Tilbake i 1999 så det som skulle vise seg å bli en meget sterk bestand av havabbor dagens lys i norske farvann. Denne fisket vi sønder og sammen. I 2014 gjentok historien seg, og nå har vi alle tiders mulighet til å rette opp igjen i gamle feil
Av: Endre Hopland
I 1999 var det få som praktiserte-, eller for den saks skyld i det hele tatt kjente til begrepet fang og slipp. Kvoter på fisk som egentlig ikke hørte hjemme i våre farvann var heller ikke noe det ble brukt mye tid på. Dermed ble den gode 99-årgangen med havabbor fisket mer eller mindre helt i stykker, og da spesielt i Oslofjorden, der noen få kommersielle aktører gjorde veldig stor skade på spesielt utsatte steder.
Etter 99-årgangen hadde havabboren en dårlig utvikling i Norge. Det ble fremdeles fanget en del fisker på både Sør-, Øst- og Vestlandet, men bestanden slet tydelig i mange år. I fjor sommer eksploderte plutselig fisket igjen, og det ble tatt mange eksemplarer på mellom 25 og 42 centimeter i hele Sør-Norge. Det viste seg nemlig at en ny superårgang med havabbor hadde blitt klekket ut i Norge i 2014, nøyaktig 15 år etter forrige høydetopp. Det er altså denne fisken som nå gir grunn til håp.
– Havabboren har god utbredelse i Norge, men enkeltfiskene holder seg stort sett i de samme områdene over lang tid. Både telemetridata og merkegjenfangstdata har vist at den norske havabboren er veldig stasjonær, og at områder som i snitt ikke er større enn 10-12 fotballbaner er alt som brukes av en fisk gjennom en hel vekstsesong. Havabboren er veldig sårbar for overfiske, og alt fiske etter arten bør derfor reguleres, sier Øyvind Fjeldseth i NJFF.
Forrige helg holdt han foredrag om havabboren og dens utfordringer under Norges Jeger- og Fiskeforbund sin store konferanse om fiske og forvaltning i sjøen. Her pekte han blant annet på at havabboren er en varmekjær fisk som helst jakter på grunt vann når det er godt med plussgrader i sjøen. Om vinteren tar den derimot begrepet stasjonær til nye høyder.
– Når det er kaldt i sjøen siger havabboren ut på dypere vann. Ikke veldig dypt, men dypere. Her virker det som om den står mer eller mindre helt i ro til det blir varmere, igjen. Undervannsfilmer av merket havabbor viser fisker som står helt rolig i dypet, og tagger som er i så lite bevegelse at de er algegrodd, sier han.
Stedbunden og sårbar
Nettopp denne døsige atferden gjør havabboren veldig utsatt for garnfiske på vinterstid. Garnfiskere flest er derimot ikke på jakt etter havabbor, men gjerne torsk. Fjeldseth er klar på at torsk og havabbor fint kan forvaltes separat, da de jevnt over lever i forskjellige vannlag. Per i dag finnes det likevel ikke noe regelverk som beskytter havabboren, og det er her en nå ønsker forandringer.
– Når en skal vurdere de mest formålstjenlige havabbortiltakene, må en ta hensyn til at havabboren er saktevoksende, ikke blir kjønnsmoden før den er rundt 42 centimeter lang og altså som oftest er svært stedbunden. Arten er svært sårbar for lokal overbeskatning, så vi trenger et regelverk som beskytter den. 2014-årgangen gir oss en ny sjanse til å få på plass bærekraftig havabborforvaltning i Norge, sier Fjeldseth.
Thrond Haugen og Jonathan Colman fra NMBU har i en årrekke jobbet med Det Norske Havabborprosjektet. Bakgrunnen for dette er å framskaffe kunnskap om havabborens særnorske, biologiske og økologiske egenskaper, kartlegge hvorvidt den norske havabboren utgjør en egen bestand, få svar på hvor den kom fra og når, samt bidra til å bedre kunnskapen og forvaltningen av arten.
Prosjektet har gitt forskerne mange svar. Det er blant annet bevist at det har vært flere store og vellykkede havabborgytinger i norske fjorder, og at arten derfor er som norsk å regne. De eldste, sikre observasjonene av havabbor i norske farvann stammer i tillegg fra 1800-tallet, så det er heller ikke snakk om en direkte «ny» art her til lands. Det var likevel fra 1980-tallet og utover bestanden virkelig tok seg opp.
– Det tas havabbor langs hele kysten vår, fra Oslofjorden til Talvik i Finnmark, men det er altså i Sør-Norge den er mest tallrik. Norges eldste, registrerte havabbor ble fanget i 2016. Denne var 76 centimeter lang, veide 4,6 kilo og var 17 år gammel. Dette er ikke den største som er tatt i Norge, men altså den eldste vi har data på. Fisken kan ha vært det siste eksemplaret av 1999-årgangen, men havabboren kan bli 25 år gammel, så dette vet en aldri, sier Fjeldseth.
Alderen på fisken slås fast gjennom skjellprøver tatt av havabbor fanget av norske sportsfiskere. De fleste av de 288 skjellprøvene karene i havabborprosjektet til nå har fått tilsendt, stammer fra fisk som er satt tilbake igjen. 22 av prøvene stammer fra havabbor fra den nevnte 2014-årgangen.
Tiltak i Europa
Havabboren er en av de aller mest populære fiskene i Europa, både som sportsfisk og på middagsbordet. Fisken er også truet av overfiske mange steder, og det gjøres nå en stor innsats for å redde den europeiske stammen fra kollaps. I tiden før 80-tallet var det i all hovedsak fritidsfiske etter havabbor som foregikk, men det kommersielle fisket økte betydelig utover i det samme tiåret. Etterspørsel og reduserte kvoter i andre fiskerier var hovedårsaken til dette.
– Det var en del gode årsklasser på denne tiden, noe som muligens medførte spredning nordover. Likevel var det stort sett fiske etter fisk som ikke var kjønnsmoden som foregikk. Allerede i 80-årene var den irske bestanden kraftig overfisket, og det ble innført forbud mot kommersielt fiske i 1990. I tillegg økte minstemålsgrensen for fritidsfiske, og fredningstid- og soner ble innført, forteller Fjeldseth.
I andre regioner økte derimot fiskeinnsatsen, og i dag tas rundt 80 prosent av havabborfangsten i kommersielt fiske i EU. I juni 2014 ble det vedtatt at fangstdødelighet på både moden og umoden fisk måtte reduseres, da med særlig fokus på fisket i Den engelske kanal og øst for Storbritannia.
– Irland er et godt eksempel på artens evne til å hente seg inn igjen, og på hvor verdifull den kan være. Havabboren er anerkjent som en svært viktig sportsfisk med stort reell og potensiell verdiskaping, og i Irland har den nå blitt en viktig del av det marine økosystemet igjen. Streng forvaltning, bag limit for sportsfiskere, fiskeforbud i gyteperioden og ingen former for kommersielt fiske etter arten har virket, sier Fjeldseth.
Med ny kunnskap endrer også solk sine holdninger seg, og vi sportsfiskere har utvilsomt et stort ansvar når det kommer til havabboren. I Norge har vi foreløpig få gjenutsettingstall å vise til, men vi har alt å tape på å kakke all havabboren vi får. Dette har vi nemlig prøvd før, og det gikk som nevnt hardt utover både bestand og fiske.
– Fang og slipp blir stadig mer utbredt, særlig i Vest-Europa, og gjenutsettingsandelen i Storbritannia er nå på hele 77 prosent. I Frankrike er andelen 54 prosent, mens Nederland har 36 prosent, sier Fjeldseth.
Å ta med fisk hjem fra fisketur er fortsatt en viktig del av helhetsopplevelsen for svært mange. Slik skal det også være i fremtiden. Likevel understreker Fjeldseth at det er klare langtidsmål for forvaltning av havabboren i Norge.
– Vi må få på plass en langtidsplan for å oppnå bærekraftig besaktning og en bedret bestand. Forbedret rapportering både fra kommersielt- og fritidsfiske blir viktig i denne prosessen, og vi må også være flinke til å bruke den ressursen som ligger i aktive fiskere. Hovedmålsetningen vår er å erkjenne at havabbor er den
kanskje viktigste sportsfiskearten i Europa, og da også den sosioøkonomiske verdien av dette, sier Fjeldseth.