More

    Fiskeparadiset Belize, del 4: Min favorittfisk barracudaen

    Sportsfiskelinja ved Sund Folkehøgskole har nettopp kommet tilbake fra en fantastisk tur til fiskeparadiset Belize. I en egen serie her på Hooked vil elevene fortelle om sine karibiske opplevelser. Fjerde del handler om den fantastiske barracudaen.

    Av: Jørgen Zwilgmeyer

    Etter fire uker i Belize i februar/mars, så har det fremdeles ikke helt gått opp for meg hvor rått fisket her var. Nå sitter jeg i båt på utsiden av Tvedestrand og mimrer smått tilbake til tropisk fiske. Mens jeg drar småtorsk nummer 23 for dagen, så merker jeg at Belize har fått en stor plass i mitt fiskehjerte. Når jeg flerrer opp deler av fingeren på noen usle torsketenner, så kommer umiddelbart minnene fra de sinnsyke tennene til barracudaen. Jeg ble fortalt at barracuda kunne sammenlignes med gjedde. At den sto stille og bare lusket etter neste måltid. At den var relativt lett å få. At den var ekstremt glupsk. Etter mine erfaringer, så stemmer dette ganske godt. Men at de store var enkle å få, det er bare tull. Barracudaen er nemlig en mye råere sportsfisk enn gjedda, og en enda råere predator.



    Jeg har tre historier jeg gjerne vil fortelle om min «Barracuda-avhengighet» i Belize. Alle historiene har skjedd på samme øy, nemlig North East Caye, på Glovers Atoll. Aldri har jeg vært noen spesielt utprega fluefisker. Selvom jeg fikk tatt noen greie barracudaer på noen «Needlefish-imitasjoner», så ble det aldri like kult som da jeg dro frem spinstanga og forsøkte meg på de store hissige hurtigtoga. Jeg skjønte vel aldri helt selv, hvilken vanvittig rovifsk barracudaen var, før en av de forsøkte å ta en bonefish jeg hadde klart å kroke på. Flere ganger fikk vi fluefortommer klipt i to på grunn av disse predatorene…

    Da jeg virkelig kom på «Barracuda-kjøret» for første gang, var da lokalguide, Warren Cabral tok med oss på «Blue Water» etter Barracuda. Turen starta med et stopp i Mangroven lenger sør, for å få tak i levende sardiner. På ekte «belizisk» vis, så brukte Warren kun 4-5 kast med kastenettet, før kummen var full. På veien ut mot åpent hav, måtte vi holde disse sardinene i live, for så å tre de på en 6/0-krok koblet til en stålfortom. Disse stakkars sardinene ble kastet ut i hytt og gevær for å lokke frem rovdyrene under oss.

    Les også: Del 3, fluedenging i tropene

    Vi starter med trolling med «live bait», og klassekamerat Jørund Bøhn, knuser foreløpig meg og Nils Erlend Olstad med fluestanga si. Jørund klaret til og med å kroke på en «Silky Shark» på fluestanga, noe guiden ikke var het happy med, og endte opp med å kappe fortommen før Jørund rakk å ta den i båten. Jeg brukte min jerkbait-stang, beregnet for gjedde. Da jeg omsider klarer å kroke på en barracuda, så er den ikke liten heller. Jeg får tidenes backlash på snella da dyret raser ut, og snella kiler seg fast. At jeg ble slått av en barracuda, var nå et faktum.

    Warren bestemmer seg for at vi skal stoppe opp og «chumme» (kaste ut agn for å lokke til seg fisk) med levende agn. Rask titter det frem flere barracudaer. Jeg fikk låne en kraftig Ugly stick utstyrt med en 6000 Penn-snelle, og var dermed klar for å prøve meg på ny. Det kom mengder med fisk opp i båten, og jeg og Nils Erlend begynner å få litt overtaket på Jørund. Vi lander mange greie barracudaer, i 3-4-kilosklassen, men vi ser ingenting til de virkelig store. Etter utalling mange «klipte» sardiner, begynner det hele å bli litt frustrende. Lærer Eskil står bare og flirer av meg, der jeg står og banner, etter så ufattelig mange dårlige tilslag. Barracudaen trengte nemlig tid til å få kroken ned i gapet. Var ikke bare uheldig heller. Vi fikk noen kule bifangster, som denne «Rainbow-runneren».

    Men tilslutt måtte det jo ende med noe stort. Nils Erlend er først ut, og da han setter tilslag, så hyler det snella hans. Jeg står og ser på at Nils Erlend pumper inn dagens største, grønn av misunnelse. Da må jeg bittert gratulere han med dagens største notering, mens barracudaen hans spreller rundt på dekk etter et par slag i huet fra Warren sin klubbe. Her måtte man holde tunga rett i munnen for å ikke få tærne kjeften på udyret. Spola på snella mi står åpen, og det begynner dra ut line. Jeg gir det 5 sekunder fær jeg setter igjen bøyla og løfter kraftig til i stanga. Ikke noe beist kjennes det som. Da barracudaen på 3-4 kilo nærmer seg riåa, blir plutselig hele vekten av fisken borte. Tar en kjapp bannereplikk, og tror fisken er borte.

    Det er da Warren skriker «Lift the rod up!». Jeg kikker ned og ser en halv Barracuda, og skjønner ikke helt hva som har skjedd. Når jeg løfter opp stanga, prøver denne stakkars fisken å svømme, uten hale og med invollene hengende ut av magen. Det er da jeg ser skikkelsen. En diger Barracuda på 10+ har klipt fisken jeg hadde på, i to! I sjokk drar jeg sakte men sikkert opp den halve barracudaen mot overflaten og Warren kommer i all hast med «gaffelen» sin. Den større barracudaen går til angrep nok en gang, som ikke en 2 kilos barracuda-kotelett var nok mat. Jeg klarer å lure den større fisken langt nok til at Warren kan sett gaffelen i den. En helt rå opplevelse som gav meg blod på tann. Ikke landet på korrekt vis, men fy søren for en opplevelse!

    Warren introduserte effektiviteten ved «live bait» for oss rimelig greit. Men jeg hadde til gode å få noe svært på popper enda. Jeg satt i «Cabanaen» og skjærte av 200-meter med braid som kilt seg fast i min Abu Garcia Revo. Myste mot popperen jeg hadde liggende på bordet og begynte å fantasere litt. Da kom Assistent Vebjørn Kielland bort og spurte om vi skulle gå bort til kanalen og prøve å få noen Jacks på popper. Jeg sa glatt ja, og vi begynte å rusle mot kanalen, med kun en nyspolet snelle, jerkbait-stang, fluorkarbon-fortom, og en 60-grams popper.

    Solen var på vei ned, og det var prime-time. Jeg og Vebjørn ble enige om fem kast hver, for så og bytte. Etter fjerde byttet så var det min tur igjen. Det var nesten blitt helt mørkt, og fint lite hadde skjedd på den lille «flaten» vi sto på ved kanalen. Jeg kaster popperen så langt jeg makter ut mot kanalen, og tar noen rolige drag. Det var litt bølger, og popperen skjærte gjennom bølgene med mye støy vannsprut. 10 meter fra land, så fyker popperen gjennom en av de siste bølgene. Da ser vi et lyn som skjærer gjennom det grunne vannet og et svært plask. Popperen forsvant lynraskt i plasket. Vebjørn skjønte raskt at dette ikke var noen «Jack Crevalle», som vi hadde håpet på.

    Les også: Del 2, snorkelfiske etter bonefish

    «Det er en Barracuda!». Mens det raser i snella, og jeg tviholder, så begynner jeg å angre litt på at jeg ikke hadde skøtet på en stålfortom. Jeg fighter fisken veldig varsomt, og letter bremsen et par hakk, så jeg kan få kommet meg til strandkanten. Får et par glimt av Barracudaen som har kastet seg over poppperen min, men den vil ikke inn. Til slutt får jeg presset den noen få centimeter med vann, så den ikke får svømt sin vei. Da ser jeg hvor ufattelig heldig har vært. Begge treble-krokene henger fast i siden av leppa, slik at fortommen ikke ble kilt mellom de sylskarpe hoggtennene. Endelig fikk jeg noe på popper, noe som har vært øverst på lista mi lenge. Kanskje ikke en Jack Crevalle, men en Barracuda på 8 kilo, det skal man aldri klage på!

    Igjen så var det jeg og Vebjørn som skulle på tur. Vi satt oss i en to-mannskajakk, og begynte å padle ut mot revtopper innenfor Atollen. Med oss hadde vi en eldgammel Ron Thompson 10-40-grams slukstang og en enda gamlere ukjent Abu-snelle, spolt med gammel braid. Alt tilsa at dette ikke kunne gå. Og i enden av snøret, var det 30 cm med stålfortom skøtet fast med en 6/0-krok. på 6/0-kroken hadde vi hektet en stakkars «chad» (vanlig fisk i Belize og utmerket «live bait»).

    Vi måtte jobbe for å holde den stakkars fisken i live på vei ut mot «Patch reefene». Da vi er ankommet revtoppene, reiser Vebjørn seg i kajakken og begynner og speide. Jeg satt foran og padla, med stanga mellom beina. Vebjørn fikk øye på flere små barracudaer, men ingen som var verdt å fiske på. Vi padler videre. «Stopp stopp stopp» kommer det fra Vebjørn. Han hadde fått øye på noe større. Ingen av oss visste hvor stor denne fisken egentlig var, men at det var en barracuda, det var det ingen tvil om!

    Jeg prøver febrilsk å se etter fisken, men jeg får beskjed om å bare kaste i en retning. Foran i kajakken sitter jeg feilvendt til, og må kaste «live baiten» fra en uvandt vinkel. Får kanskje «dælja» agnet ut 15 meter. Siden jeg ikke kunne se fisken, og kastet egentlig blindt på en Barracuda, presterte jeg likevel å treffe den midt i hodet. Skremt fisk, trodde vi. Det viste seg å være et perfekt kast. Da jeg trodde den var skremt vekk, satt jeg likevel med åpen spole og ventet tålmodig.

    Vebjørn får øye på den igjen. Den kommer mot agnet mitt. Sena begynner å gå sakte ut av spolen, og jeg har fortsatt Warrens 4-5 sekundersregel friskt i minne. Derfor ga jeg den 6 sekunder. Jeg slår igjen i bøylen på snella og gjør klar for et kraftig tilslag. Denne gangen rekker jeg ikke å løfte stanga før det hyler i snella. «Spaghettistanga» står i full bøy og snella skriker. Jeg tviholder i stanga mens Vebjørn jubler. 30 meter unna hopper barracudaen 2 meter opp og agnet jeg hadde tredd på, flyr i motsatt retning. Begge to tror at fisken er borte.

    Les også: Del 1, Læreren har ordet

    Heldigvis var denne fisken godt kroka, og kampen var fortsatt gående. 3 utras senere begynner den å gå tom for krefter, ganske likt som gjedda i grunn. Vi hadde ingen plan på lande den, men vi fant til slutt ut at vi måtte gå av kajakken, og oppå en av revtoppene. Nå hadde vi fisken inntil båten, og hvilket beist det var! Jeg var i full ekstase, aldri har jeg hatt så mye adrenalin, og aldri har jeg opplevd noe så sinnsykt. Jeg holder stanga og fisken under kontroll, mens Vebjørn padler mot en revtopp. Det var et kritisk øyeblikk, for den kunne når som helst dette av. Omsider har vi kommet oss frem til et sted vi kan stå. Ikke hadde vi sko på oss, så ble et par kutt på beina på grunn av de skarpe korallene. Nå er Barracudaen landet.

    Med at fast gjeddegrep og ved hjelp av en padleåre, så får vi avlivet den. Denne skulle nemlig mette 13 sultne fiskere på en øde øy. Det var omgivelsene som gjorde mye av det så kult. At det var kun 5 minutter med padling unna basen vår. At det var på så grunt vann, at man kunne «spotte» fisken. At det ble gjort fra en kajakk. Alt stemte, og det var en fantastisk fiskeglede jeg kjente på der. Mitt livs fisk! Den kuleste fiskeopplevelsen min noensinne. Det eneste som kan slå det er vel en nordlig knurrulke i minusgrader…

    Endre Hoplandhttp://fiskogrask.blogspot.com
    Hooked-redaktør, sportsfisker, skribent og fotograf fra det regntunge, men glade Vestland. Trives best ved eller på sjøen, men er ikke veldig kresen så lenge det handler om fisk og fiske.

    Latest articles

    Her er årets deltagere i Jaktlaget!

    Snart starter innspillingen for årets oppfølger til Jaktlaget. Seks deltagere skal stifte ett nytt Jaktlag og vi får bli med på deres...

    Vi lager pølser og kjøttdeig – Bernt gjør ting han ikke kan Ep20

    Nysgjerrig på å lage pølser eller lage kjøttdeig? Det var jeg og - så ringte jeg Jesper som blei med å lagde...

    5 TIPS til hagleskytinga – Bernt gjør ting han ikke kan EP19

    Her er 5 tips til hagleskytinga før jakta starter. Jeg tok turen opp til Løvenskioldbanen for å...

    Predatorfiske i Østersjøen med Raymarine Element

    Tidligere i sommer ble jeg invitert til Finland av Raymarine for å sjekke ut nye Raymarine Element. Da jeg aldri har...

    Related articles