Sprek storsei og syngende sneller i Sognefjorden

Sprek storsei og syngende sneller i Sognefjorden

Den litt for lange sjøørretstangen står i helspenn mens snøret forsvinner av den tilårskomne Cardinalen med hakkete brems. Vi har truffet morgenbettet til seien i Sognefjorden.

Hvert eneste år reiser vi en hel kameratgjeng til Nesheim Camping i Bjordal. Hyttene vi leier ligger helt nede ved Fuglsetfjorden i Høyanger kommune, et par timers kjøring nord for Bergen. Den åtte kilometer lange fjordarmen er godt skjermet under høye fjell, men den ender opp i selve Sognefjorden, den lengste og dypeste fjorden i Norge. Sognefjorden er mer hav enn fjord, og her skal det ikke rare vindpustene til før bølgene bygger seg store. Det går bare et godt kvarter å komme seg fra campingen og ut til fjordkrysningen. Det er her Ojan og jeg har lagt oss til den denne lørdagsmorgenen.

Klokken har såvidt passert ni. Vi ser at solen allerede varmer bygdene på den andre siden av fjorden, men fjellveggen på innsiden av oss er en effektiv solskjermer. Vi er de sist ankomne i reisefølget på elleve, så vi er selvsagt tildelt den minste båten. 14 fot lang. 9,9 hestekrefter i hekken. Godkjent for 240 kilo nyttelast. En finfin båt for lettvektere på en rolig fjord. Ikke like ideell i dønningene den mektige Sognefjorden produserer. Spesielt ikke når mannskapet består av to apekatter som begge kan veies i tonn med bare en desimal. Det samme kan det være. Vi tar det vi får. Nå skal det faen meg fiskes.

Resten av reisefølget sover, eller har i beste fall kommet seg i morgenkaffen, når Ojan kroker dagens første fisk. Det er over 600 meter ned til bunnen her vi ligger, men seien jager 20-30 meter under båten. Ojan aner ikke hva han har begitt seg ut på. Seipersen på 3,1 kilo var en bifangst på tyngre havfiskeutstyr. Når fisker han med en ni fot lang sjøørretstang og en sleten Cardinal påspolt 90 meter med trollgammel FireLine. Fisken som har tatt Sandeelen hans stupdykker, og snøret blir flerret av snellen. Det snakkes om pers og storfisk og fuglene må vite hva.

Fisken gir seg for fort til at den kan være skikkelig stor. Det er likevel en fin fisk på gode tre kilo som etterhvert kommer til syne. Ojan er sjokkert over kreftene, men opplevelsen har helt klart gjort han giret. Den neste halvannen timen skal han få oppleve noe av det råeste han noen gang har vært med på.

Morgenbettet blir nemlig magisk. Vi lar jigger fra Savage Gear, Lunker City og Eddystone jobbe seg opp og ned de første 50 meterne under båten, og seien er jevnlig borte og snapper gummiagnene. Ojan får en av sine drøyeste fighter noen gang når en flott sei på 6,3 kilo sluker den sølvgrå Sandeelen hans. Smilet knyter seg nesten i nakken, men det er for mye skjegg i veien til at det blir en skikkelig knute. Lykken er likevel fullkommen.

De fleste fiskene vi får er tre-fire-kilo, og i tillegg til å fighte mesterlig, er de også strålende matfisk. Vi fyller stampen nokså kjapt, selv om vi lar all fisk under to kilo svømme tilbake igjen. Jevnlig er det også dobbeldrilling på gang, og jeg lander i tilleg flere doubleter, da jeg har en opphenger festet over hovedjiggen.

I det klokken passerer ti, hugger det også litt bedre hos meg. En råsterk fisk tar mange meter snøre fra Quick 3000-snellen min, tiltross for hard brems. Lightjiggeren står i helspenn, men jeg klarer å stoppe den litt for enkelt til at den kan være skikkelig stor. Det er likevel morgenøktens mest voksne som etter hvert kommer sigende. Vekten stopper på pene 7,4 kilo, den største seien jeg har fått på flere år.

Så stopper bettet. Som ved et trylleslag opphører all aktivitet. Vi truer på i ytterligere tre kvarter, men ikke et napp er å spore. Derimot har solen steget opp over fjellsiden, og den overfylte stampen med sei krever snart litt behandling. Vi bestemmer oss for å gå til land og gjøre opp fisken, og heller reise utpå igjen etterpå. Havørn og måker følger oss innover fjorden. Livet er fint. Status etter morgenøkten er 18 sei. Syv av disse har fått svømme tilbake igjen. Det er litt av en start.

Nå har også resten av gjengen kommet seg på beina. Lysing, glassvar, blålange og plutselig også sei står på agendaen hos de fleste, i tillegg til litt microfiske på dypet. Vår strålende morgenøkt gjør at de fleste begynner etter seien. Det skjer dessverre lite ute i de frie vannmassene. En og annen grei fisk blir landet, men det er langt mellom dem. Morgenbettet er definitivt over.

Vi gjør unna sløyejobben i en fart, og etter at fisken er plassert på kjølen, tar det ikke lang tid før også eggeskallet med de to apekattene om bord er på vei utover fjorden igjen. Denne gangen legger vi oss til med småkrok på dypet, på jakt etter rariteter. Det tar ikke helt av, men jeg lander en liten glassvar og en ganske bra lusuer. Noen svarthå blir det også. Ojan på sin side kvitterer med en trekilosbrosme, tatt på #10-krok og en bitteliten makrellbit.

Vi holder ut noen timer, men vi blir etterhvert enige om at vi må ut etter seien igjen. Både Åsmund og Dan landet flotte fisker på over åtte kilo dagen i forveien, mens vi var på jobb, så håpet om at det går enda større fisker der ute i krysningen lever i aller høyeste grad. Det skal vise seg at det blir en god vurdering å pensjonere meiteutstyret.

Det skal nemlig bare noen minutter med jigging til før Ojan kroker en kjempefisk. Han har på forhånd ignorert mine råd om å oppskalere utstyret, eller i alle fall kjøre en fortom av mono, og nå angrer han bittert. Sjøørretstangen slår knute på seg, og snøret raser av snellen. 20 meter. 30 meter. 40 meter. 50 meter. 60 meter. Hva faen er det han har kroket? Så blir det lett. Fisken er borte. Jiggen også. Utstyret holdt ikke. Kanskje var det knuten som røk. Antagelig var det små, men harde seitenner som filte av den sterke, men slitasjefølsomme braiden. Til helvete gikk det uansett.

Ojan trøster seg selv med at det i alle fall var moro å få kjenne på slike krefter. Ti minutter senere siger realitetene innover han, og han innser at han trolig mistet sitt livs fisk. Han får heldigvis ikke tid til å dvele så veldig lenge ved tanken. Plutselig hugger det nemlig igjen, på en helt lik jigg. Ojan er tidlig ute med å avskrive dette som en liten fisk. Så tverrvender skapningen der nede under båten, og tar 50 meter i ett utras. Kanskje ikke så liten likevel?

Det blir en knallhard kamp. Ojan er nervøs, og etterhvert blir han også nokså gåen i armene. I tillegg har vinden tatt seg opp, slik at det blir ganske mye vinkel på snøret. Det er tungt å kjøre storfisk på lett utstyr uten drift, men med halvannen knop er det rett og slett utfordrende. Til slutt begynner han likevel å få overtaket og vinne meter.

Etter en kamp på et lite kvarter, bryter en skikkelig bamse av en sei vannflaten 15 meter bak båten. Ojan blir vill i blikket. Vet ikke helt hva han skal gjøre. Stramt snøre for faen, er den klare beskjeden. Fisken virker sprengt, og jiggen sitter godt. Fisken nærmer seg båten uten å gjøre for mye av seg. Jeg kniper tak i underkjeven dens, får en hånd innunder gjellelokket og løfter fisken om bord. Ojan skriker som en tolvåring på Bieber-konsert. Så segner han sammen i baugen, og hyler en halvliter med Halling-pils som om det skulle vært bompebærsaft.

Seien veies til nydelige 10,1 kilo, og nå har ikke Ojan mer å gi. Han har fått større fisker enn dette før, men aldri har han opplevd en fight som denne. Underdimensjonert utstyr. Overdimensjonert fisk. Et hav av følelser. Resten av turen, som varer ytterligere åtte timer, er han bare en skygge av seg selv. En utladet og overlykkelig skygge.

Seifisket resten av dagen er begredelig. Det øvrige fisket, også. Jeg får noen sypiker, en hvitting og en hyse inne på grunt vann rett før vi gir oss for kvelden, men Ojan er ferdig. Han fisker litt innimellom. Halvhjertet. Vet at han ikke topper dette i dag. Det er helt greit.

Heller ikke i de andre båtene skjer det stort. Åsmund lurer opp verdens minste glassvar, mens Roger perser på samme art med en fisk på rett under kiloen, Jan, Elin, Kristian og Øyvind får et par mellomseier, mens Svein vipper opp en torsk som kanskje kunne smøget som snacks mellom måltidene om en hadde hatt tilstrekkelig med brød og majones. Torbjørn får seg en grei fight på lett utstyr når en undermålskveite bestemmer seg for å ta agnet hans. Kveite er ikke en art som dukker opp hver dag på våre kanter av landet, så det er en stilig fangst selv om fisken er liten. Etter et kjapt bilde får den selvsagt svømme tilbake der den kom fra. Martin er den som isolert sett får turens kanskje beste fisk. Det er en sypike på 250 gram, noe som faktisk er specimen. Likevel er det en fisk på 250 gram. Og det er en sypike. Ingen champagne blir sprettet. Samme mann mister også capsen sin på sjøen. Sognefjorden sluker det den blir skjenket.

Det hører for øvrig med til historien at de som faktisk fisket søndagen, Jan og Elin, også traff morgenbettet til seien. Syv fine fisker havnet i båten, med en storsei på 10,6 til Jan på topp. Det lønner seg tydeligvis å stå opp tidlig.

Bjordal og Fuglsetfjorden har gitt oss mange gode opplevelser opp gjennom årene. Det finnes utvilsomt mange steder i Norge som byr på et råere fiske, men det er noe med helheten her inne. Noe med stemningen. Noe med vertskapet. Noe med kameratskapet. Vi må liksom bare tilbake. Og så glimter jo fisket til innimellom, da. Som når en treffer morgenbettet til seien. Eller når en sliter snøret på en kjempefisk, bare for å kroke en like stor en ti minutter senere. Oddsen er lav for at vi skal tilbake igjen neste år…

Din kommentar

kommentarer

Her får du tilgang på Hooked+