Møt kaldtvannsbarracudaen – lysingen frem i lyset (Hooked+)



Med kjevetrykk som en skrustikke og tanngard som tatt rett ut av en skrekkfilm, er lysingen kanskje den råeste sportsfisken vi har langs kysten vår. Bli med på jakt etter kaldtvannsbarracudaen, og lær deg triksene som funker.

Av: Endre Hopland

– Der ja, der hang det bare fast. Dette kan fort være en skikkelig fisk, sier Torbjørn Hopland, og går fra sittende til stående mens han snakker.

Han er ivrig, men likevel konsentrert. Noe har tatt den hele silden han fisker 120 meter under kjølen, og nå mater han ut snøre fra den fristilte spolen, slik at fisken ikke skal kjenne motstand. Lysingen har en tendens til å spytte ut agnet dersom den ikke får svelge uten forstyrrelser, i alle fall nå når det går mot gyting og fisken har andre ting enn bare mat i hodet.

Ti lange sekunder går. Så strammer Torbjørn opp snøret, konstaterer at det fremdeles er tyngde i andre enden og setter to kontante tilslag. Stangen kneler mot vannflaten, og Torbjørn setter sjøbein. Gliset er på plass. Stemningen er god. Livet er herlig.

– Jepp, dette kjennes veldig riktig ut. Dette kan være en tikilosfisk. Den er i alle fall ikke langt unna, slår han fast, stadig med faretruende bøy i stangen.

Typisk storlysing



Torbjørn har selv fått lysing på 9,52 kilo i Osterfjordsystemet der vi nå fisker, men det er tatt langt større eksemplarer i området. Faktisk befinner vi oss i det som fint kan kalles storlysingens rike. Og nå har altså Torbjørn kroket en av de voksne fastboende.

Fighten blir artig på relativt lett utrustning, men det er fiskeren som er i førersetet hele veien. Lysingen er kjent for å være vanskelig å kroke og lett å miste på vei opp, så litt nerver er likevel ute og går. Etter et par minutter kan en stor og lys buk skimtes under båten, og like etter bryter en nydelig lysing overflaten. Roger Nilsen får kleppen i underkjeven på fisken og lemper den om bord. Torbjørn er fornøyd, men mistenker at jakten på tikilosfisken ennå ikke er over. En kjapp tur på vekten bekrefter dette. Displayet stabiliserer seg på 9,32 kilo. Et herlig eksemplar, men dessverre noen hekto for lett til å kunne karakteriseres som drømmefisk for fangstmannen.

Prakteksemplar
PRAKTEKSEMPLAR: Torbjørn Hopland med en grov lysing på 9,32 kilo. Arten har et rått utseende, fighter godt og smaker himmelsk, til tross for at tre ønsker på en gang egentlig ikke går an. Kallenavnet Kinderegg-fisken er absolutt fortjent. (Alle foto: Endre Hopland)

– Den tok på typisk storlysingvis. Skoleeksempel. De mindre fiskene er ofte mye mer hissige, og fillerister gjerne agnet. De store bare inhalerer det, sier han, mens han konstaterer at begge VMC-krokene sitter som støypt i den grove fiskekjeften.

Den store fisken gir Roger fornyet tro på det vi holder på med. Det ligger allerede fire fine lysinger i stampen, men gjesten fra Langesund har ikke fått noen av dem. Lysing har han fisket nok av de siste årene, men da med utgangspunkt i Bjordal i Sognefjorden. Også her vokser arten seg stor, men det hører til sjeldenhetene at en kan fylle en stamp i løpet av noen få fisketimer der inne.

Hvorfor fisken trives så godt i Osterfjorden er det vanskelig å si med sikkerhet, men den store tilgangen på byttefisk spiller nok en vesentlig rolle. Sild, småsei, kolmule og vassild finnes i mengder i fjordsystemet, og da er det jo helt naturlig at også grådige jegere holder seg i nærheten.

Ørret på menyen

Vi kjører opp igjen og starter et nytt drift. Vinden har tatt seg opp noen sekundmeter fra i morges, og vi driver i rundt en halv knop. Det er så perfekt som det kan bli. Lysingen liker nemlig at det er litt bevegelse i agnet. Det hugger sjelden når agnet ligger helt i ro.

Blylodd og tandemrigger utstyrt med hel agnfisk går over bord, og treffer bunnen på rundt 100 meters dyp. Driften fører båten over myk og halvkupert bunn som varierer fra rundt 85 til rundt 125 meters dyp. Solen står høyt, så det fiskes ikke oppover i vannlagene. Erfaringsmessig trykker nemlig lysingen bunn når det er lyst og klart. Når det er mørkt ferdes den derimot i alle vannlag, på jakt etter noe som er lite nok til å kunne fortæres. Og det er egentlig det meste.

Under oppdrettsforsøk kunne ikke lysing på en halv kilo være i samme kar som kilosfisker. Dette resulterte nemlig i feite halvannenkilosfisker. Derfor fisked det med store agn. Både Torbjørn og Roger kjører hel agnfisk med en krok i snuten og en bak på ryggen.

– Vi fisker vanligvis med sild eller makrell, men det handler egentlig mest om at det er det vi har i frysen. Når det kommer til lysingen spiller det ikke så veldig stor rolle hvilen art agnfisken tilhører, forteller Torbjørn, som denne gangen har egnet med en hel brunørret som ved en forglemmelse ble liggende noen dager i bilen, og ikke lenger egner seg som menneskemat.

Påstanden hans om lite kresen fisk blir bekreftet bare et par minutter senere. På ny henger snøret igjen, og prosedyren fra forrige drift gjentas. Denne gangen er fisken noe mindre, men fem kilo med lysing er ikke noe en klager for mye over, det heller.

Fantastisk matfisk

Lysingen er vanlig i Middelhavet og Atlanterhavet, fra Nord-Afrika og så langt som til Island. Vest i Atlanterhavet finnes den fra Labrador til Nord-Carolina, og langs norskekysten trives den altså godt. Tidligere ble det drevet en del kommersielt fiske etter arten her til lands, men lav kilopris har gjort sitt til at mange yrkesfiskere kuttet ut denne geskjeften. For bestanden sin del har nok det hele vært veldig positivt. Det er nemlig all grunn til å tro at det sterkt reduserte yrkesfisket er medvirkende til at lysingen har tatt seg så kraftig opp i Norge de siste årene.

I baugen av båten blir plutselig Roger stille. Noe har tatt den hele seien han serverer, og nå lar han noen meter renne av snellen. Så settes tilslaget, og omsider er det fast fisk hos han, også. Det blir raskt klart at det ikke er noen kjempe, men helt ubrukelig er det heller ikke. Dessuten er ikke lysingen den fisken det tas mest av i Langesundbukta, selv om den finnes, så Roger er egentlig brukbart fornøyd med tingenes tilstand.

Glupsk
GLUPSK: En halvkilossei er ikke noe problem, selv for de mindre lysingene.

Fisken landes uproblematisk, og veies til 4,44 kilo. Gliset er på plass, selv om persen er nesten dobbelt så stor. Klokken viser litt over lunsj, og egentlig skulle Roger vært på vei til Torp for å ta flyet til Bergen nå. At han tok morgenflyet i stedet angrer han ikke på.

– Det blir ikke så veldig mye bedre enn dette. Fisken kunne selvsagt vært større, men akkurat der er det litt tilfeldighetene som råder. Agnet veier jo en halv kilo, og at en firekilosfisk svelger det tvert sier egentlig det meste om lysingen, sier han.

Ingen utpreget fang og slipp-fisk

Lysingen er en slags stimfisk, selv om den ikke akkurat er avhengig av artsfrendenes tilstedeværelse for beskyttelse. Der du får en lysing finnes det nesten uten unntak flere dersom du fortsetter fisket, og arten har vanligvis distinkte huggperioder som følger tidevann og strømskifter.

Huggene varierer voldsomt, fra de aller kjipeste smålugg til de mest brutale overfall, og det som gjør det hele ekstra utfordrende er at det nesten er umulig å si om det er storfisk eller småfisk på ferde før du har satt kroken. Det er likevel gode muligheter for at det er fisk av anstendig størrelse som har tatt agnet ditt dersom ting plutselig bare henger igjen. Da gjelder det å ha is i magen, og sette tilslaget på rett tidspunkt. Dette er gjerne etter ganske lang tid, og det skal du ikke ha dårlig samvittighet for. Lysingen tåler nemlig trykkforskjeller veldig dårlig, så noen utpreget fang og slipp-fisk er den på ingen måte. Og da kan den like godt krokes skikkelig.

Etter seks fisketimer gir vi oss. I stampen ligger det elleve lysinger med et snitt på fem-seks kilo. Alle om bord skjønner at vi er heldige, og antagelig også nokså bortskjemte. Et slikt fiske finner en slett ikke overalt. Utenom fjordene i Hordaland og Sogn og Fjordane, er det Møre og Romsdal og Trøndelag-fylkene som peker seg ut som de beste lysingområdene her til lands.

Det er likevel grunn til å tro at det fremdeles finnes uoppdagede perler langs kysten vår. Lysingen er nemlig såpass spesiell i levesettet at den fint kan holde til i din lokale fjord uten at du aner det. Med pilk og gummimakker får du den nemlig ikke, men straks du går over til naturlig agn, øker sjansene betraktelig. Og det kan anbefales. Vær du trygg på det.

Slik fisker du lysing – året igjennom:

Vi skal ikke veldig langt tilbake i den norske sportsfiskehistorien før stangfanget lysing på over ti kilo var som ren utopi å regne. Faktisk var bare det å få lysing på stang nokså sjelden. De siste årene har det derimot skjedd en del ting. Først og fremst er mange koder knekt med tanke på effektivt fiske, men det hjelper også godt på at bestanden tilsynelatende har fått seg en skikkelig oppsving. Arten tas nå fra indre Oslofjord til langt nord i Trøndelag, og fisken vokser seg stor langs det meste av vår langstrakte kyststripe.

Dersom du vil komme i kontakt med lysingen, og ikke har sikre plasser tilgjengelig, er det lurt å ta elektroniske sjøkart i bruk. Finner du flater eller slakke bakker med mykt underlag og dyp fra rundt 50 til ned mot 200 meter, gjerne i umiddelbar nærhet av skikkelige dyp, er du på riktig spor. Mange steder er lysingen en fisk som trekker inn i fjorden til spesielle tider av året, vanligvis i forbindelse med gyting, men en del steder kan arten også fiskes hele året. Fremgangsmåten og tilholdsstedene varierer i liten grad fra årstid til årstid.

Selve fisket kan være utfordrende, da lysingen oppfører seg høyst variabelt fra dag til dag. En tur kan fisken hugge brutalt og nærmest kroke seg selv, den neste kan den være så forsiktig og vanskelig å få til å sitte at fiskeren gråner i håret. Ofte finner en fisken tett langs bunn, men rett som det er må en høyt opp i vannsøylen for å treffe blink. Fisket kan med andre ord være veldig frustrerende, men når det først klaffer er det absolutt verdt alt strevet. Lysingen er nemlig noe av det råeste vi har i norske farvann, både hva utseende, kampvilje og ikke minst smak gjelder.

Lysingen tar du på naturlig agn, helst av fisk eller blekksprut. Hel agnfisk rigget på et tandemtakkel luker ut en del mindre eksemplarer, men den vanligste fremgangsmåten etter arten er et tokrokspaternoster med lodd i blybunnen og store kroker egnet med solide agnfileter som opphengere. Lysingen er ellers svak for litt bling, så ikke vær redd for å bruke selvlysende slange, gummiblekkspruter eller annet isenkram som attraktorer sammen med agnet. En Esca-diode eller en Waterlight er heller ikke dumt å ha på takkelet for å vekke litt ekstra oppmerksomhet i dypet. Husk ellers at lysingen jevnt over liker at det er litt fart i agnet, så om du får en drift på 0,5-1 knop, er det bare en fordel.

Prev Dorging etter gjørs med gummi eller wobbler (Hooked+)
Next Denne kjempelysingen fra Smøla er større enn verdensrekorden

Comments are closed.