More
    Home Blog Page 78

    Nå klekker Vespentinaen – kom deg ut på stillevannsfiske (Hooked+)

    Tidlig på sommeren koser man seg med tanken på at man har hele sesongen foran seg. Ørreten har for lengst plukket sin første fjærmygg fra overflaten, men stillevannsfiske har så mye mer å by på enn bare mygg. Døgnfluen Vespertina er nemlig rett rundt hjørnet i Nordmarka.

    Av: Lasse Michelsen

    Tre år på rad har jeg bevilget meg selv en del tid på et Vespertinavann tilsvarende Svartkulp (ved Sognsvann) fra ca 30. mai og to uker fremover. Vannet huser pen ørret, og er et skikkelig gromvann. Så, hva har vi fått ut av disse turene opp til Vespertainaputten? Det samme spørsmålet blir stilt hvert år. Her følger noen notater fra tidligere erfaringer:

    Klekkingen kan variere, men en hovedregel er fra ca. klokken 11.00 og utover til ca. 14.00. Hvis klekkingen har vært kraftig, samler det seg gjerne opp store mengder insekter langs bredden der vinden har stått på. Midt på dagen kan det fort være litt dødtid på grunn av vind. Men venter man til 18.00-19.00-tiden når vinden har løyet, dukker det alltids opp en “ryddefisk” langs bredden.

    Ryddefiskene kan holde på i flere timer, så her gjelder det å finne vakmønsteret til fisken(e). Bruk god tid (men ikke for god), finn din plass, legg ut fluen der du har sett fisken tidligere og vent…

    Hva klekker?

    Det er aldri lett å “lese” vakformen til ørreten. Man kan studere insektene som ligger på overflaten, og imitere deretter. Eller man kan sette på noe man har trua på. Sent på dagen ligger det som regel mange døde insekter langs bredden. Disse blir ofte karakterisert som spente spinnere, men ikke alle ligger like perfekt i vannfilmen som fluen en har bundet. Derfor kan det helt klart eksperimenteres med crippeled-fluemøstre. Dette har jeg ikke selv testet ut, men det høres logisk ut.

    Midt på formiddagen er det klekketid, og her er det aldri lett å vite hva man skal sette på. Hvis det er tørt i luften, klekker Vespertinaen relativt fort og flyr av sted før ørreten rekker å reagere. Er det fuktig, tørker vingene på døgnfluene tregere, og ørreten får bedre tid.

    Prøv uansett under begge forhold både klekker og dun. Egen erfaring sier at dun fungerer best, andre vil si at det er motsatt. Overse heller ikke at spente spinnere kan ligge igjen fra dagen før, og har blitt blåst lengre ut fra vannkanten hvis vinden har snudd.

    Hvilket mønster bør man velge?

    Her er det sikkert mange meninger. Selv er jeg forvirret og frustrert. For to-tre år siden hadde jeg et eventyrlig fiske en vakker sommerkveld i starten av juni. Det hadde nettopp duskregnet før solen tittet frem, og jeg ankom i grevens tid etter å ha sittet et par timer på sykkelsetet. Jevnt over poppet det opp Vespertina, og etterhvert viste også ørreten seg i form av mørke og dype vakringer. Tiden var knapp, og jeg satte på en black gnat (som var en av mine favoritter på den tiden). Da tok jeg to fisker, en på 700 gram, den andre på 1,2 kilo.

    Andre ganger har fisken vaket like stabilt uten å være interessert i fluen. Poenget er vel dette: Prøv deg frem! For tre år siden funket black gnat bra, for et par år siden fisket jeg mest med spent spinner. Det eneste viktige notatet jeg har tatt om dette i sommer er dette: Det er lurt å ha flere leptomønster.

    Spisstykkelse, er det viktig?

    Svaret varierer, men midt på lyse dager uten skyer, har vi opplevd et ekstremt vanskelig fiske. Kodeknekkeren har vært å gå ned til 6-7x, pluss at det kan være smart å mudde spissen slik at den ytterste delen synker. Ellers holder 5x.

    Det tidlige sommerfisket i stillevann må du ikke gå glipp av. Skitt fiske!

    Sprek storsei og syngende sneller i Sognefjorden

    Den litt for lange sjøørretstangen står i helspenn mens snøret forsvinner av den tilårskomne Cardinalen med hakkete brems. Vi har truffet morgenbettet til seien i Sognefjorden.

    Hvert eneste år reiser vi en hel kameratgjeng til Nesheim Camping i Bjordal. Hyttene vi leier ligger helt nede ved Fuglsetfjorden i Høyanger kommune, et par timers kjøring nord for Bergen. Den åtte kilometer lange fjordarmen er godt skjermet under høye fjell, men den ender opp i selve Sognefjorden, den lengste og dypeste fjorden i Norge. Sognefjorden er mer hav enn fjord, og her skal det ikke rare vindpustene til før bølgene bygger seg store. Det går bare et godt kvarter å komme seg fra campingen og ut til fjordkrysningen. Det er her Ojan og jeg har lagt oss til den denne lørdagsmorgenen.

    Klokken har såvidt passert ni. Vi ser at solen allerede varmer bygdene på den andre siden av fjorden, men fjellveggen på innsiden av oss er en effektiv solskjermer. Vi er de sist ankomne i reisefølget på elleve, så vi er selvsagt tildelt den minste båten. 14 fot lang. 9,9 hestekrefter i hekken. Godkjent for 240 kilo nyttelast. En finfin båt for lettvektere på en rolig fjord. Ikke like ideell i dønningene den mektige Sognefjorden produserer. Spesielt ikke når mannskapet består av to apekatter som begge kan veies i tonn med bare en desimal. Det samme kan det være. Vi tar det vi får. Nå skal det faen meg fiskes.

    Resten av reisefølget sover, eller har i beste fall kommet seg i morgenkaffen, når Ojan kroker dagens første fisk. Det er over 600 meter ned til bunnen her vi ligger, men seien jager 20-30 meter under båten. Ojan aner ikke hva han har begitt seg ut på. Seipersen på 3,1 kilo var en bifangst på tyngre havfiskeutstyr. Når fisker han med en ni fot lang sjøørretstang og en sleten Cardinal påspolt 90 meter med trollgammel FireLine. Fisken som har tatt Sandeelen hans stupdykker, og snøret blir flerret av snellen. Det snakkes om pers og storfisk og fuglene må vite hva.

    Fisken gir seg for fort til at den kan være skikkelig stor. Det er likevel en fin fisk på gode tre kilo som etterhvert kommer til syne. Ojan er sjokkert over kreftene, men opplevelsen har helt klart gjort han giret. Den neste halvannen timen skal han få oppleve noe av det råeste han noen gang har vært med på.

    Morgenbettet blir nemlig magisk. Vi lar jigger fra Savage Gear, Lunker City og Eddystone jobbe seg opp og ned de første 50 meterne under båten, og seien er jevnlig borte og snapper gummiagnene. Ojan får en av sine drøyeste fighter noen gang når en flott sei på 6,3 kilo sluker den sølvgrå Sandeelen hans. Smilet knyter seg nesten i nakken, men det er for mye skjegg i veien til at det blir en skikkelig knute. Lykken er likevel fullkommen.

    De fleste fiskene vi får er tre-fire-kilo, og i tillegg til å fighte mesterlig, er de også strålende matfisk. Vi fyller stampen nokså kjapt, selv om vi lar all fisk under to kilo svømme tilbake igjen. Jevnlig er det også dobbeldrilling på gang, og jeg lander i tilleg flere doubleter, da jeg har en opphenger festet over hovedjiggen.

    I det klokken passerer ti, hugger det også litt bedre hos meg. En råsterk fisk tar mange meter snøre fra Quick 3000-snellen min, tiltross for hard brems. Lightjiggeren står i helspenn, men jeg klarer å stoppe den litt for enkelt til at den kan være skikkelig stor. Det er likevel morgenøktens mest voksne som etter hvert kommer sigende. Vekten stopper på pene 7,4 kilo, den største seien jeg har fått på flere år.

    Så stopper bettet. Som ved et trylleslag opphører all aktivitet. Vi truer på i ytterligere tre kvarter, men ikke et napp er å spore. Derimot har solen steget opp over fjellsiden, og den overfylte stampen med sei krever snart litt behandling. Vi bestemmer oss for å gå til land og gjøre opp fisken, og heller reise utpå igjen etterpå. Havørn og måker følger oss innover fjorden. Livet er fint. Status etter morgenøkten er 18 sei. Syv av disse har fått svømme tilbake igjen. Det er litt av en start.

    Nå har også resten av gjengen kommet seg på beina. Lysing, glassvar, blålange og plutselig også sei står på agendaen hos de fleste, i tillegg til litt microfiske på dypet. Vår strålende morgenøkt gjør at de fleste begynner etter seien. Det skjer dessverre lite ute i de frie vannmassene. En og annen grei fisk blir landet, men det er langt mellom dem. Morgenbettet er definitivt over.

    Vi gjør unna sløyejobben i en fart, og etter at fisken er plassert på kjølen, tar det ikke lang tid før også eggeskallet med de to apekattene om bord er på vei utover fjorden igjen. Denne gangen legger vi oss til med småkrok på dypet, på jakt etter rariteter. Det tar ikke helt av, men jeg lander en liten glassvar og en ganske bra lusuer. Noen svarthå blir det også. Ojan på sin side kvitterer med en trekilosbrosme, tatt på #10-krok og en bitteliten makrellbit.

    Vi holder ut noen timer, men vi blir etterhvert enige om at vi må ut etter seien igjen. Både Åsmund og Dan landet flotte fisker på over åtte kilo dagen i forveien, mens vi var på jobb, så håpet om at det går enda større fisker der ute i krysningen lever i aller høyeste grad. Det skal vise seg at det blir en god vurdering å pensjonere meiteutstyret.

    Det skal nemlig bare noen minutter med jigging til før Ojan kroker en kjempefisk. Han har på forhånd ignorert mine råd om å oppskalere utstyret, eller i alle fall kjøre en fortom av mono, og nå angrer han bittert. Sjøørretstangen slår knute på seg, og snøret raser av snellen. 20 meter. 30 meter. 40 meter. 50 meter. 60 meter. Hva faen er det han har kroket? Så blir det lett. Fisken er borte. Jiggen også. Utstyret holdt ikke. Kanskje var det knuten som røk. Antagelig var det små, men harde seitenner som filte av den sterke, men slitasjefølsomme braiden. Til helvete gikk det uansett.

    Ojan trøster seg selv med at det i alle fall var moro å få kjenne på slike krefter. Ti minutter senere siger realitetene innover han, og han innser at han trolig mistet sitt livs fisk. Han får heldigvis ikke tid til å dvele så veldig lenge ved tanken. Plutselig hugger det nemlig igjen, på en helt lik jigg. Ojan er tidlig ute med å avskrive dette som en liten fisk. Så tverrvender skapningen der nede under båten, og tar 50 meter i ett utras. Kanskje ikke så liten likevel?

    Det blir en knallhard kamp. Ojan er nervøs, og etterhvert blir han også nokså gåen i armene. I tillegg har vinden tatt seg opp, slik at det blir ganske mye vinkel på snøret. Det er tungt å kjøre storfisk på lett utstyr uten drift, men med halvannen knop er det rett og slett utfordrende. Til slutt begynner han likevel å få overtaket og vinne meter.

    Etter en kamp på et lite kvarter, bryter en skikkelig bamse av en sei vannflaten 15 meter bak båten. Ojan blir vill i blikket. Vet ikke helt hva han skal gjøre. Stramt snøre for faen, er den klare beskjeden. Fisken virker sprengt, og jiggen sitter godt. Fisken nærmer seg båten uten å gjøre for mye av seg. Jeg kniper tak i underkjeven dens, får en hånd innunder gjellelokket og løfter fisken om bord. Ojan skriker som en tolvåring på Bieber-konsert. Så segner han sammen i baugen, og hyler en halvliter med Halling-pils som om det skulle vært bompebærsaft.

    Seien veies til nydelige 10,1 kilo, og nå har ikke Ojan mer å gi. Han har fått større fisker enn dette før, men aldri har han opplevd en fight som denne. Underdimensjonert utstyr. Overdimensjonert fisk. Et hav av følelser. Resten av turen, som varer ytterligere åtte timer, er han bare en skygge av seg selv. En utladet og overlykkelig skygge.

    Seifisket resten av dagen er begredelig. Det øvrige fisket, også. Jeg får noen sypiker, en hvitting og en hyse inne på grunt vann rett før vi gir oss for kvelden, men Ojan er ferdig. Han fisker litt innimellom. Halvhjertet. Vet at han ikke topper dette i dag. Det er helt greit.

    Heller ikke i de andre båtene skjer det stort. Åsmund lurer opp verdens minste glassvar, mens Roger perser på samme art med en fisk på rett under kiloen, Jan, Elin, Kristian og Øyvind får et par mellomseier, mens Svein vipper opp en torsk som kanskje kunne smøget som snacks mellom måltidene om en hadde hatt tilstrekkelig med brød og majones. Torbjørn får seg en grei fight på lett utstyr når en undermålskveite bestemmer seg for å ta agnet hans. Kveite er ikke en art som dukker opp hver dag på våre kanter av landet, så det er en stilig fangst selv om fisken er liten. Etter et kjapt bilde får den selvsagt svømme tilbake der den kom fra. Martin er den som isolert sett får turens kanskje beste fisk. Det er en sypike på 250 gram, noe som faktisk er specimen. Likevel er det en fisk på 250 gram. Og det er en sypike. Ingen champagne blir sprettet. Samme mann mister også capsen sin på sjøen. Sognefjorden sluker det den blir skjenket.

    Det hører for øvrig med til historien at de som faktisk fisket søndagen, Jan og Elin, også traff morgenbettet til seien. Syv fine fisker havnet i båten, med en storsei på 10,6 til Jan på topp. Det lønner seg tydeligvis å stå opp tidlig.

    Bjordal og Fuglsetfjorden har gitt oss mange gode opplevelser opp gjennom årene. Det finnes utvilsomt mange steder i Norge som byr på et råere fiske, men det er noe med helheten her inne. Noe med stemningen. Noe med vertskapet. Noe med kameratskapet. Vi må liksom bare tilbake. Og så glimter jo fisket til innimellom, da. Som når en treffer morgenbettet til seien. Eller når en sliter snøret på en kjempefisk, bare for å kroke en like stor en ti minutter senere. Oddsen er lav for at vi skal tilbake igjen neste år…

    Årets første 20-plusser er landet – den største i Namsen siden 2014

    FORNØYDE FISKERE: Ole Petter Kleiven (t.v.) og Terje Haverstad med laks på 9,3, 18,9 og 20,1 fra årets første fiskedøgdn i Namsen. Med på bildet er også vertinne Anne Ovidie Hagerup. (Foto: Bjørn Tore Ness)

    Ikke siden 2014 er det tatt laks på over 20 kilo i Namsen, men kjempefisken Ole Petter Kleiven og Terje Haverstad fra Gudbrandsdalen landet på Grande Hildrum-valdet i går, bikket den magiske grensen.

    Av: Endre Hopland

    – Vi ble litt sjokkert da vi så hvor stor fisken faktisk var. Det må vi nok innrømme. Den fulgte nemlig fint med inn til land, men så gikk den langt ut i elven, igjen. Den var tung og stri, men vi fikk den da opp til slutt, sier Terje Haverstad og Ole Petter Kleiven ifølge Namdalsavisa, som først skrev om storfangsten.

    Hooked omtalte i går en kjempelaks på 18,9 kilo fra Namsen i forbindelse med årets lakseåpning. Denne fisken var det faktisk også Kleiven og Haverstad som landet. Antagelig trodde de på dette tidspunktet at årets fisk var tatt, men mer og større ting var altså i vente.

    Les også: Fightet storlaksen i en halvtime med knekt stang

    Laksen på 18,9 tok bare to timer inn i sesongen. Tolv timer senere hugg en ny flott fisk på 9,3 kilo, og bare en halvtime senere hugg det på nytt på wobbleren. Denne gangen var det altså en virkelig kjempe, som etter landing dro vekten til 20,1 kilo. Det er såvidt over de magiske 20+, men såvidt holder i massevis.

    – Vi er en gjeng som har reist til Grande gård i til sammen 20 år nå, og det er helt fantastisk her, sier de to karene.

    Les også: Laksesesongen 2017 er i gang – for Kay slo karmaen til med det samme

    Storfisken er såvidt oss bekjent den første laksen over 20 kilo tatt i elv i Norge i år. Fisken skal nå røykes, og siden det fremdeles gjenstår ti fiskedager av oppholdet til karene, satser de på enda flere laks på land før nesene vendes sørover igjen.

    Du kan lese mer om det litt spesielle forløpet til storfangsten i Namdalsavisa.

    Vi kårer Norges beste skjesluk til ørretfiske, og vi trenger din hjelp

    Sommeren banker snart på døren, og i den forbindelse er vi på jakt etter ivrige fiskere som er interessert i å teste forskjellige skjesluker etter ørreten de kommende månedene.

    Av: Endre Hopland

    Ørreten er i en særstilling her til lands når det gjelder populæritet. At spinnfiske med sluk også er høyt, høyt der oppe er ingen hemmelighet. Gjennom sommeren skal vårt testpanel kaste tusenvis av kast, sveive uendelige menger mil med line og fange små og store ørreter i hele landet.

    Målet er altså å finne ut hvilken skjesluk som fanget mest ørret i Norge i sommer. Alle testfiskerne som blir plukket ut til å delta, vil motta en pakke med utvalgte sluker. Disse får du i gave av oss som takk for hjelpen, så det er en fordel for deg selv om du ikke sliter de vekk.

    Testen er utført: Her er Norges beste skjesluk til ørret

    Fisketiden blir frem til sensommeren, og da skal det altså avgjøres en gang for alle hva som er Norges beste ørretsluk. Høres dette interessant ut? Fyll ut skjemaet nederst i artikkelen 🙂

    Noen av kriteriene for å delta er at du fisker mye etter ørret med sluk, og at du er villig til å teste alle slukene like mye, og under så like forhold som mulig. Du kan ikke jobbe hos en utstyrsleverandør eller være sponset av disse på noen måte som kan sette din habilitet på prøve. Nærmere instrukser følger. Du må også kunne dokumentere fangstene dine med vekt (ca), antall og aller helst bilde, i alle fall av de største fiskene. Vi ser frem til å høre fra deg.

    Her finner du skjemaet du må fylle ut for å bli med i vurderingen: 

    ikke lengre mulig å melde seg på

    Svensk seier i den aller første Raymarine Drøbak Fiskefestival

    Med til sammen 1161,2 poeng, gikk Team Abu Garmin helt til topps da den aller første Raymarine Drøbak Fiskefestival ble arrangert forrige helg.

    Av: Endre Hopland

    Raymarine Drøbak Fiskefestival er navnet på den helt nye sjøfiskekonkurransen i Drøbak. Knurren Sjøfiskeklubb er arrangør, og forrige helg gikk altså det aller første arrangementet av stabelen. Til sammen elleve lag konkurrerte om premier for over 100 000 kroner, og det var altså de svenske ringrevene i Team Abu Garmin som gikk helt til toppe.

    Abu Garmin er langt fra noe ukjent navn verken i det norske eller svenske konkurransefiskemiljøet, og her hjemme hevder de seg alltid i toppen under Raymarine Langesund Fiskefestival. I debuten i Drøbak gjorde altså Benny Johansson og mannskap rent bord.

    Les også: Knurren bringen artsfiskekonkurransen nærmere hovedstaden

    Fisket i Drøbak kan sammenlignes med fisket i Langesund på en del områder, men det tyngre havfisket er veldig forskjellig. Dette har direkte sammenheng med lokasjon, og selv om det selvsagt er mulig å få både stor sei, lange og trosk i Drøbak også, er det mye lengre mellom disse enn i Langesund. Dermed må taktikken legges opp deretter.

    Svenskene var på plass i Drøbak en liten uke før konkurransen for å testfiske og gjøre seg kjent i området, og dette bar frukter. Til sammen landet Abu Garmin-karene 17 arter i løpet av to fiskedager. Dette var en mer enn Trutta Garmin og to mer enn Team Brosmund, som knep henholdsvis andre- og tredjeplassen.

    Abu Garmin og Trutta Garmin var ellers de eneste to lagene som fikk mer enn 1000 poeng i denne første festivalen i Drøbak, men da hører det med til historien at fisket denne helgen var heller labert, med mye småfisk. Den mest oppsiktsvekkende fangsten var antagelig en liten gråsteinbit på 160 gram, fisket av Trutta Garmin.

    Les også: Vigdis fikk sjelden hai i Oslofjorden

    De artene som gikk mest hyppig igjen på resultatlistene var horngjel, sild, sandflyndre, sypike og torsk. Det ble ellers fanget et par vassild opptil gode 700 gram, samt ulke på gode 300 gram og faktisk også to hågjel, en art som ikke er spesielt vanlig på Østlandet.

    Fullstendige resultat- og fantslister finner du på Knurren Sjøfiskeklubb sine nettsider. Debutfestivalen i Drøbak kolliderte dessverre med svenske Pater Noster Cup, noe som antagelig spilte inn på det litt beskjedne deltakerantallet. Det hele frister ifølge arrangørene likevel til gjentakelse, så forhåpentligvis er Raymarine Drøbak Fiskefestival kommet for å bli.

    Ta en kikk på den spesielle Deep Micro-fangsten til Asgeir

    Forrige helg gikk Deep Micro 2017 av stabelen over hele landet. De aller sprøeste fangstene uteble, men for Asgeir Kvalsund ble det en minneverdig helg.

    Av: Endre Hopland

    Deep Micro er kanskje verdens enkleste fiskekonkurranse. Alt du trenger å gjøre er å fiske med kroker mindre enn størrelse 10, på 100 meter eller dypere, i løpet av den helgen det hele arrangeres. Konkurransen arrangeres etter gentleman-prinsippet, så ingen vitner til fangst eller veiing foran lensmann er påkrevd. Forrige helg gikk altså årets Deep Micro av stabelen, og rundt 50 artsfiskere deltok langs hele kysten vår. Av disse registrerte 32 fangster via Deep Micro-eventen til ArtsFiske.com, som under ledelse av administrator Sindre Bøe er ansvarlig for konkurransen.

    Blant de 32 fiskerne som faktisk registrerte fangster i år, var det ikke veldig mye spennende som dukket opp. Lusueren dominerte stort, men også arter som lyr, sypike, øyepål, glassvar, svarthå, hågjel, lange, vassild og kolmule var representert. Og så kommer en ikke utenom den ene virkelig kule fangsten, da. Den som bekrefter hvorfor microfiske på dypet kan være så spennende.

    Les også: Til helgen skal de minste krokene ned på dypet igjen

    Lørdag formiddag dro nemlig Asgeir Kvalsund sin 63. art tatt på stang i Norge opp fra 160 meters dyp. Fisken, som falt for en #10-krok egnet med en liten makrellbit, var en skjellbrosme på pene 1150 gram og 50 centimeter.

    Skjellbrosmen i seg selv er ikke en direkte uvanlig fangst i norsk fiskeri, men det er ikke mange som har fått arten på stang her til lands. Bare 23 av de 531 artsfiskerne som har lagt opp sine lister på ArtsFiske.com står bokført med arten fra før. Kvalsund er nummer 24. Fisken hans er også det femte største eksemplaret i systemet.

    Kulest av alt er likevel det faktum at fisken ble tatt like ved hjemstedet til fiskeren i Møre og Romsdal. Det har seg nemlig slik at det aller fleste av de andre eksemplarene stammer fra et lite geografisk område utenfor Frøya i Sør-Trøndelag, der arten er nokså tallrik. Kanskje viser det seg å være slik på godplassen til Kvalsund, også?

    Les også: Nå skal microkrokene ned på dypet

    – Selv om vi ikke fikk verken sølvtorsk, lysprikkfisk, laksesild, eller noen andre sjeldenheter i år heller, var det likevel bedre fisk innmeldt i år enn i fjor. Siden bare 43 fisker ble meldt inn, regner jeg nesten med at ikke alle som deltok har orket å melde inn alt de fikk. Jeg tror likevel ikke vi gikk glipp av noken sensasjoner, sier konkurranseansvarlig Sindre Bøe til Hooked.

    Han føler seg nokså sikker på at Asgeir Kvalsund nok er årets mest fornøyde Deep Micro-fisker. I tillegg til å vinne prisen for Beste bifangst, var fisken altså ny art for fiskeren, og også av respektabel størrelse. Bifangstprisen får fangsten fordi den egentlig ikke kvalifiserer som en microfangst. Prisen for Beste fisk gikk naturlig nok til en microfisk, altså en art som har gullvekt på 250 gram eller mindre. Denne prisen gikk i år til Thore Bergh sin sypike på 192,78 gram fra Yrkefjorden.

    Les også: Mye fisk – lite micro

    – Det blir helt sikkert en reprise på Deep Micro neste år, for husk: Det skal ikke mer enn en enaste spesiell fangst til før dette går fra å være et meningsløst prosjekt til å bli en sensasjon, sier Bøe til Hooked.

    Du kan se hele fangstloggen fra Deep Micro 2017 her (krever ArtsFiske.com-innlogging, som er helt gratis). De endelige resultatene fra Deep Micro 2017 finner du her (Krever Facebook-innlogging).

     

    Laksesesongen er offisielt i gang – for Kay slo karmaen til med det samme

    KJEMPESTART: Kay-Arne Olsen fikk en perfekt start på årets laksesesong med en kjempe på 15,1 kilo fra Nidelva. (Foto: Vegard Ambjørndalen)

    Tradisjonen tro tjuvstartet laksesesongen 2017 en del steder, og allerede midt i mai ble det landet storlaks i elv i Norge. I natt gikk det offisielle startskuddet, og for Kay-Arne Olsen ble det et åpningsdøgn han neppe kommer til å glemme med det første.

    Av: Endre Hopland

    Datoen 1. juni er hellig i mange norske hjem. Dette er ikke fordi Hans Fleischer Dons i 1912 ble den første nordmann til til å ta av og lande et fly på norsk jord på denne datoen. Det er heller ikke fordi Verdens melkedag markeres eller Morgan Freeman har bursdag. Datoen handler selvsagt om laks. 1. juni åpner nemlig majoriteten av de større lakseelvene i Norge, og dette er noe laksefiskere over hele kongeriket har ventet på siden i fjor høst.

    Som nevnt har det siden midten av mai blitt meldt om mange flotte laksefangster rundt om i landet, blant annet en 18,4-kilos fra Drammenselva, en 17,7-kilos fra Bjøra og fisker på 19,4 og 15,3 kilo fra Numedalslågen. En kommer heller ikke utenom Frede Hognestad sin 15,3-kilos fra Årdalselva, som ble landet under meget spesielle omstendigheter. Både Drammenselva, Bjøra, Numedalslågen og Årdalselva (Rogaland) er såkalte tidligelver, men det var altså først ved midnatt til i dag startskuddet for hovedfeltet av de norske lakseelvene gikk. En av de som virkelig traff godt på årets første laksedøgn var Kay-Arne Olsen fra Trondheim.

    Les også: – Dette er organisert tjuvfiske, og i år vil det prioriteres meget høyt

    – Jeg fikk en liten nygått fisk på 3,5 kilo i natt, men denne ble kjapt satt ut igjen for god karma. Og karmaen slo til noe så til de grader, sier en strålende fornøyd Olsen til Hooked.

    Han startet som vanlig årets laksefiske i Nidelva i Sør-Trøndelag, og alene i oppankret båt tok en skikkelig bamse av en laks duggmarkklysen han serverte.

    – Det ble litt leven, for elven er stor, og jeg måtte heise dreggen og komme meg til land på egenhånd, med laksen i andre enden av snøret. Heldigvis gikk det bra, og kampen etter dette var nokså grei, sier Olsen til Hooked.

    Da storlaksen var landet, ble den veid til meget pene 15,1 kilo. Dette er ny personlig rekord for den erfarne laksefiskeren, som til daglig jobber i Trondheim Omland Fiskeadministrasjon (TOFA).

    Les også: Fightet storlaksen i en halvtime med knekt stang

    Utenom Olsens to fisker, har det også blitt tatt fire andre lakser i den kalde Nidelva det siste halvdøgnet. Dette er alle mellomlaks på pluss/minus åtte kilo, og de er landet av fire forskjellige fiskere. Fra Trøndelag meldes det for øvrig også om storlaks fra Namsen. En kjempe på hele 18,9 kilo havnet på land i dag tidlig.

    Har du lyst til å fiske laks i år? Her finner du en god, fylkesvis oversikt over de norske lakseelvene. Vi i Hooked kommer til å følge den norske laksesesongen tett, så dersom du eller noen du kjenner får storfangst, må du ikke nøle med å ta kontakt med oss.

    – Kveiter som behandles bra tåler gjenutsetting godt (Hooked+)

    TÅLER Å BLI SATT TILBAKE: Kveitene tåler fang og slipp dersom ting gjøres riktig. (Foto: David Volent Lindberg)

    Havforskningsinstituttet og Universitetet i Tromsø har undersøkt effekten fang og slipp har på kveiter, og konklusjonen er at gjenutsetting fungerer dersom ting gjøres riktig.

    Av: Endre Hopland

    Ved siden av torsk (skrei) er kveite det fiskeslaget som lokker flest saltvannsfisketurister til Norge hvert eneste år. Arten er også grunnen til at mange av saltvannsfiskerne fra sørlige deler av Norge reiser nordover på stoviltjakt. I nord er havets dronning nemlig tallrik, og den vokser seg stor. Veldig stor. Så stor at det ikke alltid er forsvarlig å dra fisken over båtripen.

    Fang og slipp på de større kveitene blir stadig mer utbredt, og selv om fiskene tilsynelatende svømmer fint ned igjen etter avkroking, vet vi faktisk veldig lite om hvilken skade de tar av denne behandlingen. Det er dette forskerne ved Havforskningsinstituttet og Universitetet i Tromsø nå har sett nærmere på.

    Les også: Torsken blir trykkskadet, men heles veldig raskt

    – Vi har fulgt elleve større kveiter på mellom 123 og 192 centimeter som ble fisket med stang og snøre. De ble merket med en akustisk sender og en pop-up-sender, som løsner etter en gitt periode. Senderne registrerer kveitene sine vertikalbevegelser, altså om de beveger seg oppover eller nedover i sjøen. Klare dybdeendringer betyr i praksis at fisken er i live, sier Keno Ferter fra Havforskningsinstituttet, som nylig holdt foredrag om emnet under NJFF sin konferanse om sportsfiske og forvaltning i sjøen.

    Av de elleve fiskene som var med i forsøket, mistet to bevegelsen eller henholdsvis 38 og 44 dager. Dette skyldes etter alt å dømme at senderne har falt av. De resterende ni fiskene har vist helt normale bevegelsesmønstre etter at de ble satt tilbake igjen.

    FORSKER PÅ TORSK OG KVEITE: Keno Ferter fra Havforskningsinstituttet. (Foto: Endre Hopland)

    – Alle fiskene som var med i forsøket satt fint kroket, og hadde ingen skader da de ble satt tilbake igjen. Som nevnt var det også nokså store fisker. Konklusjonen vår er at kveiter som blir behandlet bra, tåler gjenutsetting godt, sier Ferter.

    Les også: – 2014-årgangen gir oss en ny sjanse til bærekraftig forvaltning av havabboren (Hooked+)

    God behandling av fisken bør naturlig nok ligge til grunn hos alle som driver med fang og slipp, uansett hvilken art en er på jakt etter. Likevel er ikke dette like logisk for alle. Er du usikker på noe, anbefaler vi deg å ta en kikk på denne saken før du reiser på fisketur.

    – Fang og slipp er utbredt, men vi vet fremdeles lite om for eksempel stressfaktorer hos fisk, og da spesielt kveite, som følge av det å bli fanget på stang. Dette må det forskes mer på. Vi trenger også mer viten om fang og slipp på andre arter enn torsk og kveite, sier Ferter.

    Havfiskeskolen, del 7 – Skatefiske fra båt

    Hjertelig velkommen til Havfiskeskolen, en video-serie av og med Seeberg​ og HOOKED. I syvende episode er vi på jakt etter piggskate, utstyrt med slep og naturlig agn.

    Fiskeparadiset Belize, del 4: Min favorittfisk barracudaen

    Sportsfiskelinja ved Sund Folkehøgskole har nettopp kommet tilbake fra en fantastisk tur til fiskeparadiset Belize. I en egen serie her på Hooked vil elevene fortelle om sine karibiske opplevelser. Fjerde del handler om den fantastiske barracudaen.

    Av: Jørgen Zwilgmeyer

    Etter fire uker i Belize i februar/mars, så har det fremdeles ikke helt gått opp for meg hvor rått fisket her var. Nå sitter jeg i båt på utsiden av Tvedestrand og mimrer smått tilbake til tropisk fiske. Mens jeg drar småtorsk nummer 23 for dagen, så merker jeg at Belize har fått en stor plass i mitt fiskehjerte. Når jeg flerrer opp deler av fingeren på noen usle torsketenner, så kommer umiddelbart minnene fra de sinnsyke tennene til barracudaen. Jeg ble fortalt at barracuda kunne sammenlignes med gjedde. At den sto stille og bare lusket etter neste måltid. At den var relativt lett å få. At den var ekstremt glupsk. Etter mine erfaringer, så stemmer dette ganske godt. Men at de store var enkle å få, det er bare tull. Barracudaen er nemlig en mye råere sportsfisk enn gjedda, og en enda råere predator.

    Jeg har tre historier jeg gjerne vil fortelle om min «Barracuda-avhengighet» i Belize. Alle historiene har skjedd på samme øy, nemlig North East Caye, på Glovers Atoll. Aldri har jeg vært noen spesielt utprega fluefisker. Selvom jeg fikk tatt noen greie barracudaer på noen «Needlefish-imitasjoner», så ble det aldri like kult som da jeg dro frem spinstanga og forsøkte meg på de store hissige hurtigtoga. Jeg skjønte vel aldri helt selv, hvilken vanvittig rovifsk barracudaen var, før en av de forsøkte å ta en bonefish jeg hadde klart å kroke på. Flere ganger fikk vi fluefortommer klipt i to på grunn av disse predatorene…

    Da jeg virkelig kom på «Barracuda-kjøret» for første gang, var da lokalguide, Warren Cabral tok med oss på «Blue Water» etter Barracuda. Turen starta med et stopp i Mangroven lenger sør, for å få tak i levende sardiner. På ekte «belizisk» vis, så brukte Warren kun 4-5 kast med kastenettet, før kummen var full. På veien ut mot åpent hav, måtte vi holde disse sardinene i live, for så å tre de på en 6/0-krok koblet til en stålfortom. Disse stakkars sardinene ble kastet ut i hytt og gevær for å lokke frem rovdyrene under oss.

    Les også: Del 3, fluedenging i tropene

    Vi starter med trolling med «live bait», og en klassekamerat knuser foreløpig meg og Nils Erlend Olstad med fluestanga si. Han klarte til og med å kroke på en «Silky Shark» på fluestanga, noe guiden ikke var helt happy med, og endte opp med å kappe fortommen før han rakk å ta den i båten. Jeg brukte min jerkbait-stang, beregnet for gjedde. Da jeg omsider klarer å kroke på en barracuda, så er den ikke liten heller. Jeg får tidenes backlash på snella da dyret raser ut, og snella kiler seg fast. At jeg ble slått av en barracuda, var nå et faktum.

    Warren bestemmer seg for at vi skal stoppe opp og «chumme» (kaste ut agn for å lokke til seg fisk) med levende agn. Rask titter det frem flere barracudaer. Jeg fikk låne en kraftig Ugly stick utstyrt med en 6000 Penn-snelle, og var dermed klar for å prøve meg på ny. Det kom mengder med fisk opp i båten, og jeg og Nils Erlend begynner å få litt overtaket på klassekompisen. Vi lander mange greie barracudaer, i 3-4-kilosklassen, men vi ser ingenting til de virkelig store. Etter utalling mange «klipte» sardiner, begynner det hele å bli litt frustrende. Lærer Eskil står bare og flirer av meg, der jeg står og banner, etter så ufattelig mange dårlige tilslag. Barracudaen trengte nemlig tid til å få kroken ned i gapet. Var ikke bare uheldig heller. Vi fikk noen kule bifangster, som denne «Rainbow-runneren».

    Men tilslutt måtte det jo ende med noe stort. Nils Erlend er først ut, og da han setter tilslag, så hyler det snella hans. Jeg står og ser på at Nils Erlend pumper inn dagens største, grønn av misunnelse. Da må jeg bittert gratulere han med dagens største notering, mens barracudaen hans spreller rundt på dekk etter et par slag i huet fra Warren sin klubbe. Her måtte man holde tunga rett i munnen for å ikke få tærne kjeften på udyret. Spola på snella mi står åpen, og det begynner dra ut line. Jeg gir det 5 sekunder fær jeg setter igjen bøyla og løfter kraftig til i stanga. Ikke noe beist kjennes det som. Da barracudaen på 3-4 kilo nærmer seg riåa, blir plutselig hele vekten av fisken borte. Tar en kjapp bannereplikk, og tror fisken er borte.

    Det er da Warren skriker «Lift the rod up!». Jeg kikker ned og ser en halv Barracuda, og skjønner ikke helt hva som har skjedd. Når jeg løfter opp stanga, prøver denne stakkars fisken å svømme, uten hale og med invollene hengende ut av magen. Det er da jeg ser skikkelsen. En diger Barracuda på 10+ har klipt fisken jeg hadde på, i to! I sjokk drar jeg sakte men sikkert opp den halve barracudaen mot overflaten og Warren kommer i all hast med «gaffelen» sin. Den større barracudaen går til angrep nok en gang, som ikke en 2 kilos barracuda-kotelett var nok mat. Jeg klarer å lure den større fisken langt nok til at Warren kan sett gaffelen i den. En helt rå opplevelse som gav meg blod på tann. Ikke landet på korrekt vis, men fy søren for en opplevelse!

    Warren introduserte effektiviteten ved «live bait» for oss rimelig greit. Men jeg hadde til gode å få noe svært på popper enda. Jeg satt i «Cabanaen» og skjærte av 200-meter med braid som kilt seg fast i min Abu Garcia Revo. Myste mot popperen jeg hadde liggende på bordet og begynte å fantasere litt. Da kom Assistent Vebjørn Kielland bort og spurte om vi skulle gå bort til kanalen og prøve å få noen Jacks på popper. Jeg sa glatt ja, og vi begynte å rusle mot kanalen, med kun en nyspolet snelle, jerkbait-stang, fluorkarbon-fortom, og en 60-grams popper.

    Solen var på vei ned, og det var prime-time. Jeg og Vebjørn ble enige om fem kast hver, for så og bytte. Etter fjerde byttet så var det min tur igjen. Det var nesten blitt helt mørkt, og fint lite hadde skjedd på den lille «flaten» vi sto på ved kanalen. Jeg kaster popperen så langt jeg makter ut mot kanalen, og tar noen rolige drag. Det var litt bølger, og popperen skjærte gjennom bølgene med mye støy vannsprut. 10 meter fra land, så fyker popperen gjennom en av de siste bølgene. Da ser vi et lyn som skjærer gjennom det grunne vannet og et svært plask. Popperen forsvant lynraskt i plasket. Vebjørn skjønte raskt at dette ikke var noen «Jack Crevalle», som vi hadde håpet på.

    Les også: Del 2, snorkelfiske etter bonefish

    «Det er en Barracuda!». Mens det raser i snella, og jeg tviholder, så begynner jeg å angre litt på at jeg ikke hadde skøtet på en stålfortom. Jeg fighter fisken veldig varsomt, og letter bremsen et par hakk, så jeg kan få kommet meg til strandkanten. Får et par glimt av Barracudaen som har kastet seg over poppperen min, men den vil ikke inn. Til slutt får jeg presset den noen få centimeter med vann, så den ikke får svømt sin vei. Da ser jeg hvor ufattelig heldig har vært. Begge treble-krokene henger fast i siden av leppa, slik at fortommen ikke ble kilt mellom de sylskarpe hoggtennene. Endelig fikk jeg noe på popper, noe som har vært øverst på lista mi lenge. Kanskje ikke en Jack Crevalle, men en Barracuda på 8 kilo, det skal man aldri klage på!

    Igjen så var det jeg og Vebjørn som skulle på tur. Vi satt oss i en to-mannskajakk, og begynte å padle ut mot revtopper innenfor Atollen. Med oss hadde vi en eldgammel Ron Thompson 10-40-grams slukstang og en enda gamlere ukjent Abu-snelle, spolt med gammel braid. Alt tilsa at dette ikke kunne gå. Og i enden av snøret, var det 30 cm med stålfortom skøtet fast med en 6/0-krok. på 6/0-kroken hadde vi hektet en stakkars «chad» (vanlig fisk i Belize og utmerket «live bait»).

    Vi måtte jobbe for å holde den stakkars fisken i live på vei ut mot «Patch reefene». Da vi er ankommet revtoppene, reiser Vebjørn seg i kajakken og begynner og speide. Jeg satt foran og padla, med stanga mellom beina. Vebjørn fikk øye på flere små barracudaer, men ingen som var verdt å fiske på. Vi padler videre. «Stopp stopp stopp» kommer det fra Vebjørn. Han hadde fått øye på noe større. Ingen av oss visste hvor stor denne fisken egentlig var, men at det var en barracuda, det var det ingen tvil om!

    Jeg prøver febrilsk å se etter fisken, men jeg får beskjed om å bare kaste i en retning. Foran i kajakken sitter jeg feilvendt til, og må kaste «live baiten» fra en uvandt vinkel. Får kanskje «dælja» agnet ut 15 meter. Siden jeg ikke kunne se fisken, og kastet egentlig blindt på en Barracuda, presterte jeg likevel å treffe den midt i hodet. Skremt fisk, trodde vi. Det viste seg å være et perfekt kast. Da jeg trodde den var skremt vekk, satt jeg likevel med åpen spole og ventet tålmodig.

    Vebjørn får øye på den igjen. Den kommer mot agnet mitt. Sena begynner å gå sakte ut av spolen, og jeg har fortsatt Warrens 4-5 sekundersregel friskt i minne. Derfor ga jeg den 6 sekunder. Jeg slår igjen i bøylen på snella og gjør klar for et kraftig tilslag. Denne gangen rekker jeg ikke å løfte stanga før det hyler i snella. «Spaghettistanga» står i full bøy og snella skriker. Jeg tviholder i stanga mens Vebjørn jubler. 30 meter unna hopper barracudaen 2 meter opp og agnet jeg hadde tredd på, flyr i motsatt retning. Begge to tror at fisken er borte.

    Les også: Del 1, Læreren har ordet

    Heldigvis var denne fisken godt kroka, og kampen var fortsatt gående. 3 utras senere begynner den å gå tom for krefter, ganske likt som gjedda i grunn. Vi hadde ingen plan på lande den, men vi fant til slutt ut at vi måtte gå av kajakken, og oppå en av revtoppene. Nå hadde vi fisken inntil båten, og hvilket beist det var! Jeg var i full ekstase, aldri har jeg hatt så mye adrenalin, og aldri har jeg opplevd noe så sinnsykt. Jeg holder stanga og fisken under kontroll, mens Vebjørn padler mot en revtopp. Det var et kritisk øyeblikk, for den kunne når som helst dette av. Omsider har vi kommet oss frem til et sted vi kan stå. Ikke hadde vi sko på oss, så ble et par kutt på beina på grunn av de skarpe korallene. Nå er Barracudaen landet.

    Med at fast gjeddegrep og ved hjelp av en padleåre, så får vi avlivet den. Denne skulle nemlig mette 13 sultne fiskere på en øde øy. Det var omgivelsene som gjorde mye av det så kult. At det var kun 5 minutter med padling unna basen vår. At det var på så grunt vann, at man kunne «spotte» fisken. At det ble gjort fra en kajakk. Alt stemte, og det var en fantastisk fiskeglede jeg kjente på der. Mitt livs fisk! Den kuleste fiskeopplevelsen min noensinne. Det eneste som kan slå det er vel en nordlig knurrulke i minusgrader…