Etter å ha hatt diverse båter flere forskjellige steder de siste årene, er det nå utrolig moro å ha en skikkelig sportsfiskebåt liggende to kilometer hjemmefra. Tirsdag var vi på jakt etter specimenfisk rett utenfor stuedøren.
Det er fremdeles mørkt ute der jeg rusler nedover Isdalbakken. Jeg er kledd for sjøen, med ull fra innerst til ytterst, og flytedressen utenpå der igjen. Det må til, for det er åtte minus denne tirsdagsmorgenen. Jeg har latt bilen stå hjemme, bare fordi jeg kan. Det er 20 minutter å gå ned til båthavnen, og det er noe helt eget å være ute på kalde og vindfrie vintermorgener som denne.
Klokken 07.40 glir jeg ut fra bryggen i Isdalstø, med retning mot rutebåtkaien i Knarvik. Det er en båttur som tar fem minutter i 20 knop, men jeg har det ikke travelt. Det er i ferd med å lysne, men ennå er det måneskinnet og gatelyktene fra Hagelsundbrua som er hovedlyskilden min. Det er en slik morgen en ikke kunne fått særlig mye bedre om en så kunne regissert den selv. Dersom dagens fiske står i stil til dette, har vi gode ting i vente.
Jeg får rutebåten i front av meg da jeg siger ut av Haglsundet, som i motsetning til broen over seg har navn etter en form for nedbør, og ikke en amerikansk politiker. Noen minutter senere har Kristian byttet båt, og vi er på vei innover fjorden for å se om det er fart i lysingen.
Fjorden ligger som et speil, og etter noen minutter møter vi også på tynne flak av drivis. Det er utvilsomt kaldt ute, for snart er det is så langt øyet kan se. Heldigvis er den tynn, så det er uproblematisk å komme seg inn til området vi skal fiske i. Litt utfordringer blir det likevel, da isflakene til stadighet kommer borti braiden fra snellene våre. Til slutt får vi likevel laget oss en god råk, og fisket kan begynne.
Det tar ikke lange tiden før Kristian melder om fisk, og dagens første brosme ser dørken like etter. Jeg følger opp med dagens andre, før Kristian noterer den tredje. Småbrosmene er ofte en plage her inne i fjorden, men all erfaring tilsier at det også er annen fisk innimellom de brune. Derfor trykker vi på videre, og i det vi driver over en kant og får 20 nye meter under kjølen, napper det litt kulere hos meg.
Med kulere mener jeg annerledes enn brosme. Dette er unektelig småfisk, men siden jeg fisker med en liten artskrok øverst på takkelet, er nappingen interessant. Ofte er det kolmule eller vassild som faller for denne kroken, og etter nappene å dømme kan dette fort være et bra eksemplar om så er tilfellet. Snart kommer da også en fin kolmule til syne. Fisken mangler dessverre 100 gram på specimengrensen, men med sine 700 gram er det absolutt et godkjent eksemplar av arten.
Specimenfisk er fellesbetegnelsen for spesielt store eksemplarer av alt av arter. For en artsfisker er arten viktigst, men etter at denne er notert, handler det om å få et så stort eksemplar som mulig. Specimenfiske er spennende og moro, men også utfordrende og tidvis veldig frustrerende. Å finne de største eksemplarene av de forskjellige artene er nemlig ikke bare enkelt.
Det er ennå ikke skikkelig lyst ute, men fisket har begynt bra. Og da det noen minutter etter kolmulen hugger tungt hos meg, har jeg faktisk litt troen på targetfisken. Mest sannsynlig er det en brukbar brosme eller lange som kjemper der nede i dypet, men jeg har ikke utelukket muligheten for lysing, da det flekser godt i 30-50-Kenzakien.
Snart nærmer fisken seg overflaten, og i det snøret innhylles i is, kommer fortommen til syne. Sammen med en svær lysing! Fisken sitter godt, og ser større ut under vann enn den er in real life. Likevel trekker den vekten til 7020 gram, noe som er soleklar pers for mitt vedkommende. Det er nesten en kilo opp til spcimengrensen, men det spiller ingen rolle akkurat på denne fisken. Stor lysing har jeg alltid hatt lyst på, og dette eksemplaret passer den beskrivelsen i min bok. Drømmefisk nummer to på under to uker er et faktum.
Isen blir stadig mer pågående, og store flak kommer flytende fra østsiden av fjorden. Lysingen er stasjonær når den først har funnet seg et sted å være, så ideelt sett burde vi fisket av det samme stedet flere ganger. Med is på etter hvert noen centimeter, lar vi det likevel være. Det er ingen vits i å ødelegge båten, heller. I stedet fortsetter vi driftet, og Kristian kroker snart en lysing, han også. Denne er mindre, under to kilo, men en super middagsfisk. Før vi havner uti 600-metersrennen blir det også en liten lange på Kristian, mens jeg noterer nok en liten brosme.
Isen gjør ting vanskelig for oss, og litt utpå formiddagen bestemmer vi oss for å oppsøke isfrie områder. Jeg legger om til lettere utstyr for å prøve etter glassvar, mens Kristian fortsetter som før. Jeg får fisk på direkten inne på 50 meter, og opp kommer en stor liten overraskelse. Sypiker er ikke akkurat noe jeg samler på til dagen, men et eksemplar så stort som dette her har jeg aldri tidligere fått. Fisken måles til 29 centimeter og veies til pene 250 gram. Dermed er også årets første specimenfisk et faktum.
Det har virkelig gått min vei første halvdel av dagen, så litt motgang må nesten komme. Og den kommer. Skjønt, motgang og motgang fru Blom. Like etter at sypiken er landet, hugger det litt tyngre på småagnet mitt. Opp kommer en tokiloslange, som også har rotet seg inn i Kristian sitt takkel. Under landingen blir fisken tulling, og i virvaret av snører og kroker, får jeg en sekser fra Owner dønn i venstre ringfinger.
Å få kroker i hender og fingre er ikke veldig moro, men om de setter seg i kjøtt, og en unngår bein og sener og nerver og den slags, er det egentlig ikke noe stort problem. Det som derimot kan være et problem er små kroker som er tynne i godset. Disse har nemlig lett for å bøye seg og knekke under press, noe som jevnt over er en dårlig plan når de sitter fast i menneskekjøtt. Heldigvis lager Owner solide kroker, selv i små størrelser. Det må nemlig brukes ganske mye makt for å få en krokfri finger denne tirsdagen.
Etter krokplasseringen å dømme fryktet jeg først at spissen stod rett inn i fingerbeinet. Heldigvis gikk det greit å vri den nevnte spissen ut i fingerkjøttet igjen. Menneskekjøtt og hud er seige saker, og krokstammen fikk kjørt seg godt i dytteprosessen. Til slutt gav likevel kjøttet og huden etter, og jeg fikk presset krokspissen og mothaken ut i fri luft. Så var det bare å klippe mothaken og dra kroken tilbake der den kom fra. Hullet kroken etterlot seg blødde i to minutter, og så var vi good to go, igjen.
Nå skal det fiskes glassvar, og med ny, makrellegnet krok på fortommen, tar det ikke lang tid før det er action på gang. Opp kommer da også en glassvar på 720 gram, og ikke lenge etter hugger også lillebroren på 250 gram. Glassvaren er ikke noen kulinarisk opplevelse, så fiskene blir fint satt ut igjen. Flyten er tilbake igjen, om den saken hersker det ingen tvil.
Siden fjorden ligger blank og vi er i dytten, gjør vi et optimistisk forsøk etter smørflyndre ute på en 120-metersflate. Det blir skivebom og vel så det, men det var nå et forsøk. Dagens siste to timer bruker vi utenfor Knarvik, og på mellom 60 og 200 meter får vi greit med brosme og en lyr. Kristian mister også en solid fisk under et drift over en topp der jeg tidligere har fått noen fine langer, men han tar som vanlig det hele med et smil.
Klokken 16.00 er Kristian om bord i rutebåten til Bergen, mens jeg er på vei inn Hagelsundet igjen. Det blir fremdeles mørkt litt for fort, men etter en dag som denne klager vi ikke. Havblikk, sol og godt fiske er egentlig alt idioter som oss trenger. En del bedre middager blir det fort, også.
Noen høydepunkter fra dagen ble ellers filmet. Dette, inkludert en del av bildene brukt i dette innlegget, resulterte i en liten filmsnutt om artsfiskets gleder. Ta gjerne en kikk:
