I det mørke og dype havet utenfor Folla i Nord-Trøndelag er det de svære bruskfiskene som regjerer. Bli med på en litt annerledes storviltjakt.
Av: Endre Hopland
Storviltjakt i Nord-Trøndelag er slett ikke noe ukjent fenomen. Elgen er nemlig veldig tallrik i det nordligste av bartefylkene, og hver høst jaktes skogens konge av både fastboende og tilreisende. I Norge er storviltjakt jevnt over forbundet med nettopp elg, i tillegg til rein og hjort. Men det finnes også alternativer som inkluderer potensielt enda større skapninger enn elgen. Skapninger som kan bli mange meter lange og veie det samme som en firehjulstrekker med henger og båt på slep. Skapninger som lever dypt nede i hav og fjorder, og som faktisk fint tåler å bli fanget og sluppet tilbake igjen.
Vi snakker selvsagt om håkjerring. Urtidsfisken. Den ekstremt saktevoksende dypvannshaien som spiser absolutt alt den kommer over under sine vandringer langs bunnen. Vitenskapen vet forsvinnende lite om denne kaldtvannskjempen, men at den er tallrik i Trondheimsfjorden og langst trøndelagskysten virker å være nokså sikkert. I dypet utenfor Folla er forekomstene solide. Kombinerer en dette med den makeløse tettheten av store spisskater i området, samt mulighetene for å komme i kontakt med den ytterst sjeldne svartskaten, sitter en igjen med et norsk storviltmekka under vann. Og slikt er selvsagt veldig spennende.
Vi var åtte tullinger som reiste nordover i forrige uke, og for å gjøre ting så enkelt som mulig, valgte vi å ankomme på så mange forskjellige tidpunkt som vi klarte. Torbjørn og Ojan tok det tidligste flyet fra Bergen til Trondheim som var å oppdrive første pinsedag. En direkte konsekvens av dette var at ølsalget ikke hadde åpnet verken på Flesland eller Værnes. For å gjøre det hele enda mer gjennomtenkt, hadde ikke Knoll og Tott transport fra Værnes og de gode tre timene nordover til Folla før i tretiden på ettermiddagen. Great success!
Åsmund gjorde ting mer riktig. Han kom med fly fra København, og landet omtrent akkurat idet organisator, vert, kokk og kjentmann Vihelm parkerte utenfor flyplassen. Vilhelm bor i Namsos, og kjørte sørover ens ærend for å hente øst- og vestlendingene. Han hadde også med seg leskedrikk til øltørste apekatter, så servicen må kunne kalles upåklagelig.
Vi leide forvalterboligen på Utmarkscompagniets idylliske Mo Gård denne uken. Her jobber Vilhelm som guide, og det er han som har stått for organiseringen av hele turen. Etter vel tre timers kjøring kunne følget på fire ta en nærmere kikk på fasilitetene, og også disse var upåklagelige. Et moderne innredet hus med soveplass til åtte, velfungerende varmekabler, kjøleskap og vaskemaskin og ikke minst god plass til latterlige mengder fiskeutstyr. Særlig mye mer enn dette kan en ikke be om når en er på lengre fisketurer.
Mens karene reiste til sjøs for turens første fiskeøkt, var Roger, Espen og Andreas på vei nordover fra Langesund i Roger sin signalrøde tanks. På slep hadde de den fryktede skateskuta til Trutta Raymarine, som lenge har gjort Langesundbukta til en utrygg plass å bo dersom en er hvitskate. Nå var det skatene lenger nord i landet som skulle til pers.
Karene kom nokså langt, faktisk helt til Steinkjær, men da sa det stopp. Et hjullager i hengeren protesterte nemlig høylytt da målet nesten kunne skimtes i horisonten. Dermed var gode råd dyre, spesielt med tanke på at det fremdeles var første pinsedag, klokken var langt over barne-TV-tid og verken verksted eller bildelforhandlere holdt åpent.
Mens tankscrewet bannet og steikte i styrtregnet i Steinkjær, fant karene i Kaasbøll-båten le inne i det beryktede flyndresundet til Vilhelm. Skate- og håkjerringfiske var glemmesak denne første økten, da vinden og storhavet viste litt for mye muskler. Pillemeite på grunt vann ble derfor en fin erstatning, og både Ojan, Torbjørn og Vilhelm landet fine rødspetter. Vilhelm sin toppfisk fikk pene 1,8 kilo ut av vekten. Åsmund dro på sin side bare småtorsk, men han skulle til gjengjeld komme veldig sterkt tilbake senere i uken.
Takket være handlekraftige og alternativttenkende bilbergere i barteland, kom etter hvert resten av følget seg nordover, også. Det ble sjøsetting av båt i Namsos, og Espen og Andreas tok sjøveien herifra og helt inn til Salsnes havn. Den havarerte hengeren ble stående igjen for reparasjon, mens Roger og stridsvognen hans fullførte den siste veietappen opp til Mo Gård. Reisefølget nærmet seg fulltallig.
Sistemann i åtterbanden, undertegnede, forble et usikkerhetsmoment helt frem til avreise. Planen var hele tiden å reise til Trondheim med 07.00-flyet tirsdag morgen, og så ta leiebil derifra og nordover. Å gå på oldboystrening søndagen før avreise viste seg å være et elendig valg. Her ble det nemlig vridning og kraftig forstuing av høyre ankel, samt to avrevne leddbånd. Slikt er jævlig vondt, og hele mandagen var det umulig å legge tyngde på foten. Bildene på legevakten avdekket heldigvis at det ikke var snakk om knekte bein, så da var det egentlig bare å bite tennene sammen.
Jeg talte på knappene til langt utpå mandagskvelden, for ankelen var på størrelse med en honningmelon og kledd i alle regnbuens farger. Da det tikket inn et bilde av en smørblid halviraner med en spisskate på 12,1 kilo i fanget rett før leggetid, skjønte jeg likevel at dette bare måtte gå. Fiskedagen mandag var også svært preget av mye vind, og det dukket ikke opp mange bemerkelsesverdige fangster. Andreas fikk en godkjent lange, men det var Ojan som satte standarden for resten av turen like etter at folk hadde begynt å pakke sammen for kvelden. Det fikk bare bli halting og helvete denne uken her.
Tirsdag morgen var jeg oppe før fuglene. Ankelen var fremdeles ubrukelig, og den ble ikke akkurat bedre av at jeg lesset meg selv ned med sekk, bag og stangbazooka. Men det gikk nå på et vis, og av gårde til Flesland kom jeg meg. Her fikk jeg haltet meg bort og sjekket inn bagasjen, før haltingen fortsatte til riktig gate. Flyturen gikk som en drøm, og klokken 08.30 var all bagasje på plass i verdens minste Fabia, og jeg var på vei nordover.
På samme måte som Ojan og Torbjørn, hadde også jeg lagt meg i selen for å være tidlig ute. Jeg presset også Fabiaen det den orket oppover i fylket, og litt før lunsj rullet jeg inn på tunet foran Mo Gård. Her ventet Andreas og Ojan på meg. Resten av gjengen hadde reist til havs på jakt etter håkjerring. Dette så nemlig ut til å bli den eneste dagen med fonuftig vind, så her handlet det om å smi mens jernet var varmt.
For min del var håkjerringfiske uaktuelt. Faktisk lot jeg kjerringutstyret ligge igjen hjemme. Dette var naturlig nok på grunn av ankelen, som fremdeles ikke var noe særlig å stå på. Går det på en kjerring på flere hundre kilo, må en nemlig kunne stå støtt og legge vekt bak pumpingen. Det hadde jeg få forutsetninger for å få til etter oldboysfadesen. Andreas og Ojan hadde også lyst til å prøve andre ting enn håkjerring, så etter å ha brukt noen timer på å hamstre proviant og drivstoff, strøk vi til havs med storsei, lyr og lange i tankene.
Fisket vårt kan enkelt oppsummeres som lite suksessfullt. Vi fikk mye sei altså, men bare i skateagnstørrelse. Et par fisker opp mot to kilo, men ikke noe mer. Det ble også noen lyrer opp til tre kilo, samt en del tre-fire-kilosbrosmer da vi gikk over til agnfiske. Andreas sin torsk på 7,2 kilo ble dagens fisk lengst ute på klakkene. Samme mann feilkroket også en tikilostorsk på utsiden av hodet. Denne gav en bra kamp på lett utstyr, men når kroken ikke sitter i kjeften teller det som kjent ikke.
Vi hadde en tanke om å gutse videre etter storlange, men utpå kveldingen ringte Torbjørn med store nyheter fra nærmere land. Åsmund stod i dritehockey og kjørte sitt livs fisk, og vi ble mer eller mindre enige om at dette var noe vi måtte få med oss. I hundreoghelvete gikk turen mot land igjen, og vi kom akkurat tidsnok til å se en fullstendig utslitt Åsmund juble for sin aller første håkjerring.
Å fiske etter disse kjempehaiene krever spesialutstyr, både hva stenger og sneller gjelder, men også landingsredskapen. Fiskene tas ikke opp i båten, til det er de jevnt over for store. I stedet sikres de langs ripen, og vekten estimeres basert på en lengde/rundmål-formel. På forhånd hadde vi også avtalt at vi skulle bidra til vitenskapen dersom vi fikk noe, så Vilhelm tok både finneprøve, øyeparasitter og ballemål av fisken. Dette, sammen med lengde- og omkretsmål, går rett til de ledende håkjerringforskerne i verden.
Fisken til Åsmund var liten til håkjerring å være. Det betyr ikke at det var en liten fisk. Langt derifra. 2,5 meter og 153 kilo er faktisk en kjempesvær fisk. Akkurat denne karen var også særdeles livlig, med flere dykk underveis i kampen, samt en solid svømmetur i overflaten rett før landing. Åsmund var fullstendig i kjelleren etter påkjenningene, men han hadde også Nord-Trøndelags største glis. For en opplevelse!
Etter at alle mål var tatt, fikk kjempehaien svømme tilbake der den kom fra. Kjerringfisket fortsatte i de to andre båtene, mens vi la oss på innsiden av disse, og forsøkte etter lange i en slakk bakke på 170 meter. Resultatet ble hågjel og brosme. Vi testet også etter lyr oppe på de mange grunntoppene i området, men småsei, småtorsk og en og annen makrell var alt vi fikk.
Da kveld gikk mot natt ringte Vilhelm. Det var ny håkjerring på gang, og denne gangen var det Roger i skateskuta som hadde fleks i klingan. Dessverre takket fisken for seg rundt 200 meter oppe i vannsøylen. Roger, som fikk håkjerring samme sted i fjor, tok det hele med fatning, men litt kjipt var det likevel.
Sjøen la seg fullstendig flat da natten satte inn, men i dypet døde ting ut. Vilhelm hadde kontakt med en fisk, men han fikk bare såvidt kjent på tyngde før den var borte. Kanskje var det denne sjansen på svartskate vi fikk? Det får vi aldri vite. Oddsen peker likevel i retning av håkjerring, som det altså er mye av i området.
Det blir ikke mørkt i Nord-Trøndelag om sommeren, men skumringen varer i noen timer. Da natten var på sitt mørkeste, som altså er nokså lyst, heiste alle båtene dregg, og la kursen mot spisskatebankene. Roger og Espen var først på plass, og før vi andre hadde fått dreggfeste, kjørte Espen skate. Etter en tung sveiveøkt fra 290 meters dyp, kunne han løfte om bord sin første spisskate noen gang. Vekten stoppet på 7,2 kilo, noe som er relativt beskjedent til denne plassen å være. Espen var likevel strålende fornøyd med en ny, og ikke minst veldig stilig art.
Nattens og morgenens øvrige fiske ble veldig tregt. Det skjedde lite i dypet, og folk var trøtte og ikke toppkonsentrerte. Unntaket var Andreas, som hadde hatt en dårlig fiskedag, men som var skyhøy på energidrikk med 35 prosent sukker. Han satt og nistirret på stangtuppen sin, og jammen var det ikke nettopp her det skjedde ting, også. Tidlig på morgenkvisten kom de karakteristiske skatenappene, og fem minutter senere var skate nummer to for økten på vei mot overflaten.
Etter en ny drøy sveiveøkt fikk jeg fisken i den store håven som følger båten. Heller ikke dette var noen kjempe, men 7,8 kilo med spisskate er likevel mye bedre enn ingen spisskate. Andreas har bare fått arten en gang tidligere også, så fisken førte med seg god stemning om bord. Vi truet på en time og to til etter at skaten hadde fått svømme tilbake igjen, men det ble med forsøket. Nå måtte vi til land og få oss et par timer på øyet.
Onsdagen ble et trist kapittel reint fiskemessig, men som alltid sosialt og moro inne på land. Det blåste hatter og høy, og vi gikk ikke i båtene før vinden la seg til 17 sekundmeter et godt stykke utpå kvelden. Det var uaktuelt å legge seg ut etter kjerring eller skate, så flyndresundet til Vilhelm ble på ny redningen. Jeg ble med Espen og Roger, mens Åsmund tok roret i båten til Andreas og Ojan.
Også i flyndresundet måtte vi på dregg, og selv om vi pendlet godt på tauene, ble det en del fisk. Vilhelm dro en meget pen rødspette på 1,7 kilo, mens den øvrige fangsten i båten til han og Torbjørn hovedsaklig bestod av mindre sandflyndrer. Ojan, Andreas og Åsmund fikk mest småtorsk, småsei og småhyse i sin båt, samt noen små sandflyndrer.
Hos oss gjorde Roger sitt ytterste for å tømme sundet for smålange. Espen bidro også så godt han kunne, men han nådde ikke Lange-Roger til knærne engang. Det var vår båt som ble liggende lengst, og det svarte seg på sett og vis. Jeg fikk meg først en godkjent rødspette, og siden ble det en finfin fight med en liten kveite på lett utstyr. Fisken veide bare 2,6 kilo, og ble selvsagt satt ut igjen etter avkroking, men på lett flyndreutstyr var det skikkelig moro.
Dagens fisk var det Espen som stod for. Rett før vi skulle gi oss, kroket han nemlig noe som fikk skikkelig fleks i den myke stangen hans. Vi klarte ikke helt å sette fingeren på hva det kunne være for noe, men det ble godt mottatt da en steinbit på knappe fem kilo kom sigende inn i håvmaskene. Jevnt over fikk vi egentlig maksimalt ut av den kjappe økten. Været la nemlig opp til å sitte på land og drikke øl, og etter hvert fulgte vi også denne oppfordringen.
Torsdagen var siste fiskedag for Ojan, Torbjørn og meg. Flyet vårt gikk midt på dagen fredag, så det var lagt opp til en nokså tidlig avreise. Resten av gjengen skulle ikke hjem før lørdagen, så de hadde litt mer slingring. På samme måte som dagen i forveien, var vinden helt umulig også nå. Kjerringfiske utgikk med høye kneløft, men vi hadde troen på skate litt utpå dagen. I dette tilfellet var litt utpå dagen klokken 21.00. Det måtte med andre ord fiskes natt, og soves ved en senere anledning. Over helgen eller noe.
Jeg var fremdeles med skateskuta, og det var vi som var først på plass denne kvelden. De to andre båtene gikk lenger ut for å fiske agn, mens vi stolte på det vi hadde liggende fra dagen i forveien. Det luktet ikke akkurat nysteikte vafler i agnbøtten, men teorien om at skatene ikke bryr seg nevneverdig om slikt skulle vise seg å slå bra til.
Både Espen og Roger fikk kjapt kontakt med fisk, og landet etter tur hver sin brosme på 7+ og 8+. Dette er store brosmer der jeg kommer fra, men i Langesund er det ikke noe en hever øyenbrynene for. Det gjør en derimot for den neste fisken som viste interesse. Også denne tok Roger sitt agn, og etter fem minutter med venting, sveivde han seg inn på en tung spisskate. Det vil si, så veldig tung var den ikke, men 7,8 kilo er absolutt godkjent.
Etter en stund kom også de to andre båtene til, og la seg på dregg. Det tok ikke lang tid før første fisk var på vei opp, og denne var svær. Ti minutter senere kom det melding fra Vilhelm. 1,4-monoen hadde blitt klippet rett av 20 meter under båten. Her var det kjerring på gang, om den saken hersket det ingen tvil.
Ikke lenge etter var det Torbjørn som kjørte på storfisk. Den var ikke like tung som Vilhelm sin, men fremdeles skikkelig drøy. Forklaringen på dette ble klar et kvarters tid senere. Torbjørn hadde kroket sin første spisskate noen gang, og den var enorm. 14,75 kilo for å være nøyaktig. Dette er en av de største spisskatene som noen gang er tatt på stang i Norge. Dessverre satt kroken i bakkroppen på fisken, og dermed er den ikke tellende. Nitriste greier, men slik er skatefiske av og til. Det er mye flate å få feste i dersom kroken ikke setter seg i kjeften.
Ikke lenge etter viste Vilhelm hvordan det skal gjøres. Nok en kjempeskate havnet på dekk, og denne var også kroket i kjeften. Vekten stoppet på fantastiske 14,65 kilo. Det er nokså drøyt.
Etter fire timer med fiske dunket det omsider i min stangtupp, også. Jeg gav fisken der nede i dypet veldig god tid til å ta den hele seien jeg serverte, og etter seks-syv minutter sveivet jeg meg innpå den og satte kroken. Det svarte blytungt i andre enden, og en ny stor spisskate var på vei mot overflaten. Etter en lang og rolig sveiveøkt kom den til syne, og Roger landet den rutinert. Skuffelsen var total da jeg så at kroken satt to centimeter utenfor kjeften, og det hjalp ikke veldig på at vekten stoppet på 13,2 kilo. Det var en fantastisk opplevelse å få se en så stor skate på nært hold, og å få fighte den, men feilkrokinger ødelegger veldig mye av gleden. Det var likevel lite å gjøre med den saken, annet enn å gnure på videre.
Etter dette døde dessverre skatefisket ut. Både Espen og jeg landet hver vår hågjel, mens et par potensielle skater aldri tok agnet skikkelig. Roger fikk også opp en hel agnsei som manglet et midtstykke på størrelse med bittet til en håkjerring på kanskje 100 kilo, men noen videre kontakter hadde vi ikke. Litt brekking og spying ble det for øvrig også tid til, da Roger valgte å skjære hull på en sei som hadde lagt to dager i solsteiken. Dette gav en lukt som satte seg rett i halsen på stakkars Espen, som for ordens skyld har fartstid som fiskehandler, og har kjent på sin del av fiskelukt.
Også i de andre båtene ble resten av natten treg. Torbjørn mistet en skate som tok to agn samtidig, men ikke ble hengende på noen av krokene, og Andreas hadde også noen potensielle run som ikke gav noe matnyttig. Åsmund leverte derimot varene. Først fikk han seg en brosme på 9,1 kilo, og rett før leggetid satt spisskaten også for han. Fisken, som var hele 13,7 kilo, ble for øvrig landet i et panisk c-moment der Andreas var halvveis ute i sjøen, men i båten havnet den like fullt.pI tillegg til at det faktisk var en fantastisk fisk, kunne Åsmund også notere seg for sin andre art på turen. Det er kryss i taket og sprett deg en pils!
Da klokken passerte 05.00 måtte vi bare gi oss. Oppkjøring av dregg, et godt stykke med båtkjøring og påfølgende pakking hjemme på hytten måtte bare prioriteres. Det ble med feilkroket skate på Torbjørn og meg, mens Ojan fremdeles var godt fornøyd med sin 12,1-kilos fra tidligere i uken. Resten av gjengen hadde fremdeles en fiskedag igjen, men samtlige hadde allerede fått spisskate, og var godt fornøyde.
Det er beinhardt å stå opp klokken 09.10. Spesielt når en legger seg klokken 07.40. Likevel gikk ting seg til på et vis. At vi fikk tre voksne menn, tre svære bagger, tre sekker og to stangbazookaer inn i Fabiaen er egentlig helt utrolig, men det gikk faktisk. Vi kom oss også helskinnet til Værnes, fikk i oss burger og landet trygt i Bergen. Det var litt vemodig å returnere med uforrettet sak, men slik er fiskingen av og til. Og at vi skal tilbake, det er uansett helt sikkert. Dersom det skulle være noen form for tvil om dette, visket Roger og Espen denne grundig vekk lørdag ettermiddag.
I løpet av fem magiske timer landet de nemlig syv spisskater. Den minste av disse var 8,5 kilo. De øvrige veide 12,5 kilo, 12,7 kilo, 14 kilo, 12,5 kilo, 13,6 kilo og 12,5 kilo. Samtlige fisker ble tatt på samme plass, og som alle de tidligere spisskatene ble de satt uskadd tilbake igjen etter veiing og fotografering. Som alle andre bruskfisker, håkjerringen inkludert, tåler også skatene godt trykkforskjellen mellom dypet og overflaten, så fang og slipp er det eneste fornuftige dersom en skal fiske slike majestetiske fisker.
Til tross for at vi ikke hadde værgudene på vår side i det hele tatt, og fikk fisket noks lite, endte vi likevel opp med en håkjerring og 15 spisskater i løpet av turen vår nordover. Det er et oppsiktsvekkende godt resultat når det er snakk om såpass stedegne og sære arter som dette. Kombinert med fantastisk natur og strålende selskap, ble dette er tur for minnebøkene. At Folla er et storviltparadis hersker det for øvrig ingen som helst tvil om. Og da snakker jeg ikke om alle elgene som holdt til ute i hagen vår hele uken igjennom…