More
    Home Blog Page 76

    Fiskeparadiset Belize, del 6: Ultralett etter tropiske muskelbunter

    Sportsfiskelinja ved Sund Folkehøgskole har nylig kommet tilbake fra en fantastisk tur til fiskeparadiset Belize. I en egen serie her på Hooked vil elever og lærere fortelle om sine karibiske opplevelser. I sjette del handler det om ultralett fiske etter råsterke tropefisker.

    Av: Eivind Stensrud 

    Det er avreise til Belize om en uke. Ok, hva skal jeg pakke? En fluestang i #7 check, en reservestang i #6/7, en i #4 kun for moroa? Ja, hvorfor ikke? Shadstanga mi, selvfølgelig må jeg ha med meg den. 4-12-grams stanga mi? Njaaa, den blir vel fort litt veik? Eller ikke? Jeg har jo tross alt landet en del sei opp til 7,5 kilo på den, og torsk på nesten 7 kilo. Hvor mye sterkere kan egentlig en tropisk fisk være? Nei, jeg pakker med meg Abu Veritasen min, det får briste eller bære. Knekker’n så knekker’n, den har vært med på nesten litt for mye.

    Ahh, endelig fastland. Jeg strekker på føttene etter å ha sittet trangt i en stor, varm og klam katamaran litt for lenge. Jeg tar fire-fem skritt før jeg ser bonefishstimen. De største på fort 3 kilo, de fleste på rundt 1-1,5. Ikke en liten stim på fem-ti fisk nei, en stim på rundt 100 stykker, bare cruiser under brygga «vår». Jeg knyter på en liten 7-grams sildesluk og tenker at jeg får prøve et kast. En UL-stang mot verdens sterkeste fisk kilo for kilo? Dette må jo bare være morsomt!

    Jeg sikter meg inn mot den mørke flekken som går i ett med bunn. Er det tang eller er det fisk? Jeg ser at den mørke «tangen» beveger seg sakte og elegant mot venstre. Et nærmest uhørbart «plopp» indikerer at sluken min bryter vannflaten. Vent noen sekunder slik at sluken synker til bunn, sier jeg til meg selv. Jeg venter tre sekunder, fem sekunder. Nå er den vel ved bunn, jeg strammer opp og kjenner litt motstand. Hmm, sitter jeg fast i bunn?

    Gikk du glipp av del 1, del 2, del 3, del 4 eller del 5? Ta en kikk nå.

    I det jeg løfter stangtuppen for å løsne meg fra bunn, kjenner jeg at det er bevegelse i den andre enden. Fish on! Bonefishen reagerer umiddelbart, og kampen er i gang. Jeg strammer bremsen min så hardt jeg tør. 0,13 mm braid og en 4-12-grams stang mot en beintøff bonefish… Dette må bli gøy. Det gjelder å være knallhard, eller så kan bonefishen finne på å fyke inn under brygga jeg står på, og da ryker snøret tvert. Her gjelder det å kjøre fisken hardt, ikke søren at bonefishen skal ryke.

    Etter en knallhard fight klarer jeg å lande den. Småstolt og fortsatt litt forfjamset over at sluken skulle funke så bra holder jeg en bonefish på rundt halvannen kilo. Typisk Belize-size. Herlig!

    (Foto: Ola M. Nyheim)
    (Foto: Vebjørn Kielland)

    I dag skal vi på jack-fiske! Hva slags stang skal jeg ta med ut? Shadstanga mi brakk på veien ned, bazookaen ble ødelagt under flyturen. Jeg tar med meg 4-12-gramsstanga mi. Ikke nok med det, guiden vår Warren Cabral må jo se den feteste hatten på Northeast Caye, muligens på hele Glovers Atoll? På meg stropper jeg hatten min og trer om bord i båten.

    «Nå er vi her,», sier Warren plutselig. Han begynner å hive ut sardiner, og straks er det liv i vannet. Jacks overalt. Ut skipper jeg min sildesluk, denne gang en variant i 20-gramsklassen. Det tar ikke mange sekundene får første jack smeller på. En finfin Horse-eye jack i tokilosklassen.

    (Foto: Ola M. Nyheim)

    Jeg innser raskt at det å høre på Warren kan være lurt, så jeg knyter raskt om til tykkere fortom og en sirkelkrok. Ut går en sardin og ikke mange sekundene etter kroker jeg på en fin Queen Triggerfish på noen kilo. I motsetning til sine kjedelige slektninger vi fikk ved revet, er denne fargerik og råsterk.

    Igjen kjører jeg fisken knallhardt, noe jeg er nødt til å gjøre av flere grunner. For å humant klare å sette dem ut igjen, og at kjøttkvaliteten skal bli så bra som overhodet mulig dersom vi tar fiskene med oss. Dagen fortsetter med mange fine jacks, musklene blir slitne og armene stive, men dette er for morsomt til å slutte!

    (Foto: Vebjørn Kielland)
    (Foto: Vebjørn Kielland)

    Nå har jeg landet flere titalls bonefish, barracuda, jacks og stor Queen Triggerfish på UL-stanga mi. Hva nå? Diger hai på 4-12-grams stang og 0.13 mm multi? En dum idé, eller den ultimate muligheten til å teste utstyret til grensene og litt til? Tankene mine svirrer fram og tilbake. Skitt au, vi forsøker. Vi bruker tross alt sirkelkroker som fisken raskt klarer å bli kvitt hvis jeg ryker.

    Jeg skjøter på noen meter fortom med 0,90FC for å være sikker, for å beskytte mot haiskinn og andre uhumskheter som kan føre til snørebrudd. Ut klarer jeg å skippe agnet, og etter noen minutter kommer Nurse sharken sakte og kontrollert svømmende. Den har tydelig oppdaget luktsporet fra agnbiten min. Plutselig ligger haien rett over agnet mitt og suger det inn i kjeften. Fem-fire-tre-to-en. Jeg strammer bremsen knallhardt og sveiver inn løssnøret slik at kroken setter seg fint i overleppa.

    (Foto: Vebjørn Kielland)
    (Foto: Bjørnar Dyrdahl)
    (Foto: Bjørnar Dyrdahl)
    (Foto: Vebjørn Kielland)

    Den begynner sakte å ta snøre, meter for meter til det nærmer seg 50 meter. Jeg innser raskt at nå må jeg få den til å gå mot meg. Jeg strammer den allerede knallharde bremsen min så hardt jeg tør, og legger samtidig på et press som jeg ikke tror stanga vil tåle. Sakte, men sikkert klarer jeg å snu haien, og nå kommer neste utfordring. Nemlig landingsfasen. Det enkle er ofte den beste løsningen har jeg flere ganger hørt, denne gang ingen unntak.

    «Plask,» sier det i det en bleking fra Norge bryter vannoverflaten. Med lange armer klarer jeg å holde snella over vann i det jeg på en elegant måte klarer å karre meg i land på en strand. Nurse sharken er fortsatt langt fra sliten, det merker jeg når jeg prøver meg å lande den. Det skal mer enn ti minutters kjøring for å være i nærheten av en landing. Jeg bestemmer meg for å kjøre hardt mot hardt. Denne haien skal opp og det fort! Med full bøy i stanga og en hånd støttende ovenfor snellefestet klarer jeg overraskende å presse haien inn mot land atter en gang. Denne gangen klarer Ola å få et godt grep rundt halefinnen og opp på stranda kommer den.

    Gikk du glipp av del 1, del 2, del 3, del 4 eller del 5? Ta en kikk nå.

    Vi kroker raskt av fisken og etter noen bilder slipper vi den forsiktig ut igjen, og avgårde svømmer den majestetisk og tilsynelatende uaffektert. En liten jubel slippes løs! En fisk på mellom 15 og 20 kilo landet på ultralett utstyr er noe jeg aldri hadde trodd kunne være mulig, spesielt ikke når man kjører fisken hardt!

    (Foto: Bjørnar Dyrdahl)
    (Foto: Bjørnar Dyrdahl)
    (Foto: Bjørnar Dyrdahl)
    (Foto: Bjørnar Dyrdahl)

    Denne kjempen av en stam er bare 90 gram unna Norgesrekorden

    Stam på over tre kilo er veldig sjelden kost i Norge, men fisken Terje Pettersen landet i Glommavassdraget i begynnelsen av juni passerte den magiske grensen med god margin.

    Av: Endre Hopland

    Terje Pettersen er et velkjent navn i det norske specimenmiljøet, og det er ikke få storfisker han har knyttet til navnet sitt. Grisen som tok den bunnmeitede pølsebiten han sendte ut i Glommavassdragets grumsete vannmasser tidlig i juni, skiller seg likevel ut i mengden. Stam på over tre kilo er det nemlig veldig langt mellom her til lands, og Pettersen sin fisk veide hele 3,34, fordelt på 61 centimeter. Det er bare 90 gram bak den ti år gamle Norgesrekorden til Jan Tore Tønsberg.

    Pettersen, som kommer fra Røyse i Hole kommune i Buskerud, har studert de tre siste årene. I denne perioden har han innvilget seg en liten ferie etter eksamensperioden hvert år. Dette er gjerne i begynnelsen av juni, og da har det passet bra å flytte ut i skogen en ukes tid for å prøve seg etter stor stam. I år ble det altså fullklaff.

    – Det er ganske vanlig å få stam opptil rundt 2 kilo, og jeg regner 2,5 kilo for stor stam. Denne veide altså 3,34 da jeg fikk den klokken 07.00 om morgenen. Den var særdeles brei over ryggen og skikkelig feit, så utseende på fisken fikk meg til å tenke at dette var en ny fisk. Etter en rask kikk på noen gamle bilder, var det likevel lett å se at det var snakk om en gammel kjenning, sier Pettersen til Hooked.

    For ordens skyld er det seriøse meite- og specimenfisket i Norge mer eller mindre 100 prosent fang og slipp, der fiskevelferd og riktig behandling av fangsten den korte tiden den er på land er satt i høysetet. Dette fører til at en mange fisker blir tatt igjen og igjen. Spesielt de største eksemplarene blir lagt merke til, og det er ikke uvanlig at store og gamle fisker får navn av de som fisker etter dem.

    Les også: På fornavn med fisken

    Da Pettersen begynte å se på gamle bilder, fant han raskt ut at han hadde hatt denne fisken på avkrokingsmatten både i 2015 og 2016. Ved begge disse anledningene veide den 3 kilo blank. Nå var altså vekten oppe i meget solide 3,34. Og for å gjøre historien enda mer spesiell, bet den samme fisken faktisk på ny bare noen timer senere.

    – Klokken 01.00 den påfølgende natten landet jeg den nok en gang. Vekten var da nede i 3,17 kilo. Jeg så kjapt at det var samme fisken, men i en slankere utgave. Fisken har variert i vekt tidligere også, men ikke så mye som dette. Jeg spekulerer i om jeg var litt heldig i år med en sein vår, slik at den ikke var ferdig med gytingen enda, men var i gang med denne nå siden den hadde tapt seg 170 gram i løpet av bare noen timer, sier Pettersen til Hooked.

    Pettersen var usikker på hva Norgesrekorden på arten var, men trodde den var godt over 3,5 kilo. At fisken hans, som ble veid til akkurat samme vekt tre ganger, bare var 90 gram unna rekorden, fant han ut først senere.

    – Det var nært, men slikt får en jo ikke gjort noe med uansett. Jeg er bare veldig fornøyd med å få en så brutalt diger stam, jeg. Når det er sagt begynner jeg også å synes litt synd på denne fisken, spesielt andre gangen den tok i løpet av det samme døgnet. Men jeg hilser gjerne på den igjen til neste år altså, sier han til Hooked.

    KJEMPEFISK: Terje Pettersen med brutal stam på hele 3,34 kilo. (Begge foto: Privat)

    Som specimenfiskere flest har Pettersen vanskeligheter med å rangere sine storfangster. For han handler det mest om helhetlig opplevelse, som da naturlig nok inkluderer hvor lang tid han bruker på å få de store eksemplarene av de forskjellige artene.

    – Denne har jeg jobbet en del for, men den har vært noe enklere enn en del andre arter. Den er nok inne på topp fem-listen over de beste fiskene jeg har fått, sier han til Hooked.

    Les også: Slik fisker du stam

    Studiene har spist mye av Pettersens fisketid de siste årene, så ambisjonsnivået har blitt lagt deretter. I fjor høst fikk han en drøy gjedde på nesten 16 kilo, og i vår har han brukt en del tid på å lure den samme fisken til hugg på ny, denne gangen før lek. Dette har ikke gått helt etter planen, men han vet hvor fisken holder til, så det blir nok ny satsing neste vår.

    – Prioriteten nå når jeg er ferdig med studiene er først og fremst å finne meg en jobb. Først når dette er ordnet kan det planlegges skikkelig fiske. Jobbsøking er ikke så tidkrevende nå om dagen, så litt tid til fiske blir det heldigvis, bare ikke planlegging av lange turer. For tiden fôrer jeg i Steinsfjorden i håp om å komme i kontakt med en av de sagnomsuste, digre brasmene som lever her, men dette er nok et prosjekt som vil kreve mye tålmodighet, sier han til Hooked.

    Redaksjonen blir likevel ikke overrasket om det er nettopp Terje Pettersen som lander en av Steinsfjorden gamle krigere…

    Fisk og Preik retter fokus mot laksen (episode 11)

    I episode 11 av podcast-serien Fisk og Preik handler det om laks, og i den forbindelse har redaksjonen besøk av Nils Eilif Johansen som forteller hvordan han temmer laksen ved hjelp av meditasjon og kaffe langs elvebredden. Karene har også quizspalte som Tobias har funnet på nettet. Den er sjukt dårlig. Lytt og kos deg.

    I Sverige og Danmark blir det stangfiske etter- og merking av størje, i Norge skal det fiskes kommersielt og kakkes

    Dersom makrellstørjen returnerer til Västkusten i sommer, kan danske og svenske sportsfiskere fange inntil 20 eksemplarer med stang, med merking og gjenutsetting som formål. I Norge er det fremdeles steinaldertankegangen som råder.

    Av: Endre Hopland

    – For første gang skal nå makrellstørje merkes i havområdene utenfor Sverige og Danmark. I et projekt finansiert av International Commission for the Conservation of Atlantic Tunas (ICCAT) kan inntil 20 størjer tas på stang i svenske og danske farvann i løpet av sensommeren og hösten 2017. Fiskene skal merkes med avanserte elektroniske sendere, som skal gi bedre kunnskap om blant annet størjene sitt bevegelsesmønster, melder Sportsfiskarna, Sveriges eget sportsfiskeforbund.

    Sportfiskarna har siden i fjor høst diskutert størjespørsmålet med sine kolleger i European Anglers Alliance og et italienske sportfiskeforbundet, som i flere år har arbeidet med et tilsvarende prosjekt i Middelhavet.

    – Merkingen er et veldig spennende prosjekt. Vi er glade for å kunne bidra til å forbedre kunnskapen rundt tunfisken, og dermed også forutsetningene for en bra forvaltning. Vi vet at også at sportsfiske med stang er en veldig skånsom fiskemetode som passer bra for et prosjekt som dette. Samtidig stilles det store krav til utrustning og håndtering av så store fisker. Nå håper vi bare tunfisken kommer tilbake i 2017, sier Markus Lundgren, fiskeverdiansvarlig i Sportfiskarna.

    I Norge kan en foreløpig se langt etter lignende tiltak. Den norske makrellstørjekvoten for 2017 er på 52,48 tonn, og Fiskeridirektoratet har gått inn for at også årets satsing skal gjennomføres som et forsøksfiske der ett fartøy får tillatelse til å delta med en kvote på 42 tonn. De resterende 10,48 tonnene er foreslått satt av til dekning av uunngåelig bifangst. Fiskeridirektoratet ønsker også at fartøyet som får forsøkskvoten skal være en ringnotbåt.

    – Det er den internasjonale fiskeriforvaltningsorganisasjonen ICCAT som forvalter fisket etter makrellstørje i Middelhavet og Atlanterhavet, og ICCAT er opptatt av å unngå overkapasitet i fiskeflåten for å hindre ulovlig fiske. I forvaltningsplanen stilles det derfor strenge krav til samsvar mellom kvote og antall fartøy som får delta i fisket. Fartøyet som fisket størje i 2016 tok 39,64 tonn i ett enkelt kast. For å unngå fare for et betydelig overfiske, mener vi at det kun bør åpnes for forsøksfiske med ett fartøy som har adgang til å fiske med ringnot i 2017, skriver skesjonssjef i Fiskeridirektoratet, Stein-Åge Johnsen, i reguleringsforslaget.

    I 2016 ble fisket etter makrellstørje som kjent regulert som et forsøksfiske. I utgangspunktet ble det åpnet for fiske med ett ringnotfartøy og ett linefartøy, men ettersom ingen linefartøy over 15 meter meldte sin interesse, var det bare ett fartøy som fikk adgang til å delta. Fartøyet fikk tillatelse til å fiske med størjenot, og ble innmeldt til ICCAT sitt fartøyregister for perioden mellom 8. august og 30. oktober 2016. Fartøyet hadde observatør fra ICCAT om bord hele tiden det var i fisket, og i tillegg var observatør fra Havforskningsinstituttet med under det meste av fisket.

    Forsøksfisket ble stoppet 19. september etter at det var tatt en enkelt fangst som oversteg fartøykvoten. Fangsten var på 39,64 tonn, fordelt på 191 individer. Denne ble landet i utpekt ICCAT-havn med inspektør fra Fiskeridirektoratet til stede under hele prosessen. Videre ble det utstedt ICCAT-fangstsertifikat for fangsten.

    I tillegg til dette kastet ble det i år registrert 4,15 tonn bifangst i fiske etter andre arter. Av disse ble litt over ett tonn tatt under kolmulefiske, i overkant av to tonn under makrellfiske og resten under fiske etter nordsjøsild og reker.

    Du kan lese mer om saken på Sportsfiskarnas egne nettsider.

    Klart for Langesund fiskefestival nummer 28

    Helgen 12.-13. august arrangeres Langesund fiskefestival for 28. gang. Påmeldingen er i gang for fullt, og seinsommerens vakreste eventyr vil du ikke gå glipp av.

    Av: Endre Hopland

    Det er mye tradisjon knyttet til Langesund fiskefestival, som arrangeres i Bambleskjærgården og Langesundbukta. Tidligere ble det kjørt både individuell- og langkonkurranse, men de siste årene har alle påmeldte båter fisket som et lag.

    Poeng får en gjennom å fange så mange forskjellige fiskearter som mulig, og hvor mye hver art er verdt avhenger av størrelsen på fisken. Poengene regnes ut prosentmessig med bakgrunn i et grunnvektsystem. Bare et eksemplar av hver art teller i sammendraget, og fiskene tatt lørdag og søndag slås sammen når endelig score skal gjøres opp.

    Les også: Førstereis i Langesundfestivalen

    Arrangementet, som i år går under navnet Raymarine Langesund Fiskefestival, blir gjennomført i regi av Trutta Sportsfiskeforening. Nytt under årets festival er at det også blir en egen ørretkonkurranse. Her premieres de tre største sjøørretene fanget under konkurransen, og premiebordet skilter med flotte stenger og sneller fra Daiwa. Den største ørreten vil i tillegg også bli premiert med et håndholdt, termisk kamera fra Raymarine.

    – Dette er en egen del av fiskekonkurransen, og vi ønsker velkommen alle som har ørretfiske som spesialitet. Det koster 300 kroner å delta i ørretkonkurransen, mens deltakeravgiften for hovedkonkurransen er 600 kroner per person. Ørret fanget av deltakere i hovedkonkurransen er også tellende i ørretkonkurransen. For øvrig gjelder fiskefestivalens regler også for ørretkonkurransen, melder arrangøren på egne nettsider.

    Årets Langesundfestival har et premiebord på hele 200 000 kroner, og utenom de fiskerelaterte premiene, blir det som vanlig også plakett til alle de som fanger helgens største eksemplar av en art. En liten ekstra gulrot til alle deltakere er gavekortet på 5000 kroner fra Nor Bunkring, som går til den fiskeren som får størst makrell i løpet av konkurransen.

    Les også: Langesundfestivalen 2016

    Påmelding til årets konkurranse finner du her. Pass også på å like Raymarine Langesund Fiskefestival på Facebook. Her kommer det oppdateringer på alt du trenger å vite om arrangementet.

    Fiskeparadiset Belize, del 5: Karibiske eventyr med Sportsfiskelinja

    Sportsfiskelinja ved Sund Folkehøgskole har nylig kommet tilbake fra en fantastisk tur til fiskeparadiset Belize. I en egen serie her på Hooked vil elever og lærer fortelle om sine karibiske opplevelser. I femte del er det assistentlærer og fiskeguide, Vebjørn Kielland, som sitter ved spakene. Han har oppsummert sin opplevelse av det hele i denne filmen. Enjoy!

    Få også med deg del 1, del 2, del 3 og del 4 av Fiskeparadiset Bielize.

    Utvikling i rypebestanden hos Fjellstyrene

    Jakttider - Fangsttider
    Jakttider - Fangsttider Rype og andre arter

    Rypehøsten 2016 viste generelt en svak positiv utvikling i forhold til økning i rypebestandene hos fjellstyrene. Mange fjellstyrer gjennomførte jakt med en del begrensninger i håp om at den positive bestandsutviklingen skulle vedvare. Fjelloppsynet i mange statsallmenninger er mye ute og har oppsummert forholdene i rypefjellet i løpet av senvinteren og våren.

    Foreløpig ser det ikke så ille ut, men det er fremdeles en del som må klaffe for at den generelle trenden til økning i bestandene fortsetter i 2017.

    Kilde: Fjellstyrene
    «Vi håper på gode forhold under klekkingen, med lita tap av ryper og egg til rev, mår og rovfugl. I tillegg må vi ha gode forhold for kyllingene med hensyn til vær og mattilgang», sier Torgeir Lande i Norges Fjellstyresamband. Når takseringene er gjennomført i august vil vi ha et bedre grunnlag for å fastsette reguleringer som eventuelt må til for å begrense jaktuttaket for jegerne. «Vi håper likevel vi i år kan tilby jakt til flest mulig og med færrest mulig begrensninger, men dette må ikke gå på bekostning av «kapitalen»- nemlig rypene som blir igjen i fjellet for å sikre neste års kyllingproduksjon», fortsetter Lande.

    «Vi ser selvsagt med spenning fram til høstens rypejakt», sier informasjonssjef Espen Farstad i Norges Jeger- og Fiskerforbund. Rypejakta er viktig. Jegerne skal høste av overskuddet i rypebestanden. Vi har stort tillit til at forvaltningen av rypa i statsallmenningene skjer etter best tilgjengelig kunnskap om bestandene og det vi vet om hva som er et høstingsverdig overskudd. Da kan vi også dra på jakt i trygg forvissning om at vi ikke desimerer bestandene mer enn det de tåler.

    Fjellstyrene i Lierne
    I sagnomsuste Lierne var det en liten oppgang i 2016 i forhold til 2015, og bestanden 2016 var omtrent som gjennomsnittet for de siste 5 årene. Avviklingen av jakta gikk nærmest knirkefritt og uten lovbrudd. Fjellstyret er godt fornøyde med sine jegere.
    Folk som har vært i fjellet og fisket nå i vår melder om at de har sett en god del stamfugl. Hvis forholdene under hekkingen blir gode, kan man forvente en liten oppgang fra i fjor. Været er som kjent uforutsigbart så det er vanskelig å si noe med sikkerhet.
    I Lierne har prosjektet «jaktilierne.no» pågått i noen år, et prosjekt som har til formål å øke uttak av jaktbart smårovvilt, og på den måten også øke småviltbestandene. Prosjektet er godt mottatt blant jegere og jaktrettshavere, og foreløpige analyser tyder på at prosjektet kan ha positive effekter på småviltbestandene.

    Snåsa fjellstyre
    I nabokommunen Snåsa hadde man også en liten oppgang i bestanden både i 2015 og 2016. Jakta i fjor forløp normalt, med utsolgt kvote i regulert periode, samt normal tilstrømning av jegere utover høsten. Uttak og inntrykk fra jegerne samsvarte bra med oppgangen i takseringsresultatene.«Det er sett bra med stamfugl på våren, så vi håper på en videre oppgang av bestanden, men det er vanskelig å si noe sikkert ennå», opplyser Fjelloppsynet. Det er sett relativt lite rovfugl til nå og av smågnagere er det som normalt .

    Åfjord fjellstyre
    I Åfjord var det oppgang i 2016, stedvis veldig bra, stedvis dårlig. Fjellstyret hadde et uttak innafor 15% av bestanden i samsvar med driftsplanen. «En snøfattig vinter med usikkerhet om snøskamo til rypa og dårlige gnagerforhold gjør at å spå høsten nå, det er jamngodt med å kaste terninger eller å skyte fra hofta», mener fjellstyreleder Gunnar Singsås. Dersom takseringene viser en bra bestand vil man legge ut ekstra jaktkort for salg i begynnelsen av september.

    Ålen og Haltdalen fjellstyre
    «På statsallmenningene i Ålen og Haltdalen var det god kyllingproduksjon i 2016 og dermed en oppgang i bestanden selv om det fortsatt til tider var ujevnt med fugl» sier Fjelloppsyn Terje Borgos. Gjennom vinteren har en sett bra med rype så det synes å være mere stamfugl denne våren i forhold til 2016. Dette er positivt, men det er årets kyllingproduksjon som blir avgjørende.
    Det er en god del spor etter små smågnagere å se (trolig mye spissmus) men også spor som tyder på andre og viktigere smågnagere. Det har også vært få rødrevspor å se i fjellet.
    Fjellstyret krysser fingre og tær og håper på at forholdene for kyllingproduksjonen blir gode.

    Fjellstyrene i Midtre Gauldal
    Budal fjellstyre, Singsås fjellstyre og Soknedal fjellstyre opplevde en oppgang i bestanden i 2016. Fjellstyret har foretatt registreringer av rype på vårparten og det ser forholdsvis bra ut med stamfugl. Det har vært mye snø i områdene og selvfølgelig for tidlig å si om det blir en god sesong.

    Kvikne fjellstyre
    Rypejakta på Kvikne østre statsallmenning gikk som normalt i 2016, dvs. salg av kort i tre perioder (5 dager hver) fra og med 10 til og med 24 sept. Takseringsresultatene i forkant var ganske gode, spesielt i den søndre del av allmenningen og viste en oppgang i forhold til 2015. 48% av jegerne meldte om middels godt inntrykk av bestanden i sine jaktrapporter for 2016. «Det ser bra ut med stamfugl i fjellet så langt og det har dukket opp mer og mer av smågnagere utover våren. I fjor var det lite rovfugl, men i år er det mer å se av både ugler og andre rovfugler», sier Fjelloppsyn Kristin Lund Austvik.

    Nesset fjellstyre
    Nesset Fjellstyre fredet rypa i 2016 pga lav bestand. Fjellstyret vil i løpet av sommeren og høsten bestemme om dei vil åpne for småviltjakt i 2017. Det ser i dag brukbart ut med stamfugl.

    Lesja fjellstyre
    Høsten 2016 ga en oppgang i bestandene av li og fjellrype i forhold til 2015. Bestanden av fjellrype virker til å være god og mindre utsatt for svingninger enn lirype. I vår har Fjelloppsynet sett middels med stamfugl. I løpet av vinteren er det observert en del smågnager og de første lemen har dukket opp på vårsnøen. Det kan love godt for den kommende rypehøsten, mener Fjelloppsyn Tommy Sønsterud

    Vågå fjellstyre
    Det var en liten oppgang i rypebestandene (både fjellrype og lirype) i 2016 samanliknet med året før. Det er lokale variasjoner i produksjonen, men ser en hele Langmorkje statsallmenning under ett, kan en si at det var et litt under middels år. Jakta gikk greit, med en dagskvote på to ryper. Kortsalget var omtrent som året før. Størst var kortsalget tidlig i jakta (dei 2-3 første ukene). For 2017 mener fjellstyret det er vanskelig å si noe enda da man ikkje har noe systematisk telling/registrering av stamfugl om våren. Observasjoner gjort i vinter lover godt. Dessutan er smågnagarbestandene på tur «opp», og det er færre rev nå. Da kan produksjonen bli bra dersom en del av de andre faktorene som påvirker rypa i klekking- og kyllingperioden slår positivt ut. «Vi er kvart år spente på korleis vær- og føreforholda blir før, under og rett etter klekkinga. Vi vil helst sleppe kaldvær med snø da», seier Fjelloppsynet i Vågå.

    Hol fjellstyre
    Hol fjellstyre fredet for jakt i 2015 og hadde også en oppgang i rypebestanden i 2016. Det ble derfor gjennomført en ordinær jakt i 2016. Dessverre har fjellstyret fått svært lite tilbakemeldinger på hvor mye jegerne felte, så det er litt vanskelig å se hvordan jakta egentlig gikk. Fjellstyret ser på ordninger for å bedre tilbakerapporteringen av fangstresultat i 2017. Fjellstyret i Hol er usikker på forholdene for rypa nå, men det er en del å se i lavereliggende områder. Det var mye smågnagere i 2015 og kollaps i 2016. I år har det vært lite å se. Det er nokså vanlig å se tårnfalk og dvergfalk i skogsbeltet, samt sporadisk med jaktfalk og kongeørn på kjente hekkeplasser. I tillegg er det observert en del ugler.

    Øvre Numedal fjellstyre
    Rypejakta 2016 ble en skikkelig opptur for dette fjellstyret med areal på Hardangervidda. Det var ikke all verdens tetthet, men store kull. Det var lokale variasjoner, men med de enorme områdene fjellstyret disponerer er det store variasjoner i biotopene og dermed produksjonspotensialet. «Nå melder flere fra fjellet at de svært sjelden har sett så mye ryper som i vår», sier Hans Jørgen Jahren, det lokale Fjelloppsynet. Med erfaringen etter mange år i forvaltningen, tilsier at det er våren som er avgjørende. Tida framover nå betyr enormt mye for årets produksjon.

    Når magen blir mett før øynene

    EN MUNNFULL VAR IKKE NOK: Gjeddene er kjent for å ta store byttefisker, men denne Mjøsfisken overvurderte antagelig egne evner. (Foto: Joakim Strugstad)

    At gjeddene er glupske er noe de fleste vet, men av og til kan det bli for mye av det gode. Fisken Joakim og Mads Strugstad dro opp av Mjøsa nylig hadde helt klart tatt seg vann over hodet.

    Av: Endre Hopland

    Joakim Strugstad og faren Mads var ute på Mjøsa etter ørreten da de kroket en fisk utenom det vanlige. Det vil si, fisken var nokså vanlig, men tilbehøret var spesielt. Like ved Helgøya hylte det i knarren på en av snellene, og det var blytungt da Mads begynte å pumpe fangsten mot båten. Det var ikke så rart, for det var ikke bare en fisk som kom slepende gjennom vannet.

    Det viste seg nemlig at det var en gjedde som hadde tatt Bomber-wobbleren i enden av snøret, og denne fisken var ikke ferdig med hovedretten før den hadde gått løs på desserten. Hengende ut av kjeften hadde den nemlig en nokså stor ørret, og denne så ut til å ha hengt her en stund.

    – Den har nok svømt rundt med ørreten i munnen noen dager, for ørrethodet hadde blitt helt hvitt. Den har nok satt seg fast i svelget. Fisken må ha vært veldig sulten siden den prøvde å få plass til wobbleren i tillegg, sier Joakim Strugstad ifølge Team Propell, som først omtalte saken.

    Ifølge fangstmennene var totalvekten på fiskene rundt fem kilo. Ørreten ble aldri veid, men så ut som en typisk kilosfisk. Gjedden var på sin side avmagret, så det er kanskje ikke så rart at den prøvde å få inn så mye mat som mulig.

    Du kan lese mer om den spesielle fangsten på bloggen til Team Propell.

    Sportsfiskedagene på Gran er i gang

    Det er ute hos spesialbutikkene det skjer! Nå er det Stonefly som inviterer folk fra nær og fjern til å et lokalt og sjarmerende arrangement på Gran fra 15. – 17. Juni. Da er det Sportfiskedager med aktiviteter, mat, utstyrsnyheter, demoer og annet snadder.

    Stonefly skriver i en mail til oss;

    Stonefly viderefører suksessen fra i fjor med en ny runde Sportfiskedager på den gamle Maxbo-tomta i Gran.
    I år som i fjor blir det mange besøkende leverandører og action alle tre dagene.
    Torsdag kommer Pure Fishing , Guideline og Eikre Fly.
    Fredag kommer Eikre Fly, Guideline, LTS og Daiwa.
    Lørdag kommer Elbe Normark, Eikre Fly og Flyfish Europe.
    Alle utstillere stiller med godt utvalg i demoutstyr og sterke faglige kvalifikasjoner så her er det bare å ta turen!

    Fra LTS kommer Trond Syrstad.
    Guideline stiller med Børge Iversen.
    Knut Arnold representerer Eikre Fly
    Daiwa kommer med kongen av så meget innen fiske – Petter Skudal.
    Lars Finnerud kommer fra Pure Fishing
    Rapala Pro Guide Terje Spjelkavik kommer fra Elbe Normark
    Tommy Josefsen og Eirik Fjelldal kommer fra FFE (Flyfish Europe)

    Lørdag arrangerer vi natursti langs Vigga og fiskeskole nede ved Jarenvannet for barn!
    Gratis is og pølse til alle barn som deltar samt premieringer!


    Vi har servering av pølser, vaffler, is, brus og kaffe!

    Storviltjakt på Folla – der de svære bruskfiskene regjerer

    I det mørke og dype havet utenfor Folla i Nord-Trøndelag er det de svære bruskfiskene som regjerer. Bli med på en litt annerledes storviltjakt.

    Av: Endre Hopland

    Storviltjakt i Nord-Trøndelag er slett ikke noe ukjent fenomen. Elgen er nemlig veldig tallrik i det nordligste av bartefylkene, og hver høst jaktes skogens konge av både fastboende og tilreisende. I Norge er storviltjakt jevnt over forbundet med nettopp elg, i tillegg til rein og hjort. Men det finnes også alternativer som inkluderer potensielt enda større skapninger enn elgen. Skapninger som kan bli mange meter lange og veie det samme som en firehjulstrekker med henger og båt på slep. Skapninger som lever dypt nede i hav og fjorder, og som faktisk fint tåler å bli fanget og sluppet tilbake igjen.

    Vi snakker selvsagt om håkjerring. Urtidsfisken. Den ekstremt saktevoksende dypvannshaien som spiser absolutt alt den kommer over under sine vandringer langs bunnen. Vitenskapen vet forsvinnende lite om denne kaldtvannskjempen, men at den er tallrik i Trondheimsfjorden og langst trøndelagskysten virker å være nokså sikkert. I dypet utenfor Folla er forekomstene solide. Kombinerer en dette med den makeløse tettheten av store spisskater i området, samt mulighetene for å komme i kontakt med den ytterst sjeldne svartskaten, sitter en igjen med et norsk storviltmekka under vann. Og slikt er selvsagt veldig spennende.

    Vi var åtte tullinger som reiste nordover i forrige uke, og for å gjøre ting så enkelt som mulig, valgte vi å ankomme på så mange forskjellige tidpunkt som vi klarte. Torbjørn og Ojan tok det tidligste flyet fra Bergen til Trondheim som var å oppdrive første pinsedag. En direkte konsekvens av dette var at ølsalget ikke hadde åpnet verken på Flesland eller Værnes. For å gjøre det hele enda mer gjennomtenkt, hadde ikke Knoll og Tott transport fra Værnes og de gode tre timene nordover til Folla før i tretiden på ettermiddagen. Great success!

    Åsmund gjorde ting mer riktig. Han kom med fly fra København, og landet omtrent akkurat idet organisator, vert, kokk og kjentmann Vihelm parkerte utenfor flyplassen. Vilhelm bor i Namsos, og kjørte sørover ens ærend for å hente øst- og vestlendingene. Han hadde også med seg leskedrikk til øltørste apekatter, så servicen må kunne kalles upåklagelig.

    Vi leide forvalterboligen på Utmarkscompagniets idylliske Mo Gård denne uken. Her jobber Vilhelm som guide, og det er han som har stått for organiseringen av hele turen. Etter vel tre timers kjøring kunne følget på fire ta en nærmere kikk på fasilitetene, og også disse var upåklagelige. Et moderne innredet hus med soveplass til åtte, velfungerende varmekabler, kjøleskap og vaskemaskin og ikke minst god plass til latterlige mengder fiskeutstyr. Særlig mye mer enn dette kan en ikke be om når en er på lengre fisketurer.

    Mens karene reiste til sjøs for turens første fiskeøkt, var Roger, Espen og Andreas på vei nordover fra Langesund i Roger sin signalrøde tanks. På slep hadde de den fryktede skateskuta til Trutta Raymarine, som lenge har gjort Langesundbukta til en utrygg plass å bo dersom en er hvitskate. Nå var det skatene lenger nord i landet som skulle til pers.

    Karene kom nokså langt, faktisk helt til Steinkjær, men da sa det stopp. Et hjullager i hengeren protesterte nemlig høylytt da målet nesten kunne skimtes i horisonten. Dermed var gode råd dyre, spesielt med tanke på at det fremdeles var første pinsedag, klokken var langt over barne-TV-tid og verken verksted eller bildelforhandlere holdt åpent.

    Mens tankscrewet bannet og steikte i styrtregnet i Steinkjær, fant karene i Kaasbøll-båten le inne i det beryktede flyndresundet til Vilhelm. Skate- og håkjerringfiske var glemmesak denne første økten, da vinden og storhavet viste litt for mye muskler. Pillemeite på grunt vann ble derfor en fin erstatning, og både Ojan, Torbjørn og Vilhelm landet fine rødspetter. Vilhelm sin toppfisk fikk pene 1,8 kilo ut av vekten. Åsmund dro på sin side bare småtorsk, men han skulle til gjengjeld komme veldig sterkt tilbake senere i uken.

    Vilhelm drar i gang ballet med en fin spette. (Foto: Åsmund Rønjom Isaksen)

    Takket være handlekraftige og alternativttenkende bilbergere i barteland, kom etter hvert resten av følget seg nordover, også. Det ble sjøsetting av båt i Namsos, og Espen og Andreas tok sjøveien herifra og helt inn til Salsnes havn. Den havarerte hengeren ble stående igjen for reparasjon, mens Roger og stridsvognen hans fullførte den siste veietappen opp til Mo Gård. Reisefølget nærmet seg fulltallig.

    Sistemann i åtterbanden, undertegnede, forble et usikkerhetsmoment helt frem til avreise. Planen var hele tiden å reise til Trondheim med 07.00-flyet tirsdag morgen, og så ta leiebil derifra og nordover. Å gå på oldboystrening søndagen før avreise viste seg å være et elendig valg. Her ble det nemlig vridning og kraftig forstuing av høyre ankel, samt to avrevne leddbånd. Slikt er jævlig vondt, og hele mandagen var det umulig å legge tyngde på foten. Bildene på legevakten avdekket heldigvis at det ikke var snakk om knekte bein, så da var det egentlig bare å bite tennene sammen.

    Jeg talte på knappene til langt utpå mandagskvelden, for ankelen var på størrelse med en honningmelon og kledd i alle regnbuens farger. Da det tikket inn et bilde av en smørblid halviraner med en spisskate på 12,1 kilo i fanget rett før leggetid, skjønte jeg likevel at dette bare måtte gå. Fiskedagen mandag var også svært preget av mye vind, og det dukket ikke opp mange bemerkelsesverdige fangster. Andreas fikk en godkjent lange, men det var Ojan som satte standarden for resten av turen like etter at folk hadde begynt å pakke sammen for kvelden. Det fikk bare bli halting og helvete denne uken her.

    Ojan med sin drømmefisk, en spisskate på 12,1 kilo. (Foto: Vilhelm Skilhagen)

    Tirsdag morgen var jeg oppe før fuglene. Ankelen var fremdeles ubrukelig, og den ble ikke akkurat bedre av at jeg lesset meg selv ned med sekk, bag og stangbazooka. Men det gikk nå på et vis, og av gårde til Flesland kom jeg meg. Her fikk jeg haltet meg bort og sjekket inn bagasjen, før haltingen fortsatte til riktig gate. Flyturen gikk som en drøm, og klokken 08.30 var all bagasje på plass i verdens minste Fabia, og jeg var på vei nordover.

    På samme måte som Ojan og Torbjørn, hadde også jeg lagt meg i selen for å være tidlig ute. Jeg presset også Fabiaen det den orket oppover i fylket, og litt før lunsj rullet jeg inn på tunet foran Mo Gård. Her ventet Andreas og Ojan på meg. Resten av gjengen hadde reist til havs på jakt etter håkjerring. Dette så nemlig ut til å bli den eneste dagen med fonuftig vind, så her handlet det om å smi mens jernet var varmt.

    For min del var håkjerringfiske uaktuelt. Faktisk lot jeg kjerringutstyret ligge igjen hjemme. Dette var naturlig nok på grunn av ankelen, som fremdeles ikke var noe særlig å stå på. Går det på en kjerring på flere hundre kilo, må en nemlig kunne stå støtt og legge vekt bak pumpingen. Det hadde jeg få forutsetninger for å få til etter oldboysfadesen. Andreas og Ojan hadde også lyst til å prøve andre ting enn håkjerring, så etter å ha brukt noen timer på å hamstre proviant og drivstoff, strøk vi til havs med storsei, lyr og lange i tankene.

    Fisket vårt kan enkelt oppsummeres som lite suksessfullt. Vi fikk mye sei altså, men bare i skateagnstørrelse. Et par fisker opp mot to kilo, men ikke noe mer. Det ble også noen lyrer opp til tre kilo, samt en del tre-fire-kilosbrosmer da vi gikk over til agnfiske. Andreas sin torsk på 7,2 kilo ble dagens fisk lengst ute på klakkene. Samme mann feilkroket også en tikilostorsk på utsiden av hodet. Denne gav en bra kamp på lett utstyr, men når kroken ikke sitter i kjeften teller det som kjent ikke.

    Vi hadde en tanke om å gutse videre etter storlange, men utpå kveldingen ringte Torbjørn med store nyheter fra nærmere land. Åsmund stod i dritehockey og kjørte sitt livs fisk, og vi ble mer eller mindre enige om at dette var noe vi måtte få med oss. I hundreoghelvete gikk turen mot land igjen, og vi kom akkurat tidsnok til å se en fullstendig utslitt Åsmund juble for sin aller første håkjerring.

    Å fiske etter disse kjempehaiene krever spesialutstyr, både hva stenger og sneller gjelder, men også landingsredskapen. Fiskene tas ikke opp i båten, til det er de jevnt over for store. I stedet sikres de langs ripen, og vekten estimeres basert på en lengde/rundmål-formel. På forhånd hadde vi også avtalt at vi skulle bidra til vitenskapen dersom vi fikk noe, så Vilhelm tok både finneprøve, øyeparasitter og ballemål av fisken. Dette, sammen med lengde- og omkretsmål, går rett til de ledende håkjerringforskerne i verden.

    Fisken til Åsmund var liten til håkjerring å være. Det betyr ikke at det var en liten fisk. Langt derifra. 2,5 meter og 153 kilo er faktisk en kjempesvær fisk. Akkurat denne karen var også særdeles livlig, med flere dykk underveis i kampen, samt en solid svømmetur i overflaten rett før landing. Åsmund var fullstendig i kjelleren etter påkjenningene, men han hadde også Nord-Trøndelags største glis. For en opplevelse!

    Etter at alle mål var tatt, fikk kjempehaien svømme tilbake der den kom fra. Kjerringfisket fortsatte i de to andre båtene, mens vi la oss på innsiden av disse, og forsøkte etter lange i en slakk bakke på 170 meter. Resultatet ble hågjel og brosme. Vi testet også etter lyr oppe på de mange grunntoppene i området, men småsei, småtorsk og en og annen makrell var alt vi fikk.

    Da kveld gikk mot natt ringte Vilhelm. Det var ny håkjerring på gang, og denne gangen var det Roger i skateskuta som hadde fleks i klingan. Dessverre takket fisken for seg rundt 200 meter oppe i vannsøylen. Roger, som fikk håkjerring samme sted i fjor, tok det hele med fatning, men litt kjipt var det likevel.

    Sjøen la seg fullstendig flat da natten satte inn, men i dypet døde ting ut. Vilhelm hadde kontakt med en fisk, men han fikk bare såvidt kjent på tyngde før den var borte. Kanskje var det denne sjansen på svartskate vi fikk? Det får vi aldri vite. Oddsen peker likevel i retning av håkjerring, som det altså er mye av i området.

    Det blir ikke mørkt i Nord-Trøndelag om sommeren, men skumringen varer i noen timer. Da natten var på sitt mørkeste, som altså er nokså lyst, heiste alle båtene dregg, og la kursen mot spisskatebankene. Roger og Espen var først på plass, og før vi andre hadde fått dreggfeste, kjørte Espen skate. Etter en tung sveiveøkt fra 290 meters dyp, kunne han løfte om bord sin første spisskate noen gang. Vekten stoppet på 7,2 kilo, noe som er relativt beskjedent til denne plassen å være. Espen var likevel strålende fornøyd med en ny, og ikke minst veldig stilig art.

    Espen med sin første spisskate noen gang. (Foto: Endre Hopland)

    Nattens og morgenens øvrige fiske ble veldig tregt. Det skjedde lite i dypet, og folk var trøtte og ikke toppkonsentrerte. Unntaket var Andreas, som hadde hatt en dårlig fiskedag, men som var skyhøy på energidrikk med 35 prosent sukker. Han satt og nistirret på stangtuppen sin, og jammen var det ikke nettopp her det skjedde ting, også. Tidlig på morgenkvisten kom de karakteristiske skatenappene, og fem minutter senere var skate nummer to for økten på vei mot overflaten.

    Etter en ny drøy sveiveøkt fikk jeg fisken i den store håven som følger båten. Heller ikke dette var noen kjempe, men 7,8 kilo med spisskate er likevel mye bedre enn ingen spisskate. Andreas har bare fått arten en gang tidligere også, så fisken førte med seg god stemning om bord. Vi truet på en time og to til etter at skaten hadde fått svømme tilbake igjen, men det ble med forsøket. Nå måtte vi til land og få oss et par timer på øyet.

    Onsdagen ble et trist kapittel reint fiskemessig, men som alltid sosialt og moro inne på land. Det blåste hatter og høy, og vi gikk ikke i båtene før vinden la seg til 17 sekundmeter et godt stykke utpå kvelden. Det var uaktuelt å legge seg ut etter kjerring eller skate, så flyndresundet til Vilhelm ble på ny redningen. Jeg ble med Espen og Roger, mens Åsmund tok roret i båten til Andreas og Ojan.

    Også i flyndresundet måtte vi på dregg, og selv om vi pendlet godt på tauene, ble det en del fisk. Vilhelm dro en meget pen rødspette på 1,7 kilo, mens den øvrige fangsten i båten til han og Torbjørn hovedsaklig bestod av mindre sandflyndrer. Ojan, Andreas og Åsmund fikk mest småtorsk, småsei og småhyse i sin båt, samt noen små sandflyndrer.

    Hos oss gjorde Roger sitt ytterste for å tømme sundet for smålange. Espen bidro også så godt han kunne, men han nådde ikke Lange-Roger til knærne engang. Det var vår båt som ble liggende lengst, og det svarte seg på sett og vis. Jeg fikk meg først en godkjent rødspette, og siden ble det en finfin fight med en liten kveite på lett utstyr. Fisken veide bare 2,6 kilo, og ble selvsagt satt ut igjen etter avkroking, men på lett flyndreutstyr var det skikkelig moro.

    Dagens fisk var det Espen som stod for. Rett før vi skulle gi oss, kroket han nemlig noe som fikk skikkelig fleks i den myke stangen hans. Vi klarte ikke helt å sette fingeren på hva det kunne være for noe, men det ble godt mottatt da en steinbit på knappe fem kilo kom sigende inn i håvmaskene. Jevnt over fikk vi egentlig maksimalt ut av den kjappe økten. Været la nemlig opp til å sitte på land og drikke øl, og etter hvert fulgte vi også denne oppfordringen.

    Torsdagen var siste fiskedag for Ojan, Torbjørn og meg. Flyet vårt gikk midt på dagen fredag, så det var lagt opp til en nokså tidlig avreise. Resten av gjengen skulle ikke hjem før lørdagen, så de hadde litt mer slingring. På samme måte som dagen i forveien, var vinden helt umulig også nå. Kjerringfiske utgikk med høye kneløft, men vi hadde troen på skate litt utpå dagen. I dette tilfellet var litt utpå dagen klokken 21.00. Det måtte med andre ord fiskes natt, og soves ved en senere anledning. Over helgen eller noe.

    Jeg var fremdeles med skateskuta, og det var vi som var først på plass denne kvelden. De to andre båtene gikk lenger ut for å fiske agn, mens vi stolte på det vi hadde liggende fra dagen i forveien. Det luktet ikke akkurat nysteikte vafler i agnbøtten, men teorien om at skatene ikke bryr seg nevneverdig om slikt skulle vise seg å slå bra til.

    Både Espen og Roger fikk kjapt kontakt med fisk, og landet etter tur hver sin brosme på 7+ og 8+. Dette er store brosmer der jeg kommer fra, men i Langesund er det ikke noe en hever øyenbrynene for. Det gjør en derimot for den neste fisken som viste interesse. Også denne tok Roger sitt agn, og etter fem minutter med venting, sveivde han seg inn på en tung spisskate. Det vil si, så veldig tung var den ikke, men 7,8 kilo er absolutt godkjent.

    Etter en stund kom også de to andre båtene til, og la seg på dregg. Det tok ikke lang tid før første fisk var på vei opp, og denne var svær. Ti minutter senere kom det melding fra Vilhelm. 1,4-monoen hadde blitt klippet rett av 20 meter under båten. Her var det kjerring på gang, om den saken hersket det ingen tvil.

    Ikke lenge etter var det Torbjørn som kjørte på storfisk. Den var ikke like tung som Vilhelm sin, men fremdeles skikkelig drøy. Forklaringen på dette ble klar et kvarters tid senere. Torbjørn hadde kroket sin første spisskate noen gang, og den var enorm. 14,75 kilo for å være nøyaktig. Dette er en av de største spisskatene som noen gang er tatt på stang i Norge. Dessverre satt kroken i bakkroppen på fisken, og dermed er den ikke tellende. Nitriste greier, men slik er skatefiske av og til. Det er mye flate å få feste i dersom kroken ikke setter seg i kjeften.

    Ikke lenge etter viste Vilhelm hvordan det skal gjøres. Nok en kjempeskate havnet på dekk, og denne var også kroket i kjeften. Vekten stoppet på fantastiske 14,65 kilo. Det er nokså drøyt.

    Etter fire timer med fiske dunket det omsider i min stangtupp, også. Jeg gav fisken der nede i dypet veldig god tid til å ta den hele seien jeg serverte, og etter seks-syv minutter sveivet jeg meg innpå den og satte kroken. Det svarte blytungt i andre enden, og en ny stor spisskate var på vei mot overflaten. Etter en lang og rolig sveiveøkt kom den til syne, og Roger landet den rutinert. Skuffelsen var total da jeg så at kroken satt to centimeter utenfor kjeften, og det hjalp ikke veldig på at vekten stoppet på 13,2 kilo. Det var en fantastisk opplevelse å få se en så stor skate på nært hold, og å få fighte den, men feilkrokinger ødelegger veldig mye av gleden. Det var likevel lite å gjøre med den saken, annet enn å gnure på videre.

    Etter dette døde dessverre skatefisket ut. Både Espen og jeg landet hver vår hågjel, mens et par potensielle skater aldri tok agnet skikkelig. Roger fikk også opp en hel agnsei som manglet et midtstykke på størrelse med bittet til en håkjerring på kanskje 100 kilo, men noen videre kontakter hadde vi ikke. Litt brekking og spying ble det for øvrig også tid til, da Roger valgte å skjære hull på en sei som hadde lagt to dager i solsteiken. Dette gav en lukt som satte seg rett i halsen på stakkars Espen, som for ordens skyld har fartstid som fiskehandler, og har kjent på sin del av fiskelukt.

    Også i de andre båtene ble resten av natten treg. Torbjørn mistet en skate som tok to agn samtidig, men ikke ble hengende på noen av krokene, og Andreas hadde også noen potensielle run som ikke gav noe matnyttig. Åsmund leverte derimot varene. Først fikk han seg en brosme på 9,1 kilo, og rett før leggetid satt spisskaten også for han. Fisken, som var hele 13,7 kilo, ble for øvrig landet i et panisk c-moment der Andreas var halvveis ute i sjøen, men i båten havnet den like fullt.pI tillegg til at det faktisk var en fantastisk fisk, kunne Åsmund også notere seg for sin andre art på turen. Det er kryss i taket og sprett deg en pils!

    Da klokken passerte 05.00 måtte vi bare gi oss. Oppkjøring av dregg, et godt stykke med båtkjøring og påfølgende pakking hjemme på hytten måtte bare prioriteres. Det ble med feilkroket skate på Torbjørn og meg, mens Ojan fremdeles var godt fornøyd med sin 12,1-kilos fra tidligere i uken. Resten av gjengen hadde fremdeles en fiskedag igjen, men samtlige hadde allerede fått spisskate, og var godt fornøyde.

    Det er beinhardt å stå opp klokken 09.10. Spesielt når en legger seg klokken 07.40. Likevel gikk ting seg til på et vis. At vi fikk tre voksne menn, tre svære bagger, tre sekker og to stangbazookaer inn i Fabiaen er egentlig helt utrolig, men det gikk faktisk. Vi kom oss også helskinnet til Værnes, fikk i oss burger og landet trygt i Bergen. Det var litt vemodig å returnere med uforrettet sak, men slik er fiskingen av og til. Og at vi skal tilbake, det er uansett helt sikkert. Dersom det skulle være noen form for tvil om dette, visket Roger og Espen denne grundig vekk lørdag ettermiddag.

    I løpet av fem magiske timer landet de nemlig syv spisskater. Den minste av disse var 8,5 kilo. De øvrige veide 12,5 kilo, 12,7 kilo, 14 kilo, 12,5 kilo, 13,6 kilo og 12,5 kilo. Samtlige fisker ble tatt på samme plass, og som alle de tidligere spisskatene ble de satt uskadd tilbake igjen etter veiing og fotografering. Som alle andre bruskfisker, håkjerringen inkludert, tåler også skatene godt trykkforskjellen mellom dypet og overflaten, så fang og slipp er det eneste fornuftige dersom en skal fiske slike majestetiske fisker.

    Til tross for at vi ikke hadde værgudene på vår side i det hele tatt, og fikk fisket noks lite, endte vi likevel opp med en håkjerring og 15 spisskater i løpet av turen vår nordover. Det er et oppsiktsvekkende godt resultat når det er snakk om såpass stedegne og sære arter som dette. Kombinert med fantastisk natur og strålende selskap, ble dette er tur for minnebøkene. At Folla er et storviltparadis hersker det for øvrig ingen som helst tvil om. Og da snakker jeg ikke om alle elgene som holdt til ute i hagen vår hele uken igjennom…

    PS: En lengre film fra turen er under produksjon. Denne vil du ikke gå glipp av, så stay tuned for more happiness!