Øvre Numedal fjellstyre har vedtatt en forbudssone for stangfiske fra utløpsoset av Bjornesfjorden til innløpsoset av Geitvatnet i perioden 20. august-30. september.
Av: Endre Hopland
I styremøtet i Øvre Numedal Fjellstyre 21. februar ble det enstemmig avgjort at det ikke lenger skal være lov å fiske med stang i det gode ørretstrekket mellom utløpsoset av Bjornesfjorden og innløpsoset av Geitvatnet under villreinjakten.
– I forbindelse med arbeidet med evaluering og eventuelt etablering av ny fredningssone for villrein, har det fremkommet at stangfiskere i Geitvassdalen kan være et hinder for reinens trekkveier. Det er særlig fra utløpsoset av Bjornesfjorden til innløpsoset til Geitvatnet at reinen har etablerte trekkveier. Her er det også utstrakt stangfiske. Og etablering av teltplasser. Vi har tidligere oppfordret fiskerne om å ta hensyn når de oppdager villrein i området. Vårt inntrykk er at flere har tatt hensyn, men det er også observert at enkeltfiskere har vært forstyrrende for reinens trekk nord- eller sørover. På bakgrunn av dette ønsker Øvre Numedal fjellstyre å etablere en forbudssone for stangfiske i tiden 20. august-30. september hvert år. Det er ønskelig at Buskerud Landbrukseiendom også etablerer et tilsvarende forbud på sin side av Numedalslågen, heter det i saksutgreiingen fra Øvre Numedal fjellstyre.
På bakgrunn av disse opplysningene bestemte altså fjellstyret at stangfiske i det aktuelle området blir forbudt i den overnevnte perioden. Dette er naturlig nok en bestemmelse som ikke har fått passere i stillhet, hverken i sosiale medier eller på anerkjente fiskeblogger.
– Alle vi som fisker her vet hvor få av oss som bruker perioden, som er velkjent for jakten på tidlige gytevandrere. Å nekte akkurat oss adgang til å ferdsel er absurd. Hva med yrkesfiskerne, grunneierne selv som kjører innover vidda og setter garnene sine i disse ukene? Hva med fotturister som velger en litt annen sti enn DNT-traseene eller slepene? Og hva med jegerne, som invaderer vidda med traktorer og firehjulinger i dagene før og under reinsjakta? Disse nevnes ikke med et ord. Maken til svimmelt vedtak er det lenge siden jeg har vært hørt om, skriver filmskaper og ørretentusiast Lars Nilssen på egne nettsider.
Også Norges Jeger- og Fiskeforbund mener stangfiskeforbudet er et alvorlig bomskudd. Forbundet har ifølge egne nettsider hatt møte med representanter for Øvre Numedal fjellstyre og Norges Fjellstyresamband om saken, og her ble det opplyst om at vedtaket er fattet med hjemmel i paragraf 30 i Lov om utnytting av retter og lunnende m.m. i statsallmenningene, også kalt fjelloven.
– Vi påklager nå vedtaket. Klagen går først til Øvre Numedal fjellstyre, som gis en anledning til å vurdere saken på nytt. Dersom de opprettholder tidligere vedtak, går saken videre til behandling i Miljødirektoratet, melder NJFF.
Forbundet mener ikke det er hjemmel i fjelloven for at fjellstyret kan etablere en fiskeforbudssone ut fra annet enn hensynet til fiskeressursen.
– Innføringen av en fiskeforbudssone er et inngripende vedtak som er en regulering av utøvelsen av fiskeretten. NJFF mener at paragraf 30 i fjelloven gir fjellstyret hjemmel til å regulere fisket ut fra hensynet til fiskeressursen, ikke til å regulere fisket eller innføre fiskeforbud av andre hensyn, i dette tilfellet hensynet til en viltart, melder NJFF.
Videre mener forbundet at vedtaket fattet av Øvre Numedal fjellstyre må leses som et mer varig vedtak som skal gjelde inntil videre.
– Dette framgår ikke klart hverken av vedtaket eller begrunnelsen for vedtaket. I henhold til paragraf 30 tredje ledd krever vedtak om fredning av alt fiske i avgrensede områder for inntil ti år om gangen godkjenning av departementet. Vi er ikke kjent med at slik godkjenning foreligger, melder NJFF.
Klagen fra NJFF kan du lese i sin helhet her, og en del reaksjoner fra viddefiskere er også samlet på larsoglars.no. Styrelederen i Øvre Numedal fjellstyre redegjør også mer om bakgrunnen for forbudet samme sted.
Siste ord i denne saken er neppe sagt, men inntil videre blir det altså stangfiskeforbud i området fra utløpsoset av Bjornesfjorden til innløpsoset av Geitvatnet i perioden 20. august-30. september 2018.
Hjertelig velkommen tilbake til Havfiskeskolen, en video-serie av og med Seeberg og Hooked. I andre episode av sesong 2 er vi på jakt etter ferdatorsken som hver vår trekker inn til norskekysten.
ET ÅR MED ARTSFISKE: Sebastian Rinaldo Pedersen og programleder Øyvind Mund i studio i forbindelse med førstnevntes deltakelse i programmet Samme tid neste år. (Foto: Privat)
Kommende onsdag kan du se en av de mest iherdige artsfiskerne i Norge, Sebastian Rinaldo Pedersen, i aksjon på riksdekkende TV, på jakt etter nye kryss på artslisten sin.
Av: Endre Hopland
Våren 2016 fikk Sebastian Rinaldo Pedersen (21) fra Stavanger en telefon fra et produksjonsselskap som jobbet med en ny programserie for TV2. Programmet var Samme tid neste år, en serie som går ut på å hjelpe folk til å nå målene sine i løpet av et kalenderår. Gjennom ti episoder får publikum bli kjent med en rekke mennesker rundt om i vårt langstrakte land, og felles for de alle er altså at de har et konkret mål de jobber for.
Det sier nesten seg selv at en treffer mange tøffe skjebner i en serie som denne, og både alvorlig sykdom, knallhard opptrening og barnløshet er da også godt representert i de ti episodene som sendes på TV2 hver onsdag klokken 20.00. Heldigvis er det også plass til litt mer lettbeint underholdning i sendingene, og det er her Sebastian Rinaldo Pedersen kommer inn i bildet.
– Jeg sa ja på direkten da de ringte og ville ha med noe litt utenom det vanlige i programmet. Det var nemlig mange deltakere som hadde tunge og mer seriøse mål som handlet om livet generelt, og ikke bare en hobby. Der og da hadde jeg egentlig ikke satt meg et konkret mål med fisket, men vi ble enige om at jeg skulle prøve å nå 110 forskjellige arter på stang i Norge i løpet av et år. Da målet ble satt hadde jeg 78 arter, så det var ingen tvil om at jeg hadde litt jobb foran meg, sier Pedersen til Hooked.
Å fiske etter forskjellige arter er en naturlig del av hverdagen for 21-åringen fra Stavanger, så akkurat dette var ikke noen stor omveltning. At Pedersen vet hva han holder på med er også en velkjent sak, både i det norske artsfiskemiljøet og blant Hooked sine lesere. Spesielt på de minste artene våre er siddisen en racer, både som fisker og som guide for andre artstullinger som finner veien til nattmørke moloer og bryggeanlegg i Rogaland.
– Jeg er alltid ute og leter etter nye arter lokalt, men denne utfordringen har nok gjort at det har blitt noen ekstra turer rundt om i landet for å prøve nå målet før fristen var ute. Det har naturlig nok blitt mange fisketurer, inkludert en god del bomturer, men håpet om nye arter har alltid fått meg til å fortsette jakten, sier han til Hooked.
Hva som blir sendt på TV2 kommende onsdag klokken 20.00 vet hovedpersonen selv veldig lite om. Det synes han egentlig er helt greit.
– Jeg får ikke se programmet selv før det vises på TV, men jeg har jo en viss anelse om hva jeg selv har filmet. Jeg har sendt inn rundt 100 videoer, og alt dette skal klippes ned til rundt ti minutter, så det er vanskelig å si hva som kommer med, sier han til Hooked.
SPENT: Sebastian Rinaldo Pedersen aner ikke hva han skal forvente når hans 100 mobilfilmer skal klippes ned til et ti minutter langt innslag, men han gleder seg til å se resultatet. (Foto: Privat)
For Pedersen sin del er det uansett det å få litt alternative måter for fiske ut til vanlige mennesker som er aller viktigst.
– Jeg er egentlig bare glad for å kunne fremme artsfiske og få det ut til det norske folk. Jeg tror mange normale mennesker kommer til å bli overrasket over hvor føkka i hodet vi faktisk er, vi som holder på med dette. Jeg tror også mange kommer til å lure på penget med å bruke mange, mange timer på å få en tangsnelle til å bite over en krok man nesten ikke ser. Det er jo strengt tatt ikke lett å forstå, gliser han.
Pedersen har i dag hele 115 registrerte arter hos Artsfiske.com (krever innlogging), men klarte han de første 110 innen fristen for Samme tid neste år? Slår du på TV2 onsdag klokken 20.00 får du svaret.
FANTASTISKE FISKER: Christian Durup med skrei på 37,5 og 44 kilo, tatt med halvannen times mellomrom utenfor Sørvær på Sørøya. (Foto: Privat)
Christian Durup (35) fra Terslev glemmer neppe datoen 11. mars 2018 med det første. Fiskene han dro opp utenfor Sørøya i Finnmark tidligere i dag er nemlig helt latterlige.
Av: Endre Hopland
– Vi har hatt bra fiske med mye fin fisk denne turen, men nå toppet det seg virkelig. Først fikk jeg en skrei på fantastiske 37,5 kilo, men bare halvannen time gikk det på en enda større. Denne veide hele 44 kilo, og er uten tvil mitt livs beste fisk. I alle fall inntil videre, sier en meget fornøyd storfisker til Hooked.
Durup, som kommer fra den vesle byen Terslev på Sydsjælland, har vært i Nord-Norge og fisket skrei syv-åtte ganger tidligere. Han vet godt hvordan han skal lure de norske kjempetorskene, som hver vår trekker inn til kysten fra havet for å gyte.
Sammen med gode venner er Durup akkurat nå innlosjert hos Ralph Bengtsson på Sørvær Gjesthus på Sørøya, antagelig verdens beste sted å være om en er på jakt etter den aller største skreien. Bengtsson forteller om en eventyrlig start på årets skreisesong, og dagen i dag har vært så syk at det er såvidt han tror på det selv.
– Gjestene våre har fått åtte skrei over 30 kilo bare i dag. I tillegg er det tatt en hel haug over 20. Det er nesten så jeg får tårer i øynene. Toppfisken til Christian er likevel det drøyeste med hele dagen. 44 kilo er nesten ufattelig, sier campeieren til Hooked.
Og det har han faktisk helt rett i. Hvert år tas det en hel del skrei over 30 kilo på stang i Norge, men fisk over 40 kilo hører til de ytterste sjeldenhetene. Fisk over 44 kilo er knapt tatt på stang noen gang, hele verden inkludert.
Den offisielle norske sportsfiskerekorden ble tatt av Morten Hvam i 2012. Hans kjempefisk veide 41,72 kilo, fordelt på 149 centimeter. Skreien til Durup er altså gode to kilo tyngre enn denne, og en centimeter lengre. Dette er en av de største torskene som noen gang er tatt på stang.
SYK START: Først dukket det opp en skrei på 37,5 kilo. (Foto: Privat)SYKERE AVSLUTNING: Så hugg storesøster på 44 kilo. (Foto: Privat)
Det er latterlige mengder stor skrei utenfor Sørøya for øyeblikket, men kjemper som den Christian Durup kroket tidligere i dag er det naturlig nok veldig langt mellom. Fisken er også den største torsken som noen gang er tatt av en dansk fisker.
– Vi fisket på 80 meters dyp, og fisken tok høyt i sjøen, rundt 35 meter under båten. I det første utraset satte den av sted med 20 meter snøre på knallhard brems, så vi skjønte tstraks at det var en skikkelig storfisk, forteller fiskeren til Hooked.
At fisk kan gjøre nytten som kunstverk er noe de fleste vet, men den japanske gyotaku-kunsten er ikke veldig vanlig her til lands. Den bør du prøve.
Av: Trond Andersson
For noen år siden var jeg på besøk hos en fiskekompis som nylig hadde kommet hjem fra en tre måneders fisketur på New Zealand. På veggen i «hulen» hans, mellom fotografier av trofefisk og diverse døgnfluevarianter, hang et bilde som straks fikk min oppmerksomhet. Det var et underlig grafiske trykk av en fisk. Noe lignende hadde jeg aldri sett. Trykket var «signert» med en rekke formsikre og (for meg) mystiske japanske tegn.
«Hva i all verden er dette for noe?»
«Det er en gyotaku».
Svaret kom like naturlig som om han skulle ha sagt et tresnitt eller et litografi. Jeg måtte ha sett nokså spørrende ut, for han fortsatte hurtig med en forklaring.
«Gyotaku er en gammel japansk fisketrykk-teknikk. Som du vet er min samboer fra Japan og det er hun som har introdusert metoden her i huset».
Omslaget til «Where the Trout Are All as Long as Your Leg» av John Gierach.
Opprinnelse og bruk
I følge mine kilder oppstod gyotaku på midten av 1800-tallet i Japan. Det eldste kjente trykket er rekordfisken til en viss Lord Sakai i Yamagata som er datert 1862.
Gyotaku hører inn under begrepet «naturtrykk» som Leonardo Da Vinci beskrev for over 800 år siden. Naturtrykk ble for eksempel brukt til å farge inn et løvblad og presse det mot et papir. Da oppstod det et speilvendt «grafisk trykk».
I boka «Where the Trout Are All as Long as Your Leg» av den amerikanske fluefiskeren John Gierach er alle illustrasjonene, inklusiv bokomslaget, hans egne gyotakutrykk. Han skriver også om gyotaku-teknikken i forordet til boka.
Eget gyotakutrykk av en sjøørret fra elva Søya på Nordmøre.
Gyo og Taku
Gyotaku er et todelt ord hvor gyo betyr fisk og taku betyr å gni. John Gierach skriver: «gyo» means «fish» and taku means «print» or «rubbing». Ordet uttales i følge mine kilder «ghee-oh-tah-koo». John Gierach skriver at gyotaku «pronounced something like jo-taku». Jaja, en kompetent japaner ville fort ha oppklart hvordan ordet skal uttales.
Sjølve trykkinga foregår direkte fra fisken til papiret og blir derfor en helt nøyaktig gjengivelse. Ihvertfall når det gjelder lengda. Det ble brukt giftfrie farger (sumi) og håndlaga rispapir (washi).
Med et slikt trykk kunne den japanske fisker slå flere fluer i en smekk:
Trykket var en gjengivelse av fisken hvor ihvertfall fiskens lengde blei korrekt gjengitt.
Trykket var et synlig bevis på at trofefisken virkelig var landet.
Trykket kunne beundres mens den samme fisken blei servert til venner og familie.
Print & release
Det fortelles at enkelte japanske fiskearter er så hardføre at de kan trykkes levende i nyfiska tilstand før de vaskes og settes tilbake!
Trykking skjedde ikke bare i heimen eller ved elvebredden. Japanske yrkesfiskere tok gjerne med seg farger og papir ut på fiskefeltene. Storfisken skulle dokumenteres, da som nå!
De ferdige trykkene ble også brukt til å utpeke vinnerne av datidens fiskekonkurranser. Men fortsatt, i følge mine kilder, avholder japanske fiskemagasiner konkurranser som dømmes på grunnlag av innsendte gyotaku-trykk!
Presentasjon
I Japan blir trykka hengt på veggen eller rulla sammen og plassert i hyller. Papirruller kan lett bli tatt fram for å bli beundra av slekt og venner. Et bedre utgangspunkt for en hyggelig samtale rundt et fiskemåltid skal en leite lenge etter …
Slik oppbevarer jeg mine egne gyotakutrykk.
Oppbevaring og visning
Etter at trykket har ligget og tørka en stund er det klart for den siste «finish». Jeg påfører mine trykk (med bløt blyant, HB2) opplysninger som dato, sted, krokstørrelser, flue og vekt før de rulles sammen og plasseres f.eks. i en spesiellaget hylle med mange små rom. Fra ei slik hylle kan trykka enkelt hentes fram når de skal beskues.
Det er også stilig å montere kroken/flua som fisken tok direkte på trykket. Bare før krokspissen forsiktig gjennom papiret.
Garnfiske under tvil
Noen måneder etter at jeg var blitt innviet i gyotaku-mysteriet fikk jeg en tvilsom invitasjon. En kamerat inviterte til fjells for å hjelpe han med garntrekking. Jeg dro nok litt på det for garnfiske er ikke akkurat det morsomste jeg vet.
Grunnen er at jeg hver høst har satt 20 garn i to fjellvann. Rakfisken må sikres uansett om det blåser stiv kuling og snøen kommer vannrett! Når frosten i tillegg har lagt et tynt og ubarmhjertig islag over garna, ja da grenser det hele til galskap …
Gjenstridige ørreter og ditto garnmasker gjør de iskalde fingrene såre og humøret synker til langt under pari kurs. Men når den årlige «buttspretten» feires 12-15 uker seinere er alt dette glemt for aldri har rakfisken smakt bedre!
Men nå var det sommer og som «belønning» ble jeg tilbudt noen timers stangfiske. Fjellvannet er privat og viden kjent for sine flotte ørreter. I tillegg var det observert massive klekkinger av russeflua (Bibio pomonae) i fjellet. Så jeg svarte sjølsagt, ja takk…
I den gamle fiskebua
Etter endt garntrekking og stangfiske tok vi en tur innom et gammelt, solsvidd tømmerhus. Det hadde vært fiskebu for familien i flere generasjoner. På den ene veggen hang det ei gammel og vindskeiv bokhylle. Øynene mine gled hurtig over ryggtitlene på de få bøkene som sto der. De fleste titlene var uten interesse for meg, bortsett fra to:
«Klar til fiske», redigert av Paul Lorck Eidem/Olav Kvalheim. (Gyldendal 1960) og «Fiskerens bok», redigert av Paul Lorck Eidem/Knut B. Oppi. (Gresvig Forlag 1956. Annen bearbeidede utgave 1957). Jeg fikk låne de to bøkene for å studere dem nærmere.
Om kvelden åpnet jeg «Klar til fiske» og fikk meg en kraftig overraskelse. For på forsatsbladet lyste det mot meg en glimrende utført gyotaku av en liten abbor! Jeg fant hurtig fram til innholdsfortegnelsen og ganske riktig, der står det: Fisketrykking side 166! (Ingen forfatter er oppgitt). Jeg var ikke sein om å finne fram teksten:
Fisketrykking
Fisketrykking er en gammel japansk kunstart* som en sportsfisker kan ha megen glede av. Selve fremgangsmåten er enkel og lett å lære, men resultatene blir naturligvis ikke førsteklasses med en gang. Det kreves en god del eksperimentering og forsøk, men det er jo nettopp meget av fornøyelsen.
Altså:
Man tar en pen fisk, helst en med store skjell og finner og i det hele tatt et dekorativt og «rart» utseende. Knurr, abbor, gjedde, brasme osv. er velegnet.
Fisken plaseres på et plant underlag og hale og finner spilet ut og festes med stift. Det er en fordel å bygge opp, f.eks. med fyrstikkesker eller lignende, under rygg- og bukfinner.
Fisken pensles med et lag gummiarabicum (fåes i papirforretninger som vanlig kontorlim). Man lar den tørke i noen minutter. Neste skritt er å smøre på sverten. Det er en av de tingene man må eksperimentere med. Det er lett å ta på for meget. Sverten må være relativt tyntflytende og ikke tørke for fort. Svart boktrykkerfarge er utmerket. Kan fortynnes med white spirit.
Papiret legges i stilling og festes med tape eller et par tegnestifter i den ene enden.
Nå følger det vanskeligste, og det som krever mest øvelse og følelse: Papiret trykkes jevnt og passe hardt mot fisken. Man trykker det godt ned i sidene og tar med finner og hale. Pass på at papiret ikke forsyver seg under prosessen.
Deretter løftes papiret forsiktig av, (fig. 3) og det gjenstår bare nødvendig retusj, som man ikke må gjøre for meget av.
Som sagt, resultatet blir ikke godt før man har fått endel øvelse. På den annen side skal man ikke forsøke å oppnå et realistisk bilde. Da kan man heller bruke et fotografi-apparat. Men fisketrykk kan gi et fint grafisk og dekorativt resultat, som en vil ha glede av å ha på veggen i Fiskehulen, eller andre steder.
Man kan også gå lenger og lage fler-fargetrykk. Med f.eks. en annen farge på finner og hale. Mulighetene er mangfoldige.
Et tykt papir gir et helt annet resultat enn et tynt. Der må man også drive personlige forsøk for å finne sin egen stil. Trykket som er brukt til forsatspapir på denne boka er opprinnelig laget på japansk bambuspapir, «Japanpapir», som fåes i forskjellige tykkelser.
Fisken man bruker til trykkene, må ikke være for gamle».
John Gierrach skriver om gyotaku: «Some consider it an art form while others see it as just a neat way to record a catch».
Jeg demonstrerer gyotakutrykk for Chris Yates i Trøndelag.For anledningen er bildene forsøkt tilpasset uttrykket i et gyotakutrykk.
An Impression of a Fish
Nå hadde jeg fått nok informasjon og kjente meg kompetent til å prøve gyotaku på egen hånd. Etter noen mislykka forsøk skjønte jeg at det kreves mye øvelse og stor nøyaktighet om trykkene skal bli gode. Etter hvert skjønte jeg hvordan det skulle gjøres og trykka blei etter hvert ganske gode. Ihvertfall var jeg fornøyd.
Fortsatt er jeg ikke så nøye med at trykkene mine skal bli perfekte. Det viktigste er at de blir «an Impression of a Fish».
Den engelske forfatteren og sportsfiskerlegenden Chris Yates og jeg hadde vært flere dager i Trøndelag for å fiske laks- og ørret. Det var katastrofalt lite vann i elvene og fisket gikk sjølsagt dårlig. Til slutt fikk jeg allikevel en brukbar ørret. Den plasserte jeg i kjøleskapet uten å sløye den. Chris lurte på om vi ikke skulle spise den, men det skulle vi ikke … Jeg hadde helt andre planer med den. Gyotaku-planer!
Etter en rask demonstrasjon av teknikken løfta vi i fellesskap papiret av fisken. Da Chris fikk se resultatet utbrøt han spontant: «My God, this is not a Perfect Print – it´s an Impression of a Fish! I love it». «And it smell fish too …»
Japansk rispapir, ekte gyotakupensel og gyotakufarge.
Utstyr du trenger:
Avispapir
Tørkerull
Q-tips, til å fjerne uønsket farge
Tannpirker, til å spile ut finner.
Trykkfarge: Original gyotaku-farge eller andre tyntflytende farger f.eks. akvarellfarger.
Papir: Rispapir.
Alternativt: Mykt papir som tar opp trykkfargen.
Mjuk pensel.
En ørret fra fryseren gjøres klar til trykk.
Slik går jeg fram:
Vanligvis lager jeg trykkene når fisken er fersk, men det går også fint å trykke usløyet fisk fra fryseren.
Dekk underlaget med papir eller lignende.
Vask og tørk fisken
Legg den på avispapiret med utspilte finner.
Dekk fisken med farge. Bruk heller for lite enn for mye farge.
Klipp en tilpasset papirlengde og legg det løst over fisken.
Press forsiktig fingrene over papiret. Begynnn ved hodet og arbeid deg bakover. Pass på at finnene og sporden blir godt trykket. Press aldri to ganger på samme sted og la papiret ligge helt i ro.
Løft tilslutt opp en flik av papiret. Dra så papiret forsiktig av fisken. Begynn i en ende og løft av papiret i en rolig bevegelse.
Er du fornøyd? Vask så fisken godt og legg den i fryseren eller steikepanna. Er du ikke fornøyd, vask fisken og lag et nytt trykk.
Husk: All fisk som er trykket må vaskes godt før den blir tilberedt som mat! Husk også at i disse C&R-tider at det kan bli like fine trykk av små fisk som av store!
Klassikeren Napp og Nytt har vært fast inventar hos norske fiskeutstyrsforhandlere og i norske fiskerhjem i en årrekke, og nå er årgang nummer 70 tilgjengelig for allmennheten. I tillegg til Pure Fishing sine egne produkter, inneholder katalogen som vanlig den klassiske huggtabellen, en gjenganger siden 1953. Den digitale katalogen finner du her. Enjoy!
De kan veie over et halv tonn, og de svømmer raskere enn fartsgrensen på de fleste norske veier. Å fiske størje med stang er ikke for folk flest.
Av: Endre Hopland
I mange tiår har makrellstørjen vært nær utrydningstruet, men takket være knallharde kutt i internasjonale kvoter og en voldom innsats mot illegalt fiske, har bestanden de siste årene tatt seg kraftig opp igjen. Som en direkte konsekvens av dette har de store størjene begynt å følge gamle næringsvandringsmønstre nordover igjen, noe som gjør at de nå jakter i norske farvann på seinsommer og høst.
Nå er det viktig å understreke at denne kvoten gis og styres av ICCAT, som har all makt når det gjelder størjekvoter til de enkelte land, i tillegg til totalkvoten for Europa. De siste årene har Norge altså bare blitt tildelt en kommersiell kvote. Denne var i 2017 på rett over 50 tonn.
I og med at Norge faktisk har hatt en kommersiell forsøkskvote på størje både i forfjor og i fjor, er det selvsagt reint juridisk sett helt legitimt at ett fartøy tar hele kransekaken. Det er likevel ingen tvil om at praksisen har satt sinnene i kok hos mange sportsfiskere som ønsker å få være en del av det gode selskap. Inntil i går ble ikke sportsfiskerne hørt, men da ble det offentliggjort at det til sommeren skal fiskes og merkes 20 størjer utenfor vestlandskysten som en del av et større forskningsprosjekt. Og disse skal altså fiskes med stang.
I takt med stigende størjefeber, er det en god del fiskere der ute som allerede har gått til- eller planlegger innkjøp av både utstyr og båt beregnet på den ettertraktede fisken. I den forbindelse har vi tatt en prat med Morten Ruud, Norges mest erfarne og anerkjente storviltfisker og skipper, om hva som faktisk kreves for å kunne lande og sette tilbake igjen en størje på potensielt et halvt tonn med flere hundre meter sjø under kjølen. Han er soleklar på at veldig mange ikke skjønner hvilke krefter som faktisk bor i en stor størje.
– Utifra det jeg har sett av bilder og uttalelser på nett, ser det ut til å være stor mangel på kunnskap om hva størje i formatet vi kan forvente her hjemme faktisk krever. Jeg har selv fisket størje på opptil 120 kilo i Adriaterhavet. Det er kosefiske. Her fungere det greit med 50-80-pundsutstyr, ja til og med grovt haspelutstyr for de som foretrekker det. Men jeg har også fått fem-seks størjer på stand up-utstyr i Canada på opptil 400 kilo, og det er et helt annet game som ikke har noe med annet fiske å gjøre, uansett hvor i verden en befinner seg, sier Ruud til Hooked.
– Snittvekten her hjemme ser ut til å ligge på i overkant av 200 kilo, men under forskningsfisket i Sverige og Danmark ble det fanget fisk på opptil 350 kilo, samt mistet på opptil 400 kilo, delvis på grunn av for dårlig utstyr. Forskjellen på størjene sin styrke fra 200 til over 300 kilo er enorm, og det er jo også en minimumsterskel med press som må legges på fisken for i det hele tatt å klare og løfte den. Er det ikke nok press kan du holde på i timesvis uten å få rikket på fisken, sier han til Hooked.
Dette er det største problemet med fisk som bikker 300 kilo. I tillegg er det store individuelle forskjeller mellom fiskene, og enkelte individer vil bare ikke opp uansett hvor mye en presser.
– Redaktøren i australske Blue Water Magazine var for noen år siden i Canada og fisket. I løpet av en uke fikk han flere store størjer på opptil 450 kilo. Det ble fisket med 130-pundsutstyr fra stol, og fiskene kom stort sett opp innen en time, som er grensen som er satt for lovlig fang og slipp-fiske i Canada. Den siste dagen fikk han på en fisk på samme størrelse som tidligere, men denne tok det over seks timer å få inn. Det sier det meste. Her er det også viktig å huske på at det bare fiskes over 25-30 meters dyp. Utenfor Norskekysten er det jevnt over mye, mye dypere. Erfaringene fra prøvefisket i Sverige og Danmark viser også at fiskerne mistet en hel del fisk på grunn av for dårlig eller for svakt utstyr, sier Ruud til Hooked.
VET HVA HAN SNAKKER OM: Morten Ruud er noe så sjelden som en levende, norsk Big Game-legende, og han vet hva han snakker om når han anbefaler utstyr til størjefiske. (Foto: Privat)
Det er ikke mye i verden som kan måle seg med en stor størje hva beinhard kamp med kjempefisker gjelder. Marlin, diger sverdfisk og noen få haiarter er de eneste som stiller i samme klasse. Dette er Big Game i ordets rette forstand, og både fisker og utstyr utsettes for ekstreme påkjenninger under kampene. Ruud oppfordrer folk til å tenke seg godt om før de kjøper seg størjestenger.
– Da jeg besøkte Tracy Melton hos Melton Tackle, fikk jeg grei beskjed om at ingen fisker størje på denne størrelsen med stand up-utstyr. De hadde flere 130-pundsstenger i sortimentet, men ingen var kraftige nok for 300 pluss-størje. Da fant de frem fem prototyper av en stang i klasse 130-unlimited, og denne fikk jeg kjøpe to stykker av. Dette er til dags dato de eneste stengene jeg ikke har klart å knekke. Leverandører her hjemme jobber for øvrig med å få inn egnet utstyr, så det kan være lurt å ha litt is is magen når det gjelder innkjøp, sier han til Hooked.
Størjeentusiastene der ute har sikkert fått med seg at sportsfiskere i Irland de siste årene har tatt mange størjer. Dette er nesten utelukkende fisker som er drillet fra stol. Det samme gjelder i Canada, selv om det her også tas enkelte fisker på stand up-utstyr.
– Det er til og med landet noen få størjer på Stella 30 000-haspelutstyr, men ifølge kapteinene der borte mister de åtte av ti fisker fordi utstyret ikke holder mål. I de fleste tilfeller er snellene ferdige etter et langt og kraftig utras. Da er det null brems igjen, og fisken er tapt. Skal en bedrive et effektivt fang og slipp-fiske, mener jeg denne typen utstyr blir for lett, sier han.
Ruuds personlige mening er at minimumskravet til stang/snelle/line-kombinasjoner bør være minst 25 kilo, og aller helst ytterligere ti. Og da er det snakk om løft rett opp, ikke i en 45-gradersvinkel.
– Finn frem utstyret ditt og prøv selv. En kraftig stang for vanlig norsk fiske klarer i beste fall 10-15 kilo. Line er ikke noe problem, men det er de færreste sneller og enda færre stenger som klarer denne påkjenningen. Av line er det for øvrig braid med en mono-topshot som gjelder. For å skjøte disse har jeg tidligere brukt Bimini Twist på braiden, og laget en Albright knot til monoen. I det siste har vi brukt FG knot med svært bra resultat. Vær ellers klar over at det er veldig stor forskjell på knutestyrken mellom de forskjellige linemerkene. Det hjelper lite om linen uten knute tester 130 pund hvis knuten bare holder 50 prosent. Generelt virker det som om de mykeste linene med lite coating er de som holder best, sier Ruud til Hooked.
Riktig stang, snelle og snøre er selvsagt vesentlig, men uten et skikkelig belte kan du egentlig bare finne på noe annet.
– Både belte og kopp må være svært bra for å klare dette presset over tid. Det beste på markedet er Black Magic. Med dette får du stangen inn mellom beina, noe som gir bedre balanse, kraft ved innsveiving og ingen mulighet for at stang eller beltet sklir sidelengs under stort press. Black Magic har patent på denne løsningen, men det jobbes også her hjemme med å få frem gode alternativer, forteller den norske Big Game-legenden.
En kommer heller ikke utenom at en skikkelig båt er å anbefale dersom en skal fiske makrellstørje. Fra ICCAT sin side settes det krav til at båten skal være godkjent av nasjonale myndigheter, og her ser Ruud skjær i sjøen for et potensielt norsk størjefiske.
– Hvem som har kunnskap og evne til gjøre en slik vurdering er det eneste problemet jeg ser for å åpne for fisket her hjemme på kort sikt. Kanskje kunne NJFF etter opplæring fått overført et slikt oppdrag? Kanskje burde det startes en norsk tunaklubb? Jeg tviler i alle fall på at det på kort sikt vil være noen offentlig myndighet som vil være skolert og ha nok kunnskap til å utføre denne jobben, sier han til Hooked.
Gode nok båter finnes det likevel plenty av i Norge. Ruud mener selv at ekte Big Game-båter på over 30 fot, med to motorer, tuna tower og en 130-punds kampstol ville vært det perfekte, men så langt er disse fraværende her hjemme.
– Når det er sagt så er svært mange normale, norske sportsfiskebåter godt egnet. Den ideele småbåten er en senterkonsoller med plass i fronten til å fighte fisken. Der er det enkelt å holde fisken unna propeller og undervannshus. Det er også mye enklere å følge fisken med baugen først, spesielt når det er litt sjø. Den vanlige, norske trollingbåten med hytte er også greit egnet, men krever litt mer forsiktighet, spesielt i sluttfasen når fisken sirkler under båten. De klart minst egnede er faktisk den typiske, norske kystsjarken, med mesan og overbygg i alle retninger, sier han til Hooked.
Størrelsen på båten trenger heller ikke være avgjørende, selv om det ifølge Ruud antagelig bør settes en minimumsgrense på 17-18 fot.
– Har båten nødvendig plass for å kunne fiske effektivt med stand up, samt kraftige stangholdere og normalt gode sjøegenskaper, så er dette det viktigste. For fiskingen sin del er det ikke noe problem med en liten båt. Været er derimot en annen sak, og dette vil sette begrensninger. Dette bør likevel ikke være avgjørende, da det uansett alltid vil være båtførerens ansvar og vurdering hva som er forsvarlig e forhold, forklarer han.
OFFSHORE HUNTER: Morten Ruud bedriver sitt storviltfiske fra den ombygde seilbåten Offshore Hunter. (Foto: Privat)
Med alt av utstyr i orden gjenstår likevel det viktigste, nemlig fiskeren selv. Som nevnt innledningsvis er ikke størjefiske for folk flest, og det er det flere grunner til. Først og fremst handler det om styrke og utholdenhet.
– Ulikt de fleste andre typer fiske, så krever stand up etter størje faktisk en viss fysisk form. Dersom vi får stangfiske etter størje i Norge, vil jeg helt klart oppfordre folk til å prøve utstyret hjemme før det tas med til havs. Fest linen i et fast punkt, eller heng på 25 kilo med vekt i enden av snøret. Heng deg så bakover, eller pump på lavgir med maks styrke. Det første kvarteret går sikkert greit, men så begynner blodsirkulasjonen i lårene virkelig å få det. Etter en halv time er mye av koordinasjonen og teknikken borte. Etter en time er det ingenting igjen, og du er stiv som en stokk. Da er det ikke moro lenger. I verste fall har du fortsatt en time eller to igjen av kampen. Hvordan tror du det vil føles?, gliser Ruud, før han ønsker spente, norske sportsfiskere lykke til med trening og utstyrstesting.
PS: Vår samarbeidspartner Team Propell har tatt en prat med den tidligere fiskeguiden Martin Sethman, som var med på forskningsfisket i Sverige i fjor. Hans gode tips for det norske prosjektet finner du her.
STØRJEMERKING: I august og september blir det stangfiske etter- og merking av størje i Norge. 22 båter skal delta i prosjektet. (Foto: Team Westin)
Havforskningsinstituttet har fått klarsignal om- og støtte fra ICCAT til å merke 20 makrellstørjer i norske farvann i 2018. Som i våre naboland skal størjene fiskes med stang.
Av: Endre Hopland
– Det blir et lignende oppsett som de hadde i Sverige og Danmark i fjor. Størjene skal fiskes med stang, og det vil bli en utlysing om ikke lenge der stangfiskere kan søke om å være med i prosjektet. Vi vil legge vekt på båt, utstyr og ikke minst erfaring når søknadene skal behandles, og vi håper å finne en del fiskere som kan fiske fra egne båter, sier havforsker Keno Ferter, som er ansvarlig for den praktiske gjennomføringen av prosjektet, til Hooked.
Prosjektet vil gå for seg på vestlandskysten kommende seinsommer. På denne tiden kommer nemlig store stimer med sulten makrellstørje nordover for å spise, og det er jevnt over de virkelig digre fiskene fra 200 kilo og opp mot kanskje 500 som tar den lange vandringen til våre kalde farvann.
Detaljene i prosjektet er fremdeles ikke helt klare, men ifølge Ferter er det ingen tvil om at det blir stangfiske etter de råsterke kjempefiskene.
– Den mest skånsomme og effektive metoden for å fange så store enkeltfisk, er å fiske de med stang. Vi forskere kommer til å holde oss i nærheten med en egen båt, og kjøre til de båtene som kroker fisk. Når fisken er sikret ved siden av båten, skal vi merke den med satelittmerke, sier Ferter til Hooked.
At mange sports- og fritidsfiskere er giret på å fiske størje med stang i Norge er ingen statshemmelighet, og det faktum at dette fisket per dags dato faktisk er ulovlig her til lands, gjør neppe fiskesuget mindre hos folk. Nå får altså en utvalgt gruppe fiskere muligheten til å prøve seg likevel.
– Vi satser på at mange dyktige fritidsfiskere vil melde seg til tjeneste for vitenskapen, og vi regner med stor interesse rundt den kommende utlysningen. Men vi kommer til å stille en rekke krav til båter, utstyr og relevant erfaring. Her er det ikke bare å sende folk på fjorden med sluker og kastestenger. Dette skal gå profesjonelt for seg i HI-regi. Vi har et mål, og det er å fiske, merke og sette hver eneste størje tilbake igjen så skånsomt som mulig, sier Ferter.
Ideelt sett skal størjer som skal settes tilbake igjen landes innen en time etter kroking. For å få dette til må det fiskes med alvorlig kraftig utstyr, og i de aller fleste tilfeller må også flere fiskere bytte på å fighte fisken. I prosjektet blir det absolutt ikke aktuelt at en troféjeger egenhendig skal kjøre en størje fullstendig tom i seks timer. Dette er forskningsfiske, og da må en selvsagt bruke hodet.
Forskerne ved Havforskningsinstituttet er veldig spente på hva sommerens prosjekt vil levere av ny og viktig størjedata.
– Spiser størjen makrell i overflaten eller blekksprut på store dyp? Drar fisken til Karibia, Middelhavet eller Afrikas kyst? Finn frem globusen, for hele det blå området er tilgjengeleg for denne formel-1-fisken. Vi vet forsvinnende lite om arten på individnivå, så dette blir veldig spennende, sier størjeforsker og entusiast Leif Nøttestad i en pressemelding fra Havforskningsinstituttet.
Dersom de merkede fiskene ikke blir fanget igjen, noe det dessverre er en overhengende fare for at de blir i all den tid den norske størjekvoten i år er på 104 tonn, skal satelittmerkene etter planen løsne og flyte til overflaten etter rundt ett års tid. Først da vil forskerne få informasjonen de er på jakt etter.
– Ingen andre land i verden bidrar med like mye og detaljert størjedata som Norge. Det er tatt mål og prøver av nesten hver eneste størje som er fanget i våre farvann de siste 70 årene, og all data er levert til ICCAT sin database, sier Nøttestad.
Nå blir altså datamengden enda større, og denne gangen utgjør vesentlige momenter som vandringsmønster og trivselsdyp en viktig del av informasjonen.
I playeren under kan du ta en kikk på hvordan det ser ut nå en stim med størjer jager makrell vest av Øygarden. (Foto: Martin Wiech)
For seks år siden startet Kjell S. Rakkenes og sønnen Lukas prosjektet Ten Rivers Trip – Vårt Fluefiske. Nå har det hele blitt film.
Av: Endre Hopland
– Ten Rivers Trip – Vårt Fluefiske blir en litt annerledes fiskeserie, der hovedvekten ikke er på stor fisk, men på relasjonen mellom far og sønn, samt kjærligheten til fluefisket og livet ute i naturen. Den første episoden handler om våren, om isen som går og om myggfisket, som alle fluefiskere lengter etter gjennom hele vinteren, sier Kjell S. Rakkenes til Hooked.
Reglene i Ten Rivers Trip-prosjektet er få og enkle:
Det er bare lov å fiske i fem kjente vann og elver hver sesong.
Det skal alltid fiskes i fem nye elver eller vann hver sesong.
Det er lov å nyte synet av en fisk uten å kaste på den.
Fisk hater sosiale medier, og skal alltid holdes våt.
Vading og utstyr som skader fisken skal begrenses til et minimum.
Ten Rivers Trip ble altså dradd i gang for seks år siden, men det var på familiehytten i Trysil bakgrunnen for prosjektet oppstod enda noen år tidligere, nærmere bestemt i 2010. Unge Lukas, som nettopp hadde trålet Facebook for fiskebilder, spurte sin halvsovende far om hva de to egentlig gjør feil. Han kunne nemlig ikke huske at de noen gang hadde fått så store og fine fisker som de som til stadighet blir publisert på nett. Dette forandret seniors fluefiske for alltid.
– Jeg snudde meg på sofaen og måpte mot guttungen. Jeg forstod med en gang hva han snakket om, men kikket likevel på Facebook-posten han har funnet. Den var lik mange andre på denne tiden av året, de som viser fantastiske fisker og beretninger om eventyrlige klekkinger. Mange forteller om klekkinger og fiske i «mine» elver, der jeg lever i underkant av 50 døgn hver sesong. Døgn med detaljerte dagbokbeskrivelser av insekter, fisk, vær og vind. Og det er ofte at mine dagbøker ikke stemmer overens med beskrivelsene jeg leser på Facebook, forteller Rakkenes senior.
TIDLIG KRØKET: Lukas Rakkenes fattet interessen for fluefiske i ung alder. Her har en fin ørret tatt fluen hans i et lite tjern. (Foto: Kjell S. Rakkenes)
Selv lærte Rakkenes fiskets gleder fra sin far, og da hans egen sønn ble mer og mer ivrig, og i en alder av åtte år spurte om ikke han også kunne få lære seg fluefiske, var ikke senior vanskelig å be. Men det er når en befinner seg i en opplæringssituasjon at en virkelig begynner å tenke.
– Er det fluefisket jeg bedriver egentlig i tråd med de verdiene som jeg fikk av min pappa den gangen? Hvilken påvirkning har de sosiale medienes jakt etter trofébilder på meg? Ønsker jeg å videreføre friluftslivets verdier slik til mine barn? Er den konstante jakten etter trofeer for å tilfredsstille mitt i det hele tatt bærekraftig? Klarer jeg å få Lukas til å sette pris på det fluefisket der det er en større dyd å la en stor ørret vake i fred, enn det er å fange den? Hvilke verdier vil jeg gi videre til en nyklekket fluefisker? Finnes det noe slikt som etikk for fluefiskere?
Slik beskriver Rakkenes problemstillingen han nå stod overfor på sin egen nettside.
Siden den gang har den erfarne fluefiskeren tenkt mye på disse spørsmålene, og med vår stadig økende interesse for bærekraft og etikk, mener han tiden nå også har kommet for at fluefiskeren må stille seg selv noen selvkritiske spørsmål. Rakkenes har nemlig kommet frem til at den beste måten å komme seg fremover på, trolig er å se seg tilbake.
– Med dette som utgangspunkt, og med ønsket om at Lukas som åtteåring i 2010 skulle bli en interessert fluefisker for livet, lagde jeg reglene som senere skulle bli til Ten Rivers Trip-dogmet (se toppen av saken). Ting utvikler seg stadig, og er med på å gjøre vårt fluefiske mer spennende og til en totalt uforutsigbar reise. Hovedformålet er å tvinge oss til å lete etter nye steder å fiske, og ikke hele tiden vende tilbake til elver og vann vi vet gir oss stor fisk, sier han.
PRODUKSJON: Kjell S. Rakkenes i aksjon bak bindestikken utenfor familiehytten i Trysil. (Foto: Lukas Rakkenes)
Det er foreløpig ikke helt klart om miniserien kommer til å inneholde to eller tre episoder, men det er i alle fall planen at andre del, som forhåpentligvis er klar rundt påske, skal handle om elvefisket på døgn- og vårflueklekkinger. Den episoden vil inneholde mye mer fiskeaction og stor fisk enn den første, men likevel er hovedfokuset på de mellommenneskelige relasjonene og naturen vår.
