More
    Home Blog Page 65

    Kan den norske ekspertisen gjøre Rune Gokstad til en storfisker?

    Gjennom den nye TV-serien Hvorfor biter fisken?, har NRK planer om å gjøre både programleder Rune Gokstad og det norske folk til bedre fiskere.

    Av: Endre Hopland

    De to siste årene har komiker og programleder Rune Gokstad vært med noen av de fremste og dyktigste sportsfiskerne vi har her til lands på fisketur, i håp om å skaffe seg et fortrinn når han skal delta i den potensielt svært så lønnsomme fiskekonkurransen «Millionfisken». Gode tips og fiskeopplevelser har det blitt mange av, og slikt gjør seg også på TV. Tirsdag 5. september klokken 19.45 sparkes det hele i gang på statskanalens hovedscene NRK1.

    I første episode er det kystfiske som står på programmet. Gokstad, som i beste fall kan kalles en glad amatør når det gjelder sportsfiske, har blinket seg ut hovedpremien i den nevnte «Millionfisken», og veien mot storfiskerstatus begynner hos Asgeir Alvestad, en av Norges fremste og mest profilerte allroundfiskere.

    Alvestad har fisket det meste med finner i både inn- og utland. Han står bokført med hele 134 forskjellige arter på stang i Norge, inkludert flere norgesrekorder og verdens nest største stangfangede fisk noen gang. Dette må vel være mannen å oppsøke dersom en skal lære seg å bli en god fisker, vel?

    Første episode byr blant annet på testing av agn som trigger fiskens ulike sanser, og Alvestad lærer også fra seg triksene som får fisken til å bite på kroken. Fiske etter forskjellige arter, også på grunt vann etter mørkets frembrudd, gir programleder Gokstad massevis av ny kunnskap som nok kan komme godt med i forberedelsene til den store fiskekonkurransen. Her finnes det garantert mye nytt å lære for fiskere hjemme i godstolen, også.

    Hvorfor biter fisken er en programserie på fem 40-minuttersepisoder. Tirsdag 12. september er det havfiske og laksefiske som er tema, mens isfiske etter røye, gjeddefiske og hvordan en finner gode fiskeplasser foran PC-en skal belyses i programmet 19. september.

    Tirsdagen etter, 26. september, er det ørret- og harrfiske med mark og flue i både skauen og så urbant som en får det som serveres det norske folk, mens alvorets time er over oss i siste program 3. oktober. Da er det nemlig klart for «Millionfisken», og det store spørsmålet blir selvsagt om Gokstad klarer å bruke det han har lært i de foregående programmene, og hente hjem kransekaken?

    FLUEHUER: Ingvild Aurdal lærer Rune Gokstad fluefiske. (Foto: NRK)

    Utenom Rune Gokstad og Asgeir Alvestad, medvirker blant andre Geir (Dr. Hook) Sivertzen, Trond Andersson, Ingvild Aurdal, Kristian Leraand, Lornts Mørkved, Emil Auren, Martin Werner og Øyvind Moe i programserien, som altså starter kommende tirsdag klokken 19.45.

    – Dette må jo være den største satsingen gjort på sportsfiske på TV i Norge noen gang. I tillegg er det for en gangs skyld et skikkelig folkelig konsept, slik at selv mennesker med lite kunnskap om fiske kommer til å finne det interessant, og få lyst til å gå ut og fiske. Fiskeprogrammer kjemisk frie for latinske navn på døgnfluer og lignende har mye større sjanse for å treffe folk flest, sier Asgeir Alvestad til Hooked.

    Han legger ikke skjul på at han er spent på mandagens premiere, og han benytter samtidig anledningen til å rose statskanalen for å prioritere egenprodusert sportsfiske-TV midt i beste sendetid nå i høst.

    – Jeg er sikker på at dette er noe mange ønsker å få med seg, og jeg tror også dette kommer til å bli interessant for folk, sier han til Hooked.

    EN GLAD LAKS: Rune Gokstad med finfin laksefangst. (Foto: NRK)

    Rundt to million nordmenn fisker en eller flere ganger i løpet av året, så at interessen for verdens fineste hobby er stor her til lands er det ingen som helst tvil om.

    – Mange av de som fisker opplever at det kan være vanskelig å få fisk, og ofte er lite kunnskap om fisking grunnen. Denne programserien skal bøte på dette, og hjelpe folk å forstå hvorfor fisken biter eller ikke biter, melder NRK selv.

    ENDELIG løsnet det! Slik knakk jeg koden på fiskedrømmen

    Jeg begynte å fiske ganske sent i livet. Joda, jeg fisket en del da jeg var liten, men var ingen storfisker. Mitt problem har hele tiden vært å finne fisken. Jeg har lett og lett, og alt jeg har fått har vært smått. Frem til for noen få år siden så handlet det om hvordan jeg skulle få fisk, og idag har jeg kommet så langt at jeg kan sikte inn fiskingen og få det jeg faktisk ønsker. Jeg har brukt hundrevis av timer ved vårt landsted i Gästrikland. Der har jeg hørt på hva folk har sagt om hvor fisken er, jeg har lest og aktivt fått tak i den informasjonen som fins. Resultatet har vært heller labert. En gjedde her og en gjedde der, men ingen ting stort å skrive hjem om

    Jeg begynte å lure på hvordan jeg skulle knekke koden. Svaret var ekkolodd tenkte jeg. Jeg har fisket så mye at det er helt galt. Testet masse teknikker, men ingen har fungert videre bra, så til slutt tenkte jeg at nok fikk være nok! Men så jeg kom over Deeper Pro+, og kan godt si at det har snudd opp ned på fiskingen min!

    I akkurat denne sjøen så har det vist seg at det er et stort dypt hull der stort sett all fisk står året rundt. Men en og annen snipe kan man få tak i ved vannkanten, men ikke noe stort. Jeg og min svoger begynte med trolling på dypet her, og resultatene kom med en gang. Fra å ikke få mer enn kanskje én fisk per tur, hvis vi hadde flaks, så begynte vi å få 4-5 stykker. Og ikke mist, de hadde også litt størrelse. 4-5 kg!

    Jeg begynte å teste ut forskjellige teknikker over dette dypet. Alt fra å sette søkker på jerkbaiten, til å sende ned vibrerende baits ned i dypet. Og det har fungert!

    Det siste jeg har startet med, etter å ha sett på Fisheco der Jan-O tipset om å bruke store gjedde-gummi, og helt enkelt jigg-fiske de over større dyp, så har det virkelig løsnet. Flere og ikke minst stører fisker biter. I år har jeg fått opp 2 fisker på over 8 kilo, og jeg kjenner at 10-kilos er innen rekkevidde!

    Hver gang jeg er ute lærer jeg noe nytt. Om hvordan jeg skal bruke Deeper’n bedre, eller om det gjelder fisketeknikk. Jeg kan trygt si at Deeper’n har gjort meg til en betydelig bedre fisker. Syntes det er utrolig kult med teknikker, og for meg er det en bra inngangsport til å begynne å bruke ekkolodd. Jeg kommer helt sikkert til å kjøpte meg dyrere ting, men for meg er Deeper’n fenomenal å ha med meg i båten, og når man fisker fra land for å se bunnstruktur, og hvor fisken står, Antall bomturer har sunket drastisk, og fiskingen er mye artigere nå!

    Sliter med å se snøret i mørket (Hooked+)

    Hei!

    Før i tiden så hadde vi noe vi kalte friskevad/guttesnøre. Dette var en tjukkere line som vi lagde knute på og et par meter med mono som fortom. Kan minne om et fluesnøre, men med lik tykkelse hele lengden. Det som var så greit med denne var at den var enklere å se i mørket. Det som er litt av mitt problem er at jeg ikke finner ut hvor en kan kjøpe sånne, eller hvordan en kan gå frem for å få tak i noe slikt. Finnes det kanskje andre bra tips til hvordan en skal kunne se senen i mørket uten bruk av lykt. Tenker da på bekkfiske og lignende?

    Hilsen Arnt Erik

    Hei du!

    Redskapen du beskrives finnes nok fremdeles, men du må gjerne i en butikk som fører utstyr for fritidsfiskere i sjø. Hvinner med tynt linetau og monofortom brukes fremdeles av en del fiskere, spesielt under agnfiske, da tauet gir bedre føling med både bunn og napp enn det monosnøre vil klare. Det er likevel ikke til å stikke under stolen at teknologien har innhentet disse fiskeredskapene for lenge siden. I dag fiskes det helst med sneller med tynne og råsterke multisnører, også kalt braid. Disse er ikke veldig behagelige å håndtere på en hvinne, men det går absolutt an. De finnes også i alle mulige farger, ikludert flurerende gul og grønn, og dette er også snører det er lett å se i mørket. Det spørs om du ikke hadde vært mest hjulpet med slikt snøre, påskjøtet noen meter med monofortom. Dette føres av alle fiskebutikker, og de fleste steder vil du også få hjelp med fortommen. Lykke til!

    – Mvh Endre Hopland, Hooked-redaktør og allroundfisker

    Steinalder-tankegang anno 2017 – lenge leve miljønasjonen Norge

    Vi har det godt vi som får leve livene våre i Norge. Vi har fred, vi har frihet, vi har likestilling, vi har mat på bordet, vi har lovpålagt skolegang, vi har smarttelefoner og vi har kommunale og statlige organer som sørger for at absolutt alle klarer seg helt fint samme faen hvor ubrukelig de måtte være. Og de har smarttelefoner de mest ubrukelige også, bare sånn at det er sagt. Det er til og med fint å sitte i fengsel i Norge. Og for den saks skyld i forvaring for de verst tenkelige forbrytelser. Vi er rett og slett født med sølvskje i munnen og gullhår i rasset hele gjengen.

    Kanskje er det nettopp denne velstanden, denne fullstendige mangelen på skikkelige problemer, som gjør at de som bestemmer i dette landet kan tillate seg å koble ut hjernene sine totalt når det kommer til miljøet vårt? Når de største problemene vi møter i hverdagen er om det skal koste 19 eller 29 kroner i bompenger å kjøre inn i storbyene i rushtidenen, eller om en skal gå med støvler eller joggesko på jobb fordi det kanskje begynner å regne til kvelden, er det kanskje ikke så rart at de folkevalgte lar hjernene sine gå på krabbegir og sparebluss i miljøsakene. Det er jo tross alt bare naturen det er snakk om.

    Det finnes uendelig mange eksempler på elendig miljøpolitikk i Norge, nok til å fylle mange, mange bøker, men siden jeg først og fremst er en sportsfisker som liker meg best på sjøen, er fokuset denne gangen rettet mot et par hjertesaker som omhandler havet vårt, kysten vår, fjordene våre og hvordan ressursene i det våte og salte element forvaltes, foredles, forringes og faktisk også ødelegges fullstendig.

    Akkurat nå er MS Bluefin på jakt etter makrellstørje langs vestlandskysten. Dette er mannskapet om bord i sin fulle rett til, da det var fartøyet deres som ble tildelt hoveddelen av den norske forsøkskvoten for 2017. Den enorme blåfinnede tunfisken har i stor grad holdt seg unna våre farvann de siste fire-fem tiårene, men før den tid var det størjefangst over en lav sko langs hele kysten vår.

    For noen få år siden begynte på ny observasjonene av større størjestimer å dukke opp langs norskekysten, og da tok det ikke lang tid før den nevnte forsøkskvoten var på plass. Det første året ble det fullstendig bomtur for MS Hillersøy, som fikk den norske hovedkvoten. I fjor smalt det derimot virkelig, og fartøyet tok 190 størjer i ett eneste kast. Dette var ikke markedet her hjemme klar for i det hele tatt.

    Etter sløying og hodekapping utgjorde fangsten til MS Hillersøy 30,9 tonn med størje. Dette kunne potensielt gitt enormt med penger i kassen, men i stedet endte mesteparten av fiskekjøttet som billig hermetikk, til stor frustrasjon for både fiskerne selv og mange med hjerte for havet vårt.

    MS Bluefin har så langt i år vært i land to ganger, med fangster på henholdsvis 29 og 31 store størjer. Fremdeles gjenstår mye av kvoten på 30 tonn, og derfor fortsetter fisket for full musikk. Selv om kastene i år har vært mindre omfattende enn i fjor, og fiskerne om bord på MS Bluefin på ingen måte gjør noe galt, er det er likevel ikke reint få som undrer seg over at fisket de bedriver i det hele tatt er lovlig. En kan nemlig med rette spørre seg hvordan Norge som nasjon kan tenke så tilsynelatende kortsiktig, spesielt med tanke på de potensielt enorme verdiene som kan ligge i skikkelig forvaltning av de nylig tilbakevendte kjempefiskene?

    Den norske størjekvoten blir fra sentralt hold betegnet som hoveddelen i et forsøksfiske, der målsetningen er å kartlegge størjebestanden langs kysten vår. Etter norsk tankegang er altså måten å gjøre dette på å slå ihjel 50 tonn med fisk, og så gjenta det hele året etter.

    For ordens skyld skal det nevnes at det er ICCAT som avgjør størjekvotene til de forskjellige landene som grenser til Atlanterhavet, og at en kan risikere å få lavere kvote året etter dersom en har dårlige fangsttall en sesong. ICCAT er likevel først og fremst en organisasjon som jobber for bevaring av den atlantiske stammen av blåfinnet tunfisk, og jeg kan vanskelig forestille meg at de hadde holdt det mot Norge og et eventuelt fremtidig superfiskeri etter størje dersom vi hadde valgt å gjøre forsøksfisket i litt andre former. Fakta er likevel at oddsen neppe er særlig høy for at det skal drepes størje i stor stil her til lands neste år, også.

    Utenom kartleggingsbiten er et argument som ofte går igjen at fiskene som tas i norske farvann ville blitt fisket av andre nasjoner med egne kvoter dersom ikke vi hadde tatt dem. Det kan godt hende at dette ville skjedd, men det kan vi umulig si med sikkerhet. Skal tankegangen være slik at alt som er på vår eiendom er vårt, og dersom det prøver å stikke av så kakker vi det i skallen? I 2017? Det er en stund siden Steinalderen, altså.

    Det som gjør hele den norske håndteringen av den nye størjeinvasjonen ekstra frustrerende, spesielt i sportsfiskekretser, er at det er nedlagt forbud mot å fiske etter arten med stang. At vanlige fiskere med spinnutstyr og Abu-røyken ikke har noe i kamp med en 300-kilos makrellstørje å gjøre skjønner alle, men at det ikke legges til rette for et skikkelig norsk big game-fiske fra et par proffe båter, med gode skippere og guider, det er i mine øyne helt ufattelig.

    I så og si alle andre land som har tunfisk, fiskes disse med stang og settes tilbake igjen. Mange av disse landene har virkelig sunne, gode og store stammer av arten, og yrkesfisket er gjerne minimalt og i alle fall strengt kvoteregulert. Mange steder har båtene gjerne lov å ta på land en eller to fisker i året. Resten skal tilbake igjen, avkroket i sjøen. Til tross for at dette er praksisen er størjefisket millionindustri, da sportsfiskere fra hele verden betaler gode penger for å få måle krefter med verdens sterkeste fisk.

    I Sverige og Danmark, våre to naboland som på lik linje med oss kan vise til fantastiske størjefangster i svunne tider, møtes størjene som nå har inntatt kysten igjen med en helt annen holdning enn i Norge. De to landene har gått sammen om å søke om et forsøksfiske med stang, der alle fangster skal merkes, settes tilbake igjen og overvåkes. Dette har de fått innvilget, og fiskestarten er nå på trappene. I Norge skal vi derimot ta livet av inntil 52 tonn av de samme fiskene, fordelt på forsøkskvoten og det som blir omtalt som en uunngåelig bifangstkvote.

    Hvorfor tenker vi ikke langsiktig i det norske fiskeriet? Hvorfor vil vi bare høste tungt akkurat nå, uten bekymring på hva som kommer senere? Hvorfor legger vi ikke til rette for å gjøre størjene til sportsfisk? Hvor vanskelig hadde det vært å bare ta noen få eksemplarer i not, gjort de nødvendige tester og funnet ut hvor vandringen deres har startet? Og om vi nå på død og liv må kjøre full forsøkskvote, hvor vanskelig er det å gi dedikerte og proffe sportsfiskere et par prosent av denne? Vil vi utvikle oss som fiskerinasjon, eller vil vi fortsette å forsyne spanjolene med billig kattemat? Valget burde være enkelt.

    En fisk som ikke er i nærheten av like mye omtalt i media som makrellstørje er blålange. De færreste har hørt om denne merkelige dypvannsfisken, men med artsfiskets stadig voksende popularitet har den likevel havnet på radaren til flere og flere norske fiskere. I sommer ble arten erklært totalfredet i Norge. Dette betyr at det er ulovlig å fiske målrettet etter den med alle former for fiskeredskap. En kvote på ti prosent uunngåelig bifangst er likevel tillatt.

    Å totalfrede blålangen er i og for seg ikke noe stort problem. Vel smaker det faste og hvite blålangekjøttet veldig godt, men strengt tatt er det ytterst få mennesker som fisker målrettet etter arten, og den dukker veldig sjelden opp som bifangst hos den vanlige stangfisker. Det som derimot er litt fascinerende er bakgrunnen for totalfredningen.

    Blålangen har vært rødlistet i Norge lenge, og dette skyldes først og fremst flere år med hardt, kommersielt fiske på artens gyteplasser langt ute i havet. Det er i stor grad disse kommersielle fangstene som legges til grunn når det skal gjøres rede for bestander her til lands, og at det ble en jevn nedgang i blålangefangstene når det ble fisket tungt på gyteplassene er selvsagt helt naturlig. Fjordbestandene av arten vet en derimot lite om, annet enn at den er tallrik mange steder, og at den etter alle solemerker kjører på med lokal reproduksjon.

    Hvor stor den totale blålangebestanden i Norge er, vet forskerne lite om. De vet at bestanden av havgytende blålange sliter, og dette er hovedgrunnen til at arten nå har blitt flyttet over i kolonnen for totalfredning. Men sliter fjordblålangene? Dersom fjordsystemet rett utenfor stuedøren min kan brukes som målestokk, kan jeg vanskelig forestille meg at dette er tilfellet. Her fiskes det ikke kommersielt, med unntak av etter kreps, og stangfanget blålangene dukker opp jevnlig, i alle størrelser.

    Det er også tydelig at fiskene samles til gyting på grunnere vann enn ellers tidlig på våren. Hunnfiskene vi får er ofte sprekkeferdige av rogn, og melken renner fra hannene. Slik ser ikke fisk som har tenkt seg ut på mange mil lange vandringer ut. Det er glemmesak. Dette er fisk som gyter i fjorden. Oppvekstområdene noen steinkast lenger inne tyder på akkurat det samme. Her dukker det opp blålanger på bare noen få hundre gram. Mer eller mindre nyklekket fisk. De har garantert ikke vandret inn fra havet.

    Forskerne er for så vidt enige i at blålangene gyter i en del fjorder, selv om de ikke har veldig gode data på dette. Førdefjorden er et av stedene de mener med nokså stor sikkerhet at arten har gyteområder, og her har regjeringen som kjent bestemt at Nordic Mining skal få deponere latterlige mengder gruveslam fra Engebø-prosjektet. Deponiet havner midt i gyteområdene til en fisk som AS Norge nettopp har totalfredet. Er moralen at en ikke har lov til å fiske etter blålange, men at det er helt greit å dynke den i slam og stein mens den prøver å føre genene sine videre? Hykleri er morsomme greier.

    I den store sammenheng spiller det antagelig liten rolle om vi dreper absolutt alle makrellstørjene som kommer til kysten vår, eller om vi velger å steine blålangene i stedet for å fiske de. Verden går nok videre uansett. De to sakene viser likevel tydelig at det som betyr noe i Norge er raske penger. Miljøet vil alltid tape for kapitalen, og på et eller annet tidspunkt blir det antagelig vår undergang. Heia Norge!

    – Endre Hopland, skrivende sportsfisker

    Førstereis på bukkejakt

    Starten på bukkejakta 2017 ble en tålmodighetsprøve for førstereis Erik, men den som venter på noe godt venter som kjent ikke forgjeves.

    Av: Vidar Nysæter

    10. august er datoen da bukkejakten i Norge starter. Jakten på de gevirbærende rådyrene.
    Dette er en jakt som foregår utelukkende med rifle, og uten hund. Smyg, postering og lokkejakt som de vanligste jaktformene.

    Etter og ha vært med som tilskuer på fjorårets bukkejakt, ville Erik bli jeger. I begynnelsen av september var jegerprøven bestått, og duejakt sto på tapetet. To duer ble felt denne høsten.

    Rett før jul ringer Erik meg og sier han vil søke bukkekort på terrenget til den lokale jeger- og fiskeforeningen. Dette syntes jeg var en god idé, og lover å hjelpe han. Tiden går, og i mai ringer det en passe entusiastisk fyr. Det er Erik som har fått godkjent søknaden og innvilget felling på bukk. I terrenget jeg kjenner best. Dette skulle bli lett.

    Sammen med Lars som har naboterrenget, har vi driftet syv viltkameraer i området, og bilder av bukker har ikke latt vente på seg. Dette gjør meg enda mer selvsikker på at Erik skal lykkes.

    Forberedelsene til bukkejakta

    I midten av juli av er vi ute, rusler rolig igjennom terrenget for å se etter feiinger og sparkegroper, finne poster og enkle veier til disse. Postene jeg hadde sett for meg hadde jo grodd igjen, og den nye huggingen på sørsiden ble vurdert som beste alternativ.

    I begynnelsen av august sjekker vi dette område nøyere, og finner en super post med god overhøyde med flere trekkveier inn. Vilkameraet monteres opp og sjekkes to dager senere. To forskjellige bukker og en geit har passert kamera i løpet av disse dagene. Dette blir barneskirenn, tenker jeg for meg selv. Heldigvis sier jeg ikke noe til Erik.

    Premiæren på bukkejakta

    Som vanlig samles kameratgjengen til en kaffe klokken 03.00 på den lokale bensinstasjonen. Det juges og preikes en times tid før alle drar til sine terreng. Jeg og Erik er på post rett før klokken 05.00, og i løpet av de neste to timene har det falt fire bukker hos de andre gutta.

    Vi sitter spente og venter på en bukk på posten vår. Timene går, vi forsøker å lokke litt, men ingen respons. Jeg skal på jobb, så vi velger å avslutte litt tidlig. Da rekker vi å møte gutta hos Stian, og få noen rykende ferske jakthistorier.

    Ettermiddagen blir også brukt på denne posten, men heller ikke da skjer det mye. Det skjer faktisk ingenting.

    Slik går dagene…..

    De neste dagene varierer vi litt på posten på hogstfeltet og litt smyglokkejakt i den midtre og nordlige delen av terrenget. Ikke en bukk er å se, ikke et rådyr i det hele tatt. Men det felles flere bukker i terrengene rundt oss.

    Speider etter bukk i hogstfelt - bukkejakta
    Postering er en stor del av bukkejakta

    Lufta begynner og gå litt ut av oss begge, og kona til Erik begynner og bli litt lei av at Erik ikke tar del i alt på hjemmefronten han tidligere gjorde. Desperasjonen tar meg, og jeg legger en ny plan. Vi skal postere på en tett men eldre hugging, en plass jeg har veldig troen på. Det legges også en plan B.

    Alle gode ting er tre, men på det femte skal….

    Det er ettermiddagen tirsdag 15. august. Vi kommer oss ut litt sent, men sniker oss rolig mot den nye bankersposten. Vel oppe møter vi en vegg av juletrær, og den var absolutt ikke slik jeg kunne huske. Men 10 meter sikt prøver jeg å lokke litt mens Erik sitter klar, det kunne jo skjule seg en bukk inne blant grantrærne?

    Ingen respons. OK, plan B. Vi smyger oss tilbake der vi kom fra, over grusveien og opp i vestsiden av terrenget, ned kløfta jeg alltid går når jeg jakter fugl og inn i en åpen gammel granskog. Vi rigger oss til, vinden er perfekt og den gode følelsen av at i dag er dagen sitter i kroppen.

    Les også: Min første sjøfugljakt

    Jeg super i meg en kaffekopp, mens Erik speider blant granleggene. Vi titter på hverandre, vi hørte begge det samme, ett knekk til høyre for oss. Det går ikke mange sekundene før vi hører ett til. Erik vrir seg rolig i retning lyden. Jeg fisker frem lokkefløyta, og lager et par kontaktlyder.

    Den umiskjennelige lyden av ei ringdue som letter fra et tre er den neste lyden vi hører. Jeg forsøker noen kontaktlyder til, men vi blir raskt enige om at det var nok ikke noe rådyr som laget disse lydene.

    Klokken er nå blitt 20.00, og vi vet ikke helt hva vi skal gjøre. Erik foreslår at vi skal smyge oss opp på en hugging ikke så langt unna. Der er det i alle fall muligheter til og få skutt. Vi velger ei rute som gir oss god overhøyde, men bare utsikt over halve huggingen. Jeg tar en rask sjekk med kikkerten, men ingenting er å se.

    Noen meter til frem, en ny sjekk med kikkerten, fortsatt ikke noe og se. I det vi skal huke oss ned, tråkker Erik på en kvist, og plutselig står bukken der. Vi huker oss raskt ned, Erik går opp i knestående, men finner fort ut at den intense skjelvingen i kroppen ikke passer med et skudd i knestående.

    Jeg lirker av meg sekken. Bukken titter stadig i vår retning. Jeg får dyttet sekken til venstre for meg, og Erik får lagt seg ned. Noen sekunder senere brytes stillheten i skogen av et smell. Bukken gjør et skikkelig hopp før den blir borte. Mine tidligere erfaringer tilsier at dette er et godt skudd.

    Etter skuddet

    Erik blir igjen på skuddplassen, mens jeg rusler spent ned. På høyre/venstre-kommandoer fra skytteren finner jeg raskt skuddplassen. Mye lyserødt blod med bobler i. Jeg snur meg raskt, gratulerer Erik og ber han komme ned. Et tydelig blodspor følges ca. 20 meter, og der ligger bukken.

    Bilde av blodspor fra bukken - Bukkejakta
    Skuddplassen – Bukkejakta

    Når Erik kommer ned drar vi den frem fra tetta den ligger i, og som våre naboer i øst gir vi den et siste måltid i form av litt blåbærlyng. Skuddet satt perfekt, kanskje litt lavt om jeg kunne velge, men påfølgende ivaretagelse viste seg et perfekt hjerteskudd.

    Turen tilbake til bilen blir tung. Halvannen kilometer med et rådyr på skuldrene er i tyngste laget for en utrent familefar, men jeg velger å tro at den var verdt det. En fantastisk måte å høste av naturen på vi er så heldige å ha her i Norge.

    Etter omkring 40 iherdige timer på skogen etter 10. august, kan Erik omsider kalle seg bukkejeger. Selv er jeg strålende fornøyd, og det tror jeg også Eriks bedre halvdel er…

    Posering med bukken etter bukkejakta

    Strålende helgefiske etter abbor i Norges største innsjø

    Nede i Mjøsa, på mellom fire og tolv meters dyp, stod det i helgen massevis av abbor. Erik Walmann og co. havnet midt i bettet.

    «Det som er gøy å se er hvor lite kupert det trenger å være for at fisken skal smale seg. Det kan være 6 meter dypt, så dropper det til 6,5 meter og i den halvmeterskanten kan all fisken stå. Ingen på 6 meter og ingen på 6,5 meter…

    Hele historien leser du hos vår samarbeidspartner Pikewallis.

    Utendørs fiskepreik med Lars Nilssen og Fisk og preik

    En av Norges mest kjente sportsfiskeprofiler, Lars Nilssen, er gjest når karene i Fisk og Preik prøver seg på sin første utendørs-podcast. Urbant fiske og ikke minst Nilssens karriere som filmskaper og forfatter er hovedtema. Litt slukfiske blir det også tid til, midt i Oslo. Denne må du ikke gå glipp av.

    ALENE på premiere

    Som Hookeds selvutnevnte villmarking var det med skrekkblandet fryd jeg hørte at TV2 skulle sende en norsk versjon av ALONE. Et konsept som kan fungere godt om rammene tillater det, castingen er god og produksjonen frekk nok. For deg som ikke aner hva dette dreier seg om så kan jeg si;

    10 deltagere får et knippe utstyr, blir sluppet av på hvert sitt sted i ødemarken i Norge og skal overleve på det de finner i naturen. Deltagerne kan når som helst trykke på satelitt-nødpeileren og bli hentet ut. Hvem takler sulten? ensomheten? været? kjedsomheten?

    Siste person som hentes ut – vinner.

    Gleden var stor når jeg hørte at vår egen hus-fisker Cato Bekkevold skulle delta, og en annen kar jeg har fått gleden av å stifte bekjentskap med Jens Kvernmo og dukket opp på roster’n. De andre åtte deltagerne har jeg ingen umiddelbar kjennskap til og håper å komme litt tettere på de underveis i programmet.

    Etter en telefon med Jens så fikk jeg som eneste medie-representant i Norge sneket meg inn på premierefesten på ITV studios sammen med deltagerne, TV2 og produksjonsselskapet. Èn time fikk jeg til rådighet med å overvære premierefesten og mingle blant sprudlevann, gjensynsgleder og sushi. Det var artig det 🙂

    Deltagerne har ikke sett hverandre på drøye året – og ingen av de vet etter sigende utfallet av programmet. Da håper vi klippen er frekk nok og deltagerne byr nok på seg selv i sliten tilstand, slik at dette blir underholdning og ikke pute-TV.

    Uansett – tilbake til premieren.

    Cato Bekkevold sitter hjemme i Tydal med en høygravid kone med et sterkt temperament, så han tror jeg aldri spurte om lov om å dra på fest til Oslo. Derimot tok jeg en prat med Jens Kvernmo (FB/Insta etviltliv) og Tone Brustad (Insta Villjenta)

    Jens Kvernmo – lever du?

    Hehe i aller høyeste grad.

    Så bra! Hvorfor ville du melde deg på et konsept som ALENE og fortell litt om prosessen.

    Det var en relativt lang prosess. Fikk nyss igjennom en bekjent om konseptet og sendte en søknad. Så tok det en god stund før jeg hørte noe mer, hvorpå produksjons-teamet og jeg startet dialog. Både over Skype, møter og telefon. Det ble endel tester om både kunnskap og psyke. Men nå står jeg da her! Liker å teste meg selv og jeg tror dette er det tøffeste jeg har gjort. Kanskje ikke fysisk. Men mentalt var det utfordrende og mangel på mat gjør noe med en.

    Ja hvordan ble det egentlig (Her fisker jeg etter info men han lar seg ikke lure så lett) 

    Menneskekroppen blir fort sulten, og går inn i lavenergimodus når den ikke får tilstrekkelig med næring. Jeg trodde den største utfordringen skulle bli mat og sult, men det gikk greit med det egentlig. Verre var det med usikkerheten om de andre. Hvor lenge holdt de ut. Hvor lenge bør jeg være her, og hvor lenge MÅ jeg være her? Allerede dag 2 var det mentale i gang.

    Men hvordan skaffet du mat? Du har jo levd som fangstmann tidligere og har jo bøttevis med erfaring.

    Joa, var jo ikke lenge siden jeg steg ned fra fjellet. Men utfordringen for kjøtt er jo dessverre norsk lov og fangsttider.  Ingen feller eller snarer var lov under innspillingen i det området vi var og i den perioden. Så det ble med fiske. Vi fikk alle utlevert identisk utstyr ved utmarsj, et knippe fiskeutstyr. Så var det bare å sette i gang da. Kroppen skreik jo etter mat!

    Hvordan opplevde du det å være der ute ALENE og sulten? En evig kamp etter å skaffe proteiner og karbohydrater. Det er jo en grunn til at vi utviklet oss fra jegere og fangstmenn til bønder for en del tusen år siden?

    Ja det var spesielt. Føltes på en måte som å skru tiden tilbake. Veldig artig og interessant å kjenne på kroppen og det mentale. Kroppen senket seg ned til lavgir og man brukte ikke mer energi enn nødvendig. Jeg overveide alltid det å bruke energi på å samle energi. Men det var jo ekstra godt når kroppen faktisk fikk mat. Det føltes som den SKREK av glede når jeg satte tenna i proteiner.

    Når man er på turer og ekspedisjoner. Så lengter man ofte hjem til personer, steder eller objekter. Hva er det du tenkte på underveis?

    Kjøleskap er undervurdert. Haha! Tenk det å bare åpne en skapdør og bak der er det noe kaldt og godt. Både drikke og mat. Kjøleskap og bekvemmeligheter er jo noe jeg alltid savner på tur. Men da flyr også tankene fort til de ufattelige antall mennesker i verden som faktisk lever slik hver eneste dag.  Jeg savna derimot ikke dopapir. Spiser du nok blåbær så er det en knallhard kamp å få gjort sitt fornødende. Presser på til man får tårer i øya!

    Haha bokstavlig talt takk for den avslutningen Jens – lykke til videre 🙂

    Tone Brustad – blei det no fesk?

    Ja da! Fisk blei det 🙂

    Så fett 🙂 Du er jo glad i være utendørs, men hvordan var dette?

    Utrolig spennende. Men krevende på flere måter. Både sult, ensomhet og det at jeg var midt i en flytteprosess når innspillingen startet. Burde vel strengt tatt ha rydde opp i det før jeg dro på ekspedisjon i ødemarken helt ALENE.

    Hva gjorde du for å holde hode på plass da Tone?

    Hehe jeg lagde et eget spill. Holdt meg aktiv med hjernetrim. Og til alles store tap var det vel litt synging også. Jeg begynte etterhvert å snakke med andre levende vesner jeg støtte på. Snakket med et reinsdyr faktisk!

    Spesielt! Men for en utadvendt jente som deg er det vel ikke helt unormalt. Fortell litt om hva du gjorde for å forberede deg på ALENE? Du jobber i dag som gullsmed i Nannestad, er det noe å hente erfaring fra der?

    Lite synergier fra arbeidet gitt. Jeg så på YouTube videoer. Er ikke dette 2017 da? Haha! Jeg så på de, men prøvde det ikke i praksis. Så det ble mye teori for å si det slik. Men føler jeg plukket opp mye nyttig. Hørte rykter om at jeg fikk den første fisken!

    Oioioi! Så det ble fangst ja. Masse fisk eller?

    Kan vel ikke si alt for mye. Men det ble fisk, multer og bær. Hadde mål om å få en fisk om dagen. Da ville jeg vært glad. Det jeg derimot ikke var like glad for var at soveposen var hakket for liten. Så jeg fikk god tid til å irritere meg over den.

    Holder det med en fisk om dagen hele veien til seier tror du?

    Det gjenstår å se!

    Lykke til alle sammen!

    ALENE ser du på TV2 Zebra tirsdager kl 22:00

     

     

    Rypetaksteringen 2017 – Statskog

    Rock_Ptarmigan_(Lagopus_Muta) - Jan Frode Haugseth Wikipedia - Rype

    En av høstens store spenninger er rypetaksteringene. Her er Statskog sin rapport.

    Kilde: Statskog

    Årets rypetelling tyder på at jegerne i Sør-Norge kan gå en spennende jakthøst i møte. I nord ser det dårligere ut.

    Hundrevis av dedikerte jegere og fuglehundfolk takserer årlig mer enn 1 800 kilometer for Statskog. Resultatet tyder på at høstens fuglejakt kan gi god uttelling i Sør-Norge. Tellingene her viser jevnt over en god kyllingproduksjon og en høy andel voksenfugl.

    – I sør er kullene i mange områder veldig bra både på ryper og skogsfugl. I disse områdene kan det bli en svært spennende høst for fuglejegeren, sier fagsjef for jakt- og fiske i Statskog, Jo Inge Breisjøberget.

    En del av forklaringen er at det har vært godt med smågnagere, slik at rev, mår og andre predatorer har hatt bra med annen mat enn rype og skogsfugl. Tidlig vår, bra med insekter som kyllingene er avhengig av, samtidig som vi har unngått ekstremvær har også bidratt til oppgangen.


    Svakere i nord

    Rypetellingeneviser at det er mindre ryper jo lenger nord man kommer på arealene hvor Statskog forvalter jakta. I Nordland og Troms viser også tellingene at det er bedre ved kysten enn i innlandet.

    – En del av områdene i Nordland viser middels kyllingproduksjon, et bilde som er noe bedre enn i fjor. Situasjonen i Troms er imidlertid svakere enn i Nordland. Noe av forklaringen på den svake utviklingen i nord kan være kald vår og sommer, noe som flere steder har gjort hekkingen problematisk for rypene. Taksørene melder om kyllinger som er seint klekket, og at de finner rypene på andre steder enn normalt. I tillegg vil rev og mår tære på bestanden i mangel av smågnagere, sier Breisjøberget.


    Regulering av høstens jakt

    Sammen med norske jegere har Statskog samlet fangstdata og takseringsdata over flere år. Disse dataene har blitt bearbeidet gjennom vinteren.

    – I mange områder ser vi at det er lavt jakttrykk, mens noen områder har for høyt jaktuttak. Det unike tallmaterialet vårt vil bidra til en mer presis forvaltning av ryper og jegere, sier Breisjøberget.

    Årets takseringsresultat vil nå gås gjennom med parter som Statskog samarbeider med.

    – Blant annet vil reguleringer blir drøftet med Norges jeger- og fiskerforbund i Nordland og Troms. Deretter vil vi lande en konklusjon på årets regulering av Statskogs rype- og skogsfugljakt, sier Breisjøberget.


    Takseringen

    Statskog har ved hjelp av Norges Jeger- og Fiskerforbund og fuglehundklubber et veletablert, og godt organisert takseringsopplegg på sine eiendommer fra sør til nord. Med over 1 800 kilometer takseringslinjer er det ingen andre som har like omfattende tellinger som Statskog.

    Taksering av ryper og skogsfugl gjøres for å finne ut hvor mange fugler vi har, både voksne og kyllinger, og hvor mange vi kan høste. Takseringen foregår med fuglehund langs linjer som er lagt ut i terrenget. Disse linjene skal ligge i terreng som er representativt for området, slik at både gode og dårlige biotoper blir taksert. Linjene er utformet i samarbeid med Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) og det er de samme linjene som blir taksert hvert år. Takseringsmetodikken kalles distance sampling, og er vist å være den beste for å taksere liryper. Statskog har etter hvert lange serier med sammenlignbare data fra de enkelte områdene.

    Fire hektiske timer med fullstendig skatebonanza

    Målet var at gjesten skulle få sin aller første skate på stang. Denne lå i håven etter ti minutter, og siden hylte det i nappvarslere resten av natten.

    Enkelte fisketurer skjønner en nokså tidlig at kommer til å bli minneverdige, og kystmeiteøkten vi hadde natt til søndag var en slik en. Marius var i Bergen med familien denne helgen i forbindelse med Marcus og Martinus-konserten på Koengen, og planen var at vi skulle ta oss en tur etter piggskate når galskapen var vel overstått.

    Etter å ha brukt lørdagskvelden som en av 22 000 sild i tønne, syntes jeg egentlig Marius fortjente å få seg en skikkelig fisk. 22 000 mennesker på konsert er nemlig mye, og da særlig siden bare halvparten av de innbetalende faktisk har lyst til å være der. Nå aner ikke jeg hvilken musikk Marcus og Martinus spiller, selv om jeg sikkert har hørt en sang eller to på radioen uten å være klar over det, men de skal uansett få massevis av skryt for strategien sin. Å lage musikk som er myntet på konsertdeltakere som er så unge at også deres foresatte må løse billett må nemlig være en av tidenes businessideer. Nok om det.

    Marius kom seg av sted rundt klokken 21.00, og en halvtimes tid senere møttes vi på avtalt plass, og tok min bil til nattens destinasjon. På vei innover i fylket ble det klart at Marius har ønsket seg skate lenge. Han har hatt flere turer til skatehimmelen Namsos uten tellende resultat, og det ble også smultring i skateprotokollen da han og kompis Hallvard la ned en av tre dager etter de flate bruskfiskene i forbindelse med havålturen til Nordhordland i fjor høst.

    På vei innover prøvde jeg å ikke skru opp forventningene altfor mye, men jeg måtte ærlig innrømme at det stort sett dukker opp en piggskate eller to hver gang vi fisker i dette området. Sjansen for stor fisk er også god, selv om disse pleier å unngå meg. Størrelse var uansett ikke noe Marius brukte for å mye energi på. Han var mest interessert i endelig å få stifte bekjentskap med en av de kuleste fiskene som svømmer i norske farvann.

    Det var helt mørkt da vi ankom nattens fiskeplass, og fjorden lå som et speil. Overflatestrømmen var minimal, og alt lå til rette for at skatene burde være i dytten. Marius fikk spotten der jeg vanligvis får fisk, mens jeg stilte meg litt lenger borte i fjæresteinene. Vi var klare til dyst.

    Klokken 23.00 var alle agnene i sjøen, og bare fem minutter senere runnet det hos meg. Kveldens første fisk var en hyse på i underkant av to kilo, og denne hadde ikke mer enn så vidt fått friheten tilbake igjen før det runnet hos Marius. Tilslaget ble satt, og det svarte tungt der ute i mørket. Skate på direkten!

    Kampen ble bra. Fisken var aggressiv, og tok faktisk også litt snøre. Marius, som har fightet en rekke av verdens største og sterkeste ferskvannsfisker tidligere, hadde sin fulle hyre med å få overtaket på den sterke skapningen ute på sandbankene. Etter hvert gikk ting likevel greit, og snart lå en meget fin piggkate i håven.

    Vekten stoppet på 5,4 kilo, og gjesten fra Larvik var rimelig målløs. Håpet om skate var selvsagt til stedet, men at den første skulle være sikret etter bare noen minutters fiske hadde han aldri våget å drømme om. Nå kunne skuldrene senkes fullstendig, og resten av turen nytes. Det var i alle fall det vi trodde.

    Så veldig mye nyting ble det faktisk ikke tid til. Kystmeite er en veldig effektiv fiskemetode, men det som først og fremst er så fint med den er at en vanligvis får god tid til å sitte og nyte naturen mens agnene fisker av seg selv nede på bunnen. Frikoblede sneller tilknyttet elektroniske nappvarslere gir deg tidsnok beskjed om en fisk tar agnet, men vanligvis kommer ikke disse på løpende bånd. I alle fall ikke når en fisker etter skate, havål og andre større rovfisker. Denne natten var det derimot ikke fred å få.

    Turens første fisk hadde ikke mer enn så vidt fått svømme tilbake der den kom fra før det runnet på ny på en av de andre stengene til Marius. Nytt tilslag, ny fast fisk, men denne kjentes ikke ut som noen skate. Det var fordi den veide 460 gram. Den minste piggskaten jeg har sett, men likevel skate nummer to. Og det i løpet av bare noen minutter.

    Marius var overveldet, men rakk ikke å tenke så veldig mye over situasjonen. Plutselig runnet det nemlig hos meg, og nå var det han som måtte i aksjon med håven. Turens tredje piggskate veide 3,1 kilo, og vi hadde altså bare fisket i et lite kvarter. Dette var i ferd med å bli passelig sykt, og sykere skulle det bli. Mye, mye sykere.

    Min fisk var ikke mer enn så vidt fotografert da det runnet hos Marius igjen. Mens han fightet nattens fjerde skate, klinte jeg mitt agn ut igjen, slik at jeg hadde to stenger i aksjon. Marius sin tredje skate ble landet uproblematisk, veid til 3,6 kilo, fotografert og satt kjapt tilbake igjen. Vi rakk så vidt å riste litt på hodet før det runnet hos meg igjen, og denne gangen var det blytungt i andre enden.

    Fighten med fisken der ute i natten ble hard og tung, men jeg vant meter på meter i rolig tempo. Etter hvert kom også en diger flate til syne foran oss, og jeg konstaterte pers uveid. Marius fikk fisken i håven, men før vi rakk å gjøre noe mer, runnet det på den andre stangen min, også. Tilslaget ble satt, og nok en skate var på vei mot land. Denne var mye mindre enn fisken som allerede lå i håven, men likevel en fin fisk. Marius håvet sikkert, men rakk ikke å løfte fiskene på land. Nå runnet det nemlig på den ene stangen han fremdeles hadde liggende ute.

    Marius sprang bortover stranden, fikk tak i stangen og kroket sin fjerde skate for kvelden. Også denne hadde bra tyngde, men den kom relativt greit innover. I mellomtiden vasset jeg bort til Marius sin standplass med to stenger i den ene hånden, en håv full av piggskate i den andre og sjøvann til nøttene. Fisken til Marius gled fint inn i nettmaskene den også, og dermed stod vi der med en håv med tre skater i, og ingen agn i sjøen. Hva var det som foregikk?

    Marius sin fisk klokket til 4,1 kilo, mens min minste endte på 3,6. Begge disse ble kjapt fotografert og satt tilbake igjen, før fokus ble flyttet mot den store. Jeg har hatt et mål om å få piggskate på over syv kilo i et par år nå, og denne var det håp for.

    Så veldig mye nærmere syvtallet er det heller ikke mulig å komme, men vekten stabiliserte seg likevel på 6,96 kilo. En ekstra krabbe til kvelds hadde nok bikket fisken over den magiske grensen, men strengt tatt er det ikke så veldig nøye. Dette var pers med godt over en kilos margin, og utvilsomt en fantastisk flott skapning.

    I det den store piggskaten gled utover mot jaktmarkene sine igjen, fikk vi på nye agn og slengte disse samme vei. Resultatet lot ikke vente på seg. Hos Marius hugg det nesten på direkten, og da 3,5-pundskarpestangen hans knelte, og godt med snøre ble rykket av snellen, skjønte vi at her var det storfisk på gang.

    Fighten ble seig, men etter noen minutter kapitulerte likevel fisken, og jeg kunne håndlande den inne på grunt vann. Dette var en skikkelig kjempe, og da vekten stoppet på 7,7 kilo var Marius tom for ord. Betre meg for en tur, og enda hadde vi ikke fisket i halvannen time engang.

    Egentlig kunne vi gitt oss med mer enn god samvittighet nå, men vi måtte nesten bare se om galskapen hadde noen ende. Det hadde den ikke. I det kjempefisken til Marius flakset rolig mot dypere vann, runnet det nemlig hos meg igjen. Opp kom en piggskate på 3,8 kilo som vi bare såvidt rakk å fotografere med dugg på linsen før det runnet hos Marius igjen.

    Denne gangen var det en liten tass på 1,5 kilo som hadde seg en tur på land, og mens Marius håndterte denne, runnet det hos meg. En skate på 3,4 kilo så snart innsiden av håven, og like etter fikk den selskap av en på 3,8 kilo signert gjesten fra Larvik.

    Nå skulle vi egentlig slappe litt av og ta oss en pannekake, men det ble med et par tygg. Det runnet nemlig i alle retninger, og Marius landet snart nok en flott skate. Denne gangen stoppet vekten på 4,64 kilo. Hos meg dukket det plutselig opp et par hågjel, og da det runnet på skatevis igjen, tøk sjokkfotrommen på midten i tilslaget. Dette var merkelig, men antagelig har den kommet borti et skjell eller noe annet skarpt.

    At det var en skate som dro av sted fikk vi likevel bekreftet. En liten stund senere landet nemlig Marius sin niende skate for kvelden. Denne veide 4,02 kilo, og hadde både min og hans krok i kjeften. Dermed fikk jeg tilbake takkelet mitt, også.

    Klokken hadde nå blitt 02.30, og vi hadde fremdeles ikke fått satt oss ned. Vi ble enige om at vi egentlig var forsynte, men gav det hele ti minutter til bare for å se om bettet var over. Det var det ikke. Marius fikk først en hågjel, før hans tiende (!) piggskate for kvelden og livet tok det siste agnet han hadde ute. Denne ble veid inn til 4,56 kilo, og markerte også slutten på fisketuren.

    Den siste fisken ble den likevel ikke. Da jeg skulle sveive opp mitt siste agn var det nemlig tyngde i andre enden, og en piggskate på 2,04 kilo ble med til land for et kjapt bilde.

    Dermed endte vi kvelden med smått utrolige 16 piggskater fra 460 gram til 7,7 kilo. Dette er drøye tall uansett hvordan en fisker, men på kystmeite er det helt absurd. Jeg har aldri opplevd maken, og tviler vel egentlig sterkt på at jeg noen gang kommer til å gjøre det igjen, heller.

    For Marius sin del er også skateforbannelsen offisielt brutt. Og når en først skal få sin første skate, hvorfor ikke følge opp med ytterligere ni stykker i løpet av samme fisketur? Det er vel greit å påstå at gåde vertskap og besøk var rimelig fornøyde med denne økten…