More
    Home Blog Page 52

    Meninger: Krever forslag om produksjonsøkning trukket tilbake

    Norske Lakseelver har levert høringssvar til Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) der de ber om at forslag til produksjonsøkning i oppdrettsindustrien trekkes tilbake.

    Årsaken til kravet er at NFD vil tildele økt produksjonskapasitet utelukkende basert på en evaluering av effekten av lakselus på bestander av vill laks. NFD vil akseptere et årlig tap av utvandrende laksesmolt som naturmangfoldlovens kvalitetsnorm for villaks ikke gir rom for.

    Norske Lakseelver påpeker at akvakulturloven i tillegg stiller utvetydige krav til miljøforsvarlig oppdrettsvirksomhet, noe som gjør at langt flere miljø- og bærekraftsindikatorer må inkluderes når miljøeffekten skal evalueres. Det gjelder effekt på sjøørret og sjørøye, men i like stor grad effekter på andre arter og artssamfunn i økosystemene langs kysten.

    Under høringsprosessen har det også kommet fram at NDF trolig brøt Utredningsforskriften da grensene for akseptabel effekt av lakselus ble endret uten at endringene ble sendt på ny høring, slik instruksen krever.

    Norske Lakseelver har varslet NFD, Justisdepartementet samt Næringskomiteen og Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget om dette. Riksrevisjonen, som tidligere har evaluert oppdrettsforvaltningen, er også informert om saken.

    Norske Lakseelver baserer sitt høringssvar på en juridisk utredning skrevet av forskningsprofessor Ole Kristian Fauchald ved UiO/Fridtjof Nansens Institutt.

    – Pål Mugaas, prosjektleder Norske Lakseelver

    Heftig gjeddefight på sesongens første dag på isen

    Isfiskesesongen rakk bare å bli en time gammel før en råsterk og usedvanlig flott gjedde fikk adrenalinet i gang hos alle på isen.

    Av: Endre Hopland

    En uke med minusgrader gjorde underverker for den fire-fem centimeter tykke isen på en av tidligsjøene østafjells. Dermed kunne Andreas Næristorp, Morten Mølster og Jonas Botilsrud starte isfiskesesongen 17/18 i god tid før jul. Det ble et godt valg.

    – Vi brukte litt lang tid på sjekke isen hele veien frem til fiskeplassen, og derfor kom vi litt sent i gang. De første agnene var vel ikke i vannet før rundt klokken 09.30. Vi har fisket her mange ganger tidligere, og har lært oss at de lokale gjeddene har veldig korte huggperioder. Det berømte 10.30-hugget slår aldri feil, heller ikke denne gangen, sier Andreas Næristorp til Hooked.

    Klokken 10.34 hylte det nemlig i en av nappvarslerne til Næristorp, og etter en kort løpetur over isen, kroket han en råsterk fisk.

    – Det ble en tøff fight på hard brems, og fisken tok mye snøre flere ganger. Til slutt havnet den likevel på avkrokingsmatten. Vekten viste 8980 gram og lengden var 109 centimeter, sier Næristorp til Hooked.

    FLOTT FISK: Sesongens første ismeitede gjedde på vei opp av hullet. (Foto: Privat)

    En gjedde på ni kilo fra den kanten av landet er ikke akkurat noe en stopper pressen for, men å starte isfiskesesongen med en såpass bra fisk, som i tillegg fighter så brutalt og ser så støken ut som denne, det er slikt som både gir godfølelsen og fremprovoserer fjortisknising på isen.

    – Resten av dagen var nokså treg. Morten hadde et run som ikke satt, og jeg fulgte opp med en snipe på 3850 gram. Da vi skulle reise hjem satt det også en tokilosfisk på den ene stangen til Jonas. Det er uansett godt å være i gang med isfiskesesongen igjen etter en heller laber høst fiskemessig, sier Næristorp til Hooked.

    I playeren under kan du se oppsummeringen av sesongdebuten i levende bilder, inkludert fighten med den største fisken:

    Andreas Næristorp sitt fiske kan du for øvrig følge på bloggen Arts- og specimenfiske eller dennes tilhørende Facebook-side.

    Den første rapporten om pukkellaksyngel fra årets invasjon kommer fra Jølstra

    I sommer inntok store mengder pukkellaks elver og bekker langs hele norskekysten. Nå har eggene til den svartelistede arten klekket.

    Av: Endre Hopland

    Pukkellaksen hører naturlig hjemme i nordlige deler av Stillehavet, men på 60-tallet begynte arten å spre seg til de nordligste av de norske elvene etter utsettinger på Kolahalvøya i Russland et tiår tidligere. Etter dette har arten blitt relativt utbredt i Finnmark, nær grensen til Russland, og det er også registrert vellykket gyting i enkelte elver her. I sommer dukket derimot den svartelistede arten opp i hele Norge.

    Les også: De siste ti dagene er det tatt over 200 pukkellaks langs hele norskekysten

    Fiskene som invaderte kysten vår for noen måneder siden var fulle av rogn og melke, og at den uønskede arten skulle få til vellykkede gytinger var mer eller mindre uunngåelig. Nå er det altså klart at stillehavslaksen har lykkes med å føre genene sine videre langt utenfor sitt vanlige habitat.

    – Nylig fikk vi inn den første rapporten om en potensielt nyklekt pukkellaksyngel. Fisken ble fanget i Jølstra, og siden videresendt til Veterinærinstituttet der den nå blir inkludert i samlingen til NINA, som Veterinærinstituttet har bidratt til i hele sommer. Artsidentifiseringen er bekreftet av flere biologer i det norske forskningsmiljøet, samt en amerikansk ekspert på stillehavslaks, sier forsker ved Veterinærinstituttets seksjon for miljø- og smittetiltak i Trondheim, Bjørn Florø-Larsen ifølge instituttets egne nettsider.

    PUKKELLAKSYNGEL: Denne vesle tassen er faktisk en pukkellaks, fanget i Jølstra. (Foto: Jan-Ove Brede)

    I motsetning til yngelen fra vår vanlige atlanterhavslaks, tilbringer ikke pukkellaksyngelen sin første levetid i elven. Derimot vandrer den rett ut i sjøen og begynner oppfeitingen til sin store mening her i livet, nemlig å føre genene sine videre. Livsløpet til pukkellaksen strekker seg bare over et par år, og fiskene dør etter gyting.

    Les også: Alle disse langdistansesvømmerne tok turen til Norge i sommer

    Det er nevnte NINA (Norsk institutt for naturforskning) som registrerer utbredelsen av pukkellaks i Norge, og ikke overraskende har årets innmeldingstall vært rekordhøye. I 2017 er det rapportert om fangster i godt over 100 norske elver, fra innerst i Oslofjorden til lengst nord i Finnmark.

    – Veterinærinstituttet har fortløpende sortert ut skjellprøver på pukkellaks vi har fått i ulike skjellprosjekter, både fra sportsfiske, overvåkningsfiske og stamfiske, til NINA sin samling. Vi har i tillegg hentet inn en del hele individer vi har fått beskjed om rundt omkring i Trøndelag og Nordland, sier Florø-Larsen.

    Hvorfor vi ser en slik økning i tallet på pukkellaks i år vet forskerne foreløpig ikke så mye om, men det kan være så enkelt at det har vært spesielt gode forhold for pukkellaks i sjøen det siste året, og at overlevelsen dermed har vært veldig høy.

    Les også: Opptur for elvefisket etter laks, men 800 sjølaksefiskere forsyner seg grovt

    Med tanke på at pukkellaksen tydeligvis også har hatt vellykkede gytinger her til lands i år, er det all mulig grunn til å tro at det blir mye av den svartelistede arten i norske elver også om et par år, når yngelen vender tilbake til sine fødeelver med rogn og melke i buken.

    Ta ellers en kikk på denne saken fra Norske Lakseelver, der mye av problematikken knyttet til pukkellaksen blir belyst.

    Sender fra det svensk/danske størjeprosjektet dukket opp i Biscayabukta

    LANGDISTANSESVØMMER: Satelittsenderen som ble festet til en av makrellstørjene som ble fisket i Skagerrak i september har nå dukket opp i Biscayabukta. (Foto: Westin Fishing)

    Den første senderen fra høstens størjeprosjekt i nordiske farvann har nå løsnet og steget til overflaten. I Biscayabukta.

    Av: Endre Hopland

    I løpet av september landet som kjent svenske og danske sportsfiskere til sammen 18 makrellstørjer på mellom 130 og 350 kilo i Kattegat og Skagerrak gjennom det svensk/danske størjeprosjektet. Rundt 100 fiskere fra de to landene var i aksjon med kraftige stenger og sneller, og målsetningen var å fange, merke og sette tilbake så mange makrellstørjer som mulig. Etter over 50 års fravær fra nordiske farvann, ønsker nemlig forskerne nå å innhente så mye informasjon om bestand og vandringsmønster som mulig.

    Les også: Hva kreves egentlig av utstyr og kunnskap for å fiske diger størje?

    – Projektet var ekstremt vellykket, og de merkede fiskene kommer til å bidra med informasjon om vandringsmønster og genetikk som vil være fundamentalt i det fremtidige forvaltningsarbeidet. Bestanden har vokst mye de siste årene, og sjansene for at vi skal kunne se størje i skandinaviske farvann også i tiden fremover er gode, kunne forsker Andreas Sundelöf ved Institutionen för akvatiska resurser (SLU Aqua) fortelle til svenske Sportsfiskarna etter at årets fiske var gjennomført.

    De massive fiskene som ble fanget ble blant annet utstyrt med satelittsendere som størjene skal klare å kvitte seg med etter en viss tid. Nå har altså den første av disse senderne steget til overflaten, og fisken som hadde den festet til kroppen har utvilsomt lagt bak seg noen sjømil siden merkingen.

    Les også: Her dras den historiske stangfangsten om bord for merking

    Senderen gjorde seg nemlig til kjenne i Biscayabukta mellom Spania og Frankrike i slutten av november. Før den endte opp her hadde den vært med en makrellstørje på nesten to og en halv meter på svømmetur helt fra Skagerrak, der fisken ble fanget, tagget og satt fri igjen 18. september i år.

    Kim Aarestrup fra DTU Aqua er mer enn begeistret for utviklingen i merkingsprosjektet.

    – Dette er en fantastisk nyhet som helt klart viser at disse senderne virker, og at størjene har klart merkningen fint. Selv om det egentlig var meningen at senderen skulle løsne fra fiskene om rundt tre måneder, må vi bare betrakte dette her som en tidlig julegave til alle som er nysgerrige på den ferden og utbredelsen til den atlantiske størjen, sier han ifølge danske Sportsfiskeren.

    Les også: Her eksploderer havet utenfor Øygarden i jagende makrellstørje

    Forskerne har foreløpig ikke analysert dataene som senderen har gitt fra seg, men håpet er at den skal gi et klart inntrykk av fiskens vei ned til Biscayabukta. Ifølge Aarestrup er det knyttet særlig spenning til om ruten har gått nord for Skotland eller den korteste veien gjennom Den Engelske Kanal.

    Fjordfiske på seinhøsten kan være utfordrende, men også givende

    På grunn av familieforøkelse har det blitt mindre fisking enn vanlig denne seinhøsten. Til gjengjeld har uttellingen vært bra når det har blitt fisket.

    Seinhøsten er på mange måter min favorittfisketid. Grunnen til dette er at så mange arter bruker denne tiden av året til å feite seg opp på før gyting. Dette betyr igjen at fisken er på jakt, og derfor bitevillig. Som en konsekvens av dette er den også gjerne i godt hold.

    Seinhøsten byr på mye vær her hos oss, så jeg holder meg vanligvis inne i fjordene. Her er artsrikdommen stor, men jeg har mine klare favoritter å fiske etter. Fra land går det mest i diverse flyndrer eller gylter på dagtid, mens råsterk havål eller piggskate gjerne er targetartene etter mørkets frembrudd. Fra båt er det lysing, lange og sei som får mest oppmerksomhet, men en tur eller to på dypt vann etter grov vassild og kolmule pleier også å bli prioritert.

    I år har seinhøstfisket altså blitt nokså amputert, og prioriteringene har naturlig nok vært helt andre steder. Å få et nytt familiemedlem er det største en kan oppleve her i livet, så tankene har egentlig ikke vært i fiskeverden i det hele tatt i denne perioden. Etter hvert kom likevel hverdagen snikende, og med denne også lysten til å fiske. Og da den første dagen med fornuftig vær plutselig dukket opp midt i forrige måned, strøk Torbjørn og jeg til sjøs etter lysing.

    Lysingfisket her hos oss er ikke tradisjonelt sett brennhett på seinhøsten, men med tanke på hvor bra det er om vinteren og tidlig på våren, hadde vi troen på at vi kunne finne noen fisker også nå. Det gjorde vi for så vidt også, selv om vi måtte lete mye.

    Torbjørn kroket riktig nok lysing allerede på det første sleppet, men det var mye som ikke kjentes rett ut på veien opp. Han garanterte feilkroking, og det hadde han for så vidt rett i. Det han derimot ikke hadde med i regningen var at det var en doublét han dro på. Det skal litt til å få to fisker samtidig når en fisker med fireball uten opphengere, men det går tydeligvis an.

    Etter 100 meter med sveiving brøt nemlig en lysing på rundt tre kilo og en sei på halvannen vannflaten. Seien hadde jiggkroken i kjeften, mens assistkroken satt plantet i siden på lysingen. Seien hadde også stygge bitemerker på hele bakkroppen, så at denne har blitt jaktet på av lysing er det ingen tvil om. Targetarten var definitivt i området.

    Da fisket startet var det litt drift, men denne gav seg raskt, og da ble ting utfordrende. Med Lightjiggerne gikk det fint an å fiske, men det var vanskelig å finne fisken, og det gikk lang tid mellom hvert napp. Likevel hugg det godt innimellom, og i løpet av dagen landet vi ytterligere fire lysinger med toppfisker på rundt syvtallet. Jeg mistet også en fisk på omtrent samme størrelsen i overflaten, og denne var tilsynelatende helt fin der den raskt svømte ned igjen i dypet.

    Utenom lysingen fikk vi noen brosmer, inkludert en fin middagsfisk på gode tre kilo til Tobjørn. Samme mann fikk også fin lange, hyse og lyr, samt noen småsei. Det var jevnt over bra med fleks i klingan hele dagen, og seinhøstens første båtøkt leverte definitivt.

    Målsetningen med turen var denne gangen først og fremst å komme seg ut, samt å se om lysingen var i dytten og gjerne fylle opp litt i en skral fryseboks. Lysingen var heldigvis på plass, og det var også tydelig at den jaktet. Slikt er godt nytt for oss som liker å jigge agnene oppover i vannlagene, og vente på bakholdsangrepene.

    En ukes tid senere prøvde vi oss igjen, denne gangen med Ojan som tredjemann om bord. Lysingen var igjen targetarten, men denne dagen var fisket veldig tregt. Jeg fikk riktig nok en fin lysing på rundt seks kilo, og i den kraftige strømmen gav denne en bra fight på Lightjiggeren. Det ble likevel med denne, samt en litt mindre lysing til Torbjørn og et knippe småbrosmer og langer.

    Dagens kuleste fangst var faktisk en stor pigghå som tok Ojan sitt agn. Pigghå under båten er sjelden spesielt moro, men når de er store og ikke i voldsomme antall, er det helt greit å få en om bord for et tøft bilde før den får svømme tilbake igjen. Det var det som skjedde denne dagen, og som faktisk også reddet turen for Ojan, som hadde mange napp uten at det ble tellende resultat av det.

    Uken etter ble det nok en tur på fjorden, denne gangen med Magnar og Christian. Målet var sei og lange, med fokus på førstnevnte, men i den voldsomme driften skulle det vise seg vanskelig å finne seistimen som stod tett i bunn.

    Christian og jeg plukket opp Magnar på vei innover i fjorden. Da hadde han allerede rukket å dra opp en rødspette på en knapp kilo mens han ventet. Dette var ny art, og dermed var dagen allerede reddet for hans vedkommende.

    Det var også Magnar som skulle ha klart best fiske utover dagen. I løpet av noen timer med fiske fylte vi en murerstamp med lange, brosme og sei, og det var Magnar som fikk mesteparten. Fiskene var ikke veldig store, to-tre kilo i snitt kanskje, men det ble mye bra mat av det hele.

    For Christian, som er helt fersk innen både tyngre fiske og ikke minst bruk av agn, var dette storveis. Han var i fyr og flamme da han landet en sei på rundt to kilo, og det lyste i øynene hans da det på driftet etter hugg tungt, og snøret ble rykket av den kraftige havfiskesnellen hans. Her var det utvilsomt større ting på gang.

    Jeg hadde på forhånd lovet Christian at allroundpersen hans på 2,8 kilo kom til å ryke i løpet av denne turen, og det gjorde den også. Til gangs. Kampen med fisken ble hard, for i tillegg til mye tyngde og krefter, dro strøm og vind oss av sted i gode to knops fart. Til slutt måtte likevel fisken kaptitulere, og det ble ytret mange merkelige gloser i det en meget pen lange brøt overflaten.

    Jeg måtte ofre huden på et par fingre da jeg så det dårlige krokfestet helt fremme i ganen på fisken, men det var verdt noen timer med blødende fingre for at Christian skulle få denne fisken i hende. Hadde ikke fiskeren hatt ører, hadde smilet garantert knytt seg i nakken. 15,6 kilo med fjordlange fra 70 meters dyp har en tendens til å gjøre slikt med folk.

    Etter denne fisken var det egentlig ikke noen vits å fiske videre. Både Magnar og jeg hadde unger å hente i barnehagen, og før den tid skulle Christian og jeg gjøre opp en stamp med fisk. I god sportsånd fikk nemlig skårungen med seg hele fangsten hjem igjen også, og da snakker vi fort om gode 20 kilo med rein filet. Slikt kan de aller fleste sette pris på. Det er likevel liten tvil om at det er en viss storlange som kommer til å bli husket best fra denne turen.

    Været her hos oss er omtrent like stabilt som plutonium, så når det endelig kommer et høytrykk, gjelder det å fiske mens en kan. Nettopp på grunn av dette ble det tid til to turer til før syndefloden kom farende. Den første av disse var sammen med Geir, og på ny var det lysing vi var på jakt etter.

    Igjen var fisken vanskelig å finne, og mengder med sei gjorde ikke oppgaven noe enklere. Likevel ble det etter hvert ganske bra uttelling, der vi landet tre lysinger hver. Toppfiskene mine veide 6,1 og 7,6 kilo, mens Geir landet en flott fisk på 7,5. Samtlige av de større lysingene var ellers i veldig godt hold, med brede rygger og dyp buk. Stor lever og magesekker fulle av solid byttefisk var årsaken til dette.

    Utenom lysingen ble også ti sei med hjem. Naboene elsker nemlig disse agntjuvene, og om litt bifangst kan være selve lykken for folk, kan en selvsagt bidra til å spre litt førjulsglede. De måtte likevel finne seg i å dele litt med havørnen som fulgte oss på hjemveien. Alle skal jo få. Snart jul og greier.

    Planen på neste tur var å fiske dypere. Gjermund hadde tatt turen oppover fra Kristiansand i jakten på 100 arter i løpet av et kalenderår, og kolmule, vassild og strømsild var ønskene. Kolmule kan nærmest garanteres her i fjorden, og sildene pleier heller ikke være noe problem, men så er det dette med å levere når det gjelder, da.

    Denne dagen var det pigghå overalt, og når småhaiene ikke fant agnene våre, var det sei og stor høstmakrell som var på pletten. Bankersplassene var fullstendig okkupert av agntjuver, så vi måtte rett og slett ut på oppdagelsesferd.

    Kolmulene var som ventet ikke noe stort problem, og både Gjermund og jeg dro noen fine eksemplarer med min 700-grammer på topp. Gjermund perset også på arten med en fisk på 610 gram, noe han var godt fornøyd med.

    Problemet denne dagen var vassilden. Etter mye leiting fant vi til slutt noen eksemplarer, men innimellom disse stod pigghåen, og fordelingen på arten ble veldig skeiv. Alle de tre sildene som havnet i båten tok mine kroker, og det var det egentlig ikke så mye å gjøre med. Gjermund har heldigvis vært ute en del vinternetter før, og tok det hele med et smil.

    Litt banning ble det likevel. Jeg hadde nemlig en fjerde vassild i overflaten, og denne var alvorlig diger. Dagens toppfisk på 1120 gram så direkte liten ut sammenlignet med dette beistet. Dessverre spyttet den kroken før jeg fikk fisken inn til ripen, og den svømte også rett ned igjen der den kom fra. Dette var litt bittert, for det er ikke usannsynlig at denne fisken var større enn gjeldende norgesrekord. Det får vi nok aldri vite, men diger var den i alle fall.

    Siden vassilden var så kjip denne dagen, måtte vi legge all vår tid på denne. Det var dessverre ikke nok, og som en direkte konsekvens av satsingen gikk vi også glipp av strømsilden. Dermed ble det med en ny art for året på Gjermund denne økten, i tillegg til massevis av agntyver. Heldigvis fikk han lurt opp en fin vassild dagen etter, og håpet om å nå 100 arter i løpet av et år lever fremdeles.

    Utenom vassild, kolmule, pigghå, sei og makrell, fikk vi også lange, brosme og blålange denne økten. Stengene stod i bue mesteparten av dagen, men det var altså pigghåen som dominerte, og det er aldri et godt tegn. På slike dager må en bare bite tennene sammen og trøkke på videre. Det er hardt å være fisker.

    Fiskeåret 2017 nærmer seg nå slutten, men langtidsvarselet mener vi har en del fine dager igjen før nyttårsrakettene skal til himmels. Forhåpentligvis har Gislefoss og co. rett, for fiskelysten er der…

    Rekordstor norsk deltakelse i Trolling Master Bornholm 2018

    STOR NORSK INTERESSE: Trolling Master Bornholm har hele 28 norske båter på startstreken neste år. På bildet ser vi Lars Erik Knippa og Jan Cato Skoglund med en kjempelaks på over 22 kilo fra Bornholm. (Foto: Privat)

    Hele 29 norske båter stiller til start når Trolling Master Bornholm sparkes i gang 2. mai neste år. Det er grusing av den gamle rekorden.

    Av: Endre Hopland

    Onsdag 2. mai klokken 12.00 går startskuddet for Trolling Master Bornholm, verdens største trollingkonkurranse. Blant de 370 båtene som stiller til start i 2018 er 29 norske. Dette er 14 flere norske båter enn den gamle rekorden på 15 fra 2016, og det høye deltakertallet viser helt klart at trollingfisket er på vei opp og frem også her til lands.

    – Den prosentvise sjansen for at et norsk team skal gå helt til topps i TMB øker med den rekordstore deltakelsen, i hvert fall når det gjelder størst laks der hovedpremien er på 100 000 danske kroner. Størst laks kan alle påmeldte deltakere få. Her handler det om å være på rett sted til rett tid med riktig utstyr, sier Frank Ronny Johansen i A-Team Trolling, som i år endte på en meget imponerende sjetteplass i TMB, den beste plasseringen noen gang for en norsk båt.

    Utenom hovedpremien for størst laks, er det sammenlagtseieren som gjelder i Trolling Master Bornholm. Den båten med mest poeng etter fire fiskedager, stikker av med en førstepremie på 40 000 danske kroner, i tillegg til den den gjeveste tittelen av de alle: Årets trollingmaster.

    – Dette er en fantastisk gjennomført konkurranse som bare må oppleves. Ingen som tar turen kommer ikke til å angre., sier A-Team-sjef Johansen.

    Dessverre er det slik at dersom du ikke har meldt deg på Trolling Master Bornholm 2018 enda, er du nå for sent ute. Alle plassene i neste års konkurranse er nemlig tatt. Det finnes likevel håp dersom du satt for lenge på gjerdet. Arrangøren har nemlig opprettet en venteliste, så dersom du sender de en e-post, kan det fremdeles være håp.

    Den fullstendige deltakerlisten for Trolling Master Bornholm 2018 finner du ellers her.

    Fiskeprat i mørketiden – Bernt Nor gjester Fisk og Preik-stuido

    En ny episode av podcasten Fisk og Preik er nå på nett, og denne gangen er det Hooked-gründer Bernt Nor som gjester studio hos Lasse Michelsen på Valle. Adrian Gamman holder fremdeles oljefortet i Sandnes i vest, men er med på luften via link. Fiskenyheter, lytterspørsmål og annet fjas blir diskutert, blant annet fiskefotografering og den evigvarende høyre-/venstresveiv-problematikken. Tune in.

    Norges beste sjøisfisker skal kåres lørdag 27. januar 2018

    Siste helgen i januar skal landets beste sjøisfisker kåres, og som vanlig er det i Nord-Trøndelag slaget skal stå. Påmeldingen er allerede i gang.

    Av: Endre Hopland

    NM i sjøisfiske på Løgninfjorden har vært en stor suksess helt siden oppstarten i 2013, til tross for at mesterskapet faktisk bare sporadisk har blitt arrangert på Løgninfjorden. Tidvis er det nemlig mye vær i Nord-Trøndelag, og de verste vinterstormene har hatt en tendens til å feie innover kysten akkurat i det tidsrommet NM i sjøisfiske har blitt arrangert. Dette har likevel aldri klart å sette en stopper for arrangementet, for reservearena Hjellbotn har alltid levert varene når Løgninfjorden har sluppet isen rett før konkurransestart.

    Les også: Tor Arne Rygg til topps i NM i sjøisfiske

    I 2018 arangeres altså norgesmesterskapet i sjøisfisket for sjette gang, og det er lørdag 27. januar det hele skal avgjøres. På samme måte som i fjor er det Tingvold hotell i Steinkjær som er base for konkurransen. Her blir det lagt opp til overnattingspakke med middagsbuffet til alle som kommer langveisfra, og det er også i hotellets lokaler at premieutdelingen og etterfesten finner sted lørdag kveld. Hotellet ligger ellers strategisk plassert med tanke på begge de potensielle konkurransearenaene, med Hjellbotn som nær nabo og Løgnin bare en helt overkommelig kjøretur unna.

    – Vi er fleksible med tanke på arena, men blir det is på Løgnin så tar vi det der. Trofaste Hjellbotn er som vanlig backup, og siden vi har hatt spennende fiske her de tre siste årene, er dette et godt alternativ. Vi gleder oss veldig til et nytt NM, og håper mange finner veien til Steinkjær denne helgen, sier Bjørn Florø-Larsen i arrangørklubben NKML til Hooked.

    Påmeldingen til årets NM i sjøisfiske er allerede gang, og i skrivende stund er det 82 ledige plasser før deltakertaket er nådd. I åpen klasse koster det 300 kroner per snute å delta, mens juniorer betaler 150 kroner per fisker. Lagklassen koster ellers en hundrelapp ekstra per deltaker.

    Denne lørdagen skal det som vanlig fiskes fra klokken 09.00, og alle skal være av isen senest klokken 17.00. Israpporter og oppdateringer på konkurransearena blir annonsert på arrangørene sin Facebook-side. Dette er også arrangementets viktigste kanal for informasjonsflyt.

    Les også: Aron (17) gjorde reint bord i sjøisfiske-NM

    Det konkurreres i klassene Åpen (alle), Junior (til og med året de fyller 18) og Lag (to mann uavhengig av klasse). Juniorer deltar også automatisk i Åpen klasse. Premiebordet blir som vanlig heftig, men viktigst av alt er naturlig nok glassplakettene til de tre beste i hver klasse, samt til beste kvinnelige fisker. Det vanker ellers pokaler til den fiskeren med flest arter (Artskongen), størst fisk (Storfiskern) og størst skate (Gullskata).

    Både Løgninfjorden og Hjellbotn er artsrike fjorden, men det er likevel de store forekomstene av skater de er kjent for. I Løgninfjorden er det piggskatene som dominerer, med innslag av spisskate, mens det på Hjellbotn er kloskatene som er i klart flertall. Skal du hevde deg i NM må du likevel kunne fiske langt mer enn skate.

    Konkurranseregler, grunnvekter og øvrig informasjon om arrangementet finner du på arrangørene sine egne nettsider.

    OFA-kalenderen 2018 med klekkingsoversikt er nå i salg

    Oslomarkas Fiskeadministrasjon (OFA) er ute med en flott fiskekalender for 2018. Denne inkluderer både klekkingsoversikt og isforhold.

    Hva klekker hvor? Og når? Og hvor ligger det fremdeles is i slutten av april? Og når er det egentlig isfritt i de høyereliggende områdene av Oslomarka? Alt dette, og mye mer får du svaret på dersom du skaffer deg OFAs helt ferske fiskekalender for 2018.

    Kalenderen kan kjøpes for fattige 150 kroner i OFAs egen nettbutikk. I tillegg til massevis av nyttig informasjon for deg som fisker, nneholder kalenderen også mange flotte bilder av både stemning og fisk fra Oslomarka.

    Kjenner du noen som trenger å skjerpe fisket sitt i Marka? Her har du i så fall årets julegavetips.

    Hjortejakt i Sunnmørsalpene – et virkelig vakkert helvete

    Tre felte dyr på under et døgn, en rekke fantastiske naturopplevelser og verdensrekord i melkesyre. Bli med på hjortejakt i Sunnmørsalpene. 

    Av: Ole G. Langerud

    Sola sender sine siste solstråler ned i Lågendalen. Det er hverken varmt eller kaldt. Helt perfekt! Mygg og knott er fraværende og i kaffedampen ser jeg at vinden er så perfekt den kunne blitt! Jeg lener meg godt tilbake med og speider utover åkeren jeg har valgt å poste ved i kveld. Jeg har allerede felt en rådyrbukk et par dager i forveien, så jeg er egentlig fornøyd. Problemet er bare at bukken jeg har observert i denne delen av terrenget er enorm, kvota er rom og bukkefeberen river i meg!

    Ingenting er bedre enn dette. Jeg er akkurat der jeg vil være. Blaseren ligger blankpussa og strøken over knærne, klar til å spille opp til dans om sjansen skulle by seg. I øyekroken syns jeg at jeg ser en bevegelse, og jeg hever rolig kikkerten. Jaggu, Mikkel rev er ute på tokt. Rådyrbukk får være rådyrbukk. Mikkel skal få noe å bryne seg på. Holdet er alt for langt, så enten må jeg nærmere Mikkel, eller så Mikkel nærmere meg.

    I lomma har jeg et par lokkefløyter tiltenkt slike tilfeller. Jeg blåser et par strofer og ser i kikkerten at Mikkel er interessert, men ikke nok til å komme. I luntetrav fortsetter han langs kanten av åkeren og forsvinner bak en haug. Derfor beslutter jeg at jeg skal komme meg etter. Jordet er akkurat slått, og gresset er pressa til rundballer. Helt ypperlig. Jeg løper noen meter med krumma rygg, før jeg speider videre i kikkerten. Der, reven er opptatt med å fange mus. Jeg løper videre så stille jeg kan, og passer på å holde en rundball mellom meg og reven. På denne måten håper jeg å unngå at den ser meg.

    Jeg kommer inn på ca 150 meter, og konstaterer at jeg ikke kommer nærmere uten å skremme den. Rifla legger jeg an på en gressball, og sikter inn reven før jeg smatter litt med munnen. Reaksjonen er enorm, og reven kommer som et prosjektil rett mot meg. Jeg spenner rifla, og det røde flagget bak på sluttstykket viser at det er alvor. Korset finner brystet på reven. Avstanden til reven minsker raskt. Rolig klemmer jeg inn avtrekkeren, og reven ruller som en ball i det smellet runger i dalsidene. Lynraskt er ny patron i kammeret, men det er ikke nødvendig. Den røde bylten ligger urørlig ute på jordet.

    Turen hjem til gården den kvelden er egentlig litt vemodig. Dagen etter skal jeg flytte til Trøndelag for å studere. Jeg skal bo på hybel i byen, og børsene mine må bli igjen hjemme på gården til mamma og pappa. For en som er vant til å ha uendelige jakt- og fiskemuligheter rett utenfor stuedøra dreier dette seg om ganske store omveltninger. Selv om jeg ikke hadde dratt enda, lengtet jeg allerede hjem og til skogs. Jeg er ikke skapt for å sitte inne. Hvorfor være inne, når alt håp er ute?

    De første ukene på studiet var ok. Mange nye venner og sosiale aktiviteter hele tiden, men jeg savnet villmarka, jakta og fisket. En dag i auditoriet ble vi sittende å vente på en foreleser, og jeg kunne ikke unngå å overhøre samtalen fra raden foran. Med klingende sunnmørsdialekt pratet gutten raskere enn en spansk auksjonarius på drugs. Samtalen dreide seg da sannelig om hjortejakt?! Han her måtte jeg bare i prat med!

    Måten jeg gjorde dette på var kanskje ikke den mest høflige, men den var effektiv. Jeg klarte rett og slett ikke la vær å blande meg inn i samtalen, noe de absolutt ikke hadde noen motforestillinger mot. Allerede neste friminutt var jeg og Robin, som gutten heter, kompiser. Da vi slo følge til bussen den ettermiddagen, avtalte vi å bytte jakt. Han skulle få være med meg på jakt etter rådyr, mens jeg skulle få være med han til Sunnmøre på hjortejakt.

    Jeg hadde prøvd meg på hjorten uendelig mange ganger hjemme på Østlandet, men jakta hadde vært like begivenhetsrik som lottokupongen. Nå ante jeg en mulighet til å få skutt min første hjort, og vestlandsjakt etter hjort hadde bestandig vært en guttedrøm, felling eller ikke!

    Allerede andre helga i oktober gjorde Robin alvor av avtalen vi hadde, og vi satte nesa mot idylliske Sykkylven. Jeg har farta mye rundt i Norges langstrakte land, men naturen her er noe av det mest spektakulære jeg noen gang har sett! Stupbratte lier og skyhøye fjelltopper tårner over fjordene og den frodige dalbunnen.

    Vi jaktet intenst i fire dager til ende før vi resultatløse og underernærte på søvn måtte sette nesa mot Trøndelag igjen. Temperaturen hadde vært over 20 grader på dagtid, og hjorten hadde trekt til fjells. Lite Robin kunne gjøre noe med, og han lovet meg uoppfordret en ny tur på flekken.

     

    Ukene gikk og vi fikk mer og mer å gjøre på skolen. Det eneste jaktrelaterte jeg foretok meg var et aldri så lite spontankjøp under en uhorvelig kjedelig forelesning. Ei riflepipe i 375 Holland & Holland var plutselig i mitt eie. Hva i gamperæva skal jeg med ei elefantbørse når jeg jakter mest rådyr? Jeg burde hatt forbud mot finn.no!

    Eksamen nærmet seg med stormskritt, og da Robin foreslo å feire endt eksamen med ei helg på hjortejakt, var jeg lynrask med å tilby meg å betale bensin. Jeg ville tilbake til Sykkylven. Denne gangen var temperaturen noe helt annet, og området kokte av hjort. Allerede på gårdsplassen til grunneieren vi skulle jakte hos sto det fem hjorter da vi kom. Det her måtte bare bli bra!

    Skoleklærne ble byttet ut med vadmel, og Robin hadde allerede planen klar. Vi skulle smyge oss etter hjortene vi så på gårdsplassen. Ute var det mørkt for flere timer siden, men mørk hjort mot hvit snø kombinert med tysk kvalitetsoptikk gjorde det lyst som på dagen. Vi kom ikke lenger enn bak garasjen før et hjortebrøl fikk hvert eneste hårstrå på kroppen til å stå som svinebust. Kilden til brølet var bare noen meter til siden for oss. En bukk som tydeligvis hadde glemt at brunsten var over.

    Vi gryntet og bukken svarte av hjertens lyst. De neste fem minuttene kom det hjort, på hjort, på hjort. Robin mente jeg skulle felle ei fjorårskolle som sto med breisiden til på rett i overkant av hundre meters hold, men som gjestejeger syns jeg dette var litt langt i halvmørket. Det er greit svarte Robin, og sekunder senere smalt det fra Heymen hans. Skuddet satt helt perfekt, og etter en kort blodsporseanse fant vi kolla hans liggende bak en stubbe ikke langt fra skuddplassen. Turens første hjort var et faktum.

    Etter litt slakting, juging og noen ord med grunneieren, bestemte vi oss for å jakte videre nå som vi hadde gode forhold. Vi smøyg oss fra åpning til åpning, men selv om vi så hjort ble det ikke flere fellinger den kvelden. Ikke at det spilte noen rolle. Stemningen og spenningen i det trolske lyset var til å ta og føle på.

    Neste morgen gikk med til frysing, hakking av tenner og resultatløs speiding på post. Hjorten var allerede i dagleie før det ble lyst. Senere på dagen ble det arrangert drivjakt med noen venner og familie av Robin. Det skulle gjøres to til tre drev rundt en topp som ligger ovenfor gården vi har som utgangspunkt. Her rakk jeg knapt komme på post før fire hjorter rett utenfor skuddhold kom stormende ut lia.

    Drevet gjennomføres, men ingen dyr finner det for godt å tusle innom postene. Derfor samles gjengen til en runde med «kvalifisert synsing» og skitprat. Der blir det bestemt at Robin, trillingbrødrene hans og jeg skal drive, mens resten av gjengen skal sitte på post. Dyra vi var i kontakt med tidligere kan ikke være langt unna. Postskytterne skal sitte i lia rett nedenfor toppen, der vi tror dyra vil passere. Vi som skal drive skal gå rundt den nevnte toppen og drive dyrene mot postene.

    I starten går turen greit. Snøen rekker oss knapt over støvlene. Vi kommer dog ikke langt før en ustanselig strøm av ord som ikke egner seg på trykk renner ut av kjeften på Robin. Det øverste laget med snø består av et tynt skarelag. Under dette er det 50-60cm med noe som minner om potetmel! Vi går et par skritt, før vi med et knekk står med snø til livet. Derfra må vi kave oss opp igjen, gå et par meter og repetere prosedyren!

    Jeg prøver så godt jeg kan å skjule for de andre at beina verker og at formen ikke akkurat er noe å skrive hjem om. Spaserturen rundt toppen på sommertid ville ikke tatt ti minutter engang, vi bruker langt over 40. Når vi omsider kommer frem til plassen vi skal smyge oss ned lia må jeg stoppe. Utsikten jeg nå står ovenfor er noe av det flotteste jeg noensinne har lagt øynene mine på. Sylspisse og snøkledde topper formet som tennene på en hvithai stikker opp på alle kanter. I bunnen av dalene er det fortsatt spor av grønt. Små og større vann setter den berømte prikken over i-en akkurat der den bør være.

    Driverne blir plassert på rekke ned mellom lia, og det blir meddelt på jaktradioen at vi begynner drevet. Det første strekket skjer det lite, men snøen er helt brun og opptråkka av hjort. Enkelte av hjortespora er så ferske at det fortsatt damper av hjortemøkka. Vi har dyr mellom driverne og postene! Det spraker i jaktradioen, og det meddeles at den ene posten har sett dyr som er på vei mot den andre. Et enslig piskesmell bryter stillheten og det blir meddelt at en spissbukk har tatt turen til de evige beitemarker.

    Noen av dyrene har snudd, og er vist på vei rett mot meg meddeles det over radioen. Og sant nok, før jeg klarer å si hjort står en enslig kalv med breisiden til på kloss hold. Dessverre står den nedenfor meg, og jeg liker ikke vinkelen. Jeg hever ikke rifla engang. Håpet er at den skal snu og gå noen meter oppover slik at bakgrunnen blir sikker. Kalven snur og tusler mot postene igjen, men byr ikke på noen reell skuddsjanse. I sekundene som følger er det dyr overalt, og bortsett fra ett går alle en ny runde mot postene.

    Vi kommer ikke langt bort før vi hører over radioen at det igjen er dyr på vei mot driverne. Denne gangen får jeg fire dyr i full galopp rett forbi meg på få meter. Jeg roper, men de stopper selvfølgelig bak for mye vegetasjon, og det er bare å spenne ned igjen rifla uten å løsne skudd.

    Vel fremme ved postene gratuleres skytter, og humøret er på topp. Nå er moroa over og arbeidet starter. Det blir avtalt at jeg og en som heter Tord skal dra dyret ned lia, mens to andre går for å hente traktor. Oppgaven er enkel, vi skal bare trekke dyret rett ned og vi vil komme til veien. De første meterne er vi ved godt mot. Snøen gjør at hjorten er relativt lett å ha med å gjøre. Fra jeg var liten har jeg lært at om noe er for godt til å være sant, er det som regel det. Denne regelen gjelder i aller høyeste grad her. Snøen blir mer glissen og hjorten blir ganske tung å dra, selv om det er langt brattere enn ei middels rulletrapp på Østlandet. Til slutt er bakken bar.

    Plutselig er det ikke bare bratt, det er loddrett. Vi står på toppen av en hammer, og det er umulig å komme ned. Det er bare å bite i det sure eplet og dra hjorten horisontalt i lia. Etter mye svette og stygge ord finner vi omsider en vei ned av hammeren. Det er da vi innser at vi står på en ny hammer, og må begynne å lete etter enda en nedfart. Mørket kommer sigende og jeg begynner å innse at hjortejakt i Sunnmørsalpene er et vakkert helvete.

    Sakte, men sikkert nærmer vi oss vannet som ligger i bunnen av dalen og vi kan umulig være langt fra veien. Det er ikke før vi hører det skvulper i vann vi innser at vi har kommet helt ned. Uten å treffe veien! Smått fortvila ringer vi Robin, og når de omsider kommer til der hjorten ligger kan vi konstatere at vi har bomma på enden av veien med et middels skuddhold og har dratt den 200 høydemeter for langt ned! Vi må trekke hjorten opp igjen.

    «Kom arbeidslyst og treng deg på, her skal du motstand finne» var det en gang en klok fugl som sa. Et mer passende ordtak til denne situasjonen skal man lete lenge etter. Nå er vi i det minste fire til å trekke. Vi kommer ikke langt før svetten renner, henda skjelver og beina brenner. Hvert minste fiber i kroppen inneholder mer melkesyre enn jeg har hatt noensinne. Til sammen! Hele seansen er direkte smertefull. Bak meg kommer det ynkelyder fra de andre som har det minst like vondt som meg.

    Den ene etter den andre vræler i det krampene glefser tak i et bein eller en arm. Jeg utbryter at den dagen man blir jeger, da har man gått fra sans og samling. Robin kontrer og mener det verste med hele greia er at vi ikke kommer til å lære det spøtt av hendelsen. Allerede samme kvelden kommer vi til storme ut døra igjen med ny iver og hjort på hjernen.

    Helvetet tar omsider slutt, og vel innenfor dørstokken får vi servert den herligste hjemmelagde pizzaen du kan tenke deg. Rykende varm, med masse godt fyll! Vel gjennom måltidet er jeg så utslitt og doven at jeg omtrent sovner der jeg sitter. Da Robin foreslår smygjakt på snøen, tar det likevel ikke et halvt sekund engang før jeg er lys våken igjen og bekrefter med stort engasjement at jeg er mer enn med. Det er da det virkelig går opp for meg hvor lite vett og forstand jeg er i besittelse av.

    Månen glimrer med sitt fravær, men det er stjerneklart og mot snøen er det mer enn godt nok lys til forsvarlig jakt. Akkurat som dagen før kommer vi ikke lenger opp i lia enn bak garasjen før vi ser de første hjortene. Bakgrunnen er litt for mørk, da noe av snøen har smeltet i løpet av dagen. Vi bestemmer oss derfor for å ta bilen og kjøre til en mer høytliggende del av terrenget der vi vet at det er mer snø.

    På det første jordet vi kommer til står det åtte-ti hjorter og beiter. Det er bare å begynne å smyge. Vinkelen vi kommer fra er mørk som natta, mens hjortene står i perfekt skytelys. Det her kan ikke gå galt. Vi rekker ikke å smyge langt før vi kjenner et kaldt gufs i nakken. Sekunder senere er hjortene borte. Det skal ikke være enkelt å felle sin første hjort skjønner jeg!

    Neste jorde vi kommer til er dekket i et hvitt skareteppe. På lang avstand hører vi skrittene til beitende hjort mot skaren. Robin er lommekjent og leder meg mellom et trangt og bratt skogholt uten en lyd. Plutselig holder han ut en hånd i tegn på at jeg skal stoppe. Rett foran nesa på oss kommer det gående to hjorter på vei ut på jordet for å beite. Jeg er nesten redd for at hjorten skal høre pulsen min der jeg står på et bein og venter på at vi kan smyge videre. Det føles ut som jeg har stått en evighet når Robin prikker meg i skulderen og signaliserer at vi kan smyge videre og inn i ei jaktkoie med plass til to.

    Vi blir stående å granske dyrene vi har på alle kanter. Robin peker og hvisker at den enslige kalven som står med breisiden til er min. Pulsen, som vanligvis er under kontroll rett før skudd, er nå på ville veier. Det er noe magisk med hele seansen som gjør det hele uhyre spennende. Jeg spør pent om ikke Robin kan være klar med rifla om noe skulle skje. Oppspenneren skyves frem. Hånda ligger perfekt rundt pistolgrepet og treverket varmes fort opp mot kinnet. Korset finner siden på kalven og etter litt finsikting klemmer jeg inn avtrekkeren.

    Avtrekket knekker som glass, smellet runger mellom dalsidene. Ladegrepet går på ren refleks og jeg er klar på ny. I kikkerten finner jeg kalven igjen og den sjangler verre enn en gjennomsnittlig nordmann på julebord. Jeg forklarer Robin at skuddet sitter litt lavt, men jeg er bombesikker på et hjerteskudd og vi velger å la være å skyte noe mer der kalven går i ring rundt seg selv. Vi har uansett stålkontroll på situasjonen. Sekunder senere bikker den overende og ligger og sparker litt, før den blir liggende helt urørlig. Jeg har felt min første hjort!

    Om pulsen hadde vært høy tidligere var den totalt ute av kontroll nå. Jeg skjelver fra topp til tå. Jeg føler meg rett og slett rusa. En rus bare jakt og fiske kan gi. Opplevelsen av å felle hjort i Sunnmørsalpene er noe av det råeste jeg har vært med på i mitt relativt korte jegerliv. Naturen er enestående, ekstreme mengder hjort, krevende jakt og intense naturopplevelser. I tillegg er gjestfriheten blant folka jeg har jaktet med noe jeg bare kan prøve å leve opp til.

    Slitne og fornøyde drar vi hjem til Trøndelag igjen den søndagen. Tre hjort på under 24 timer og uhorvelig mange flotte opplevelser og nye bekjentskaper. Takk for turen, Robin. Jeg kan ikke love at det blir like spektakulært på rådyrjakt i Vestfold, men velkommen skal du være!