NYE REGLER: Fra og med 1. januar 2018 strammes turistfiskereglene i Norge kraftig inn. På bildet ser vi Michael Eisele fra Tyskland sin verdensrekordtorsk på 47 kilo fra Sørøya. (Foto: Sørøya Havfiskesenter)
Av: Endre Hopland
Nærings- og fiskeridepartementet fastsatte tidlig i juli en ny forskrift om turistfiskevirksomheter. Dette er en del av oppfølgingen av høringen rundt temaet i fjor høst. Den nye forskriften trer altså i kraft fra 1. januar neste år, og det er mange store endringer fra dagens ordning.
Viktigst av dem alle er at det nå skal innføres en registreringsordning for turistfiskevirksomheter. Alle registrerte turistfiskevirksomheter må også rapportere fangstene som blir tatt ved deres camper på månedlig basis.
I tillegg til dette heves kvoten for hvor mye fisk hver fisker har lov å ta med seg ut av landet fra 15 til 20 kilo. Dette gjelder vel og merke gjester ved registrerte turistfiskevirksomheter. Utøfrelseskvoten endres også til å gjelde for syv dager i stedet for 24 timer.
For utenlandske gjester som fisker utenom registrerte camper, er utførelsesgrensen satt til ti kilo per fisker. Det er også verdt å merke seg at ordningen med at en troféfisk kan tas med ut av landet i tillegg til kvoten er fjernet i de nye reglene.
– Departementet vil sammen med Fiskeridirektoratet i tiden frem mot ikrafttredelsen av de nye reglene utarbeide rapporterings- og registreringsordningene. Løsningene skal gjøres mest mulig praktikable for næringen, sier statssekretær Ronny Berg.
Han understreker at alle løsninger vil være klare i god tid før neste års sesong.
– Vi vil ta hensyn til at dette er et førstegenerasjons regelverk, og legge til rette for at næringen skal kunne få tilpasse seg den nye hverdagen, sier statssekretæren.
Den nye forskriften er gitt med hjemmel i en ny lovbestemmelse som Stortinget vedtok i juni i år, og som legger til rette for en regulering av turistfiskenæringen.
Svein Engebretsen har lang fartstid på Mjøsa, og det er ikke få storørreter han har på samvittigheten. I slutten av forrige uke gikk det altså på en ny en, og denne var det skikkelig fart i.
– Fisken hoppet fem-seks ganger da den tok, og gikk helt rundt i luften ved flere anledninger. Det var ordentlig trøkk i den, sier Engebretsen ifølge trollingentusiastene i Team Propell, som først omtalte saken.
Engebretsen fisket på grunt vann ved Hovindsholmen, sør for Helgøya, da storørreten hugg klokken 03.45 på morgenkvisten. Etter en heftig kamp ble fisken veid til 7,16 kilo på godkjent vekt.
STORFISKER: Svein Engebretsen med ørreten på 7,16 kilo. (Foto: Privat)
Dette var den sjette pundingen til Engebretsen fra Mjøsa. Persen er på 8,77 kilo, og ble tatt ved Mostranda 3. desember i 1996.
– Det var stor lykke da fisken var sikret. Det er så deilig å få en sånn fisk. Det er utrolig hva en punding gjør med en stakkars kropp, sier Engebretsen.
Den verdenskjente, engelske specimenjegeren og sportsfiskejournalisten Martin Bowler har inspirert tusenvis med sine artikler, bilder, bøker, filmer og TV-produksjoner. Hooked har tatt en prat med den legendariske fiskeren.
Av: Endre Hopland
Martin Steve Bowler er en skikkelig tungvekter i det internasjonale meitemiljøet, og det er også tungvektere han er kjent for å lure til å ta agnene han presenterer. Specimenfiske handler nemlig om å få de største eksemplarene av artene en fisker målrettet etter, og det er få i verden som er like dyktig som Martin Bowler til nettopp dette.
Rekken av storfisk som har havnet på avkrokingsmatten til Luton-mannen er lang som et utras fra en nykroket bonefish, og i mengden av specimeneksemplarer finner vi blant annet de britiske sportsfiskerekordene på karuss og barbe. Det var likevel ingen kjempefisk som fikk guttungen Martin Bowler hektet på fiske midt på 70-tallet.
– Jeg husker veldig godt den første fisken jeg noen gang fikk. Dette var en liten grundling, tatt i den lokale kanalen, på et av de gamle taklene til bestefar. Jeg har alltid vært fascinert av livet i vann, elver og sjøer, og som liten gutt slepte jeg alltid med meg håv og bøtte, uansett hvor jeg var. Jeg tilbrakte utallige timer på jakt etter spennende skapninger, og det var dette som etter hvert førte meg over til bestefar sitt gamle fiskeutstyr, sier Martin Bowler til Hooked.
En alternativ millionær
Sportsfiske var Bowler sin store hobby frem til slutten av forrige årtusen, og ved siden av den faktiske fiskingen, skrev han også en del i britiske sportsfiskemedier. Den gang var levebrødet hans firmaet han eide og drev, men da han etter hvert måtte velge mellom penger og lidenskap, var han aldri i tvil om hvor veien videre skulle gå.
– Etter hvert som medieforpliktelsene mine økte i omfang, måtte jeg gjøre et valg. Jeg kunne enten ansette folk og tjene penger, eller jeg kunne leve et mye enklere liv med stengene og snellene mine. Det første alternativet ville utvilsomt gjort meg rikere i rein kapital, men jeg kan love deg at sportsfiske har gjort meg til millionær hva minner angår, forteller Bowler.
Hverdagen hans består i dag mer eller mindre utelukkende av sportsfiske i en eller annen form. Han er ute og fisker mange ganger hver uke og har egen spalte i Angling Times, Storbritannias største fiskeavis, som kommer ut på ukentlig basis.
I tillegg til dette lager han fantastiske filmer, TV-serier og bøker om verdens beste hobby. Både bøkene og filmene er til salgs på martinbowler.co.uk. På samme sted finner du også Bowler sin egen blogg, et stort bildegalleri og en samling av hans mange nett-TV-produksjoner. Ellers er det absolutt verd å følge Martin Bowler på Facebook.
En av de store
Som tremenningen til sportsfiskelegenden John Wilson, som mange nok har sett i britiske fiskeprogrammer på NRK opp gjennom årene, legger ikke Bowler skjul på at nettopp Wilson var en viktig inspirasjonskilde da han selv tok steget fra hobby- til yrkessportsfisker.
– John viste meg hva det var mulig å oppnå i denne bransjen dersom en jobbet hardt, og særlig i begynnelsen av karrieren min var dette viktig. Senere har jeg vært så heldig at jeg har fått jobbe med noen av de fremste sportsfiskerne i verden. Chris Yates, Hugh Miles og Bernard Cribbins var alle med på innspillingen av «Catching The Impossible» (Bowler sitt fiskefilmgjennombrudd, red.anm.), og det er klart en lar seg inspirere av slike mennesker. Inspirasjon får jeg også fra de mange fiskerne jeg møter i mitt journalistiske arbeid, men den absolutt største inspirasjonskilden min er jo naturen selv, forteller Bowler, som selv er gift, har tre barn og nå er bosatt i Wiltshire i sørvest-England.
Bowler har mange gode fiskekamerater, men om han selv skulle hatt en ideell dag med fiskestengene, ville han ikke hatt med seg noen av dem.
– Nei, en perfekt fiskedag for meg går for seg helt på egen hånd, midt ute i ingenmannsland, der det er langt mellom huggene, men når det endelig smeller så er det en specimenfisk. Deretter reiser jeg hjem til kona og hundene og kjeder de med å fortelle om det hele. Bedre blir det ikke, ler han.
Fire britiske over 100 pund
Bowler har fått mange fantastiske fisker i løpet av sin sportsfiskekarriere, men det er den første grundlingen og en liten karpe fra den lokale kanalen han setter aller høyest.
– Jeg har aldri vært så glad for å få en fisk som da jeg fikk min første karpe, selv om den bare veide 2 pund (0,9 kilo). Hadde det ikke vært for denne og den første grundlingen, hadde ingenting av det jeg har oppnådd innen sportsfiske vært mulig, sier den britiske specimenfiskeren til Hooked.
Etter hvert har likevel fangstene blitt en god del drøyere. Utenom de to britiske rekordene på karuss og barbe, er det en abbor på 5,4 pund (2,27 kilo) som henger høyest av de mange ferskvannsfiskene han har lurt på land. Denne ble tatt under innspillingen av den overnevnte «Catching The Impossible», en film som er et absolutt must for alle som interesserer seg for meitefiske.
Men det er slett ikke bare innlandsfiske som opptar Martin Bowler. Han er ofte på sjøen eller ved kysten, og også her er det specimenfiske som gjelder. Fangstene hans taler egentlig for seg selv. Det er nemlig ikke mange britiske sportsfiskere som kan skryte av å ha fanget hele fire forskjellige arter over 100 pund (45,35 kilo) i engelske farvann. Med både havål, håbrann, blåhai og storskate over den magsike grensen, tilhører altså Bowler den eksklusive klubben.
– Dette er fangster jeg er veldig stolte over. Spesielt høyt setter jeg havålen på 104 pund (47,2 kilo). Det var litt av en fisk, forteller han.
Mange sportsfiskere, specimenfiskere inkludert, har lett for å henge seg opp i en eller et fåtall utvalgte arter, og bare fiske etter disse. Dette skjønner ikke Bowler mye av. Selv liker han laksefiske i elv like godt som abborfiske i stille vann og havålfiske over vrakene ute i kanalen, og det har han alltid gjort. Det er heller ikke uten grunn.
– Den store variasjonen i fisket mitt er nok nøkkelen til å holde liv i lidenskapen. Det er så mange fantastiske eventyr en kan oppleve innen fiske at jeg aldri går lei. Jeg skulle ønske flere fisket mer variert, for å bruke livet sitt til å jakte bare en eneste art, betyr at du går glipp av så utrolig mye. Ikke gå i den fellen, oppfordrer han.
Karpe på over 30 kilo
En lang fiskekarriere har også brakt med seg en rekke virkelig sterke fisk. Sterkest av de alle mener Bowler selv er multen, i alle fall kilo for kilo.
– Da snakker jeg om britisk fisk, altså. Multen er en vanskelig fisk å få på land. En ting er at den er ufattelig sterk, en annen er at den har en helt egen evne til å kvitte seg med kroken, sier han.
Den aller sterkeste fisken Bowler har vært borti noen gang, havnet selvsagt ikke på land. Det gjør jo vanligvis ikke de største, som alle sportsfiskere vet.
– Jeg har aldri kjent slike krefter som de jeg kjente hos en laks i elven Wye. Det vil si, jeg antar at det var en laks, selv om det kjentes mest ut som en ubåt. Fisken var så stor og sterk at den trolig ikke registrerte at den var kroket. Da krokfestet løsnet og jeg satt igjen med slakt snøre var jeg helt knust. Etter hvert har jeg likevel innsett at på enkelte punkter blir de store nederlagene nesten like spesielle som de store seierne, bare en gir det nok tid, sier han.
En kan ikke snakke med en storfisker uten å spørre om de aller største fiskene hans. For Martin Bowler sin del er det storskate, blåhai og håbrann over 150 pund (68,03 kilo) som troner høyest i hjemlige farvann, men kobberhai og arapaima fra hans utenlandsreiser kan heller ikke utelates.
– Jeg bør vel også nevne karperekorden min på 72 pund (32,65 kilo). Den er jeg fornøyd med, gliser han.
– En serie oppturer
I Norge er det ikke lett å leve utelukkende av sportsfiske, men i Storbritannia går det an. Fiskeinteressen i fotballens hjemland er enorm, og med nokså stabilt klima, en rekke spennende elver og innsjøer og en artsrik kyst, er det kanskje ikke så rart.
Etter at Bowler bestemte seg for å gjøre et levebrød av hobbyen sin har det skjedd mye, spesielt innen teknologi og sosiale medier. Selv startet han mediekarrieren sin helt i det små.
– For min del begynte det hele med et foredrag i den lokale sportsfiskeklubben, samt fangstbilder og etter hvert også fiskeartikler til fiskemagasiner. Siden hadde jeg en hel serie av oppturer, som startet med at jeg begynte å jobbe for Drennan International. De tilbød seg å sponse meg, og den dag i dag har vi fremdeles et samarbeid. Jeg fikk også jobbe sammen med Hugh Miles i «Catching The Impossible», oppfølgeren til «A Passion For Angling» (eller «På fisketur med Chris og Bob» som NRK valgte å kalle serien da den ble vist i Norge tilbake på 90-tallet, red.anm.). I tillegg fikk jeg min egen ukespalte i Angling Times. Jeg antar det var et tilfelle av å være på rett sted til rett tid, og i tillegg være villig til å jobbe hardt for å få gode resultater, sier han til Hooked.
Hardt har han også jobber med sine egne filmprosjekter. Mest kjent av disse er fantastiske «Seeking Shadows», der de utrolige bildene er minst like fascinerende som de svære fiskene.
– Nyt eventyret
Når Bowler ikke fisker eller jobber med fiskerelaterte prosjekter, tilbringer han tid med sin kone. Da går de ofte på restaurant eller kino. Slikt synes han er viktig i en hverdag der fisk og fiske tar veldig stor plass og krever mye tid. Han er fullstendig klar over at han har drømmejobben, men han understreker også at han aldri glemmer at han faktisk har en jobb å gjøre.
– Det er det viktigste rådet jeg kan gi til noen som vurderer å gjøre en jobb av hobbyen sin. Jobben kommer foran det å faktisk få fisk. Det er bedre å ta gode bilder eller film av en fisk, enn å få ti fisker men ikke noen gode opptak. Det er også en stadig økende trend å bli en sponset sportsfisker veldig tidlig i karrieren. Problemet med dette er at du vil bli sett på som et reklameplakat, og jeg mener ærlig talt at folk er bedre tjent med å bruke et tiår på å utfylle sitt eget potensial før de kaster seg på sponsorbølgen. På denne måten blir en nemlig sin egen merkevare, og det er langt mer verdifullt i det lange løp, sier han.
Til de fiskerne der ute som ikke nødvendigvis vil bli proffe, men likevel ønsker å fange større fisk, har han også noen gode råd.
– Det høres dumt ut, men fakta er at du bare kan fange det som er foran deg. Det betyr at du får småfisk om du fisker et sted der det er småfisk. Bruker du derimot litt tid på å undersøke og lokalisere områder der drømmefisken din lever, kan situasjonen bli en ganske annen. Det viktigste av alt er likevel det fisket faktisk gir deg. Er det en ting jeg har lært i løpet av årene, så er det at sportsfiske er en veldig personlig sak, og at en fisk i seg selv er ikke verd mer enn gleden den kan gi deg. Så husk å nyte eventyret fisket ditt kan by på. Da blir du en rikere person, sier han.
Verken Olli August Alvestad (10) eller pappa Asgeir kommer til å glemme datoen 25. juli 2017 med det første. Da landet nemlig junior sin aller første laks, og det hele er godt dokumentert på tiåringens egen YouTube-kanal.
Av: Endre Hopland
Med vekslende entusiasme har ti år gamle Olli August Alvestad fra Lillesand vært med pappa Asgeir på fisketur helt siden han var baby. Det siste året har fiskeinteressen virkelig blomstret, og spinnfiske med stang er den store favoritten. Parallelt med fiskingen har tiåringen også fått sansen for film og redigering, og slikt blir det selvsagt fiskefilmer av.
Nylig opprettet han sin egen YouTube-kanal, og den første filmen han publiserte handlet om duppfiske etter horngjel og lyr. Film nummer to ble publisert sent i går kveld, og denne gangen var det betydelig mer futt i fisken som spilte hovedrollen.
I begynnelsen av uken var nemlig Olli August, lillesøster Aino og pappa Asgeir på fisketur i Årdalselva i Ryfylket. Tanken til far i huset var at barna skulle få oppleve laksefiske på sitt beste, så det ble lagt opp til kvelds- og morgenfiske, med innlagt overnatting i lavvo helt nede ved elvebredden.
– Vi koste oss med bålbrenning og fisking, og Olli var så giret at det var nesten umulig å få han opp av elven denne kvelden. Dette hang nok sammen med at laksen hoppet og spratt rundt oss innimellom, sier Asgeir Alvestad til Hooked.
Siden Olli bare hadde vanlige støvler på seg, bar pappa han på et tidspunkt ut på en stein i elven, slik at han fikk fisket av et lovede stryk.
– Jeg stod lenger nede og kastet med flue, da jeg plutselig hørte Olli rope at han hadde fisk. Jeg trodde det nesten ikke, men da jeg snudde meg så jeg en liten gutt som med begge hender niholdt i en stang som holdt på å bli dradd på elven, sier Alvestad til Hooked.
Olli ble stående på steinen og kjempe mot fisken de neste fem minuttene. Da kom pappa til og fikk båret junior i land. Inne på elvebredden kjempet tiåringen videre med laksen, og til slutt fikk senior løftet den på land, til stor jubel fra alle de involverte.
STOR OPPLEVELSE: Asgeir og Olli August Alvestad med juniors aller første laks. (Foto: Privat)
Vel opp på tørt land ble laksen veid til pene 5,9 kilo, noe som slett ikke er noen dårlig fangst i Årdalselva. Fisken tok for øvrig en grønn Abu Toby Salmo, og Olli gjorde hele jobben selv. Sjansene for at dette er tiåringens siste laks vil vi anta er rimelig små.
– Nå er det bare snakk om fisking dagen lang, og Olli lurer hele tiden på når vi skal ut med stengene, igjen, gliser en tydelig stolt pappa, som tiltross for en meget imponerende merittliste på fiskefronten rangerer laksefangsten til junior som en av sine aller største fiskeopplevelser.
Under kan du se Olli August sin kamp med laksen. Filmen er i sin helhet redigert av fiskeren selv:
Asgeir Alvestad sine sportsfiskeeventyr følger du til vanlig på den populære fiskebloggen hans. Har du fått en fangst utenom det vanlige i sommer? Ikke nøl med å gi oss et hint om saken på e-post: endre@hooked.no.
Høstfiske i døgnets mørke timer har lange tradisjoner på Vestlandet, men det er primært i ferskvann det hele foregår, og aller helst med fluestang etter sjøørret. Men der det finnes vilje, finnes det også alternativer.
Av: Endre Hopland
Osterfjorden ligger badet i en lav kveldssol i det den 19 fot store Antaresen freser gjennom Haglsundet mellom Knarvik og Flatøy, en liten halvtime nord for Bergen. Temperaturen er upåklagelig, vannflaten er speilblank og livet er slett ikke så verst å leve. Håpet er at natten skal stå i piggskatens tegn.
Jeg innrømmer det gjerne: En må være litt over gjennomsnittet interessert for å kjøre halvannen time med båt for å fiske etter en fisk den vanlige mannen i gata knapt vet eksisterer. Heldigvis er ikke dette et stort problem om bord hos oss. Både min bror Torbjørn og jeg selv er såpass dedikerte at tidsbruk ikke er noe det blir reflektert nevneverdig over.
Tredjemann om bord, Stian Håland, er litt riktigere navlet. Han er med på sjøen mest på kjøtt og flesk. Under det rojale kunstnernavnet Makrellkongen har han likevel tatt på seg ansvaret å skaffe agn til nattens fiske. Utover dette er planen hans å bidra med godt humør og gamle røverhistorier. Slik kommer godt med i løpet av en lang våkenatt.
Piggskaten er tallrik langs mye av Norskekysten, men det er nok Møre og Romsdal og de to Trøndelag-fylkene som har flest av arten. Spesielt Lygninfjorden i Nord-Trøndelag har pekt seg ut som en piggskate-hotspot.
I området rundt Bergen er ikke den flate bruskfisken like vanlig å treffe på, men på utvalgte plasser kan en ha et godt skatefiske på seinsommer og høst. Fisken nås fra land flere steder, men om en ønsker å holde et konstant duftspor i et område, er det helt suverent å fiske fra oppankret båt. Når det er sagt er det slett ikke alltid at båtfisket er det mest effektive etter piggskate.
Rett over midnatt
Destinasjonen vår denne kvelden ligger langt fra både fastboende og folkeskikk, mellom grunner og gamle laksegiljer. Disse massive fangsttårnene gav folket ved fjorden gode ekstrainntekter før Norge ble en oljenasjon. Den gangen var Vosso og Ekso blant de beste storlakselvene i kongeriket, og fjorden bugnet av villaks på vandring mot sine fødeelver hver sommer. Ironisk nok ligger i dag oppdrettsanleggene på rekke og rad innover den samme fjorden, med giljene som monumenter over en svunnen tid hengende over seg. Det er fremdeles mye laks i fjorden, men majoriteten av disse er ikke mer vill enn en gjennomsnittlig huskatt.
Vi går rolig innover det siste stykket til kveldens og nattens fiskeplass. Nå i innledningen er det Makrellkongens tur til å skinne, og Stian svikter ikke. På direkten får han opp en stor makrell, trolig en vinterstøing som har holdt seg i fjorden siden året før. Makrellstimene vi håpet å treffe på glimrer dessverre med sitt fravær, og det blir med denne ene. Men det skal vise seg å være nok. Plassen vi skal fiske på er nemlig slimålfri, og da trenger en ikke så hyppige agnskifter.
Vi prøver først et drift gjennom sundet, og plukker kjapt lange, torsk, lyr, hvitting og knurr før mørket tar oss. Det er i alle fall fisk i området, og et par av de mindre eksemplarene ender i stampen som backup-agn. I det de siste restene av dag forsvinner i det fjerne går Bruce-ankeret over bord, og vi rigger stengene med glidetakler og store J-kroker. Nå skal piggskatene til pers.
I den stille natten senker freden seg kjapt. Torbjørn og jeg lar solide makrellbiter gå til bunns på 21 meters dyp fra akterdekket. Her er det bare skjellsand å spore, og det er piggskatehabitat på våre kanter av landet. Stian tar på sin side plass på baugen, sammen med et par pils. Tilbudet om grovere utstyr og agn avslår han glatt: Makrellkongen bærer tittelen sin med stolthet, og kjører makrellhekle to the bitter end.
Det tar ikke akkurat av der nede i den nattsvarte sjøen, og vi får god tid til både brus, sjokolade og gamle fiskeskrøner. Snart er vi også inne i et nytt døgn, og øyelokkene begynner å bli tunge. Men ikke lenge. Klokken viser 00.10 da det første nappet kommer på venstreflanken, og Torbjørn gir ut litt snøre. Så kommer tilslaget, og Kenzakien flekser maksimalt. Her er det fast fisk, og det lukter riktig art lang vei.
20 sinnssyke minutter
Kampen blir ikke knallhard, men morsom. Og snart kommer den sigende, kveldens første piggskate. Ingen kjempe akkurat, men en pen fisk med veldig flotte tegninger på ryggen. Torbjørn noterer ny art, en av de absolutt tøffeste fiskene vi har i våre farvann. Å si at stemningen om bord er god er en opplagt underdrivelse, selv om vekten bare viser beskjedne 1,9 kilo.
Etter noen kjappe bilder svømmer fisken tilbake der den kom fra, og agnene blir sluppet ned igjen på skjellsanden. Her får Torbjørn sin rigg ligge i ro i kanskje tre minutter før det på ny er fleks i stangen. Og denne gangen er det større fisk på gang. Kveldens andre piggskate blir håvet sikkert noen strakser senere, og vekten stopper på godkjente 4,1 kilo.
PIGGSKATE: I løpet av 20 sinssyke minutter lander vi fire piggskater. Så er det dødt.
Det samme gjentar seg en tredje gang, ytterligere fem minutter senere. Denne gangen stopper vekten på 4,3 kilo. Så er det hos meg det er action, og kveldens fjerde piggskate kommer sigende. Denne er mindre, bare en god kilo, men likevel targetarten.
Så er det stopp. 20 sinnssyke minutter er over like raskt som de startet. Det dør helt ut der nede under kjølen, som ved et trylleslag.
Utover natten blir det action igjen, men nå er det småhaien som er på gang. Vi noterer syv eller åtte hågjel, i tillegg til noen hvittinger. Skatene er som sunket i jorden. Eller bunnen om du vil.
Vi fisker til det lysner, men de flate har rett og slett gått og lagt seg. Likevel kan vi ikke klage for mye på uttellingen. Å få arten en går etter er ikke alltid like enkelt, spesielt ikke i sjøen, der det alltid er mange jegere om beinet. Men skateplassen leverte den, det er det egentlig ingenting å si på.
På nye eventyr
Nokså nøyaktig et år etter skatenatten bærer det ut på nye nattankringseventyr. Båten er den samme, og mye av mannskapet, selv om vi må klare oss uten Makrellkongen. I stedet mønstrer Jan Hinriksson på som lettmatros. Denne gangen går turen nordover, mot havgapet, med stor og sterk havål i tankene.
Værgudene spiller ikke like mye på lag denne gangen, selv om turen innaskjærs er rolig og fin, og himmelhvelvingen er malt i skarp oransje- og lillafarge. Utaskjærs er nemlig vinden hardere. Nattens destinasjon ligger heldigvis sånn til at dette ikke bør være noe stort problem.
Havål har vi fisket en del etter alle tre, men bare fra land. Tanken med nattens satsing er å nå litt lenger ut enn det vi når med surfutstyret, og sånn sett få fisket av et område vi ikke har prøvd tidligere.
Vi er på plass i det mørket begynner å senke seg over Nordhordland, og på ny går Bruce-ankeret over bord. Med sine 7,5 kilo, og påfølgende ti meter med kjetting, får det feste med det samme. Over bord går også en striesekk full av gammel agnfisk, reker, blåskjell, laksepellets og egentlig alt agnfrysen til Jan hadde å by på tidligere på dag. Det lukter ikke akkurat nysteikte vafler av blandingen, men det er heller ikke meningen. Her skal det nemlig lages duftspor for sulten havål!
Nok en gang begynner nattfisket rolig. I tillegg støter vi på et problem. Det er såpass bevegelse i sjøen at vi pendler godt på dreggtauet, og det er alt annet enn enkelt å ha kontroll på to stenger hver. Under havålfiske bør agnet ligge så rolig som mulig, og det gjør det ikke nå.
Havålkontakt
Etter hvert som det flør roer heldigvis sjøen seg, og det blir fiskbart. Jan tar plass på baugen, mens Torbjørn og jeg fisker akter. Særlig mye aktivitet er det likevel ikke å spore. Litt hågjelnapping blir det, men de små haiene klarer ikke å få i seg de store makrellagnene våre. Humøret er likevel på topp, og både Torbjørn og jeg har forrige ankringstur i bakhodet. Statistikken vår tilsier, om enn på syltynt grunnlag, at det er rett over midnatt det skjer.
I det vi går inn i et nytt døgn, skjerpes sansene instinktivt et lite hakk. Det er selvsagt ingen god grunn til dette, men sportsfiskere er nå engang en overtroisk gjeng, og vi har klokketro på alt som har fungert tidligere. Sånn sett passer det som hånd i hanske at et lite rist i stangtuppen til Torbjørn kommer bare noen få minutter over midnatt. Spenningen stiger i båten når det blir gitt litt slakk. Så settes tilslaget med dødsforakt, og 20-30-punderen slår knute på seg. Her er det havål på gang, om den saken hersker det ingen som helst tvil.
Kampen blir knallhard, og Torbjørn er helt sikker på at den magiske tikilosgrensen kommer til å ryke. Fisken tar snøre på full brems ved to anledninger, og det er en rein drakamp som utspiller seg ute i høstnatten. Til slutt må likevel havålen kapitulere, og Jan håver sikkert. Litt skuffet må Torbjørn konstatere at det ikke er Gamle-Erik som har funnet agnet hans der nede i mørket. Fisken er absolutt brukbar, men mer sterk enn enorm. 7,4 kilo med reine muskler er likevel ikke til å kimse av.
Snørene går kjapt til bunns igjen, for nå kommer vi for alvor på hva som skjedde under skatefisket året før. Og jammen skjer det ikke igjen. Fem minutter etter at den første havålen har fått friheten tilbake igjen, melder Torbjørn om nok en havål. Denne er mindre, knappe tre kilo, men likevel rette sorten. Dermed er også denne turen som en suksess å regne.
Uslåelig statistikk
Og apropos regn: Det skal det bli mye av utover natten. Etter to havål i kjapp rekkefølge, åpner nemlig himmelens sluser seg over oss. Fremme på baugen biter Jan i seg været en stund, men til slutt må også han kapitulere, og søke ly inne i kahytten. Det fungerer for så vidt greit nok, for vi har god oversikt over stengene også innendørs. Dette hjelper likevel lite når fisket dør fullstendig ut.
1 of 9
HAVÅL: Nattens første havål er i håven. Legg merke til Esca-dioden på fortommen.
SØT, MEN STERK: Selv de små havålene har mye fight i seg.
FIN KROKING: Vanligvis er havålen grei å kroke, men en lang tang for skånsom avkroking er et must under dette fisket.
ROVDYR: Havålen har en solid kjeft, og tar store agn uten problemer.
SLIMETE: Slik ser en kjapt ut etter å ha kranglet med en sint havål om bord i en båt.
TÅLMODIGHETSPRØVE: Jan har tatt plass på baugen, og ventingen er i gang.
RIGG: En klassisk gliderigg, egnet med makrellflapper. Dette er snadder for havålen.
FLUPOSE: Striesekken ble stappet full av alt agnfrysen til Jan hadde å by på.
BRUCE-ANKER: Dette spesielle ankeret funker ypperlig når en skal ha feste i bløt bunn.
Vi truer videre i flere timer, men i grålysningen har det ennå ikke skjedd noe mer. På dette tidspunktet har samtlige om bord hatt seg hver sin cowboystrekk fremme i foajeen, men alle er likevel nokså trøtte i trynet. Siden det er en god time inn igjen til båthavnen, og været er alt annet enn gjestmildt, pakker vi sammen med disse to havålene på samvittigheten. Vi konkluderer også med brukbar suksess, selv om det bare er yngstemann i båten som har fått fisk.
Hva neste års nattankringseventyr bringer er ennå ikke avklart, men det er dumt å bryte en god tradisjon. Håkjerring blir diskutert seriøst, for vi fisker nemlig ikke veldig langt unna deres hjemmebane. Det som i alle fall er helt sikkert er at sansene kommer til å være skjerpet når vi går inn i et nytt døgn. Statistikken vår taler nemlig et tydelig språk…
Fisketips:
Mange fiskeslag er nattaktive, men sluk og pilk fungerer jevnt over dårligere i mørket. Fiskene som jakter seint bruker i stor grad luktesansen i sitt næringssøk. Knekklys, Esca-dioder og andre kunstige lys kan likevel være med på å lokke fisken til å ta agnet ditt. Hvilket takkel og agn du bruker avgjør du selvsagt selv, men til piggskate og havål fungerer glidende takler med fisk som agn ypperlig. Både skatene og havålen holder seg stort sett ved bunnen, men det gjør også krabben. Om du er plaget med krabbe under havålfiske, kan det være en idé å fiske litt over bunn, for eksempel med et pulley- eller paternostertakkel. Skateagnet bør ligge på bunnen hele tiden. Ikke vær redd for å kjøre store agn. Dette er rovfisker, som får i seg det aller meste.
Viktig å huske på:
Å fiske fra båt om natten er spennende, men en må ta sine forhåndsregler. Nattdregging er nemlig ikke for folk som ikke er båtvant. Noen om bord i båten må ha kunnskap nok om båt til å kunne manøvrere den til land selv om sikten er dårlig. En legger seg heller ikke på anker uten fungerende lanterner. Husk at i mørket er alle katter grå, og en båt uten lanterne er umulig å se. Din første fisketur fra oppankret båt bør heller ikke skje om natten. Lær deg teknikken før du gir deg natten i kast.
Hos mange begynner lengselen og bruset i blodårene straks navnet Hardangervidda blir nevnt. I år er det lite snø på Vestvidda, noe som gjør det mulig å fiske høyt etter ørret som trenger å spise mye på kort tid.
Av: Emil Andre R. Engø
Landskapet er goldt og øde her oppe på Hardangervidda, 1282 meter over havet. Det så kjølig at myggen som oftest klamrer seg til korte gresstrå, eller gjemmer seg under steiner eller i små sprekker i påvente av varme og vindstille dager. Jeg speider utover vannet. Ser et vak. Går rolig og forsiktig i retning av vaket. Kaster ut en kobberfarget spinner, og drar den høyt oppe i vannet. Fisken sitter allerede etter tre-fire meter.
En 400 grams ørret, blank og feit, blir sommerens første møte med Hardangerviddas sølv. Trollavatnet er bare en kilometer langt og halvparten så bredt på det bredeste. Et kjent vann blant fiskere som bruker Stavali Turisthytte som utgangspunkt.
Her oppe er det beste fisket i august. Da er det alltid isfritt. Det er først når vannet er åtte-ti grader at det blir skikkelig fart i klekkingen av insekter og matforrådet blir så stort at ørreten virkelig kommer på bittet. Da festen hvor den skal feite seg opp for å forberede seg på den kalde vinteren når vannet kryper ned mot null og overflaten dekkes av tykk is og gjerne et par meter med snø, noen ganger.
Trollvatnet ligger en god kilometer i luftlinje nordøst for Stavali. Gode 250 høydemeter opp fjellsiden like utenfor hytta. Turen tar en halvtime, mindre om en blant de spreke.
At fisket er best i august er også årsaken til at Bergen og Nordhordaland Turlag, med utgangspunkt i turisthytta arrangerer Ørretdager da. Selv om det gjerne er både ti og tjue fiskere som bruker anledningen til å fiske, blir det ikke tett med fiskere. Mange utnytter bare muligheten til å få smake på fjelleørret, stekt, varm- eller kaldrøkt. Andre benytter muligheten til å tilegne seg kunnskaper om hvor det er fisk å få.
I dette vesle tjernet like ved Lonevatnet blir det tatt flotte ørreter hvert eneste år. (Foto: Tom Dahle)
– Vi har mange vann på Vestvidda med stor fisk. Med stor mener jeg fra kiloen og oppover mot flere kilo. Noen ganger både tre, fire og faktisk fem kilo. Vi frykter ikke at bestandene skal ødelegges av sportsfiske. Tvert i mot, skal vi ha gode fiskevann, så må det fiskes. Derfor forteller jeg gjerne hvor det er storfisk. Men også hvor det er fisk for de som vil være så godt som garantert å sikre seg middag, sier Kjetil Hauge som sammen med kona drifter hytta for turistforeningen.
Kjetil sitt beste tips om en vil gå et stykke, er Veivatnet. Her blir det tatt fisk på to til tre kilo hvert eneste år. Men vannet er stort og det kan være lurt å få pekt ut gode steder før en først tar turen dit. Det finnes mange vann, om ikke med like mye stor fisk som Veivatnet. Det er bare å spør, forklarer Kjetil.
Mange gode fiskevann
Trollavatnet er bare ett av mange fantastiske fiskevann i området. Nedenfor Stavali Turisthytte renner Stavalielvi. En elv når lavtrykk fra vest åpner slusene over vidda, en bekk når sola har tørket ut fjellet noen dager. Her er mengder med småfisk, og en og annen stor for de som er heldige.
Elva renner ned i Stavalivatnet og Grøndalsvatnet, – ett vann, hvor den store sentrale delen av vannet utgjør Grøndalsvatnet, mens Stavalivatnet er der elva kommer ned. I dette vannet er fisken normalt 250 til 500 gram. Vannet er normalt best fra midten av juli. Det ligger under tusen meter og varmes raskere opp enn vannene høyere oppe.
Elva kommer Lonavatnet fire kilometer lengre oppe i dalen. På vei opp passerer en bekken som ned fra Trollavatnet. Lonavatnet er det enkleste vannet og komme seg til i området. Turen tar et kvarters gange fra selve turisthytta.
Vannet er også populært blant de som foretrekker telt og liggeunderlag foran seng og skikkelig tak over hodet. Fisken her er stort sett rundt et par hundre gram. I dette dype klare vannet kan du om du er heldig også få større fisk. Det har blitt tatt mange fisker på både en og to kilo.
Sluk og spinnere er som regel det beste i Lonavatnet. En av feilene mange gjør her er at de ikke fiske i de dype delene av vannet. Ved bekkene, bekkeinnløp og i vikene på øst og vestsiden på er fisken oftest mindre enn i de dypere områdene under fjellet Helnaberg på sørsiden.
Hooked sin medarbeider Emil (t.v.) og Anders Hauge som er på hytta som del av vertskapet, med en flott fisk tatt i Trollavatnet. (Foto Tom Dahle)
De største fiskene blir gjerne tatt på sluk og spinner, gjerne med vekt fra åtte til tolv gram. At kobber generelt er den mest suksessfulle fargen her, som mange andre steder på vidda, er ingen hemmelighet. Det er bare en fordel av det blir fisket mer. En gang var vanlig størrelse 300 til 500 gram i vannet.
Lonavatnet som mange andre vann på Hardangervidda har fått for store bestander av fisk. Slutten på sur nedbør har gitt og vannkvalitet og derved bedre gyteforhold. At det også er så godt som slutt på at bønder nede fra Hardangerfjorden har sluttet å drifte støler, har resultert i at det er nesten slutt på garnfiske. Før ble ørret fisket og raket. Nå er fiskepresset for lite.
Over tusen meter over havet er det begrenset biologisk produksjon. Det skal ofte bare en liten økning til i uttaket av fisk for å bedre kvaliteten i mange vann.
Prøv de mange små tjerna
Rundt Lonavatnet er det også mange tjern. I disse er det gjerne lett å få fisk. Stor tilgang på ulike insekter, kreps og andre organismer gjør at fisken ikke er sær på hva den vil spiste. Flere av tjernene er grunne og gjerne bare noen hundre meter lange. Likevel lurer det ofte fin fisk på over halvkiloen her.
Mitt råd er; – fest en tre-fire mark på kroken, uten noe form for søkke eller dupp, så du ikke skremmer fisken. Dette er ekstremt effektivt.
Fisken står ofte mye nærmere deg enn du tror. Stå gjerne 10-15 meter fra vannkanten og kast makken noe få meter ut. Fisken står ofte inne ved land og venter på insekter som faller ut i vannet.
Sammen med min kamerat Stein Are, og sønn til bestyrerne på hytta, Anders, har jeg tatt turen opp til Trollavatnet flere ganger.
Noen ganger bare oss, andre ganger sammen med andre fiskere. Trollavatnet er rundt en kilometer langt, og kanskje 700 – 800 meter vidt. Et lite vann. Det er der en ofte føler det er lettest å finne fisken.
En gold verden full av viddas sølv
Det golde landskapet oppe i høyden er for det meste grått og steinete – Som en helt annen verden. Store fenner med snø ligger i skarene enda, sent i august. En kontrast til den grønne dalen hvor hytta ligger. Det er bare få år siden det ble slutt på stølsdrift her. Nå er noen av stølsbuene en del av hytta sitt overnattingstilbud.
Vi gjør klar stengene. Tanken er å prøve sluk i forskjellige farger for å se hva som fungerer best. Dette varierer ofte fra dag til dag avhengig av vær, temperatur og hvilke insekter som er aktive. Det er også slik at hvor dypt vannet er, hvilken type bunn og andre forhold spiller inn. Men alt dette er teori. Bare en ting er sikkert. Om det ikke biter på en farge, … så kan en annen farge gi drømmefiske.
Vi gikk lenge og kastet langs land. Det er lett å ta seg fram rundt mesteparten av Trollavatnet. Det var ikke bitt denne dagen. Vi spiste nistepakken vår og lyttet til noen sauer som ruslet borte i en li.
Så skjedde det noe. Solen kom over en åsrygg og begynte å skinne på vannet. Det begynte å vake. Nesten som om noen hadde trykket en PÅ-knapp. Motet kom tilbake. Vi bestemmer oss for å ta noen flere kast.
1 of 7
Tom Dahle fra Bergen med dagens selvfiskede middag. (Foto: Terje Engø)
Varmrøkt ørret med pepper. Her er det ikke noe å si på kvaliteten. (Foto Terje Engø)
Selvlaget er best. Og aller best når fisken også er selvfisket. På Stavali lukter det stekt fjellørret de fleste dager.
Ta med noen brødblingser, litt folie, salt og pepper. Stek en fisk på bålet og du har en drømmelunsj.
Hooked sin medarbeider Emil med en av mange flotte fisker tatt i Trollavatnet. (Foto Tom Dahle)
Flott fjellørret fra Trollavatnet.
Det er en bratt, men praktfull oppstigning fra Kinsarvik til Stavali. Fossene nede i dalen to av mange mektige fossefall i elva Kinso.
Jeg beveget meg rolig ned til et lite bekkeutløp. En liten strøm kom ut i det blikkstille vannet. Et perfekt sted for ørret. De står ofte slike steder og håper på at noe spisende skal komme seilende nedover bekken.
Jeg kaster ut en stor spinner i alle regnbuens farger. Omtrent i det samme spinneren treffer vannet går stangtuppen i en stor bøy. Snøret raser ut av snellen og det er unektelig snakk om en fin ørret. Etter et noen minutter kommer første fisk opp.
En fin prikket ørret på halvkiloen. Blank som nypusset sølv. Jeg tar et kast til i samme retning, rett utenfor strømmen. Igjen er det fast fisk. Fisken er plutselig på bittet.
Vi får flere fisk til den neste halvtimen, før det stilner av og det virker som om det ikke er fisk i vannet. Dagens middag er sikret. Knall rød i kjøttet. Fjellørret fra Hardangervidda på sitt beste.
Nå er det straks tid for en ny uke på Hardangervidda. I år har det vært sakte snøsmelting etter lite snø i fjellet. Håpet er, og mye tyder på at bittet vil være perfekt.
Stavali Turisthytte:
Stavali Turisthytte som ligger 1024 meter over havet nås raskest fra Kinsarvik. Fra parkering er det 11 kilometer å gå med litt over tusen meter stigning. En kan også gå inn fra Hjølmo ovenfor Øvre Eidfjord. Da kjører en opp til parkering og blir spart for 900 meter stigning.
Herfra er det noen kilometer lengre å gå. Men turen kan deles i to, med en lett liten tur turisthyttene Vivelid eller Hedlo. Begge ligger i godt terreng om en vil få brukt stanga første dag.
Hytta betjenes av Torill og Kjetil Hauge om sommeren. Emil og Terje Engø som har skrevet denne artikkelen er «fiskeguider» på dugnad for Bergen og Hordaland Turlag. Både de og Kjetil gir råd om alt fra hvor fisken er å få, til hva det skal fiskes med. Det er også utstyr til utlån til de som ikke drar på eget fiskeutstyr.
Det er proviant til salgs og kjøkken til å lage mat, ikke minst steke fisk, for de som vil det. Det er også røkeovn til utlån hvis noen vil varmrøyke fisken sin.
I år er det Ørretdager fra 7. til 11. august. Det er ingen påmelding eller avgift.
De siste årene har Cindy Anita Arnesen og Kent Skaje brukt flere dager av sommerferien på jakt etter kveite i Trøndelag. I år var det en helt annen art enn kveite som reddet turen nordover.
Kveitejakten har etter hvert slitt litt på selvtilliten. Det er langt mellom fiskene, og det er som regel lite strøm eller drift i sjøen om sommeren, noe som i seg selv gjør at fisket er ekstremt kilent og vanskelig.
Av gammel vane setter jeg på en diger kveitejigg fra Storm denne fiskedagen. Cindy klarer å bryte mønsteret, og setter på en Svenskepilk med en rød gummimakk som opphenger. Vi har lagt oss til ved en frittliggende grunntopp litt ute i havet, og dybder fra 20 til 130 meter gjør at det kan stå alt fra kveite til storsei og torsk her. Dette området formelig koker av småsei og makrell, så her må vel noen av havets større predatorer være på plass?
Denne dagen har vi et vanvittig driv på båten. Det ligger godt i overkant av en knop, som for årstiden er veldig bra. Etter at vi har fått justert driftet vårt slik at vi driver greit langs kanten på grunntoppen, hugger det på pilken til Cindy.
Vi skjønner raskt at dette må være en art vi ikke har vært borti før. Den oppfører seg rett og slett merkelig. Den gjør tunge rusninger mot bunn som en kveite, med kraftige hoderistinger, men den kommer også oppover som en kule…
VELDIG UVANLIG: Hans-Petter Galtung fikk denne ekstremt sjeldne taggknurren i Nordfjord. (Foto: Privat)
Fisken som gikk i garnet til Hans-Petter Galtung ved Vangberg i Nordfjord for to uker siden er ekstremt sjelden her til lands. Bare en gang tidligere har forskerne fått melding om norskfanget taggknurr.
Av: Endre Hopland
– Forrige uke fikk jeg en St. Petersfisk på garn ved Heggjestad i Olden, og forrige søndag gikk det i det som enten er en tverrrstripet knurr eller en taggknurr. Denne ble tatt ved Vangberg i Olden. Begge fiskene stod på rundt 40 meters dyp, sier Hans-Petter Galtung til Hooked.
St. Petersfisken er som tidligere skrevet en mer og mer vanlig gjest langs norskekysten. Den er fremdeles langt ifra noen vanlig fangst, men det dukker likevel opp en god del rapporter hver eneste sommer. De aller fleste av disse fiskene er tatt på garn. At arten nå har funnet veien lengst inn i Indre Nordfjord i Sogn og Fjordane, sier egentlig ganske mye om hvor utbredt vandringsmønsteret til sydhavsgjesten er i ferd med å bli.
– Jeg har fisket her i 50 år, men St. Petersfisk har jeg aldri fått. Jeg kjenner heller ikke til at andre har fått arten her i området, sier Galtung til Hooked.
St. Petersfisk i Norge er unektelig moro, men det er likevel ingen tvil om at det er den andre av Galtungs sommerfangster som er mest oppsiktsvekkende. Fisken han selv artsbestemte til tverrstripet knurr elller taggknurr, får også forskerne hos Havforskningsinstituttet til å sperre opp øynene.
– Her er det snakk om en taggknurr, og dette er både veldig spesielt og litt morsomt. Så vidt jeg vet er det nemlig bare tatt en taggknurr på vår side av Norskerenna tidligere, og den stammer faktisk fra Nordfjord, den også, sier havforsker og fiskeekspert Otte Bjelland til Hooked.
Taggknurren (Trigloporus lastoviza) er utbredt i Middelhavet og langs kysten fra Kanariøyene opp til De britiske øyer, men i Norge hører den altså ikke hjemme. Det har blitt tatt noen eksemplarer i Nordsjøen, på feil siden av Norskerenna, men utover dette har det ikke kommet mange rapporter om fangster fra våre farvann. Den eneste havforsker Bjelland med sikkerhet kjenner til stammer altså fra det samme fjordsystemet lengst nord i Sogn og Fjordane.
– Jeg mener at det står en rød prikk på kartet utenfor Sør-Norge et sted i Aschehougs store fiskebok, noe som tyder på at det også ligger en gammel taggknurrfangst et eller annet sted på et museum i Oslo eller Bergen, men dette kan jeg ikke si med sikkerhet. Det er uansett en ekstremt sjelden norsk fangst, sier Bjelland til Hooked.
I Norge finnes det en veldig vanlig knurrart og en som er relativt vanlig på utvalgte plasser. Disse bærer navnene knurr (Eutrigla gurnardus) og rødknurr (Chelidonichthys lucerna). I tillegg til disse dukker det en sjelden gang opp knurrslektninger som er på besøk fra varmere strøk, slik det også gjør det hos oss mennesker.
Taggknurren er i utgangspunktet en av disse, men siden knurrene ikke er en fiskegruppe vanlige dødelige bruker mye tid på å fiske etter, skal en ikke se bort fra at det kan finnes isolerte småbestander langt inne i fjordene våre. Skal en også se på statistikken som finnes, vil et hett tips til alle artsfiskere som nå får stjerner i øynene være å legge de siste ferieukene av sommeren 2017 til Nordfjord i Sogn og Fjordane.
For Bjelland og kollegaene hans på Havforskningsinstituttet er alle rapporter om slike sjeldne fangster veldig spennende. Han håper folk fortsetter å melde fra dersom det dukker opp noe moro når de er på fisketur.
– Vi setter veldig stor pris på den kunnskapen vi får om fiskefaunaen vår gjennom observasjoner fra publikum. Med kamera på alle telefoner, internett og sosiale medier, har observasjonene vi får høre om økt enormt, og det hjelper oss veldig i vårt arbeid, sier Bjelland til Hooked.
Har du fått en fangst utenom det vanlige i sommer? Ikke nøl med å gi oss et hint om saken på e-post: endre@hooked.no.
Sjøørretjegerne i Fiskefilm.no har brukt sommeren på jakt etter laksen, og som vanlig har kameraene vært med. Sett av en god halvtime og kos deg med denne.
Paul Hanke (20) fikk litt å stri med da en lysing på over 14 kilo tok den egnede pilken han fisket med i Edøyfjorden ved Smøla nylig. Fisken er større enn gjeldende verdensrekord.
Av: Endre Hopland
Hver sensommer siger lysingen inn for å gyte i Edøyfjorden ved Smøla lengst nord i Møre og Romsdal. Fisk på mellom åtte og tolv kilo er ikke uvanlige fangster for gjestene ved Smøla Feriesenter, men kjempen som tok pilken til 20 år gamle Paul Hanke fra Tyskland tidlig i juli skiller seg likevel ut i mengden. Den er nemlig større enn både norges- og verdensrekorden på arten.
Utstyr med en Sportex Black Pearl-stang med en Penn Slammer 460-snelle påspolt 0,23-multifilament, sendte Hanke en 300-grams sølvpilk og en gummimakk-opphenger ned på 100 meters dyp. Pilken var også egnet med makrell, og dette ble en litt for fristende kombinasjon for en av de virkelig digre lysingene i farvannet.
– Kampen var veldig moro, og blodtrykket var nok over normalen. Adrenalinet jobbet på høygir, og det tok litt over et kvarter å få fisken opp i båten, sier en strålende fornøyd fisker til Hooked.
– Vi synes selvsagt at dette er veldig moro, og det er jo ekstra kjekt at fisken ble tatt av en av gjestene ved vårt anlegg på Smøla. Vi gleder oss over alle som får sine fiskedrømmer oppfylt, men det gjør oss jo litt ekstra stolte og lykkelige når en gjest får en verdensrekord, sier Odd Inge Gribbestad, som eier og driver Smøla Feriesenter sammen med sin kone Ljilja Reccius, til Hooked.
Smøla Feriesenter leier ut både husrom og sjøsterke Kaasbøll- og Kvernø-båter, og årlig innlosjerer de massevis av fiskesugne turister. Hav- og fjordområdene rundt campen er kjent for sitt fantastiske fiske og mangfold, og utenom lysingen er det stor lange, torsk og lyr som trekker mest folk. I tillegg til den flotte naturen, selvsagt.
Gribbestad og Reccius lever og ånder for fiskingen, og bidrar året igjennom med tips, råd og guiding til sine likesinnede gjester. På sensommer og høst er det lysingen som har hovedfokus hos mange av de besøkende, og i år ble det altså fullklaff for en 20-åring fra Tyskland.
– Nå jobber vi med å registrere fangsten som hos IGFA (International Game Fish Association). Dette innebærer blant annet at vi må sende inn deler av utstyret som ble brukt, men det skal vi gjøre. Vi vil også sende inn et norgesrekordkrav, sier Gribbestad til Hooked.
KJEMPEFISK: Lysingen fra Smøla var 122 centimeter lang og 14,01 kilo. Det er større enn både norges- og verdensrekorden. (Foto: Smøla Feriesenter)
Tradisjonelt sett er ikke lysing en art som har vært særlig utbredt i Norge, men de siste årene har den etablert seg i stadig større grad langs store deler av kysten. I tiden fremover kommer den ifølge forskerne også til å bli enda mer vanlig, da bestanden nærmest har eksplodert i Nordsjøen.
For ordens skyld kjenner Hooked-redaksjonen til flere andre stangfangede lysinger på 14-tallet som aldri har blitt registrert noe sted, men det tar ingenting bort fra den fantastiske fisken til Paul Hanke, som altså kan titulere seg som både norges- og verdensmester dersom registreringene går igjennom.
Har du fått en fangst utenom det vanlige i sommer? Ikke nøl med å gi oss et hint om saken på e-post: endre@hooked.no.
