More
    Home Blog Page 80

    Flotte stangserier til både hav og fjell

    Lawson kommer i år med nye stangserier for både havfiskeren og den reiselystne, og prisene kommer ikke til å ta knekken på hele feriebudsjettet.

    Lawson NorthSea er en serie smekre, utrolig lette og spenstige havfiskestenger, med dyp aksjon og følsomhet som gjør at du kjenner hvert minste napp. Til tross for dette er det fortsatt god rygg i stangen, slik at en får pumpet opp de store fiskene.

    NorthSea er en ideell allroundstang for havfiskeren. 6,8-foteren i 12-30 pund passer veldig fint til alt agnfiske og lettere pilking. Stangen har blitt testfisket på både lysing- og skatefiske, på dyp over 200 meter, og med søkker opptil 500 gram. Idealbruken er 300-400 gram på 80-150 meter, men både grunnere og dypere går gså helt fint.

    Stengene leveres også i 6,8 fots lengde og 8-20 pund, samt 7 fots lengde og 15-40 pund. Prisen er 1999.

    Lawson Xpedition er en stangserie med kort transportlengde for de reiseglade. Den femdelte klingen leveres med transporttube for enkel og sikker transport til fiskedestinasjonen, enten det er Hardangervidda eller Karibien.

    Xpeditionserien består av fire stenger, og er bygget på 30 tonns karbonklinger som gir lange og presise kast. Den femdelte klingen er følsom og smekker, og snellefestet er ergonomisk utformet i et slitesterkt soft touch-materiale med screw-down-funksjon.

    Dette gir et optimalt og behagelig grep, og festet sitter som støpt i hånden. Ringene er levert fra Sea-Guide Precision Rod Components, og er av typen Deep-Drawn RSOL. Dette er en ny type ringer som er sterkere, lettere, tynnere og gir mindre friksjon enn tradisjonelle ringer.

    Alle disse kvalitetskomponentene borger for et vellykket og funksjonelt produkt i toppklasse. Priser fra 2199 er også overkommelig.

    Begge stangseriene markedsføres av Seeberg.

    Knyt disse spennende nyhetene i enden av snøret i sommer

    Enten du skal spinnfiske, dorge eller pilke i sommer, finnes det mye nytt og spennende å prøve etter storfisken. Her er et lite utvalg.

    Den populære McMio Tail har nå fått en lillebror. Med sin rullende og forlokkende gange, vil McMio junior garantert lokke manhe gjedder, abbor og gjørs til hugg. Den kan rett og slett gjøre forskjellen mellom en god og dårlig fisketur.

    Fiskedybden er på en halv til en meter, så her kommer du til selv i grunne viker. Kroppen er bare seks centimeter lang, men med den forlokkende halen inkludert, måler den 20 centimeter og veier kun 22 gram.

    McMio junior er meget lettkastet, selv på lettere utstyr, og prisen er 139 kroner.

    Onduspoon er krysning mellom en wobbler og en skjesluk. Kroppen har kamre fylt med skranglekuler som lager så mye lyd at du hører redskapen før du ser den i vannet.

    Den finjusterte balansen gjør at den kan dorges og sveives i alle hastigheter. Under fisket forandrer den utslagsretning ved hvert 3-7 utslag, fordi tyngdepunktet forskyves når skranglekulene forflytter seg i kamrene.

    Prisene starter på 89 kroner.

    Baltic Pilk er en kompakt, hurtigsynkende og fiskelokkende pilk for det salte element. Med sine tre klassiske farger og fire størrelser, fra 75 til 300 gram, er dette en meget anvendelig pilk.

    Prisen er også fornuftig, med utsalgsstart på 59 kroner.

    Alle de tre nyhetene markedsføres av Pure Fishing.

     

    Fiskeparadiset Belize, del 3: Fluedenging i tropene

    Sportsfiskelinja ved Sund Folkehøgskole har nettopp kommet tilbake fra en fantastisk tur til fiskeparadiset Belize. I en egen serie her på Hooked vil elevene fortelle om sine karibiske opplevelser. Tredje del handler om standhaftig flue- og popperfiske.

    Av: Ola Martin Nyheim

    Sportsfiskelinja skulle på studietur til Belize for å se hva tropene hadde å tilby av sportsfiske. Vi hadde masse tid til å forberede oss på, og glane på alt som er av tropiske fiskefilmer. Vi har vært heldige og hatt beøk av Vebjørn Kielland, Johan Person Friberg og Knut Johan Ruud, som har pratet om sine erfaringer fra tropisk fiske. De hadde mange gode råd og tips som vi sugde til oss som noen tørre svamper.

    Det var spesielt en ting som gikk igjen hos alle de tidligere besøkende: Erfaringen om at det skulle lønne seg å denge tunge fluer i friske vindkast. Så når været var sånn passe jævlig, satte jeg sammen stanga, surret på en tung Clouser og gikk ut og kasta mot og med vinden til neglene mine nesten krølla seg. Alle disse øktene i det fæle vinterværet i Trøndelag, skulle vise seg å gi resultater senere i Belize.

    Når det kom til fluevalg så var rådene mange. Jeg helgarderte, og surret opp fluer til den store gullmedalje. Fluer til bonefish, permit, tarpon, barracuda, snappere og jacks i forskjellige farger og størrelser. Da visste jeg at jeg hadde nok i alle tfall. Områdene vi skulle oppholde oss i, ble nøye studert på sjøkart og flyfoto. Tidevannstabeller ble undersøkt i likhet med temperaturer, nå var virkelig ørretnerden klar for en tropisk fisketur.

    Les også: Fiskeparadiset Belize, del 1: Læreren har ordet

    Å spotte fisk i det krystallklare vannet, for en opplevelse det viste seg å bli. Kanskje bedre enn ørretfiske til og med? Nå følte jeg meg endelig klar for å kjenne på det gode kultursjokket Belize kunne tilby.

    Etter en ganske så lang og slitsom reise, ankom vi Reefs End Lodge på Tobacco Caye, hvor vi skulle være en uke før turen gikk videre til Glovers Atoll Resort på North-east Caye. Dagene ble brukt flittig på Tobacco. Vi delte oss inn i grupper på dagen, så alle fikk fisket i mangrovene, på flatsa og deep sea. Fisket langs revet etter permit og bonefish på flats, livebait og fluefiske ved mangroveskogen etter barracuda.

    Jeg starta på naboøya Southwater Caye. Spotta en liten stim med bonefish, gjorde meg klar, og på første kast kroket jeg min første bonefish. Etter og ha fått kjent på kreftene til denne skapningen, fikk jeg blod på tann og ville ha mer.

    Etter et par dager i grupper, der fiskeopplevelsene meldte seg på en etter en, ble det fort snakk om tarponfiske i kajakk på kveldstid. Da var det på med en søt toadfly og 0,60mm fortom, for så å denge så mye flue som mulig. Noen plask hørte jeg rundt meg, men ingen fisk klarte jeg å lure.

    Plutselig en kveld da jeg og assistenten på turen, Vebjørn Kielland, padlet ut med hodelyktene på, så vi at sardinene hopet seg opp og surret rundt oss i store stimer. Tarponen er en aktiv nattjeger, så den jakta nok småfisken. Da starta kveldsøkta, og jeg satte i gang med fluedenging jeg aldri hadde gjort før. Da øynene reflekterte rødt når de svømte forbi, begynte blodpumpa og slå. Nå kunne vi faktisk spotte tarpon i mørket.

    Det ble mange av dem, og ting skjedde. Sardinene kilte meg på føttene som var i vannet, og den ene tarponen etter den den andre kom jagende rett under føttene mine etter sardiner. Det plaska overalt rundt kajakkene våre, og jeg kasta overalt for å prøve og få lurt en tarpon. At det var ekte vare som var tingen var helt klart. Jeg så flere ganger at flua mi var rett forran fisken men den ga blanke i den dritten og spiste ekte sardiner.

    Da jeg først sjekka klokka, så at det plutselig hadde blitt seint og i tillegg hadde tre gode vannblemmer under hansken, så ble det med opplevelsen av å se tarponen jakte denne kvelden.

    Vel ute på Glovers Atoll Resort var det kun en av naboøyene, Middle Caye, som hadde litt fine flats der jeg kunne se etter bonefish og permit. Det ble naturligvis noen dager der med intens jakting og fanging av bonefish, men permitten, den så jeg pent lite til.

    Vi delte oss inn i grupper på dagtid, slik at vi alle fikk være med ut i båt og fiske med den lokale karen Warren. Han var nærmest oppvokst der, og kjente farvannet bedre enn jeg kjenner meg selv. Det var ikke snakk om noe ekkolodd eller lignende, han hadde alt i hodet. Det var kun livebait som gjalt for han.

    Da jeg skulle ut med tre andre i klassen for å fiske Horseeye Jacks, tok jeg kun med fluestang. Det må da være mulig å få disse på flue, vel? Da vi ankom fikk de tre andre kroka fisk på livebait, mens jeg gjorde meg klar fremme i bauen på båten. Det var plutselig to som hadde fått kroka på seg sjokk, og hadde hendene fulle.

    Jeg starta å kaste etter fisken som jaga rundt under båten. Det skulle vise seg at det ikke var lett å kroke denne skapningen. De andre dro inn fisk etter fisk, men jeg var fortsatt fiskeløs etter fem dårlige tillslag. Etter en stund knakk jeg omsider koden, og da var det plutselig jeg som stod på tronen og kjørte fisk som virkelig satte utstyret på prøve.

    Alt annet i hele verden var glemt, og alt fokus var på å få dette syke monsteret opp i båten. Den dro og sleit, men jeg fikk krangla til meg mer line enn den klarte å dra fra meg. Da jeg fikk den opp i båten og fikk holde den, skjønte jeg hvorfor dette dyret sparker fra så mye som det gjør. Fikk fire Horseeye den dagen, før jeg måtte gi fra meg stanga videre til en klassekamrat som også ville ha en
    på flue.

    Vi hadde også en tur til med Warren, og da skulle vi etter Baracuda og Jack Crevalle. Denne hadde jeg prøvd å få hver kveld i kajakk med fluestang og popper. Det å sitte på kne i kajakken og denge flue i sjø og strerk vind viser seg å være ektremt slitsomt. Slitet ble likevel helt glemt da jeg en kveld ble skremt livskiten ut av da en Jack Crevalle kom opp som en torpedo av vannet etter popperen. Jeg skrek som en liten jente, og tok et desperat tillslag som i alle fall ikke kroka fisken.

    Etter mange kvelder i kajakk, og uke nummer to på Glovers, begynte kroppen og venne seg til hardkjøret. Selv om hendene mine så ut som om de hadde vært i en kjøttkvern, underarmene var stive som tømmerstokker og kroppen var relativt solpreget, kunne jeg ikke gi opp. Skulle jo ut på båt med Warren igjen, og da var det kun popper jeg skulle fiske med, mens de andre fiska med livebait.

    Først litt jakting etter barcuda på revet, og opp kom det en 9-kilos etter spottfiske med livebait. Etter det ble det rolig dorging med livebait, mens jeg stod fremme i bauen på båten og dente popper i solnedgangen. Jan Olav i klassen rota seg borti en enorm Jack Crevalle som røyk snellefeste på stanga, så det ble enda litt mer spennende.

    Les også: Fiskeparadiset Belize, del 2: Snorkelfiske etter bonefish

    Jeg holdt fast snella, mens Jan Olav fikk opp det sykeste han har hatt på en stang noen gang. Selv klarte jeg aldri å lære meg å kroke fisk med popper. Jeg var for rask på ni av ti tillslag, og endte bare opp med en søt liten yellowjack. Tilslaget på popperfisket er en kunst.

    Etter alt jeg opplevde i Belize, har jeg funnet ut at jeg i alle fall ikke er ferdig med tropsik fiske. Ørret har fortsatt en soleklar førsteplass på mine prioriteringer av fisketurer, men tropisk fiske skal helt klart gjentas. Men en neste tur skal jeg nok gjøre ting litt annerledes. Spesielt når det gjelder fisketimer. Heller følge tidevannet mer, og ikke denge masse unødvendig hele dagen.

    Når det kommer til fluer, så holder det med ti mønstre i litt forskjellige farger. Det blir en ny tur en gang, og notatene er klare til å leses når den tid kommer. Her hjemme er det en ørretsesong som er kommet godt i gang, og jeg har omstilt meg til nymfer og tørrfluer. Nå skal det fanges hardt i sommer.

    Video av Ola sitt fiske i Belize ser du her (Foto og redigering ved Krister Thomassen/@kris.thom):

    Sjekk hva som hugg da Baard trollet i Trondheimsfjorden

    KJEMPEFANGST: Baard Fredriksen med nydelig laks fra Trondheimsfjorden. (Foto: Trollingtours Rissa)

    Like før helgen var Baard Fredriksen ute på jakt etter storlaks i Trondheimsfjorden. Det skulle vise seg å bli et godt valg.

    Av: Endre Hopland

    Fredriksen og kompisene han var ute med denne dagen hadde hatt snører i sjøen lenge, og var egentlig i ferd med å gi seg. Kapteinen bestemte seg likevel for å kjøre videre et lite stykke til, og ikke lenge etter smalt det til på en Ismo Magnum-sluk på seks meters dyp.

    – De ble en tøff fight, og fisken hoppet og kjørte på i overflaten. Sluken satt helt nede i magen, sier Baard Fredriksen ifølge trollingentusiastene i Team Propell, som omtalte saken først.

    Stemningen om bord i båten ble naturlig nok meget god etter at storlaksen var landet.

    – Det tok helt av. Vi hadde fisket i to dager uten laks, da denne tok. I løpet av denne tiden har vi hatt flere hugg vi tror var laks, men fiskene ble ikke sittende på kroken, sier Fredriksen.

    Storlaksen ble veid til 12,1 kilo. Dette er den nest største laksen Fredriksen har fått i fjordsystemet. Den største veide 15,7 kilo.

    Du kan lese mer om fangsten på bloggen til Team Propell.

    Her sluker storkveita en torsk på ni kilo i overflaten

    Hva gjør man egentlig når man har sveivet en fin torsk på ni kilo helt til overflaten, og en enorm kveite plutselig kommer til syne, og hyler hele fangsten ned på høykant? Denne filmen fra guidene på Camp Røst må du ikke gå glipp av.

    Jan Viggo (66) dro kjempeørret på nesten ti kilo under Mjøsa ørretfestival

    Jan Viggo Pettersen fra Gjøvik dregger på gamlemåten, med hjemmelaget båt, hjemmelaget dreggvinne og hjemmelagde sluker. I helgen slo han knockout på all konkurranse under Mjøsa ørretfestival.

    Av: Endre Hopland

    Som tidligere skrevet gikk Mjøsa ørretfestival, som også er første runde i Raymarine Cup i trolling, av stabelen på Mjøsa i helgen. I løpet av konkurransen dro 144 fiskere opp til sammen 52 ørreter over minstemålet, med en snittvekt på 3,26 kilo. Totalt ble det landet 169,59 kilo fisk denne helgen, og de 52 fangede ørretene var fordelt på 36 fiskere. Den største av de alle var det altså veteranen Jan Viggo Pettersen fra Gjøvik som fikk.

    – Jeg fikk fisken utenfor Kise, på en blå og blank Devon-sluk. Stedet ligger på østsiden, midt mellom Gjøvik og Helgøya. Ørreten bet på klokken 23.30, og jeg hadde den i båten ca. klokken 23.45, sier Pettersen ifølge trollingentusiastene i Team Propell som først omtalte saken.

    Pettersen skjønte først ikke helt hvor stor fisken var, men noen fiskere som lå i nærheten, og som hadde hørt dreggevinnen hans snurre rundt så det ga gjenlyd langt utover sjøen, kom snart til for å assistere med veiing. Sammen gikk de til land, og fisken ble hengt på en godkjent digitalvekt. Displayet viste fantastiske 9,4 kilo, noe som er ny pers for fiskeren, som begynte å fiske da han var 12-13 år gammel.

    Pettersen fisker altså på gamlemåten, og kjører med to korte og to lange dreggvinner når han er ute på Mjøsa. Denne fiskemetoden har lange tradisjoner i området, og er også tillatt under Mjøsa ørretfestival. Gamlepersen hans var på 8,62 kilo, og før dette hadde han en fisk på 8,2 som bestenotering. Totalt har han ni pundinger på samvittigheten.

    KJEMPEØRRET: Jan Viggo Pettersen med ørreten på 9,4 kilo, den største fisken som ble tatt under Mjøsa ørretfestival. (Foto: Lars Thomas Pettersen)

    Sammenlagtseieren i Mjøsa ørretfestival ble i år suveren. Team Nasse Nøff fikk til sammen 17,2 kilo med ørret under konkurransen. Dette holdt til både festivalseier og foreløpig ledelse i Raymarine Cup. Pettersen, som fikk størst fisk og dermed ble dreggmester, klarte også å lure opp enda en ørret i tillegg til kjempefisken. Dermed kapret han andreplassen sammenlagt med 13,12 kilo. Tredjeplassen gikk til Morten Martinsen med 9,015 kilo.

    Du kan lese mer om storørreten til Jan Viggo Pettersen på bloggen til Team Propell. Resultatlistene fra Mjøsa ørretfestival finner du ellers på Facebook-sidene til Øvre Romerike Trollingklubb, mens stillingen etter første runde av Raymarine Cup finnes her.

    360-video fra SNO 2017

    Vi tok med oss et 360-kamera og lekte oss litt under SNO 2017. Dette er en video for test og moro, så ikke døm oss for hardt, internetz!

    Se også : Gullfest for Norge

    Tor (71) med sensasjonell stangfangst fra Sponvika

    I en alder av 71 år meldte Tor Barm seg på Fredrikshald Havfiskeklubb sin årlige havfiskekonkurranse Grensenappet. Her skrev han like godt norsk sportsfiskehistorie.

    Av: Endre Hopland

    Bare de mest dedikerte havforskerne og artsfiskenerdene i Norge har hørt om den merkelige vesle fisken tverrhalet langebarn. Før helgen hadde arten aldri tidligere blitt tatt på stang her til lands, men det var før 71 år gamle Tor Barm fra Vesterøy reiste på artsfiskefestival i Halden.

    – Det ble litt stemning i båten da jeg halte opp denne fisken. Folk ble også forundret, for det var jo ingen som visste hva dette var for noe. Det er jo spesielt i seg selv, sier fangstmannen Tor Barm til Hooked.

    Les også: Unik fangst fra sjøisen

    Selv hadde han ingen anelse om hva den vesle fisken som tok den rå reken han serverte kunne være for noe. Inne på land var det derimot konkurransedeltakere som hadde en anelse om hva det kunne dreie seg om.

    UNIK FANGST: Dette er det første eksemplaret av tverrhalet langebarn som noen gang er tatt på stang i Norge. (Foto: Robin Wolff Ødegård)

    Fiskens identitet ble snevret ned til en eller annen form for langebarn, med tverrhalet langebarn som høyst sannsynlig artsbestemmelse. Dette blir langt på vei bekreftet av den nordmannen som antagelig har sett flest eksemplarer av denne arten i levende live, undervannsfotograf Rudolf Svensen i UWPhoto.no.

    – Fisken er kortere og tykkere enn langhalet langebarn,men jeg har bare sett tverrhalet langebarn under vann. Det er ikke lett å artsbestemme den 100 prosent basert på et mobilbilde, men mønster og fasong stemmer veldig bra med tverrhalet, og det kan egentlig ikke være så mye annet, heller. Rundhalet langebarn er den andre arten den kan forveksles med, men den lever i utgangspunktet ikke så langt sør. Tverrhalet er nok riktig, sier Svensen til Hooked.

    LITEN, MEN STILIG: Det er ikke mange som har fått ta et tverrhalet langebarn nærmere i øyesyn, men deltakerne på Grensenappet i helgen fikk sjansen. (Foto: Robin Wolff Ødegård)

    Tverrhalet langebarn er en liten, men relativt langstrakt beinfisk i hornkvabbe-familien. Den fiskes ikke kommersielt, og det er heller ikke en art vitenskapen har brukt veldig mye tid på. Det eksisterer likevel en god del observasjoner av arten fra diverse forsøkstrålinger og annet, og flesteparten av disse er sentrert til området i og rundt Oslofjorden. Arten er likevel aldri fanget på stang. Ikke før nå.

    Les også: Her er de nye artene tatt på stang i Norge (Hooked+)

    – Det er jo moro å få en fisk som ingen andre har fått før, spesielt siden vi drev med artsfiske med små kroker og agn da den bet på. Jeg fisker en god del til vanlig, og jeg går etter alt mulig egentlig, men noe så spesielt som denne her har jeg aldri fått før, sier Barm til Hooked.

    Grensenappet er en poengkonkurranse der det praktiseres fang og slipp, og deltakerne får poeng etter hvilke arter de klarer å kroke. Festivalen, som i år feirer 20-årsjubileum, arrangeres i Ringdalsfjorden og deler av Hvaler, med utror fra Sponvika i Halden, ytterst i Ringdalsfjorden. Den sensasjonelle fangsten til Tor Barm ble tatt i nærheten av utrorshavnen.

    FANGSTMANNEN: Tor Barm fra Vesterøy. (Foto: Privat)

    Tverrhalet langebarn er isolert sett ikke noen direkte uvanlig fisk i norske farvann, men den er liten, har beskjeden munn og lever relativt dypt. Dette er nok hovedgrunnene til at arten ikke er tatt på stang tidligere, og til at en 71-åring fra Vesterøy nå har skrevet seg inn i den norske sportsfiskehistorien. Det første eksemplaret av tverrhalet langebarn som noen gang er tatt på stang i Norge var 16 centimeter langt og veide 14,84 gram.

    Les også: Roger med unik skatefangst

    Det er slett ikke første gang det dukker opp merkelige fisker fra havområdene rundt Hvaler. For under et år siden var det Morten Hvam fra Askim som skrev historie da han dro opp den første marmorerte bergueren som noen gang er tatt i Atlanterhavet under Engelsviken havfiskefestival. I motsetning til Barm sitt langebarn, er dette en fisk som ikke hører hjemme i Norge, men som etter alt å dømme har blitt med en tank med ballastvann fra Stillehavet.

    Det er for øvrig under et år siden det aller første langebarnet noen gang tatt på stang i Norge bet på en liten krok i Hafrsfjord i Rogaland. Denne bedriften var det Sebastian R. Pedersen som stod for, og den gang var det et langhalet langebarn som stjal overskriftene. Nå teller altså de norske stangfangstene to arter langebarn. Hvem blir førstemann til å lure et rundhalet langebarn?

    Fang og slipp, utdatert kunnskap og forskere som uttaler seg om feil ting

    Tore Tiltnes har tatt en nærmere kikk på debatten rundt fang og slipp, og gammel kunnskap kontra ny. Her dukker det opp en del tankevekkere.

    Catch & release, eller fang og slipp, er begrep som stadig dukker opp i diverse medier i debatten om hvordan vi kan forvalte villfisken i våre norske vassdrag. Debatten i magasinet Jakt & Fiske mellom Krogh og Johansen er kanskje den «varmeste», og trigger frem en god del meninger om for eller imot. I dagens situasjon med sosiale medier som FB, forumsider, ++ så kommer også alle «vanlige» folk til ordet, og debatten blir ofte betydelig opphetet, usaklig og lite gjennomtenkt.

    Debatten mellom de lærde foregår i de store, seriøse mediene, og lever sin egen verden. Distansen mellom deres verden og oss vanlige virker håpløs stor, men jeg drister meg likevel til å ha noen meninger jeg også. Innlegget mitt er ikke ment som en del av debatten, men mer som en tankevekker før beslutninger tas, enten den ene eller den andre veien.

    I hele mitt liv har fisk og sportsfiske vært en lidenskap. Alt av tilgjengelig litteratur ble lest og leses fortsatt, det meste på norsk og noe på engelsk. På videregående skole satt jeg fast læreren i biologi to ganger for direkte feil i læreboka, og selvfølgelig dreide det seg om fisk, der jeg dokumenterte feilene med ny viten fra nye artikler. Det er over 40 år siden.

    Ellers kan jeg fortelle at alle norske forskningsrapporter er skrevet på norsk, og er lett forståelige, også for oss ulærde. Jeg har lest mange fordi jeg er genuint interessert. Svært mange av rapportene går i skuffen, da de ikke passer inn i norsk forvaltning og tradisjon.

    Les også: Fang og slipp – dette må du vite

    Det verste jeg vet er når en forsker i intervjusammenheng uttaler seg om et emne som han/hun ikke selv har forsket på eller hvor forskningen er ekstremt svak, hvor han/hun konkluderer og hvor hans/hennes subjektive mening blir tillagt stor vekt i kraft av hans/hennes posisjon og hvor intervjuer/journalist ikke stiller mer inngående oppfølgingsspørsmål. For en som kanskje ikke er like interessert i emne som meg, kjøpes forskerens svar som god fisk. Dette skjer gang på gang, og er skremmende da beslutningstagere svært ofte er uvitende, og kan ta beslutninger basert på feil grunnlag.

    Men så, hvordan skal man forsvare sin lidenskap som sportsfisker, eller lystfisker som danskene sier? Hva er det som driver oss? Hvorfor synes vi det er OK å slippe ut fisken igjen etter en god kamp? Er det etisk forsvarlig å leke med fisken? Hvorfor driver vi med dyremishandling? Eier vi ikke skam?

    For det første tror jeg vi glemmer perspektivene her. Homo Sapiens, oss, har vært her titusener av år, og er en del av naturen, forutsatt at vi ikke ble flydd inn utenfra eller ble plassert her av gudene. Jeg regner det som sikkert at vi har nedarvede egenskaper som jegere eller fangere, noen er gode jegere og andre mindre gode. Fangstinstinktet ligger der latent uansett hva vi jakter på, om det er fisk eller dyr, journalistens jakt på godt stoff, etterforskerens jakt på kriminelle, fotballspillerens jakt på scoringer, hageeierens jakt på de fineste blomstene, vi kjenner alle tilfredstillelsen av å lykkes med gode resultater, så jeg regner driftene mine som helt naturlige og normale i jakten på villfisken.

    For det andre så har vi sportsfiskere blitt markant bedre til å fiske. Flere og flere sportsfiskere har oppdaget at det er ikke er noe som heter fiskelykke, men at kunnskap og erfaring må til for å lykkes. Vi har lært oss fiskemetoder som det for 10, 20, 30, 40 år siden kun var et fåtall som kjente til. Hadde dagens svært dyktige sportsfiskere slått ihjel alt de fikk, så hadde det ikke blitt mye igjen.

    Måtehold er selvfølgelig, og det er ikke vanskelig det. Av ren og skjær interesse av at vi også skal kunne fiske i fremtiden. Så i forvaltningsøyemed må det være en begrensning i form av et maksuttak av villfiskbestandene. Enten slås alt i hjel og fisket stoppes etter maksuttak. En av ulempene er at dette fisket i for eksempel en elv, uten fiskere/oppsyn, vekker drifter hos folk med garn og andre fangstmetoder. Vi er jo tross alt en matauk nasjon. Alternativet er at vi setter et maksuttak for døgn, uke, sesong og praktiserer fang og slipp.

    Det kanskje mest diskuterte i debatten om fang og slipp, er at vi leker med fisken, utfører dyremishandling, påfører fisken smerte for så å slippe den ut igjen, kun for å tilfredsstille egne drifter. Dette temaet har det vært skrevet og sagt utrolig mye om, nettopp fordi vi vet svært lite om dette? Hvem i all verden skal betale for forskning på om fisken føler smerte?

    Jeg har lest artikler hvor det stilles spørsmål om fisken virkelig har behov for å utvikle evnen til å føle smerte, der de i hundretusener av år har svømt i de frie vannmasser? Hvilken nytte har fisken av å kjenne smerte? Jeg har sittet ved flere fosser og sett laksen hoppe, bomme på fossen, treffe land og sprelle seg ut i vannet igjen. Og de hopper på nytt! Jeg tror ikke fisken er som noen av oss mennesker som liker å utsette seg for en form for selvpining.

    Les også: NJFF åpner for mer liberal fang og slipp-praksis

    Bruker man logikk, så kan man klart skille fisk fra menneske/dyr. Setter man en krok i kjeften på et hvilket som helst menneske/dyr, og har et snøre å dra i, så vil dyret følge etter og ikke stritte imot, på grunn av smerte. Fisken gjør derimot stor motstand, og stikker den andre veien. Logisk sett kan ikke fisken kjenne smerte slik vi oppfatter smerte, men ubehag ved å miste kontroll. Mye kan sies om dyr og fisk, vi kan forske oss helt inn til hjernebarken, noe for øvrig fisken ikke har.

    Jeg håper vi får gode debatter fremover, med saklige innlegg, og at ikke det tas forhastede beslutninger basert på feil grunnlag. Jeg har liten tro at vi noen gang får objektiv forskning på etikken rundt temaet fang og slipp, ei heller på om fisken kjenner smerte, men jeg vet i hvert fall at jeg vil kjenne betydelig smerte hvis jeg må slutte å fiske.

    – Tore Tiltnes

    Her fighter Inge kjempeørreten i Renaelva

    Husker du Inge Rønning som startet årets elvesesong med en ørret på nesten åtte kilo? Her er videoen fiskeren tok under kampen og releasen av kjempefisken. Ta en kikk.