke noe personalangrep. Det kan være at «Alt om Fiske»-redaksjon selv ikke er stole av det de sender ut til folk. Det kan være flere grunner til at bladet ser ut som det gjør, for eksempel ressursmangler både på personell, penger til å komme seg ut eller rett og slett til å kjøpe inn gode artikler. Jeg tviler egentlig sterkt på at utfordringene til bladet kan kobles opp i mot de som jobber i redaksjonen.
Men, og det er et stort men: Skal de holde på slik de gjør nå, så bør de legge bort navnet «Alt om Fiske». La noen andre bruke det, og gå heller for «Alt om Fettfinnefiske». For per i dag så er ikke bladet «Alt om Fiske» i nærheten av å kunne stå for navnet sitt.
F*** BOLTEHELVETE! HVA SKJER HER A? Adrenalinnivået er skyhøyt og jeg puster hyppig men oppgitt. Har nettopp sett nok en rype løpe sikk sakk ut av skuddlinja. At min jomfrutur på rypejakt vinterstid skulle være SÅ spennende og frustrende var jeg ikke helt forberedt på.
Bernt er en ivrig turgjenger og fisker. Nå har han altså tatt jegerprøven og drevet med jakt ett års tid. I spalten «Bernt gjør ting han ikke kan» følger vi den ferske jegeren på hans opp- og nedturer, mens han utforsker denne vanedannende lidenskapen.
av: Bernt Nor
Jeg befinner meg i smellvakre Snåsa sammen med Kristian og Tron, på røye- og rypejakt helt på tampen av jaktsesongen og litt i tidligste laget for røyefiske i solveggen. Jeg ligger i snøen, sikrer våpenet og små ler, men gråter innvendig samtidig som jeg er så glad så glad. En merkelig følelse!
La meg spole tiden litt tilbake… ikke veldig mange uker.
Etter å ha gått til innkjøp av rifle var jeg klar for nye jakteventyr før sesongen var offisielt avsluttet. Jeg var sulten på mer, og følte at jeg ville oppleve mere jakt selv om slik vinterjakt kanskje ikke følger de tradisjonelle a4 sporende hovedfeltet i jakt i Norge har.
Jeg tok et par telefoner og sjekket jakttidene for å finne ut hva som var jaktbare arter vinterstid i Norge, som også passet tidsskjema og lommebok. Og en ting som ble tydelig var at det fortsatt var mulig å prøve rypejakt enkelte steder. Spennende!
Jeg kastet meg over det jeg fant av videoer på nett, og snublet over Ulf Linderoth på Vimeo som har lagd noen flotte filmer, en av disse har tittelen «Vinterjakt på ripa». Veien over til Paypal og streaming var ikke akkurat lang etter å ha sett trailern. Ulf viste seg å være en lugn og fin fyr foran kameraet og hadde både én og to ting å lære bort. Etter å ha sett filmen hans en håndfull ganger, i senga, på stua og sikkert en liten sekvens på toalettet også, så ble dommen klar; Vinterjakt på rype måtte bare prøves!
Jeg tok kontakt med Torbjørn i iNatur, som viser en service uten sidestykke og setter i gang å undersøke aktuelle steder. Vi trengte en hytte med en håndfull sengeplasser, rypeterreng med snø, gjerne et røyevann og kanskje til og med en kjentmann vi kan snakke med. Allerede dagen etter ble det klart; Ferden tar oss til Snåsa! Vår fantastiske kontaktperson i Snåsa Fjellstyre, Lisbeth tipser oss om Langvasshytta og området der. Kjentmann Thomas Rohde kunne også komme innom en tur for å dele stalltips.
Et par uker senere er altså ferden i gang med bil fra Oslo med et pitstopp i Stjørdal for å hilse på gutta i Best Fiske og han Jan Sakshaug. Været er upåklagelig og skal YR få rett så har vi minst et par tre dager med godt vær i vente.
-16 C står det på dashbordet når vi pakker pulkene i fullt månelys. Det knitrer godt i snøen når to voksne karer og en tynn vegeterianer setter stavtak i scootersporet. Løypa måler vi til optimistiske 8km, én grei skitur inn til Langvasshytta. Forholdene er magiske, formen tipp topp og euforien spruter mens vi opplever en skitur som mange drømmer om. Første del går som en lek! Men midtveis merker jeg at jeg atter en gang går i fella med å drikke for lite, og ikke ha lett tilgjengelige karbohydrater. Med en topplastet pulk full av kamerautstyr, isbor, jaktutstyr, voksendrikke og annet snadder så blir det fort 40-50 kilo å dra på. Og selv om det ikke akkurat er kupert terreng ala Jotunheimen så åpenbarer det seg et par monsterbakker innimellom lett kupert terreng.
Nærmere 5 timer senere, en heftig dose bannskap og et par karer med gnagesår så kommer vi endelig frem til målet. Basecamp de neste dagene for vår røye og rypejakt; Langvasshytta.
Langvasshytta. Vår basecamp for røye og rypejakt i Snåsa. Foto: Bernt Nor / Hooked
Det tar noen timer å få varme i hytta men vi er bare glade for å være i hus, og ser frem til en spennende opplevelse her i smellvakre Snåsa.
Neste dag kommer kjentmann Thomas innom mens vi prepper utstyr. Jeg synes det er halve kosen, sitte å fikle, smugtitte litt i boksen til nabo’n , utveksle erfaringer og kanskje juge litt. Thomas viser seg å være en usedvanlig trivelig fyr som har vokst opp og trasket mye i både Snåsa og Lierne, og det er tydelig at fellene hans har fått noen mil under skia. Historiene om svære røyer og enda større ørreter er farlig inspirerende! En kopp kakao går ned på høykant under litt briefing på kartet og vi klekker en giftig plan over de hissigste områdene. Så spenner vi på oss skia og jobber oss ned til målet. Grønningen, et bra røye- og ørretvann vi passerte på vei opp. Dessverre så ryker vi på en real smell første dagen, det viser seg at mitt medbragte isbor og tilhørende reservekrone er feilslipt. Det står bare å gynger og tar ikke tak i den beinharde stålisen. Det mystiske men dog velkjente knivsegg-trikset fungerer heller ikke og fadesen er et uungåelig faktum. Vi har to stk ubrukelige UR Rantanen borr, midt inne i Snåsafjellene.
Etter å ha gått tur- retur Grønningen har første dagen altså gått opp i røyk. Slikt er så ufattelig bittert – og enden på visa er at Thomas går en ekstra tur innom hytta si i enden av Grønningen, henter sitt trofaste Mora-borr og leverer dette til turfølget fra by’n. Det er service på høyde med det beste utenlandske! Trua kommer tilbake og vi håper på et vindu til med røyefiske litt senere på turen.
Tilbake på hytta disker Tron opp med det som må være verdens beste trøstemat; speket rype- og orrfuglbryst på flatbrød og rømme, med en klunk rødvin. Ganen eksploderer i naturlig rene og fantastiske smaker i en stemningsfull hytte med godt selskap. Vi har det ikke så værst allikevel.
Speket orrfuglbryst med flatbrød og rømma. Himmelsk! – Artikkelserien røye og rypejakt – Foto Bernt Nor
Dag to er det rifle og kikkert som er komboen. Vi skal alle tre begi oss ut på et nytt eventyr og spenningen er stor. Så utrolig gøy det er å oppdage nye gleder og interesser her i livet!
Tron har jaktet i en 10 års tid, men rypejakt med rifle er nytt også for han. Men med Ulf Linderoths eminente film, Trons erfaring og en stor dose optimisme er vi sikre på at dette kommer til å bli knall. Om det blir 1 rype er vi vel fornøyde alle mann – i allefall utad. I hytteboka stod det et fint innlegg om fire mann som utelukkende skulle leve av det de høstet fra naturen. De gikk ned i snitt 5 kg på en uke… Personlig har jeg 5kg å avse, men det er verre med han 50kgs vegeterianeren som lyder navnet Kristian.
Vi våkner til et nydelig vær med knitrende snø, sol og lite vind. Rett og slett postkortvær i Snåsa altså! Etter tips i fra Thomas har vi peilet ut en rute som tar oss opp i beltet mellom snaufjell og bjørkeskog, og dagens fremdriftsmiddel er felle-ski. Denne type jakt blir betydelig lettere med optikk og vi har med et par kikkerter av god kvalitet. Avstandsmåler er også med og skal vise seg å bli et supert hjelpemiddel på denne jaktformen.
Sakte men sikkert beveger vi oss oppover fjellet, speider mens vi går og lytter. Snøen knitrer lett når felle-skiene sklir sine få centimeter mens vi hele tiden er omgitt av et fantastisk vakkert landskap. Når vi så kommer opp på snaufjellet har vi 360 graders utsikt under lunsjen – det kan ikke bli særlig vakrere og vi uttaler vel fort at om det ikke blir fangst har vi fått en flott tur! Veit ikke helt om vi mener det, eller bare legger lista lavt.
For en utstikt – for et sted. Love Snåsa! Røye og rypejakt – Foto Bernt Nor
Kursen settes mot et lite tjern omkranset av dvergbjørk og en og annen furu. Det ser giftig ut og kjentmann Thomas fortalte oss at han har observert flere kull her tidligere i sesongen. Og jaggu skulle han få rett. Et liten kilometer før tjernet, i en solrik vest-vendt slak fjellside stopper Tron opp. «Den hvite dotten der borte kan fort være en rype», hvisker han mens han peker med stavtuppen. 80 meter foran oss, rett på kursen vi har satt. Kompaniet kommer til full stopp og vi tar frem kikkertene og peiler oss inn. Umiddelbart ser jeg et hvitt hode med svarte øyer med fjellrypas karakteristiske sorte øyenskygge. Samtidig får vi en liten overraskelse. Ikke synlig med det blotte øyne, men igjennom kikkerten oppdager jeg to ryper til som sitter i skjul bak en kveilende rot.
Pulsen stiger dramatisk mens jeg begynner å tenke på hva jeg skal gjøre. Min første jaktsituasjon på vinterrype er et faktum. Men tiden går fort og alt han Linderoth har vist i filmen sin blir borte som dugg for solen, det samme gjelder alle råd og info fra nett. Jeg kjenner adrenalinet pumper mens Tron prøver å få meg til å legge meg ned med sekken som anlegg. Vinkelen blir ikke helt optimal, jeg ligger litt for dypt. Retter meg til og får det litt bedre. Ikke helt 100% men godt nok. Jeg kjenner skytetreningen fra militæret hjelper meg, tror jeg. Klarer å beholde roen og får siktet meg inn på den hvite dotten, mens Tron sier han tar rypen helt til venstre. Teller ned fra mens jeg presser løst på avtrekkeren. Tre. To. Èn.
LÅST. Inget klikk, virker som sikringen fortsatt er på, men nei den er ikke det. Faen -hva skjedde? Tron holder skuddet sitt mens jeg banner og begynner å fikle med bolten. Tar nytt ladegrep. Må sikte meg inn på nytt og er livredd for at rypene er skremt opp eller har begynt å vagle bort ut av synsfeltet. Heldigvis kommer rypa til syne i kikkerten igjen. Puster, men har ikke helt godfølelsen. Må roe meg ned mens adrenalinet ruser samtidig som jeg forbanner meg selv for kløninga. Rypa kommer inn i siktet og hun sitter bom stille. Herlig! Så begynner jeg å små-le litt for meg selv og får ned pulsen. Sikter meg inn litt lavere og teller ned Tre, To, Èn.
BANG! Lyden av skuddet ekkoer løst i fjellet mens jeg titter opp forbi kikkerten og ned hvor løpet peker – tre ryper slipper seg ned fjellsiden og flyr fra oss. Det hadde vært et flott postkortmotiv! Litt skuffet, mitt første skudd på rypejakt med rifle ble bom og 100% fangstrekken fra sjøfugljakta og revejakta er brutt. Men det tar ikke mange nanosekundene før jeg omfavner gleden av min første rype-situasjon, pulsen stiger igjen og adrenalinet viser seg med høy pipestemme. Dette var utrolig artig! Tron holdt tilbake sitt skudd og gliser rått når han spør åssen jeg har det. En særdeles jovial og omtenksom fyr denne Tron altså – meget glad jeg har blitt kjent med han.
artikkelen fortsetter under bildegalleriet
Bildegalleri – Røye og rypejakt i Snåsa
Røye og rypejakt - Snåsa - Klikk for større bilder
1 of 12
Speiding - Foto: Bernt Nor / Hooked
Rifle og helmantlet kule - Foto: Bernt Nor / Hooked
Rypespor - Foto: Bernt Nor / Hooked
Kristian (v), Tron og Bernt - Foto: Bernt Nor / Hooked
Tron ankommer hytte noe sliten og kald i fjeset - foto: Kristian Leraand
Gladgutten Kristian - Foto: Bernt Nor / Hooked
Amatøren - Speiding - Foto: Kristian Leraand
Herlig måneskinn - Foto: Bernt Nor / Hooked
Hyttekos - Foto: Kristian Leraand / Hooked
Morgenstund - Foto: Bernt Nor / Hooked
Enda mer speiding - Foto: Bernt Nor / Hooked
Av en eller annen grunn er dette fint - Foto: Bernt Nor / Hooked
Ikke mange minuttene senere går vi videre innover i beltet mellom snaufjellet og bjørkeskogen. Vi har noen timer til med godt lys og trua på å komme i kontakt med flere ryper er skyhøy. Rart med jakt og fiske egentlig, etter timesvis av trasking og venting – så glemmer man all dødtid så fort man får kontakt med dyret man jakter på. Vi er således ganske enkle sjeler.
Fortsettelse følger…
En ny del i artikkelserien Røye og rypejakt kommer ukentlig høsten 2017
VELLYKKET PROSJEKT: Denne makrellstørjen på 251 centimeter og ca. 285 kilo var en av til sammen 18 fisker som ble fanget og tagget under det svensk/danske merkingsprosjektet i september. (Foto: Westin Fishing)
I løpet av september landet svenske og danske sportsfiskere til sammen 18 størjer på mellom 130 og 350 kilo i Kattegat og Skagerrak.
Av: Endre Hopland
Det var knyttet stor spenning til det svensk/danske størjeprosjektet, der rundt 100 fiskere fra de to landene deltok med målsetning om å merke de enorme makrellstørjene som nå er tilbake i nordiske farvann etter over 50 års fravær. Fiskingen og merkingen, som altså gikk for seg i september, blir betraktet som en stor suksess.
– Projektet er ekstremt vellykket. De merkede fiskene kommer til å bidra med informasjon om vandringsmønster og genetikk som vil være fundamentalt i det fremtidige forvaltningsarbeidet. Bestanden har vokst mye de siste årene, og sjansene for at vi skal kunne se størje i skandinaviske farvann også i tiden fremover er gode, sier forsker Andreas Sundelöf ved Institutionen för akvatiska resurser (SLU Aqua) ifølge Sportsfiskarna.
Det er SLU har ledet den svenske delen av merkingsprosjektet, og det var også utenfor Sverige at de aller fleste av fiskene som nå svømmer rundt med en radiotagg i ryggen ble fanget, til sammen 14 størjer. De resterende fire ble altså landet utenfor Danmark.
Det svenske fisket ble gjennomført i samarbeid med Sportsfiskarna, de svenske sportsfiskernes eget forbund. Disse har bistått med prosjektkoordinering og organisering av flåten med frivillige sportsfiskere.
– Det har vært en stor jobb å koordinere fiskebåtene våre i løpet av de ni fiskedagene, men resultatet er fantastisk. En kombinasjon av kompetente sportsfiskere og uvanlig fint septembervær gjorde at vi kunne håndtere og merke størjene under de best tenkelige forhold for både fisk og merkingspersonell, sier fiskevelferdssjef i Sportfiskarna Markus Lundgren.
Også på dansk side er de godt fornøyd med gjennomføringen av merkingsprosjektet, som altså er det første av sitt slag her oppe i kalde nord.
– Det er fantastisk at vi lykkes med å tagge 18 størjer, og uten hjelp fra de mange enusiastiske sportsfiskerne i Danmark og Sverige kunne ikke dette latt seg gjøre. Nå venter vi i spenning på at dataene fra senderne skal komme tilbake til oss, slik at vi kan bli klokere på hvorfor størjene nå har vendt tilbake, og hva vi kan gjøre for å beholde de i våre farvann, sier professor Brian MacKenzie i DTU Aqua.
Norge var som kjent ikke en del av merkingsprosjektet, der fisket altså foregikk med kraftige stenger og sneller fra relativt små båter. Her hos oss er størjefiske med stang ulovlig, men det betyr likevel ikke at de nylig tilbakevendte fiskene får være i fred. Notbåten Bluefin fikk årets norske forsøkskvote på 42 tonn (ikke medregnet uungåelig bifangst), og 14. september var kvoten i havn.
Agnfiske fra land i sjøen er både moro og effektivt, og på fin bunn er et glidende takkel vanligvis suverent. Slik går du frem for å lykkes.
Av: Endre Hopland
Både sluker, pilker, shader og fluer kan være gode fiskefangere, men jevnt over er det ingen tvil om at naturlig agn gir både mest fisk og størst artsvariasjon. Dette gjelder spesielt i sjøen. Agnet kan presenteres for fisken på mange forskjellige måter, men i denne artikkelen skal vi altså se nærmere på det glidende takkelet.
Et glidende takkel består i klartekst av en glidebom, et par stopperler, et krokslep og et blylodd. Når en fisker med agn fra land bruker en ofte en såkalt sjokkfortom eller leader på noen meter som skjøtes på høvedsnøret. Denne er tykkere enn hovedsnøret, og avlaster dette i kast med mye kraft. I tillegg er den mer hardfør med tanke på slitasje. Det er i enden av sjokkfortommen glidebommen monteres.
Selve monteringen er ekstremt enkel. Etter tur trer du perle, glidebom og ny perle inn på sjokkfortommen, før du fester krokslepet i enden. Blyloddet fester du i hempen på glidebommen. Det blir naturlig nok en knute der sjokkfortommen er skjøtet sammen med hovedsnøret, og ved denne knuten vil også glidebommen stoppe. Dermed kan bommen i praksis vandre på hele sjokkfortommen dersom dette skulle bli nødvendig. Det blir det rett som det er.
Poenget med det glidende takkelet er nemlig at fisken skal ha mulighet til å ta med seg agnet uten å kjenne noen form for motstand. Dette vil den kunne gjøre dersom du kaster ut takkelet, strammer opp snøret og frikobler spolen på snellen din. Når en fisk tar agnet ditt vil du da se at snøret forlater snellen, og dette skjer altså før fisken får tid til å skjønne at her er det noe som ikke stemmer. Du får også god tid på deg til å avgjøre når du vil sette tilslaget. Enkelt og genialt.
En annen fordel med å montere det glidende takkelet rett på sjokkfortommen, er at kastene ikke blir nevneverdig svekket kontra for eksempel en sluk. Når du skal kaste vil glidebommen og søkket henge helt nede ved swivelen til krokslepet, og det hele vil være relativt strømlinjeformet og lettkastet.
EN SIKKER VINNER: Glidende takkel med tokroksslep egnet med reke og blåskjell. (Foto: Endre Hopland)
Dersom du ikke ønsker å kjøre det glidende takkelet rett på sjokkfortommen, kan du fint avgjøre selv hvor mye snøre bommen skal kunne bevege seg på. Dette blir en kortere variant av et glidende takkel, det bom og perler tres på en snørebit på for eksempel en meter med swivel i en ende og krokslep i den andre.
Swivelen knytes da i enden av snøret som om den skulle vært en sluk. Denne varianten funker fint på arter som sluker agnet straks de finner det, men vær obs på at det kan være litt mer knotete å kaste med en slik rigg.
Det er ellers verdt å merke seg at glidebommer kommer i en rekke former og fasonger, og at en vanlig swivel i mange tilfeller kan gjøre den samme jobben som en glidebom dersom du ikke har en tilgjengelig. Poenget er at fisken skal få dra med seg snøret uforstyrret. Så lenge den får det, er det ikke så nøye om bommen er tykk, tynn, kort, lang, rød eller svart.
MYE Å VELGE I: Glidebommer og søkker kommer i alle mulige varianter, og det meste funker. (Foto: Endre Hopland)
PS: Det overnevnte krokslepet er for øvrig bare en litt kraftig snørestump med en krok eller to i den ene enden og en swivel i den andre. Slepene kan kjøpes i de fleste fiskebutikker, men du lager de også enkelt selv, og danderer de med det du måtte ønske av attraktorer. I kombinasjon med et glidende takkel og agn av for eksempel sild, makrell, reke eller blåskjell, vil dette garantert gi fisk ute på fin bunn.
I videoen under kan du i levende bilder se hvordan et glidende takkel ser ut og fungerer i praksis:
GIFTIG DAME: De store kveitene i Norge er fulle av miljøgifter, og skal tilbake i sjøen uansett tilstand. På Sklinnabanken gjelder dette alle kveiter.
(Foto: David Volent Lindberg)
På Sklinnabanken er kveitene så fulle av miljøgifter at de er farlig å spise uansett størrelse Men det er lov å kaste de i sjøen igjen uansett tilstand.
Samtidig ble det innført forbud mot kveitefiske i Norges økonomiske sone innenfor et avgrenset område av Sklinnabanken, som går langs Namdalskysten og et stykke sørover på Helgeland. Det er fremdeles lov å fiske i området, men da etter andre arter enn kveite.
Bakgrunnen for at maksmålet på 200 centimeter ble innført i hele landet, er at store og gamle kveiter har mye miljøgifter i seg, og derfor ikke er anbefalt som menneskemat. Hos mindre, og da altså yngre kveiter, er ikke dette sett på som et problem. Unntaket er kveiter fra den nevnte Sklinnabanken. Her er nemlig den mindre fisken full av miljøgifter også, noe Mattilsynet ikke har noen god forklaring på.
– Det er et merkelig område Sklinnabanken, og vi spekulerer veldig i hva det kan være som gjør at selv de små kveitene herifra har et så høyt innhold av miljøgifteret. Det er noe som er spesielt der, det må det bare være. Et såpass begrenset område med så tydelige forskjeller ser vi sjelden, men vi har ingen kunnskap som i dag sier at det må være sånn eller sånn, sier seniorrådgiver i Seksjon for fisk og sjømat hos Mattilsynet, Harald Nordås, ifølge NRK.
Det er ingen statshemmelighet at Haltenbanken og Sklinnabanken tidligere ble benyttet som dumpingplass, blant annet for for plastindustriavfall. Ifølge NRK var det også her den svenske bedriften Fosfat bolaget AB sendte flere tusen tonn klorerte alifatiske hydrokarboner over bord inntil de ble fersket i mai 1970.
Hvorfor kveitene på Sklinnabanken er så fulle av miljøgifter er det altså ingen som vet med sikkerhet, men en trenger ikke akkurat være født på en helligdag for å skjønne at massedumping av giftig avfall antagelig spiller en rolle i ligningen, til tross for at det er lenge siden dumpingen skjedde.
Mattilsynet vil nå prøve å finne ut mer om hvor giften kommer fra, men inntil videre er det altså forbudt å fiske kveite i området, uavhengig av fiskens størrelse. I resten av landet må som nevnt all fisk over 200 centimeter settes tilbake igjen, død eller levende.
Fra et forvaltningsperspektiv er dette i utgangspunktet strålende nyheter. Store kveiter er nemlig store av en grunn, og genene til slike fisker ønsker en selvsagt å videreføre. Nå er det på ingen måte denne tankegangen som ligger til grunn for de nye maksmålreglene, men det spiller egentlig ikke så stor rolle. Det viktigste er at de store kveitene settes tilbake igjen.
At fiskene skal tilbake igjen uansett tilstand er derimot en mindre smart formulering. Det er selvsagt skrevet på denne måten for å unngå at folk skal kunne spekulere i «uungåelig» bifangst eller påberope seg at stor fisk allerede var død da den ble landet, og akkurat dette er det selvsagt mening i. Men medaljen har som kjent alltid en bakside.
At en kveite som inneholder for mye miljøgifter til å bli menneskemat skal dumpes i sjøen, blir omtrent så bakvendtland som en får det. Er fisken i fin form og svømmer av sted vil det i de fleste tilfeller neppe være et problem, men dersom den allerede er død, serverer vi jo i klartekst andre sjødyr fiskekjøtt vi selv ikke tør spise.
Havets åtseletere tåler dette fint, men det er på det reine at vi her også gir ris til egen ræv. Miljøgiftene fra storkveitene forsvinner nemlig ikke selv om de er ute av syne. Tvert imot blir de sendt i sirkulasjon igjen gjennom andre, som igjen fort kan bli menneskemat eller føde for fisk og skalldyr som blir menneskemat. Noen som sa ond sirkel?
Det er utvilosmt noen utfordringer knyttet til den nye maksmålregelen, men direktoratet skal likevel ha skryt for å ta grep, uavhengig av bakgrunn. Så håper vi de nye reglene blir respektert i fremtiden, selv om det nok vil ta tid før de får fotfeste. Senest i går annonserte en anerkjent, norsk sjømatforhandler at de hadde tilbud på flotte stykker av en 160 kilo tung kveite. Ifølge Mattilsynet inneholder altså en slik fisk så mye miljøgifter at den burde vært håndtert som spesialavfall. Da er 299 kroner kiloen stivt…
Det er i dorgefart Tord Fladeby bruker mesteparten av fritiden sin, men litt jakt får han også tid til. Mandag skjøt han en diger kronhjort.
Av: Endre Hopland
Fladeby, som er en av trollingkarene i Team Propell, liker seg på jakt. Under vann er det stort sett ørret, laks og gjedde det handler om, mens rådyr og hjort er favorittene i skogen. Forrige uke var han på hjortejakt i Østerdalen. Den første dagen ble resultatløs, men det gjorde ikke så veldig mye. Dag nummer to kommer han nemlig aldri til å glemme.
Grytidlig onsdag morgen løsnet Fladeby skudd mot en stor kronhjort. Dyret gikk rett i bakken, og en lettere oppspilt jeger kunne snart konstatere at det var selve drømmebukken han hadde sendt til de evige beitemarker.
– Det er i alle fall en 13-tagger, kanskje en 15-tagger også, men jeg tror to av taggene kan være for små til å telle, forteller Fladeby på Team Propell sin egen blogg.
Den store hjorten ble veid til meget pene 150 kilo. De største kronhjortene kan veie opp mot 200 kilo, men slike dyr er veldig sjeldne. 150 kilo er sett på som en virkelig stor bukk.
SOLID: Tord Fladeby med kronhjorten på hele 150 kilo. (Foto: Privat)
Fladeby forteller at hjorten kom ut rundt 60 meter foran han, der den stilte seg opp og brølte.
– Det var et ganske enkelt skudd. Jeg har jaktet på en sånn stor bukk i fem år nå, og det var en ubeskrivelig følelse da jeg endelig traff på en. Geviret er symmetrisk og pent, og det er ingen knekte tagger. Nå blir det bogmontasje på veggen hjemme. Det til og med godkjent av kona, sier Fladeby.
IKKE VIKTIG NOK: Villfisken i Hardanger er ikke viktig nok for regjeringen, og genbanken som kanskje kan redde stammene av laks og sjøørret i Hardangerfjorden får ikke en krone i statsbudsjettforslaget for 2018. (Foto: Endre Hopland)
Regjeringen finner ikke penger til å videreføre genbankprosjektet som kan redde de ville laksefiskstammene i Hardanger i sitt forslag til statsbudsjett.
Av: Endre Hopland
Nok en gang viser den sittende regjeringen at villfisk og egentlig naturen generelt ikke er noe vi er spesielt interessert i å bruke penger på å bevare her til lands. I statsbudsjettsforslaget som nylig ble lagt frem får ikke villfisken ett eneste øre, og fremtiden til laks- og sjøørretstammene i Hardanger settes på ny på spill.
Posten for nødvendig opprusting eller fortsatt innsamling til genbanken i Hardanger, som ble opprettet for å ivareta de ville laksefiskene i landets mest intense oppdrettsområde, står altså oppført med null kroner i forslaget til statsbudsjett for 2018. Null! Dette er rimelig uforståelig siden det i forrige statsbudsjett ble bestemt at genbanken skulle etableres i stedet for å innføre en strengere regulering av oppdrettsvirksomheten i fjorden.
I det ferske budsjettforslaget er altså hele den livsviktige genbanken høvlet vekk, eller sagt med reine ord: Regjeringen gir faen i villfisken i Hardangerfjorden, og synes de allerede skakkjørte stammene av laks og sjøørret i området bare kan dø ut som et nødvendig offer for storkapitalen.
– Regjeringens fremlagte budsjettforslag vil ha dramatiske konsekvenser for de ville laksefiskene sør i landet vårt, og da spesielt i Hardangerfjorden. Det kuttes voldsomt i de redningsaksjoner som er igangsatt for å ta vare på de siste restene i Hardanger. Dette er uansvarlig og svakt, sier generalsekretær i Norges Jeger- og Fiskeforbund, Espen Søilen.
På vegne av organisasjonen han er leder for, ber han Stortinget bevilge 25 millioner kroner over statsbudsjettet 2018 til oppstart av genbankbygging for villaksen i Hardanger. Søilen får støtte av generalsekretær i Norske Lakseelver, Torfinn Evensen.
– Disse årlige kuttforslagene skaper uforutsigbarhet i en allerede presset situasjon for villaksen. Regjeringen skuffer med disse kuttforslagene alle de som arbeider for en bærekraftig villaksforvaltning, og jeg nøler ikke med å kalle dette en dødsdom for de ville laksefiskene i Hardangerregionen, sier han.
Utenom de meget dramatiske kuttene i genbanken i Hardanger, foreslår også regjeringen å kutte fem av de 93 millionene som er satt av til kalking av norske lakseelver. Mer om dette finner du på nettsidene til Norges Jeger- og Fiskeforbund.
