Høstfiske i døgnets mørke timer har lange tradisjoner på Vestlandet, men det er primært i ferskvann det hele foregår, og aller helst med fluestang etter sjøørret. Men der det finnes vilje, finnes det også alternativer.

Av: Endre Hopland

Osterfjorden ligger badet i en lav kveldssol i det den 19 fot store Antaresen freser gjennom Haglsundet mellom Knarvik og Flatøy, en liten halvtime nord for Bergen. Temperaturen er upåklagelig, vannflaten er speilblank og livet er slett ikke så verst å leve. Håpet er at natten skal stå i piggskatens tegn.



Jeg innrømmer det gjerne: En må være litt over gjennomsnittet interessert for å kjøre halvannen time med båt for å fiske etter en fisk den vanlige mannen i gata knapt vet eksisterer. Heldigvis er ikke dette et stort problem om bord hos oss. Både min bror Torbjørn og jeg selv er såpass dedikerte at tidsbruk ikke er noe det blir reflektert nevneverdig over.

Tredjemann om bord, Stian Håland, er litt riktigere navlet. Han er med på sjøen mest på kjøtt og flesk. Under det rojale kunstnernavnet Makrellkongen har han likevel tatt på seg ansvaret å skaffe agn til nattens fiske. Utover dette er planen hans å bidra med godt humør og gamle røverhistorier. Slik kommer godt med i løpet av en lang våkenatt.

Annonse

Piggskaten er tallrik langs mye av Norskekysten, men det er nok Møre og Romsdal og de to Trøndelag-fylkene som har flest av arten. Spesielt Lygninfjorden i Nord-Trøndelag har pekt seg ut som en piggskate-hotspot.

I området rundt Bergen er ikke den flate bruskfisken like vanlig å treffe på, men på utvalgte plasser kan en ha et godt skatefiske på seinsommer og høst. Fisken nås fra land flere steder, men om en ønsker å holde et konstant duftspor i et område, er det helt suverent å fiske fra oppankret båt. Når det er sagt er det slett ikke alltid at båtfisket er det mest effektive etter piggskate.

Rett over midnatt

Destinasjonen vår denne kvelden ligger langt fra både fastboende og folkeskikk, mellom grunner og gamle laksegiljer. Disse massive fangsttårnene gav folket ved fjorden gode ekstrainntekter før Norge ble en oljenasjon. Den gangen var Vosso og Ekso blant de beste storlakselvene i kongeriket, og fjorden bugnet av villaks på vandring mot sine fødeelver hver sommer. Ironisk nok ligger i dag oppdrettsanleggene på rekke og rad innover den samme fjorden, med giljene som monumenter over en svunnen tid hengende over seg. Det er fremdeles mye laks i fjorden, men majoriteten av disse er ikke mer vill enn en gjennomsnittlig huskatt.

Vi går rolig innover det siste stykket til kveldens og nattens fiskeplass. Nå i innledningen er det Makrellkongens tur til å skinne, og Stian svikter ikke. På direkten får han opp en stor makrell, trolig en vinterstøing som har holdt seg i fjorden siden året før. Makrellstimene vi håpet å treffe på glimrer dessverre med sitt fravær, og det blir med denne ene. Men det skal vise seg å være nok. Plassen vi skal fiske på er nemlig slimålfri, og da trenger en ikke så hyppige agnskifter.

Vi prøver først et drift gjennom sundet, og plukker kjapt lange, torsk, lyr, hvitting og knurr før mørket tar oss. Det er i alle fall fisk i området, og et par av de mindre eksemplarene ender i stampen som backup-agn. I det de siste restene av dag forsvinner i det fjerne går Bruce-ankeret over bord, og vi rigger stengene med glidetakler og store J-kroker. Nå skal piggskatene til pers.

I den stille natten senker freden seg kjapt. Torbjørn og jeg lar solide makrellbiter gå til bunns på 21 meters dyp fra akterdekket. Her er det bare skjellsand å spore, og det er piggskatehabitat på våre kanter av landet. Stian tar på sin side plass på baugen, sammen med et par pils. Tilbudet om grovere utstyr og agn avslår han glatt: Makrellkongen bærer tittelen sin med stolthet, og kjører makrellhekle to the bitter end.

Det tar ikke akkurat av der nede i den nattsvarte sjøen, og vi får god tid til både brus, sjokolade og gamle fiskeskrøner. Snart er vi også inne i et nytt døgn, og øyelokkene begynner å bli tunge. Men ikke lenge. Klokken viser 00.10 da det første nappet kommer på venstreflanken, og Torbjørn gir ut litt snøre. Så kommer tilslaget, og Kenzakien flekser maksimalt. Her er det fast fisk, og det lukter riktig art lang vei.

20 sinnssyke minutter

Kampen blir ikke knallhard, men morsom. Og snart kommer den sigende, kveldens første piggskate. Ingen kjempe akkurat, men en pen fisk med veldig flotte tegninger på ryggen. Torbjørn noterer ny art, en av de absolutt tøffeste fiskene vi har i våre farvann. Å si at stemningen om bord er god er en opplagt underdrivelse, selv om vekten bare viser beskjedne 1,9 kilo.

Etter noen kjappe bilder svømmer fisken tilbake der den kom fra, og agnene blir sluppet ned igjen på skjellsanden. Her får Torbjørn sin rigg ligge i ro i kanskje tre minutter før det på ny er fleks i stangen. Og denne gangen er det større fisk på gang. Kveldens andre piggskate blir håvet sikkert noen strakser senere, og vekten stopper på godkjente 4,1 kilo.

Ny art
PIGGSKATE: I løpet av 20 sinssyke minutter lander vi fire piggskater. Så er det dødt.

Det samme gjentar seg en tredje gang, ytterligere fem minutter senere. Denne gangen stopper vekten på 4,3 kilo. Så er det hos meg det er action, og kveldens fjerde piggskate kommer sigende. Denne er mindre, bare en god kilo, men likevel targetarten.

Så er det stopp. 20 sinnssyke minutter er over like raskt som de startet. Det dør helt ut der nede under kjølen, som ved et trylleslag.

Utover natten blir det action igjen, men nå er det småhaien som er på gang. Vi noterer syv eller åtte hågjel, i tillegg til noen hvittinger. Skatene er som sunket i jorden. Eller bunnen om du vil.

Vi fisker til det lysner, men de flate har rett og slett gått og lagt seg. Likevel kan vi ikke klage for mye på uttellingen. Å få arten en går etter er ikke alltid like enkelt, spesielt ikke i sjøen, der det alltid er mange jegere om beinet. Men skateplassen leverte den, det er det egentlig ingenting å si på.

På nye eventyr

Nokså nøyaktig et år etter skatenatten bærer det ut på nye nattankringseventyr. Båten er den samme, og mye av mannskapet, selv om vi må klare oss uten Makrellkongen. I stedet mønstrer Jan Hinriksson på som lettmatros. Denne gangen går turen nordover, mot havgapet, med stor og sterk havål i tankene.

Værgudene spiller ikke like mye på lag denne gangen, selv om turen innaskjærs er rolig og fin, og himmelhvelvingen er malt i skarp oransje- og lillafarge. Utaskjærs er nemlig vinden hardere. Nattens destinasjon ligger heldigvis sånn til at dette ikke bør være noe stort problem.

Havål har vi fisket en del etter alle tre, men bare fra land. Tanken med nattens satsing er å nå litt lenger ut enn det vi når med surfutstyret, og sånn sett få fisket av et område vi ikke har prøvd tidligere.

Vi er på plass i det mørket begynner å senke seg over Nordhordland, og på ny går Bruce-ankeret over bord. Med sine 7,5 kilo, og påfølgende ti meter med kjetting, får det feste med det samme. Over bord går også en striesekk full av gammel agnfisk, reker, blåskjell, laksepellets og egentlig alt agnfrysen til Jan hadde å by på tidligere på dag. Det lukter ikke akkurat nysteikte vafler av blandingen, men det er heller ikke meningen. Her skal det nemlig lages duftspor for sulten havål!

Nok en gang begynner nattfisket rolig. I tillegg støter vi på et problem. Det er såpass bevegelse i sjøen at vi pendler godt på dreggtauet, og det er alt annet enn enkelt å ha kontroll på to stenger hver. Under havålfiske bør agnet ligge så rolig som mulig, og det gjør det ikke nå.

Havålkontakt

Etter hvert som det flør roer heldigvis sjøen seg, og det blir fiskbart. Jan tar plass på baugen, mens Torbjørn og jeg fisker akter. Særlig mye aktivitet er det likevel ikke å spore. Litt hågjelnapping blir det, men de små haiene klarer ikke å få i seg de store makrellagnene våre. Humøret er likevel på topp, og både Torbjørn og jeg har forrige ankringstur i bakhodet. Statistikken vår tilsier, om enn på syltynt grunnlag, at det er rett over midnatt det skjer.

I det vi går inn i et nytt døgn, skjerpes sansene instinktivt et lite hakk. Det er selvsagt ingen god grunn til dette, men sportsfiskere er nå engang en overtroisk gjeng, og vi har klokketro på alt som har fungert tidligere. Sånn sett passer det som hånd i hanske at et lite rist i stangtuppen til Torbjørn kommer bare noen få minutter over midnatt. Spenningen stiger i båten når det blir gitt litt slakk. Så settes tilslaget med dødsforakt, og 20-30-punderen slår knute på seg. Her er det havål på gang, om den saken hersker det ingen som helst tvil.

Kampen blir knallhard, og Torbjørn er helt sikker på at den magiske tikilosgrensen kommer til å ryke. Fisken tar snøre på full brems ved to anledninger, og det er en rein drakamp som utspiller seg ute i høstnatten. Til slutt må likevel havålen kapitulere, og Jan håver sikkert. Litt skuffet må Torbjørn konstatere at det ikke er Gamle-Erik som har funnet agnet hans der nede i mørket. Fisken er absolutt brukbar, men mer sterk enn enorm. 7,4 kilo med reine muskler er likevel ikke til å kimse av.

Snørene går kjapt til bunns igjen, for nå kommer vi for alvor på hva som skjedde under skatefisket året før. Og jammen skjer det ikke igjen. Fem minutter etter at den første havålen har fått friheten tilbake igjen, melder Torbjørn om nok en havål. Denne er mindre, knappe tre kilo, men likevel rette sorten. Dermed er også denne turen som en suksess å regne.

Uslåelig statistikk

Og apropos regn: Det skal det bli mye av utover natten. Etter to havål i kjapp rekkefølge, åpner nemlig himmelens sluser seg over oss. Fremme på baugen biter Jan i seg været en stund, men til slutt må også han kapitulere, og søke ly inne i kahytten. Det fungerer for så vidt greit nok, for vi har god oversikt over stengene også innendørs. Dette hjelper likevel lite når fisket dør fullstendig ut.

Vi truer videre i flere timer, men i grålysningen har det ennå ikke skjedd noe mer. På dette tidspunktet har samtlige om bord hatt seg hver sin cowboystrekk fremme i foajeen, men alle er likevel nokså trøtte i trynet. Siden det er en god time inn igjen til båthavnen, og været er alt annet enn gjestmildt, pakker vi sammen med disse to havålene på samvittigheten. Vi konkluderer også med brukbar suksess, selv om det bare er yngstemann i båten som har fått fisk.

Hva neste års nattankringseventyr bringer er ennå ikke avklart, men det er dumt å bryte en god tradisjon. Håkjerring blir diskutert seriøst, for vi fisker nemlig ikke veldig langt unna deres hjemmebane. Det som i alle fall er helt sikkert er at sansene kommer til å være skjerpet når vi går inn i et nytt døgn. Statistikken vår taler nemlig et tydelig språk…

Fisketips:

Mange fiskeslag er nattaktive, men sluk og pilk fungerer jevnt over dårligere i mørket. Fiskene som jakter seint bruker i stor grad luktesansen i sitt næringssøk. Knekklys, Esca-dioder og andre kunstige lys kan likevel være med på å lokke fisken til å ta agnet ditt. Hvilket takkel og agn du bruker avgjør du selvsagt selv, men til piggskate og havål fungerer glidende takler med fisk som agn ypperlig. Både skatene og havålen holder seg stort sett ved bunnen, men det gjør også krabben. Om du er plaget med krabbe under havålfiske, kan det være en idé å fiske litt over bunn, for eksempel med et pulley- eller paternostertakkel. Skateagnet bør ligge på bunnen hele tiden. Ikke vær redd for å kjøre store agn. Dette er rovfisker, som får i seg det aller meste.

Viktig å huske på:

Å fiske fra båt om natten er spennende, men en må ta sine forhåndsregler. Nattdregging er nemlig ikke for folk som ikke er båtvant. Noen om bord i båten må ha kunnskap nok om båt til å kunne manøvrere den til land selv om sikten er dårlig. En legger seg heller ikke på anker uten fungerende lanterner. Husk at i mørket er alle katter grå, og en båt uten lanterne er umulig å se. Din første fisketur fra oppankret båt bør heller ikke skje om natten. Lær deg teknikken før du gir deg natten i kast.