Reisebrev fra Sørøya, del 4 av 7:



Del dette:

“Good things come to those who bait.”

– Anonym bidragsgiver

* Fikk du ikke med deg del 1? Da kan du lese den her

* Fikk du ikke med deg del 2? Da kan du lese den her

* Fikk du ikke med deg del 3? Da kan du lese den her 



*****

Del 4:

Fjerde fiskedag går inn i historiebøkene til flere av mannskapet om bord i båt nummer 4, til tross for at det nærmet seg Barne TV-tid før vi kom oss på sjøen. Hele gjengen hadde fått brukbare fisker på dette tidspunktet av turen – noen mer brukbare enn andre – og ennå hadde vi altså ikke kommet halvveis. Dermed stilte alle med lave skuldre og mye humør denne skytunge, men vindstille ettermiddagen. Etter et par dager uten voldsom klaff på ueren, bestemte vi oss for å begynne med noe av det Sørøya er mest kjent for, nemlig kveitefiske. Tidevann og strøm gjorde forholdene gode, og Vilhelm peiste ut til en renne han hadde troen på.

Jan sin kveitepers er på rett under ti kilo, min er på rett under fem og Roger sin på rett under ett. I båten var det med andre ord bare Vilhelm som kunne kalle seg en nokså garvet kveitefisker, med mange av arten på samvittigheten, og fisk på 60 pluss på topp. Sjansen for en pers eller to var med andre ord nokså stor dersom noen om bord skulle klare å kroke et dronningmedlem. Majoriteten rigget seg til med slep og hel sild eller hel sei. For Vilhelm ble dette likevel litt for enkelt. Han var i utgangspunktet ikke veldig giret på å fiske kveite, men i all den tid han hadde en nokså fersk teknikk å prøve ut, gikk det greit. Teknikken, undrer du? Duppfiske! Duppfiske etter kveite!

Det første driftet resulterte i en brosme og to napp. Ikke det helt store, altså. Derfor kjørte vi opp igjen, og litt lenger ut fra land. Det skulle bli et godt valg. Etter 20 minutter kom det nemlig noen hissige knepp fra snellen til Vilhelm, før den store malleduppen han fisket 30 meter etter båten brutalt ble dradd under. Et par solide tilslag senere var det fast fisk, og den var slett ikke liten.

IMG_0997
Duppen har gått under, og Vilhelm tar spenntak. Action på Sørøya!

Vilhelm hadde på sin side ikke tenkt å gi vekk noe gratis. Han kjørte fisken knallhardt, mens han gliste som en mink i et hønsehus (de gliser nemlig veldig). Fra før av hadde han en duppmeitet kveite på samvittigheten, men den var liten. Det var ikke fisken som nå hadde gulpet i seg en hel sild. Likevel tok det bare fire minutter og 17 sekunder fra duppen gikk under til kveitekroken ble satt ved ripen. Da eksploderte selvsagt dyret, og det ble skikkelig liv ved siden av Arroneten.

IMG_1007
Fisken blir kjørt hardt, og snart kommer duppen til syne.
IMG_1017
Ikke lenge etter ser vi også kveiten for første gang.
IMG_1019
Og for en fisk det er!
IMG_1022
Kroken sitter på første forsøk, og det som trolig er verdens største, duppfangede kveite er et faktum.
IMG_1026
Og når kroken sitter, da blir det liv.
IMG_1034
Og slik ser hun altså ut, med malleduppen ved sin side.
IMG_1037
Gliset er på plass. Vilhelm øyner potensiell pers.
IMG_1054
Skånsom avkroking.

Til tross for at han nokså ofte var omringet av dinosaurer, sa Dr. Allan Grant (Sam Neill) innimellom noen smarte ting. Blant annet uttalte han følgende: “I have a theory that there are two kinds of boys. There are those that want to be astronomers, and those that want to be astronauts”. I grove trekk kan dette tolkes til at noen liker å studere ting i trygge omgivelser, mens andre bare må ta og føle på alt. Vilhelm faller så alvorlig innunder den siste kategorien. Da kveiten var sikret, og målt til 167 centimeter, var det nemlig dags for en svømmetur (!). 167 centimeter tilsvarer 66,4 kilo i kveitetabellen, som blir brukt til å regne ut vekt på stor fisk som skal slippes tilbake igjen. Dermed var Vilhelm sin andre pers for turen sikret. Torsk og kveite var for øvrig de to fiskene i havet han hadde minst troen på å få bestenotering på i løpet av Sørøya-oppholdet, så nå måtte det feires.

IMG_1055
En slik fisk må en selvsagt bade med (!). Jan assisterer etter beste evne, mens fiskeren går i vannet.
IMG_1064
Glise-Vilhelm og hans nye kveitepers på 66,4 kilo.
IMG_1078
Litt mer kos.
IMG_1080
Og så takker vi for en fantastisk opplevelse.

Kveiten, som for øvrig er den største fisken noen av oss andre har sett tatt på sportsfiskeredskap noen gang, oppførte seg ellers eksemplarisk da Vilhelm tok den med på svømmetur, og etter en liten fotoseanse fikk den majestetiske fisken svømme tilbake der den kom fra. Den etter alt å dømme største kveiten i verden tatt på duppmeite reddet dagen til alle om bord omtrent før vi hadde begynt å fiske. Det var nesten som at vi allerede da skjønte at vi var i ferd med å oppleve en fiskeuke uten sidestykke.

Det ble ytterligere et driv etter kveiten. Det ble noen napp og en liten brosme, men flere kveiter så vi ikke noe til. Uten at det gjorde så voldsomt mye. Det var ikke kveite vi reiste nordover for, men likevel hadde vi fått en helt surrealistisk opplevelse med et solid flak av arten. Det var nesten ikke til å tro. Selv ikke Vilhelm skjønte helt hva som nettopp hadde skjedd. Å duppmeite etter kveite er i seg selv nokså sinnssykt. Å få kveite på 66,4 kilo på direkten er nærmest uhørt. Men det går tydeligvis an.

Den egentlige planen for dagen var å sjekke om lomren til Jan fra dagen i forveien var et blaff. Derfor dregget vi opp på samme plass som sist, og lot tackler med små kroker, rå reker og blåskjell gå til bunns. Det vil si, de andre tre gjorde dette. Jeg sendte nedover en pilk med slep og sildeagn, og la meg til å dunke etter ny steinbitpers. Og havkatten lot ikke vente på seg. I løpet av et par timers tid dro jeg opp seks stykker, samt minst like mange brosmer. Ny steinbitpers ble det også. Først tangerte jeg gamlepersen på 3,8 kilo, før neste fisk skjøv PB-en 300 gram oppover. 4,1 kilo er ikke akkurat svært, men det er mer enn 3,8.

IMG_1088
Mens de andre blanket etter lomre, dro strilen opp en steinbit på 3,8. Tangering av pers.
IMG_1116
Og ikke lenge etter kom den nye persen, også. 4,1. Juhu!
IMG_1109
Roger hadde ikke helt dagen, men han fikk i alle fall grave litt nedi magesekkene til 30-40 småbrosmer.

Resten av gjengen hadde ikke like bra uttelling. Jan landet en steinbit, og alle tre fikk noen brosmer hver. Utover det var det lite aktivitet på flatfiskfronten. Dette skulle endre seg betraktelig da vi passerte midnatt, og la kursen mot land igjen. Utenfor havnen gikk nemlig dreggen over bord igjen, og vi la oss til etter sandflyndre og rødspette. Sandflyndrene var på alerten med det samme, og fisket var faktisk helt vilt. En og to tok tacklene straks de nådde bun , og like mange fulgte etter helt opp til ripen. Det var tydeligvis en skikkelig gyteorgie på gang der nede, og da vi tilføyde mat til likningen tok det altså helt av.

Sandflyndrene hadde et snitt på 500-600 gram, som jo e fin fisk. Det er likevel grenser for hvor moro det er å dra flyndre på flyndre støpt i samme form. Heldigvis var det noen flate der nede som var støpt i andre former, også. Og det var en av disse som hugg tungt hos 15 minutter over midnatt 1. juli. Fleksen i Cortezen fikk Vilhelm til å konkludere med kveite, men den stadige hoderistingen gjorde at jeg slett ikke var like sikker. Med 8-erkroker beregnet for lomre måtte jeg ta det rolig oppover, og to ganger tok fisken et par meter med snøre. Så kom den endelig sigende, og viste seg i all sin pakt. Et flak av en rødspette! Jan rigget håv i hundreoghelvete, og fikk spadd fisken opp på dekk. Og for en fisk det var!

Det tok litt tid før noen fikk gjort noe særlig fornuftig om bord, men så kom Vilhelm med målebånd og vekt, og realiteten kicket inn igjen. Fisken ble målt til 62 centimeter, og vekten stoppet på deilige 3,4 kilo. Specimen med god margin, en virkelig drømmefisk! Etter litt knising og fotografering, ble fisken sluppet fint tilbake der den kom fra. Kjapp gjenfangst er nemlig ikke uvanlig på sulten rødspette, og jeg hadde ikke veldig mye imot at noen andre om bord skulle få den samme opplevelsen som meg.

1065064_10152978528505434_677432355_o
Kanskje mitt livs fisk: Rødspette på 3,4 nydelige kilo. Og ja, jeg ser ut som jeg har fått slag når jeg er happy. Får ikke gjort noe med det. Meg og Elvis.

Og det skulle gå troll i ord, i alle fall nesten. Under en halv time senere hadde nemlig Jan solid fleks i Kenzakien sin, og etter litt kamp kom dagens andre storspette sigende. Jeg fikk den i håven og opp i båten, og konstaterte kjapt at denne var enda større. Eller i alle fall lengre. Vekten stoppet på 3,2, og fisken så utgytt ut. Trolig har det lagt et stort par her, der jeg plukket hannfisken og Jan hunnen. Det er vel unødvendig å opplyse om at stemningen nå var nokså skyhøy.

1052628_10152986413910434_887515295_o
Jan var ikke mye dårligere med dette dasslokket på 3,2.

Vi fisket til godt utpå natten, men flere store spetter ble det ikke. Sandflyndrene gav seg på sin side ikke, og etter hvert kom det også opp noe fine. Vilhelm var nært persen sin med en fisk på 920 gram. En uke tidligere hadde dette kanskje vært en kilosfisk, men nå var leken i sluttfasen.

_DSC8194
Vilhelm med sandflyndre på pene 920 gram.

Ellers ble det et par småkveiter og noen steinbiter til. Jeg fikk min tredje ulke for turen, også denne beskjeden av størrelse, men like fullt irriterende for Roger, eller sinna-Roger som vi gjerne kaller han. Joda, livet var fint og leve. Og guess what… Det skulle faktisk bli enda bedre!

Gå for all del ikke glipp av del 5 av reisebrevet. Dette blir publisert rett over helgen.

Del dette:
Prev Sommerens fisketips!
Next Reisebrev fra Sørøya, del 5 av 7:

Comments are closed.