To tiår med fluestang foran kamera har gjort «Brødrene Vega»-aktuelle Lars Lenth til en av de mest kjente fluefiskerne i Norge. Likevel får han gå helt i fred på gaten. Nå står Lenth med begge beina plantet midt i en stadig mer aktuell oppdrettsdebatt, men selv gleder han seg mest til å kunne ta med de kommende generasjoner på fisketur.

Av: Endre Hopland

– Jeg har inntrykk av at fiskeinteresse er en slik ting som hopper over en generasjon. Fatter var nemlig ikke særlig ivrig, og mine egne barn finnes ikke interessert. Bestefatter derimot… Og så meg selv, da. Fullstendige tullinger. Det er rare greier, men det betyr jo kanskje at mine barnebarn arver interessen. Det hadde vært veldig stas å få være en gammel krok som hadde med seg ivrige barnebarn på fisketur. Det håper jeg å få oppleve, sier Lars Lenth til Hooked.

Det var skapet til bestefaren som ble Lars Lenth sin innfallsport til det som skulle bli den store lidenskapen her i livet.

– Jeg har alltid vært opptatt av fiske, men da jeg var liten fisket jeg nesten bare i sjøen. Men så hadde jeg en bestefar på Hamar, og han var en ivrig fluefisker. Skapet hans var fullt av gamle splitcanestenger, sneller og fluer, og dette var fascinerende greier for en ung gutt, forteller han.

Annonse

Ifølge Lenth selv var det faktisk en god porsjon flaks som gjorde at han ble forelsket i fluefisket. En ung fluefersking med tung og klumpete utrustning er nemlig ikke garantert fisk fra starten av, men Lenth slo altså til på direkten. I et utos på Hardangervidda, med bestefar sin splitcane på minst fem kilo, falt noen ørreter for fluene som ble presentert. Dermed var løpet kjørt.

– Etter suksessen på vidda ble det mer og mer fjellfiske, og etter hvert gikk jeg helt over til reindyrket fluefiske. Tidlig på 80-tallet tok også imitasjonsfisket helt over. Det var en kamerat som hadde vært i statene som introduserte meg for denne nye og fascinerende verdenen, og plutselig drev jeg med det som den gang het moderne fluefiske. Samtidig begynte jeg å lese fluefiskelitteratur, og kombinert med fiskingen ødela dette russetiden til en daværende gymnasiast fullstendig, minnes Lenth.

Patagonia

Hallingdalselva og Hemsedal var Lenth sine primære jaktområder. Den gangen hadde ikke disse elvene den samme ørretstatusen som de har i dag, men Lenth husker godt at det kom busslaster med svensker over grensen for å fiske.

– Både vi og de fikk stort sett småørret. Halvkilosfisk var bra og bare en sjelden gang dukket det opp kiloser. Det var slik det var den gangen. Etter hvert begynte vi heldigvis å reise til Finnmarksvidda om somrene. Her dro vi fisk på både en og to kilo hvert år, og det ble virkelig et møte med noe helt annet. Det var også slik jeg forstod hvor fantastisk fluefiske faktisk er, forteller han.

Fluefisket skulle også lede den fremdeles unge Lenth ut i den store verden. Han hadde på dette tidspunktet vært en reindyrket tørrfluefisker en stund, og nå ville han prøve seg på ørretene i Sør-Amerika, og da først og fremst Patagonia.

– Vi var to kamerater som reiste bortover, og i bagasjen hadde jeg bare det mest nødvendige, blant annet en åttedelt Fenwick-stang bygget av Pål Krogvold. Jeg fisket ørret i Nicaragua, Costa Rica og Colombia, men jeg gikk nokså fort lei det vanlige travellerlivet. Det eneste jeg tenkte på var Patagonia, forteller han.

I Chile skilte Lenth og kompisen lag. Kompisen reiste inn i jungelen, mens Lenth satte kursen mot sitt eget Nirvana. Etter en stopp i Santiago for å handle vadere og håv, gikk turen videre til Patagonia.

– Jeg reiste helt alene, og det ble mye soving i telt. Dette var jo før folk faktisk reiste til Patagonia, så jeg fikk virkelig kjenne på det å være alene i verden med fluestangen. Først fisket jeg Chile-delen av Patagonia, og siden gikk turen til Argentina-delen, forteller han.

Lars Lenth 3
TELTLIV: Lars Lenth i grilldress, med Syden-cap og telt i bakgrunnen. Det skriker ikke Bærum av denne settingen. (Foto: Lars Nilssen)

Det ble tre måneder med rødvin, biff og fluefiske, og Lenth husker det hele som en veldig fin tid. En ny kompis fikk han også, av alle ting en svensk vektløfter.

– Han hadde vært på karneval i Rio, og hadde fløyet ned til Patagonia for å fiske i fire dager. Jeg forklarte han at det ikke gikk an å fiske i Patagonia i bare fire dager, og det hadde han små problemer med å forstå. Etter å ha brent flybillettene hans i et seremonielt bål, ble han værende en måned. Det var en bekymringsfri periode av livet, men jeg har ikke sett svensken siden, gliser den fluefiskende forfatteren.

Møtet med Bård Tufte Johansen

Det er fluefiskende forfatter han gjerne blir titulert som. Tittelen har en fin klang over seg og er i tillegg svært forklarende. Det er likevel ingen tvil om at Lenth først og fremst er en livsnyter. Det legger han heller ingen som helst skjul på.

– Jeg har aldri hatt en vanlig jobb, og nå føler jeg vel også at jeg er blitt for gammel til å noen gang få en, sier han oppriktig.

For 48-åringen ble fiskingen på mange måter en unnskyldning for å utsette livet. I alle fall er det slik han selv ser på det.

– Med fiskestang i hånden slapp jeg å dykke ned i livets harde realiteter. Dette holder en stund, men det går ikke hele livet. Derfor måtte jeg etter hvert finne på noe, og i 1993-1994 reiste jeg til England for å ta master i latinamerikanske studier. Etter at jeg kom hjem fra England begynte ting snart å dra seg til, og jeg innså at jeg ikke bare kunne fiske. Men så traff jeg Bård (Tufte Johansen, red.anm.), og da tok ting en drastisk vending, forteller han.

Lenth er barndomsvenn med Harald Eia, Bård Tufte Johansen sin mangeårige partner in crime, og da han traff Tufte Johansen for første gang, hadde komikeren tre uker med sommerferie å slå i hjel. Lenth ble spurt om gode fluefisketips, og den etterhvert nokså verdensvante fluefiskeren sendte Skiens store sønn (Ibsen blir liksom ikke stor nok i denne settingen) til Argentina med kart og kompass. Sammen med en kamerat fikk han en kjempeopplevelse i Patagonia, og når folk som er vant til å tenke underholdning har det moro selv, da er de gode ideene aldri langt unna.

– Det hele endte opp med at vi fant ut at vi ville lage fiskeprogram. Bård hadde tidligere jobbet med Lars Nilssen og visste at han var en dyktig fyr, så vi tok kontakt. Snart var planene klare, og i 1996 satte vi oss på flyet til Patagonia, forteller Lenth.

NRK-suksess

De tre karene, som på dette tidspunktet ikke kjente hverandre noe særlig, ble værende i Patagonia i tre uker. Ambisjonsnivået var ikke skyhøyt, men ideologien var der hele veien.

– Det hele handlet egentlig om at vi ikke likte det som fantes av fiskeprogrammer i særlig grad, og vi hadde lyst å lage noe annerledes. Dessuten var dette med reiseprogrammer noe nytt og spennende. Vi hadde lyst til å underholde og tøyse litt med reiseprogramsjangeren, men fisket skulle vi selvsagt ta veldig på alvor, forteller Lenth.

Turen til Patagonia ble starten på den mest populære og suksessrike fiskeserien som noen gang er vist på norsk TV. «På fisketur med Bård og Lars» slo an hos både fiskere og vanlige dødelige, og trekløveret skjønte at det nye reiseprogramkonseptet var en innertier.

– Litt av tankegangen var at vi skulle være to tullinger på tur, som bare tenkte fiske og ikke brydde oss om noen form for lokal kultur og den slags. Programmet fra Patagonia fikk mange seere, primært antar jeg fordi NRK satset på det, og sendte det i prime time. Men suksess ble det uansett, og snart var vi på vei til Montana for å gjenta suksessen, forteller Lenth.

Også Montana-programmet fikk mange seere, og dermed begynte snøballen å rulle. Fra 1996 til 2004 lagde de tre kompisene 20 fluefiskeprogrammer fra inn- og utland, og «Bård og Lars» ble et begrep selv den vanlige, ikke-fiskende nordmann kjente til. Programmene, som i seg selv var lavbudsjettsproduksjoner skutt av en mann med et kamera, satte også standarden for fremtidige, norske fiskefilmer, og den dag i dag er det ikke mange fiskerelaterte produksjoner her til lands som kan måle seg med det Lars, Lars og Bård fikk til den gang.

– For oss var det viktig å lage noe annet. Fiskefilmene i Norge den gang var nemlig så trash. Det var helst gamle gubber som satt på isen og pilket og drakk kaffe. Med Bård fikk vi et helt nytt element. Han var allerede et kjent fjes fra «Lille Lørdag», og tok naturlig nok klovnerollen i fiskeprogrammene, også. Min rolle var den litt mer seriøse fiskeren. Vi reindyrket rollene, og det fungerte, forteller han.

«Over bekken etter ørret»

Møtet med Bård Tufte Johansen omtaler Lenth som en drømmedeal for seg selv. Etter turen til Montana kom nemlig Cappelen Damm på banen, og ville at Tufte Johansen skulle skrive en bok om de to turene han hadde hatt sammen med Lars og Lars.

– Bård har aldri vært den skrivende typen, så vi foreslo at jeg kunne skrive. Forlaget var veldig skeptisk, men de gikk med på det dersom Bård laget forordet, forteller Lenth.

I 1998 så boken «Over bekken etter ørret» dagens lys, og Lars Lenth kunne med rette kalle seg forfatter og fluefisker. På denne tiden hadde han drevet en del med teksting av engelske TV-serier, og de som hadde TV3 husker kanskje spesielt bylinen hans fra rulleteksten til en god håndfull «The Simpsons»-episoder. TV-tekstingen gav først og fremst god skrivetrening, og skriving likte Lenth godt.

– Men at jeg ble fiskebokforfatter var egentlig mest flaks. Jeg kom veldig lett til ting på grunn av Bård, og det er det ingen grunn til å legge noen skjul på, sier Lenth, som også landet en frekk rolle som gitarist i «Åpen Post»-husbandet «Gass» omtrent på samme tid.

Lars Lenth - sjøørret
KJENT POSITUR: Lars Lenth har vanligvis en stor ørret i hendene når han blir avbildet. (Foto: Lars Nilssen)

Lenth omtaler selv «Over bekken etter ørret» som en reiseskildring mer enn en fiskebok. Den kom også ut på den tiden Bokklubben Villmarksliv faktisk solgte en del bøker, og salgstallene ble derfor brukbare. Viktigst av alt for Lenth sin del var likevel det å faktisk gi ut en bok. Snart skjønte han nemlig at bøker var noe han kunne tenke seg å jobbe mer med.

– Etter den første boken ville jeg skrive om den mer direkte formen for fluefiske jeg alltid hadde drevet med. Dermed ble «Flyt» til, en bok som egentlig handler om alt jeg da hadde drevet med de siste 15-20 årene. Her samlet jeg en rekke korte fortellinger om et kult tema, forteller han.

Midt oppi fiskeprosjektene ble Lenth og samboer Eirill foreldre. Lenth hadde allerede et barn fra studietiden i England, men nå fikk han også et forsørgeransvar hjemme i Norge. Noen år senere fikk paret sitt andre barn, og familien var komplett. De bestemte seg for å feire familielykken med et år i Tobago. Her kom Tufte Johansen og Nilsen på besøk, noe som resulterte i mer NRK-underholdning.

Romandebuten

Etter hvert kom det flere bøker om fluefiske fra Lenth, primært fortellinger fra de mange turene sammen med Tufte Johansen og Nilssen. I 2007 tok derimot forfatterskapet en vending. Da kom nemlig Lenth sin første roman, «Den samme elva», ut på Kagge forlag. Fremdeles handlet det om fluefiske, men denne gangen skrev han fiksjon.

– Det var en kul erfaring å skrive en fluefiskeroman, men det var også vanskelig, minnes han.

I løpet av siste halvdel av 2000-tallet fulgte ytterligere tre fluefiskerelaterte bøker fra Lenth, før han i 2009 skrev «Fortellingen om Liverpool» sammen med fotballspilleren John Arne Riise. Forfatterskapet hans hadde nå tatt sitt første steg bort fra fluefiskeverden, og i 2011 viste han for alvor at han hadde noe å fare med, også utenfor eget felt. Da havnet nemlig den kritikerroste romanen «Den norske pasienten» i hyllene til norske bokhandlere.

– Det er moro å skrive om fluefiske, men jeg kom til et punkt der jeg følte jeg hadde skrevet det som kunne skrives om temaet. Da var det på tide å skrive en roman som ikke handlet om fiske, sier han.

Lenth ønsket å underholde, og tanken var hele tiden å være morsom. Men også alvorlig. Bakgrunnen for dette var rett og slett litt nytenking, i alle fall i norsk målestokk.

– I andre land er det vanlig å blande sjangere, og det liker jeg. Den norske skjønnlitteraturen som sjanger synes jeg blir litt traust. Den består enten av veldig alvorlig krim eller det jeg kaller den klassiske, norske romanen. Denne handler stort sett om hvorfor livet til hovedpersonen ikke ble slik han eller hun hadde sett for seg. Jeg hadde ikke lyst til å gjøre noen av disse tingene, så da gjorde jeg min egen greie, forteller han.

Og Lenth lyktes. Litteratur-Norge tok riktig nok ikke imot «Den norske pasienten» med stormende jubel med det samme, men etter hvert tok miljøet den innover seg. Boken solgte bra i stive permer og veldig bra i pocketformat. Dermed kunne Lenth også omtale seg som en norsk forfatter med suksess.

«Brødrene Vega»

I fjor gav Lenth ut familiekrøniken «Viljen», men for sportsfiskere-Norge var det unektelig årets Lenth-utgivelse det var knyttet mest spenning til. Det er ikke skrevet for mange romaner om de negative sidene ved oppdrettsnæringen her til lands, og det var nok mange som begynte å glede seg da det ble klart at Lenth var i gang med arbeidet. Folk kunne følge en del av Lenth sin research i Lars og Lars-serien «Fjordmenn» på VGTV allerede i fjor høst, og avsløringene som kom frem her gjorde det nokså tydelig at det ikke kom til å bli gått stille i gangene i den kommende boken. Lenth selv visste så å si ingenting om oppdrettsnæringen da han gikk i gang med arbeidet.

– Jeg visste jo selvsagt om oppdrett, men disse har aldri tidligere påvirket meg og mitt fiske direkte, så jeg ante ingenting om hva industrien faktisk fører med seg. Hele innfallsporten min var at jeg ville videreføre et par av karakterene fra «Den norske pasienten», blant annet torpedoen Rino Gulliksen. Han ble helt da han drepte en fyr i forrige roman, men han måtte også flykte fra loven. Flukten gikk til en øde fjordarm i Nord-Norge, og da trengte jeg et tema som kunne være aktuelt på et slikt sted. Det ble naturlig å velge oppdrettsnæringen, forklarer han.

Lenth begynte altså researchen sin med nokså blanke ark, og han kan fortelle at han ble mer og mer sjokkert jo lenger ned i materien han dykket.

– Ting virket først tilsynelatende fantastisk. Oppdrettseventyret gjorde folk i utkanten rike, og hele markedsføringen handlet om god stemning, flott natur, sunn fisk og mye penger. Politikerne var også glade for suksess og verdiskapning på små steder. Et bittelite skår i gleden viste det seg likevel å være… Industrien forurenset en smule, forteller forfatteren.

Inntrykket Lenth snart satt igjen med etter å ha jobbet med boken en stund var dessverre at de eneste som faktisk brydde seg om oppdrettsproblemet var laksefiskerne.

– Laksefiskerne fortvilte over rømt fisk og lakselus, men den vanlige nordmann bryr seg ikke om laksefiskerne. For den vanlige nordmann blir laksefiske sett på som en rikmannssport ytterst få bedriver. Derfor følte jeg det var viktig å fokusere på andre sider av næringen, slikt som også vanlige folk kan bry seg om. Utslipp rett i sjøen og fjordfiskere som mister jobbene sine gir mye lettere innpass enn en gjeng rikinger som liker å fiske laks i dyre elver om sommeren, sier han.

Arbeidet med «Brødrene Vega» har lært Lenth mye. Han håper også at romanen hans kan få flere til å stille spørsmålstegn ved en del ting.

– Hovedproblemet er at folk flest tror sjøen sluker alt. Når forurensingen skjer under havoverflaten er det ute av syne, og derfor også ute av sinn. Hadde oppdrettene sluppet ut avfallet sitt på land hadde situasjonen vært en helt annen. Da hadde folk blitt arrestert, sier han.

«Lys i husan»

For Lenth ble oppdrettsnæringen et godt eksempel og symbol på det han mener er et generelt problem, nemlig at mennesket driter en lang marsj i miljøet så lenge det er mulig å tjene penger.

– Oppdrettsnæringen setter det sånn på spissen, for det hele er så konkret. Løsningen er der, men selv ikke da blir det gjort noe fordi det koster litt penger. Det som er helt sikkert er at mennesket kommer til å kjøre alt i dass på et eller annet tidspunkt. Så lenge det er interesse for å tjene penger, og vi klarer å få «lys i husan», trumfer dette alt annet, sier han til Hooked.

Lenth er klar på at han har vært mer opptatt av å underholde enn å være politisk i sin nye roman, selv om han innrømmer at det var vanskelig å ikke bli forbannet i arbeidsprosessen.

– Jeg prøver likevel å være sint med humor, og jeg vil ikke være en aktivist. Derfor passet det bra å ta opp temaet i en roman. Som oppslagsverk ville oppdrettsnæringen blitt altfor tørt og komplisert. I en roman har en derimot frie tøyler, og det er jo en eventyrfortelling jeg har laget. Likevel er det mange skumle sannheter inne i historien, forteller han.

I «Brødrene Vega» har Lenth videreført crossoversjangermåten å skrive på fra «Den norske pasienten», og han håper dette kommer til å slå an også denne gangen.

– Metoden fungerer veldig godt i TV-serier som er populære i Norge, så det burde ikke være noe i veien for at det også skulle fungere i bøker, sier han.

«Brødrene Vega» har bare vært på markedet i noen uker, men tilbakemeldingene og anmeldelsene så langt er veldig gode. Lenth påpeker likevel at folk flest ikke ville sagt noe om de ikke likte det de leste, så han tar ikke helt av ennå.

– Men boken har vært et spennende prosjekt, og jeg har allerede planer om at Rino Gulliksen og Leo Vangen skal få ta del i enda en roman. Jeg leter etter en kul setting å putte dem inn i nå, og tenker blant annet på ulveproblematikken. Dette er et tema som opptar mange. Jeg vil i alle fall holde historien i et økomiljø, der grådige mennesker harver over grasrota, forteller han.

PS: Lars Lenth møter Gunnar Staalesen til samtale om «Brødrene Vega» i Kulturhuset i Bergen tirsdag 3. mars klokken 19.00. Dersom du ikke har mulighet til å ta turen, kan du se det hele live på HookedTV.