I 30 år har Geir Sundet og Ingar Heum fartet land og strand rundt sammen, på jakt etter store og merkelige fisker. Åremålsdagen ble selvsagt markert slik de to kompisene liker det aller best, med agn i sjøen i en blikkstille Vestlandsfjord.
Av: Endre Hopland
Geir Sundet og Ingar Heum er to av de virkelige pionerene innen det norske arts- og specimenfisket. De siste årene er dette en fiskeform som har vokst seg stor her til lands, og så og si hver eneste måned kan en lese om fangster av merkelige fisker i de aller største nettavisene i Norge. Selv vanlige mennesker har i dag hørt om artsfiske, og vet at det finnes andre fiskeslag enn laks, torsk, makrell og ørret i vårt langstrakte kongerike. Slik var det ikke da Geir Sundet og Ingar Heum var på sin første fisketur sammen i mai 1987.
– Vi fisket sammen for første gang for akkurat 30 år siden i disse dager. Dette var en meitetur i Drammenselva som resulterte i stam, vederbuk og brasme. Den gangen var det ikke mange som fisket slike fisker, og vi ble faktisk kjent gjennom en kontaktannonse i Jakt og Fiske året før. Dette var jo lenge før Facebook, erindrer Heum.
Sundet, som er fra Tønsberg, hadde på dette tidspunktet bodd en del år i Troms, og var på denne tiden kjent som norgesrekordgrossist og en svært allsidig sjøfisker. Alle som leste datidens tryke villmarkslektyre visste godt hvem den digre mannen med alle de snåle fangstene og norgesrekordene var.
– Da Geir skulle flytte hjem igjen, ønsket han å satse på moderne meite. Jeg hadde drevet med dette i noen år allerede, og siden jeg bodde i Larvik og var interessert, tok jeg opp hansken, sier Heum til Hooked.
Dette skulle altså bli starten på et foreløpig 30 år langt vennskap, med lassevis av gode fiskeminner i bagasjen. De første årene fisket de to mye forskjellig sammen, men særlig moderne meite, kystmeite og ikke minst gjedde og gjørs i Akersvannet var soleklare favoritter. De to var også blant de aller første som avdekket det enorme potensialet på gjørs i vannet.
– Vi fisket også mye etter rare arter som ålekvabbe, skrubbe, knurr og slikt. Dette var det ikke mange som drev med den gangen, og vi har fått mange merkelige blikk opp gjennom årene. En del senere, kanskje i 2000/2001, satset vi også målrettet etter småflekket rødhai, og fikk etterhvert mange av disse, forteller Heum.
I dag er småflekket rødhai en av signaturartene i fjordene østafjells, og da spesielt i Oslofjordsystemet. Årlig reiser artsfiskere fra hele landet til området for å prøve å krysse av den stilige vesle haien på listene sine. Kursen ble altså staket ut av Sundet, Heum og et par andre pionerer, før tråden ble tatt opp igjen av yngre krefter en del år senere.
– Vår første ekspedisjon på havet var til Ålesund tilbake i 1991, der vi blant annet perset på vassild og kolmule. Vi har siden fisket sammen mange steder, i både fjorder og havområder, og det er særlig på Vestlandet og i Trøndelag vi liker oss. Alle typer fiske er interessant, men specimenfiske og småkroker på dypt vann står høyt i kurs, sier Heum til Hooked.
Opp gjennom årene har Sundet, Heum og noen få andre utgjort et lite miljø med en helt spesiell interesse for arts- og specimenfiske. At populariteten til dette fisket har eksplodert i Norge i nyere tid, synes de er veldig stas.
– Vi har mange ganger snakket om hva som skulle til for at flere enn noen svært få skulle fatte interesse for specimenfiske og artsfiske i saltvann, og det er ingen tvil om at det gikk svært sakte på frem før internett plutselig bidro til at det løsnet. Nettet førte også nerder fra ulike steder i landet sammen, noe som var helt essensielt for utviklingen. Det er veldig morsomt at det de siste ti årene har tatt sånn av i Norge, sier Heum til Hooked.
I løpet av 30 år som fiskekompiser, har Sundet og Heum opplevd mye merkelig sammen. En minneverdig fisketur som fremdeles huskes godt, stammer fra tidlig på 90-tallet.
– Vi fisket i havet sør for Larvik da en hvitting på 1,78 kilo tok både Geir sitt agn og mitt. Vi dro fisken opp sammen, og den gangen var den klar pers for oss begge. Vi konkluderte likevel med at ingen av oss kunne ha den som tellende pers, da begge to hadde dradd den opp, sier Heum til Hooked.
Selv har han fisket variert hele livet, og sjøørretfiske med sluk i Oslofjorden er like verdsatt som duppmeite i ferskvann eller tungt havfiske. Fiskeinteressen blir heller ikke noe mindre med årene. Dette gjelder også for Sundet, selv om sykdom har bremset litt på intensiteten den siste tiden. Forrige uke ble det likevel en ny tur vestover, på jakt etter noen fisker en 30-årsfeiring verdig. Og for noen fisker som dukket opp!
Forfatteren av dette stykket begynte selv å notere ned de forskjellige artene han fikk på stang tidlig på 90-tallet. Dette skjedde omtrent på samme tid som han oppdaget agnfiske i sjøen. Den gangen gikk folk på biblioteket, og på Lindås Folkeboksamling fant han Jens Ploug Hansen sine fantastiske bøker. På Vest Trade Video fantes også en rekke opplæringsfilmer av og med samme mann, og i en alder av 12 år hadde han stålkontroll på hvordan en fisker gjørs i Danmark, til tross for at han aldri hadde sett arten i levende live.
På denne tiden var også faren hans medlem i Villmarksbokklubben, og som bokklubber flest sendte også denne ut all lektyren de hadde tilgjengelig i god tid før folk rakk å avbestille. Dette førte til at det dukket opp bøker om både moderne meite og ikke minst sjøfiske etter obskure arter i postkassen til mannen som stort sett bare fisker sjøørret med flue.
Hopland junior slukte alt han leste om alternativt fiske rått, og jeg våger helt å påstå at jeg var førstemann noen gang som meite ål med hjemmelaget boltrigg og mais i andedammen i Knarvik. Det vil også overraske meg veldig om noen har gjentatt bedriften i senere tid. Men ål fikk jeg, og i samme rennet skremte jeg også livet et par joggere som bare et par runder tidligere hadde ledd av meg, og sagt at det ikke fantes fisk i dammen.
Den gangen hadde vi ikke internett, og fiskeimpulsene som ikke kom fra Lindås folkeboksamling eller Villmarksbokklubben, stod på trykk i Jakt og Fiske og Villmarksliv. Her var det nettopp Ingar Heum, Geir Sundet og lite knippe andre artsfiskende skribenter som stod for fagkunnskapen da de en sjelden gang slapp til blant ørret og småvilt. Jeg leste alt, og jeg digget det. Erfaringene jeg gjorde meg da jeg selv prøvde de ulike teknikkene i mitt nærområde, har også vært med på å forme meg som sportsfisker.
Da Ingar tok kontakt med meg for en måneds tid siden, og fortalte at han og Geir hadde tenkt seg vestover for å prøve litt fjordfiske etter gammelt, var det egentlig med tanke på gode overnattingssteder med båtutleie. Disse er det så som så med langs Osterfjorden, men jeg inviterte selvsagt de to artsfiskelegendene med i min båt en av dagene. Det takket de ja til, og da de fikk spørsmål om hva de helst ville fiske etter, var det en art som pekte seg ut: Vassild.
Folk flest fisker ikke målrettet etter vassild, men for artsfiskere er dette en kul fisk. Spesielt her på mine kanter, for her blir den diger. Både Ingar og Geir sine perser stammet som nevnt fra 1991, så det var på høy tid med en justering.
Fredag morgen plukket jeg opp gjestene fra Østlandet, og 20 minutter senere var vi på plass ved dagens første destinasjon. De første par timene var det bare kolmulene som var i dytten, men det ble til gjengjeld et knippe pene fisker på opptil 680 gram. Disse var likevel et godt stykke unna gamle perser, da både Ingar og Geir tok del i det elleville isfisket etter kjempekolmule på Eidangerfjorden for fem-seks sesonger siden.
Vassilden har klare huggperioder, så jeg forsikret at den nok kom til å dukke opp. Det gjorde den også, men det var hos meg de to første hugg. Dette var fine fisker på rundt kiloen, og begge to ville vært pers for gjestene hadde de bare valgt riktige kroker. God guiding der, altså. Heldigvis skulle ting gå seg til.
Det var i baugen hos Geir den første grisen hugg, og da den rutinerte fiskeren vippet sin nye vassildpers om bord, ble han salig i blikket. Den nydelige fisken ble målt til 53 centimeter, og veid til hele 1360 gram. Turen var reddet og vel så det.
Nå var det Ingar som måtte innfri, men det gikk tregt midtskips. Jeg landet ytterligere en flott vassild på 1120 gram, mens Geir kvitterte med en liten halvkilostass i fin lysingagnstørrelse. Hos Ingar var det derimot dødt.
Omsider nappet det likevel riktig hos han også, og etter en god del sveiving kom en flott fisk på rundt kiloen til syne i overflaten. Her spyttet den ut kroken, og satte fart nedover i dypet, igjen. Close, but no cigar.
Heldigvis skulle revansjen komme, og for en revansje det ble. På det neste drivet hugg det nemlig godt hos Ingar igjen, og denne gangen ble fisken med hele veien opp. Det viste seg at det var en kjempevassild på hele 54 centimeter som hadde tatt agnet han serverte. Vekten stabiliserte seg på fantastiske 1500 gram, og alle hjerter gledet seg.
Med 50 prosent persøkning på Geir, 100 prosent persøkning på Ingar og specimenfisk til begge to, bestemte vi oss for å bruke de siste fisketimene etter lysingen. Dessverre var det helt paddeflat fjord denne fredagsettermiddagen og diften var 0,0 knop. Dette er ubrukelige lysingforhold, selv på gullplassene, og det ble et utfordrende fiske.
I løpet av noen timers satsing fikk vi riktig nok noen lysinger i stampen, men det var mindre fisk på noen kilo som dominerte, og det var min fireball de foretrakk. Rett før vi skulle gi oss tok ting seg heldigvis litt opp, og Geir fikk lurt opp en fisk på riktig side av syvtallet. Dette var dagens andre pers, og for en fiskepersonlighet av Geir Sundets format sier ikke det så rent lite.
Ingar fikk også en lysing til slutt, men denne var så liten at den fullstendig ødela snittet vårt på plassen. Derfor forbigås den i stillhet, helt til den havner på middagsbordet.
En strålende fiskedag ble det likevel, for både gjester og skipper, og for egen del er det moro å kunne gi litt tilbake til to av de som var svært delaktig i at jeg tidlig fattet interessen for allsidig fiske. Og så var de veldig greie å ha med seg som gjester og mannskap, da. Takk for laget, karer. Dere er hjertelig velkommen tilbake!