Tore Tiltnes har tatt en nærmere kikk på debatten rundt fang og slipp, og gammel kunnskap kontra ny. Her dukker det opp en del tankevekkere.
Catch & release, eller fang og slipp, er begrep som stadig dukker opp i diverse medier i debatten om hvordan vi kan forvalte villfisken i våre norske vassdrag. Debatten i magasinet Jakt & Fiske mellom Krogh og Johansen er kanskje den «varmeste», og trigger frem en god del meninger om for eller imot. I dagens situasjon med sosiale medier som FB, forumsider, ++ så kommer også alle «vanlige» folk til ordet, og debatten blir ofte betydelig opphetet, usaklig og lite gjennomtenkt.
Debatten mellom de lærde foregår i de store, seriøse mediene, og lever sin egen verden. Distansen mellom deres verden og oss vanlige virker håpløs stor, men jeg drister meg likevel til å ha noen meninger jeg også. Innlegget mitt er ikke ment som en del av debatten, men mer som en tankevekker før beslutninger tas, enten den ene eller den andre veien.
I hele mitt liv har fisk og sportsfiske vært en lidenskap. Alt av tilgjengelig litteratur ble lest og leses fortsatt, det meste på norsk og noe på engelsk. På videregående skole satt jeg fast læreren i biologi to ganger for direkte feil i læreboka, og selvfølgelig dreide det seg om fisk, der jeg dokumenterte feilene med ny viten fra nye artikler. Det er over 40 år siden.
Ellers kan jeg fortelle at alle norske forskningsrapporter er skrevet på norsk, og er lett forståelige, også for oss ulærde. Jeg har lest mange fordi jeg er genuint interessert. Svært mange av rapportene går i skuffen, da de ikke passer inn i norsk forvaltning og tradisjon.
Les også: Fang og slipp – dette må du vite
Det verste jeg vet er når en forsker i intervjusammenheng uttaler seg om et emne som han/hun ikke selv har forsket på eller hvor forskningen er ekstremt svak, hvor han/hun konkluderer og hvor hans/hennes subjektive mening blir tillagt stor vekt i kraft av hans/hennes posisjon og hvor intervjuer/journalist ikke stiller mer inngående oppfølgingsspørsmål. For en som kanskje ikke er like interessert i emne som meg, kjøpes forskerens svar som god fisk. Dette skjer gang på gang, og er skremmende da beslutningstagere svært ofte er uvitende, og kan ta beslutninger basert på feil grunnlag.
Men så, hvordan skal man forsvare sin lidenskap som sportsfisker, eller lystfisker som danskene sier? Hva er det som driver oss? Hvorfor synes vi det er OK å slippe ut fisken igjen etter en god kamp? Er det etisk forsvarlig å leke med fisken? Hvorfor driver vi med dyremishandling? Eier vi ikke skam?
For det første tror jeg vi glemmer perspektivene her. Homo Sapiens, oss, har vært her titusener av år, og er en del av naturen, forutsatt at vi ikke ble flydd inn utenfra eller ble plassert her av gudene. Jeg regner det som sikkert at vi har nedarvede egenskaper som jegere eller fangere, noen er gode jegere og andre mindre gode. Fangstinstinktet ligger der latent uansett hva vi jakter på, om det er fisk eller dyr, journalistens jakt på godt stoff, etterforskerens jakt på kriminelle, fotballspillerens jakt på scoringer, hageeierens jakt på de fineste blomstene, vi kjenner alle tilfredstillelsen av å lykkes med gode resultater, så jeg regner driftene mine som helt naturlige og normale i jakten på villfisken.
For det andre så har vi sportsfiskere blitt markant bedre til å fiske. Flere og flere sportsfiskere har oppdaget at det er ikke er noe som heter fiskelykke, men at kunnskap og erfaring må til for å lykkes. Vi har lært oss fiskemetoder som det for 10, 20, 30, 40 år siden kun var et fåtall som kjente til. Hadde dagens svært dyktige sportsfiskere slått ihjel alt de fikk, så hadde det ikke blitt mye igjen.
Måtehold er selvfølgelig, og det er ikke vanskelig det. Av ren og skjær interesse av at vi også skal kunne fiske i fremtiden. Så i forvaltningsøyemed må det være en begrensning i form av et maksuttak av villfiskbestandene. Enten slås alt i hjel og fisket stoppes etter maksuttak. En av ulempene er at dette fisket i for eksempel en elv, uten fiskere/oppsyn, vekker drifter hos folk med garn og andre fangstmetoder. Vi er jo tross alt en matauk nasjon. Alternativet er at vi setter et maksuttak for døgn, uke, sesong og praktiserer fang og slipp.
Det kanskje mest diskuterte i debatten om fang og slipp, er at vi leker med fisken, utfører dyremishandling, påfører fisken smerte for så å slippe den ut igjen, kun for å tilfredsstille egne drifter. Dette temaet har det vært skrevet og sagt utrolig mye om, nettopp fordi vi vet svært lite om dette? Hvem i all verden skal betale for forskning på om fisken føler smerte?
Jeg har lest artikler hvor det stilles spørsmål om fisken virkelig har behov for å utvikle evnen til å føle smerte, der de i hundretusener av år har svømt i de frie vannmasser? Hvilken nytte har fisken av å kjenne smerte? Jeg har sittet ved flere fosser og sett laksen hoppe, bomme på fossen, treffe land og sprelle seg ut i vannet igjen. Og de hopper på nytt! Jeg tror ikke fisken er som noen av oss mennesker som liker å utsette seg for en form for selvpining.
Les også: NJFF åpner for mer liberal fang og slipp-praksis
Bruker man logikk, så kan man klart skille fisk fra menneske/dyr. Setter man en krok i kjeften på et hvilket som helst menneske/dyr, og har et snøre å dra i, så vil dyret følge etter og ikke stritte imot, på grunn av smerte. Fisken gjør derimot stor motstand, og stikker den andre veien. Logisk sett kan ikke fisken kjenne smerte slik vi oppfatter smerte, men ubehag ved å miste kontroll. Mye kan sies om dyr og fisk, vi kan forske oss helt inn til hjernebarken, noe for øvrig fisken ikke har.
Jeg håper vi får gode debatter fremover, med saklige innlegg, og at ikke det tas forhastede beslutninger basert på feil grunnlag. Jeg har liten tro at vi noen gang får objektiv forskning på etikken rundt temaet fang og slipp, ei heller på om fisken kjenner smerte, men jeg vet i hvert fall at jeg vil kjenne betydelig smerte hvis jeg må slutte å fiske.
– Tore Tiltnes