En av de viktigste, norske fiskebøkene som noen gang er skrevet



Del dette:

Det er skrevet hundrevis av bøker og titusenvis av artikler om ørret og ørretfiske, men sjelden har litteratur om Norges mest populære fisk fengslet mer og truffet bedre blink enn det Lars Nilssen gjør i «Ørret».

Av: Endre Hopland

Dersom du kommer over Lars Nilssens rykende ferske bok mens den står i en bokhylle, kan det godt hende du forveksler den med tilårskommet og gubbegrønt arvegods. Den beskrivende, men likevel litt uspennende tittelen «Ørret» appellerer heller ikke umiddelbart til den kiosklitteraturlesende massen i distriktet. Men skinnet kan som kjent bedra, og heldigvis for det.

I dette tilfellet skjønner en at spennende timer med lesing venter straks en tar boken ut av hyllen. Et enkelt, men retrokult emblem av en gullfarget ørret på jakt etter et udefinerbart agn i enden av et snøre utgjør coverpryden, og designet får umiddelbart tankene til å vandre i retning av Thorbjørn Tufte, Hans Lidman og de andre store. Minnene om de mange barndomstimene som ble brukt blant støvete bibliotekhyller på jakt etter fantastiske fiskefortellinger strømmer på, og det anonyme og litt kjedelige førsteinntrykket er glemt. Forventningene skrus opp ytterligere noen hakk når bokens undertittel avsløres. Under «Ørret» følger nemlig setningen: En beretning om hvordan kunstig befruktning, utenlandske gener og naiv driftighet skapte Norges nasjonalfisk. Dette må jo bare bli bra. Og det blir det. Veldig, veldig bra.

Les også: Treffer spikeren på hodet



Ørreten er den mest populære fisken i Norge. Punktum. Folk kan snakke fint om både laks, torsk, sild, sushi og fiskeboller i hvit saus, men det er ingen fisk i vårt langstrakte kongerike som når ørreten til gattfinnene engang. Dette er det nok mange grunner til, men kombinasjonen stor utbredelse, voldsom aggresjon, fantastisk fighterevne og meget god smak spiller antagelig en vesentlig rolle. Men hvordan ble egentlig den norske ørreten så tallrik? Og hvorfor er den så populær? Og hva er grunnen til at det er helt greit å sette ut ørret i hver minste pytt og bekk i Norge, mens all annen fiskeflytting er strengt forbudt? Dette er bare noen av spørsmålene forfatter Lars Nilssen på kløktig og grundig vis har funnet svar på. Resultatet har altså blitt det jeg vil påstå er en av viktigste, norske fiskebøkene som noen gang er skrevet. Denne viktigheten har direkte sammenheng med tøffheten til Nilssen, som kaller en spade for en spade, selv om det betyr å måtte trakke på ganske mange tær.

En bok om ørret og kunstig befruktning, der mye av stoffet er basert på veldig gamle kilder, har i utgangspunktet etikettene tørr og tunglest stemplet over hele seg. Dette er likevel ikke tilfellet med «Ørret». Forfatter Nilssen forteller nemlig historien både levende og underholdende, på en slik måte at en allerede fra første avsnitt føler at en faktisk sitter ute i skogen og observerer skogsarbeider Jacob Nilsen Lysaker, som senere tar navnet Jacob Sandungen, der han hugger seg selv i beinet, blir hinkende rundt på en fot uten verken arbeid eller inntekt i flere måneder og ender opp som den uutdannede grovarbeideren som får selve grunnvollene i det akademiske Norge til å skjelve.

Jacob visste nemlig mer om ørreten og dens vandring og reproduksjon enn selv den fremste ekspertisen i landet på midten av 1800-tallet, og kunnskapen hadde han tilegnet seg ved å studere livet i de lokale bekkene på hobbybasis. Den allmenne oppfatning om at det var vår herre som plasserte fisken i vannet, hadde han for lengst avfeid som sprøyt, og ulykken som gjorde Jacob arbeidsufør en liten sesong, ble starten på det som etter hvert skulle utvikle seg til Norges første kunstige befruktning av ørretrogn. Helt på egenhånd oppdaget en fattig skogsarbeider en måte å manipulere naturen på som var så effektiv at den praktiseres den dag i dag, mer enn 170 år senere. Det er ganske oppsiktsvekkende.

I «Ørret» tar Lars Nilssen for seg hele den moderne, norske ørrethistorien, fra gentukling, via vannkraft til sur nedbør og sportsfiskeindustri. Historiene som fortelles i boken går dypt inn i materien, men er likevel både interessante, leservennlige og underholdende. Sett fra et økologisk perspektiv er det heller ikke fritt for at mange lesere vil få en del aha-opplevelser, ikke minst hva kultivering og utnyttelse av naturen angår. En kan frykte både ulv og gjedde så mye en bare vil, men det er liten tvil om at mennesket er det verste beistet som noen gang har ferdes i naturen.

Forfatteren skriver ting som de er. Eller var. Eller har vært. Eller kommer til å bli. Ikke alle kommer like godt ut av det hele, men det er det heller ikke sikkert de fortjener. Nilssen belyser også mange temaer det egentlig er helt ufattelig at oppegående og tenkende mennesker ikke tar hensyn til, selv i en tidsalder der all verdens kunnskap er tilgjengelig på et lite apparat en har i lommen til enhver tid. Dette er alene nok til å gjøre boken viktig, både for oss som lever, fisker og forvalter naturen i dag, men ikke minst for kommende generasjoner som fremdeles ikke har gjort våre feil.

Det handler naturlig nok om ørret i «Ørret», men Nilssen vier også plass til arter som bekkerøye, canadarøye og regnbueørret i boken sin. Dette er fiskeslag som har blitt satt ut i Norge med offentlig velsignelse, og som i dag er eller har vært svartelistet, og helst bør drepes med høygaffel og ild. Problematikken rundt spredning av nye arter er velkjent, og knapt en godværshelg passerer uten at det ropes høylytt om rotenonbehandling av vann og elver med ulovlig utsatt karpe, gjedde eller ørekyte i media. Men hva så med ørreten, den mest ulovlig utsatte fiskearten i Norge? Skal ikke lovverket omhandle denne? Og hva med all sammenblandingen av genmaterialet til arten? Er det ikke forskjell på arvestoffet til en storørret fra Bandak og en tusenbrødrepinne fra Vangsvatnet? Og skal det ikke være det? Er det greit å leke Gud når en faktisk har teknologien og kunnskapen til det?

Les også: Lenth danser mesterlig med ulver

Nilssen mener mye om masse, og han formidler både egne meninger, personlige erfaringer og ikke minst historiske hendelser på en eventyrlig god måte. Han tør også å belyse temaer som på de rette nettforumene ville fått midtøstenkonflikten til å fremstå som et fordragelig teselskap i en sanitetskvinneforening. Det står stor respekt av å hoppe inn i disse vepsebolene med begge beina først, men det var på høy tid at noen gjorde det. At det var den uredde og frittalende filmskaperen Lars Nilssen som tok ansvar, kom egentlig ikke som noen stor overraskelse. Likevel er det godt gjort. Når ting i tillegg blir lagt frem på en måte som vil få de fleste til å trekke mer på smilebåndet enn å riste oppgitt på hodet, er egentlig alt gull.

Lars Nilssen har fisket hele livet. Han har også flyttet fisk, tjuvfisket med sluk i rene fluevann og landet tokilosørret på nymfe blant kunst og turister i Vigelandsparken. I tillegg til dette inkluderer rullebladet hans et knallhardt kritisk blikk på oppdrettsnæringen via Norges største nettavis, samt en lang rekke fiskefilmproduksjoner. Den største av de alle er monstersuksessen På fisketur med Bård og Lars, NRK-serien som gjorde hele Norge interessert i fluefiske, og som for alvor sparket liv i fang og slipp-debatten. Nilssen har også gitt ut bøker tidligere, men det er «Ørret» som er verket som skriver han inn i den norske fiskelitteraturhistorien for alltid. Og det er velfortjent!

Lest: «Ørret»

Forfatter: Lars Nilssen

Utgitt av: Vega Forlag

Sider: 301

Veil. pris: 399,-

Del dette:
Prev – Dette er organisert tjuvfiske, og i år vil det prioriteres meget høyt
Next – En snelle det hadde vært kjekt å beholde på Svartzonker-stanga

Comments are closed.