Med fireball og haspel etter storlysingen

Det er få ting som er mer morsomt enn å få stor og sterk fisk på lett utstyr, og da fjorden plutselig la seg flat her i uken, bestemte jeg meg for å teste fireball etter lysingen.

Bare for å få det ut av verden med det samme: En fireball er i fiskesammenheng et egnet jigghode med stingerkrok som slippes til bunn, og fiskes oppover i vannlagene med rolige bevegelser, ikke ulikt slik en ville gjort det med en vanlig jigg. Den store forskjellen er altså at det brukes naturlig agn i stedet for gummi.

I utgangspunktet er dette en metode for fiske på grunt vann, og litt av showet er å kunne følge både agnet og predatorfisken sine bevegelser på ekkoloddet. Personlig hadde jeg liten tro på at noen av disse tingene ville la seg gjøre da jeg rigget for fireball-fiske. Ekkoloddet i båten er nemlig crap, og fisket denne dagen skulle foregå på 100-130 meters dyp.

Med fullstendig blank fjord og minimalt med strøm, følte jeg meg likevel nokså sikker på at jeg skulle kunne fiske effektivt med lett utstyr, og lokke lysingen til hugg.

Mine tidligere erfaringer med fireball har stort sett vært jigghode egnet med hel sild. Dette har vist seg som en meget effektiv metode etter torsken som følger sildestimene, og det er gjerne slik vi fisker etter ferdafisken tidlig på våren her på berget.

Annonse

Takkelet jeg brukte denne dagen bestod av et selvlysende jigghode på 130 gram, påmontert en stingerkrok med gummidandert fortom. Denne egnet jeg med hele makrellsider av relativt stor makrell. Agnet ble også surret godt med agnstrikk, for bedre slitestyrke, presentasjon og bevegelse i sjøen. Hele herligheten ble rigget på to meter med solid rullefortom, og dermed var vi klare til dyst.

Denne typen fiske skal være lett, så det ble Lightjigger og haspel i 3000-størrelse som ble utrustningen. Det tok naturlig nok lengre tid å komme seg til bunn med så lett redskap, men siden båten ikke flyttet seg i det hele tatt, gjorde ikke det noe som helst.

Det første hugget kom etter ti sekunder med jigging. Jeg kjente straks at det ikke var lysing, og hovedmistanken gikk til brosme. Dette stemte på en prikk. På nedlipp nummer to hugg det derimot på lysingvis, og en trekilosfisk kunne løftes om bord etter en halvmorsom fight. Et kvarter inn i fiskeøkten var det dermed klart at metoden fungerte, og at dette var moro. Og mer moro skulle det bli.

Etter å ha flyttet meg litt frem og tilbake, og landet ytterligere to brosmer, hugg det nemlig på skikkelig storlysingvis rundt ti meter over bunn. De store lysingene ligger ofte på bunnen, og kan følge etter agnet høyt oppover i vannsøylen. Antagelig var det akkurat dette som skjedde denne gangen. Jeg satte noen solide tilslag på hard brems, og det svarte godt i andre enden.

Det ble en meget underholdene fight, med mye fleks og flere fine utras, men til slutt måtte lysingen kapitulere. Det var bare jigghodekroken som hadde feste, men denne satt til gjengjeld godt plantet i ganen på fisken, så det var aldri noen fare for at den skulle komme seg unna. Vekten stabiliserte seg for øvrig på 8,8 kilo, og det er mer enn godkjent på så lett spinnutstyr.

Etter at godfisken var fotografert og bløgget, flyttet jeg meg til en annen plass som også har levert en del lysing. Arten var på plass denne dagen også, men det var ikke noe størrelse på fiskene. Tre hanner på to-tre kilo, i tillegg til enda en brosme, endte i stampen før jeg vendte tilbake til plassen der jeg fikk den store. To av lysingene tok for øvrig høyt over bunn, så mye som 25-30 meter på den ene, så at det funker å jigge med agn midt i sjøen hersker det ingen som helst tvil om.

Siden ting fungerte, fortsatte jeg i samme tralten. Dette endte først med at jeg mistet en stor fisk, men allerede på vei ned igjen hugg det på ny, kanskje fem-seks meter over bunn. Denne gangen ble fisken sittende, og en frisk kamp med fire-fem fine utras fulgte. Til slutt måtte likevel også denne fisken gi tapt, og med sine 9,34 kilo var dette virkelig en flott lysing, spesielt på haspelutstyr.

Jeg var egentlig mer enn happy med resultatet, men jeg måtte bare gjøre enda et nedslipp. Det angrer jeg litt på i dag. I det jeg traff bunn hugg det nemlig hardt, og da jeg satte tilslaget svarte det blytungt i andre enden. Det ble en veldig seig pumpeøkt, det stang og snelle fikk virkelig fikk kjørt seg. Men det gikk likevel på opp. Først tenkte jeg at dette måtte være en diger lysing som ikke skjønte at den var kroket, men da det aldri kom noen utras, bare litt hoderisting og stanging, gikk jeg bort fra dette.

Inne i mitt hode ble fisken mer og mer til en breiflabb, og jeg var nokså sikker på at det var selve drømmefisken som etterhvert kom til å bryte vannflaten foran meg. Slik ble det ikke. Noen få meter under båten ble det nemlig lett, og jeg måtte konstatere at fisken var borte. Hadde dette vært lysing, lange eller brosme hadde den steget til overflaten selv uten krok. Slik blir det bare nåren pumper fisk opp fra over 100 meters dyp. Men fisken kom altså ikke flytende. Jeg føler meg nokså sikker på breiflabb, men det får jeg dessverre aldri vite.

Det jeg derimot vet er at fireball-jigging etter lysing funker fjell, og at det er fantastisk moro. Under mer tradisjonelt driftfiske etter arten er en avhengig av vind eller strøm for å få fart i agnet, men med lett utrustning kan en lage denne farten selv uten å slite seg helt ut med grovere stenger og sneller. Det blir ikke siste gang det går en fireball ned etter lysingen her i fjorden…

Din kommentar

kommentarer