Tre felte dyr på under et døgn, en rekke fantastiske naturopplevelser og verdensrekord i melkesyre. Bli med på hjortejakt i Sunnmørsalpene.
Av: Ole G. Langerud
Sola sender sine siste solstråler ned i Lågendalen. Det er hverken varmt eller kaldt. Helt perfekt! Mygg og knott er fraværende og i kaffedampen ser jeg at vinden er så perfekt den kunne blitt! Jeg lener meg godt tilbake med og speider utover åkeren jeg har valgt å poste ved i kveld. Jeg har allerede felt en rådyrbukk et par dager i forveien, så jeg er egentlig fornøyd. Problemet er bare at bukken jeg har observert i denne delen av terrenget er enorm, kvota er rom og bukkefeberen river i meg!
Ingenting er bedre enn dette. Jeg er akkurat der jeg vil være. Blaseren ligger blankpussa og strøken over knærne, klar til å spille opp til dans om sjansen skulle by seg. I øyekroken syns jeg at jeg ser en bevegelse, og jeg hever rolig kikkerten. Jaggu, Mikkel rev er ute på tokt. Rådyrbukk får være rådyrbukk. Mikkel skal få noe å bryne seg på. Holdet er alt for langt, så enten må jeg nærmere Mikkel, eller så Mikkel nærmere meg.
I lomma har jeg et par lokkefløyter tiltenkt slike tilfeller. Jeg blåser et par strofer og ser i kikkerten at Mikkel er interessert, men ikke nok til å komme. I luntetrav fortsetter han langs kanten av åkeren og forsvinner bak en haug. Derfor beslutter jeg at jeg skal komme meg etter. Jordet er akkurat slått, og gresset er pressa til rundballer. Helt ypperlig. Jeg løper noen meter med krumma rygg, før jeg speider videre i kikkerten. Der, reven er opptatt med å fange mus. Jeg løper videre så stille jeg kan, og passer på å holde en rundball mellom meg og reven. På denne måten håper jeg å unngå at den ser meg.
Jeg kommer inn på ca 150 meter, og konstaterer at jeg ikke kommer nærmere uten å skremme den. Rifla legger jeg an på en gressball, og sikter inn reven før jeg smatter litt med munnen. Reaksjonen er enorm, og reven kommer som et prosjektil rett mot meg. Jeg spenner rifla, og det røde flagget bak på sluttstykket viser at det er alvor. Korset finner brystet på reven. Avstanden til reven minsker raskt. Rolig klemmer jeg inn avtrekkeren, og reven ruller som en ball i det smellet runger i dalsidene. Lynraskt er ny patron i kammeret, men det er ikke nødvendig. Den røde bylten ligger urørlig ute på jordet.
Turen hjem til gården den kvelden er egentlig litt vemodig. Dagen etter skal jeg flytte til Trøndelag for å studere. Jeg skal bo på hybel i byen, og børsene mine må bli igjen hjemme på gården til mamma og pappa. For en som er vant til å ha uendelige jakt- og fiskemuligheter rett utenfor stuedøra dreier dette seg om ganske store omveltninger. Selv om jeg ikke hadde dratt enda, lengtet jeg allerede hjem og til skogs. Jeg er ikke skapt for å sitte inne. Hvorfor være inne, når alt håp er ute?
De første ukene på studiet var ok. Mange nye venner og sosiale aktiviteter hele tiden, men jeg savnet villmarka, jakta og fisket. En dag i auditoriet ble vi sittende å vente på en foreleser, og jeg kunne ikke unngå å overhøre samtalen fra raden foran. Med klingende sunnmørsdialekt pratet gutten raskere enn en spansk auksjonarius på drugs. Samtalen dreide seg da sannelig om hjortejakt?! Han her måtte jeg bare i prat med!
Måten jeg gjorde dette på var kanskje ikke den mest høflige, men den var effektiv. Jeg klarte rett og slett ikke la vær å blande meg inn i samtalen, noe de absolutt ikke hadde noen motforestillinger mot. Allerede neste friminutt var jeg og Robin, som gutten heter, kompiser. Da vi slo følge til bussen den ettermiddagen, avtalte vi å bytte jakt. Han skulle få være med meg på jakt etter rådyr, mens jeg skulle få være med han til Sunnmøre på hjortejakt.
Jeg hadde prøvd meg på hjorten uendelig mange ganger hjemme på Østlandet, men jakta hadde vært like begivenhetsrik som lottokupongen. Nå ante jeg en mulighet til å få skutt min første hjort, og vestlandsjakt etter hjort hadde bestandig vært en guttedrøm, felling eller ikke!
Allerede andre helga i oktober gjorde Robin alvor av avtalen vi hadde, og vi satte nesa mot idylliske Sykkylven. Jeg har farta mye rundt i Norges langstrakte land, men naturen her er noe av det mest spektakulære jeg noen gang har sett! Stupbratte lier og skyhøye fjelltopper tårner over fjordene og den frodige dalbunnen.
Vi jaktet intenst i fire dager til ende før vi resultatløse og underernærte på søvn måtte sette nesa mot Trøndelag igjen. Temperaturen hadde vært over 20 grader på dagtid, og hjorten hadde trekt til fjells. Lite Robin kunne gjøre noe med, og han lovet meg uoppfordret en ny tur på flekken.
Ukene gikk og vi fikk mer og mer å gjøre på skolen. Det eneste jaktrelaterte jeg foretok meg var et aldri så lite spontankjøp under en uhorvelig kjedelig forelesning. Ei riflepipe i 375 Holland & Holland var plutselig i mitt eie. Hva i gamperæva skal jeg med ei elefantbørse når jeg jakter mest rådyr? Jeg burde hatt forbud mot finn.no!
Eksamen nærmet seg med stormskritt, og da Robin foreslo å feire endt eksamen med ei helg på hjortejakt, var jeg lynrask med å tilby meg å betale bensin. Jeg ville tilbake til Sykkylven. Denne gangen var temperaturen noe helt annet, og området kokte av hjort. Allerede på gårdsplassen til grunneieren vi skulle jakte hos sto det fem hjorter da vi kom. Det her måtte bare bli bra!
Skoleklærne ble byttet ut med vadmel, og Robin hadde allerede planen klar. Vi skulle smyge oss etter hjortene vi så på gårdsplassen. Ute var det mørkt for flere timer siden, men mørk hjort mot hvit snø kombinert med tysk kvalitetsoptikk gjorde det lyst som på dagen. Vi kom ikke lenger enn bak garasjen før et hjortebrøl fikk hvert eneste hårstrå på kroppen til å stå som svinebust. Kilden til brølet var bare noen meter til siden for oss. En bukk som tydeligvis hadde glemt at brunsten var over.
Vi gryntet og bukken svarte av hjertens lyst. De neste fem minuttene kom det hjort, på hjort, på hjort. Robin mente jeg skulle felle ei fjorårskolle som sto med breisiden til på rett i overkant av hundre meters hold, men som gjestejeger syns jeg dette var litt langt i halvmørket. Det er greit svarte Robin, og sekunder senere smalt det fra Heymen hans. Skuddet satt helt perfekt, og etter en kort blodsporseanse fant vi kolla hans liggende bak en stubbe ikke langt fra skuddplassen. Turens første hjort var et faktum.
Etter litt slakting, juging og noen ord med grunneieren, bestemte vi oss for å jakte videre nå som vi hadde gode forhold. Vi smøyg oss fra åpning til åpning, men selv om vi så hjort ble det ikke flere fellinger den kvelden. Ikke at det spilte noen rolle. Stemningen og spenningen i det trolske lyset var til å ta og føle på.
Neste morgen gikk med til frysing, hakking av tenner og resultatløs speiding på post. Hjorten var allerede i dagleie før det ble lyst. Senere på dagen ble det arrangert drivjakt med noen venner og familie av Robin. Det skulle gjøres to til tre drev rundt en topp som ligger ovenfor gården vi har som utgangspunkt. Her rakk jeg knapt komme på post før fire hjorter rett utenfor skuddhold kom stormende ut lia.
Drevet gjennomføres, men ingen dyr finner det for godt å tusle innom postene. Derfor samles gjengen til en runde med «kvalifisert synsing» og skitprat. Der blir det bestemt at Robin, trillingbrødrene hans og jeg skal drive, mens resten av gjengen skal sitte på post. Dyra vi var i kontakt med tidligere kan ikke være langt unna. Postskytterne skal sitte i lia rett nedenfor toppen, der vi tror dyra vil passere. Vi som skal drive skal gå rundt den nevnte toppen og drive dyrene mot postene.
I starten går turen greit. Snøen rekker oss knapt over støvlene. Vi kommer dog ikke langt før en ustanselig strøm av ord som ikke egner seg på trykk renner ut av kjeften på Robin. Det øverste laget med snø består av et tynt skarelag. Under dette er det 50-60cm med noe som minner om potetmel! Vi går et par skritt, før vi med et knekk står med snø til livet. Derfra må vi kave oss opp igjen, gå et par meter og repetere prosedyren!
Jeg prøver så godt jeg kan å skjule for de andre at beina verker og at formen ikke akkurat er noe å skrive hjem om. Spaserturen rundt toppen på sommertid ville ikke tatt ti minutter engang, vi bruker langt over 40. Når vi omsider kommer frem til plassen vi skal smyge oss ned lia må jeg stoppe. Utsikten jeg nå står ovenfor er noe av det flotteste jeg noensinne har lagt øynene mine på. Sylspisse og snøkledde topper formet som tennene på en hvithai stikker opp på alle kanter. I bunnen av dalene er det fortsatt spor av grønt. Små og større vann setter den berømte prikken over i-en akkurat der den bør være.
Driverne blir plassert på rekke ned mellom lia, og det blir meddelt på jaktradioen at vi begynner drevet. Det første strekket skjer det lite, men snøen er helt brun og opptråkka av hjort. Enkelte av hjortespora er så ferske at det fortsatt damper av hjortemøkka. Vi har dyr mellom driverne og postene! Det spraker i jaktradioen, og det meddeles at den ene posten har sett dyr som er på vei mot den andre. Et enslig piskesmell bryter stillheten og det blir meddelt at en spissbukk har tatt turen til de evige beitemarker.
Noen av dyrene har snudd, og er vist på vei rett mot meg meddeles det over radioen. Og sant nok, før jeg klarer å si hjort står en enslig kalv med breisiden til på kloss hold. Dessverre står den nedenfor meg, og jeg liker ikke vinkelen. Jeg hever ikke rifla engang. Håpet er at den skal snu og gå noen meter oppover slik at bakgrunnen blir sikker. Kalven snur og tusler mot postene igjen, men byr ikke på noen reell skuddsjanse. I sekundene som følger er det dyr overalt, og bortsett fra ett går alle en ny runde mot postene.
Vi kommer ikke langt bort før vi hører over radioen at det igjen er dyr på vei mot driverne. Denne gangen får jeg fire dyr i full galopp rett forbi meg på få meter. Jeg roper, men de stopper selvfølgelig bak for mye vegetasjon, og det er bare å spenne ned igjen rifla uten å løsne skudd.
Vel fremme ved postene gratuleres skytter, og humøret er på topp. Nå er moroa over og arbeidet starter. Det blir avtalt at jeg og en som heter Tord skal dra dyret ned lia, mens to andre går for å hente traktor. Oppgaven er enkel, vi skal bare trekke dyret rett ned og vi vil komme til veien. De første meterne er vi ved godt mot. Snøen gjør at hjorten er relativt lett å ha med å gjøre. Fra jeg var liten har jeg lært at om noe er for godt til å være sant, er det som regel det. Denne regelen gjelder i aller høyeste grad her. Snøen blir mer glissen og hjorten blir ganske tung å dra, selv om det er langt brattere enn ei middels rulletrapp på Østlandet. Til slutt er bakken bar.
Plutselig er det ikke bare bratt, det er loddrett. Vi står på toppen av en hammer, og det er umulig å komme ned. Det er bare å bite i det sure eplet og dra hjorten horisontalt i lia. Etter mye svette og stygge ord finner vi omsider en vei ned av hammeren. Det er da vi innser at vi står på en ny hammer, og må begynne å lete etter enda en nedfart. Mørket kommer sigende og jeg begynner å innse at hjortejakt i Sunnmørsalpene er et vakkert helvete.
Sakte, men sikkert nærmer vi oss vannet som ligger i bunnen av dalen og vi kan umulig være langt fra veien. Det er ikke før vi hører det skvulper i vann vi innser at vi har kommet helt ned. Uten å treffe veien! Smått fortvila ringer vi Robin, og når de omsider kommer til der hjorten ligger kan vi konstatere at vi har bomma på enden av veien med et middels skuddhold og har dratt den 200 høydemeter for langt ned! Vi må trekke hjorten opp igjen.
«Kom arbeidslyst og treng deg på, her skal du motstand finne» var det en gang en klok fugl som sa. Et mer passende ordtak til denne situasjonen skal man lete lenge etter. Nå er vi i det minste fire til å trekke. Vi kommer ikke langt før svetten renner, henda skjelver og beina brenner. Hvert minste fiber i kroppen inneholder mer melkesyre enn jeg har hatt noensinne. Til sammen! Hele seansen er direkte smertefull. Bak meg kommer det ynkelyder fra de andre som har det minst like vondt som meg.
Den ene etter den andre vræler i det krampene glefser tak i et bein eller en arm. Jeg utbryter at den dagen man blir jeger, da har man gått fra sans og samling. Robin kontrer og mener det verste med hele greia er at vi ikke kommer til å lære det spøtt av hendelsen. Allerede samme kvelden kommer vi til storme ut døra igjen med ny iver og hjort på hjernen.
Helvetet tar omsider slutt, og vel innenfor dørstokken får vi servert den herligste hjemmelagde pizzaen du kan tenke deg. Rykende varm, med masse godt fyll! Vel gjennom måltidet er jeg så utslitt og doven at jeg omtrent sovner der jeg sitter. Da Robin foreslår smygjakt på snøen, tar det likevel ikke et halvt sekund engang før jeg er lys våken igjen og bekrefter med stort engasjement at jeg er mer enn med. Det er da det virkelig går opp for meg hvor lite vett og forstand jeg er i besittelse av.
Månen glimrer med sitt fravær, men det er stjerneklart og mot snøen er det mer enn godt nok lys til forsvarlig jakt. Akkurat som dagen før kommer vi ikke lenger opp i lia enn bak garasjen før vi ser de første hjortene. Bakgrunnen er litt for mørk, da noe av snøen har smeltet i løpet av dagen. Vi bestemmer oss derfor for å ta bilen og kjøre til en mer høytliggende del av terrenget der vi vet at det er mer snø.
På det første jordet vi kommer til står det åtte-ti hjorter og beiter. Det er bare å begynne å smyge. Vinkelen vi kommer fra er mørk som natta, mens hjortene står i perfekt skytelys. Det her kan ikke gå galt. Vi rekker ikke å smyge langt før vi kjenner et kaldt gufs i nakken. Sekunder senere er hjortene borte. Det skal ikke være enkelt å felle sin første hjort skjønner jeg!
Neste jorde vi kommer til er dekket i et hvitt skareteppe. På lang avstand hører vi skrittene til beitende hjort mot skaren. Robin er lommekjent og leder meg mellom et trangt og bratt skogholt uten en lyd. Plutselig holder han ut en hånd i tegn på at jeg skal stoppe. Rett foran nesa på oss kommer det gående to hjorter på vei ut på jordet for å beite. Jeg er nesten redd for at hjorten skal høre pulsen min der jeg står på et bein og venter på at vi kan smyge videre. Det føles ut som jeg har stått en evighet når Robin prikker meg i skulderen og signaliserer at vi kan smyge videre og inn i ei jaktkoie med plass til to.
Vi blir stående å granske dyrene vi har på alle kanter. Robin peker og hvisker at den enslige kalven som står med breisiden til er min. Pulsen, som vanligvis er under kontroll rett før skudd, er nå på ville veier. Det er noe magisk med hele seansen som gjør det hele uhyre spennende. Jeg spør pent om ikke Robin kan være klar med rifla om noe skulle skje. Oppspenneren skyves frem. Hånda ligger perfekt rundt pistolgrepet og treverket varmes fort opp mot kinnet. Korset finner siden på kalven og etter litt finsikting klemmer jeg inn avtrekkeren.
Avtrekket knekker som glass, smellet runger mellom dalsidene. Ladegrepet går på ren refleks og jeg er klar på ny. I kikkerten finner jeg kalven igjen og den sjangler verre enn en gjennomsnittlig nordmann på julebord. Jeg forklarer Robin at skuddet sitter litt lavt, men jeg er bombesikker på et hjerteskudd og vi velger å la være å skyte noe mer der kalven går i ring rundt seg selv. Vi har uansett stålkontroll på situasjonen. Sekunder senere bikker den overende og ligger og sparker litt, før den blir liggende helt urørlig. Jeg har felt min første hjort!
Om pulsen hadde vært høy tidligere var den totalt ute av kontroll nå. Jeg skjelver fra topp til tå. Jeg føler meg rett og slett rusa. En rus bare jakt og fiske kan gi. Opplevelsen av å felle hjort i Sunnmørsalpene er noe av det råeste jeg har vært med på i mitt relativt korte jegerliv. Naturen er enestående, ekstreme mengder hjort, krevende jakt og intense naturopplevelser. I tillegg er gjestfriheten blant folka jeg har jaktet med noe jeg bare kan prøve å leve opp til.
Slitne og fornøyde drar vi hjem til Trøndelag igjen den søndagen. Tre hjort på under 24 timer og uhorvelig mange flotte opplevelser og nye bekjentskaper. Takk for turen, Robin. Jeg kan ikke love at det blir like spektakulært på rådyrjakt i Vestfold, men velkommen skal du være!
