Flotte og råsterke sommerfisker (Hooked+)



Del dette:

Det er slett ikke all fisk som er utpreget bitevillig om sommeren, til tross for at det er da folk har fri og mulighet til å fiske. Sjansen for få lyd i snellen på enkelt vis er likevel til stedet, særlig om du er villig til å gå i barndommen.

Av: Endre Hopland

Se for deg dette scenarioet: Du har ferie, det er sol og sommer ute og strender og utendørsrestauranter er fulle av solbrente, men fornøyde mennesker. Temperaturen i både sjø og vann er så høy at fisken driter en lang marsj i både dyrt påkostede kastewobblere, aerodynamiske silikonprodukter og fluer med rike detaljer og vakker finish. Det er unektelig fint å være levende når vi får slike somrer, men likevel nesten uutholdelig. Tidvis er det nemlig en sykdom å være sportsfisker, og den eneste medisinen som hjelper er en sterk fisk i andre enden av snøret. Gode råd er dyre i den steikende sommervarmen, men her skal du få et veldig enkelt et, helt gratis: Sats på leppefisk!

Det høres kanskje snålt ut, men jeg våger likevel påstanden at den fiskefamilien det trolig er enklest å komme i kontakt med i sjøen Sør-Norge i sommerhalvåret inkluderer noen av de sterkeste fiskene vi har i kongeriket gram for gram. Med leppefisk som mål kan også hele familien ha det morsomt. Dette er nemlig fisker som liker varmt vann og som jevnt over er enkle å få til å ta.

Derfor kan unge fiskere enkelt få en flott mestringsfølelse på et svaberg eller en brygge, samtidig som foreldre med riktig utrustning kan oppleve noen heftige kamper med råsterke og eksplosive gylter. At fiskene en fanger ofte har fantastiske farger, og ser ut som de hører hjemme i et Discovery-program fra fjerne himmelstrøk, er som en ren bonus å regne.

«En reke i havet»

Jeg innrømmer gjerne at jeg var skeptisk til å fiske målrettet etter leppefisk da jeg begynte å føre artsliste en gang tidlig i tenårene. Jeg hadde på denne tiden fått både bergnebb, grønngylt, gressgylt, blåstål, rødnebb og små berggylter, men siden artene allerede var notert i skriveboken tenkte jeg ikke mer på de fargerike fiskene.

Hovedgrunnen til dette var at det meste av fisket mitt den gangen handlet om sjøørret i sjøen. Ironisk nok var det nettopp en artikkel om sjøørretfiske som skulle få meg på andre tanker. Om jeg ikke husker helt feil het artikkelen «En reke i havet», og stod på trykk i et av de norske fisketidsskriftene en eller annen gang rundt midten av 90-tallet. Dette var i tiden før sjøørretfiske i sjøen hadde tatt fullstendig av her til lands, og litteraturen var deretter.

På Vestlandet var det mer eller indre opplest og vedtatt at sjøørret bare kunne bare fiskes i elv, helst midt på natten. Det var bare i Oslofjorden noen få galninger jaktet på sølvtøy i sjøen.

Jeg ble uansett fascinert av dette fisket, og leste det som kunne leses. Blant annet da artikkelen «En reke i sjøen». Her var oppslagsbildet av en kar som satt og speidet utover en blank fjord mens han fisket etter sjøørret med dupp og kokt reke. Ved siden av han lå et beist av en sølvbarr, en virkelig drømmefisk.



I min unge naivitet trodde jeg selvsagt at dupp og reke var måten å komme i kontakt med svær sjøørret på hjemmebane også, og det tok ikke lange tiden før riktig utstyr var handlet inn. Turen gikk til noen bratte svaberg ikke langt hjemmefra, og snart satt også jeg og speidet utover en blank fjord med dupp og reke i sjøen, på jakt etter grom ørret.

Hadde jeg visst det jeg vet i dag den gang, hadde nok agnet sett annerledes ut. Optimismen hadde også vært noen hakk lavere. Likevel ville jeg ikke vært opplevelsen jeg fikk denne kvelden foruten.

Action nært land

Det hele begynte tregt, og 30-40 meter fra land var det ingenting som viste interesse for agnet jeg hadde å tilby. Den svake overflatestrømmen sørget for at duppen beveget seg fint, og fisket av et godt område. Dessverre forble den også flytende.

Så smalt det. I det duppen nærmet seg land stoppet den plutselig opp. Så sank den et par centimeter, før den forsvant i ekspressfart. Jeg gjorde tilslag, og 20 meter 0.25-mono ble røsket av snellen. Så ble det lett igjen, og jeg måtte slukøret sveive inn igjen dupp og bly. Kroken så jeg aldri noe mer til.

På dette tidspunktet var jeg 110 prosent sikker på at jeg hadde hatt kontakt med en diger sjøørret. Dette hang selvsagt sammen med artikkelen jeg nylig hadde lest. Jeg tenkte faktisk ikke i andre baner enn at det måtte være sjøørret. Jeg tok feil.

Da jeg fikk summet meg ble det egnet om, og duppen ble kastet ut igjen der det nettopp hadde hugget så brutalt. Ti sekunder etter at duppen hadde landet forsvant den igjen, og på ny hadde jeg en råsterk fisk i andre enden. Fisken tok snøre mens 5-20-gramsstangen slo knute på seg. Denne gangen gikk det heldigvis bedre, og jeg vant snart noen meter tilbake.

Fisken fightet beinhardt, men jeg fikk etter hvert overtaket. Så kom duppen til syne, og jeg ventet i spenning på å få se den blanke trofefisken min for første gang. Den dukket aldri opp. I stedet var det et rødspraglet hengebuksvin med stive finner som kom til syne. En stor berggylte.

Det vil være en løgn å si at jeg ikke var skuffet da jeg så hva som hadde tatt reken min, men skuffelsen gikk faktisk nokså kjapt over. Fighten var nemlig fantastisk, langt bedre enn det de få sjøørretene jeg hadde fått på sluk i fjorden tidligere hadde prestert.

Nesten to kilo

Dette var lenge før jeg eide noe som i det hele tatt kunne minne om en digital vekt, men fisken fikk 1,5 kilo ut av en gammel fjærvekt som på ingen måte la på noe ekstra. En så stor gylte hadde jeg aldri fått på stang før, ikke på langt nær.

Utover kvelden ble det mange flere berggylter, de fleste litt mindre enn den første. Ytterligere et slit ble det på en tilsynelatende svær fisk, før nok en sværing måtte kapitulere etter en hard fight. Sistnevnte tok jeg med meg opp til naboen. Her ble fisken veid til 1960 gram på en kjøkkenvekt, før den endte sine dager som hovedingrediens i en bedre fiskesuppe.

Til dags dato er dette den største berggylten jeg noen gang har fått, men ennå er det langt igjen til fem-sekskilosfiskene de fisker i Storbritannia.

I Norge har vi i teorien syv arter leppefisk. Fem av disse er veldig vanlige, den sjette er nokså vanlig på litt dypere vann mens den syvende mest er som en ytterst sjelden kuriositet å regne. Berggyltene blir klart størst, og er sånn sett den mest ettertraktede sportsfisken.

De resterende fire artene det er vanlig å komme i kontakt med er blåstål/rødnebb, grønngylt, gressgylt og bergnebb. Blåstål (hann) og rødnebb (hunn) kan lett forveksles som to forskjellige arter, men er altså samme fisk. Bokstavelig talt, faktisk. Når rødnebben har vært rødnebb en stund skifter den nemlig kjønn og blir til blåstål. Det er derfor ikke uvanlig å få fisk som har elementer av både blåstål og rødnebb i seg. Etter berggylten er dette ellers den største leppefisken vi har i Norge.

På grunn av de flotte fargene til hannfiskene og vekter på opptil en kilo er også dette en fin sportsfisk med riktig utstyr. De samme fargene er også grunnen til at lokalaviser over det ganske land hvert år slår opp agurknyheter om «han Peder som har fått en sjelden tropefisk i trollgarnet sitt».

Gjør det enkelt

De to leppefiskene våre som skiller seg mest fra resten er brungylt og junkergylt. Sistnevnte kan du egentlig bare glemme, da denne bare er registrert et par ganger i Norge. Når erfarne undervannsfotografer med tusenvis av dykk aldri har sett den, er den å regne som ytterst sjelden.

Brungylten er langt mer vanlig, men da den ofte trives på litt dypere vann enn sine familiefrender, blir den ikke fanget like hyppig. Passerer du 30 meter, og fisker med egnet småkrok på stein eller berg, bør sjansene likevel være brukbare. Du har klart størst sjanser fra båt.

Brungylten er likevel ikke den første av gyltene våre du hiver deg i kast med. Berggyltene er som nevnt det opplagte sportsfiskevalget. Disse finner du nærmest overalt i sommerhalvåret, men berg med tareskog eller flytebrygger med blåskjellbefengte kjettinger er ofte fine plasser å begynne. Mitt beste råd er å gjøre ting så enkelt som mulig.

Et paternostertakkel eller et enkelt glidetakkel på bunnen, eventuelt vanlig duppmeite, fungerer ypperlig. Kokte reker er et enkelt og suverent agn. Diverse skjell, mark, krabbe og små fiskebiter funker også helt fint. Gyltene er i det store og hele nokså ukritiske i matveien, men det kan være smart å fôre opp plassen du skal fiske på dagen i forveien.

Rester etter et krabbe- eller rekemåltid er supert grunnfôr. Leppefisken kan fint fiskes fra båt med riktig dimensjonert utstyr, men det er gøyest fra land.

De mindre leppefiskene våre finner en ofte på grunt vann. Disse blir gjerne dradd over samme kam, og får lokale navn som råtapeiser, skrubberåter, stinter eller andre mer eller mindre oppfinnsomme greier. Verken bergnebb, grønngylt eller gressgylt sier nei til en rekebit, men krokstørrelsen må naturlig nok tilpasses små fiskemunner. Som nevnt er leppefiskene vanligvis veldig enkle å få, og der det er en er det garantert flere.

Om du vil gjøre fisketuren litt ekstra moro for de minste, tar du med deg en gjennomsiktig plastkasse til å oppbevare fisken levende i. På denne måten får barna sett nøye på fiskene på nært hold, og sjansen for å vekke interessen hos de oppvoksende generasjoner øker betraktelig. Et barn med en fiskestang er som kjent mye bedre enn et barn med en PlayStation.

Leppefiskene våre

Berggylte:

Berggylta er den største leppefisken vår. Den er kraftig bygd, med butt snute og store lepper. Tennene er kraftige og fargene varierer veldig. Røde fisker er like vanlige som grønne, og marmoreringene kan tidvis være veldig flotte. Fisken lever grunt i sommerhalvåret, men går dypere om vinteren. Spiser det meste, og kan bli nokså stor. Fisk på over to kilo regnes som store eksemplarer i Norge.

Bergnebb:

Bergnebben er den minste av leppefiskene våre. Bergnebben er vanligvis brun/oransje, og har en karakteristisk svart flekk ved haleroten. Fisken blir sjelden mer enn 15 centimeter, og er mye brukt som lusespiser i oppdrettsanlegg. Lever grunt i sommerhalvåret.

Grønngylt:

Grønngylten opptrer i flere forskjellige farger, men hovedsakelig grønnyanser. Den halvmåneformede flekken bak øyet er et sikkert kjennetegn. Lusearbeider i oppdrettsnæringen, denne også. Vanlig på grunt vann i sommerhalvåret.

Gressgylt:

Denne fargerike lille fisken har ofte litt blått eller lilla i seg, og er på mange måter den estetisk peneste av leppefiskene våre. Gressgylten minner om grønngylt, men mangler den halvmåneformede flekken bak øyet. Nok en oppdrettsarbeider som er vanlig på grunna når sjøen er varm.

Blåstål/rødnebb:

Hannfiskene har flotte, blå marmoreringer. Hunnfiskene er helrøde, kan hende med blålig skjær om de er i ferd med å forvandles. Fiskene er nemlig rødnebber og hunner tidlig i livet, men skifter kjønn og blir blåståler og hannfisker i voksen alder. Kan bli opp til rundt kiloen, og er fine sportsfisker. Finnes på både grunt og dypere vann.

Brungylt:

Kan forveksles med rødnebb og bergnebb. Brun til rødbrun farge, med lys buk. Svart flekk ved haleroten og i overgangen mellom piggstrålene og bløtstrålene. Fisken har gjerne en rad med lyse flekker langs ryggen. Den blir også langt større enn bergnebb. Brungylten lever vanligvis dypere enn resten av familien.

Junkergylt:

Denne flotte leppefisken kan knapt kalles norsk, men i all den tid den er registrert fanget i Norge får den være med i oversikten. Nydelig fargedrakt, spesielt hos hannene. Fisken trives best lenger syd enn Norge, på dyp fra et par til over 100 meter. En ekstrem longshot i Norge, men klareringer fra 60 meter har som kjent gått i mål tidligere…

Del dette:
Prev Kikkfiske i levende bilder
Next Denne giganten er mer enn dobbelt så tung som fangstmannen

Comments are closed.