Lenth danser mesterlig med ulver

Lenth danser mesterlig med ulver

Oppdrettslaksen i Brønnøy er byttet ut med ulven i Østerdalen når villmannen med den gule sydvesten og den konfliktsky juristkompisen hans nå entrer manesjen igjen. Slikt blir det moro av.

Av: Endre Hopland

Frykten for- og hatet mot ulven i Norge har unektelig fått sin renessanse i årene etter forrige stortingsvalg. At Senterpartiet er større enn Fremskrittspartiet på ferske meningsmålinger, midt i en av de verste flyktningkrisene vi har sett i moderne tid, sier egentlig det meste. Med frykt og hat reiser det seg også alltid en dypt uenig motpart som kan stå på barrikadene. Ulvesaken er ikke noe unntak. Langt derifra.

Hvis vi tar ulven ut av ligningen snakker vi her om verdens eldste konfliktscenario, nemlig genuin uenighet. Ofte handler det bare om misforståelser, antagelser eller rett og slett uvitenhet, men dette er alle momenter som kan bli katastrofale. Felles for alle genuine uenigheter er frykten og hatet. Og den dypt uenige motparten, da. Denne må vi ikke glemme. I historisk målestokk har både attentater, kriger og folkemord blitt utfallet av slike uenigheter, så at det er et alvorlig tema Lars Lenth har gitt seg i kast med i romanen «Menn som hater ulver» er det ingen som helst tvil om.

Som om ikke alvorlighetsgraden var høy nok, har fluefiskeguruen, TV-personligheten, musikeren og forfatteren Lenth altså spunnet sin tredje bok om Bærumsadvokaten Leo Vangen rundt rovdyret som vi elegant tok ut av ligningen i forrige avsnitt. Rovdyret som har blitt fryktet og hatet verden over siden mennesket fant ut at de kunne holde husdyr i innhegninger. Rovdyret som jevnt over er skurken i både eventyr og tegneserier, så vel som religiøse tekster. Rovdyret som ikke har drept noen her til lands siden Napoleon beseiret von Mélas ved Marengo. Ulven. Gråbein. Styggen. Eller vargen, om du vil.

Les også: Treffer spikeren på hodet (bokanmeldelse)

To år har gått siden vi siste hørte fra eks-torpedo Rino Gulliksen og advokatfullmektig Leo Vangen. Livet til de to usannsynlige kameratene har gått videre i hver sin retning etter at Rino sprengte en diger bit av Storhella, og forårsaket en flodbølge som tok knekken på to av tre Vega-brødre, skyggeskurk Axel Platou og hele Vega-konsernets lakseparadis i Brønnøy.

Den digre eremitten med Senterparti-tatoveringen på kinnet er fremdeles antatt død av alle som bryr seg, og bor nå alene i et loslitt telt i Elverums dype skoger. Den hanglende juristen har på sin side ført minst tre rettssaker, og kan dermed titulere seg som advokat, ikke bare fullmektig. Dette er likevel en av ytterst få lyspunkter i livet hans. Huset på prakteiendommen på Gåsøya er lagt ut for salg, datteren Siri er alvorlig syk og vil ikke snakke med faren og pillene han har blitt mer og mer avhengig av er kraftige nok til å få en hest i dørken.

Til gjengjeld er Leo Vangen antagelig den eneste personen i verden som kan nå inn til den råsterke, nådeløse og ekstremt handlekraftige naturelskeren Rino Gulliksen, populært kalt Even, som nå planlegger et nytt korstog mot menneskets egoisme.

Ulvesaken engasjerer, og en trenger ikke gå lenger enn til kommentarfeltet i første og beste VG-sak for å skjønne at dette egentlig er et vepsebol en ikke har lyst til å rote seg bort i. Ingen dyr i Norge får frem så mye følelser som ulven, og Norges befolkning er mer eller mindre delt i tre i saken: De som er for ulv, de som er mot ulv og de som stiller seg revnende likegyldig. Dette er slett ikke ulikt oppdrettsproblematikken, som Lars Lenth tok for seg i sin forrige roman, også denne med Vangen og Gulliksen i sentrale roller. Her er nemlig også Norges befolkning jevnt over delt i tre: De som er for oppdrett, de som er mot oppdrett og de som ikke bryr seg, men synes Salmalaks er godt.

«Menn som hater ulver» har ulveproblematikken som bakteppe og rød tråd, men du trenger på ingen måte å ha satt deg inn i saken for å kose deg med de 298 sidene Lars Lenth har fått utfolde seg på denne gangen. Boken er nemlig mye mer enn bare ulv. Først og fremst handler den om mennesker, både relativt normale og det stikk motsatte. Mennesker med drømmer, mennesker med ambisjoner, mennesker med rifler, mennesker med langbuer, mennesker med massevis av feilkoblinger og mennesker som kjemper mot demoner, både ytre og indre.

Lars Lenth har alltid fargerike persongallerier i romanene sine, og gjengen som bekler store og små roller i «Menn som hater ulver» er ikke noe unntak. For oss som liker fotball er mange av navnene alene nok til at en drar på smilebåndet. Det er nemlig nok av gamle knokkelkamphelter som har fått sine navnebrødre i Elverums ulvehatermiljø. Det er likevel personlighetene deres som virkelig får frem humringen. Skal en først være en kjip fyr, så kan en like godt komme fra en landssvikerfamilie med plenty av svin på skogen. Skal en først være villmann med hjemmelaget saueskinnsvest, så kan en like godt jakte buskap med pil og bue. Skal en først være en gjennomført redneck, så kan en like godt måke snø med flammekaster og klø bikkja på balla. Galskap funker!

«Menn som hater ulver» har det meste en underholdningssøkende leser kan ønske seg. Action, drama, melankoli og humor går hånd i hånd, selv om mye av humoren er bekmørk. Ellers florerer de populærkulturelle referansene, spesielt de musikalske, og bli ikke overrasket dersom du plutselig tar deg selv i å sitte å nynne på en sang du ikke har tenkt på de siste ti årene. Den har fort en ulverelatert tittel, også.

På samme måte som i «Brødrene Vega» skinner det også denne gangen klart gjennom at forfatteren liker seg godt med fluestang i hendene. Det vises jevnlig til vakende ørret, fine harrstrekk og gode klekkinger og sverminger, og for oss som liker fisking er det også denne gangen herlig befriende når slike referanser faktisk treffer. Det gjør de sjelden når en forfatter som fisker makrell på hytten to ganger i året prøver seg på det samme. Da blir det bare irriterende.

Handlingen i «Menn som hater ulver» er satt på spissen, og uten at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg vet hva som skjer i Elverums dype skoger etter mørkets frembrudd, er scenariet antagelig dradd ut av de fleste proporsjoner. Når det er sagt kommer hverken ulvehatere eller ulveelskere spesielt godt ut av det, og det er ikke bare rent mel i posene i noen av leirene. Dette er med på å gjøre historien interessant, og en nøytral leser sitter også igjen med inntrykk av at det nevnte vepsebolet nok med fordel kan få henge i fred.

Les også: Tørr fisker – frodig formidler

En ting som er virkelig moro med Lenth sine romaner er at helten (eller antihelten om du vil), advokat Leo Vangen, egentlig ikke er hovedpersonen i fortellingen. Slik var det også i «Brødrene Vega», og det funker veldig bra. I de fleste krimromaner er det veldig tydelig hvem en skal heie på og hvem som er skurk. Det kommer riktignok alltid noen tvister, men en har i alle fall et nokså greit bilde av hvem som faller innunder hvilken kategori. I «Menn som hater ulver» er advokat Vangen mest med som en link, et bindeledd mellom galningen i skauen og galningene i bygda. Mest, altså. Litt viktig er han utvilsomt. Det er en hårfin balanse å bygge opp en bok på denne måten, men Lars Lenth mestrer kunsten ned til minste detalj.

For en språk- og gramatikknazi som meg selv, er det ellers deilig befriende at Lenth i andre roman på rad har med en karakter som påpeker når folk bruker begrepet «i forhold til» på feil sted. Takk og amen til deg for det, Lars.

«Menn som hater ulver» er litteratur i den fremste norgestoppen. Boken er lettlest og morsom, selv om både temaet og mye av handlingen i aller høyeste grad er alvorlig nok. Både ulvehatere og ulveelskere vil nok bli støtt, selv om fortellingen er fiksjon, men er det ikke også slik en vet at en har gjort god nok research? Lars Lenth leverer i alle fall nok en roman du bør eie, enten du brenner for frittgående tomater eller snikjakt på snøugle. Løp og kjøp!

Lest: «Menn som hater ulver» 

Forfatter: Lars Lenth

Utgitt av: Kagge Forlag

Sider: 298

Veil. pris: 349,-

Din kommentar

kommentarer

Her får du tilgang på Hooked+