More

    Reisebrev fra Sørøya, del 2 av 7

    «A woman who has never seen her husband fishing, doesn’t know what a patient man she married.»

    – Gammelt jungelord

    *  Fikk du ikke med deg del 1? Da kan du lese den her





    *****

    Del 2:

    Det ble et par timer på puten denne natten, til tross for at midnattssol og fin temperatur der utenfor vinduet nærmest hylte det Vinni prøvde å få oss til å forstå i hele fjor (nei, ikke det med sommerfuglene). Roger, eller søvnmangel -Roger som vi gjerne kaller han, tok etter hvert ansvar, da den lange og skrale kroppen hans ikke tåler å ligge så lenge før han blir grinete. Med sine 124 kilo vekket han også meg på elegant vis, da han smøg seg ned fra toppkøyen i etasjesengen. Selv ikke den mest standhaftige komapasient hadde sovet videre etter det C-momentet der. Uansett, vi var på beina, og det var ingen tid å miste. Storhavet lokket nemlig som bare storhavet kan.

    Etter litt egg, bacon, pils og knyting var vi omsider på vei utover. Hele besetningen er båtkyndige, og vant til å være både skipper og kartleser, men det var nokså brei enighet om at han som har fiske som levebrød skulle ha ansvaret for å finne storfisken for oss. Vilhelm tok oppgaven semialvorlig, og peilet oss etter et kryss på kartplotteren merket med «Uer».

    Den på forhånd uttalte målsetningen med Sørøya-turen vår var målrettet fiske etter stor uer, samt noen visjonære forsøk etter flekksteinbit. Sistnevnte finnes det en del av i nord, men det er ytterst få som har fått de på stang. Ueren er derimot langt mer tallrik, og den blir stor på Finnmarkskysten. Uer på 3+ var målet til både Jan, Roger og meg, mens fisk på 5+ var drømmen. Vilhelm, som for sikkerhets skyld peiste til havs og fikk seg en uer på 6,3 kilo bare noen uker før avreise til Sørøya, hadde på sin side ikke noen uer-relaterte mål. I det hele tatt hadde ikke storfiskjegeren med det tvilsomme tarmsystemet troen på noen perser i det hele tatt i løpet av oppholdet, selv om han håpet på brosme over tosifret. Han skulle ta skammelig feil, men mer om dette på et senere tidspunkt.

    Nå var vi altså på vei ut til ueren, i storslåtte omgivelser. Det eneste som forstyrret den blanke vannflaten var niser, tumlere, dykkende lundefugl og en og annen makrellstim. Livet lekte rett og slett, og det var bare å leke med.

    IMG_0753
    Skipperen og skipsnarren er klare til innsats.

    IMG_0759
    Makrell i lange baner.

    Det tok ikke lange tiden fra vi var fremme på den avmerkede uerplassen til de første fiskene satt. Vi fisket med sild, makrell og sei, og i begynnelsen dro vi mest småbrosmer. Noe som i seg selv ikke er noe godt tegn når det er fire karer som er på tur.

    IMG_0762
    Brukbare forhold, og fisk på alle stenger. Grei sommerferie det…

    IMG_0774
    To onder, havhest og småbrosme. Fuglene vet hva som er verst. Eller kanskje ikke, siden de strengt tatt er inhabile i denne saken.

    Etter hvert drev vi heldigvis litt dypere, og da kom også den første ueren opp. En liten tass på rett over kiloen, signert Vilhelm. Selv rotet jeg fælt de første timene, og bomtilslag fulgte bomtilslag. Løsningen ble å bytte takkel, og få vekk de altfor tjukke Gamakatsu Octopus-krokene. Med takkelbyttet snudde det hele, og jeg fikk et par uer i rask rekkefølge. Store var de da ikke, en rett under kiloen og en på 1,6. Den sistnevnte var faktisk pers enn så lenge, men det ble det ikke dvelt nevneverdig ved.

    Turens første jubelbrøl var det Jan som stod for. Etter en litt tyngre sveiveøkt enn vanlig, brøt en solid uer vannflaten. Fisken ble heist om bord i Arroneten, og Jan konkluderte med at første delmål var  nådd. Ueren veide pene 4,2 kilo, og et stykk meget fornøyd drittlending kunne glise fra øre til øre.

    IMG_0770
    Jan med ny uerpers, 4,2 kilo.

    Nå begynte et par gode fisketimer, for ikke lenge etter hadde Roger, eller flekse-Roger som vi gjerne kaller han, skikkelig fleks i staget. Troen på storfisk var skyhøy, og det er ikke fritt for at det var litt skuffelse å spore da en triplet, bestående av to femkilosseier og en trekiloshyse kom sigende opp fra dypet. Jaja, hva skal en gjøre. En kan ikke klage heller, liksom. Joda, litt kan en klage. Men glise, det kan en også. Femkilossei og trekiloshyse er tross alt ikke det en vanligvis får i Gunnekleivfjorden.

    IMG_0778
    Sei-Roger med sei. Og dobbelhake.

    Roger, eller hyse-Roger som vi gjerne kaller han, hadde ikke mer enn så vidt fått kroket av fiskene sine før Vilhelm meldte om bra fisk på 220 meters dyp. Han avskrev torsk med det samme, og hadde troen på noe virkelig bra. Men å avskrive torsk er farlig, og om Roger hadde vært skuffet over tripleten sin, var det ingenting i forhold til Vilhelm, som håpte på tikilosuer, men fikk tikilostorsk. En kan selvsagt ikke grine for mye over en tikilostorsk, men når det hugger på slike dyp, på steder du vet det finnes uer med to siffer knyttet til navnet sitt, da er det lov å være bittelitt bitter.

    IMG_0780
    Vilhelm med tungt napp på dypet. Troen er på topp.

    IMG_0783
    Slik ser ikke en tikilosuer ut.

    IMG_0786
    Fryyyyktelig fornøyd, ja.

    20 minutter senere fikk nordtrønderen med de mange sponsorene likevel en bra revansje. På samme dyp hugg det nemlig hissig, og opp fra 20 meter over bunn kom turens til nå største uer, en skamsprengt fisk på 5,3 kilo. Så stor uer hadde ingen av oss sett før, med unntak av fiskeren selv selvsagt, og er det en ting som er helt forbanna sikkert, så er det at slike ting gjør de som ennå ikke har fått storuer å slå i bordet med skikkelig blodtørstige.

    IMG_0791
    Litt mer happy med denne, ja. 5,3 kilo.

    Det skulle likevel ikke bli noe særlig mer å vise til denne dagen. Jeg plukket meg en torsk på fire-fem kilo. Ellers ble det en del brosmer og mindre sei på alle sammen, før vinden tok seg opp, samtidig som sulten meldte seg. I all den tid en ikke trenger å ta hensyn til lyset der oppe i nord, spiller det liten rolle når på døgnet en fisker. Derfor sov vi når vi var trøtt, og spiste når vi var sultne, ikke ulikt Forrest Gump på hans ferd gjennom US of A. Med tiltagende vind gav vi oss tidlig denne dagen, for å kunne komme oss utpå med havblikket igjen tidlig neste morgen.

    Det ble uerfilet med hjem til middag, men vi orket ikke å begynne å kokkelere, og gikk derfor opp på camp-restauranten og bestilte hamburgertallerkener i stedet. Dette skulle vise seg å bli en kulinarisk opplevelse. Ikke fordi maten var revolusjonerende, selv om burgeren var mer enn godkjent, men fordi en lokal helt i bermudashorts, skinnjakke og gangstercap bestemte seg for å holde oss med selskap under måltidet. Han kjørte tre vodkashots til forrett, falukorv til hovedrett og to gin and tonic til dessert.

    Videre fulgte han opp med å æreskjelle hele klientellet, som han påstod hadde lovet han fårikål. Han hadde nemlig ikke funnet verken kål eller får i falukorven. Forståelig nok. Når han ikke fikk gehør, fant han ut at han skulle lære oss svensker litt om norske tradisjoner. Han ville derfor ha oss med på holmgang ute på plenen, etter tur, for å vise oss hvor sterk han var. Vilhelm vurderte pros og cons en liten stund, men fant til slutt ut at han ikke var i brytemodus. Jan syntes på sin side det hele var så underholdende at han sovnet midt i hele middagen, sittende rett opp og ned.

    Bermudashortsen respekterte for så vidt at vi ikke ville slåss. På en betingelse: At vi i alle fall ville sykle om kapp (!) med han seinere på kvelden, sånn at han kunne skaffe seg noen lettjente penger. For husfredens del gikk vi med på dette. Dessverre dukket han aldri opp igjen, så noe godt svar på hvem som sykler best av drita finnmarkinger og søring-svensker fikk vi aldri. Det får bli en annen gang.

    Etter middag begynte Jan og Vilhelm, som da er gamle svirebrødre fra studiedagene, på whiskyen, og historiene fra farne tider satt løst. Siden det ennå var en stund til det var dags for å finne pennalet, tok Roger og jeg oss en liten stripe ut for å dumpe fiskeslo. I samme rennet ble det et halvhjertet forsøk etter kveiten, som endte med at Roger, eller slite-Roger som vi gjerne kaller han, ble en shadjigg fattigere. Alt i alt en dag uten den store suksessen for noen av oss to, men troen var fremdeles på topp. Og belønningen for tålmodigheten skulle komme…

    Endre Hoplandhttp://fiskogrask.blogspot.com
    Hooked-redaktør, sportsfisker, skribent og fotograf fra det regntunge, men glade Vestland. Trives best ved eller på sjøen, men er ikke veldig kresen så lenge det handler om fisk og fiske.

    Latest articles

    Her er årets deltagere i Jaktlaget!

    Snart starter innspillingen for årets oppfølger til Jaktlaget. Seks deltagere skal stifte ett nytt Jaktlag og vi får bli med på deres...

    Vi lager pølser og kjøttdeig – Bernt gjør ting han ikke kan Ep20

    Nysgjerrig på å lage pølser eller lage kjøttdeig? Det var jeg og - så ringte jeg Jesper som blei med å lagde...

    5 TIPS til hagleskytinga – Bernt gjør ting han ikke kan EP19

    Her er 5 tips til hagleskytinga før jakta starter. Jeg tok turen opp til Løvenskioldbanen for å...

    Predatorfiske i Østersjøen med Raymarine Element

    Tidligere i sommer ble jeg invitert til Finland av Raymarine for å sjekke ut nye Raymarine Element. Da jeg aldri har...

    Related articles