Steinalder-tankegang anno 2017 – lenge leve miljønasjonen Norge

Vi har det godt vi som får leve livene våre i Norge. Vi har fred, vi har frihet, vi har likestilling, vi har mat på bordet, vi har lovpålagt skolegang, vi har smarttelefoner og vi har kommunale og statlige organer som sørger for at absolutt alle klarer seg helt fint samme faen hvor ubrukelig de måtte være. Og de har smarttelefoner de mest ubrukelige også, bare sånn at det er sagt. Det er til og med fint å sitte i fengsel i Norge. Og for den saks skyld i forvaring for de verst tenkelige forbrytelser. Vi er rett og slett født med sølvskje i munnen og gullhår i rasset hele gjengen.

Kanskje er det nettopp denne velstanden, denne fullstendige mangelen på skikkelige problemer, som gjør at de som bestemmer i dette landet kan tillate seg å koble ut hjernene sine totalt når det kommer til miljøet vårt? Når de største problemene vi møter i hverdagen er om det skal koste 19 eller 29 kroner i bompenger å kjøre inn i storbyene i rushtidenen, eller om en skal gå med støvler eller joggesko på jobb fordi det kanskje begynner å regne til kvelden, er det kanskje ikke så rart at de folkevalgte lar hjernene sine gå på krabbegir og sparebluss i miljøsakene. Det er jo tross alt bare naturen det er snakk om.

Det finnes uendelig mange eksempler på elendig miljøpolitikk i Norge, nok til å fylle mange, mange bøker, men siden jeg først og fremst er en sportsfisker som liker meg best på sjøen, er fokuset denne gangen rettet mot et par hjertesaker som omhandler havet vårt, kysten vår, fjordene våre og hvordan ressursene i det våte og salte element forvaltes, foredles, forringes og faktisk også ødelegges fullstendig.

Akkurat nå er MS Bluefin på jakt etter makrellstørje langs vestlandskysten. Dette er mannskapet om bord i sin fulle rett til, da det var fartøyet deres som ble tildelt hoveddelen av den norske forsøkskvoten for 2017. Den enorme blåfinnede tunfisken har i stor grad holdt seg unna våre farvann de siste fire-fem tiårene, men før den tid var det størjefangst over en lav sko langs hele kysten vår.

For noen få år siden begynte på ny observasjonene av større størjestimer å dukke opp langs norskekysten, og da tok det ikke lang tid før den nevnte forsøkskvoten var på plass. Det første året ble det fullstendig bomtur for MS Hillersøy, som fikk den norske hovedkvoten. I fjor smalt det derimot virkelig, og fartøyet tok 190 størjer i ett eneste kast. Dette var ikke markedet her hjemme klar for i det hele tatt.

Annonse

Etter sløying og hodekapping utgjorde fangsten til MS Hillersøy 30,9 tonn med størje. Dette kunne potensielt gitt enormt med penger i kassen, men i stedet endte mesteparten av fiskekjøttet som billig hermetikk, til stor frustrasjon for både fiskerne selv og mange med hjerte for havet vårt.

MS Bluefin har så langt i år vært i land to ganger, med fangster på henholdsvis 29 og 31 store størjer. Fremdeles gjenstår mye av kvoten på 30 tonn, og derfor fortsetter fisket for full musikk. Selv om kastene i år har vært mindre omfattende enn i fjor, og fiskerne om bord på MS Bluefin på ingen måte gjør noe galt, er det er likevel ikke reint få som undrer seg over at fisket de bedriver i det hele tatt er lovlig. En kan nemlig med rette spørre seg hvordan Norge som nasjon kan tenke så tilsynelatende kortsiktig, spesielt med tanke på de potensielt enorme verdiene som kan ligge i skikkelig forvaltning av de nylig tilbakevendte kjempefiskene?

Den norske størjekvoten blir fra sentralt hold betegnet som hoveddelen i et forsøksfiske, der målsetningen er å kartlegge størjebestanden langs kysten vår. Etter norsk tankegang er altså måten å gjøre dette på å slå ihjel 50 tonn med fisk, og så gjenta det hele året etter.

For ordens skyld skal det nevnes at det er ICCAT som avgjør størjekvotene til de forskjellige landene som grenser til Atlanterhavet, og at en kan risikere å få lavere kvote året etter dersom en har dårlige fangsttall en sesong. ICCAT er likevel først og fremst en organisasjon som jobber for bevaring av den atlantiske stammen av blåfinnet tunfisk, og jeg kan vanskelig forestille meg at de hadde holdt det mot Norge og et eventuelt fremtidig superfiskeri etter størje dersom vi hadde valgt å gjøre forsøksfisket i litt andre former. Fakta er likevel at oddsen neppe er særlig høy for at det skal drepes størje i stor stil her til lands neste år, også.

Utenom kartleggingsbiten er et argument som ofte går igjen at fiskene som tas i norske farvann ville blitt fisket av andre nasjoner med egne kvoter dersom ikke vi hadde tatt dem. Det kan godt hende at dette ville skjedd, men det kan vi umulig si med sikkerhet. Skal tankegangen være slik at alt som er på vår eiendom er vårt, og dersom det prøver å stikke av så kakker vi det i skallen? I 2017? Det er en stund siden Steinalderen, altså.

Det som gjør hele den norske håndteringen av den nye størjeinvasjonen ekstra frustrerende, spesielt i sportsfiskekretser, er at det er nedlagt forbud mot å fiske etter arten med stang. At vanlige fiskere med spinnutstyr og Abu-røyken ikke har noe i kamp med en 300-kilos makrellstørje å gjøre skjønner alle, men at det ikke legges til rette for et skikkelig norsk big game-fiske fra et par proffe båter, med gode skippere og guider, det er i mine øyne helt ufattelig.

I så og si alle andre land som har tunfisk, fiskes disse med stang og settes tilbake igjen. Mange av disse landene har virkelig sunne, gode og store stammer av arten, og yrkesfisket er gjerne minimalt og i alle fall strengt kvoteregulert. Mange steder har båtene gjerne lov å ta på land en eller to fisker i året. Resten skal tilbake igjen, avkroket i sjøen. Til tross for at dette er praksisen er størjefisket millionindustri, da sportsfiskere fra hele verden betaler gode penger for å få måle krefter med verdens sterkeste fisk.

I Sverige og Danmark, våre to naboland som på lik linje med oss kan vise til fantastiske størjefangster i svunne tider, møtes størjene som nå har inntatt kysten igjen med en helt annen holdning enn i Norge. De to landene har gått sammen om å søke om et forsøksfiske med stang, der alle fangster skal merkes, settes tilbake igjen og overvåkes. Dette har de fått innvilget, og fiskestarten er nå på trappene. I Norge skal vi derimot ta livet av inntil 52 tonn av de samme fiskene, fordelt på forsøkskvoten og det som blir omtalt som en uunngåelig bifangstkvote.

Hvorfor tenker vi ikke langsiktig i det norske fiskeriet? Hvorfor vil vi bare høste tungt akkurat nå, uten bekymring på hva som kommer senere? Hvorfor legger vi ikke til rette for å gjøre størjene til sportsfisk? Hvor vanskelig hadde det vært å bare ta noen få eksemplarer i not, gjort de nødvendige tester og funnet ut hvor vandringen deres har startet? Og om vi nå på død og liv må kjøre full forsøkskvote, hvor vanskelig er det å gi dedikerte og proffe sportsfiskere et par prosent av denne? Vil vi utvikle oss som fiskerinasjon, eller vil vi fortsette å forsyne spanjolene med billig kattemat? Valget burde være enkelt.

En fisk som ikke er i nærheten av like mye omtalt i media som makrellstørje er blålange. De færreste har hørt om denne merkelige dypvannsfisken, men med artsfiskets stadig voksende popularitet har den likevel havnet på radaren til flere og flere norske fiskere. I sommer ble arten erklært totalfredet i Norge. Dette betyr at det er ulovlig å fiske målrettet etter den med alle former for fiskeredskap. En kvote på ti prosent uunngåelig bifangst er likevel tillatt.

Å totalfrede blålangen er i og for seg ikke noe stort problem. Vel smaker det faste og hvite blålangekjøttet veldig godt, men strengt tatt er det ytterst få mennesker som fisker målrettet etter arten, og den dukker veldig sjelden opp som bifangst hos den vanlige stangfisker. Det som derimot er litt fascinerende er bakgrunnen for totalfredningen.

Blålangen har vært rødlistet i Norge lenge, og dette skyldes først og fremst flere år med hardt, kommersielt fiske på artens gyteplasser langt ute i havet. Det er i stor grad disse kommersielle fangstene som legges til grunn når det skal gjøres rede for bestander her til lands, og at det ble en jevn nedgang i blålangefangstene når det ble fisket tungt på gyteplassene er selvsagt helt naturlig. Fjordbestandene av arten vet en derimot lite om, annet enn at den er tallrik mange steder, og at den etter alle solemerker kjører på med lokal reproduksjon.

Hvor stor den totale blålangebestanden i Norge er, vet forskerne lite om. De vet at bestanden av havgytende blålange sliter, og dette er hovedgrunnen til at arten nå har blitt flyttet over i kolonnen for totalfredning. Men sliter fjordblålangene? Dersom fjordsystemet rett utenfor stuedøren min kan brukes som målestokk, kan jeg vanskelig forestille meg at dette er tilfellet. Her fiskes det ikke kommersielt, med unntak av etter kreps, og stangfanget blålangene dukker opp jevnlig, i alle størrelser.

Det er også tydelig at fiskene samles til gyting på grunnere vann enn ellers tidlig på våren. Hunnfiskene vi får er ofte sprekkeferdige av rogn, og melken renner fra hannene. Slik ser ikke fisk som har tenkt seg ut på mange mil lange vandringer ut. Det er glemmesak. Dette er fisk som gyter i fjorden. Oppvekstområdene noen steinkast lenger inne tyder på akkurat det samme. Her dukker det opp blålanger på bare noen få hundre gram. Mer eller mindre nyklekket fisk. De har garantert ikke vandret inn fra havet.

Forskerne er for så vidt enige i at blålangene gyter i en del fjorder, selv om de ikke har veldig gode data på dette. Førdefjorden er et av stedene de mener med nokså stor sikkerhet at arten har gyteområder, og her har regjeringen som kjent bestemt at Nordic Mining skal få deponere latterlige mengder gruveslam fra Engebø-prosjektet. Deponiet havner midt i gyteområdene til en fisk som AS Norge nettopp har totalfredet. Er moralen at en ikke har lov til å fiske etter blålange, men at det er helt greit å dynke den i slam og stein mens den prøver å føre genene sine videre? Hykleri er morsomme greier.

I den store sammenheng spiller det antagelig liten rolle om vi dreper absolutt alle makrellstørjene som kommer til kysten vår, eller om vi velger å steine blålangene i stedet for å fiske de. Verden går nok videre uansett. De to sakene viser likevel tydelig at det som betyr noe i Norge er raske penger. Miljøet vil alltid tape for kapitalen, og på et eller annet tidspunkt blir det antagelig vår undergang. Heia Norge!

– Endre Hopland, skrivende sportsfisker

Din kommentar

kommentarer