Sportsfiskelinja ved Sund Folkehøgskole har nettopp kommet tilbake fra en fantastisk tur til fiskeparadiset Belize. I en egen serie her på Hooked vil elevene fortelle om sine karibiske opplevelser. Tredje del handler om standhaftig flue- og popperfiske.
Av: Ola Martin Nyheim
Sportsfiskelinja skulle på studietur til Belize for å se hva tropene hadde å tilby av sportsfiske. Vi hadde masse tid til å forberede oss på, og glane på alt som er av tropiske fiskefilmer. Vi har vært heldige og hatt beøk av Vebjørn Kielland, Johan Person Friberg og Knut Johan Ruud, som har pratet om sine erfaringer fra tropisk fiske. De hadde mange gode råd og tips som vi sugde til oss som noen tørre svamper.
Det var spesielt en ting som gikk igjen hos alle de tidligere besøkende: Erfaringen om at det skulle lønne seg å denge tunge fluer i friske vindkast. Så når været var sånn passe jævlig, satte jeg sammen stanga, surret på en tung Clouser og gikk ut og kasta mot og med vinden til neglene mine nesten krølla seg. Alle disse øktene i det fæle vinterværet i Trøndelag, skulle vise seg å gi resultater senere i Belize.
Når det kom til fluevalg så var rådene mange. Jeg helgarderte, og surret opp fluer til den store gullmedalje. Fluer til bonefish, permit, tarpon, barracuda, snappere og jacks i forskjellige farger og størrelser. Da visste jeg at jeg hadde nok i alle tfall. Områdene vi skulle oppholde oss i, ble nøye studert på sjøkart og flyfoto. Tidevannstabeller ble undersøkt i likhet med temperaturer, nå var virkelig ørretnerden klar for en tropisk fisketur.
Les også: Fiskeparadiset Belize, del 1: Læreren har ordet
Å spotte fisk i det krystallklare vannet, for en opplevelse det viste seg å bli. Kanskje bedre enn ørretfiske til og med? Nå følte jeg meg endelig klar for å kjenne på det gode kultursjokket Belize kunne tilby.
Etter en ganske så lang og slitsom reise, ankom vi Reefs End Lodge på Tobacco Caye, hvor vi skulle være en uke før turen gikk videre til Glovers Atoll Resort på North-east Caye. Dagene ble brukt flittig på Tobacco. Vi delte oss inn i grupper på dagen, så alle fikk fisket i mangrovene, på flatsa og deep sea. Fisket langs revet etter permit og bonefish på flats, livebait og fluefiske ved mangroveskogen etter barracuda.
Jeg starta på naboøya Southwater Caye. Spotta en liten stim med bonefish, gjorde meg klar, og på første kast kroket jeg min første bonefish. Etter og ha fått kjent på kreftene til denne skapningen, fikk jeg blod på tann og ville ha mer.
Etter et par dager i grupper, der fiskeopplevelsene meldte seg på en etter en, ble det fort snakk om tarponfiske i kajakk på kveldstid. Da var det på med en søt toadfly og 0,60mm fortom, for så å denge så mye flue som mulig. Noen plask hørte jeg rundt meg, men ingen fisk klarte jeg å lure.
Plutselig en kveld da jeg og assistenten på turen, Vebjørn Kielland, padlet ut med hodelyktene på, så vi at sardinene hopet seg opp og surret rundt oss i store stimer. Tarponen er en aktiv nattjeger, så den jakta nok småfisken. Da starta kveldsøkta, og jeg satte i gang med fluedenging jeg aldri hadde gjort før. Da øynene reflekterte rødt når de svømte forbi, begynte blodpumpa og slå. Nå kunne vi faktisk spotte tarpon i mørket.
Det ble mange av dem, og ting skjedde. Sardinene kilte meg på føttene som var i vannet, og den ene tarponen etter den den andre kom jagende rett under føttene mine etter sardiner. Det plaska overalt rundt kajakkene våre, og jeg kasta overalt for å prøve og få lurt en tarpon. At det var ekte vare som var tingen var helt klart. Jeg så flere ganger at flua mi var rett forran fisken men den ga blanke i den dritten og spiste ekte sardiner.
Da jeg først sjekka klokka, så at det plutselig hadde blitt seint og i tillegg hadde tre gode vannblemmer under hansken, så ble det med opplevelsen av å se tarponen jakte denne kvelden.
Vel ute på Glovers Atoll Resort var det kun en av naboøyene, Middle Caye, som hadde litt fine flats der jeg kunne se etter bonefish og permit. Det ble naturligvis noen dager der med intens jakting og fanging av bonefish, men permitten, den så jeg pent lite til.
Vi delte oss inn i grupper på dagtid, slik at vi alle fikk være med ut i båt og fiske med den lokale karen Warren. Han var nærmest oppvokst der, og kjente farvannet bedre enn jeg kjenner meg selv. Det var ikke snakk om noe ekkolodd eller lignende, han hadde alt i hodet. Det var kun livebait som gjalt for han.
Da jeg skulle ut med tre andre i klassen for å fiske Horseeye Jacks, tok jeg kun med fluestang. Det må da være mulig å få disse på flue, vel? Da vi ankom fikk de tre andre kroka fisk på livebait, mens jeg gjorde meg klar fremme i bauen på båten. Det var plutselig to som hadde fått kroka på seg sjokk, og hadde hendene fulle.
Jeg starta å kaste etter fisken som jaga rundt under båten. Det skulle vise seg at det ikke var lett å kroke denne skapningen. De andre dro inn fisk etter fisk, men jeg var fortsatt fiskeløs etter fem dårlige tillslag. Etter en stund knakk jeg omsider koden, og da var det plutselig jeg som stod på tronen og kjørte fisk som virkelig satte utstyret på prøve.
Alt annet i hele verden var glemt, og alt fokus var på å få dette syke monsteret opp i båten. Den dro og sleit, men jeg fikk krangla til meg mer line enn den klarte å dra fra meg. Da jeg fikk den opp i båten og fikk holde den, skjønte jeg hvorfor dette dyret sparker fra så mye som det gjør. Fikk fire Horseeye den dagen, før jeg måtte gi fra meg stanga videre til en klassekamrat som også ville ha en
på flue.
Vi hadde også en tur til med Warren, og da skulle vi etter Baracuda og Jack Crevalle. Denne hadde jeg prøvd å få hver kveld i kajakk med fluestang og popper. Det å sitte på kne i kajakken og denge flue i sjø og strerk vind viser seg å være ektremt slitsomt. Slitet ble likevel helt glemt da jeg en kveld ble skremt livskiten ut av da en Jack Crevalle kom opp som en torpedo av vannet etter popperen. Jeg skrek som en liten jente, og tok et desperat tillslag som i alle fall ikke kroka fisken.
Etter mange kvelder i kajakk, og uke nummer to på Glovers, begynte kroppen og venne seg til hardkjøret. Selv om hendene mine så ut som om de hadde vært i en kjøttkvern, underarmene var stive som tømmerstokker og kroppen var relativt solpreget, kunne jeg ikke gi opp. Skulle jo ut på båt med Warren igjen, og da var det kun popper jeg skulle fiske med, mens de andre fiska med livebait.
Først litt jakting etter barcuda på revet, og opp kom det en 9-kilos etter spottfiske med livebait. Etter det ble det rolig dorging med livebait, mens jeg stod fremme i bauen på båten og dente popper i solnedgangen. Jan Olav i klassen rota seg borti en enorm Jack Crevalle som røyk snellefeste på stanga, så det ble enda litt mer spennende.
Les også: Fiskeparadiset Belize, del 2: Snorkelfiske etter bonefish
Jeg holdt fast snella, mens Jan Olav fikk opp det sykeste han har hatt på en stang noen gang. Selv klarte jeg aldri å lære meg å kroke fisk med popper. Jeg var for rask på ni av ti tillslag, og endte bare opp med en søt liten yellowjack. Tilslaget på popperfisket er en kunst.
Etter alt jeg opplevde i Belize, har jeg funnet ut at jeg i alle fall ikke er ferdig med tropsik fiske. Ørret har fortsatt en soleklar førsteplass på mine prioriteringer av fisketurer, men tropisk fiske skal helt klart gjentas. Men en neste tur skal jeg nok gjøre ting litt annerledes. Spesielt når det gjelder fisketimer. Heller følge tidevannet mer, og ikke denge masse unødvendig hele dagen.
Når det kommer til fluer, så holder det med ti mønstre i litt forskjellige farger. Det blir en ny tur en gang, og notatene er klare til å leses når den tid kommer. Her hjemme er det en ørretsesong som er kommet godt i gang, og jeg har omstilt meg til nymfer og tørrfluer. Nå skal det fanges hardt i sommer.
Video av Ola sitt fiske i Belize ser du her (Foto og redigering ved Krister Thomassen/@kris.thom):
