En skal være nokså spesielt interessert for å driftfiske i en knops fart på 850 meters dyp med to kilo bly i enden av snøret, men det kan faktisk lønne seg.
Av: Endre Hopland
Det vakte oppsikt i sportsfiske-Norge da Geir Sundet vinsjet opp en blåkveite på 5,82 kilo fra Tromsøflaket tilbake i 2002. Den gangen var det nemlig mer eller mindre opplest og vedtatt at alt havfiske skulle bedrives på mellomdypt vann utenfor Fedje eller i Langesundbukta, og i enden av snøre skulle den henge en halvkilos svenskepilk og to røde Bull-gummimakker. Var du i festhumør kunne du til nød feste en makrellstrimmel på en av krokene, men der gikk grensen.
Å fiske målrettet med stang etter stor uer, blåkveite og isgalt på enorme dyp langt til havs utenfor kysten av Nord-Norge var nærmest uhørt. Likevel prøvde en liten gjeng galninger seg, inkludert arts- og specimenpioneren Geir Sundet. Satsingen resulterte i både norges- og verdensrekord på blåkveite for den gjennomtrivelige Tønsberg-kjempen, og helt uten å være klar over det banet han samtidig vei for det som noen år senere skulle bli den raskest voksende grenen innen norsk sportsfiske; artsfiske.
Norges- og verdensrekorden til Sundet ble stående som en påle i ni år, men 2. august 2011 ble den knust langt ned i støvlene. Da sendte nemlig Marcus Åhlund to kilo bly og et paternostertakkel med tre tandemopphengere egnet med makrell ned på 850 meters dyp utenfor Tromsø. I en knops driftfart var fisket svært vanskelig, men allerede på det første sleppet nappet det tungt 30-40 meter over bunn.
– Dette var den andre turen min til Tromsøflaket, og fisket var mye vanskeligere denne gangen på grunn av driften. Jeg kjente straks at det var tung fisk i andre enden, men mistenkte at det kunne være flere blåkveiter. Det var det kanskje også, men det var i alle fall bare en som kom opp. Den var til gjengjeld stor, sier Marcus Åhlund til Hooked.
Om bord i båten ble den massive blåkveiten veid til hele 12 kilo, men da fisken ble kontrollveid på godkjent vekt på fiskemottaket i Kvaløyvågen et døgn senere, var vekten nede i 10,8. Akkurat det brydde ikke fangstmannen seg så veldig mye om. Blåkveiten var nemlig likevel nesten dobbelt så stor som Sundet sin gamle norges- og verdensrekord.
– Fisken var «bare» 94 centimeter lang, men den var veldig tjukk. I løpet av turen til Tromsøflaket mener jeg det ble til sammen elleve blåkveiter, men det var bare denne ene som var stor, sier Åhlund til Hooked.
KNUSTE REKORDEN: Marcus Åhlund med den fantastiske blåkveiten på hele 10,8 kilo han tok på Tromsøflaket i august 2011. (Foto: Privat)
35-åringen er opprinnelig fra Grebbestad på den svenske vestkysten, men han har bodd i Tromsø de siste tolv årene. Her driver han Explore the Arctic AS, og hvert år sørger han for at hundrevis av turister får oppleve nordlys, hval, fjordlandskap og selvsagt også skikkelig nordnorsk havfiske.
Åhlund er også medlem av Team Sluk, en kompisgjeng som var tidlig ute med å omfavne variert og målrettet fiske etter store eksemplarer i sjøen, og som har en lang rekke kjempefisker på merittlisten.
Med turistene fisker Åhlund mest sei, torsk og kveite, men på fritiden er det gjerne artsfiske som får fokuset. Store rødspetter, steinbit og kveite er blant favorittene, og det er ikke få storfisker den dyktige svensken har på samvittigheten. Det å være innehaver av norgesrekorden på blåkveite synes han er moro, og han ser ikke for seg at den blir slått med det første.
– Nei, det skal nok litt til. Blåkveitene blir jo større enn dette, men problemet er at fisket er så vanskelig å få til. Ikke bare må en langt til havs for å finne plassene, men været må også være perfekt. Og selv om en skulle treffe slike forhold, kan likevel strøm ødelegge mye. Et annet problem er at en ikke får tid til så mange nedslepp i løpet av en tur, i all den tid en fisker tungt og veldig dypt. Som om ikke det er nok virker det som det går veldig mange to-fire-kilosfisker på hver større blåkveite. Jeg tror nok jeg traff veldig bra med denne her, sier Åhlund til Hooked.
Utenom rekordblåkveiten setter 35-åringen en kjempetorsk på 37,1 kilo og en bordplate av en kveite på 126 kilo som sine beste fisker, men han er alltid på jakt etter forbedringer. Bli ikke overrasket om du hører navnet Marcus Åhlund i forbindelse med digre fisker også i fremtiden…
En må ikke nødvendigvis langt til havs for å treffe på de store gytelangene. Denne enorme fisken ble tatt på stang i en av fjordarmene rett utenfor Bergen tirsdag.
Av: Endre Hopland
– Målet var først og fremst å slå gamlepersen på 15 kilo som jeg fikk fra Salhuskaien for mange år siden. Jeg hadde et håp om å bikke 20-tallet i år, men så stor lange som dette er slikt en egentlig bare drømmer om. Utvilsomt mitt livs fisk, sier Torbjørn Rongevær Hopland til Hooked etter å ha halt en lange på hele 32,3 kilo opp fra 100 meters dyp.
Vanligvis når vi i Hooked intervjuer fiskere om deres storfangster, må de selv fortelle detaljene fra turen. I dette tilfellet er situasjonen litt annerledes. Torbjørn er nemlig undertegnedes bror, og denne tirsdagen var vi begge på sjøen sammen med kompis Kristian Mæland. Og av opplagte årsaker hadde vi fjorden mer eller mindre for oss selv.
Gradestokken viste nemlig ni minus da vi la ut fra havnen i Isdalstø tirsdag morgen. Tar vi ti sekundmeter med østavind med i ligningen, er det ikke til å legge skjul på at det var rimelig kjølig å ferdes på sjøen denne dagen. Vel fremme på planlagt fiskeplass var faktisk både stenger og sneller mer eller mindre nediset, noe som er nokså spesielt her på våre kanter. Men fiskes skulle det. Selvsagt skulle det fiskes.
RIMELIG KJØLIG: Når isen ligger trygg på snellene, er det surt ute. (Foto: Endre Hopland)
Allerede på første drift satt en lange på rundt seks kilo hos undertegnede, men noe særlig mer enn dette skjedde ikke de første timene. Fem-seks resultatløse drift senere, begynte kulden og vinden å tære litt på humøret til enkelte om bord. Ting endret seg derimot drastisk da Torbjørn sin Hattifnatt-rigg plutselig hang igjen oppe på 100 meters dyp.
– Det er jo en klisjé, men jeg trodde faktisk at jeg satt fast i bunn, helt til bunnen begynte å bevege seg. Da skjønte jeg kjapt at det var en skikkelig fisk i andre enden, sier den erfarne fiskeren til Hooked.
TUNGE TAK: Noe alvorlig digert har tatt agnet til Torbjørn Rongevær Hopland på 100 meters dyp. (Foto: Endre Hopland)
Kampen med kjempen i dypet ble seig, men den myke Kenzaki-stangen til Torbjørn gjorde absolutt jobben. Sakte men sikkert steg fisken mot overflaten, og da den til slutt fløt opp med buken i været noen meter fra båten, ble det stille om bord. Denne fisken var ikke bare stor. Den var svær!
Selve landingen ble udramatisk. Undertegnede fikk kjapt kveitekroken i underkjeven på fisken, og snart lå den massive skapningen på dekk. Samtlige om bord var målløse. Målebåndet viste en lengde på «bare» 161 centimeter, men med et rundmål på latterlige 84 centimeter, var det liten tvil om at dette var en alvorlig tung fisk. 25-kilosvekten gikk da også rett i error lenge før hele den var løftet klar av dørken. Her måtte det grovere skyts til.
ENORM FISK: Torbjørn Rongevær Hopland med sitt livs fisk. (Foto: Endre Hopland)
Samtlige om bord var enige om at det ikke hadde mye for seg å fiske videre etter en fangst som dette. I stedet la vi kursen mot Bergen sentrum, slik at vi kunne få tak i en kraftigere vekt.
Kristian er medeier i fiskeutstyrsbutikken Campelen på Bryggen, som også produserer den spesiallagde riggen fisken tok på. I butikken har de vekter som kan veie det meste en kan få på stang i Norge, og noen minutter etter at vi klappet til kai, fikk vi kontrollveid kjempefisken midt på Bryggen, med 50 turister og tilfeldig forbipasserende som måpende tilskuere.
Vekten stoppet på fantastiske 32,3 kilo, noe som er alvorlig drøyt med tanke på at fisken var 161 centimeter lang. Det tas noen langer over 30 kilo i Norge hvert år, men de er stort sett alltid ganske mye lengre enn denne fisken. Dette her var i sannhet en virkelig trinn dame, med seks liter rogn og minst like stor lever innabords.
SOLID ROGN: De to rognposene i kjempefisken fylte en seksliterspose. (Foto: Endre Hopland)
– Det er jo en helt latterlig fisk, og en hele opplevelsen var fantastisk. Kjøttkvaliteten var for øvrig super, og både filetene og rognen blir mat, forteller fiskeren.
Det tas noen få langer over 30 kilo på stang i Norge hvert år, men disse fiskes nesten utelukkende ute i havet. Fjordlanger på over 30 kilo hører en sjelden om, men de finnes altså. For ordens skyld er norgesrekorden på lange 46,7 kilo, tatt av Wolfgang Götz i havet utenfor Hitra i april 2012. Denne fisken var 182 centimeter lang. Torbjørn sin fisk mangler en del på denne, men med samme lengde hadde den nok vært helt i nærheten vektmessig.
For de fleste av oss sportsfiskere handler vinteren om overlevelse. Vi venter på neste sesong. At isen skal gå og at våren skal komme slik at favorittvann og elver igjen skal bli tilgjengelige. I praksis har vi tre valg i denne perioden; youtube og andre former for dagdrømming, saltvannsfiske eller isfiske. En kombinasjon av disse tre er selvfølgelig lov. Isfiske i januar er for de mer spesielt interesserte, men nå i mars/april er det en utrolig trivelig form for friluftsliv. I den anledning har vi testet tre isfiskekombinasjoner fra Pure Fishing.
Vi har testet Abu Garcia’s Veritas 2.0 Ice og Volatile Ice, samt Shakespeare Ugly Stik Gx2 Ice. Veritas og Ugly Stik fikk vi levert som komboer, mens vi fikk med en Abu Black Max til Volatile. Vi fikk Fireline til snellene, mer om det senere i artikkelen.
Fra toppen: Shakespeare Ugly Stik GX2 Ice combo, Abu Volatile Ice med Abu Black Max og nederst Abu Veritas Ice Combo.
Abu Garcia Veritas 2.0 Ice:
Veritas fikk en oppgradering i 2016. Dags artikkel om den finner du her. Samtidig dukket det også opp en modell for isfiske. Stanga er ca 70 cm lang, men bortsett fra det er det overraskende lite ved designet som skiller den fra originalen. Vi kan legge til at det finnes to forskjellige versjoner av denne i Norge, hvor forskjellen er noen centimeter i lengde.
Abu har valgt legge litt ressurser på design, og sammenlignet med mange andre isfiskekombinasjoner ser dette veldig bra ut. Veritasstanga er bygget på nano-teknologi som betyr at den har hentet materiale og inspirasjon fra serien for fiske i sommerhalvåret. Stanga består av 24T grafitt og har ringer i rustfritt stål med innlegg i aluminium, som gjør at de tåler en trøkk. Håndtaket er i behagelig EVA, som holder seg varmt og komfortabelt selv under norske vintre.
EVA-håndtak, minimalt med materiale for å redusere vekt, samt Micro Click snellefeste (strikken på bildet brukes under meite for å kompensere for åpen bøyle).
Gode komponenter er viktig for kvalitetsfølelsen, og ikke minst er et skikkelig snellefeste absolutt en fordel i forhold til noen brede gummibånd. Abu lanserte et nytt snellefeste til denne serien. Patenten heter Micro Click, og innebærer at ringen man dreier på for å skru fast snella har fått klikkfunksjon. Resultatet er at man får hakk som holder igjen ringen slik at snella ikke løsner ved bruk.
En annen del av moderne design er delt håndtak og synlig klinge. Det ser flott ut, men kan bli litt kjølig uten hansker på de kaldeste dagene.
Abu har paret stanga med en passe enkel haspelsnelle i 500-størrelse. Snella har en overraskende god brems, i forhold til størrelse, som under vårt fiske har fått bryne seg på gjedder i snipeklassen. Bremsen er grei å justere, og helt klart et bra alternativ til andre haspelsneller i budsjettklassen.
Aksjonen i stanga er ganske myk. Den er ikke progressiv og kan nok kalles helaksjon, uten noen definert rygg. Når man belaster den, for eksempel ved gjeddemeite, bøyer den seg helt inn til snellefestet. Til gjengjeld har man her en kombinasjon som passer utmerket til lettere isfiske også. Abborfiske med balanse eller en liten lipless crankbait som alternativ til standard balansepilk fungerer meget godt.
Til og med litt tyngre mormyshkaer fungerer fint. Fordelen er at man kan kjøre fisken på en vanlig stang og snelle i stedet for å dra opp sena fra pilkestikka for hånd. Vi har funnet denne komboen til 700 kroner i Norge, noe som må sies å være en god pris for et sett av slik kvalitet.
Myk klinge, med god følsomhet gjør at den håndterer balansepilk med opphenger bra. Neste sesong skal den få bryne seg på røyeblinker!
Abu Garcia Volatile Ice:
Volatile er en anerkjent predatorserie, og kommer også en versjon for isfiske. Her snakker vi for eksempel meitefiske etter abbor eller gjedde, med snellefeste for multiplikatorsnelle. Vi har fisket med balansepilk og vanlig vertikalpilk, men vår mening er at triggerdesignet på stanga gjør den veldig godt egnet til statisk meitefiske.
Slank hanngjedde over maksmålet en mild februardag…Klassisk triggerfeste, skrufeste foran snella og EVA-foam på håndtaket. Et godt sammensatt snellefeste.
Stanga har en lengde rundt 80 cm, og er da litt lenger enn Veritas. Når det gjelder kjøring av fisk har denne også fått bryne seg på sinte smågjedder og takler jobben meget bra. Stanga har halvaksjon, og dermed en definert rygg som takler fisk av litt størrelse greit. Designmessig er den tiltalende, og i likhet med Veritas mer velgjort enn de fleste enkle isfiskekomboer man får kjøpt i Norge.
Volatile Ice ser ut som de mer kjente stengene i serien og ser, etter vår mening, ganske eksklusiv ut!
Med Volatile og Veritas har Abu tatt et steg mot mer eksklusive isfiskestenger slik man gjerne ser fra det amerikanske markedet hvor moderne isfiske er mer en livsstil enn et tidsfordriv. For de som ønsker å prøve seg på isfiske eller vil oppgradere de gamle stikkene er begge Abu-komboene veldig gode valg. Som Veritas er Volatile også bygget på nano-teknologi, 24T grafittklinge med ringer i rustfritt stål med aluminium innlegg. Den har EVA-håndtak, men i motsetning til Veritas et mer standard snellefeste uten klikkfunksjon, men med EVA-foam. Der veritas føles noe kald får man her foam å holde på.
Abu Black Max lavprofil gjør seg godt sammen med Volatile Ice. Denne komboen ligger godt i handa under kjøring av fisk.
Vi kombinerte Volatile-stanga med en Abu Garcia Black Max, ei snelle vi har god kjennskap til fra fiske i sommerhalvåret. Det er en lavbudsjettsnelle, men den får jobben gjort enten du fisker på isen eller åpent vann.
Volatile Ice virker ikke å være tilgjengelig som kombo, men stanga finnes i norske butikker til 400 kroner, og kan settes sammen med din favoritt multiplikatorrulle. Ei multiplikatorsnelle som gjør jobben til isfiske kan man få kjøpt til noen hundre kroner, og gjør at man kan få en kombo i prisklassen til Veritas. Også et meget godt kjøp i våre øyne.
Ugly Stik Gx2 Ice:
Med navnet Ugly Stik forbinder vi robusthet pakket inn i en lavere pris enn tilsvarende stenger fra andre merkenavn. Deres isversjon er intet unntak, og her får man faktisk den råeste stangtuppen av alle tre stengene.
Ugly Stik i kamp mot nok ei gjedde. Meget følsom tupp med støtte i en solid rygg.
Stanga har, som de to Abu-stengene EVA-håndtak. Den har de etterhvert så kjente Uglytuff-stangringene som Shakespeare er så kjent for. Disse er laget i ett stykke rustfritt stål, og har vist seg å være meget solide ringer beregnet for tøft bruk. Stanga kombinerer karbonfiber med glassfiber, som gir en sterk og sensitiv stang.
Selve stangtuppen er laget i glassfiber som gir en meget myk og følsom tupp, samtidig som at den tåler meget røff bruk. Kombinert med en god rygg gir dette en stang som gjør kjøring av fisk til en lek. Selve stanga er ca 76 cm lang, og legger seg midt mellom de to stengene fra Abu. Ugly Stik komboen leveres med en haspelsnelle fra Shakespeare-Fishing, som ikke kan skilte med like mange kulelagre som snella på Veritas’en, uten at vi har testet over så lang tid at vi kan si noe om forskjellen på nettopp dette. Den kjennes dog ikke like stram som Abu-snella og bremsen er heller ikke like jevn.
Shakespeare sin haspel har fine røde detaljer som matcher designet på snellefoten. Snella strammes i likhet med Veritas og Volatile foran snellefoten. Dette fungerer bra, selv om designet på snellefestet ikke er like slående som Abu sine!
Når det er sagt så gjør den jobben, og på siste fisketuren kjørte vi godt over halvparten av gjeddene på nettopp denne komboen, til tross for at det var fem andre komboer i arbeid rundt omkring på isen. Det er ikke noen tvil om at denne stanga, og snella, har et enklere design enn de to komboene vi har kjørt med fra Abu. Vi har hatt mye moro med dette oppsettet, og det kommer til å bli brukt flittig de neste sesongene. Settet koster 500 kroner, mens stanga kan kjøpes løst for 300 kroner. Dette er med andre ord mye for pengene, akkurat som med utstyret fra Abu.
Et navn forbundet med røff bruk. Vi forventer at denne stanga tåler en trøkk som sine større familiemedlemmer!
Om sneller til isfiske:
Veritas og Ugly Stik kom som nevnt som komboer, altså med tilhørende sneller. Snellene er for oss helt ukjente og plukket ut for å passe disse stengene. Snella som sitter på Veritas virker veldig tight og fin, og bremsen er ganske jevn. Alt i alt vil vi si den leverer bedre enn forventet når vi snakker om en kombo til noen hundrelapper. Alternativet er å kjøpe en litt bedre budsjettsnelle til like mange kroner som denne komboen koster, og det er ikke sikkert at vil gi noe særlig mer glede!
En godt matchet kombo med påspolet Fireline godt synlig ved isfiske.
Snella som sitter på Ugly Stik virker litt svakere enn Abu sin, men den leverer en jevnere brems og gange enn sneller vi har brukt sammen med andre isfiskekomboer i denne prisklassen tidligere. Alt i alt vil jeg si denne fungerer bra til dette bruket.
Den minst imponerende snella av de tre vi har fått låne er fortsatt et veldig godt alternativ, og har fungert prikkfritt under vinterens fiske.
Abu Black Max trenger neppe noen videre introduksjon, men her snakker vi snelle i budsjettklassen, og milevis fra toppsjiktet. Vi har testet en slik av 1. generasjon på både abborfiske og gjeddefiske på sommeren, og den takler dette greit så lenge man holder seg unna tyngre baits. Den er definitivt god nok til både aktivt isfiske og ismeite. Fordelen med en multiplikator kontra haspel er klar ved ismeite i den forstand at man kan frikoble spolen uten at sena raser av pga. vind. (Tips; på haspelsneller lønner det seg å sette en strikk rundt klingen på stanga som lina kan legges innom når man meiter).
En fordel med en litt rimeligere snelle under isfiske er at kombinasjonen olje og minusgrader påvirker snellene negativt. Jo finere snellene er, desto tightere er alle klaringer. Alt skal rotere lett og fint, uten slark. Når det blir kaldt blir oljen treg og gjør at snella stivner. Derfor er ikke dyre, påkostede sneller nødvendigvis veien å gå hvis man skal fiske i januar.
Til snellene fikk vi med Fireline av den nyeste typen. Dette er standard multifilament, men med oppgradert coating, eller belegg rundt fibrene. Fordelen med coating er at det hindrer vann å trekke inn i sena som i sin tur ødelegger oppbyggingen og nærmest «sprenger» fibrene i stykker.
Multifilament forbindes med høy bruddstyrke i forhold til diameter, og de siste årene har coating gjort at dette er alternativer også om vinteren.
Hvorvidt man velger å bruke multifilament, mono eller fluorocarbon som line ved isfiske er smak og behag. Dersom det ikke er altfor kaldt fungerer multi utmerket, mens vi nok kommer til å sette på mono eller FC til neste sesongs røyefiske da dette gjerne foregår under den kaldeste delen av vinteren.
Hva er bruksområdene?
Siden alle tre stengene har noe ulik aksjon, har de også styrken sin på forskjellige områder. Vi har kjørt smågjedder på alle tre stengene, og det klarer de uten problemer. Dette er ikke stenger man tar med på isen om målet er å bryte den beryktede 10-kilosgrensa på gjedde, snarere et artig supplement til de stive storgjeddestengene. Vi vil heller påstå at dette er stenger man tar med på isen for å fiske de mest tallrike fiskene våre, abbor, ørret, røye og smågjedder.
Selv om stengene ikke er beregnet for de største saltvannsfiskene våre kan de likevel by på hyggelige opplevelser på fjordisen. Skulle du da få på en større torsk eller annen tung saltvannsfisk blir vi ikke overrasket om du klarer å lande den. Alt handler om å kjøre fisken på best mulig måte, og bruke bremsen riktig.
Som vi skrev tidligere er en av tre triggerstang, og etter vår mening best til meitefiske. Dette er en smakssak, og noen vil sikkert synes det er vel så ålreit å fiske aktivt med trigger som haspel. Fordelen med haspel når man fisker aktivt er at man kan holde den i såkalt pistolgrep, som gir en veldig god og avslappende vinkel på håndleddet.
Multifilament forbindes med høy bruddstyrke i forhold til diameter, og de siste årene har coating gjort at dette er alternativer også om vinteren.
Litt større avstand til hullet enn ved bruk av tradisjonelle stikker, men i motsetning til stikkene får man overført bevegelser under isen til håndleddet desto bedre med en slik stang. legg forøvrig merke til hvordan stanga holdes. For en mer avslappet håndleddsposisjon kan man gjerne holde rundt snellefoten i såkalt pistolgrep!
Et annet punkt man må ta hensyn til ved valg av kombo er hvor lang stang man ønsker. Det er ikke store forskjellene på de vi har testet, med Veritas rundt 70 cm, Volatile på 80 cm og Ugly Stik et sted i midten. Her bør man gjøre en vurdering av hva man foretrekker når det gjelder å sitte tett på hullet og ha mest mulig stangrygg å kjøre fisk med.
Med en lengde rundt 80 cm har man fortsatt god oversikt over hva som skjer i den kritiske fasen mens fisken er ved iskanten.
Hvorfor investere i en slik kombinasjon til isfiske?
Ingen storgjedde, men artig å kjøre på lett utstyr! 🙂
Som alt annet sportsfiske er det mye fokus på utstyr også blant ivrige isfiskere. Mens konkurransefiskerne nok kommer til å sverge til tradisjonelle, korte stikker også i årene som kommer skal man ikke se bort fra at de som tar en tur på isen for selve fiskeopplevelsen kan få mer moro ut av en dedikert isfiskekombo.
Der konkurransefiske på is handler om å få mest mulig fisk, handler sportsfiske mer om opplevelsene. Disse vil utvilsomt forsterkes gjennom å bruke bedre og mer følsomme stenger. Vil du kjenne motstanden i fisken, er det lite som slår en god isfiskestang med en responsiv klinge. Der presterer alle tre komboene meget bra på hvert sitt vis.
KJEMPEØRRET: Femundsmarka byr på både mye og stor fisk, men kjemper som denne er det litt vann mellom.
(Foto: Morten Aas, Engerdal Fjellstyre)
Hei!
Jeg og noen venner har veldig lyst til å ta en langhelg på fjellet med telting og fiske til våren/sommeren. Jeg lurte på om dere kanskje hadde noen tips til hvor det kan vært fint å dra for å finne et fjell hvor man kan parkere bilen, og gå en time eller to på søken etter fiskevann i åpent landskap? Gjerne 1-3 timer kjøring fra Oslo. Planen er å finne et sted hvor man kan campe i 3-4 dager uten å bli løpt ned av turister.
– Mvh Joakim
Hei du!
Gausdal, Atna, Kjemsjøen og Engerdal er alle veldig flotte omåder som ligger ca. 3 timer fra Oslo. I Gausdal kan dere fiske ørret, røye, gjedde, abbor og sik med ukekort fra 200 kroner. Flere detaljer finner du her. Atnavassdraget ligger ca. 25 mil fra Oslo. Her kan du fiske ørret, røye og harr i flotte omgivelser. Flere detaljer finnes her.
På fjellet, i vakre omgivelser midt mellom Alvdal og Folldal, ligger Kjemsjøen. Her finnes ørret og røye å fiske etter. Flere detaljer finner du her. Personlig vil jeg også anbefale fisket og villmarka i Femund Engerdal.
Her kan en velge blant 900 sjøer, tjern, bekker, elver og åer i Femund og Engerdals villmark, et område viden kjent for sitt gode fiske og særegne landskap. Flere detaljer finnes her. God tur og skitt fiske.
– Mvh Gudmund Nygaard, innlandsfisker og villmarksentusiast
FOKUS PÅ VILLAKS: Programleder Kenneth Bruvik (t.v.) og store deler av produksjonsteamet til Pandora Film har i to og et halvt år jobbet med dokumentarserien Den fantastiske villaksen som har premiere på NRK1 kommende tirsdag. (Foto: Endre Hopland)
Til enhver tid svømmer det mellom 300 og 400 millioner laks i norske farvann, men bare en halv million av disse er villfisk. Samtlige ville fått plass i tre oppdrettsmerder.
Av: Endre Hopland
– Dette er tall som gir et veldig godt bilde på hvordan villaksbestanden ser ut i dag. I løpet av de siste 30 årene har totalbestanden av atlantisk villaks blitt halvert, og det er rett og slett en veldig dramatisk og utrolig trist utvikling. Noe må gjøres, og det må gjøres nå. Det er snart for sent, sier fiskeentusiast, miljøkriger og programleder Kenneth Bruvik til Hooked etter å ha vist de to første episodene av storsatsingen Den fantastiske villaksen for inviterte gjester i kinosal fem på Magnus Barfot i Bergen torsdag kveld.
Den fantastiske villaksen er en Pandora Film-produsert dokumentarserie i fire deler som har premiere i populære Ut i naturen på NRK1 kommende tirsdag. Som navnet tilsier er det villaksen det hele handler om, men mer presist er hovedfokuset på hvorfor den unike villaksstammen i Atlanterhavet sliter.
Hvor mye laks som ble fisket ulovlig er umulig å si, men trolig er mørketallene store. Hvor mange fisker som bukket under på grunn av lus, sykdom, forurensing eller mangel på byttefisk før de nådde tilbake til sine fødeelver, er det heller ingen som vet. Det vi derimot er sikre på er at et urovekkende stort antall norske elver ikke lenger er trygge og gode gyteplasser for villaksen. Til det er andelen rømt oppdrettsfisk i elvene altfor stor. Genene til villaksen vannes i stadig større grad ut, og i enkelte elver er det knapt ren villaks igjen i det hele tatt.
Granvinelva i Hardanger er et godt eksempel på dette. Her ble det i 2016 fanget ti laks under stamfiske. Syv av disse var oppdrettsfisk som måtte bøte med livet. Det er 70 prosent av totalen. De tre villfiskene som ble fanget var alle hunner, og selv om det ble lagt ned en formidabel innsats for å finne en hannfisk til disse, måtte de lokale ildsjelene til slutt gi seg på tap, og sette hunnfiskene tilbake igjen i elven uten at de ble strøket. Håpet er selvsagt at de klarte å finne seg hannfisker på egenhånd, men oddsene for at dette skjedde er dårlige.
SNEAK PEEK: Trosdag kveld fikk inviterte gjester se de to første episodene av Den fantastiske villaksen på Magnus Barfot i Bergen. (Foto: Endre Hopland)
I dokumentarserien som skal gå på NRK1 de neste fire tirsdagene, tar programleder Bruvik oss med på en reise langs hele den langstrakte kysten vår. Vi får også bli med til blant annet Island og Tyskland, to land som har behandlet laksen sin på vidt forskjellige måter. Resultatet er at Island i dag er i verdenstoppen når det gjelder sportsfiske etter atlantisk villaks, mens Tyskland har fullstendig laksetomme elver.
Serien som nå skal vises for hele det norske folk er en produksjon utenom det vanlige. Rent visuelt er den fantastisk flott å se på, med masse droneshots og slow motion-bilder av laks på vandring, snedig klippet sammen til et format som faktisk funker fint på kino, også. Det er likevel innholdet som er viktigst, og også her blir vi vitne til noe unikt i norsk sammenheng.
Pandora Film har nemlig tatt mål av seg å belyse absolutt alle utfordringene villaksen står ovenfor, og slikt er sjelden vare. Vanligvis ropes det nemlig høyt om ett eneste problem, og hvor enkel løsningen faktisk er. Litt avhengig av hvilken leir en tilhører, er dette problemet vanligvis oppdrettsnæringen, sjølaksefiskerne eller fang og slipp-fiskere som «leker med lakseliv» langs elvebreddene.
Felles for alle leirene er at de mener at de har rett, og det har de nok også. I alle fall litt rett. Hele gjengen. Og det er det som er skremmende. Legger en til faktorer som stigende havtemperatur, kraftutbygginger, mindre byttefisk, flere rovdyr og nye sykdommer og parasitter, begynner nemlig listen over store utfordringer for villaksen å bli veldig lang. At vår unike fiskeart jobber mer eller mindre i konstant motbakke fra klekking til kakking, hersker det faktisk ingen som helst tvil om.
For Kenneth Bruvik sin del har de gode to og et halvt årene med prosjektjobbing vært en emosjonell berg-og-dal-bane. At den alltid engasjerte strilen har følesene på utsiden av kroppen er ikke noe nytt, og han skammer seg heller ikke over å ha felt tårer i både glede og sinne i beste sendetid. Jobben med Den fantastiske villaksen har likevel satt dypere spor enn noen annen produksjon han har vært med på.
– Det har vært så gale at jeg helt seriøst har vurdert å slutte å fiske laks. Når en på nært hold får se hvor hardt villaksen sliter, og hvor utrolig mange dugnadstimer ildsjeler over hele landet legger ned for å holde liv i sin lokale elv, ofte nesten mot umulige odds, da begynner en å tenke. Det har vært mye sinne og tårer i løpet av produksjonen, men også fantastiske opplevelser, sier Bruvik til Hooked.
I likhet med produksjonsselskapet er han veldig spent på mottakelsen serien vil få. Han regner med ris fra flere leirer, men etter årevis med begge beina midt oppi de store miljøproblemene knyttet til fisk og fiske i Norge, er dette noe han har rygg til å tåle.
– Det som var viktig for oss var å vise villaksen fra alle dens sider, og få fokus på alle utfordringene den har. Det synes jeg vi har klart, selv om vi har klippet vekk så mye stoff at vi fint kunne hatt en episode til. Jeg har et håp og et ønske om at folk skal bli sittende og tenke etter å ha sett denne serien, og at flere skal forstå alvoret i saken. Det er nå vi har mulighet til å redde villaksen vår. Vi får ikke en ny sjanse, sier Bruvik til Hooked.
Den fantastiske villaksen har altså premiere tirsdag 27. februar på NRK1 klokken 19.45. Programmet blir også tilgjengelig på NRK nett-TV. Traileren for den firedelte dokumentarserien ser du i playeren under:
Siden 2011 har Havforskningsinstituttet sluppet den årlige rapporten «Risikorapport norsk fiskeoppdrett». Også i år var konklusjonen at de største risikoene for miljøet innen norsk fiskeoppdrett er lakselus og rømt fisk, men det er også betydelige utfordringer med fiskevelferd og dødelighet.
Rømt fisk vet vi har innvirkning på genene til de særegne villaksstammene, da rømt fisk svømmer opp i elvene våre og kan gyte med villaks. Dette truer den genetiske integriteten til de ville stammene med laks.
I fjor hadde laksenæringen et formidabelt lavt antall meldt rømt fisk, men allerede innen dette innlegget er ferdig skrevet har det rømt nesten like mye fisk som i 2016 (126.000), selv om noen av disse rømningene ikke enda er tallfestet vet vi at taller er høyt, da det fra Marine Harvest sitt anlegg ved Nærøy rømte hele 56.000 laks. I Fusa 31 Januar hadde vi også en stor rømming i slutten av Januar, men denne med ubekreftet antall per dags dato.
Så ja, rapporten har absolutt rett, rømt fisk er en trussel som er høyst reell.
Lusesituasjonen som blir beskrevet i rapporten er direkte trist å lese, spesielt for oss som holder til på Vestlandet. Hordaland og Sogn og Fjordane kommer desidert verst ut. I Herdlefjorden er det estimert en dødelighet på 74% på utvandrende smolt, i Samnangerfjorden 98%! Dette er hårreisende å lese.
I henhold til trafikklyssystemet lyser det rødt på Vestlandet, det skulle tilsi ingen vekst, men reduksjon i biomasse. Allikevel ligger det inne søknader om vekst fra en rekke oppdrettsselskap som ligger inne i den røde sonen. Hvordan vil ministeren forholde seg til disse.
Sjøauren blir som oftest «glemt» i disse sammenhengene. Målingene her er gjort i forhold til laksesmolt. Sjøauren oppholder seg i disse områdene store deler av tiden de ikke er i elvene våre. Det vil si sjøauresmolten blir angrepet og den voksne sjøauren blir utsatt for enorme mengder lus konstant.
Løsningene for lus og rømming finnes, det er flere FoU-anlegg som prøves ut langs kysten vår i dag. Men det går for tregt. Dør så store mengder smolt som det skisseres vil det ikke ta lange tiden før man vil merke drastisk nedgang i vill laks og sjøaure i elvene våre.
I et innlegg i Bergens Tidende Oktober 2016 spurte jeg Per Sandberg om det lusesituasjonen og rømte fisk, da svarte du at landbaserte anlegg ikke var løsningen og at verktøykassen var full. Hva svarer du da nå?
Og hva tenker Miljøvernminister Elvestuen, all honnør for Genbanken i Hardanger, det var en etterlengtet og god nyhet. Men hva er den endelige løsningen for de ville laksefiskene våre, dagens lusesituasjon og rømningstall er ikke bra nok. Vi trenger en beredskap og vi trenger den nå.
Vi trenger en fiskeriminister og en miljøvernminister som tar varslene fra Havforskningsinstituttet alvorlig, og kommer med tiltak. Hvis Verktøykassen er full så bruk den!
Fiskekortene i fluesonen i populære Vangrøfta ble lagt ut for salg denne uken. Det selges bare ti kort per døgn, så her gjelder det å være kjapp.
Av: Endre Hopland
Vangrøfta, som renner gjennom kulturlandskap i den vakre fjellbygden Dalsbygda 650 meter over havet, er ikke en elv der storfisken står i kø for å bite. Likevel finnes det skikkelige ørretkubber her, og i og med at det er få fiskere i elven om gangen, øker sjansene dine for å treffe betraktelig. I Vangrøfta kan rn oppleve et spennende og godt tørrfluefiske, men som de fleste andre steder spiller forholdene en stor rolle.
– Vi har ikke mulighet til å selge fiskekort i Vangrøfta på bakgrunn av søknad, eller selge kort slik at disse blir mest mulig rettferdig fordelt. Siden det her er et begrenset antall fiskekort, er det ikke fiskekort til alle i enkelte perioder. Dette kan selvsagt være frustrerende, men samtidig er nok nettopp denne begrensningen en årsak til at elven er svært populær, melder kortformidler Fishspot på egne nettsider.
Vangrøfta er kjent for sin gode bestand av ørret med relativt god gjennomsnittsstørrelse, og det fanges ofte fisk på rundt kiloen. Årlig dukker det også opp langt større eksemplarer. I elven er det opprettet en egen fluesone som er rundt 15 kilometer lang, og det er altså på denne strekningen det bare selges ti fiskekort per døgn.
Vannstanden i Vangrøfta blir raskt påvirket av både tørke, nedbør og snøsmelting, og elven kan gå raskt både opp og ned.
– Dette påvirker selvsagt fiskeforholdene. Om det er ok fiskeforhold vil en normalt klare å finne vakende fisk, men det er ikke sikkert du klarer å lure den til å ta en kunstig flue, melder Fishspot.
Fiskekortene koster 220 kroner per døgn, og kan kjøpes både på internett og på utsalgssteder i distriktet.
HÅP FOR VILLFISKEN: Regjeringen har bestemt at det likevel skal opprettes en genbank for villaks og sjøørret i Hardanger. (Foto: Miljødirektoratet)
Regjeringen går imot sitt eget forslag til statsbudsjett, og har nå bestemt seg for å opprette en genbank for vill laksefisk i Hardanger.
Av: Endre Hopland
Da regjeringen la frem sitt forslag til statsbudjett i oktober i fjor, var det satt av null kroner under posten for nødvendig opprusting eller fortsatt innsamling til genbanken i Hardanger, en post som ble opprettet for å ivareta de ville laksefiskene i landets mest intense oppdrettsområde. Dette harmonerte dårlig med forrige statsbudsjetts bestemmelse om at det skulle opprettes en genbank i stedet for å innføre en strengere regulering av oppdrettsvirksomheten i fjorden. Nå har altså de norske styresmaktene ombestemt seg igjen.
– Tilstanden for mange laksefiskbestander i Hardanger er så dårlig at det er nødvendig å sikre dem. En genbank gjør at vi kan bygge opp igjen bestandene av laks og sjøørret i Hardanger så snart forholdene ligger til rette for det, sier klima- og miljøminister Ola Elvestuen.
Han understrker samtidig at Norge har et særskilt ansvar for villaksen som hver sommer vender tilbake til elvene de ble klekket ut i.
– Derfor har regjeringen vedtatt å etablere en genbank for laksefiskbestandene i Hardanger. Slik sikrer vi at det vil være lokale bestander av vill laks og sjøørret i Hardangerfjorden også i framtiden, sier Elvestuen.
Villaksbestandenes tilstand måles etter den såkalte Kvalitetsnormen for villaks. Seks laksebestander i Hardanger har blitt vurdert etter denne, og tilstanden hos samtlige er svært dårlig. Analyser utført av Vitenskapelig råd for lakseforvaltning viser stor påvirkning fra lakselus og stor eller moderat påvirkning fra rømt oppdrettslaks hos alle de seks bestandene.
Ifølge Regjeringen var det økte kostnadsoverslag i 2016 som gjorde at det ikke ble funnet rom for å bygge en genbank som planlagt allerede da.
– I budsjettet for 2018 bevilget Stortinget mer penger til vannmiljøtiltak, og derfor har det nå likevel blitt mulig å etablere en genbank. Det vil nå bli gjennomført en ny konkurranse i tråd med anskaffelsesregelverket, sier Elvestuen.
Det er ingen statshemmelighet at den forrige regjeringen og daværende klima- og miljøminister Vidar Helgesen møtte hard kritikk fra både Norske Lakseelver, NJFF, Hardangerfjord Villfisklag og miljøbevegelsen for sin mangel på engasjement for utrydningstruede laksestammer i Hardanger.
Norske Lakseelver, som organiserer over 90 norske, lakseføredne elver, mener det ferske vedtaket om å starte byggingen av en genbank for villaksen og sjøørreten i Hardanger er et tydelig signal om at den nye klima- og miljøministeren mener alvor.
– Vårt inntrykk var at Helgesen heller lyttet til oppdrettsindustriens talsmenn som bagatelliserte situasjonen, fremfor å lytte til eget fagdirektorat og forskerne, sier generalsekretær Torfinn Evensen i Norske Lakseelver.
Han berømmer minister Elvestuen for en klok og riktig avgjørelse i genbank-saken.
– Elvestuen har vist seg som en handlekraftig minister som har tatt oppgaven med å bevare utryddingstruede arter Norge har et spesielt ansvar for på alvor. Villaksen er på en måte Norges panda. Nå ser vi frem til flere gode grep fra en minister som er tydelig i sitt arbeid for villaksen. Dette er en gledens dag, sier Evensen.
