Det var egentlig aldri planen å reise på fisketur lørdag kveld, men da været plutselig ble veldig fint og Norsk Friluftsliv oppfordret til å bruke natten utendørs, bar det likevel av sted på spontantur etter havålen. Det skulle vise seg å bli et veldig godt valg.

Etter at Jak ble rykket ut av fiskedvalen for en god uke siden, var han ikke veldig vanskelig å få med seg ut denne kvelden, tiltross for at Netflix nettopp har sluppet en ny sesong av Narcos. Vi var på vei utover i distriktet litt før klokken 21.00, og klokken 21.50 hadde jeg to store makrellagn i sjøen. Jak somlet litt mer, og akkurat denne kvelden skulle dette vise seg å være en veldig dårlig plan.

Tre minutter etter at det siste agnet hadde landet på bunnen, runnet det nemlig på riktig vis på høyreflanken min. Tilslaget ble satt, og det svarte akkurat slik det skulle i den andre enden. Fisken kjentes brukbar ut, og snart kom da også en lang og grå skikkelse til synet i lyssøylen fra hodelykten. Jak fikk fisken sikkert i håven, og dagens første ål var et faktum omtrent før vi hadde begynt.

Før vi fikk veid og fotografert fangsten, runnet det på den andre stangen min. Dermed måtte havålen pent hvile i en tidevannsdam som opp gjennom årene har fungert som mellomlagring for mang en fin fisk som skal settes tilbake igjen. Svaret på tilslaget på stang nummer to avslørte for øvrig at det ikke var havål på ferde denne gangen. Derimot kunne en grei matlange i trekilosklassen landes udramatisk.

Etter at langen var på land og bløgget, ble havålen veid til 8740 gram, fotografert og satt fint tilbake der den kom fra. Den fantastiske opplevelsen det er å se en havål svømme ned igjen i dypet kan egentlig ikke beskrives rettferdig med ord. Den må bare oppleves. Kombinert med et rått utseende og enorme krefter, er releasen faktisk en viktig del av det som gjør havålfiske så utrolig fascinerende.

To fisker på land i løpet av ti minutter med fiske må kunne kalles godkjent, men det skulle bli mye mer action denne kvelden. Faktisk hadde jeg ikke mer enn såvidt fått agn i sjøen igjen før det runnet nok en gang. Denne gangen var det en torsk i femkilosklassen som hadde tatt det store makrellagnet, og like etter at den havnet i håven, kom det noen pip fra nappvarsleren den andre stangen hvilte i. Jeg kikket litt på stangen, men avskrev det hele som krabbe, og gav i stedet torsken nådesstøtet og egnet om igjen.

Da nytt agnet var i sjøen, tok jeg den andre stangen for å stramme opp slakken «krabben» hadde laget. Et par kjappe napp fortalte meg raskt at det aldri hadde vært snakk om noen krabbe, så jeg satte et skikkelig tilslag. Det svarte blytungt i den andre enden, og jeg skjønte straks at her var det storfisk på gang. Kampen ble deretter, med et tungt utras og ellers hardt mot hardt. Sakte men sikkert kom fisken sigende mot overflaten, og vel oppe i synsfeltet vårt skjønte jeg at det var snakk om pers.

Jak, som tidligere bare har håvet to havåler i sitt liv, gjorde ingen feil i landingsfasen, og snart kunne mitt livs største fisk fra land løftes inn i den ventende tidevannsdammen. Der måtte nemlig denne også ha seg et opphold. For femte gang på under en time runnet det nemlig borte hos meg, så jeg måtte bare løpe og ta den andre stangen. Denne gangen var det en lyr i tokilosklassen som hadde tatt agnet, og denne fikk kjapt friheten tilbake. Nå måtte nemlig oppmerksomheten rettes mot kjempeålen i dammen.

Vel oppe på land oppdaget vi noe spesielt. I kjeften hadde ålen nemlig to kroker, min og Jak sin. Det vil si, Jak hevdet først at det ikke var hans da han ikke hadde sett antydning til bevegelse i sine stenger, men da han så nærmere etter oppdaget han at det ene snøret faktisk hadde gått helt slakt. Antagelig har ålen først tatt mitt agn, noe vi jo registrerte og trodde var krabbe, og så svømt videre innover til Jak sitt agn, uten at det har gjort seg utslag i min snelle. Kjedelig for Jak selvsagt, som aldri har fått havål før, men slik er fiske av og til.

Vekten stabiliserte seg for øvrig på 16 100 gram, noe som er ny pers med tre kilos margin for mitt vedkommende. Slikt må selvsagt dokumenteres, men etter noen bilder fikk også denne havålen svømme tilbake der den kom fra. På samme måte som artsfrenden fra tidligere på kvelden, gav også denne oss et flott skue der den gled gjennom taren og ned mot dypere vann. En fantastisk følelse.

Nå hadde jeg fem landede fisker på samvittigheten, mens Jak fremdeles stod uten tellende resultat. Han var riktignok så nær det er mulig å komme, men når en ikke merker at en har fisk på før etter at den er på land, blir det hverken cognac eller sigar. Dermed måtte vi bare dytte på videre, og etter hvert skulle også tålmodigheten bære frukter.

Men det tok tid. Og det skulle pipe en del mer i nappvarslerne mine før det omsider skjedde ting hos Jak. Mer nøyaktig fikk jeg to store taskekrabber og havål nummer tre for kvelden, denne gangen en liten tass på 3880 gram, mens Jak tappert satt og hatet verden i det stille.

Så kom omsider runnet vi ventet på. Jak var kjapt på beina, men fikk beskjed om å ha is i magen. Det mestret han fint, og da han satte tilslaget svarte det tungt i andre enden av snøret, og drakampen var i gang. Nokså snart ble det klart at det var Jak som var i førersetet, og ikke lenge etter rygget kveldens fjerde ål inn i håvmaskene.

Debutålen til Jak var utvilsomt en skapelig fisk, og vel oppe på land stoppet vekten på pene 11 540 gram. Til sammenligning måtte Torbjørn gjennom 30 havåler før han klarte å bryte tikilosgrensen i Nordhordland, så å klinke til med en tiplusser som førstefisk er slett ikke verst. Jak var da også en meget fornøyd mann der han satt med ålen foran seg, og minst like fornøyd da fisken fikk friheten tilbake.

En ting det er verdt å merke seg med ålen til Jak er skrubbsårene på fiskens hode. Dette kan selvsagt være garnskader, men sjansen er også god for at denne karen har vært på land tidligere, fanget av noen som ikke har gjort ting slik de skal. Under fang og slipp bruker en nemlig alltid avkrokingsmatte, presenning, søppelsekk eller et annet glatt underlag når fisken skal håndteres på land, med mindre en tilfeldigvis fisker like ved en våt gressplen. Å legge fisk som skal settes tilbake igjen rett på berg eller betong er jevnt over en dårlig plan. De mest hardføre artene tåler det nok, men skader i fiskens slimlag skal en i det lengste prøve å unngå. Mer om riktig fremgangsmåte under fang og slipp-fiske finner du her.

Etter fire havåler var det egentlig bare å gi seg. Likevel truet vi på videre, men det var mest på trass, og fordi det var fint å være ute. Noe mer å melde om ble det likevel ikke, men vi hadde utvilsomt lite å klage på denne natten, uansett. Høsten er en fin årstid her i vest…