Fiskeparadiset Belize, del 6: Ultralett etter tropiske muskelbunter

Sportsfiskelinja ved Sund Folkehøgskole har nylig kommet tilbake fra en fantastisk tur til fiskeparadiset Belize. I en egen serie her på Hooked vil elever og lærere fortelle om sine karibiske opplevelser. I sjette del handler det om ultralett fiske etter råsterke tropefisker.

Av: Eivind Stensrud 

Det er avreise til Belize om en uke. Ok, hva skal jeg pakke? En fluestang i #7 check, en reservestang i #6/7, en i #4 kun for moroa? Ja, hvorfor ikke? Shadstanga mi, selvfølgelig må jeg ha med meg den. 4-12-grams stanga mi? Njaaa, den blir vel fort litt veik? Eller ikke? Jeg har jo tross alt landet en del sei opp til 7,5 kilo på den, og torsk på nesten 7 kilo. Hvor mye sterkere kan egentlig en tropisk fisk være? Nei, jeg pakker med meg Abu Veritasen min, det får briste eller bære. Knekker’n så knekker’n, den har vært med på nesten litt for mye.

Ahh, endelig fastland. Jeg strekker på føttene etter å ha sittet trangt i en stor, varm og klam katamaran litt for lenge. Jeg tar fire-fem skritt før jeg ser bonefishstimen. De største på fort 3 kilo, de fleste på rundt 1-1,5. Ikke en liten stim på fem-ti fisk nei, en stim på rundt 100 stykker, bare cruiser under brygga «vår». Jeg knyter på en liten 7-grams sildesluk og tenker at jeg får prøve et kast. En UL-stang mot verdens sterkeste fisk kilo for kilo? Dette må jo bare være morsomt!

Jeg sikter meg inn mot den mørke flekken som går i ett med bunn. Er det tang eller er det fisk? Jeg ser at den mørke «tangen» beveger seg sakte og elegant mot venstre. Et nærmest uhørbart «plopp» indikerer at sluken min bryter vannflaten. Vent noen sekunder slik at sluken synker til bunn, sier jeg til meg selv. Jeg venter tre sekunder, fem sekunder. Nå er den vel ved bunn, jeg strammer opp og kjenner litt motstand. Hmm, sitter jeg fast i bunn?

Annonse

Gikk du glipp av del 1, del 2, del 3, del 4 eller del 5? Ta en kikk nå.

I det jeg løfter stangtuppen for å løsne meg fra bunn, kjenner jeg at det er bevegelse i den andre enden. Fish on! Bonefishen reagerer umiddelbart, og kampen er i gang. Jeg strammer bremsen min så hardt jeg tør. 0,13 mm braid og en 4-12-grams stang mot en beintøff bonefish… Dette må bli gøy. Det gjelder å være knallhard, eller så kan bonefishen finne på å fyke inn under brygga jeg står på, og da ryker snøret tvert. Her gjelder det å kjøre fisken hardt, ikke søren at bonefishen skal ryke.

Etter en knallhard fight klarer jeg å lande den. Småstolt og fortsatt litt forfjamset over at sluken skulle funke så bra holder jeg en bonefish på rundt halvannen kilo. Typisk Belize-size. Herlig!

(Foto: Ola M. Nyheim)
(Foto: Vebjørn Kielland)

I dag skal vi på jack-fiske! Hva slags stang skal jeg ta med ut? Shadstanga mi brakk på veien ned, bazookaen ble ødelagt under flyturen. Jeg tar med meg 4-12-gramsstanga mi. Ikke nok med det, guiden vår Warren Cabral må jo se den feteste hatten på Northeast Caye, muligens på hele Glovers Atoll? På meg stropper jeg hatten min og trer om bord i båten.

«Nå er vi her,», sier Warren plutselig. Han begynner å hive ut sardiner, og straks er det liv i vannet. Jacks overalt. Ut skipper jeg min sildesluk, denne gang en variant i 20-gramsklassen. Det tar ikke mange sekundene får første jack smeller på. En finfin Horse-eye jack i tokilosklassen.

(Foto: Ola M. Nyheim)

Jeg innser raskt at det å høre på Warren kan være lurt, så jeg knyter raskt om til tykkere fortom og en sirkelkrok. Ut går en sardin og ikke mange sekundene etter kroker jeg på en fin Queen Triggerfish på noen kilo. I motsetning til sine kjedelige slektninger vi fikk ved revet, er denne fargerik og råsterk.

Igjen kjører jeg fisken knallhardt, noe jeg er nødt til å gjøre av flere grunner. For å humant klare å sette dem ut igjen, og at kjøttkvaliteten skal bli så bra som overhodet mulig dersom vi tar fiskene med oss. Dagen fortsetter med mange fine jacks, musklene blir slitne og armene stive, men dette er for morsomt til å slutte!

(Foto: Vebjørn Kielland)
(Foto: Vebjørn Kielland)

Nå har jeg landet flere titalls bonefish, barracuda, jacks og stor Queen Triggerfish på UL-stanga mi. Hva nå? Diger hai på 4-12-grams stang og 0.13 mm multi? En dum idé, eller den ultimate muligheten til å teste utstyret til grensene og litt til? Tankene mine svirrer fram og tilbake. Skitt au, vi forsøker. Vi bruker tross alt sirkelkroker som fisken raskt klarer å bli kvitt hvis jeg ryker.

Jeg skjøter på noen meter fortom med 0,90FC for å være sikker, for å beskytte mot haiskinn og andre uhumskheter som kan føre til snørebrudd. Ut klarer jeg å skippe agnet, og etter noen minutter kommer Nurse sharken sakte og kontrollert svømmende. Den har tydelig oppdaget luktsporet fra agnbiten min. Plutselig ligger haien rett over agnet mitt og suger det inn i kjeften. Fem-fire-tre-to-en. Jeg strammer bremsen knallhardt og sveiver inn løssnøret slik at kroken setter seg fint i overleppa.

(Foto: Vebjørn Kielland)
(Foto: Bjørnar Dyrdahl)
(Foto: Bjørnar Dyrdahl)
(Foto: Vebjørn Kielland)

Den begynner sakte å ta snøre, meter for meter til det nærmer seg 50 meter. Jeg innser raskt at nå må jeg få den til å gå mot meg. Jeg strammer den allerede knallharde bremsen min så hardt jeg tør, og legger samtidig på et press som jeg ikke tror stanga vil tåle. Sakte, men sikkert klarer jeg å snu haien, og nå kommer neste utfordring. Nemlig landingsfasen. Det enkle er ofte den beste løsningen har jeg flere ganger hørt, denne gang ingen unntak.

«Plask,» sier det i det en bleking fra Norge bryter vannoverflaten. Med lange armer klarer jeg å holde snella over vann i det jeg på en elegant måte klarer å karre meg i land på en strand. Nurse sharken er fortsatt langt fra sliten, det merker jeg når jeg prøver meg å lande den. Det skal mer enn ti minutters kjøring for å være i nærheten av en landing. Jeg bestemmer meg for å kjøre hardt mot hardt. Denne haien skal opp og det fort! Med full bøy i stanga og en hånd støttende ovenfor snellefestet klarer jeg overraskende å presse haien inn mot land atter en gang. Denne gangen klarer Ola å få et godt grep rundt halefinnen og opp på stranda kommer den.

Gikk du glipp av del 1, del 2, del 3, del 4 eller del 5? Ta en kikk nå.

Vi kroker raskt av fisken og etter noen bilder slipper vi den forsiktig ut igjen, og avgårde svømmer den majestetisk og tilsynelatende uaffektert. En liten jubel slippes løs! En fisk på mellom 15 og 20 kilo landet på ultralett utstyr er noe jeg aldri hadde trodd kunne være mulig, spesielt ikke når man kjører fisken hardt!

(Foto: Bjørnar Dyrdahl)
(Foto: Bjørnar Dyrdahl)
(Foto: Bjørnar Dyrdahl)
(Foto: Bjørnar Dyrdahl)

Din kommentar

kommentarer