Det er ikke mange som kan skryte på seg stangfanget spisskate fra Nordhordland, men den som leter skal som kjent finne. Vi fant.
Spisskaten er ikke en direkte uvanlig art i Norge, men den lever jevnt over på dypt vann, og den tar nesten utelukkende naturlig agn fisket på bunnen. Alle som har hatt naturlig agn på bunnen på dypet vet at dette forsvinner kjapt, enten i slimål, lus, småhai eller brosme. Du skal derfor treffe ganske bra dersom du skal få spisskate helt random.
Målrettet fiske er veien å gå, og da handler selvsagt det meste om lokalitet. En del steder i Norge ligger arten tilsynelatende tett, men nord i Hordaland er ikke dette tilfellet. I Osterfjorden, der jeg fisker mest, har jeg aldri hørt om en sikker spisskatefangst. Ikke på line eller i trål engang. De finnes helt sikkert, men særlig tallrike kan de umulig være.
Vi har heldigvis andre fjordarmer i distriktet der sjansene er litt større. Det var ytterst i en av disse jeg fikk min første, og hittil eneste lokale spisskate i fjor sommer. Denne tok på en 430-metershylle midt i en bratt bakke. Slike steder kan skatene finne på å legge seg, men det er først og fremst slakke skråninger med leirebunn en ser etter når en planlegger en satsing.
Geir og jeg har hatt et litt halvveis forsøk i indre deler av den samme fjorden tidligere, men sittende i en åttefots gummibåt uten dregg ble det så som så. Noen greie brosmer havnet i båten, men det var ingenting som tydet på skate. I ettertid har vi kikket mye på kart, og Geir har også fått forsikringer fra en pensjonert fisker han tilfeldigvis traff på om at det absolutt er skate på dypet her inne. Mandag bestemte vi oss for å gi det et nytt forsøk.
Vi slapp dreggen på plassen vi hadde sett oss ut på forhånd, og vi fikk bunnkontakt på 330 meters dyp. Tauet strammet seg likevel aldri opp. Vi lå rett og slett for rolig. Det var ikke et vindpust å spore, og overflatestrømmen var også helt fraværende. Forholdene var perfekte.
Jeg har fått tre spisskater i mitt liv, en i egen hjemkommune, en på Løgnin og en feilkroket på Folla. Arten slutter aldri å fascinere, og jeg håper alltid at den fantastiske fisken skal finne bunnagnene mine på dypet. Denne gangen hadde jeg likevel klart mest lyst til at det var Geir som skulle lykkes. Hvor mange hundre timer han har lagt ned etter spisskate er det ingen som vet, men det er mange. Og hver gang ender det med høl i hatten. Denne mandagen skulle det bli endringer.
Fisket begynte rolig. Det skjedde lite på de hele makrellene vi plasserte på bunnen, så disse fikk bare ligge. Siden vi lå helt i ro, kjørte vi også ned ytterligere to stenger. Geir fisket med egnet hekle, mens jeg gikk for en lang firekrokspaternoster med slep i enden. Med mindre krok i sjøen tok det ikke lang tid før de første svarthåene dukket opp, og under oppsveiv gikk også Geir seg i en grei sei på 3,6 kilo.
Det er mye, og rett som de er ganske stor sei i dette fjordsystemet, så jeg var ikke sein med å få uti jiggen. Like etter hadde også jeg fleks i klingan, og en ny biffisk på 2,6 kilo kunne landes. Etter dette døde seifisket ut, og vi kunne konsentrere oss om bunnagnene igjen.
Det første runnet kom hos meg, men det ble med runnet. Her luktet det småbrosme. Like etter kroket Geir en trekilosbrosme, og mistanken ble bekreftet. Hos meg skjedde det ikke så mye mer enn at en hågjel og et par svarthå måtte en kjapp tur opp i båten, men hos Geir var det litt mer action. Plutselig runnet det også slik det skal når en skate tar agnet, og vi hadde litt troen. Da tilslaget ble satt, og Solterraen til Geir slo knute på seg, var det ingen tvil.
Geir har fått både mye og kul fisk i sitt liv, inkludert noen enorme langer, men det er småarter han bruker klart mest tid på. Disse er ofte vanskelige å finne, men det er sjelden noe problem å få de opp når de først har tatt agnet. Å dra en levende søppelsekk opp fra 330 meters dyp er veldig mye tyngre, noe han også selv poengterte tidlig i kampen.
Fisken var tung, men ikke verre enn at det gikk fint å pumpe den rolig oppover i vannlagene. Tidlig gjorde den et lite utras, og jeg gjorde et cocky estimat på hannskate på 7,8 kilo mens det fremdeles gjenstod 300 meter med sveiving. Noen minutter senere begynte det også å tikke i min snelle på andre siden av båten, men det fikk bare være. Geir sin fisk var nemlig snart oppe.
Så kom den sigende, en av de aller kuleste fiskene i havet. En nydelig skapning, formet som et svart jagerfly. Jeg fikk tar i skatesnuten, og like etter lå fisken på midttoften. Kroken satt klokkeklart i underkjeven, og Geir var målløs.
Midt oppi det hele ble det også klart hvorfor det tikket i min snelle. Fisken hadde nemlig gått i sirkler, og tatt med seg mitt snøre på veien opp. Floken var ikke voldsom, men min hele makrell hang nok 30 meter over bunn.
Geir kom seg etter hvert til hektene, og vi fikk veid hans første spisskate, en hannfisk, til 8060 gram. Etter noen bilder fikk fisken svømme tilbake der den kom fra, noe de svømmeblæreløse skatene gjør uproblematisk selv fra store dyp.
Stemningen om bord var nå nokså god, og det var helt greit å ta fatt på floken. Det ble likevel litt ekstra knoting da en fisk bestemte seg for å ta makrellen der nede, men vi fikk det nå til på et vis likevel. Fisken viste seg for øvrig å være en blålange på 3,1 kilo. Arten er fredet, men uungåelige bifangster skal bringes til land. Slik ble det denne gangen.
Med targetfisken sikret, og Geir sin art nummer 115 på stang i Norge i boks, var turen allerede en stor suksess. Forholdene var likevel såpass perfekte at vi fortsatte noen timer til. Et fint run hos meg litt senere resulterte i god stangbøy, og i noen sekunder trodde jeg at jeg hadde kroket en skate jeg også. Så begynte rullingen, og jeg skjønte at det var brosme. Men den måtte vel være nokså bra?
Det var den. Ikke i den store sammenheng altså, men til her på berget å være. Vekten stoppet på brukbare 7,9 kilo. Dette er faktisk den nest største brosmen jeg noen gang har fått, bare slått av en kystmeitet bamse på gode 9,3 kilo fra Bontelabo midt i Bergen sentrum.
Resten av turen skjedde det ikke så veldig mye. Geir fikk en mindre brosme, noen svarthå og en hågjel, mens jeg fikk et par svarthå. Like før vi gav oss hugg det på ny sei på heklen til Geir, og da fyrte jeg uti en rosa Lunker-jigg. Denne lurte en grei sei på 3,1 kilo til hugg, og det ble litt stangbøy på slutten av dagen, også.
Geir sendte på sin side ned en Sandeel, noe som resulterte i ytterligere et par sei. Alle var mer eller mindre støypt i samme form. Vi skulle gjerne hatt noen større også, men trekilossei er unektelig både moro og godt på pannen.
Det blir utvilsomt mer spisskatesatsing lokalt etter hvert, og nå når vi faktisk har funnet en plass som leverer arten, er det naturlig nok langt enklere å motivere seg for mer venting, prøving og feiling. Kanskje dukker det opp flere spennende ting i prosessen også? EN vet aldri med dypet…
