Alle fiskere drømmer om å reise til de kjente storfiskplassene rundt om i verden, men ofte kan en ha veldig god uttelling rett utenfor stuedøren, også.

Etter at jeg i forrige uke fikk stor strømsild i hjemfjorden min, og i tillegg kroket en lange på over 11 kilo rett utenfor båthavnen, måtte det nesten bli ytterligere litt ultralokalt fiske denne uken. Nylig var jeg inne på Campelen på Bryggen og handlet meg en ny stang for grovt havfiske, og denne fikk sin ilddåp tidlig i uken. Jeg har vært på utkikk etter en lett og relativt tynn stang med skikkelig rygg en stund nå, og da jeg fikk en Prey Natural Bait i hende, var jeg ikke i tvil. Dette er en stang som har gått ut av produksjon, men den passet altså mine behov ypperlig, og siden det fantes et eksemplar i butikken ble det handling.

Jeg bruker stort sett en av modellene fra Daiwa Kenzaki til alt mitt fiske, men til kraftig havfiske kommer disse litt til kort. Det vil si, så langt har de klart alt de har fått av utfordringer fra min side, inkludert en kveite på 44 kilo, men stengene er myke og sliter når en må opp i nærmere en kilo med bly. Til målrettet fiske etter stor fisk, med de nevnte tunge loddene og gjerne både dypt og strømfylt vann, blir det rett og sltt for lite rygg å sette tilslag med. Stangen jeg har vært på utkikk etter er ment brukt til svære langer, skater og andre tunge beist, og jeg skjønte at jeg hadde funnet det jeg var på jakt etter da Kristian hentet frem en stykk 7,6 fot lang Prey Natural Bait 15-40 pund.

Mandag ettermiddag ble det en kjapp tur på fjorden for å teste nyinvesteringen. Jeg reiste på ingen måte langt av sted, ikke mer enn rundt 100 meter for å være nøyaktig, og jeg regnet da også med at stangen ville være grovt overdimensjonert for all eventuell fangst. Det tok jeg ikke så nøye, da poenget altså var å teste stangen in action.

Nokså med det samme var det noe som tok det ene agnet mitt, og snart kunne en sei på knappe tre kilo landes. Denne fikk snart selskap av en artsfrend på omtrent samme størrelsen, før en brosme i tokilosklassen deiset i dørken. Stangen hadde som ventet få problemer med disse fiskene. Det hadde den heller ikke da det en stund senere hugg betydelig bedre nede i en slakk bakke på rundt 80 meters dyp.

Dette er omtrent samme sted jeg fikk en lange 11,24 kilo i forrige uke, og fisken avslørte kjapt at den nok var i samme gate som denne og vel så det. Den store forskjellen var at forrige ukes fisk ble tatt på glassvar-utrustning og 6-12-pundsstang, mens dagens fisk altså fikk bryne seg på utstyr beregnet på langt grovere saker.

Kampen ble kort og udramatisk, selv om fisken tok en meter med snøre et par ganger, og snart kunne jeg sette kleppen i nok en fin lange fra rett utenfor båthavnen. Vel i land stoppet vekten på pene 12,44 kilo, den største fisken jeg noen gang har fått inne i dette fjordsystemet. All fisken fra de siste dagene er for øvrig filetert, porsjonspakket og gitt vekk til venner, kjente og venners venner og familier nå før jul.

Det var på ingen måte vær til å reise på sjøen dagen før dagen før dagen, men det er ikke alltid en kan ta hensyn til slike bagateller. Lynet tok nemlig strømmen i store deler av Knarvik lenge før det hadde blitt lyst denne torsdagen, og da PC-en gikk tom for batteri noen timer senere, var det egentlig veldig lite fornuftig å finne på innendørs. Dermed ble det til at jeg trosset regnet, haglet og ikke minst den meget stive sønnavindskulingen, og tøffet ut på fjorden for å se om det var noe futt i fisken.

Allerede før jeg hadde agn på bunnen, skjønte jeg at dette ikke kom til å bli noen effektiv fisketur. Bølgene var halvannen meter høye, og driften var gode to knop. Under slike forhold er det egentlig bare en art det er noen vits å fiske etter her hos oss, og det er glassvar. Denne liker nemlig godt at det er skikkelig fart i agnet, og makrellstrimler fisket i to-tre knop er en fin oppskrift for å lykkes.

Nå prøvde jeg meg riktignok etter lange, siden de to siste turene ute i bakken her har gitt en fisk på 11,24 kilo og en på 12,44. Det hører med til historien at forholdene under disse fisketurene har vært nokså mye bedre enn det de var denne ettermiddagen, så det var ingen stor overraskelse at det ble laber uttelling på de første driftene.

Etter en halvtimes tid hugg det likevel aggressivt, men det ble kjapt klart at dette ikke var noen lange. Det var bare tyngde i andre enden, med ett og annet hoderist ispedd. All logikk tilsa derfor flatfisk, og den eneste flatfisken jeg har fått på denne plassen er glassvar. Disse har likevel aldri vært noe mer enn 700-800 gram, og fisken jeg nå hadde kroket kjentes betydelig bedre ut enn som så. I to knops drift kan en likevel lett bli lurt til å tro at småfisk er større enn det de faktisk er. Dette var heldigvis ikke tilfellet denne gangen.

Etter litt sveiving kom nemlig fisken til syne under båten, og visst var det glassvar. Og den var svær! Jeg fikk fisken om bord, fylte et par bøtter med vann i stampen og lot den få hvile her mens jeg absorberte situasjonen. Jeg har fisket mye etter glassvar opp gjennom årene, og jeg har fått mange eksemplarer opp til gode 1,2 kilo. Denne var mye større enn de alle. Både lengre, og ikke minst mer massiv. Det var rett og slett mye kjøtt på den. En kraftig kropp og et stort hode, utstyrt med en diger kjeft og en underkjeve som kunne tilhørt en hakalaks. Jeg ble rett og slett satt litt ut. I mitt hode måtte denne veie to kilo. Minst!

Det gjorde den selvsagt ikke. Glassvar på 2+ går det ikke akkurat tretten av på dusinet. Det er en fisk en nesten ikke våger å drømme om engang, selv om det er tatt et par eksemplarer. 2+ eller ikke, fisken som nå lå i stampen var likevel svær. Jeg prøvde å veie den i bøtten i den høye sjøen, men det var en glemmesak. Denne måtte bli med til land. Heldigvis er ikke det lange biten, og glassvaren klarer seg utmerket i en stamp med vann en stund.

Med fast grunn under beina ble bøtten på ny hengt på kroken under vekten, de 280 grammene denne veier nullet ut og fisken plassert oppi hardplasten. Electro Samsonen stabiliserte seg på 1560 gram, og jeg kunne konstatere specimen med ganske bra margin på en art jeg altså har fisket mye etter.

I lokal målestokk er dette en kjempefisk. Med sine 56 centimeter er den lenger enn noen annen glassvar jeg har hørt om fra distriktet, men det var først og fremst fiskens kondisjon som ble utslagsgivende for vekten. Glassvaren er jevnt over en art med lav vekt kontra overflate, og et eksemplar på en halvmeter kan veie alt fra en halvkilo til godt over kiloen. Å faktisk lande en fisk som både er lang og kraftig, er derfor reint gull for en som har sansen for slike ting.

Etter at fisken var veid og fotografert, fikk den selvsagt friheten tilbake. Glassvar er nemlig ikke noe særlig på middagsbordet, selv om det sikkert er mulig å krydre den god. Jeg foretrekker likevel fang og slipp der dette er mulig, og med flatfiskene våre er det jevnt over det. Fisken tok for øvrig på den første opphengeren over slepet. Dette var en 7/O-krok egnet med en hel makrellside, så det er kanskje en grunn til at denne fisken har vokst seg så stor?

Meteorologene lover nå storm og latterlige mengder med regn til langt inn i neste uke, men jeg har et håp om å få meg en økt eller to til med stengene før vi skriver 2017. Inntil da ønsker jeg alle som følger Hooked og spalten Redaktørloggenen en riktig god jul.