I slutten av oktober rømte 50 000 kveiter fra et oppdrettsanlegg på Bømlo i Hordaland. Rundt 48 000 av disse er fremdeles på frifot.
Av: Endre Hopland
– Jeg har ikke de helt eksakte tallene tilgjengelig, men det er rundt 2000 fisk som er gjenfanget. Etter rømmingen ble det funnet veldig mye fisk rett under anlegget, og ROV-bilder fra stedet viste også at kveitene lå samlet på et lite område. Nå begynner det derimot å tynnes ut, og det er tydelig at fisken sprer seg, sier seniorrådgiver i Fiskeridirektoratet, Geir Martin Kvamme, til Hooked.
Kvamme er en av flere ansatte i direktoratet som jobber med kveiterømmingssaken, den desidert største i sitt slag i Norge noen gang. Han forteller at gjenfangstfisket vil pågå ytterligere en stund, men han ser ikke voldsomt lyst på situasjonen.
– Det er mye fisk på avveie, og vi er ikke veldig optimistiske med tanke på å få opp resten nå når de har begynt å spre seg. Det er også dårlig vær på vei, noe som gjør fisket vanskelig, sier han til Hooked.
Det er selskapet Tubilah AS som eier det det landbaserte oppdrettsanlegget kveitene rømte fra. Grunnen til at fisken kom seg ut i sjøen er ifølge Kvamme at flere rister har blitt trykket ut fra innsiden av anlegget.
– At noe slikt har skjedd tyder på overtrykk i rennene, og fisken har hatt relativt fri vei til sjøen når ristene ikke har fungert. Kveitene ligger stort sett rolige inne i anlegget, men her har trolig overtrykket ført til at fisken har blitt skylt ut i friheten. Vi jobber nå med å finne mulige årsaker til hvordan dette kan ha skjedd, slik at vi kan sikre oss mot at det skjer igjen, sier seniorkonsuelenten i Fiskeridirektoratet til Hooked.
Hvilke konsekvenser den omfattende rømmingen får for havet utenfor Bømlo og Vestlandskysten generelt er det fremdels for tidlig å si noe fornuftig om.
– Vi er veldig usikre på hvilken påvirkning en slik rømming vil ha på området, og vi vet heller ikke hvor mye av denne fisken som kommer til å overleve. Det er relativt små fisker på rundt halvannen kilo som har rømt, men det er likevel snakk om toppredatorer. At det plutselig dukker opp mange titalls tusen slike på et lite område er slett ikke heldig, sier han til Hooked.
Fiskeridirektoratet vurderer omfanget av rømmingen som alvorlig, men ifølge en uttale på egne nettsider mener de det liten grunn til å tro at rømmingen i særlig grad vil påvirke genetikken til den lokale kveitebestanden.
– Gentikken er nå under kartlegging, og vi kommer til å publisere oppdateringer i saken straks vi vet mer, sier Kvamme til Hooked.
Fiskeridirektoratet understreker for øvrig at det ikke er fritt fiske på oppdrettsfisken for privatpersoner og yrkesfiskere. Her gjelder derimot vanlige fiskeregler, noe som for kveite betyr et minstemål på 80 centimeter og et maksmål på 200 centimeter.
Folk flest hadde nok holdt seg unna Mjøsa i det tette snødrevet lørdag, men Lars Thomas Pettersen trosset værgudene. Det skulle vise å bli et godt valg.
Av: Endre Hopland
– Jeg reiste fra Gjøvik før klokken seks om morgenen, og kjørte fort opp til Brøttum. Herifra fisket jeg meg nordover til jeg var et godt stykke forbi Bergseng stasjon. Da hugg den første ørreten. Dette var en trekilosfisk som tok fem meter nede på riggen på en Rapala Husky, sier Pettersen ifølge bloggen til vår samarbeidspartnet Team Propell, som først omtalte lørdagens knallfiske på Mjøsa.
For at det ble knallfiske på trollingfisker Pettersen denne lørdagen, det er det ingen som helst tvil om. En stund senere, da fiskeren trollet langs Biri-landet, hugg nemlig ørret nummer to for dagen, også dette en flott fisk som fikk to kilo ut av vekten.
Å få to slike ørreter på rappen i slutten av november er noe de fleste ville været veldig fornøyd med, selv i Norges største innsjø. Dagens virkelige høydepunkt lå likevel foran den erfarne trollingfiskeren.
– Jeg fisket meg videre sørover, og fant etter hvert en stor fôrball som jeg kjørte rundt en stund. Jeg hadde egentlig tenkt å glemme denne, men på den siste runden dro det plutselig av gårde på en stang på taket, forteller han.
Fisken, som falt for en fem tommer stor Tomic fisket helt i overflaten, havnet etter hvert i håven og båten. Her ble den veid til meget pene 4,7 kilo. Dermed endte dagen med hele tre ørreter over to kilo.
KJEMPEFISKE: Lars Thomas Pettersen dro tre ørreter over to kilo på Mjøsa lørdag. (Begge foto: Privat)
– Det ble mer fart i fisken og mer bevegelse i overflaten da snøværet startet, og jeg kjørte i litt over to knop i hele dag. Gult og lilla var fargene som leverte, sier Pettersen.
Du kan lese mer om turen og hva Lars Thomas Pettersen anbefaler å henge i enden av snøret både nå og resten av året på bloggen til Team Propell.
DET FUNKER: Dobbelt-run med spisskate på begge stenger er ikke veldig vanlig, men med naturlig agn på bunnen kan det skje. Begge fiskene på bildet tok på sildestrimler, og fikk friheten tilbake etter noen kjappe bilder. (Foto: Endre Hopland)
Nesten samtlige fisker i sjøen er rovdyr som har mindre fisk på menyen. Da sier det egentlig seg selv at fisk er perfekt som agn.
Av: Endre Hopland
Med noen få unntak er fisk i forskjellige former og størrelser det aller beste du kan egne krokene dine med når du fisker i sjøen. Grunnen til dette er at fisk jevnt over spiser annen fisk. Det høres banalt enkelt ut, men det er like fullt slik det er. I denne artikkelen skal det primært handle om agnfiske med oppskjært fisk. Hel agnfisk kommer vi tilbake til i løpet av vinteren.
For å ta det første først: Hvilken fisk gjør seg best som agn i sjøen? Svaret på dette er i de fleste tilfeller makrell og sild, i alle fall hva oppskjært agn angår. Grunnen til dette er sammensatt. Først og fremst er begge artene feite og relativt faste i fisken. Dette gjør at fiskebitene eller filetene henger bra på kroken, og gir fra seg mye lukt nede i sjøen, noe som lokker annen fisk til matfatet.
Makrell og sild er også arter som går i store stimer, noe som gjør de greie å hamstre litt av når en først treffer bettet. Agnfisken kan fint fryses ned og tas opp igjen når du skal på fisketur, noe som ofte er en klar fordel. Det er nemlig ingenting i verden som er vanskeligere enn å få agnfisk til å bite når en virkelig trenger de. Dessuten er ikke sild og makrell arter en nødvendigvis treffer i hopetall hele året.
Sild og makrell er foretrukne agnfisker til det meste i sjøen, men det er selvsagt mye annet som også fungerer. Fersk sei er ofte bra på dypere vann, og biter av for eksempel sypike, kolmule, vassild og strømsild leverer så og si alltid. Tommelfingerregelen er egentlig at en bruker det en har tilgjengelig, med sild og makrell som foretrukne agnarter.
Agnet kan en selvsagt presentere på mange forskjellige måter. Vi har tidligere tatt for oss både slukslep, paternostertakkel og glidende rigger til agnfiske fra land, og avhengig av krokstørrelse og targetart egner en gjerne disse med fiskebiter, strimler eller hele fileter. Disse kan fiskes helt på bunnen, litt over, midt i sjøen eller helt nære overflaten.
En lang fiskestrimmel er ofte å foretrekke, da denne imiterer en langstrakt og slank byttefisk, i tillegg til å gi fra seg mye lukt. Et slikt agn funker like bra til flyndre og knurr på bunnen som til makrell, sjøørret og horngjel i overflaten. Mindre fiskebiter har kanskje ikke den samme lokkende effekten som en strimmel, men lukten er lik, og fisken er vanligvis ikke vanskelig å be når den først finner luktens kilde.
GODT UTGANGSPUNKT: Et glidende takkel egnet med en lang fiskestrimmel funker til det meste, både fra land og båt. (Foto: Endre Hopland)
Til de større fiskene kjører en gjerne hel filet. Et så stort agn som en filet, altså en hel agnfiskside, vil naturlig nok lukte mer enn bare en liten fiskebit, og i mange tilfeller vil agn på denne størrelsen også klare å luke bort en del småfisk. Agnet vil også jevnt over holde lenger enn småagnene dersom agntyver som krabbe, kreps, slimål, lus og sjøstjerner er på ferde.
Det finnes mange gode sluker, pilker og jigger på markedet, men det er det naturlige som jevnt over leverer klart best dersom alle arter og årstider er med i regnestykket. Det har lite for seg å gjøre ting vanskelig dersom dette ikke er nødvendig.
I videoen under kan du i levende bilder se hvordan en egner en krok med en fiskebit, og fisker med denne:
Mange antar at torsken de slipper ut igjen klarer seg helt fint hvis den svømmer av sted, men er dette tilfellet? Ja, mener havforskerne, tiltross for at den stort sett får en eller annen form for trykkfallssyke.
Av: Endre Hopland
Folk flest tror fang og slipp er noe relativt nytt i Norge. Det er det ikke. Faktisk har folk alltid drevet med fang og slipp her til lands. Det er nemlig ikke bare det å la fisken gå igjen etter et par kjappe bilder som faller innunder denne kategorien. Det å sette tilbake igjen undermålsfisk eller arter en ikke er på jakt etter, er nemlig også fang og slipp. Og det har alle som fisker gjort på et eller annet tidspunkt.
Keno Ferter ved Havforskningsinstituttet har forsket på effektene fang og slipp har på torsken. Forsøkene han og kollegaene har gjort, avslører en rekke interessante ting knyttet til fang og slipp folk antagelig ikke er klar over. I forbindelse med NJFF sin konferanse om sportsfiske og forvaltning i sjøen tidligere i vår, holdt han foredrag om forskningen.
– I torskestudien vår fanget vi 80 fisker innenfor et avgrenset område. Alle disse ble merket og satt tilbake igjen. To uker senere tok vi opp igjen fisket i det samme området, og vi landet til sammen 700 torsk. Av disse var ni blant de merkede. Disse fiskene ble satt ut igjen, og seks av dem oppførte seg akkurat som normalt etter fangst. De tre andre viste tegn på endring i atferd, men i løpet av 15 timer oppførte også disse seg som normalt. Den kortvarige endrede oppførselen skjedde som følge av det vi kaller en hvileperiode, der fisken rett og slett henter seg litt inn igjen, sier Keno Ferter.
I den samme undersøkelsen testet Ferter og resten av forskerteamet også hvordan torsken tåler trykkforskjell, et tema som er høyst aktuelt når det kommer til fang og slipp. Det er en nokså utbredt oppfatning at dersom en ønsker å sette tilbake en torsk, kan en slutte å sveive når en ser fisken nede i sjøen, og la den få slippe ut luftbobler for å utjevne trykkforskjellen.
Dette fungerer også i praksis, men fisken skader likevel svømmeblæren sin. Dette er likevel skader som leger seg selv veldig fort, viser undersøkelsene til havforskerne.
– Eksperimentene våre viser at all torsk som tas fra 20 meter og nedover får en form for trykkskade. De fleste av de 309 fiskene i undersøkelsen kom opp med punktert svømmeblære, noe vi avdekket ved hjelp av røntgen, men seks fisker var også såkalte flytere, sier Ferter.
Dette høres naturlig nok dramatisk ut, men havforskeren forteller at torsken faktisk ikke får varige mén av det som på papiret høres ut som røff behandling. Det videre eksperimentet gikk nemlig på å se om fisken kviknet til igjen da den ble senket ned til forskjellige dybder i en spesialruse. Det gjorde den til gangs.
Til og med flyterne, altså de fiskene som ikke kom seg ned på egenhånd, kom seg nokså kjapt tilbake til normalen.
– Da flyterne fikk hjelp ned igjen, kvittet de seg med friluften i løpet av tre dager. Vi holdt fisken i rusen i ti dager, og da fiskene som hadde punktert svømmeblære ble bragt opp til overflaten igjen og åpnet, hadde hullene i svømmeblærene grodd helt fint. Eksperimentet viste 100 prosent overlevelse i alle dybdegrupper. I tillegg overlevde alle rekomprimerte flytere, sier Ferter.
FORSKER PÅ TORSK: Keno Ferter fra Havforskningsinstituttet. (Foto: Endre Hopland)
Konklusjonen etter forsøkene er at torsken er en meget hardfør fisk som tåler fang og slipp godt dersom det gjøres riktig. Torsken tåler også skader på svømmeblæren. Så lenge den kommer seg ned igjen, overlever den fang og slipp, selv fra dypere vann.
Det er likevel viktig å understreke at fiskene som var med i dette eksperimentet var fint kroket, og ikke fikk skader i munnen, gjellene eller andre steder som en følge av det å bli fisket. Kroker du en torsk stygt, gjør den seg fremdeles best som middag.
Vitenskapen vet nesten ingenting om den sjeldne svartskaten, men med syv (!) stangfangede eksemplarer fra Trondheim bare i høst, er det håp om endring.
Av: Endre Hopland
– Dette er veldig moro for oss som jobber med skater. Det er jo ikke slik at svartskatene plutselig har dukket opp i Trondheimsfjorden, men at en kode nå er knekt er det liten tvil om. Det interessante her er jo at at vi nå opplever en ketchupeffekt på samme årstid som Storm fikk sine eksemplarer for over 130 år siden, sier skateekspert og forsker ved UiT, Arve Lynghammar, til Hooked.
Den Storm Lynghammar viser til er Vilhelm Storm, som var konservator ved museet til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) i Trondheim i nesten 60 år, og sterkt delaktig i oppbyggingen av det naturhistoriske forskningsmiljøet i byen. I oktober 1880 registrerte han en to meter lang skate fra dypet utenfor Munkholmen i Trondheimsfjorden, samt to litt mindre eksemplarer fra samme sted. Det ble raskt konkludert med at det dreide seg om en art som ikke fantes i noen databaser fra før av, og kjempefisken fikk det vitenskapelige navnet Dipturus Nidarosiensis. Arten er i dag kjent som svartskate.
Frem til 16. september i år var det bare tatt seks svartskater på stang noen gang, og da snakker vi i verdenssammenheng. Samtlige av disse fangstene stammer fra ytre deler av Trondheimsfjorden, med fem fisker landet fra Frederick Kullins M/S Gotland, i tillegg til et eksemplar fra en leid båt. 17. september 2017 fikk Sverre Magnus Selbach svartskate nummer syv på en helt ny plass i fjordsystemet. Det ble fisket fra Bjørn Florø-Larsens Black Pearl 2.0, og Irvin Kilde fulgte opp med svartskate nummer åtte fra samme skute et par uker senere.
Skipperen selv fikk nummer ni i begynnelsen av november, og forrige helg ble svartskate nummer ti landet av Christer W. Gjøvaag, også dette på samme plass, men fra egen båt. Lørdag var Bjørn Florø-Larsen ute på ny, denne gangen sammen med storebror John Olav, og svartskate nummer elleve falt for sistnevntes agn. Gjøvåg og kompis Kjell C. Rambech reiste ut på plassen dagen etter, og da havnet skate nummer tolv og tretten på dekk.
ART NUMMER 134: John Olav Florø-Larsen med sin art nummer 134 på stang i norske farvann, den umulige svartskaten. (Foto: Bjørn Florø-Larsen)
Det er med andre ord tatt syv svartskater på stang på samme plass i løpet av to måneder, og da snakker vi altså om en art som før dette bare var fisket med stang seks ganger tidligere. Slikt er høyst oppsiktsvekkende, også for forskerne.
– Det er all grunn til å tro at fisken har samlet seg på denne plassen, da det her er snakk om en fåtallig art som er sporadisk forekommende. For at slike arter skal kunne formere seg må fiskene nødvendigvis møtes en eller annen gang, og det var en god teori at det var dette som foregikk her, helt til det dukket opp en fisk på 8,9 og en på 13 kilo nå i helgen. Disse er antagelig for små til å være kjønnsmodne, sier Lynghammar til Hooked.
All bruskfisk har indre befruktning. Hos skatene skjer det en fysisk parring mellom hann- og hunnfiskene, og hos en del av artene er denne også nokså brutal. Det er ikke uvanlig at hannen klorer seg fast i hunnen med hjelp av kraftige pigger ytterst på vingene, noe som gjerne fører til sår på partneren. Etter parringen bærer hunnen eggene en god stund før de legges på ideelle steder for videre utvikling av skatefosteret.
– Skateartene har vanligvis en parringsplass og en eggleggingsplass, og dette er antagelig tilfellet med svartskate også. Svartskatene har også store og kraftige egg, så det er grunn til å tro at de skal ligge lenge før de klekkes. Vi kan snakke om flere år, sier Lynghammar til Hooked.
Tiltross for at to av de syv fiskene som har blitt fanget de siste to månedene antagelig ikke har vært kjønnsmodne, tror skateeksperten likevel det er et gyteområdet Bjørn Florø-Larsen og Sverre Magnus Selbach har funnet like utenfor trøndehovedstaden. Han regner det ikke som spesielt sannsynlig at de to minste fiskene har vært gytemodne, men de var opplagt på plass der tingene skjedde likevel.
– Det er spennende at disse fiskene er tatt i et lite geografisk område om høsten, da dette også var tilfellet i originalbeskrivelsen til Storm fra 1880. Spørsmålet er om de er i det samme området hele året, eller om de trekker sammen på denne årstiden. Vi vet jo at de er i Trondheimsfjorden hele året, og på verdensbasis vandrer skater jevnt over veldig lite. Det er rett og slett en hjemmekjær fisk. Jeg håper Bjørn og co. fortsetter fisket i området, og tester forskjellige årstider, sier Lynghammar til Hooked.
FANTASTISK FISK: Kjell C. Rambech med svartskate på hele 31 kilo fra den hemmelige plassen i Trondheimsfjorden. (Foto: Christer W. Gjøvaag)
Svartskaten til Selbach var en stor overraskelse, og det var naturlig nok ikke prøvetakingsutstyr med i båten da denne ble tatt. De øvrige seks fangstene har derimot vært målrettede, og samtlige fisker har måtte ofte en liten bit av vingen i vintenskapens navn, før de har fått returnere til dypet igjen. For ordens skyld tåler svartskatene godt trykkforskjellen fra de store dyp til overflaten. Bruskfisk har nemlig ikke svømmeblære.
For Lynghammar sin forskning er slike prøver, sammen med fiskenes lenge og vekt, helt essesnsielle i søken på ny viten om de digre og flate bruskfiskene. Selv jobber han nå med å finne ut om det er snakk om en, to eller flere arter svartskate i verden.
– Teorien er at det kan være to forskjellige arter av svartskate, en fra våre farvann og en fra Middelhavet. Dette viste seg å være tilfellet med storskate, der vi nå vet at vi har en art som blir skikkelig stor og en som er langt mindre som utvokst. DNA-prøvene av de svartskatene vi hadde fra før har foreløpig ikke vist forskjell i genetikken sammenlignet med fiskene fra Middelhavet, men vi har slett ikke konkludert enda. Vi har genmateriale som nå skal til USA og testes, og det blir spennende å se hva de finner ut der, sier han til Hooked.
Lynghammar understreker samtidig viktigheten av at så store og sjeldne fisker som svartskate behandles skånsomt dersom noen skulle være så heldig å få et eksemplar på kroken.
– Jeg skjønner veldig godt at en plass som dette holdes hemmelig, og slik bør det også være. Selv om det har dukket opp mange fisker på kort tid nå, er dette antagelig en art som ikke er veldig tallrik, og da vil naturlig nok gyteplasser være veldig sårbare for overfiske, sier Lynghammar til Hooked.
For ordens skyld er de aller fleste svartskatene vitenskapen kjenner til tatt i Trondheimsfjorden, men det finnes også en god del registreringer fra Hardangerfjorden. Arten er også tatt flere ganger i Sognefjorden, samt i Vestfjorden i Nordland.
– Det er ikke usannsynlig at det finnes svartskate i mange andre av de dype fjordene våre også, men de fleste steder fiskes det sjelden dypt og kraftig nok til at arten kan dukke opp. Det er også langt fra alle som melder fra om fangstene sine, så mørketallene er nok store, sier han.
Stangfangstene er derimot godt registrerte, og i løpet av to måneder har de altså mer enn doblet seg. Lørdag noterte John Olav Florø-Larsen seg for sin art nummer 134 på stang i Norge da drømmefisken over alle drømmefisker tok agnet hans. Akkurat dette har fremdeles ikke gått opp for storfiskeren fra Stavanger.
– Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at jeg noen gang skulle få svartskate. Jeg hadde planlagt tur til Sogn og Fjordane etter arten til våren, men hadde ikke helt troen. Så fikk plutselig to kamerater og broder den på kort tid i Trondheim, og da måtte jeg jo oppover på besøk. Nå var det faktisk forventninger på grunn av den sprø uttellingen, men at den dukket opp er likevel helt latterlig drøyt. Nå blir det tatovering på både broder og meg, sier en lettere sjokkskadet John Olav Florø-Larsen til Hooked.
Også Kjell C. Rambech sliter med å ta innover seg at han i helgen landet 31 kilo med svartskate etter over 400 meters med sveiving.
– Hva skal jeg egentlig si om noe slikt? Jeg er rett og slett litt tom for ord, jeg. Det har antagelig ikke gått helt opp for meg enda. Jeg fordøyer fortsatt canadarøyen fra i sommer, men dette her er helt klart en av de største fiskeopplevelsene mine noen gang. Den deler nok topplasseringen med norgesrekord på canadarøye. Nå kan jeg kalle meg en ekte trønder, gliser trønderen overfor Hooked.
For Bjørn Florø-Larsen, som altså fant den fantastiske og ytterst hemmelige svartskateplassen sammen med NKML-kompis Sverre Magnus Selbach, har de siste to fiskemånedene vært nokså surrealistiske.
– Det er helt sprøtt hele opplegget. Svartskate er selve enhjørningen blant norske fisker, og plutselig har vi en plass som har levert syv fisker på syv turer. Det skal ikke være mulig, men det er jo fantastisk da, sier Florø-Larsen til Hooked.
Det oppsiktsvekkende stangfisket til karene i Trondheim har for lengst fått både nasjonal og nordisk oppmerksomhet i alt av media, både skriftlig og i levende bilder. Forsker Lynghammar har også videreformidlet det hele til verdens fremste skateforsker, Mattias Stehmann fra Tyskland, og fangstene har absolutt blitt lagt merke til.
– Dette er spennende tider for oss, og innen noen få år håper vi å kunne fastslå om vi har en eller flere arter av svartskate. Dersom det er to arter tviler jeg på at begge finnes her hos oss, men dersom de gjør det er det jo gde nyheter for de som fisker etter forskjellige arter. Jeg synes ellers at det er veldig kjekt at artsfiskere stadig knekker nye koder, og ikke minst at de er klar over hvor sjelden enkelte fisker er. Kunnskapsnivået i artsfiskemiljøet er veldig høyt, sier Lynghammar til Hooked.
Innen fiske så snakker man veldig ofte om antall og vekt. Naturlig nok. Et bra antall eller tunge og store fisker gir ofte heltestatus. Naturlig nok. Det er naturlig at det er slik både fra fiskerens side og for oss som følger med på hvordan det går med andres fiske.
Vi vil alle ha det ultimate fisket, hvis ikke er turen ofte en katastrofe. Hvorfor føles turen som en katastrofe? Selvfølgelig ligger det i forventinger som ofte er urealistisk. Forventingene som kommer av hva man ser hva andre får til. Forventninger til egen kunnskap. Ja, det kan liksom ikke gå galt.
Hvis da fiske går som det oftest går, altså dårlig, så er det automatisk en katastrofetur. Da er det ned i kjelleren. Og får man mange nok av de turene, kan opplevelsen bli skikkelig pyton rett og slett.
Nå skal det sies at de fleste kun legger ut bilder på internett når de får stor fisk, og man kan få en følelse av at alle andre får det til utenom en selv. Men slik er det ikke. Til og med når det står Pro Team-medlem Ola Normanm i headingen, så opplever også disse katastrofeturene. Men de får du aldri vite om. Og for Pro Team-medlemmene sin del så er de såpass inne i det at de vet at de turene er en del av det å være sportsfisker. De har like mange katastrofeturer de også, og man skal være klar over at slike dedikerte fiskere er veldig mye ute.
I Pikewallis har jeg vært veldig sterk og klar til mine folk om at vi skal skrive rapporter også når det går dårlig, rett og slett for å gjenspeile hvordan fiske faktisk er. Det er ikke få ganger min gjeng har sagt at de ikke fikk noe fisk, så hvorfor skal de da skrive rapport fra turen? I mine øyne er en blanketur like informativ og viktig som en tur med masse stor fisk. Ikke minst så forteller det mye om hvordan fiske virkelig er.
Hvis man setter ting i perspektiv, er det ingen tvil om at vi er heldige som bor i dette landet her, med de unike mulighetene man har innen sportsfiske. Bare det i seg selv bør skape en indre glede. Legg alle forventinger til et stort antall fisk elle store beist bort. Faen, du skal ut og bara vara som de kaller det på svensk. Du skal ut og bare kose deg. Glemme litt sted og tid for noen timer.
Det er ingen tvil om at man fisker som best når man har det bra. Og når man fisker som best vil resultatene komme. Og er man ute nok, så vil man også forstå at det oftest er flere dårlige turer en bra.
Men legger man bort forventingene vil det man ser på som dårlige dager bare være en transportetappe til det neste gode fisket. For bruker man tid, så vil man på et eller annet tidspunkt lykkes. Og det vil jo være litt trist å ha lagt utstyret på hylla før den tid. Endrer du kravet til hva som er en bra fisketur, så kommer du til å få utrolig mange bra turer fremover…
Tidligere har vi vært negative til utvalget av lekre multiplikatorsneller i lavprofilklassen. I USA og Japan har det nærmest flommet over av små, lekre sneller til det letteste fisket, mens de norske leverandørene har vegret seg for å ta hjem de kuleste modellene. I det siste har imidlertid tåka lettet, og flere skandinaviske leverandører har våknet.
En av disse er Abu Garcia, og de første virkelig kule snellene vi fikk klemme på var Mgxtreme og Mgx. De satte standarden for hva som var å anse som lett. Jeg har tidligere testet Mgxtreme Gen 1. Den imponerte meg, og artikkelen finner du her. Lillebroren, Mgx, var litt tyngre og litt billigere, men såpass lik at mange valgte den. Videreutviklede utgaver av disse lettvekterne har senere blitt lansert i Generasjon 2, og i tillegg lanserte Abu Garcia ALX, en helt ny snelle som skulle tåle litt tøffere oppgaver enn sine småbrødre.
Jeg fikk med meg presentasjonen av snella på ICast-messa i 2016, og gledet meg til å se den når den kom til Norge. Nå har jeg fått lov til å teste den gjennom sommeren og høsten, og føler jeg har fått utsatt den for de påkjenningene som skal til for å uttale meg om denne snella. Nederst i artikkelen finner du en liten film fra noen av opplevelsene med denne snella.
Hva ligger så i «litt tøffere»? Først og fremst; dette er ikke en gjeddesnelle! Å kaste gjeddebaits på 100 gram krever en skikkelig grov snelle. Da snakker vi om litt tyngre sneller som for eksempel Revo Toro Beast, Toro S, Max Toro og Revo Beast.
Når amerikanere snakker om litt tøffere fiske etter bass snakkes det om litt tyngre jiggfiske enn det vi normalt bruker til abbor, men ikke mer enn rundt 50 gram, og fiske med litt større wobblere eller crankbaits. Derfor har jeg testet den med noen litt større baits enn jeg normalt bruker til abbor. Bonusen er at jeg også da har fått en del gjedde på kjøpet, og det har gitt meg fin erfaring med hva den takler når det kommer til kjøring av fisk.
Markedet flommer over av kule baits, og det må ikke nødvendigvis veie 100 gram for å fungere til gjeddefiske. Et eksempel på det er den nye Mc Mio Jr på 22 gram. Den er identisk med storebroren, og er en artig måte å teste moderne gjeddefiske med litt lettere utstyr.
Stativ i aluminium
Den største konstruksjonsmessige forskjellen på ALX og de andre småtassene i Revo-serien er at denne har stativ i aluminium. Stativet er selve kjernen i snella, og holder alle komponentene på rett plass.
Det er liten vits i å ha dyre lagre eller enorm bremsekraft hvis ikke komponentene holdes på riktig plass. At stativet er frest ut av ett stykke gjør at det ikke er noen klinket overgang til snellefoten. De som har lest andre artikler jeg har skrevet vet at jeg er positiv til aluminium, rett og slett fordi det er veldig solid. For ordens skyld; jeg er også svak for komposittstativer fordi de er innovative og har svært lav vekt.
Lite slår følelsen av en snelle som veier nesten ingenting på en superlett abborstang. Denne snella skal være litt tøffere, og da er et aluminiumsstativ på sin plass. Vektmessig er ALX oppgitt til 155 gram, mens 2.generasjon Mgxtreme og MGX veier henholdsvis 128 og 142 gram.
9 kulelagre…
Det jeg liker spesielt godt med denne snella er at den ikke står noe tilbake for de mindre snellene til Abu Garcia når det kommer til lave kastevekter. Med 8 HPCR-kulelagre får man svært liten motstand, og når man kaster får man den hese plystrelyden som kjennetegner lav friksjon. HPCR står for High Performance Corrosion Resistant, og vitner om at dette er gode lagre, som er laget for å holde lenge. I tillegg til de åtte lagrene finnes det også ett IAR-lager. IAR står for Instant Anti Reverse og gjør at sveiva stopper med èn gang man forsøker å vri motsatt vei, og sørger for å la bremsen ta over kreftene, i tillegg til å gi et solid inntrykk.
Vi får stadig spørsmål om denne typen sneller egner seg til bruk i saltvann. Jeg tror ikke de hører hjemme i det kystmiljøet vi har i Norge, men med tilstrekkelig hyppig vedlikehold, skylling i ferskvann og smøring, egner de seg nok godt til brakkvann i Østersjøen.
Utvendig justering av kastebrems
ALX har Abu’s velkjente MagTrax kastebrems. Som navnet sier er bremsen magnetbasert. Det er derfor ingen mekanisk friksjon ved kast, og bremsen justeres fra utsiden av gavlen. Til forskjell fra andre produsenter finnes det her ingen skala med tallverdier, men hjulet vris trinnvis fra minimum til maximum. Når man vrir på hjulet justeres avstanden fra magnetene til spolen, slik at magnetpåvirkningen på spolen endres. Kastebremsen fungerer svært godt.
Jeg har kastet en del med lette wobblere og crankbaits, og med den høye luftmotstanden slike baits har er det fort gjort å få fuglereder når man drar til litt. Med MagTrax er det er fullt mulig å oppnå lange kast uten å måtte bremse spolen med tommelen i det hele tatt i løpet av kastet.
Kastebremsen innstilt på minimumKastebremsen innstilt på maximum
Snella kommer med to forskjellige utvekslinger; 8,0:1 og 6,4:1. Testsnella har den laveste utvekslingen. I tillegg dukket det opp en innpakket ALX med høy utveksling fra fruen ved en hyggelig anledning, og jeg har derfor hatt mulighet til å teste begge.
Å fiske med en snelle som tar inn 80cm line pr runde på sveiva krever litt tilvenning. Det er en stor fordel sommerstid når man fisker fort, men man må virkelig sveive sakte for å få hastigheten skikkelig ned. 6,4:1 er mer gjennomsnittlig for denne typen sneller. Jeg ble virkelig overrasket over hvor godt en høy utveksling fungerer til topwater. En halv runde på sveiva flytter popperen eller frosken ca 40 cm på vannet.
Konsekvensen er at man ikke blir nødt til å piske så mye med stangtoppen. Testsnella kom sammen med en Veritas 2.0 -45g. Denne har jeg testet før, og da lot meg imponere over ryggen og aksjonen i stanga. Artikkelen finner du her. Denne gangen var hensikten topwater og litt tyngre baits, og da var en stang klasset for inntil 45 gram et godt valg.
Denne stanga er et godt eksempel på at det ikke nødvendigvis er vektklassifiseringen på stanga som bestemmer hva den fungerer til. Jeg har i det siste eksperimentert med litt stivere stenger til topwater og wobblere, og synes jeg får mye mer kontakt og påvirkningsmulighet på det som befinner seg i andre enden av lina.
6 kg ren morro som virkelig satte bremsen på prøve
Bremsesystemet i snella er Abu’s Carbon Matrix. Dette består av carbonfiber-lameller som ligger lagvis. Disse gir jevn og god friksjon ved kjøring av fisk. Bremsen justeres med klikk på stjernehjulet.
Den største gjedda jeg har fått med denne snella var på drøye 6 kg. Det hører med til historien at den tok en abborjigg på en 7-20 grams stang. Da er det like viktig å kunne slakke bremsen litt for å la fisken få ta litt line fordi stanga mangler ryggen som skal til for å løfte den. Kontrollen på bremsen er bra, og man får en liten økning eller minking i brems for hvert klikk på stjernehjulet.
Kul detalj på strammehjulet til spolen
En annen komponent som utmerker seg sammen med en solid brems er hoveddrevet i aluminium. Sammen med aluminiumsstativet og gode lagre bidrar dette til å gi ekstra stabilitet ved belastning. Aluminium er mer holdbart enn plast, og den ekstra investeringen kan lønne seg over tid. Jeg noterer meg at Abu har valgt å bruke sveivarm i aluminium i steden for carbonfiber.
Alu er tyngre enn kompositt, og vekta på snella kunne nok ha vært noen gram lavere hvis de hadde valgt den råeste armen. Abu har valgt sveivarm i kompositt på Ambassadur ZX3600 Mörrum. Dette er nok den runde snella som kommer nærmest ALX. Jeg mistenker at dette skyldes at komposittarm hadde dratt opp prisen ytterligere, samtidig som materialvalget nok vitner om at snella skal ha en gjennomført solid drivlinje.
Fisker du etter større fisker blir belastningen større, men baits til dette fisket er også tyngre å dra gjennom vannet. Håndtakene er litt større, og laget av EVA-skum. Sveivarmen er 95 mm lang og gir litt ekstra moment ved innsveiving.
Den lille snella er faktisk ganske så tøff. At den er nesten 30 gram tyngre enn de aller letteste lever jeg helt fint med. Veiledende pris i butikk i Norge er satt til ca 3500kr. Dette er selvfølgelig en stiv pris, men veldig representativt for sneller på dette nivået. Da får man mulighet til å spisse ønskene sine maksimalt.
I mine øyne er Abu Garcia ALX en skikkelig god hybridsnelle. Den holder følge med de aller letteste, men imponerer også med solide og holdbare materialvalg. Det er kanskje ikke noen overraskelse at snelleparken min har fått et nytt medlem…
LITE AGN, STOR FISK: Det er ikke alltid de største fiskene velger de største agnene. Denne torsken på 14,22 kilo gikk for en liten reke. (Foto: Jan Hinriksson)
Agnfiske i sjøen er effektivt, og det finnes mange herligheter som lokker fisken til hugg. En pose kokte reker bør du alltid ha med deg på tur.
Av: Endre Hopland
Tidligere har vi tatt for oss både slukslep, paternostertakkel og glidende rigger til agnfiske fra land. Alle disse taklene fungerer ypperlig til sitt bruk, men det som er avgjørende for om du får fisk eller ikke er like fullt agnet du fester på kroken. I denne artikkelen skal det handle om det kanskje beste og lettest tilgjengelige allroundagnet vi har i Norge, nemlig kokte reker.
Det høres kanskje merkelig ut å skulle servere fisken agn som er varmebehandlet. Tross alt består en vanlig fiskediett utelukkende av råvarer som aldri har vært i nærheten av en komfyr eller et kokekar. Det betyr ikke at fisken takker nei til varmebehandlet mat. Den har nemlig ikke noe begrep om hva de vil si at noe er kokt eller steikt. Finner den noe spiselig vil den i de fleste tilfeller spise dette, og kokte reker er i aller høyeste grad spiselig.
Både kokte og rå reker fisker veldig bra, men det er flere fordeler knyttet til å bruke de kokte. For det første er de langt mer tilgjengelig enn de rå. Kokte, frosne reker selges i nesten alle dagligvarebutikker, og de er ikke spesielt dyre heller. Råreker får en omtrent bare tak i om en går på kaiene og handler over rekken hos en rekefisker.
De kokte rekene sitter også mye bedre på kroken enn de rå. Dette er selvsagt en klar fordel for oss som fisker. Kokte reker skiller også ut mer olje og lukt under vann enn sine ubehandlede artsfrender, og siden nesten alle fiskeslag bruker luktesansen i jakten på mat, sier det seg selv at dette er en fordel.
EN VINNER: Kokte reker bør du alltid ha med deg når du skal på fisketur. (Foto: Endre Hopland)
Grunnen til at vi bruker reke som agn i sjøen er at nesten alle arter har reke på menyen, uansett hvilket dyp fiskene lever på. Helt oppe i fjæresteinene er strandreker viktig føde for alt fra sjøørret og torsk til flyndrer og kutlinger. På dypere vann lokker de store rekestimene til seg alt fra brosme og sei til kolmule og skolest. Og ser du at fisken du har fått gulper på reker, kan du være nokså sikker på at fiskekjøttet kommer til å smake godt. Fisk som beiter på skalldyr er nemlig jevnt over klart å foretrekke på middagsbordet kontra reine fiskespisere.
De kokte rekene kan du servere i alle former, fra knøttsmå fragmenter til hele dyret, med skall og hode og hele kostebinderiet. Agnstørrelsen tilpasser du targetarten. Er du på jakt etter arter med liten kjeft, er det små kroker og rekebiter som gjelder. Er du på jakt etter større rovdyr, kan en hel reke være tingen. Ofte er det smart å fjerne skallet på hodet på reken, da hodeinnholdet i seg selv genererer mye lukt.
Som med alt annet agnfiske tilpasser en alltid krok- og agnstørrelse etter hva en er på jakt etter, men bli ikke overrasket om det går på stor fisk på små agn, også. Ofte velger faktisk de store rovfiskene små agn, og dette handler antagelig om at de går og beiter på for eksempel reker.
EFFEKTIVT: Kokte reker fanger det meste i sjøen. Her er det en sandflyndre som har latt seg lure. (Foto: Endre Hopland)
Til de fleste arter vil en hel, skrellet reke være et suverent agn. Dette gjelder både nede i stein og tare der gyltene regjerer, og ute på sandbunnen der flyndre og knurr ofte er i flertall. Du må heller ikke være engstelig for å tre en reke på en krok under en dupp. Kokte reker er i det hele tatt en vinner til det aller meste. Den eneste bakdelen er at en rett som det er tar seg selv i å forsyne seg av agnposen. Gi det hele et forsøk, du også. Du kommer ikke til å angre.
I videoen under kan du i levende bilder se hvordan en egner en krok med en kokt reke:
I helgen gikk det tradisjonsrike stamfisket i Drammenselva av stabelen, og frivillige fisket mellom 130 og 150 laks i løpet av noen hektiske dager.
Av: Endre Hopland
Stamfisket, som skjer i regi av Østsiden jeger- og fiskerforening, er både viktig for laksestammen i elven, og en sosial happening for både unge og gamle fiskere med hjerte for laksen i Drammen. Lørdag var ungdom opp til 18 år i aksjon i Hokksund, og de unge fiskerne fikk til sammen 40 laks som nå skal strykes og være med på å gjøre bestanden god også i fremtiden.
Søndag var det de voksne som slapp til, og Tom Viktor Høgseth fra vår samarbeidspartner Team Propell var så heldig å få være med selveste kongen av Drammenselva, Bjørn Bjølgerud og den ivrige laksefiskeren Ann-Kristin Vie ut etter gytefisk.
– Tidlig morgen satte jeg kursen mot Hokksund med håp om en storlaks, og for en dag det skulle bli. Det var noen minusgrader på morgenen, men sola skinte og det var fullt av blide fiskere da jeg kom opp til Hellefossen, forteller Høgseth.
Klokken 09.00 gikk startskuddet, og fem-seks båter la ut på Drammenselva. En god del fiskere tok også oppstilling langs elvebredden.
– Vi fisket med tre stenger etter båten, og i enden på snørene hang det wobblere i oransje og gult. Det tok maks ti minutter før Ann-Kristin og fiskesnella hennes ga klar beskjed om at det var laks på, og etter kort tid hadde vi seks laks i tanken og måtte inn og legge dem varsomt i kummene på land. Hunnlaksen gikk i en kum, hannlaksen i en annen. Vekten ble bare anslått, men varierte nok fra tre til åtte kilo, forteller Høgseth.
Etter lunsj gikk ting litt tregere for trioen, men så løsnet det plutselig, og ettermiddagsøkten resulterte i hele ni laks. En totalfangst på 15 laks i løpet av fem timer med fiske må kunne kalles godkjent og vel så det.
– Jeg var heldig og fikk en fisk som var åtte-ti kilo. Dette er sannsynligvis ny lakserekord for meg, selv om den ikke ble veid. Ann-Kristin fikk også en fisk i samme størrelse, men den største fikk selvfølgelig laksekongen Bjølgerud selv. Det var en flott hannlaks som muligens bikket de magiske ti kiloene, forteller Høgseth.
FLOTT FISK: Ann-Kristin Vie med flott stamfisk fra Drammenselva. I bakgrunnen ser vi skipper og laksekonge, Bjørn Bjølgerud. (Foto: Tom Viktor Høgseth)
Til og med den ellers noe fåmælte Bjølgerud, som har mer enn 50 år som laksefisker på nakken og som allerede 10. august i år hadde landet 25 laks på til sammen 196,6 kilo i 2017-sesongen, lot seg imponere av helgens aktivitet.
– Dette var bra fiske konkluderte han, med et stort smil om munnen.
Ifølge Jon Fiskum som leder stamfisket i Østsiden jeger- og fiskerforening ble det tatt mellom 130 og 150 laks i Drammenselva i helgen. Rundt 20 av disse ble landet på Langskjæret, mens åtte tok under fiske på Midtskjæret. I tillegg fikk altså båtene som var ut mye fisk.
Du kan lese mer om stamfisket i Drammenselva og hvorfor dette er så viktig på bloggen til Team Propell.
– Stortinget må gi klar instruks til fiskeriminister Per Sandberg om at eksisterende lovverk må følges når vekst i lakseoppdrett skal vurderes.
Det krever Norske Lakseelver på bakgrunn av en utredning fra jussprofessor Ole Kristian Fauchald. I en helt fersk juridisk betenkning om trafikklyssystemet vurdert opp mot eksisterende lovverk, påpeker jussprofessoren ved Fridtjof Nansens institutt at både Akvakulturloven, Naturmangfoldloven og Kvalitetsnormen for villaks stiller langt større krav til en miljømessig forsvarlig oppdrettsproduksjon enn det Regjeringen har tatt høyde for gjennom vurdering av lakselus som eneste miljøindikator for oppdrettsvekst.
Regjeringen har i forbindelse med etablering av trafikklyssystemet for justering av oppdrettskapasiteten i landets 13 produksjonsområder, foreslått en samlet produksjonsøkning på 24 tusen tonn, fordelt på 8 tusen tonn til eksisterende konsesjonshavere og 16 tusen tonn til nye konsesjonshavere. Regjeringen har nå sendt ut forslag om forskrift for tildeling av kapasitetsøkningen reservert eksisterende konsesjoner.
For å tilby oppdrettsindustrien mulighet for produksjonsøkning har regjeringen fastsatt en ny forskrift som legger opp til en sjablongmessig og automatisert kapasitetsøkning basert på politisk aksept for reduksjon av bestander av villaks. Dette har ikke regjeringen adgang til å gjøre, er konklusjonen i utredningen.
– Akvakulturloven stiller krav om at oppdrett skal være miljømessig forsvarlig. Miljøkravet i lovverket er ikke oppfylt gjennom den nåværende regjeringens aksept for lakselusrelatert villaksdød sier biolog og fagsjef i Norske Lakseelver, Erik Sterud.
Utredningen fastslår at hverken utvidelse av eksisterende tillatelser eller tildeling av nye kan gjøres uten at Fiskeridepartementet kommer til enighet med Klima- og Miljødepartementet om hvordan bestandsmålene i Kvalitetsnormen for villaks skal nås gjennom kapasitetsjustering av oppdrettstillatelser.
– Unnlatelse av å ta hensyn til målene og grad av måloppnåelse ved vedtak etter produksjonsområdeforskriften, vil være en alvorlig saksbehandlingsfeil som generelt vil medføre ugyldighet, sier professor Ole Kristian Fauchald.
Fauchald tilføyer at Naturmangfoldloven også stiller krav som innebærer at kapasitetsvekst ikke kan tildeles uten kunnskap om effekter på sjøørret og sjørøye. Dette er forhold som er utelatt når fiskeriminister Per Sandberg har bestemt hvor oppdrettsproduksjonen kan økes.
– Ved innhenting av råd vedrørende fargesetting av kysten i henhold til trafikklyssystemet, skjøv Sandberg Mattilsynet, Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet ut over sidelinjen. Fauchalds juridiske vurdering, som påpeker en rekke mangler knyttet til departementets saksbehandling etter Akvakulturloven og Naturmangfoldloven, viser at Sandberg har tatt en snarvei som kan vise seg å bli en betydelig omvei mot en bærekraftig framtid for oppdrettsindustrien sier generalsekretær Torfinn Evensen i Norske Lakseelver.
Organisasjonen Norske Lakseelver mener den juridiske vurderingen de nå legger fram betyr at nye miljøindikatorer må inkluderes og at grenseverdiene for lakselusindikatoren må samsvare med bærekraftsmålet fra 2009 – om at sykdommer, inkludert parasitter ikke skal ha bestandsregulerende effekt på villfisk.
Stortinget må be fiskeriministeren komme tilbake med nytt forslag til hvordan nytt forvaltningssystem skal sikre at all akvakulturvirksomhet er miljømessig forsvarlig, og i mellomtiden avlyse kapasitetsøkningen som nå er foreslått.
