Førstereis på bukkejakt

Starten på bukkejakta 2017 ble en tålmodighetsprøve for førstereis Erik, men den som venter på noe godt venter som kjent ikke forgjeves.

Av: Vidar Nysæter

10. august er datoen da bukkejakten i Norge starter. Jakten på de gevirbærende rådyrene.
Dette er en jakt som foregår utelukkende med rifle, og uten hund. Smyg, postering og lokkejakt som de vanligste jaktformene.

Etter og ha vært med som tilskuer på fjorårets bukkejakt, ville Erik bli jeger. I begynnelsen av september var jegerprøven bestått, og duejakt sto på tapetet. To duer ble felt denne høsten.

Rett før jul ringer Erik meg og sier han vil søke bukkekort på terrenget til den lokale jeger- og fiskeforeningen. Dette syntes jeg var en god idé, og lover å hjelpe han. Tiden går, og i mai ringer det en passe entusiastisk fyr. Det er Erik som har fått godkjent søknaden og innvilget felling på bukk. I terrenget jeg kjenner best. Dette skulle bli lett.

Annonse

Sammen med Lars som har naboterrenget, har vi driftet syv viltkameraer i området, og bilder av bukker har ikke latt vente på seg. Dette gjør meg enda mer selvsikker på at Erik skal lykkes.

Forberedelsene til bukkejakta

I midten av juli av er vi ute, rusler rolig igjennom terrenget for å se etter feiinger og sparkegroper, finne poster og enkle veier til disse. Postene jeg hadde sett for meg hadde jo grodd igjen, og den nye huggingen på sørsiden ble vurdert som beste alternativ.

I begynnelsen av august sjekker vi dette område nøyere, og finner en super post med god overhøyde med flere trekkveier inn. Vilkameraet monteres opp og sjekkes to dager senere. To forskjellige bukker og en geit har passert kamera i løpet av disse dagene. Dette blir barneskirenn, tenker jeg for meg selv. Heldigvis sier jeg ikke noe til Erik.

Premiæren på bukkejakta

Som vanlig samles kameratgjengen til en kaffe klokken 03.00 på den lokale bensinstasjonen. Det juges og preikes en times tid før alle drar til sine terreng. Jeg og Erik er på post rett før klokken 05.00, og i løpet av de neste to timene har det falt fire bukker hos de andre gutta.

Vi sitter spente og venter på en bukk på posten vår. Timene går, vi forsøker å lokke litt, men ingen respons. Jeg skal på jobb, så vi velger å avslutte litt tidlig. Da rekker vi å møte gutta hos Stian, og få noen rykende ferske jakthistorier.

Ettermiddagen blir også brukt på denne posten, men heller ikke da skjer det mye. Det skjer faktisk ingenting.

Slik går dagene…..

De neste dagene varierer vi litt på posten på hogstfeltet og litt smyglokkejakt i den midtre og nordlige delen av terrenget. Ikke en bukk er å se, ikke et rådyr i det hele tatt. Men det felles flere bukker i terrengene rundt oss.

Speider etter bukk i hogstfelt - bukkejakta
Postering er en stor del av bukkejakta

Lufta begynner og gå litt ut av oss begge, og kona til Erik begynner og bli litt lei av at Erik ikke tar del i alt på hjemmefronten han tidligere gjorde. Desperasjonen tar meg, og jeg legger en ny plan. Vi skal postere på en tett men eldre hugging, en plass jeg har veldig troen på. Det legges også en plan B.

Alle gode ting er tre, men på det femte skal….

Det er ettermiddagen tirsdag 15. august. Vi kommer oss ut litt sent, men sniker oss rolig mot den nye bankersposten. Vel oppe møter vi en vegg av juletrær, og den var absolutt ikke slik jeg kunne huske. Men 10 meter sikt prøver jeg å lokke litt mens Erik sitter klar, det kunne jo skjule seg en bukk inne blant grantrærne?

Ingen respons. OK, plan B. Vi smyger oss tilbake der vi kom fra, over grusveien og opp i vestsiden av terrenget, ned kløfta jeg alltid går når jeg jakter fugl og inn i en åpen gammel granskog. Vi rigger oss til, vinden er perfekt og den gode følelsen av at i dag er dagen sitter i kroppen.

Les også: Min første sjøfugljakt

Jeg super i meg en kaffekopp, mens Erik speider blant granleggene. Vi titter på hverandre, vi hørte begge det samme, ett knekk til høyre for oss. Det går ikke mange sekundene før vi hører ett til. Erik vrir seg rolig i retning lyden. Jeg fisker frem lokkefløyta, og lager et par kontaktlyder.

Den umiskjennelige lyden av ei ringdue som letter fra et tre er den neste lyden vi hører. Jeg forsøker noen kontaktlyder til, men vi blir raskt enige om at det var nok ikke noe rådyr som laget disse lydene.

Klokken er nå blitt 20.00, og vi vet ikke helt hva vi skal gjøre. Erik foreslår at vi skal smyge oss opp på en hugging ikke så langt unna. Der er det i alle fall muligheter til og få skutt. Vi velger ei rute som gir oss god overhøyde, men bare utsikt over halve huggingen. Jeg tar en rask sjekk med kikkerten, men ingenting er å se.

Noen meter til frem, en ny sjekk med kikkerten, fortsatt ikke noe og se. I det vi skal huke oss ned, tråkker Erik på en kvist, og plutselig står bukken der. Vi huker oss raskt ned, Erik går opp i knestående, men finner fort ut at den intense skjelvingen i kroppen ikke passer med et skudd i knestående.

Jeg lirker av meg sekken. Bukken titter stadig i vår retning. Jeg får dyttet sekken til venstre for meg, og Erik får lagt seg ned. Noen sekunder senere brytes stillheten i skogen av et smell. Bukken gjør et skikkelig hopp før den blir borte. Mine tidligere erfaringer tilsier at dette er et godt skudd.

Etter skuddet

Erik blir igjen på skuddplassen, mens jeg rusler spent ned. På høyre/venstre-kommandoer fra skytteren finner jeg raskt skuddplassen. Mye lyserødt blod med bobler i. Jeg snur meg raskt, gratulerer Erik og ber han komme ned. Et tydelig blodspor følges ca. 20 meter, og der ligger bukken.

Bilde av blodspor fra bukken - Bukkejakta
Skuddplassen – Bukkejakta

Når Erik kommer ned drar vi den frem fra tetta den ligger i, og som våre naboer i øst gir vi den et siste måltid i form av litt blåbærlyng. Skuddet satt perfekt, kanskje litt lavt om jeg kunne velge, men påfølgende ivaretagelse viste seg et perfekt hjerteskudd.

Turen tilbake til bilen blir tung. Halvannen kilometer med et rådyr på skuldrene er i tyngste laget for en utrent familefar, men jeg velger å tro at den var verdt det. En fantastisk måte å høste av naturen på vi er så heldige å ha her i Norge.

Etter omkring 40 iherdige timer på skogen etter 10. august, kan Erik omsider kalle seg bukkejeger. Selv er jeg strålende fornøyd, og det tror jeg også Eriks bedre halvdel er…

Posering med bukken etter bukkejakta

Din kommentar

kommentarer