More
    Home Blog Page 126

    Brutale, velsmakende og historisk viktige

    Berggyltene er fantastiske sportsfisker som er lett tilgjengelig for alle som ferdes ved sjøen, men visste du at de også er nydelige matfisker og har mettet folk i titusenvis av år?

    Av: Øystein Davidsen

    Å stå i en vakker, norsk elv og svinge fluestanga etter nyoppgått laks – det må vel være noe av det norskeste som finnes? Å, neida. Å fiske laks med stang var noe engelskmennene i sin tid brakte til Norge. Men hva med å kjøre en torsk fra båt i en vakker fjord, da? Det må vel være den norske sportsfiskers opprinnelse? Joda, både torsk og laks har vært viktige fiskeslag for nordmannen opp i gjennom tidene, men skal man snakke om sportsfiskets – fiske med stang – opprinnelse her i landet, må man lete en annen plass. Fra brådype svaberg har man her til lands alltid fisket etter den «unorske» – nærmest tropiske – leppefisken berggylte. Denne proteinrike karen har sannsynligvis mettet norske ganer i tusener av år. Om ikke jernaldermannen hadde snelle, hadde han i alle fall en lang pinne, en eller annen form for snøre og en krok var det han trengte. Agnet, som var skjell og snegler, fantes det jo allerede på fiskeplassen.

    I områdene rundt Egersund har denne formen for matauk vært viktig også i «nyere» tid. Faktisk helt frem til 1945. Fiskemetoden kalles for «sædefiske», og fiskeplassen kalles for «sædå». Selv om fiske i sjøen egentlig skulle være fritt for alle, hadde gårdene sine egne «sæder». Når man ankom «sædå», begynte man – som den moderne meiter – å fôre. Man knuste skallene av skjell og snegler og kastet dette like utenfor svaberget. Denne blandingen spredte lukt på plassen, og lokket til seg fisk. Så var det frem med den lange pinnen som var toppknytt med en tråd. Så senket man ned den agnede kroken. Da man kjente at fisken var bortpå agnet, slengte man den rett og slett på land. Kroking og landing på en gang. Nærmest en tidlig versjon av «hook and hold»..

    Tradisjonen med å knuse skall har satt sine spor. Det har dannet seg tydelige groper i fjellet. Og en ting er sikkert – disse historiske plassene med slike ‘hakkehull’ er fortsatt gode berggylteplasser.
    Berggylta ble enten kokt eller stekt. Men helst skulle den ligge i salt et døgn.

    Gyltefiske (3)
    HAKKEHULL: Gjennom generasjoner har utallige slag med stein dannet disse gropene – ‘hakkehullene’ – for å lage fôr av snegler, krabbe og andre godsaker for berggylta. (Foto: Øystein Davidsen)

    Berggylta er en piggfinnefisk i leppefiskefamilien (av og til kalt berggyltfamilien). Leppefiskene teller godt over 500 arter, de aller fleste med tilhold i tropiske korallrev. I Norge har vi seks arter (berggylte, blåstål/rødnebb, gressgylt, bergnebb, grønngylt og brungylt), alle med Norskekysten som sin nordgrense. Og skal man ha noen forhåpning om å fange berggylte, bør man ikke befinne seg særlig lenger nord enn Bergen.

    Les også: Flotte og råsterke sommerfisker (Hooked+)

    Berggylta begynner sitt liv som hunn. Inne på grunna bevoktes den av sin store, kraftige far. I hvert fall til eggene klekkes. Deretter lever larvene pelagisk. I en alder av fem år blir de fleste hunnene kjønnsmodne, mens resten blir hanner. Når disse hunnene blir 10-14 år, blir også disse hanner. I mai-juni kan man være heldig å se paringsdansen til berggylta inne på grunt vann. I denne tida er berggylta så opptatt av videreføring av gener at den er vanskelig å få på kroken. Den kan bli så sint på en sluk at den truer den, men går sjelden til angrep. Da er det bedre å la berggylta bli ferdig med det den holder på med, og heller begynne å fiske etter den i august/september og gjerne i oktober om vanntemperaturen skulle holde 10-12 grader.

    Gyltefiske (9)
    SNADDER: Stekt berggylte er flott middagsmat. Stek den litt mer enn du ville gjort med andre fisker. (Foto: Øystein Davidsen)

    Så hvor finner man berggylta? Dersom du ikke vet om noen «sæder», får du finne dine egne. Finn et sted hvor svaberget fortsetter bratt ned i sjøen noen meter. Om dette svaberget har noen undersjøiske sprekker, er du på rett vei. Se også etter berggyltemat – rur, blåskjell og snegler. At det er en brukbar strøm langs dette svaberget, er en god ting. Man finner gjerne de største berggyltene ved de ytterste svaberg, selv om man også kan ha et brukbart fiske i mer beskyttede miljøer – våre fjorder innkludert.

    Slik fisker du den:

    Mange sportsfiskere, undertegnede inkludert, liker å utfordre fisken med lett utstyr. Men når det gjelder berggylte blir dette bare frustrerende. Bruk heller en kraftig slukstang, f.eks med kastevekt opp til 60 g. Karpestenger rundt 1,5-2,5 lbs er kanskje førstevalget til dette fisket for mitt vedkommende. Bruker du multifilament, knytter du på en lang fortom av monofilament, f.eks. 0.45 mm. Grunnen til dette er at multifilamentet har kort levetid i møte med stein, rur og andre gjenstander som er vanskelige å unngå når man bedriver dette fisket.

    Bind et paternostertakkel med kun en krok og søkke nederst. Avstanden mellom krok og søkke bør ligge et sted mellom en halv til en meter. Bruk gjerne rundt 0,50 sene til dette. Avstanden ut til kroken bør være 5-15 cm. Krokstørrelse rundt 2. Kroken kan med fordel være langskaftet og av det kraftige slaget. Går du ned i krokstørrelse, f.eks 10-14, har du gode muligheter til å fange noen av de mindre leppefiskene. Dette gir faktisk et artig fiske for barn – for fisk får de.

    Gyltefiske (7)
    FAST FISK: Når berggylta tar, sveiver man inn til man kjenner tyngden av fisken og gir deretter et solid tilslag. Nå bør fiskeren komme seg på beina… (Foto: Øystein Davidsen)

    Takkelet kan godt forsynes med noen knapper og perler for å reklamere for agnet. For å kunne fiske effektivt må agnet surres fast med en elastisk surretråd. Gjør man ikke det, kan fisket bli en frustrerende affære. De mindre slektningene vil ofte rense kroken for agn. Man har vel ikke gått på fisketur for å stadig sette på nytt agn på kroken? Iallfall ikke uten å få fisk.

    Hva setter man så på kroken for å lokke til seg en berggylt?

    Albueskjell er en snegleart som trives ved de ytterste svaberg mot kysten. Mange gode berggyltplasser sammenfaller med dette – og gir oss tilgang på et lett tilgjengelig agn på fiskeplassen. Muskelfibrene til denne sneglen er muligens det sterkeste fiberet som finnes i dyreverden – og gjør at dyret kan klamre seg fast til underlaget med forbausende styrke. Nå er det jo selvsagt ikke slik at albuesneglen klamrer seg fast med full styrke hele tiden – det ville vært å sløse med energi. Musklene aktiveres ikke før du berører den. For å løsne den fra svaberget, gjør du følgende: Før en kniv mot den lille åpningen mellom skallet og underlaget. Med en rask bevegelse stikker du inn kniven, og vipper den opp. Du får bare en mulighet. Er du for treg, kan du igrunn bare se deg om etter en ny albuesnegle. Det pleier sjelden å være et problem, så du får mange muligheter til å finspisse teknikken. En dreven berggyltfisker behersker den til fulle. Når albuesneglen er løs, skjærer du ut dyret. Del den på midten, og du har to glimrende agn. Disse sitter godt på kroken, og surretråd kan unnlates.

    Snegler er et annet alternativ. Disse kan være vanskelige å finne om du fisker ytterst ute ved kysten, men kanskje du passerer en bukt på veien slik at du kan ta en god forsyning med deg? Husk også å ta med en passe stein til å knuse skallene – da løse steiner gjerne er mangelvare der bølgene herjer store deler av året. Knus sneglene og tre dyret inn på kroken gjennom den harde foten. Fyll opp kroken med så mange snegler du får plass til. Omstendelig, men absolutt verdt det.

    Kokte reker er igrunn det agnet jeg synes er det best i denne sammenhengen – og også det mest lettvinte. Pill reka og tre den på kroken og surr godt med surretråd. Av og til treffer man folk fra ‘en annen tid’. I min ungdom traff jeg en eldre kar som kunne fortelle at i hans ungdom samlet de inn saueull fra gjerdene. Jada, sauene er også av den oppfatningen at gresset er grønnere på den andre siden. Resultatet blir jo at innhegninger med sau er fulle av ull. Videre trengte man en taskekrabbe. På fiskeplassen åpnet man krabben, og lot en passende ulldott romstere inne i skallet. Denne ulldotten surret man så på kroken – og fisket berggylte. Selvsagt måtte jeg teste dette – og jeg går god for at dette funker som bare det.

    Fôring:

    Joda – man kan gjerne fiske berggylt uten å fôre. Man vil likefullt oppleve at lukt og partikler i vannet lokker til seg fisk. Det enkleste er å ta vare på skall og andre rester etter et bedre krabbemåltid. Selv har jeg alliert meg med folk som gjerne fryser ned den slags til meg. «Hvem vil vel ha slikt i søpla i sommervarmen», argumenterer jeg.

    Gyltefiske (2)
    MIDDAGSRESTER: Rester etter gode måltider i form av hummer, krabbe og reker er et godt utgangspunkt for å fôre inn berggylta – og andre leppefisker. (Foto: Øystein Davidsen)

    På fiskeplassen er det bare å knuse dette og lempe det på sjøen en meter og to utenfor svaberget. Personlig er dette det første jeg gjør på en slik fisketur. Så kan godsakene i sjøen gjøre jobben sin mens jeg rolig rigger utstyret. Når man fisker berggylt, kan man nesten ikke snakke om kasting. Man vipper ut tacklet en meter og to utenfor svaberget. Senk til bunnen og hold snøret stramt – og vent.

    Les også: Lur en flyndre fra land (Hooked+)

    Det første man sannsynligvis vil merke er forsiktig risting som forteller deg at bergnebb og andre småfisk har funnet agnet. Da får man bare vente litt til. Berggyltas napp kan oppleves på to måter – enten ved et hardt drag nedover eller det motsatte – at snøret løftes. Sveiv da bestemt inn og gi et solid tilslag. Kjør fisken så hardt du tør – får den for frie tøyler kan den fort sette seg fast i tangskogen. En langskaftet håv kan være godt å ha for å løfte fangsten på land.

    Berggylta tåler oppstigningen dårlig, selv om det bare er snakk om få meter. Å slippe den ut igjen fungerer veldig ofte ikke. Den er imidlertid er godt brukbar matfisk – og den har slett ikke så mange bein som ryktet tilsier. Fileter den og stek den – gjerne litt mer enn du ville gjort med andre fisker. Jeg tror ikke du vil bli skuffet. Kraften du koker på det som er igjen etter fileteringen – til bruk i fiskesupper og fiskesauser – er helt i toppen. Enkelte franske kokker hevder faktisk at den eneste fisken som er god nok til å lage sin elskede bouillabaisse av er – nettopp – berggylte.

    Denne giganten er mer enn dobbelt så tung som fangstmannen

    I kraftig vind og med flerrende lyn rundt ørene, kjempet Bjørn Florø-Larsen i en time og tre kvarter med en av de største kveitene som noen gang er tatt på stang her til lands.

    Av: Endre Hopland

    Historien Bjørn Florø-Larsen og NKML-kompis Carl Oscar Raphaug kan servere etter søndagens fisketur i Trondheimsfjorden er så vill at den ikke kunne vært regissert bedre i Hollywood. Alle vet selvsagt at de sprøeste fiskehistoriene ofte må tas med både en kype og en spade salt, men når en har 161,65 kilo med kveite, fordelt på 219×207 (lengde/rundmål) centimeter å legge frem som bevis, da har en unektelig en god sak.

    Bjørn Florø-Larsen er ikke akkurat noe ukjent fjes i sportsfiske-Norge, og i fjor mottok den Trondheim-bosatte Stavanger-mannen sportsfiske-Norges egen hederspris, Gullkroken, i to hele to kategorier. Det har aldri tidiligere skjedd. Prisen for Årets saltvannsfisker fikk han blant annet for flere skolest på over to kilo, havål på godt over 20 kilo og ikke minst verdensrekord på brosme. Både de store skolestene og den enorme verdensrekordbrosmen ble tatt på hjemmebanen i Trondheimsfjorden. Fangstene er oppsiktsvekkende, men de blekner likevel sammenlignet med gårsdagens opplevelser.

    Duoen Florø-Larsen/Raphaug hadde kveite i tankene da de reiste på sjøen søndag morgen. Det var paddeflat fjord og fint vær, og siden kveitene helst liker agn med litt fart i, prøvde karene seg på rolig jiggtrolling. Alle som har fisket etter kveite vet at dette kan være utrolig langdrygt og tregt, og slik var det også denne dagen. Men siden tålmodighet er det eneste som funker under slikt fiske, ble humøret holdt oppe med god mat og gamle røverhistorier om bord i Florø-Larsen sin nyinnkjøpte Benetau Antares 580.

    Etter rundt syv timers fiske skjedde det omsider noe nede på bunnen, der Florø-Larsen serverte en svær Rorby-shad. På 16 meters dyp var det noe som hugg tak i den store gummifisken, og da tilslaget ble satt var det ingen tvil om at det var snakk om kveite.

    – Vi skjønte jo at det var en bra fisk med det samme, men jeg fisket med en stang som aldri tidligere har vært i bruk, så hvor stor den faktisk var skjønte vi ikke før etter en god stund. Tilfeldighetene ville nemlig ha det til at stangruppen på den stangen jeg vanligvis fisker på dypet med var knust, og kveitestangen min for sikkerhets skyld var knekt. Derfor brukte jeg en stang min bror hadde satt igjen i boden hjemme hos meg. Med sin 12-30-pundsklassifisering tenkte jeg den sikkert var fin dersom det skulle gå på en typisk Trondheimsfjordkveite, som gjerne er mellom fem og 20 kilo, men det som ventet er den definitivt ikke bygget for, sier Bjørn Florø-Larsen til Hooked.

    Kjempekveite Bjørn (6)
    TUNGE TAK: Bjørn Florø-Larsen begynner å innse at fisken han kjører er virkelig stor. (Foto: Carl Oscar Raphaug)

    Den 32 år gamle biologen og fiskeentusiasten hadde fra før av en 43 kilo tung Tromsø-kveite på samvittigheten, så helt ukjent med å kjøre store flyndrer var han ikke. Kampen med 43-kilosen varte i et kvarter, men da like lang tid hadde gått av søndagens fight, hadde han enda ikke klart å løfte fisken fra bunn. I stedet hadde fisken flyttet seg gradvis nedover på dypere vann, mens Florø-Larsen sin snelle matet ut mer og mer snøre.

    – Det var først da vi innså at det var snakk om en skikkelig storfisk. Jeg løftet og jobbet det jeg klarte, men jeg hadde ikke en sjanse. Fisken hadde styringen, og for å gjøre ting enda mer spennende, så vi at himmelen svartnet fullstendig foran oss, og ble lyst opp av skikkelige tegneserielyn. Vi var helt klart det høyeste punktet i området, og med en karbonstang stikkende opp i luften så vi ikke akkurat lyst på utsiktene, sier Florø-Larsen til Hooked.

    Les også: Dette er verdens største brosme

    Etter hvert havnet karene midt inne i uværet. Vinden tok tak i båten og førte den en retning, mens kjempefisken, som nå hadde flyttet seg ned på rundt 70 meters dyp, svømte motsatt vei. Dermed måtte Raphaug innta skipperrollen og kjøre etter. Halvannen time etter at fisken hugg oppe på grunt vann, hadde Florø-Larsen enda til gode å vinne snøre. Fikk han inn en meter, tok fisken to ut igjen. Presset begynte også å gjøre seg gjeldende i både armer og rygg.

    – Vi kom til slutt til et punkt der jeg bare måtte prøve å presse på litt mer enn det som antagelig var forsvarlig. Bak i hodet mitt tenkte jeg at dette sikkert er det klassiske tidspunktet der en tar for hardt i og ting ryker, men det skjedde faktisk ikke. I stedet fikk jeg fisken oppover i vannet. Det gikk veldig seint og det var helt utrolig tungt, men det gikk på opp, forteller Florø-Larsen.

    På dette tidspunktet var alt fjas og tull som karene vanligvis prater om på fisketur erstattet med beinhard konsentrasjon og jernvilje. Inne i hodet til Florø-Larsen gikk Eye of the Tiger på repeat, og krefter han ikke ante fantes ble hentet frem. Raphaug, som inntok rollen som motivator med lassevis av innlevelse, brølte støttende superlativer inn i øret på fiskeren for hver meter snøre som ble vunnet, og en time og tre kvarter etter at tilslaget ble satt, kom den en meter lange 0.90-fluorcarbonfortommen til syne.

    – Det var helt mørkt i sjøen, så vi hadde null sikt. Fisken fikk vi først øye på da fortommen kom til syne. Da mistet Calle det fullstendig. Han viser vanligvis langt mindre føleleser enn meg, men da han så denne fisken var det total tilt. Han fikk en kveitekrok i underkjeven på fisken, og jeg fulgte opp med krok nummer to. Da ble fisken helt vill og begynte å rygge. Kreftene var helt ubeskrivelige, sier Florø-Larsen til Hooked.

    I sportsfiske-Norge er det vanlig at de største kveitene blir sikret langs båten, målt og sluppet fri igjen. Det finnes nemlig gode tabeller som beregner den omtrentlige vekten til fisken basert på lengden. Dette var også intensjonen til Florø-Larsen og Raphaug, men omstendighetene gjorde at dette ble umulig å gjennomføre i praksis.

    – Shaden var fullstendig inhalert, og ikke synlig nede i kveitegapet. I tillegg var fisken helt vill i et forferdelig vær. Vi bare så på hverandre, og konkluderte med at dette her ikke var forsvarlig i det hele tatt. Derfor ble det avliving. Det var en tung avgjørelse, men vi hadde ikke noe annet fornuftig valg, sier Florø-Larsen til Hooked.

    Da fisken var død, oppstod et nytt problem. I den tøffe sjøen var det ikke et alternativ å taue fisken til land igjen, så den måtte om bord. Å dra over 160 kilo dødkjøtt opp fra sjøen er ingen enkel oppgave, selv med den menneskelige kraftblokken Carl Oscar Raphaug som dekksgutt. På femte forsøk tok likevel adrenalinet over, og fisken havnet på ripen, der den ble liggende et langt sekund. Så tippet den inn i båten, og karene sank sammen.

    Kjempekveite snap
    SIKRET: Denne snapen er tatt sekunder etter at kjempefisken er om bord i båten. (Foto: Carl Oscar Raphaug)

    – Jeg skalv over hele kroppen og gråt som en liten unge. Calle bare skrek. Det var helt sinnssykt. Fiskingen har gitt meg mange store opplevelser, og flere har satt seg i hjernen for alltid, men dette her var villere enn alt, forteller han.

    Vel inne på land ventet resten av den Trondheim-bosatte Nidaros kystmeitelag-kontigenten med kvalitetsbobler og gratulasjoner. I fellesskap fikk de lagt den enorme fisken på en presenning og løftet den opp på land. Her ble Ketil Rismark hos Ravnkloa Fisk og Skalldyr kontaktet, og han slapp alt han hadde i hendene for å assistere med håndteringen av kveiten.

    – Seks mann fikk båret fisken opp i bilen til Ketil, og han tok seg av sløying og filetering. Ravnkloa hadde ikke vekt som gikk langt nok, så fisken måtte veies i stykker. Sven Jørund Kolstø plusset sammen etter hvert, og da brystfinnen og en liten bit av buken ble veid, så jeg at han sank litt sammen. Det viste seg nemlig at bare brystfinnen til denne fisken var tyngre enn hans egen kveitepers, gliser Florø-Larsen.

    Da alle delene av kjempefisken var veid, stod det altså 161,65 kilo på kalkulatoren til Kolstø. En god del veske gikk med i dragsuget, så dersom fisken hadde blitt veid hel, hadde nok ikke 170-tallet vært langt unna. Dette bryr Florø-Larsen seg fint lite om, til tross for at allroundpersen hans er en håkjerring på 168 kilo, og at denne var innen rekkevidde.

    Kjempekveite Bjørn (3)
    MASSIV: Bjørn (72 kilo) med fisk(161,65 kilo), etter alt å dømme den største kveiten noen gang tatt på stang i Trondheimsfjorden. (Foto: Sverre Magnus Selbach)

    – Dette er en så hinsides fisk uansett, at noen kilo fra eller til betyr veldig lite for meg. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan vi fikk den opp i båten eller hvordan jeg fikk den fisken til overflaten på det lette utstyret, men Prey jigger 12-30 leverte, den. Når det er sagt skal jeg aldri bruke stangen igjen. Nå skjønner jeg veldig godt hvorfor skikkelige storkveiter krever stenger med mye rygg. Dette var fysisk knallhardt, sier han til Hooked.

    Les også: Disse bildene er tatt med tre års mellomrom, men fisken er den samme

    For ordens skyld kan kveitene bli over 300 kilo tunge, kanskje også så mye som 400, men eksemplarer over 100 kilo regnes som virkelig storfisk. Å få noe slikt på stang er en drøm for alle som fisker i sjøen. Den offisielle norgesrekorden på stang er 233,5 kilo, fisket av Marco Liebenow i Laksefjord for nøyaktig tre år siden. Så langt nord som Laksefjord er kjempekveiter langt vanligere enn lenger sør, og selv om Trondheimsfjorden har en brukbar bestand av de store flyndrene, er kjempefisken til Florø-Larsen helt unikt. Det er nok fisket så store kveiter i fjorden tidligere, men dette er etter alle solemerker den største som noen gang er tatt på stang.

    Kjempefisken er nå delt opp i skapelige middagsporsjoner, og ifølge Ketil Rismark hos Ravnkloa hadde kjøttet en fantastisk flott kvalitet, til tross for fiskens enorme størrelse. Florø-Larsen beholder en del av kjøttet selv, men Ravnkloa har også kjøpt mye av fisken. Så dersom du er litt om deg, kan du sikre deg en fersk bit av Trondheimsfjordens største, stangfangede kveite over disk i dag.

    Flotte og råsterke sommerfisker (Hooked+)

    Det er slett ikke all fisk som er utpreget bitevillig om sommeren, til tross for at det er da folk har fri og mulighet til å fiske. Sjansen for få lyd i snellen på enkelt vis er likevel til stedet, særlig om du er villig til å gå i barndommen.

    Av: Endre Hopland

    Se for deg dette scenarioet: Du har ferie, det er sol og sommer ute og strender og utendørsrestauranter er fulle av solbrente, men fornøyde mennesker. Temperaturen i både sjø og vann er så høy at fisken driter en lang marsj i både dyrt påkostede kastewobblere, aerodynamiske silikonprodukter og fluer med rike detaljer og vakker finish. Det er unektelig fint å være levende når vi får slike somrer, men likevel nesten uutholdelig. Tidvis er det nemlig en sykdom å være sportsfisker, og den eneste medisinen som hjelper er en sterk fisk i andre enden av snøret. Gode råd er dyre i den steikende sommervarmen, men her skal du få et veldig enkelt et, helt gratis: Sats på leppefisk!

    Det høres kanskje snålt ut, men jeg våger likevel påstanden at den fiskefamilien det trolig er enklest å komme i kontakt med i sjøen Sør-Norge i sommerhalvåret inkluderer noen av de sterkeste fiskene vi har i kongeriket gram for gram. Med leppefisk som mål kan også hele familien ha det morsomt. Dette er nemlig fisker som liker varmt vann og som jevnt over er enkle å få til å ta.

    Derfor kan unge fiskere enkelt få en flott mestringsfølelse på et svaberg eller en brygge, samtidig som foreldre med riktig utrustning kan oppleve noen heftige kamper med råsterke og eksplosive gylter. At fiskene en fanger ofte har fantastiske farger, og ser ut som de hører hjemme i et Discovery-program fra fjerne himmelstrøk, er som en ren bonus å regne.

    «En reke i havet»

    Jeg innrømmer gjerne at jeg var skeptisk til å fiske målrettet etter leppefisk da jeg begynte å føre artsliste en gang tidlig i tenårene. Jeg hadde på denne tiden fått både bergnebb, grønngylt, gressgylt, blåstål, rødnebb og små berggylter, men siden artene allerede var notert i skriveboken tenkte jeg ikke mer på de fargerike fiskene.

    Hovedgrunnen til dette var at det meste av fisket mitt den gangen handlet om sjøørret i sjøen. Ironisk nok var det nettopp en artikkel om sjøørretfiske som skulle få meg på andre tanker. Om jeg ikke husker helt feil het artikkelen «En reke i havet», og stod på trykk i et av de norske fisketidsskriftene en eller annen gang rundt midten av 90-tallet. Dette var i tiden før sjøørretfiske i sjøen hadde tatt fullstendig av her til lands, og litteraturen var deretter.

    På Vestlandet var det mer eller indre opplest og vedtatt at sjøørret bare kunne bare fiskes i elv, helst midt på natten. Det var bare i Oslofjorden noen få galninger jaktet på sølvtøy i sjøen.

    Jeg ble uansett fascinert av dette fisket, og leste det som kunne leses. Blant annet da artikkelen «En reke i sjøen». Her var oppslagsbildet av en kar som satt og speidet utover en blank fjord mens han fisket etter sjøørret med dupp og kokt reke. Ved siden av han lå et beist av en sølvbarr, en virkelig drømmefisk.

    I min unge naivitet trodde jeg selvsagt at dupp og reke var måten å komme i kontakt med svær sjøørret på hjemmebane også, og det tok ikke lange tiden før riktig utstyr var handlet inn. Turen gikk til noen bratte svaberg ikke langt hjemmefra, og snart satt også jeg og speidet utover en blank fjord med dupp og reke i sjøen, på jakt etter grom ørret.

    Hadde jeg visst det jeg vet i dag den gang, hadde nok agnet sett annerledes ut. Optimismen hadde også vært noen hakk lavere. Likevel ville jeg ikke vært opplevelsen jeg fikk denne kvelden foruten.

    Action nært land

    Det hele begynte tregt, og 30-40 meter fra land var det ingenting som viste interesse for agnet jeg hadde å tilby. Den svake overflatestrømmen sørget for at duppen beveget seg fint, og fisket av et godt område. Dessverre forble den også flytende.

    Så smalt det. I det duppen nærmet seg land stoppet den plutselig opp. Så sank den et par centimeter, før den forsvant i ekspressfart. Jeg gjorde tilslag, og 20 meter 0.25-mono ble røsket av snellen. Så ble det lett igjen, og jeg måtte slukøret sveive inn igjen dupp og bly. Kroken så jeg aldri noe mer til.

    På dette tidspunktet var jeg 110 prosent sikker på at jeg hadde hatt kontakt med en diger sjøørret. Dette hang selvsagt sammen med artikkelen jeg nylig hadde lest. Jeg tenkte faktisk ikke i andre baner enn at det måtte være sjøørret. Jeg tok feil.

    Da jeg fikk summet meg ble det egnet om, og duppen ble kastet ut igjen der det nettopp hadde hugget så brutalt. Ti sekunder etter at duppen hadde landet forsvant den igjen, og på ny hadde jeg en råsterk fisk i andre enden. Fisken tok snøre mens 5-20-gramsstangen slo knute på seg. Denne gangen gikk det heldigvis bedre, og jeg vant snart noen meter tilbake.

    Fisken fightet beinhardt, men jeg fikk etter hvert overtaket. Så kom duppen til syne, og jeg ventet i spenning på å få se den blanke trofefisken min for første gang. Den dukket aldri opp. I stedet var det et rødspraglet hengebuksvin med stive finner som kom til syne. En stor berggylte.

    Det vil være en løgn å si at jeg ikke var skuffet da jeg så hva som hadde tatt reken min, men skuffelsen gikk faktisk nokså kjapt over. Fighten var nemlig fantastisk, langt bedre enn det de få sjøørretene jeg hadde fått på sluk i fjorden tidligere hadde prestert.

    Nesten to kilo

    Dette var lenge før jeg eide noe som i det hele tatt kunne minne om en digital vekt, men fisken fikk 1,5 kilo ut av en gammel fjærvekt som på ingen måte la på noe ekstra. En så stor gylte hadde jeg aldri fått på stang før, ikke på langt nær.

    Utover kvelden ble det mange flere berggylter, de fleste litt mindre enn den første. Ytterligere et slit ble det på en tilsynelatende svær fisk, før nok en sværing måtte kapitulere etter en hard fight. Sistnevnte tok jeg med meg opp til naboen. Her ble fisken veid til 1960 gram på en kjøkkenvekt, før den endte sine dager som hovedingrediens i en bedre fiskesuppe.

    Til dags dato er dette den største berggylten jeg noen gang har fått, men ennå er det langt igjen til fem-sekskilosfiskene de fisker i Storbritannia.

    I Norge har vi i teorien syv arter leppefisk. Fem av disse er veldig vanlige, den sjette er nokså vanlig på litt dypere vann mens den syvende mest er som en ytterst sjelden kuriositet å regne. Berggyltene blir klart størst, og er sånn sett den mest ettertraktede sportsfisken.

    De resterende fire artene det er vanlig å komme i kontakt med er blåstål/rødnebb, grønngylt, gressgylt og bergnebb. Blåstål (hann) og rødnebb (hunn) kan lett forveksles som to forskjellige arter, men er altså samme fisk. Bokstavelig talt, faktisk. Når rødnebben har vært rødnebb en stund skifter den nemlig kjønn og blir til blåstål. Det er derfor ikke uvanlig å få fisk som har elementer av både blåstål og rødnebb i seg. Etter berggylten er dette ellers den største leppefisken vi har i Norge.

    På grunn av de flotte fargene til hannfiskene og vekter på opptil en kilo er også dette en fin sportsfisk med riktig utstyr. De samme fargene er også grunnen til at lokalaviser over det ganske land hvert år slår opp agurknyheter om «han Peder som har fått en sjelden tropefisk i trollgarnet sitt».

    Gjør det enkelt

    De to leppefiskene våre som skiller seg mest fra resten er brungylt og junkergylt. Sistnevnte kan du egentlig bare glemme, da denne bare er registrert et par ganger i Norge. Når erfarne undervannsfotografer med tusenvis av dykk aldri har sett den, er den å regne som ytterst sjelden.

    Brungylten er langt mer vanlig, men da den ofte trives på litt dypere vann enn sine familiefrender, blir den ikke fanget like hyppig. Passerer du 30 meter, og fisker med egnet småkrok på stein eller berg, bør sjansene likevel være brukbare. Du har klart størst sjanser fra båt.

    Brungylten er likevel ikke den første av gyltene våre du hiver deg i kast med. Berggyltene er som nevnt det opplagte sportsfiskevalget. Disse finner du nærmest overalt i sommerhalvåret, men berg med tareskog eller flytebrygger med blåskjellbefengte kjettinger er ofte fine plasser å begynne. Mitt beste råd er å gjøre ting så enkelt som mulig.

    Et paternostertakkel eller et enkelt glidetakkel på bunnen, eventuelt vanlig duppmeite, fungerer ypperlig. Kokte reker er et enkelt og suverent agn. Diverse skjell, mark, krabbe og små fiskebiter funker også helt fint. Gyltene er i det store og hele nokså ukritiske i matveien, men det kan være smart å fôre opp plassen du skal fiske på dagen i forveien.

    Rester etter et krabbe- eller rekemåltid er supert grunnfôr. Leppefisken kan fint fiskes fra båt med riktig dimensjonert utstyr, men det er gøyest fra land.

    De mindre leppefiskene våre finner en ofte på grunt vann. Disse blir gjerne dradd over samme kam, og får lokale navn som råtapeiser, skrubberåter, stinter eller andre mer eller mindre oppfinnsomme greier. Verken bergnebb, grønngylt eller gressgylt sier nei til en rekebit, men krokstørrelsen må naturlig nok tilpasses små fiskemunner. Som nevnt er leppefiskene vanligvis veldig enkle å få, og der det er en er det garantert flere.

    Om du vil gjøre fisketuren litt ekstra moro for de minste, tar du med deg en gjennomsiktig plastkasse til å oppbevare fisken levende i. På denne måten får barna sett nøye på fiskene på nært hold, og sjansen for å vekke interessen hos de oppvoksende generasjoner øker betraktelig. Et barn med en fiskestang er som kjent mye bedre enn et barn med en PlayStation.

    Leppefiskene våre

    Berggylte:

    Berggylta er den største leppefisken vår. Den er kraftig bygd, med butt snute og store lepper. Tennene er kraftige og fargene varierer veldig. Røde fisker er like vanlige som grønne, og marmoreringene kan tidvis være veldig flotte. Fisken lever grunt i sommerhalvåret, men går dypere om vinteren. Spiser det meste, og kan bli nokså stor. Fisk på over to kilo regnes som store eksemplarer i Norge.

    Bergnebb:

    Bergnebben er den minste av leppefiskene våre. Bergnebben er vanligvis brun/oransje, og har en karakteristisk svart flekk ved haleroten. Fisken blir sjelden mer enn 15 centimeter, og er mye brukt som lusespiser i oppdrettsanlegg. Lever grunt i sommerhalvåret.

    Grønngylt:

    Grønngylten opptrer i flere forskjellige farger, men hovedsakelig grønnyanser. Den halvmåneformede flekken bak øyet er et sikkert kjennetegn. Lusearbeider i oppdrettsnæringen, denne også. Vanlig på grunt vann i sommerhalvåret.

    Gressgylt:

    Denne fargerike lille fisken har ofte litt blått eller lilla i seg, og er på mange måter den estetisk peneste av leppefiskene våre. Gressgylten minner om grønngylt, men mangler den halvmåneformede flekken bak øyet. Nok en oppdrettsarbeider som er vanlig på grunna når sjøen er varm.

    Blåstål/rødnebb:

    Hannfiskene har flotte, blå marmoreringer. Hunnfiskene er helrøde, kan hende med blålig skjær om de er i ferd med å forvandles. Fiskene er nemlig rødnebber og hunner tidlig i livet, men skifter kjønn og blir blåståler og hannfisker i voksen alder. Kan bli opp til rundt kiloen, og er fine sportsfisker. Finnes på både grunt og dypere vann.

    Brungylt:

    Kan forveksles med rødnebb og bergnebb. Brun til rødbrun farge, med lys buk. Svart flekk ved haleroten og i overgangen mellom piggstrålene og bløtstrålene. Fisken har gjerne en rad med lyse flekker langs ryggen. Den blir også langt større enn bergnebb. Brungylten lever vanligvis dypere enn resten av familien.

    Junkergylt:

    Denne flotte leppefisken kan knapt kalles norsk, men i all den tid den er registrert fanget i Norge får den være med i oversikten. Nydelig fargedrakt, spesielt hos hannene. Fisken trives best lenger syd enn Norge, på dyp fra et par til over 100 meter. En ekstrem longshot i Norge, men klareringer fra 60 meter har som kjent gått i mål tidligere…

    Kikkfiske i levende bilder

    Livet under vann er fascinerende greier, og under kikkfiske etter mørkets frembrudd kommer du tett på mange rare skapninger. Erlend Alexander Hagane Borge har hatt med seg GoPro-en på en rekke vadeturer på Sørlandet. I videoen i toppen av saken kan du se resultatet.

    My diary with the water

    Grong-elev Håvard Holm Andersen fisker laks, sjøørret og kveite, og han har alltid med seg kamera når han er på tur. Nå har han satt sammen en mengde filmklipp til 25 minutter med fiskevideo du absolutt bør få med deg. Her er det mye å glede seg over og bli misunnelig på. <3 Nord-Norge <3

    Kjempelaksen førte Christer 1,5 kilometer nedover Altaelva

    En time med knallhardt press, halvannen kilometer med flomstor elv og fire turer på land var det som måtte til før kjempelaksen til Christer Kristoffersen fra Stjørdal lå i håven sent tirsdag kveld.

    Av: Endre Hopland

    – Det ble en skikkelig fight. Det er enormt med vann i elven, og laksen brukte strykene godt. Jeg kjørte den knallhardt, men likevel tok det en time før vi fikk landet den. To forskjellige vekter stoppet på 21,5 kilo, og det er den største laksen jeg noen gang har fått, sier Christer Kristoffersen til Hooked.

    Kristoffersen, som er en del av Guideline sitt Power Team, har fisket siden han var ti år gammel. Sommerfiske etter nygått storlaks er den soleklare favoritten, og det er Stjørdalselva som er hjemmebanen hans. Gode kompiser og kontakter gjør likevel at han får være med på laksefiske i den verdensberømte Altaelva med jevne mellomrom, og det var altså her han fisket da hans livs laks tok den hjemmelagde Sunray-fluen han presenterte sent tirsdag kveld.

    Les også: Etter 56 år med fiske satt endelig storlaksen

    – Kampen med fisken førte båten halvannen kilometer nedover elven, og jeg måtte på land fire ganger underveis. Det var skikkelig action, sier storfiskeren til Hooked.

    Etter mange år med laksefiske vet Kristoffersen godt hvordan han skal håndtere storfisk. At gamlepersen på rundt 18 kilo (ikke skikkelig veid) nå er grundig knust, er han ellers meget godt fornøyd med.

    – Det er spesielt å komme over 20-kilosgrensen, og det var en fantastisk opplevelse. Jeg tok ikke et kast til etter denne fisken, men dykket i stedet dypt ned i whiskey-flasken. Slike fisker må feires på skikkelig vis, gliser han.

    Etter at storfisken var landet, veid og fotografert, fikk den svømme uskadd tilbake i verdens beste lakseelv. Ifølge fiskeren selv var kjempelaksen i god form, og tilsynelatende ikke særlig medtatt etter kampen.

    – Disse digre laksene ruser ikke av seg som den mindre fisken gjør, men er bare konstant steintunge og bruker størrelsen sin og strømmen i elven for alt det er verdt, forteller han.

    Les også: Lakseminner fra Bjøra

    Nå har Kristoffersen sovet ut etter den strabasiøse kampen med Alta-kjempen, og da Hooked snakket med han torsdag ettermiddag, var han på vei til fjells for å fiske storrøye med tørrflue.

    – Alta er virkelig Mekka for oss som liker å fiske laks og røye, og akkurat nå er forholdene perfekte. Ganske bra timing for en ukes fiskeferie, for å si det slik. Vannet vi er på vei til nå huser røye på både tre og fire kilo, men vi har aldri tidligere prøvd det om sommeren, så dette blir spennende, sier han til Hooked.

    – Vi vil gjøre det enda enklere å komme seg ut på fisketur

    Bookingportalen Fishtrip har allerede godt fotfeste i Danmark. Nå er tilbudet også på plass i Norge, og tanken er å legge til rette for å gjøre folks drømmefisketurer mye mer tilgjengelig.

    Av: Endre Hopland

    – Enkelt sagt så vil vi at fisketuren skal starte hos oss. Vi jobber veldig mye med at det skal være kjempeenkelt å bestille en tur gjennom Fishtrip, og målsettingen er å gjøre det enda enklere for sports- og fritidsfiskere å komme seg ut med stengene, sier Daniel Tilrem, ansvarlig for den norske delen av selskapet, til Hooked.

    Fishtrip så dagens lys da to unge, danske gründere, som selv lever og ånder for fiske, møtte på problemer da de ville skaffe seg en oversikt over hvor og når de kunne fiske i hjemlandet. Løsningen på utfordringen ble altså å opprette Fishtrip. Der folk tidligere har måttet bruke mye tid på å søke etter tilbydere av fiske, utleige og alt annet som hører med, laget karene en enkel onlineportal der alt dette samles på et sted. Nå er altså den norske versjonen oppe og går.

    – Gjennom Fishtrip.no kan sports- og fritidsfiskere både se på tilbud, booke og betale sin neste fisketur på det samme nettstedet. Etter en godt år i Danmark, var det naturlig for gründerne å utvide. Da hørte de med meg om hvordan det norske markedet var, og etter noen undersøkelser kom jeg frem til at problemet i stor grad er det samme her, sier Tilrem til Hooked.

    Han poengterer at vi i Norge i dag har flere nettsider som samler noen aktører, men det gjennomgående problemet er at alt er veldig nisjepreget, og at det jevnt over er få aktører på hver av av de aktuelle nettsidene.

    – Det vi ønsker er å få alle samlet på et sted, fra utbydere, via guider til overnattningssteder. Da trenger de som vil på fisketur bare en nettside. Vi blir da mellomleddet som holder kontakten mellom utbyder og kunde, så når du booker en tur hos oss, får utbyderen en mail om at du ønsker å dra på tur den og den datoen. Har han kapasitet, vil han bekrefte dette. Deretter vil du som kunde få en bekreftelse på mail om at turen er booket, , forteller Tilrem.

    Per dags dato er Fishtrip lansert i Danmark, Norge og Polen, men ifølge Tilrem kommer flere land til etter hvert. Meningen er også at det skal kunne bookes turer på tvers av landegrensene via den samme portalen.

    – Vi vil også inkludere alle typer fiske, fra flue til storhav. Vi satser på mangfold i stedet for å ta høye priser, noe som gjør det veldig lønnsomt for aktørene å bruke vår side. Vi tar en liten prosentdel for arbeidet, men vi holder prisene nede for fiskerne som ønsker å dra på tur. Det er de vi er her for, sier Tilrem til Hooked.

    Daniel Tilrem
    AKTIV PÅ FISKEFRONTEN: Daniel Tilrem (25) fra Lørenskog driver Fiskeavisen og Facebook-siden Isfiske. Nå har han også fått Norgesansvaret for Fishtrip. (Foto: Privat)

    Selv har 25-åringen fra Lørenskog fisket hele livet, og elsker etter eget utsagn stort sett det meste innen sporten. Det er likevel fluefiske om sommeren som er det aller største, samt konkurransefiske på isen i vinterhalvåret. Utenom Fishtrip driver Tilrem også Fiskeavisen og Facebook-siden Isfiske.

    – Det er litt baller i luften, og det er viktig å plukke disse ballene ned igjen, også. Fiskeavisen tar mye tid som det er ved siden av min daglige jobb, men da muligheten til å bli en del av Fishtrip dukket opp, kunne jeg bare ikke la den gå fra meg, forteller Tilrem, som også er eier av domenet streetfishing.no.

    – Hva som dukker opp her er jeg fremdeles ikke sikker på, men vi får se om det kommer noe spennende i fremtiden, sier den fiskeglade gründeren til Hooked.

     

    Bruk mindre baits om sommeren

    Skal du fiske gjedde i sommer? Da kan det garantert lønne seg å ta en kikk på de gode rådene til Erik Walmann i Pikewallis.

    – Det har vist seg gang på gang at stor fisk tar små baits, og spesielt når vannet nå blir varmere. Hvorfor det blir slik kan jeg dessverre ikke forklare, men det er i alle fall lurt å downsize nå i sommermånedene. Når jeg sier downsize så mener jeg baits fra 20 centimeter ned til 16 centimeter, sier Erik Walmann i Pikewallis.

    Walmann understreker samtidig at det er viktig å gjøre kampen med fisken så kort som mulig når vannet er varmt. Pikewallis-gründeren sine øvrige anbefalinger foran sommerfisket etter gjedde, samt videoer av flere pool-demoer, finner du her. Lykke til med krokodillejakten.

    Variert festival med spennende fiskeforedrag

    I morgen åpner Villfiskfestivalen 2016 i Ål i Hallingdal, en fagsamling om ørretfiske og kultivering som også inkluderer god mat, drikke og musikk. Og programmet er spennende.

    Av: Endre Hopland

    Villfiskfestivalen så dagens lys i fjor, og arrangørene var så fornøyd med innhold og oppslutning at de bestemte seg for å satse videre. I morgen braker altså det hele løs, med offisiell åpning av Ål Sentralbanestasjon på Sundrehallplassen fra klokken 19.00. Her blir det servering av mat og drikke fra en nyrestaurert konduktørvogn, før Daily Hum drar i gang litt god, gammeldags sambarock for de fremmøtte. Utover kvelden møter Fanitullen med Øyvind Brabandt Trondheim i det arrangørene omtaler som et ruralt-urbant fellesuttrykk, før elektronikahelten Captain Credibel tar over showet i de sene nattetimer.

    Lørdag er det i Ål kulturhus det skjer, og førstemann på foredragslisten er professor Reidar Borgstrøm fra Landbrukshøgskulen på Ås. Foredraget hans starter klokken 11.00, og bærer navnet «Kultivering av fiskevatn», noe som bør være nokså selvforklarende.

    Fra klokken 12.00 er det oppdrettsanlegget i Hovet, som i år fyller 40 år, som skal belyses. Landbrukslærer, agronom og forfatter Hans Petter Evensen er mannen bak foredraget. Fra klokken 12.45 blir det servert fiskesuppe og øl, før sokneprest i Hol, Sveinung Hansen, tar for seg fisken som religiøst symbol fra klokken 13.15.

    En time senere skal forsker Jon Museth fra NINA i ilden med sitt foredrad «Bruk av storruse til næring og kultivering i innlandsfiske», før det faglige påfyllet avsluttes med filmskaper og forfatter Lars Nilssen sine tanker og erfaringer rundt håvfiske av gytende sik på senhøsten. «Sik o hoi!» sparkes i gang klokken 15.30.

    Utover kvelden står både grilling og mye god musikk på plakaten, og dersom du ikke har fått nok i løpet av fredagen og lørdagen, må du for all del ikke gå glipp av teknotennisturneringen søndagen. Eller hva med et elvebad? Villfiskfestivalen 2016 har noe for enhver smak, så ta en kikk her dersom du er interessert i billetter.

    Pikewallis legger inne årene

    Pikewallis har annonsert at de inne i sitt siste år som Norges ledende og klart største nettsted om predatorfiske. Det betyr slutten for blant annet populære Pikewallis Predator Challenge.

    Av: Endre Hopland

    – Pikewallis har vært et eventyr, men det har blitt mye jobb med sidene de siste årene. Dette er en jobb vi har gjort med stor glede i fritiden vår, og i prosessen har vi fått utrolig mange venner, mye god respons og et veldig bredt kontaktnett som vi nok kan dra nytte av resten av livet, sier primus motor og bloggpappa himself, Erik Walmann.

    Han forteller videre at det vært svært lite bråk og store, utrivelige diskusjoner i Pikewallis-nettverket. Tvert imot har det jevnt over vært en fantastisk atmosfære mellom menneskene bak nettstedet og brukerne. Walmann gir teamet sitt æren for nettopp dette.

    – De har hatt en folkelig og trivelig tone utad, og de har alltid kunnet stå for det de har skrevet, noe som bygger tillit inn mot våre lesere og brukere, sier han.

    I år har det dessverre vært litt annerledes. Ifølge Walmann har det ikke vært spesielt mye mer bråk, men språket har blitt røffere og ikke alle tilbakemeldingene har vært like koselige.

    Les også: Fantastisk oppslutning rundt Pikewallis Predator Challenge

    – Det å bli kalt rasister ga teamet en støkk. Når det blir slik, begynner ting å gå så langt utenfor det vi står for at det ikke er moro lenger, og for egen del går det også en grense for hva mine team-medlemmer skal måtte tåle og akseptere, sier Walmann.

    Rasismebekyldningene er medvirkende til at Pikewallis-teamet nå har bestemt seg for å legge ned driften, men det er først og fremst endringer i privatlivet til medlemmene som gjør at tiden ikke lenger strekker til og at listen må legges deretter.

    – Å gjøre ting halvveis er rett og slett ikke noe mål for oss, og når vi har Duracell-kaninen i teamet må vi bare ta hensyn til dette. Vi har også hatt en stor økning av brukere, noe som stiller høyere krav til oss i teamet. Man skal ha tungen i rett munn, og selv om det høres ukomplisert ut, så øker makten i takt med antall brukere, noe som må forvaltes på en korrekt måte. Makt skal man ha respekt for, sier Walmann.

    Pikewallis Predator Challenge, Nordens største, nettbaserte predatorfiskekonkurranse, fortsetter ut året. Det gjør også Pikewallis-sidene, og Walmann selv forsikrer at folk ikke vil merke noen forskjell hva oppdateringer og kvalitet angår.

    Les også: Hooked+Pikewallis =Sant

    – Hva som skjer i 2017 er derimot usikkert, og det er også for tidig å si noe sikkert nå. Det er mulig Pikewallis-navnet består som en blogg der vi skriver om våre turer, men det er også mulig det blir borte. Jeg vet ærlig talt ikke, men sidene fortsetter i alle fall ikke som i dag, sier han.

    Walmann benytter samtidig anledningen til å takke alle lesere og brukere av sidene og tilhørende konkurranser. Han legger ikke skjul på at han aldri i sin villeste fantasi hadde trodd at leser- og brukermassen skulle vokse seg så stor som det den har gjort da han begynte med bloggingen.

    – Nå skal vi avslutte 2016 med stil, og vi skal ivareta samarbeide med Fiske-Feber og ikke minst Hooked.no ut året. Tenk at vi kan si at vi samarbeider med Fiske-Feber og Hooked.no. Da har man faktisk oppnådd noe, sier Walmann.