I sommer fikk Jørgen Ødmann Andersen en vederbuk på hele 3100 gram, altså godt over gjeldende norgesrekord. Det som gjør fangsten ekstra spesiell er at fisken har et navn, og er fanget en rekke ganger tidligere, blant annet av Andersen selv.
Av: Endre Hopland
Vederbukfiske er noe av det morsomste Jørgen Ødmann Andersen (40) fra Sarpsborg gjør. Dette er det flere grunner til, men først og fremst handler det om at fisket er actionfylt og at fisken er stor og har personlighet. Flere av de største eksemplarene har til og med sitt eget navn.
Med et opplagt glimt i øyet hevder den kjente meitefiskeren Ole-Håkon Heier at vederbuken egentlig er temmelig intelligent, da den har gjennomført en kost/nytte-vurdering, og kommet frem til at det teller mye mer å stort sett være proppmett enn å få et par nålestikk i munnen i løpet av en sommer. Dette er i klartekst å kalle fiskene like smarte som brødbitene de fiskes med, men det betyr ikke at det bare er å plukke svær vederbuk som en vil. Store vederbuker er nemlig gamle, og vekstkurven i voksen alder virker å være nokså beskjeden, i alle fall i lengdecentimeter.
Tidlig krøking
Andersen fikk sin første fisk i tre-fire-årsalderen, og selv om hvittingen var liten, var den mer enn nok til å få en ung pjokk hektet. Med en far som var en ivrig hobbyfisker i yngre dager, ble det mange turer med stengene også for den ivrige junioren. Det ble stort sett fisket i sjøen, men selv fra barneårene av skjønte Andersen at det nok var i ferskvann interessen skulle eskalere.
– Jeg dagdrømte ofte om å sitte ved et idyllisk lite vann dekket av frostrøyk, og se duppen gå under. Det gjør jeg for så vidt fortsatt, sier han til Hooked.
Meitefiske i ferskvann oppdaget han også tidlig, og han var bare åtte-ni år gammel da den første vederbuken tok flytebrødagnet hans i Glomma, like ved Sundløkka der bestefaren bodde.
– Vi var ofte nede og fisket vederbuk, mort og laue da vi var på besøk. Jeg husker at bestefar hadde en toppknyttstang av bambus som jeg brakk da jeg halte inn en vederbuk på drøye kiloen, forteller han.
Les også: Kjempeørret fra Femundsmarka
I 2004-2005 fikk Andersen opp øynene for specimenfiske, og ganske snart var han i gang med å sette seg inn i de forskjellige meitemetodene. Som hos så mange andre var det forumet på Fiskersiden som fikk interessen til å ta av, og etter hvert meldte han seg også inn i Norsk Meiteunion.
– Her ble jeg kjent med mange dyktige og erfarne meitere som jeg lærte mye av, sier han til Hooked.
Specimenfiske handler om å fiske målrettet etter spesielt store eksemplarer av de ulike artene våre, og for Andersen ble vederbuken et opplagt mål. Spesielt en plass leverte mange og tidvis også store fisker, så her ble det fisket mye i flere år.
– Jeg fikk vederbuk på opptil drøye 2700 gram her, men etter mange turer og mye fisk ble jeg litt lei. Derfor har det ikke blitt så mye vederbukfiske de seneste årene, bare noen få turer hver sommer. I år bestemte jeg meg likevel for å prøve litt mer, siden en del av fiskene nå har blitt virkelig store, og kanskje synger på siste eller nest siste verset, forteller han.
Redningsaksjonen
Grunnen til at Andersen kan uttale seg såpass detaljert om disse fiskene, er rett og slett fordi de har vært på land så mange ganger. Vederbukfisket er nemlig et veldig godt eksempel på at fang og slipp kan fungere ypperlig, dersom ting blir gjort på riktig måte. At de samme fiskene, med sine klare kjennetegn, kommer tilbake til de samme områdene for å spise hver eneste sommer, til toss for at de til stadighet blir fisket opp, fotografert og sluppet fri igjen, taler sitt veldig tydelige språk.
Skjellmønster, gamle arr, fødselsmerker og eventuelle andre skavanker er tegn som blir brukt for å kjenne igjen de forskjellige fiskene. Dette har Andersen selv nettopp skrevet et godt innlegg om på bloggen sin.
De to mest kjente fiskene fra stedet der Andersen fisker er Rumeneren og Bruno. Sistnevnte har fått navnet sitt på grunn av sin relativt mørke skjelldrakt, mens Rumeneren er oppkalt etter nasjonaliteten til mannen som nesten gjorde middag av den 12. mai 2011.
– Andreas Næristorp og jeg hadde en økt etter vederbuken denne dagen, og det satt noen rumenere nedstrøms oss. Plutselig så vi at en av dem dro inn en stor fisk. Vi gikk ned for å titte, og da så vi at det lå en diger vederbuk og plasket i et hull i bakken som de hadde fylt med vann. De ville sikkert holde fisken levende til de skulle hjem, for å ha så fersk fisk som mulig på middagsbordet. Andreas og jeg prøvde å forklare at denne fisken måtte slippes ut igjen. De skjønte ikke et ord engelsk, men vi forklarte så godt vi kunne med både armer og bein. Heldigvis var de ikke vrange, og det var helt greit for dem at vi lot den gå. Før vi slapp den ut igjen måtte vi bare veie den av ren nysgjerrighet, og vekten ble dratt til 3020 gram. Dette hadde vært Norgesrekord i 2011, forteller han.
Bare en uke senere fikk Joacim Klavestad den samme fisken, som nå altså hadde fått navnet Rumeneren, og da veide den 3040 gram.
– En kan kalle det grei flaks at Andreas og jeg var der den dagen, ellers hadde ikke noen av oss fått den senere. Da hadde den i stedet kommet ut som flø i overløpsrøret på Tærris, gliser Andersen.
Kjempen
I år har altså jakten på de virkelig store vederbukene blitt intensivert, og i løpet av fem turer har fem fisker havnet på land. Tre av disse veide over to kilo, og de to som ikke nådde helt opp var samme fisk, på 1800 gram.
– Jeg tror jeg hadde på en fisk på over tre kilo på den andre turen, men den slapp etter ti sekunder. Den var heavy, og strømmen var sterk i tillegg. Det kom et par gloser da den gikk, for å si det slik, sier han.
På den femte og avgjørende turen ble det bare en kort formiddagsøkt på to-tre timer, og etter en times tid, fikk Andersen en vederbuk på nesten 2400 gram.
Les også: Sjekk Morten sin kjempegjedde
– Jeg var egentlig ganske fornøyd allerede da, men hadde troen på mer, så jeg satt litt til. Jeg kastet jevnlig ut en del fôr som jeg hadde blandet inn en del godbiter i, og i tillegg fôret jeg med feederen. Jeg håpet som vanlig at en av de store skulle komme innom, og en del kaffekopper gikk med. Men så gikk endelig stangtuppen bestemt ned i en fin bue, et typisk vederbuknapp, forteller han.
Andersen flekket til i ren refleks, og kjente straks at her var svære greier på gang. Da fisken nærmet seg land, gjorde den også et lite utras, noen som ikke er vanlig til vederbuk å være.
– Jeg fikk rotet frem håven, og da jeg skulle lande den så jeg ute i det ganske klare vannet at det måtte være Rumeneren, som jo har bitt fanget mange ganger tidligere. Bare i år har den vært på land fire ganger. Jeg fikk den på land, og det kom et lavmeldt jaaa! Stemmen min er for vek til å rope høyt med. Det var ingen tvil om at denne var diger, forteller han.
Fisken ble lagt i en Kiwi-pose og veid til 3130 gram. En tørr Kiwi-pose veier 17 gram, så denne fisken var garantert over 3100 gram.
– Skjelvende la jeg fisken rett i karpesekken, og da det gikk opp for meg at det var snakk om en potensiell norgesrekord, måtte jeg få tak i vitner. Etter en kort telefonsamtale var Frank Henning Lilleborgen på vei med både frue og spedbarn. Mens jeg ventet på at de skulle komme så jeg vederbuk vake på swimmen, men jeg fiska ikke etter den. Den kunne vake så mye den ville. Jeg hadde ikke behov for å få en til, forteller han.
Fisken ble kontrollveid til 3100 gram, fordelt på 56 centimeter. Rumeneren var i toppkondisjon, og hadde nok en gang latt seg lure. Trolig blir det ikke siste gang heller, for fisken fikk selvsagt friheten tilbake etter noen kjappe bilder.
Magisk grense
– Det var en helt grei følelse å få potensiell norgesrekord på vederbuk dagen før vi skulle dra på ferie. I ettertid har jeg hørt at det har kommet opp en langt større fisk fra et helt annet sted i landet, så norgesrekord blir det nok ikke. For meg er det uansett ikke så viktig, det jeg er mest glad for er at jeg har fått en av de store nå som de muligens er på topp. 3000 gram er en magisk grense, 3100 gram er en litt mer magisk grense som jeg ikke helt hadde sett for meg, men kan leve med, gliser han.
Andersen har fått Rumeneren to ganger tidligere, også. Den første gangen var helt tilbake i 2006. Da var den omtrent like lang som nå, men veide nesten en halv kilo mindre.
– Den var stor den gangen også, men det er tydelig at de ikke vokser så mye i lengden etter hvert som de blir gamle. Mer kjøtt på kroppen får de dog rikelig av, forteller han.
I Aschehoug`s Store Fiskebok av Per Pethon står det at vederbuken kan bli over 20 år gammel. Andersen fikk en gang en fisk på rundt 2600 gram som mista et skjell. Dette tok han det med hjem, fotograferte og talte rundt 20 årringer på.
– Når vi nå vet at de bruker rundt ti år på å gå fra 2600 gram til 3100 gram, så kan jeg tenke meg at de kan bli rundt 30-35 år gamle. Det er solid for en fisk, sier han til Hooked.
Les også: Roger med unik skatefangst
For Andersen er vederbuken på over tre kilo kilo en drømmefisk, men det er en annen fisk han setter langt høyere.
– Den ultimate fisken for meg er en abbor over to kilo. Jeg har fått på 1950 gram, men det er milevis unna tokilosmerket. Det er ekstremt mye lettere å få vederbuk på tre kilo enn abbor på to. Abboren er lunefull og nysgjerrig, men utrolig skeptisk. Vederbuken gir fullstendig faen, og suger inn hver eneste brødbit eller reke den finner. Men det er ikke alltid den kommer innom, sier han.
