More
    Home Blog Page 79

    – En snelle det hadde vært kjekt å beholde på Svartzonker-stanga

    Vi har testet Abu Garcias Max Toro, en snelle som plasserer seg i mellomsjiktet hva pris angår. Og her får du mye snelle for pengene.

    Av: Dag Røberg, Team Colibri

    Det finnes etterhvert et bredt utvalg i sneller til tyngre gjeddefiske. Historisk sett er det de runde snellene i metall som har dominert, men i det siste har plast og kompositt gjort sitt inntog også her. Disse er mer spennende, litt mindre å holde i, og har flere finesser enn de eldre modellene.

    Et av de siste tilskuddene i Abu Garcia’s multiplikatorfamilie er Max Toro. Snella skal altså plassere seg i mellomsjiktet prismessig, og gi de med et begrenset budsjett en fullgod snelle. Prislappen i Norge er satt til 2499 kroner. Jeg har fått låne en snelle av den norske importøren, og har brukt den under vårfisket.

    Det første som slo meg da jeg åpnet esken var at dette er en stor snelle. Den er oppgitt til å være en 50-størrelse. Den er ikke spesielt lett, men framstår som solid. Vekten er oppgitt til 350 gram. Abu har gjeddesneller som er både tyngre og lettere enn denne. Ved nærmere undersøkelse viser det seg at stativet og sidegavlene er laget av kompositt. Jeg er vant til at gjeddesneller har stativ av aluminium eller stål, og synes det er friskt av Abu å satse på kompositt.

    Les også: Shimano Citica og Sufix 832 leverer varene

    Dette materialet er dominerende på de lettere snellene på markedet, og de har nok etterhvert fått god erfaring med hvordan det fungerer. Når man kaster tyngre baits, og særlig ved kjøring av større fisker, trenger man et stivt og stabilt stativ. Det er selvfølgelig ikke noe i veien for at et riktig dimensjonert komposittstativ skal kunne gjøre samme jobben. Kompositt har imidlertid noen ulemper; det tåler mindre slag og støt enn metall, og kan bli veldig sprøtt ved svært lave temperaturer. Dette kan være verdt å ta hensyn til ved isfiske når det er svært kaldt.

    Til gjengjeld får man gevinsten i redusert vekt, i tillegg til at plast føles varmere enn metall om våren og høsten. Jeg tillater meg å stille spørsmål om hvorvidt det er billigere med en linefører i kompositt enn metall, men velger å tenke at riktig dimensjonerte komposittmaterialer har en evne til å gi litt etter ved belastning og at det kan være fornuftig på en så liten komponent. Samtidig legger jeg merke til at det sitter en metallring i lineføreren for å unngå slitasje, og at selve lineføreren sitter godt beskyttet i stativet.

    Stativ og linefører i kompositt.

    Snella har 5 kulelagere. Etter min mening er dette tilstrekkelig så lenge de er dimensjonert til bruken. Skal man kaste tyngre baits er man avhengig av at snella er godt vedlikeholdt for minske slitasje, men et stort antall lagere har ikke nødvendigvis noe å si på kastelengden. Skal man derimot kaste lette baits er det en fordel med en spole som følger på med line uten å holde igjen. Da har mange kulelagere, gjerne 8-10 stk en hensikt. Til tyngre fiske har det vel så mye å si at lagerene har god støtte i gavlene.

    Sveivarm i metall og gummiknotter.

    Jeg har etterhvert blitt vant til at Abu har knotter på sveiva av EVA-skum. Max Toro har arm av metall og gummiknotter. Metallarmen fungerer godt, og siden armen er knekt innover mot snellehuset er ikke følelsen så ulik dyrere sneller. Gummiknottene er myke og gode å holde i, og jeg har derfor ikke savnet skum. Forskjellen ligger nok i pris på materialer, uten at det betyr at kvaliteten er lavere.

    Utveksling midt på treet.

    Max Toro har en utveksling på 5,3:1. Utveksling er som kjent en balansegang. Jo høyere utveksling jo mer line inn på spolen per omdreining. Dette er supert til fiske om sommeren når vannet er varmt, eller når man skal fiske poppere, frosker eller andre baits i overflaten. I andre enden av skalaen handler det om moment. Lav utveksling lønner seg når det man skal sveive inn er tungt. I mine øyne befinner gjeddefiske seg et sted på midten.

    Vi trenger muligheten til å styre hastigheten på agnet, men samtidig moment når de store madammene kommer innom. 5,3:1 er derfor helt greit hvis man bare skal ha en snelle. I slutten av testperioden har jeg testet baits som går i overflaten, og med litt innsats får jeg dem til å gå akkurat slik jeg ønsker.

    Hoveddrevene i Max Toro er laget av messing. Dyrere sneller har gjerne drev av stål, fortrinnsvis rustfritt. Messing er et mykere materiale enn stål, men vesentlig mer holdbart enn plast. Sannsynligvis er pris avgjørende for dette valget. Det mest kritiske med drev i sneller er risikoen for vridning ved belastning. Så lenge drevene har nok støtte til å holdes rett i forhold til hverandre blir gnaging og slitasje minimal. Altså vil de færreste oppleve at en snelle som er tilpasset bruken raser. Forskjellen blir synlig over lang tids bruk. Jeg har mine tvil om dette, som de fleste andre moderne sneller, er en snelle dine barnebarn kan arve men det er nok heller ikke poenget her.

    Les også: Herlige abborstenger fra Okuma

    Bremsen på Max Toro er Abu’s etterhvert anerkjente Power Stack Carbon Matrix. Stjernehjulet på innsiden av sveiva er relativt stort og solid, og har klikkfunksjon. Jeg fisker normalt gjedde med godt tilskrudd brems for å kunne sette mothugget. Deretter handler det om å få redusert bremsen slik at fisken har mulighet til å ta litt line i steden for å ryke. Da må bremsen kunne løsnes uten at lina blir slakk. For meg framstår bremsen jevn og lettjustert.

    Kastebremsen på snella er av typen MagTrax. Kort fortalt dreier det seg om at det sitter magneter i den ene gavlen. Ved å skru på hjulet som sitter på utsiden av huset endres avstanden mellom magnetene og spolen. Dette er etterhvert blitt et velprøvd og holdbart system som gjør det enkelt å justere bremsen mens man fisker. Når man endrer kastevekt justeres strammeskruen på spolen slik at betet ikke raser rett i bakken når spolen frikobles.

    Med kastebremsen av vil en såkalt professional overrun, fuglerede eller backlash lett kunne oppstå, med bråstopp og mulig tap av bait og fortom som resultat. Jeg pleier å sette kastebremsen på 50%, og justerer etterhvert. I motvind lønner det seg å kjøre med mer brems siden betet vil bremses av vinden, mens under gode forhold forsøker jeg å minske effekten av bremsen slik at kastelengden økes.

    Jeg tar ett klikk av gangen, og kjenner da med en gang med tommelen om lina reiser seg under kastet. Når bremsen er justert riktig går det an å få til god kastelengde uten at det er nødvendig å stoppe spolen med tommelen før betet treffer vannflaten, og dette må sies å være bra.

    MagTrax kastebrems med utvendig justering.

    Under mitt fiske har jeg testet snella med baits mellom 20 og 150 gram. 20 gram fordi det er så lavt jeg synes det har noe for seg å teste med denne typen sneller. Siden den er såpass stor vil den føles klumpete og tung på stenger med lavere klassing. Den gode kastebremsen gjør at det nok ikke noe problem med lavere kastevekter. Den største begrensningen ligger i tykkelsen på lina. Skal man kaste langt med lettere baits må man ned i dimensjon. Testsnella var utstyrt med Spiderwire i 0,30mm.

    Når jeg kaster tyngre baits framstår snella som stiv og stabil, og da forsvarer den virkelig størrelsen sin. Dette er en solid snelle, som gjerne blir med på det meste innen gjeddefiske. Jeg har brukt den mest sammen med Abu Garcias Svartzonker Signature 8,6′ 40-140g. Dette er ikke noen ny stang på markedet, men er kjent som en god startstang. Flere nyfrelste gjeddefiskere enn jeg har fått sine første fisker på slike stenger. Sammen med Max Toro blir dette en god kombinasjon.

    Jeg har også testet den på en Gunki Iron-t 20-80g for å kaste lette baits. Dette er en kvikkere og lettere stang. Her blir Max Toro litt i største laget, og stanga blir litt baktung. Det fungerer helt greit, men jeg kjenner at jeg savner Revo Beast som normalt sitter på denne stanga.

    Les også: Veritas 2.0 – Abu melder seg på

    Etter noen måneders bruk sitter jeg igjen med et veldig godt inntrykk av denne snella. Det er naturlig nok mye større forventninger til test av dyrt utstyr. Man blir litt forutinntatt, dyrt bør også være bedre, men samtidig må man prøve å være objektiv. Max Toro virket klumpete og uhåndterlig da jeg tok den ut av esken, men etter en del bruk har den funnet plassen sin i hånda. Pekefingeren ligger veldig godt langs utsiden av gavelen. Tommelen faller lett ned på frikoblingstangenten slik at nytt kast kan foretas uten å skifte grep.

    Bred, avrundet, tommeltangent.

    Da jeg pakket den ned for å sende den tilbake tenkte jeg, til min overraskelse, at denne kunne ha vært kjekk å beholde på Svartzonker-stanga. Så da er kanskje ikke budsjettmodellen noe dårlig alternativ likevel…

    En av de viktigste, norske fiskebøkene som noen gang er skrevet

    Det er skrevet hundrevis av bøker og titusenvis av artikler om ørret og ørretfiske, men sjelden har litteratur om Norges mest populære fisk fengslet mer og truffet bedre blink enn det Lars Nilssen gjør i «Ørret».

    Av: Endre Hopland

    Dersom du kommer over Lars Nilssens rykende ferske bok mens den står i en bokhylle, kan det godt hende du forveksler den med tilårskommet og gubbegrønt arvegods. Den beskrivende, men likevel litt uspennende tittelen «Ørret» appellerer heller ikke umiddelbart til den kiosklitteraturlesende massen i distriktet. Men skinnet kan som kjent bedra, og heldigvis for det.

    I dette tilfellet skjønner en at spennende timer med lesing venter straks en tar boken ut av hyllen. Et enkelt, men retrokult emblem av en gullfarget ørret på jakt etter et udefinerbart agn i enden av et snøre utgjør coverpryden, og designet får umiddelbart tankene til å vandre i retning av Thorbjørn Tufte, Hans Lidman og de andre store. Minnene om de mange barndomstimene som ble brukt blant støvete bibliotekhyller på jakt etter fantastiske fiskefortellinger strømmer på, og det anonyme og litt kjedelige førsteinntrykket er glemt. Forventningene skrus opp ytterligere noen hakk når bokens undertittel avsløres. Under «Ørret» følger nemlig setningen: En beretning om hvordan kunstig befruktning, utenlandske gener og naiv driftighet skapte Norges nasjonalfisk. Dette må jo bare bli bra. Og det blir det. Veldig, veldig bra.

    Les også: Treffer spikeren på hodet

    Ørreten er den mest populære fisken i Norge. Punktum. Folk kan snakke fint om både laks, torsk, sild, sushi og fiskeboller i hvit saus, men det er ingen fisk i vårt langstrakte kongerike som når ørreten til gattfinnene engang. Dette er det nok mange grunner til, men kombinasjonen stor utbredelse, voldsom aggresjon, fantastisk fighterevne og meget god smak spiller antagelig en vesentlig rolle. Men hvordan ble egentlig den norske ørreten så tallrik? Og hvorfor er den så populær? Og hva er grunnen til at det er helt greit å sette ut ørret i hver minste pytt og bekk i Norge, mens all annen fiskeflytting er strengt forbudt? Dette er bare noen av spørsmålene forfatter Lars Nilssen på kløktig og grundig vis har funnet svar på. Resultatet har altså blitt det jeg vil påstå er en av viktigste, norske fiskebøkene som noen gang er skrevet. Denne viktigheten har direkte sammenheng med tøffheten til Nilssen, som kaller en spade for en spade, selv om det betyr å måtte trakke på ganske mange tær.

    En bok om ørret og kunstig befruktning, der mye av stoffet er basert på veldig gamle kilder, har i utgangspunktet etikettene tørr og tunglest stemplet over hele seg. Dette er likevel ikke tilfellet med «Ørret». Forfatter Nilssen forteller nemlig historien både levende og underholdende, på en slik måte at en allerede fra første avsnitt føler at en faktisk sitter ute i skogen og observerer skogsarbeider Jacob Nilsen Lysaker, som senere tar navnet Jacob Sandungen, der han hugger seg selv i beinet, blir hinkende rundt på en fot uten verken arbeid eller inntekt i flere måneder og ender opp som den uutdannede grovarbeideren som får selve grunnvollene i det akademiske Norge til å skjelve.

    Jacob visste nemlig mer om ørreten og dens vandring og reproduksjon enn selv den fremste ekspertisen i landet på midten av 1800-tallet, og kunnskapen hadde han tilegnet seg ved å studere livet i de lokale bekkene på hobbybasis. Den allmenne oppfatning om at det var vår herre som plasserte fisken i vannet, hadde han for lengst avfeid som sprøyt, og ulykken som gjorde Jacob arbeidsufør en liten sesong, ble starten på det som etter hvert skulle utvikle seg til Norges første kunstige befruktning av ørretrogn. Helt på egenhånd oppdaget en fattig skogsarbeider en måte å manipulere naturen på som var så effektiv at den praktiseres den dag i dag, mer enn 170 år senere. Det er ganske oppsiktsvekkende.

    I «Ørret» tar Lars Nilssen for seg hele den moderne, norske ørrethistorien, fra gentukling, via vannkraft til sur nedbør og sportsfiskeindustri. Historiene som fortelles i boken går dypt inn i materien, men er likevel både interessante, leservennlige og underholdende. Sett fra et økologisk perspektiv er det heller ikke fritt for at mange lesere vil få en del aha-opplevelser, ikke minst hva kultivering og utnyttelse av naturen angår. En kan frykte både ulv og gjedde så mye en bare vil, men det er liten tvil om at mennesket er det verste beistet som noen gang har ferdes i naturen.

    Forfatteren skriver ting som de er. Eller var. Eller har vært. Eller kommer til å bli. Ikke alle kommer like godt ut av det hele, men det er det heller ikke sikkert de fortjener. Nilssen belyser også mange temaer det egentlig er helt ufattelig at oppegående og tenkende mennesker ikke tar hensyn til, selv i en tidsalder der all verdens kunnskap er tilgjengelig på et lite apparat en har i lommen til enhver tid. Dette er alene nok til å gjøre boken viktig, både for oss som lever, fisker og forvalter naturen i dag, men ikke minst for kommende generasjoner som fremdeles ikke har gjort våre feil.

    Det handler naturlig nok om ørret i «Ørret», men Nilssen vier også plass til arter som bekkerøye, canadarøye og regnbueørret i boken sin. Dette er fiskeslag som har blitt satt ut i Norge med offentlig velsignelse, og som i dag er eller har vært svartelistet, og helst bør drepes med høygaffel og ild. Problematikken rundt spredning av nye arter er velkjent, og knapt en godværshelg passerer uten at det ropes høylytt om rotenonbehandling av vann og elver med ulovlig utsatt karpe, gjedde eller ørekyte i media. Men hva så med ørreten, den mest ulovlig utsatte fiskearten i Norge? Skal ikke lovverket omhandle denne? Og hva med all sammenblandingen av genmaterialet til arten? Er det ikke forskjell på arvestoffet til en storørret fra Bandak og en tusenbrødrepinne fra Vangsvatnet? Og skal det ikke være det? Er det greit å leke Gud når en faktisk har teknologien og kunnskapen til det?

    Les også: Lenth danser mesterlig med ulver

    Nilssen mener mye om masse, og han formidler både egne meninger, personlige erfaringer og ikke minst historiske hendelser på en eventyrlig god måte. Han tør også å belyse temaer som på de rette nettforumene ville fått midtøstenkonflikten til å fremstå som et fordragelig teselskap i en sanitetskvinneforening. Det står stor respekt av å hoppe inn i disse vepsebolene med begge beina først, men det var på høy tid at noen gjorde det. At det var den uredde og frittalende filmskaperen Lars Nilssen som tok ansvar, kom egentlig ikke som noen stor overraskelse. Likevel er det godt gjort. Når ting i tillegg blir lagt frem på en måte som vil få de fleste til å trekke mer på smilebåndet enn å riste oppgitt på hodet, er egentlig alt gull.

    Lars Nilssen har fisket hele livet. Han har også flyttet fisk, tjuvfisket med sluk i rene fluevann og landet tokilosørret på nymfe blant kunst og turister i Vigelandsparken. I tillegg til dette inkluderer rullebladet hans et knallhardt kritisk blikk på oppdrettsnæringen via Norges største nettavis, samt en lang rekke fiskefilmproduksjoner. Den største av de alle er monstersuksessen På fisketur med Bård og Lars, NRK-serien som gjorde hele Norge interessert i fluefiske, og som for alvor sparket liv i fang og slipp-debatten. Nilssen har også gitt ut bøker tidligere, men det er «Ørret» som er verket som skriver han inn i den norske fiskelitteraturhistorien for alltid. Og det er velfortjent!

    Lest: «Ørret»

    Forfatter: Lars Nilssen

    Utgitt av: Vega Forlag

    Sider: 301

    Veil. pris: 399,-

    – Dette er organisert tjuvfiske, og i år vil det prioriteres meget høyt

    I disse dager åpnes de fleste av de større elvene i Norge for fiske, men mange steder har «sesongen» vart i flere måneder allerede. Det er nemlig nok av dem som driter i lover og regler.

    Av: Endre Hopland

    Tjuvfiske har vært et problem så lenge det har eksistert lover og regler her i landet, for slike ting er det slett ikke alle som bryr seg om. Oppsynsfolk som skal håndheve reglene ser mye rart i løpet av et år langs en elv eller en innsjø, og det er nok ikke fritt for at de har mistet troen på menneskeheten mer enn en gang. I Trondheimsområdet, som så mange andre steder i Norge, er tjuvfiske et stort problem. I Trondheim Omland Fiskeadministrasjon (TOFA) er ønsket å lære opp fremfor å straffe, men det finnes likevel helt klare grenser.

    – Vi har lagt oss på det jeg vil kalle en mild linje når det kommer til brudd på innlandsfiskeloven. Et glemt fiskekort eller en ørret for mye er slikt som kan skje, og det håndterer vi som voksne mennesker på stedet. Når redskapen går fra stang til garn, ruser og ståsnører, blir det derimot en helt annen sak. Grove ulovligheter innen innlandsfiske og alle ulovligheter i lakseførende vassdrag blir automatisk politianmeldt, sier Kay-Arne Olsen i TOFA til Hooked.

    I TOFA sitt nedslagsfelt er de spesielt plaget med folk som fisker ulovlig etter gytelaks i fredningssonen i Nidelva.

    – Her kommer det østeuropeere med fiskestang i fleng straks sesongen er over. Det meste vi har tatt på en gang var tolv stykker. Dette er organisert tjuvfiske, og i år vil det prioriteres meget høyt i samarbeid med politiet, sier Olsen til Hooked.

    Han understreker at tjuvfisket i TOFA sitt nedslagsfelt blir utført av folk fra alle samfunnslag og etniske opphav, men kan ikke skyve under teppet at innvandrere fra østlige deler av Europa er verstingene.

    – Utenom fisket på gytelaksen, er det mye ulovligheter rundt krepsing. Her settes det ut garn på elvebunnen, og rusefangst er også utbredt. TOFA har et stort oppsynskorps, men vi avdekker hele tiden smårusk og slurv. Vi ser også at det er meget viktig å ha godt synlig oppsyn ute i felten så ofte som mulig. Dette er ikke bare for å ta folk, men fordi vi skal fungere som et informativt opplysningsoppsyn, sier han til Hooked.

    Årets første tjuvfisker tok oppsynet fra TOFA allerede langfredag. Han var i ferd med å avlive en vinterstøing av en laks da han ble fersket. Slike eksempler finnes det mange av.

    – Tjuvfiske er nok dessverre et større problem enn vi vil innse, og det finnes mange kreative sjeler der ute. Utenom laksen og krepsen, fiskes det også en god del ulovlig i den ørretførende delen av elven. Nylig fant vi en haug med ståsnører, og vi vet også hvem som hadde satt de ut. I løpet av fjoråret skal han visstnok ha fått 170 ørreter på dette boksfisket sitt på et lite område av elven. Nå er han politianmeldt, sier Olsen til Hooked.

    Under kan du se TOFA sine egne bilder fra avdekket tjuvfiske:

    Dersom du oppdager ulovlig fiske i og rundt Trondheim, må du ikke nøle med å melde fra til TOFA. Oppdager du tjuvfiske andre steder i landet, tar du kontakt med lokalt oppsyn eller politiet. Det er i alle sportsfiskeres felles interesse.

    Vedlikeholdsguide: Slik gir du stangen din forlenget liv

    Fortjener stangen din en makeover? Antagelig gjør den det, for vi fiskere har lett for å glemme at vårt viktigste redskap trenger pleie. Vi viser deg hvordan du går frem.

    Av: Tobias Holter

    Som lidenskapelig fluefisker er det mye som skal være på stell til enhver tid. Forberedelser gir meg mye glede, og er med på å skape en bedre totalopplevelse når jeg er ute på fisketur. Fluene skal helst være sortert i boksen for å gjøre det lettere å finne imitasjonen du er ute etter, men like viktig er det at det skal se fint ut.

    Snøret skal helst være nysmurt, glatt og rent. En ny fersk fortom er heller ikke feil. Men hva med stengene? Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har gitt de så voldsomt mye oppmerksomhet som de fortjener. Det er jo tross alt et av de viktigste redskapene for en fisker. Hva er ikke bedre enn et skinnende snellefeste og nyvasket, ren kork? Er du interessert i å gi stangen din et lite estetisk løft, bør du lese videre. Du trenger nemlig bare olje i ønsket farge, neglelakkfjerner, tørkerull/dopapir og en liten teipbit for å få det til.

    Rengjøring av kork:

    Påfør litt neglelakkfjerner på en bit tørkerull, og puss på korken. Når papiret er skittent, ta en ny bit med tørkepapir og litt neglelakkfjerner. Gjenta til korken er ren. Dra også over snellefestet for å fjerne fett, skitt osv.

    Etter at den er rengjort, skyller jeg kork og snellefeste under rennende vann. Tørk med en kjøkkenklut eller lignende. Korken er som ny. Nå er det snellefestet sin tur.

    Olje snellefestet:

    Ved å olje snellefestet, tetter du eventuelle «hull» inn til treverket. Dette kan hindre at snellefestet absorberer vann og slår sprekker, svulmer opp, eller i verste fall råtner. Er du fornøyd med fargen på snellefestet ditt, kan du bruke en klar olje. Mitt snellefeste har bleknet litt i løpet av de siste årene, og jeg har derfor valgt å gå for en mørk olje. I denne guiden bruker jeg en ekstra mørk olje som er beregnet til bruk på våpen.

    Teip over låseskruen og ringen for å unngå at det glir innpå oljen. Påfør et lag med olje. La det tørke i 10-15 minutter før du tørker av overflødige rester med papir. Om du ønsker mørkere snellefeste og større kontraster i treverket, kan du gjenta prosessen et par ganger. Legg gjerne klingen mellom to bøker for å løfte snellefestet.

    Vær tålmodig, og ikke påfør for mye olje, da dette kan skape ugjevnheter og fargeforskjeller. Etter at du har tørket av overflødige rester siste gangen, lar du snellefestet tørke over natten. Nytt liv!

    Disse teknikkene kan selvsagt også brukes på haspelstenger med korkhåndtak. Pass på stangen din, den er rett som det er din beste venn. Skitt fiske!

    Slik fisker du ørret med sluk og haspelutstyr (Hooked+)

    Fersking innen fiske? Ørret er en fin art å starte med. Norges mest populære innlandsfisk er nemlig en grådig jeger som villig hugger på sluk. Vi forteller deg hvordan du går frem for å lykkes.

    Av: Endre Hopland

    Det har blitt skrevet tusenvis av sider om hvordan en fisker ørret, men på samme måte som under fiske etter de fleste andre arter, finnes det heller ikke her noe fasitsvar som fører med seg fangstgaranti. En kan likevel prøve å legge til rette så godt som mulig for å få fisk, og det er faktisk langt fra så vanskelig som en kanskje skulle tro. Ørreten som art er nemlig ingen stor utfordring å få, selv om det utvilsomt finnes utrolig kjipe unntak over hele landet.

    Nå skal vi ta ting i riktig rekkefølge, og da begynner vi med stedet der en skal fiske. Ørreten finnes i det aller meste av vann og elver i Norge, så omtrent uansett hvor du holder til, er sjansene gode for at du har et ørretvann i nærheten. Før du går i gang med fisker, er det lurt å gjøre litt research.

    Huser for eksempel vannet eller elven du har sett deg ut massevis av småfisk, tropper du ikke opp med en 40-grams Møresild og 0,40-hardmono. Det vil ha lite for seg, med mindre det faktisk finnes noen store og uredde griser som beiter på småørreten uti der, da. Det gjør det ofte, men disse er nesten alltid veldig vanskelige å få til å ta, så det er ikke her du begynner din ørretfiskekarriere.

    Da kommer du mye lengre med å gjøre deg litt kjent med vannet eller elven du har tenkt å fiske i. Ofte er det lurt å ta seg en tur langs breddene uten fiskestang i forkant av fisketuren, og bare observere. Ser du vakende fisk? Ser du jagende fisk? Ser du fisk som gjemmer seg i skyggen av et veltet tre? Lær din arena å kjenne, og du vil ha mye større sjanse for å lykkes.

    Utstyret må ikke være dyrt

    Har du ikke mulighet til å ta en rekognoseringstur i forkant av fisketuren, er det smart å sette av litt tid før selve fisket begynner. Ofte står ørreten nært land, og om du da bare buser frem og dunker uti en sluk, vil denne fisken bli skremt. Stopper du derimot opp ti meter fra vannet, og står og speider litt, kan du kanskje presentere en sluk uten at fisken engang vet at du er i området. Det er aldri dumt.

    TA DEG TID TIL Å VENTE: Venting er en stor del av fisket, og vanligvis lykkes du best dersom du ikke løper til bredden og klinker uti en stor sluk på direkten. Lær deg vannet ditt å kjenne. (Foto: Endre Hopland)

    Utstyret er viktig når du skal fiske ørret, men det er mange som tror at denne viktigheten først og fremst handler om pris og kvalitet. Det er faktisk ikke tilfellet dersom du bare skal på en ørrettur eller to, og ikke har tenkt å bruke stang og snelle særlig hyppig. Om du vet at utstyret kommer til å blir en støvsamler i boden, er det langt bedre å ha en støvsamler til 500 kroner enn en til 8000.

    Les også: Lyst til å fiske ørret med flue? Her er eksperttipsene til vårfisket (Hooked+)

    Ofte kan du komme langt med et XXL-sett på tilbud til 299, men som med så mye annet her i livet, får du også her det du betaler for. Har du tenkt å fiske litt, så legg et par lapper i skikkelig stang og snelle. Greiene må ikke være laget i gull og dyppet i marsipan, men det må tåle jobben det blir satt til å gjøre. Det viktigste av alt er likevel at utstyret ditt er tilpasset fiskeplassen og størrelse på fisken du er på jakt etter.

    I de aller fleste tilfeller vil du komme veldig langt med en stang på 7-10 fot med kastevekter på 5-25 gram. Dersom du tar det litt piano, kan du fint kaste både tyngre og lettere sluker enn som så med en slik stang, men siden de fleste ørretsluker veier mellom 7 og 20 gram, er dette et veldig fint utgangspunkt.

    Merke avgjør du selv, men gå for en stang med god aksjon, slik at stangen jobber på lag med deg både under kast, innsveiving og ikke minst når du får på fisk. En stang som bøye seg litt gjør opplevelsen mye mer morsom enn det en stiv kjepp vil klare.

    Stangen utstyrer du med en åpen haspelsnelle. Størrelser i 1000, 2000, 2500 eller 3000 er midt i blinken til nesten alle typer ørretfiske her til lands, og 0,20-mono eller 0,13-multi er en fin standardutrustning. Skal du fiske i en stri elv med mye stein, bør du vurdere tykkere mono, men til vanlig ørretfiske i stille vann og sakteflytende elver er 0,20 supert. Er vannet spesielt klart eller fisken ekstra vanskelig, må du kanskje ned i 0,15.

    SNELLER: Et lite utvalg velbrukte haspelsneller i fin størrelse til ørret. Kvalitet koster, men husk at du kan komme veldig langt med rimelige alternativer, også. (Foto: Endre Hopland)

    Multisnøre anbefales, da dette er tynnere, sterkere og helt dødt, slik at du til enhver tid vil kjenne alle bevegelser fra både sluk og fisk. Snøret er dyrere for meteren, men det svarer seg i lengden. Unntaket er om du fisker på steder med mye stein og skarpe kanter. Tynt multisnøre tåler nemlig skraping langs stein veldig dårlig. Her er monosnøre langt bedre.

    En vanlig feil mange gjør er at de fokuserer fullt og helt på hvor mange kilo snøret tåler, men dette er detaljer en faktisk ikke bør bruke for mye tid på. De aller fleste snører er nemlig testet i rykkfall på en meter.

    Det vil si at dersom et snøre er oppgitt til å tåle fire kilo, betyr det at dette har tålt påkjenningen av minst 3,9 kilo med bly i fall på en meter. Dette utløser en kraft du sjelden møter på hos en fisk, forutsatt at du ikke setter hardt mot hardt og nekter den å ta snøre om den setter av gårde, da.

    I praksis kan du altså lande langt større fisk enn firekiloser på snører med oppgitt bruddstyrke på fire kilo, men da må du altså kjøre disse fornuftig. Hardt mot hardt på lett redskap går stort sett til helvete.

    Klassiske sluker til ørret

    Så kommer vi til det største spørsmålet av de alle: Hva knyter en i enden av snøret? Her er det omtrent like mange meninger som det er fiskere i verden, så dette er det umulig å gi et fullgodt svar på. Men vi kan gi et ganske godt svar, og som så ofte før er variasjon og evnen til å tilpasse seg vanligvis nøkkelen til suksess.

    Det som funker på en plass en dag, kan være helt ubrukelig på en annen plass en annen dag. Eller på den samme plassen også, for den saks skyld.

    Om en er på jakt etter fisk med stang og sluk, er det ofte et triks å fiske med noe som etterligner det fisken spiser til vanlig. Her er ørreten fin, for den spiser det aller meste. Likevel kan den være ekstremt selektiv og kresen i kosten, spesielt når det er insektsklekkinger inne i bildet. Da kan selv svær ørret utelukkende spise døgnfluer, mygg eller hva det nå måtte være som klekker.

    Les også: Stor ørret i fantastiske omgivelser – bli med til Hallingdal (video)

    Fisker en derimot utenom sverminger, eller på fisk som ikke vaker, er sluken ofte en vinner. Kast for all del på vak med sluk også, altså. Det har nemlig blitt tatt mange flotte fisker på denne måten. Men vit også at det ikke funker hver gang.

    Hva en knyter i enden av snøret er selvsagt en smakssak, men klassiske sluker er ofte klassikere av en grunn. Sluker som ikke fanger fisk går kjapt ut av produksjon, mens fiskefangere lever videre.

    Sølvkroken Spesial i forskjellige farger, Favoritt, Halnekongen (og etterligningen Hallingkongen), små Kleppe-sluker, Tasmanian Devil, Viking Herring, Toby og ikke minst Møresilda er eksempler på tidløse klassikere som alltid bør være med i fiskeskrinet når du er på ørretjakt. Det samme gjelder små utgaver av Stingsilda, Atomsilda og andre sildesluker. Ørreten spiser nemlig mye fisk, så fiskeimitasjoner funker.

    KLASSIKERE: Sluk er nesten alltid en vinner etter ørreten, og her ser vi et knippe velprøvde og meget gode ørretfangere. Fra venstre: Tasmanian Devil, Spesial blank, Spesial kobber, Hallingkongen, Kleppe-sluken, Møresilda, Favoritt, Atomsilda og Toby. (Foto: Endre Hopland)

    Mange er opptatt av farge, og det er ingen tvil om at det kan ha noe å si hvordan sluken din er lakkert når du fisker etter ørret. Det finnes gode fargekart som et satt opp mot vanntemperatur, der hvite sluker anbefales når det er iskaldt, svarte sluker når det er tropehett og resten av fargeskalaen fordeles mellom disse.

    Dette er tabeller som er laget for sjøen, men som til en viss grad også kan overføres til ferskvann. Erfaringer viser likevel at kontraster og slukens gange jevnt over har mer å si enn fargene i seg selv. Ørreten oppfatter nemlig farger på en annen måte enn oss, så det som ser fancy og flott ut for oss, behøver ikke nødvendigvis gjøre det for ørreten.

    Det er likevel opplagt at enkelte ting funker bedre enn andre, men igjen handler det mye om forhold. En mørk sluk over lys bunn eller sett fra undersiden mot klar himmel, vil være lett synlig for en jagende ørret. I klart vann vil en blank sluk ofte gjøre jobben, mens den samme blanke overflaten kanskje vil skremme ørret i mørkt og grumsete vann.

    Her må en kanskje over på kobberfarge, mørk grønn, brun eller svart. Som nevnt finnes det ingen fasitsvar, men som en tommefingerregel kan en si at en bruker blanke og lyse sluker i klart vann og mørke sluker i grumsete vann. Unntakene florerer selvsagt, så om ikke det ene fungerer, må du bare prøve det andre. Dessverre.

    Teknikker med sluk etter ørret

    Hva fisketeknikker gjelder, finnes det også omtrent like mange meninger som fiskere. Det en likevel kan ha som utgangspunkt er at ørreten har en foretrukket trivselstemperatur på rundt 7-15 grader. Når vannet holder denne temperaturen, jakter fisken ofte, mye og gjerne høyt i vannet. Da kan du jevnt over sveive nokså raskt inn etter at du har kastet ut, og hold deg gjerne rett under overflaten.

    Veldig ofte vil fisken hugge dersom du legger inn et såkalt spinnstopp. Dette er et uttrykk mange har ledd av opp gjennom tidene, men sannheten er at det funker. Hold høyt tempo i sluken, slutt å sveive i et sekund, og så kjører du rett over på høyt tempo igjen. Har du en følgefisk når du gjør dette, er ikke hugget langt unna.

    Ha i bakhodet at sluken du fisker med imiterer en skadet fisk, og at det er normalt for en fisk som ikke er helt i dytten å måtte ta pauser. Dette vet rovfiskene, og det er ofte når dette skjer at de slår til.

    Les også: Inge startet elvesesongen med enorm ørret på nesten åtte kilo

    Er det kaldt eller varmt i vannet, kan det lønne seg å sveive saktere enn ved ørretens foretrukne trivselstemperatur. Det kan også være en idé å la sluken synke litt før du begynner innsveivingen. Dypere nede vil nemlig temperaturen være mer stabil enn høyere i vannlagene. Også her finnes det selvsagt mange unntak, så husk at vi her snakker om utgangspunkt, ikke fasit.

    SLIK VI VIL HA DET: Ørreten tok sluken nært land, og kampen er i gang. (Foto: Endre Hopland)

    Ørretfiske med sluk er moro for både stor og små, og det kan også være en veldig fin familieaktivitet som ikke koster skjorten. Både barn og voksne har veldig godt av å komme seg ut i naturen, og ørretfiske i det lokale vannet er en super måte å gjøre dette på. Bålsteikt småørret er også alltid en vinner til lunsj, så ikke nøl med å gjøre en skikkelig tur av fiskingen din. Skitt fiske, og måtte årets ørretsesong bli minneverdig!

    Du som er Hooked+-medlem kan lese mye mer om både ørret, ørretfiske og utstyr til ørreten i vår ørret-wiki. Dersom du har spørsmål om ørret, ørretfiske eller hva som helst annet innen fiskefaget, kan alle medlemmer også alltid stille disse til våre eksperter.

    Fightet storlaksen i en halvtime med knekt stang

    LYKKELIG FISKER: Frede Hognestad med storlaks på 15,3 kilo. Fisken måtte drilles meget alternativt, da stangen knakk under fighten. (Foto: Privat)

    Frede Hognestad fikk seg en opplevelse for livet da han søndag kveld kroket en brutal laks i Årdalselva i Rogaland. Fisken tok knekken på utstyret, men det var fiskeren som tok siste stikk.

    Av: Endre Hopland

    Med sine 15,3 kilo, fordelt på 118 centimeter, var det virkelig en flott tidliglaks som hugg da Frede Hognestad gjorde et forsøk i Årdalselva i Hjelmeland kommune i Rogaland forrige helg. Elven, som renner ut i Årdalsfjorden, fører både laks og sjøørret, og sesongstarten er allerede 20. mai. Laksefisket har med andre ord vært i gang i en ukes tid allerede.

    Laksesesongen sparkes i gang ved midnatt 1. juni i de fleste større elvene i Norge, men en del steder er fisket allerede godt i gang. Den siste halvannen uken er det meldt om mange flotte laksefangster rundt om i landet, blant annet en 18,4-kilos fra Drammenselva, en 17,7-kilos fra Bjøra og fisker på 19,4 og 15,3 kilo fra Numedalslågen. Fangsten til Hognestad i Årdalselva skiller seg likevel litt ekstra ut på grunn av de spesielle omstendighetene under kampen.

    Les også: Jenny (8) tok storlaksen helt på egenhånd

    – Stangen knakk under fighten, så jeg måtte jobbe fisken inn med bare 15 centimeter stang og snelle. Resten av stangen var ved snuten til laksen. Vi lo godt og det ordnet seg etter totalt 30 minutter. En stor takk til gutta i lag 1 på Svadberg som lot meg fiske etter at de var dratt hjem i dag, forteller Hognestad.

    Stangbrudd er aldri moro, og spesielt ikke når en fisker i elv, og har en diger laks i andre enden av snøret. Da ting ordnet seg, ble det likevel en uforglemmelig historie ut av det hele. Opplevelsen skremte heller ikke fiskeren fra å vende tilbake til elven med ny stang bare et par dager senere.

    – Nå fikk jeg nettopp en til på 7,6 kilo, uten at stangen knakk, sier en strålende fornøyd Hognestad til Hooked under en liten feiringspause i gapahuken tirsdag.

    Les også: Etter 56 år med fiske satt endelig storlaksen

    Er du interessert i laksefiske, anbefaler vi deg å følge siden Laksefiske i Norge på Facebook. Vil du følge laksefisket i Årdalselva i Rogaland tettere, finner du mye nyttig informasjon hos Årdal Elveeigarlag.

    Marlin mayhem på Ascension Island

    Den blå marlinen er selve Rolls Roycen i fiskeverden. Det blir rett og slett ikke så mye mer heftig enn hoppende muskelbunter på flere meter, som i tillegg er utstyrt med sverd. Som tidligere skrevet har Matilda Leijon i Kanalgratis vært på Ascension Island sammen med Morten Ruud, Hannes Ribbner og Johan Mikkelsen. Nå er filmen fra turen klar, og den er en must see for alle som jakter storfisk. Og det er vel strengt tatt alle?

    Til helgen skal de minste krokene ned på dypet igjen

    Fjorårets lavterskel-suksess Deep Micro blir gjentatt nå til helgen, og initiativtaker Sindre Bøe håper på deltakelse fra hele landet.

    Av: Endre Hopland

    Helgen 27.-28. mai arrangeres Deep Micro for andre år på rad. Dermed har arrangementet også blitt en tradisjon. Primus motor, micro-general og NKML-medlem, Sindre Bøe, håper artsfiskere og andre som er nysgjerrige på småfiskene i dypet kjenner sin besøkstid.

    – Vi vil ha med oss så mange som mulig, og derfor er det minimalt med regler og oppsyn. Det hele vil gå for seg etter gentlemansprinsippet, og premiene vil bli enkle og spartanske for å avskrekke eventuelle svindlere. Her er hovedmålet først og fremst å bidra til ny kunnskap, og å pushe oss selv ut på ein type fiske som vi kanskje sløser bort for lite tid på ellers i året, forteller han.

    Les også: Nå skal microkrokene ned på dypet

    Konseptet er så enkelt som det blir. Alle deltakerne bruker en helg til å fiske med kroker mindre enn størrelse 10, på 100 meter eller dypere. 10 og 100 bør være lett å huske.

    – Målet er å se om vi får noe spesielt, om vi kan lære noe nytt og om vi kan knekke noen koder. Jeg oppfordrer alle til innovasjon på takkelfronten, sier Bøe til Hooked.

    Eventen foregår altså over hele Norge, akkurat der en selv vil, og om en fisker fra land eller båt, med hekle eller slep, reke eller navlelo er helt opp til en selv. Hvor mye av helgen en vil sette av til prosjektet er også valgfritt.

    LIKER DET LITT SPESIELT: Deep Micro-general Sindre Bøe. (Foto: Privat så det holder)

    På samme måte som i fjor blir det premiering av beste fisk, beste bifangst og beste matfisk. Arrangementkomité Bøe avgjør samtlige vinnere diktatorisk.

    Nytt av året er at alle innmeldinger skjer via ArtsFiske.com, der det også vil være en operativ live-logg under hele arrangementet. Her må en være innlogget for å kunne registrere fisk, men innloggingen er gratis, åpen for alle og latterlig enkel å gjennomføre.

    – Dersom en ønsker det, kan en også publisere fangster og statuser på Facebook-eventen til Deep Micro 2017, men alle fangster som skal telle i sammendraget, må registreres hos ArtsFiske.com. Det er også mulig å etterregistrere fisk i inntil et døgn etter at fisket er over, sier Bøe til Hooked.

    Les også: Mye fisk – lite micro

    Dersom du ikke er medlem av ArtsFiske.com, men likevel deltar i Deep Micro, kan du registrere deg som medlem etter at fisket er over, for så å loggføre fangstene dine.

    Vi i Hooked oppfordrer på det sterkeste så mange som mulig til å prøve ut det spennende dypvannsmicrofisket. Selv prøver vi oss i Sognefjorden denne helgen, og her er det så dypt som en får det i norske farvann.

    – Deeper er spesielt bra i små og utilgjengelige vann

    Rolf Magnus Grenberg er en av mange gjeddefiskere som har latt seg begeistre av det portale ekkoloddet Deeper.

    – Jeg bruker Deeper mye, og loddet er spesielt bra når jeg skal til små og utilgjengelig vann der man ikke kommer til med store båter. Her brukte jeg Deeper Pro+ til å finne bunnvegetasjon. Ved hjelp av dette portable ekoloddet, kan jeg presentere agnet mitt rett over gresset på bunnen, sier Grenberg.

    Etter bare et par timer med fiske fikk han sin første gjedde over 10 kilo i åpent vann i 2017.

    En kan bare ikke klage for mye på denne bifangsten

    HERLIG BIFANGST: Ørret på 67 centimeter og 3,78 kilo som bifangst under stamfiske lar seg høre. (Foto: Fredrik Birkeland)

    Det var stam Andreas Næristorp var på jakt etter da han rigget seg til langs Glommas bredder i midten av mai, men det var bifangsten som reddet kvelden.

    Av: Endre Hopland

    Næristorp og kompis Fredrik Birkeland fisket med såkalte quiverstenger etter sta, denne kvelden. Disse stengene har veldig myke og sensitive tupper som gjør alle napp enkle å se, og stengene fisker passivt med agn på bunnen.

    – Da de første småpirkene i tuppen kom, holdt jeg hånden over stangen. Deretter begynte tuppen å gynge forsiktig, noe  som indikerte et potensielt stam-napp. Så gikk tuppen sakte nedover, og jeg klinte til med et tilslag, sveivet meg fort inn mot fisken og fikk strekt monoen for å få kontakt. Da var det bare grisetungt, sier Næristorp til Hooked.

    Les også: Sjekk den bifangsten

    At dette ikke var noen stam ble klart med det samme. Fisken stod først bare ute i elven og stanget, før den plutselig gikk sidelengs og deretter fosset utover mot stryket. Næristorp måtte faktsk bremse utraset med hånden på spolen for å få snudd den sterke fisken.

    – Vi skjønte tidlig at det var snakk om ørret, og etter et par kraftige utras fikk jeg pumpet den inn i bakevjen. Da ble det en typisk hal og dra-fight, der fisken gikk fra side til side. Den hadde flere utras og oppførte seg tidvis litt krakilsk, men fordelen med de større ørretene er at de som oftest ikke hopper. Dette gjør sjansen for å lande dem på 0,28 mye større, sier han til Hooked.

    Næristorp har alltid med seg en stor og dyp håv når han fisker i innlandet, og denne gangen gikk håvingen smertefritt på på første forsøk. Vel oppe på land ble den flotte fisken målt til 67 centimeter og veid til 3780 gram. Det var ikke akkurat ørret de to fiskerne var på jakt etter, men en sier selvsagt ikke nei takk til slike bifangster.

    PÅ REKE: Storørreten lot seg friste av en bunnmeitet reke. (Foto: Andreas Næristorp)

    – Jeg er ikke noen ørretfisker, men det har blitt noen fine som eksemplarer som bifangster. Persen på 4380g og 74 centimeter tok på bunnmeite med mark etter harr. Denne tok på reke under stamfiske, og i tillegg har jeg et par fisker til over 2,5 kilo som har vært bifangster under piggvar- og torskefiske, forteller han.

    Les også: Jan Viggo (66) dro kjempeørret på nesten ti kilo

    Nå i vår har specimenjegeren, som også skriver blogg og publiserer fiskefilmer på egen YouTube-kanal, faktisk fisket mer ørret enn vanlig. Sjøørret vel og merke, men likefullt ørret. Dette har stort sett resultert i fisker på 300-1100 gram, og denne type fiske er ikke noe han kommer til å bruke veldig mye mer tid på fremover.

    – Jeg tror ikke det blir veldig mye mer målrettet ørretfiske på en stund. Jeg har fått min dose for i år. Men pluteslig dukker det opp en bifangst igjen, sier han til Hooked.