For Judith Brommeland er fiskingen mer livsstil enn hobby, og hun har oftere fiskeblod enn neglelakk på fingrene. Det er også slik hun vil ha det. Vi ble med den munnrappe 47-åringen på en fisketur som neppe kommer til å gå i glemmeboken med det første.

Av: Endre Hopland

Solen står allerede høyt på en nesten skyfri himmel, og vinden er knapt merkbar. Klokken har bare så vidt passert åtte, men det er allerede seks-syv grader i luften. Meteorologene har dessuten lovet tosifret til lunsj, og for en gangs skyld ser det ut til at de kan få rett. Alt ligger til rette for en fantastisk dag med skikkelig havfiske, under kyndig guiding av en av de beste i gamet.

Vi følger Fedje-ferjen et stykke vestover fra Sævrøy, før den 27 fot store Ardea Proen til skipper Erling Berland skyter fart mot storhavet og de ventende langebankene. Humøret om bord er upåklagelig, men det er likevel litt anspent stemning i styrhuset. Judith er nemlig en tanke nervøs denne onsdagsmorgenen. Smilet er på plass, men også nervene. Den garvede og meritterte havfiskeren fra Sotra er ikke akkurat ukjent med å fiske under press, men det er forskjell på konkurranse og reportasje. Stor forskjell. Dessuten kan en jo aldri være sikker på om fisken er i dytten eller ikke.

Judith frykter at gytingen allerede kan være over, og at langene er spredd for alle vinder. Det synes på kroppsspråket hennes. Likevel slår hun fra seg de negative tankene. Noen historier om gamle storfangster hjelper alltid på. Det samme gjør en pose seigmenn. En slags hvilepuls oppnås, men det slappes på ingen måte av.

Annonse

Selvgående

Judith Brommeland er ikke en dame det går tretten av på dusinet. Hun har fisket siden hun var en neve stor, og reiste på havet på egenhånd lenge før hun var myndig. I voksen alder ble den store interessen for fiske litt mer organisert. Havfiskemiljøet i Bergensområdet er nemlig stort og godt, og gjennom Bergen Havfiskeforening traff hun mange likesinnede.

At 47-åringen kan fiske er hevet over all tvil, noe resultatlistene på havfiskeforeningens egne hjemmesider tydelig vitner om. Det siste tiåret har nemlig Judith blitt klubbmester i dameklassen hele syv ganger av åtte mulige, og stort sett utfisker hun også de fleste i herreklassen og er med helt oppe i sammenlagttoppen, uavhengig av kjønn. I tillegg til de lokale konkurransene kommer også landsdekkende cuper og norgesmesterskap, og heller ikke her går Judith stille i dørene eller lar premiebordene stå urørte.

Innad i Bergen Havfiskeforening har hun for øvrig hatt forskjellig verv og ansvarsområder i en årrekke. Blant annet har hun vært både nestleder og båtansvarlig. At fiskingen er en veldig stor del av livet hennes legger hun absolutt ikke skjul på. En livsstil mer enn en hobby, som hun selv sier det. Dette vet også familien hennes alt om. Innimellom klarer hun å lure mannen Jarle med seg ut på tur, men jevnt over reiser hun alene eller sammen med fiskekamerater fra klubben. Slik har hun alltid vært. Selvgående. Etter eget utsagn en guttejente. Fiskelukt av klærne. Blodige arbeidsfingre. Sterk som en okse. Håndtrykk som en bilpresse. En hårmanke som i aller høyeste grad skiller seg ut i mengden. Og smilende. Alltid smilende. Du glemmer ikke Judith når du først har møtt henne.

Tradisjonelt

Historiene sitter løst inne i styrehuset til skipper Berland, og selv om vi nesten skal halvveis til Shetland, virker reisetiden kort i godt lag. Utenom Judith, skipperen og meg selv, er også Stig Yri med til havs denne morgenen. Han er klubbkamerat med Judith, og har gledet seg til turen lenge. Og det er forståelig. Lange på over 20 kilo er slett ikke uvanlig her ute, og den magiske 30-kilosgrensen er fullt mulig. Det ville være en løgn å si at jeg ikke har gledet meg, jeg også.

Langt til havs sakker Berland ned på farten, og begynner å studere kartplotteren sin. Judith sammenligner punktene han har markert med de hun selv har på sin portable plotter, og snart er de enige om hvor det første driftet skal begynne. Judith og jeg tar plass på baugen, mens Stig og skipperen rigger seg til akter. Berland er mest båtfører, men går ikke av veien for å starte opp juksen dersom vi treffer på mye fisk. Resten fisker med stang. Selvsagt.

Langefiske med Judith Brommeland (18)
I SITT RETTE ELEMENT: Judith Brommeland trives aller best på havet, på jakt etter storfisk. Skipper Erling Berland og klubbkamerat Stig Yri deler oppfatningen. (Foto: Endre Hopland)

Judith og Stig kjører tradisjonelt, med bom, slep og to opphengere egnet med makrell. Det er slik de fisker under konkurransene, og det er effektivt. Selv rigger jeg et tandemtakkel med hel makrell, i håp om å luke ut eventuelle småfisk. Det fungerer. Vi har ikke mer enn så vidt kommet i gang før 30-50-Kenzakien bøyer seg helt ned i korken, og åtte-ti meter snøre forsvinner fra snellen, til tross for hard brems. Her er det skikkelig fisk på gang med det samme.

Kanonstart

Judith gliser lurt, og det er lett å se at skuldrene er senket noen hakk. Fast storfisk på direkten kan en bare ikke klage over. Hvem det biter hos er egentlig ikke så nøye. Den saken er hun krystallklar på. Det handler om de gode opplevelsene. Om å ha det kjekt når en er på sjøen. Om kameratskap. Hvem som drar den største fisken er uansett ofte tilfeldig når en fisker med omtrent det samme. Men slett ikke alltid. Slue rever vil alltid være slue. Og når det kommer til fiske er Judith absolutt en av dem.

Kampen med storfisken blir seig. Stangryggen er myk, men likevel solid, så sakte men sikkert fylles snellen med snøre. Snart er fisken i overflaten. Som ventet er det en lange. Og den er stor. Garantert pers for undertegnede. Samtidig som fisken må kapitulere, bryter også en brukbar brosme vannskorpen. Stig har sveivet den opp fra dypet uten å annonsere det. Her ute er nemlig fisk på tre-fire kilo småtterier. Eller pillekontere, som Judith kaller de. Ikke verdt å lage noe oppstyr over.

Fisken som har min krok i kjeften blir derimot viet oppmerksomhet. Skipper Berland klepper sikkert, og like etter er fisken på dekk. Denne veier ikke et gram under 20 kilo. Den saken er jeg sikker på. Judith er enig. Fisken er nemlig bælfeit. Da den veies i land en del timer senere, viser det seg at vi har rett. 21,1 kilo blir fasiten. Min nest største fisk noen gang, og en fantastisk start på dagen. Skal dette bli en forsmak på hva vi har i vente? Vær du sikker.

Judith gliser bredt, og er helt klart fornøyd med at dagens første fisk er stor nok til å kvalifisere til storfiskmerke. Dersom fiskeren hadde vært medlem i foreningen, da. Helt avslappet er hun likevel ikke. Håpet var å treffe langebettet på første drift, men det blir med den ene fisken innledningsvis.

En time går, og den bekymrede minen er på plass igjen. En ny brosme i tre-fire-kilosklassen havner på dekk, men ingen flere langer. Gode råd er dyre, men Judith og Berland vet råd. Ferden går en liten nautisk mil lenger nord, til et annet plottermerke. Suksessen lar ikke vente på seg. Det hugger i det loddene våre treffer bunn. Hos samtlige om bord. Kraftige havfiskestenger kneler faretruende. Storfiskjegeren har funnet sitt bytte.

Verdensrekordholderen

At Judith vet hva hun holder på med beviser hun gang etter gang. Å stadig hevde seg i toppen i konkurranse med den norske havfiskeeliten er imponerende nok i seg selv, men også på klubb- og rekreasjonsturer leverer hun varene og vel så det. Storfiskemerke, altså fisk over 20 kilo, på både lange og torsk er noe mange hardbarkede fiskere misunner henne. Den fangsten som henger høyest er likevel kjempelysingen fra sommeren 2014. Fisken klokket inn til hele 13,23 kilo, og er godkjent som offisiell verdensrekord hos IGFA. Det er slettes ikke verst, spesielt med tanke på at Norge på ingen måte er det landet i verden lysingen er mest utbredt i.

Det er litt armer og bein med Judith, og slik har hun alltid vært. Kjeften går i ett, og det føres gjerne samtaler om flere vidt forskjellige ting mer eller mindre samtidig. Men hun er også ydmyk. Takknemlig for å ha muligheten til å reise på storhavet. For å kunne høste fra sjøen. For å være en del av naturen.

Når det er konkurransetid vekkes imidlertid vinnerinstinktet for alvor, og hun er et råskinn med fiskestangen. Det er hun uansett altså, også utenfor konkurransene, men da på en helt annen måte. Da hun ikke få mest og størst fisk for enhver pris. Da er det som nevnt vel så moro at fiskekameratene gjør det bra, selv om hun altså har en tendens til å herje også på private turer.

Men det handler ikke bare om å hale opp mye og stor fisk. For Judith er det også viktig å respektere livene hun tar. Hun stopper når hun har nok fisk, eller avtaler levering av fisk med venner og kjente, slik at all fangst blir foredlet på en god måte. Og for å si det veldig enkelt: Det er ikke mange av Judith sine nærmeste som går fiskesultne veldig lenge. Det kan du være helt sikker på.

Surrealistisk

Ute på storhavet eksploderer fisket fullstendig. Judith og Berland har funnet langene, og det hugger som besatt. Den neste gode timen blir egentlig helt surrealistiske, selv for folk som har 100 fiskedager i året. Etter at noen fine fisker i tikilosklassen har havnet på dekk, hoier Stig om storfisk akter. Han jobber så han får vondt i brystet, men han vinner kampen. Dessverre er det to fisker i stedet for en, men begge er rundt 15-kilosmerket. Det er ikke rart det er tungt.

På baugen er det også tunge tak. Judith lander først en dobbel og så en trippel, og det er 20-30 kilo å pumpe opp fra dypet i hvert hal. Jeg fortsetter med min hele agnfisk, og lykkes godt med taktikken om å luke ut de minste. Alle fiskene som velger de hele makrellene jeg serverer er 14 kilo eller tyngre. Det blir seks fisker totalt, og samtlige er tyngre enn gammel pers. Slikt opplever en ikke akkurat hver dag, og et er ingen tvil om hvem som skal ha æren for det hele.

Vi mister snart oversikten over hvor mange langer som faktisk er halt opp fra dypet, men jeg noterer meg at den første fremdeles er den største. Slik blir det helt til Stig tar ansvar. Han er sikker på at han drar på Midgardsormen der han tar spenntak i rekken, men nok en gang må han konstatere to fisker i stedet for en. Den største av disse er likevel en lange som snuser på 24-kilosmerket, og ny pers kan noteres også der i gården. Med en sei på snaue ni kilo på opphengeren, er det ikke rart han må ta seg en pust i bakken før han fortsetter.

Judith er nå en vandrende solstråle. Hadde hun ikke hatt ører, hadde smilet knytt seg i nakken. Det var dette hun håpet vi skulle få oppleve da vi gikk ut noen timer tidligere, og guiden og skipperen har levert noe så til de grader. Når vi bestemmer oss for å gi oss er det under tre timer siden den første fisken hugg, og dekket er fullt av storfisk. Til tross for over en time uten noe action, har vi landet til sammen 27 langer, to sei, to brosmer og en torsk. 20 av langene veier over ti kilo, og det er mer enn 400 kilo fisk å sløye. Alle har fått store langer, alle har fått mye fisk, men som ventet er det Judith som har fått mest. Med unntak av et par juksefangster signert Berland på hekken, er samtlige fisker tatt på stang. Av bare tre fiskere. Det er helt sprøtt, selv om den ene av disse er havfiskedronningen i vest.

Dele av vår overflod

Judith har opplevd bedre. Selvfølgelig har hun det. Likevel er hun kjempefornøyd. Fisket har vært fantastisk, og vi er altså i land før middag. Hadde vi utnyttet dagen til det fulle er det umulig å si hvor mange og store langer vi kunne fått, men samtlige om bord er enige om at det eneste fornuftige var å gi seg. Måtehold er noe av det vanskeligste som finnes når fisken virkelig biter, så selvdisiplin er et must.

400 kilo fisk høres kanskje ikke ut som selvdisiplin, men all fisken er fordelt på skipper, mannskap, slekt og venner lenge før vi er i land. Og det er ikke snakk om noe salg. Her deler vi av vår overflod, akkurat som det står i skriften. Fersk fisk fra havet og fersk fisk fra ferskvaredisken er nemlig to meget forskjellige ting. Hold deg derfor alltid inne med en fisker dersom du ikke fisker selv.

Langefiske med Judith Brommeland (10)
GRUNN TIL Å SMILE: Judith Brommeland er stort sett alltid blid, men smilet er ekstra stort etter suksessfulle fisketurer. (Foto: Endre Hopland)

Ved kaien i Sævrøy blir all fisken sløyd, til stor glede for skuelystne på påsketur i det fine ettermiddagsværet. Folk har vanskelig for å forstå at all fisken er tatt på stang. Og hvor store langene faktisk er. En småbarnsfamilie får med seg en fisk hjem til middag, sammen med en god historie å fortelle hyttenaboene til kvelden. Historien om damen med den karakteristiske sveisen som stod til knærne i fisk nede på kaien. Historien om de blodige hendene og klærne som luktet fisk. Historien om da de møtte havfiskedronningen Judith Brommeland etter en av hennes mange suksessfulle turer. En fiskehistorie de neppe hadde trodd på om de hadde sett den med egne øyne…

PS: I tiden fremover vil magasinartikler i denne stilen publiseres på Hooked+. Her kan du lese mer om den nye satsingen, og her kan du tegne abonnement. Vi ønsker deg hjertelig velkommen.

Din kommentar

kommentarer