I Nordsjøfestivalen, som er en stor havfiskekonkurranse på Haugalandet, er det om å gjøre å veie inn flest kilo fisk fordelt på inntil ti fisker. Kristian Hausken, som med sine bare 15 år deltar i juniorklassen, var fullstendig overlegen under årets festival. Med sine til sammen 16,7 kilo fisk, var han 3,3 kilo foran nestemann, uansett klasse. Dermed vant han både junior- og seniorklassen suverent, og kan med rette kalle seg Nordsjømester 2015.
– Det er veldig moro at det gikk så bra, og jeg er selvsagt fornøyd med både resultatet og at jeg vant med så god margin. Fiskeåret så lagt har vært utrolig positivt for min del, sier Hausken, som i helgen faktisk ble den første junioren som noen gang har blitt kåret til Nordsjømester.
Gode forberedelser
At 15-åringen gjør det så godt når han konkurrerer er ingen tilfeldighet. I forkant av konkurransene gjør han nemlig alltid gode forberedelser, og spisser alt av utstyr, takler, pilker og agn ned til minste detalj. Under Nordsjøfestivalen hadde han også en viss hjemmebanefordel.
– Jeg har fisket mye i Karmsundet før, så jeg vet hva som fisker bra, og jeg hadde på forhånd handlet inn mye dims og annet som fungerer. Planen for festivalen var å fiske med relative store agn og kroker, i håp om at det var noe fin torsk som var bitevillig. Og det var det, sier han til Hooked.
Fisket begynte riktig nok veldig tregt, og i løpet av den første fisketimen ble det bare en torsk på rundt to kilo. Utover dagen begynte det derimot å bite litt bedre, og Hausken fikk lurt opp et par torsker i tre-firekilosklassen.
– Etter hvert begynte det å bli noen kilo i kassen min, men det var utrolig mye makrell og småsei i sjøen, så det var til tider vanskelig å komme gjennom stimene. Det som fungerte best da var å ikke egne opphengerne, og heller ha mye agn på slepet, forteller han.
Kjentmann
Hausken fisket på samme båt som Odd Arve Gunderstav og Stein Rune Tveit, to rutinerte havfiskere som ikke hadde helt flyt under festivalen. Med unntak av et par godkjente torsker, var det nemlig yngstemann på båten som stod for den nevneverdige fangsten.
Kristian Hausken (15) gjorde reint bord under Nordsjøfestivalen. (Foto: Privat)
– Jeg hadde nok alle gullhårene om bord denne gangen, men det er ikke sikkert det er slik neste gang. At jeg fisket med Odd Arve var ellers helt avgjørende. Han kjenner Karmsundet bedre enn noen andre jeg vet om, og det var han som fant plassene. Jeg fikk også god hjelp med klepping av fiskene mine, sier Hausken til Hooked.
Allerede før de var i land skjønte Hausken at han trolig hadde gjort sine saker bra. Under opptellingen i båten følte mannskapet seg temmelig sikker på at juniorseieren var i boks, men at de 16,7 kiloene også skulle holde til sammenlagtseier uansett klasse, det hadde de ikke trodd.
Andreplass i lagkonkurransen
– Da vi kom i land skjønte vi at det var mange som hadde hatt en dårlig dag, og de fleste hadde mellom fire og ti kilo i kassene sine. Derfor var jeg godt fornøyd da jeg veide inn mine 16,7 kilo. Hvordan det hadde gått fikk vi likevel ikke vite før under premieutdelingen, og det var utrolig gøy å bli utropt til Nordsjømester 2015, sier Hausken til Hooked.
Den solide innsatsen med fiskestangen førte til både pokaler og mange fine premier til 15-åringen, som til daglig fisker for Karmøy Havfiskeklubb. Under Nordsjøfestivalen fiskes det både individuelt og på firemannslag, og laget til Hausken kom også godt fra årets konkurranse. Karene endte til slutt på en solid andreplass, mye takket være en ung havfiskers meget solide innsats.
Høsten nærmer seg med stormskritt, og årstiden før vinteren setter inn er spennende for en gjeddefisker.
Av: Erik Walmann
Det blir kortere dager, lavere temperatur og gule blader på trærne. For mange stiger gjeddepumpa litt når vi går høstfisket i møte. Utstyret spisses og turer planlegges. Det summer i gjeddemiljøet og spenningen stiger. Hva skjer? Hvorfor blir det slik?
Mye har vel med at gjeddene søker inn på grunnere vann eller nærmere land nå, og de har som mål å spise mest mulig før vinteren legger seg over fiskeplassene. Det er mange gjedder som skal opp i denne perioden og mange drømmer om rekordfisken. Er lengden inne så kan vekta være høy i disse høstmånedene.
Hvordan er høstfisket?
Det man garantert vil oppleve er mer intense huggperioder, det vil si at man kan fiske i flere timer uten å ha så mye som et napp, før det plutselig smeller i en periode. Hvorfor det blir slik vet jeg rett og slett ikke, men det er vel kanskje slik at gjeddene vil bruke minst mulig energi på mat, derfor de korte og intense jaktperiodene.
Utenfor disse perioden ligger de og sløver. Dette setter en gjeddefiskers tålmodighet på prøve. Her skiller det nok en del på de som ofte får fisk og de som ikke lykkes helt. De som ikke har tålmodighet nok til å stå og nøta på få plasser, kan fort kjøre bort de korte huggperiodene. Det å rase fra plass til plass om høsten er i mine øyne ikke den beste løsningen. Velg ut noen få plasser og legg all tid der. Jo mer lokalkjent du er i ditt vann, dess enklere er det å være på rett sted til rett tid. Det å sitte på nettet for å finne ut hvor det tas fisk er ingen god løsning. Skap din egen lokalkunnskap, det er den enste som er 100 prosent riktig. Men, og det er et viktig men, man kan skape sine egne huggperioder. Selv om gjeddene ikke er 100 prosent på G, kan de fort ta et bete som kommer hoppende langs bunnen.
Hvordan skal man angripe fiske om høsten?
Det er mye agnfisk som beveger seg om høsten, rett og slett for å gyte. Når maten flytter seg flytter predatorfiskene seg etter. Siken leker om høsten og lagesilda leker om høsten. Dette er to arter som gjedda setter stor pris på. Disse trekker ofte inn mot strømmende vann, som regel nord i et vann der en elv kommer inn. Et parameter til, temperaturen synker, noe som gjør at gjedda søker seg inn på grunnere vann for å jakte på mort og andre karpearter. Per i dag bruker jeg to typer baits under høstfiske. Det ene er en stor jigg med all vekt i nesen, det andre er shadder og swimbaits.
Dypt fiske (fra 8-30 meter)
Mange av gjeddene, spesielt på dagtid, ligger på bunn, helt ned til 30 meters dyp. Til disse er en jigg med mye vekt i nesen tingen. Fisk den på samme måte som du fisker en liten jigg, ved å løfte og slippe ned, løfte og slippe ned. Et nesetungt bete skape et dunk når det treffer bunnen, og dette vil virvle opp bunnslam som kan trigge ei ikkejagende gjedde å ta. Å fiske med jerk eller shadder langt oppe i vannlaget på denne tiden er bare å gjøre det vanskelig for seg selv. Under et slikt fiske bruker jeg ekkoloddet aktivt., rett og slett for å finne fisken. Jeg vil også ha et slankt bete med en relativt stor tail til dette fiske, en cruly tail.
Huggene kan ofte komme i nedsleppet, noe som kan skape litt problemer. Oftest merker man det med at det plutselig ble kjapt grunnere. Gjedda siger inn, tar betet å blir stående. Så det som ofte skjer er at man tenker «men f***, ble det plutselig grunt». Slik er det ikke. Som oftes har gjedda tatt i slippet, og bare blitt stående. Da er det bare å kline til, altså gjøre et mothugg fra helvete. Under denne perioden vil man se på ekkoloddet at agnfisken også står dypt, så selv om det ikke virker som gjeddene er i salget, så kan man rett og slett tirre de til hugg.
Når det gjelder fargevalg på dypt vann så kan man nok diskuterer det opp og i mente, men mitt enkle tips er at ned til rundt 8-15 meter i klart vann ville jeg ha brukt noe mer naturtro med en skarp bukfarge. Fra 15 og nedover er det firetiger som gjelder.
Grunt fiske (0-8 meter)
Tidlig morgen og ettermiddag/kveld skjer ofte det samme hver dag. Agnfisken stiger. De som har vært nede på rundt 15-25 meter kan man nå spotte oppe op rundt 5-7 meter. Når dette skjer bytter jeg ut mine nesetunge jigger med shadder eller swimbaits. Da blir det å fiske i vannlaget. En ting som er meget viktig i mine øyne er å lære seg å telle ned sine baits. Still deg på en dydde på 4-5 meter, slipp bete ned og tell. 1001-1002-1003 osv helt til bete treffer bunnen. Bruker du 5 sekunder på 5 meter, så vet du at betet synker en meter per sekund. Vil du ned til 8 meter med et slikt bete, teller du fra 1001 og opp til 1008. Så kan du begynne å fiske inn. Dette gjør at du vil kunne fiske oftere på «rett» dybde, noe som kan bety mye når man fisker i vannlaget.
Når det gjelder baits så er det shadder eller swimbait som er tingen. Bulldawg er en av disse, Swimen Joe en annen. Bulldawgen, med sin flate buk, «svever» fint i vannet. Så er det jo vanlige shader. Her ser du et utvalg beter som varmt kan anbefales:
1 of 9
Når det gjelder størrelsen på agnet, så ville jeg jobbet innenfor 20-32 cm-segmentet på denne tiden.
Når det gjelder bruk av shader så er det jo flere ting som får betydning. I utgangspunktet ønsker jeg å fiske så lett som mulig, men jeg fisker ikke med shallow skrue og venter i 30 min før den er nede på 7-8 meter.
Jeg prøver å ligge på en synkehastighet imellom 1-2 sekunder per meter.
Kos deg på tur
Fisk alltid litt over der gjedda står. Ser du mye fisk på rundt 8 meter, tell den ned til rundt 7 meter og begynn å fiske der. Fisk gjerne med naturtro farger, men med en liten kontrastfarge i buken. Dette for at betet skal skille seg litt ut fra annen agnfisk. Mye rull mener jeg er tingen når man legger seg litt over fisken man jakter på.
Jerk er også en metode som funker fint på høsten, både pelagisk og fiske på grunt vann. Når Steinsfjorden var fiskbar var det utrolig gøy å jerke her på høsten. inne på 3-4 meter. Høstfiske kan by på drømmedager og et lite tips er å bruk hele dagen og godt inn i mørket. Fisk inn i blåtimen og til det blir mørkt. det kan resultere i drømmefisken.
Ta med god mat og drikke, og unn deg en god pause innimellom. Ha på bra med klær, for å fryse er pyton og man fisker rett og slett dårligere. Ta gjerne med deg et fotoapparat også, det kan være ekstremt flott under våre høstdager. Skulle det være noen spørsmål, er det bare å sende disse til erik@pikewallis.no.
Ellers ønsker jeg alle en riktig flott sportfiskehøst. Kos dere masse, og la drømmefisken komme nå i 2015!
Da Max de Vreeze fra svenske Orsa Fiskecenter var på fisketur utenfor Røst i Lofoten nylig, trodde han at han var i kontakt med en stor kveite. Der tok han grundig feil.
Av: Endre Hopland
Det hugg brutalt hos den svenske sportsfiskereren Max de Vreeze utenfor Røst onsdag i forrige uke. Dessverre hang bare fisken på i noen sekunder før den takket for seg, og de Vreeze kunne ikke gjøre annet enn å konstatere de harde fakta fakta.
At det var en kveite han hadde hatt på hersket det ingen tvil om, i alle fall helt til sportsfiskeren sjekket Water Wolf-kameraet han hadde montert over curly tail-shaden han fisket med. Dette avslørte nemlig at kunstagnet hadde lokket en helt spesiell og ytterst overraskende jeger til hugg.
På undervannsfilmen kan en nemlig tydelig se en stor hai komme sigende bakfra, ta shaden nærmere i øyesyn for så å jafse i seg hele stasen. Haien er en håbrann, den nest største av de kjøttetende haiene som normalt finnes langs norskekysten, og ifølge mannen som hadde den på er den også nokså stor.
– Det er veldig vanskelig å si sikkert utifra Water Wolf-bildene, men fisken er trolig et sted mellom 50 og 100 kilo, sier de Vreeze, som altså fikk skikkelig bakoversveis da han og fiskekameratene satte seg ned for å se på filmmaterialet av «kveitehugget».
Håbrannen kan bli opp mot tre meter lang og veie over 200 kilo. I haisammenheng er den med andre ord ikke enorm, men i norsk målestokk, dersom en ikke regner med de langsomme kjempene håkjerring og brugde, er den absolutt som en stor hai å regne.
Håbrannen tas med jevne mellomrom av yrkesfiskere, men stangfangster her til lands er- og har alltid vært veldig sjeldne. Norgesrekorden på 43 kilo ble faktisk tatt helt tilbake i 1979, men dette henger også sammen med at arten er regnet som sårbar og plassert på den norske rødlisten.
Håbrannen fiskes derimot hyppig med stang i mange andre land, blant annet i Storbritannia. Her er det stort sett utelukkende fang og slipp som gjelder, og haiene fiskes med naturlig agn, ofte holdt høyt i sjøen av en ballong. At en håbrann tar en gummishad under kveitefiske i Norge er derimot helt spesielt. Derfor er det ekstra artig at det hele ble filmet.
Da er vi kommet til seien i Asgeirs fiskeskole. Seien kan du fiske hele året langs hele vår kyst. Høsten er imidlertid den tiden på året hvor de riktig store havgående individene kommer nær kysten. Denne årstiden er derfor den aller beste for å fange denne særdeles spreke stimfisken. Seien er vel den nest mest kjente – og mest fiskede – fisken langs norskekysten etter torsken. Som sportsfisk er seien svært attraktiv. Den tar hardt og kjemper godt. Ettersom seien ofte går i stim, kan det være litt av et eventyr å fiske og fylle stampene. Seien kan bli stor, og det å kjøre en storsei på stang og sportsfiskeutstyr er noe av det morsomste du kan gjøre som sportsfisker på sjøen.
FØRST LITT FAKTA OM SEI:
Utbredelse
Sei (Pollachius virens) er en fisk i torskefamilien. Norsk sei finnes langs hele norskekysten. Foruten norskekysten er det sei i Nord-Atlanteren rundt Island, Færøyene og Canada.
Kjennetegn
Seien har en kraftig og muskuløs kropp. Munnen er terminal og med svakt underbitt. Seien ligner på lyr, men har rett sidelinje, som er nesten helt hvit, mens resten av fiskehuden er mørkere. Ungfisker har en liten skjeggtråd.
Biologi
Nordsjøseien har sine gyteområder i nordsjøen mellom Shetland og Norge. Larvene og småfiskene vandrer og fraktes med strømmen inn mot kysten. Her vokser den opp i kystog fjordområdene i sine tre første leveår. Deretter vandrer mange av de større seiene ut i Nordsjøen igjen, hvor de gyter. Gytetiden er i februar–mars. Sei kan bli 20–30 år. Småsei går ofte i tette konsentrasjoner og lever ute i de frie vannmassene (pelagisk), mens større individer jager under stimene eller alene nærmere bunnen.
Føde
Seien spiser krill, rauåte og småfisk.
Varianter
Norsk bestand av sei deles gjerne inn i nordsjøsei (i sør og vest) og nordøstarktisk sei (i nord). Men det er samme fisk, bare med forskjellige gyteområder.
Størrelse
Maksimal størrelse regnes for å være 120 cm i lengde og over 20 kg.
* Norsk rekord (fra Villmarksliv): 22,70 kg, Thor-Magnus Lekang, Saltstraumen, 30.
november 1995. På flue 14,865 Niklaus Bauer, Sverige, Værøy 26.08.2004
Utstyrsvalg til seifiske:
Utstyr til båtfiske
Skal du prøve deg på storseien fra båt, kan det være lurt å ha en stang med kraftig rygg, men med litt lengde. Ofte bruker man pilk med opphengere eller store shad som beveges opp og ned i vannlagene for å treffe jaktende sei. En 8 fots stang rundt 30–40 pund (300– 400 gram slukvekt) er utmerket. Seien vil ha mye bevegelse på lokkemiddelet, og en lang stang kombinert med en snelle med stor utveksling blir det riktige valget. Når mindre sei går i stim, vil et mer allroundutstyr 15–40 pund (150–400 grams slukvekt) være greit, og en kortere stang gir mer løft, men mindre bevegelse. Hovedline
på 0,32 mm Fireline kombineres med en lang fortom slik at opphengerne spres godt. Gummimark og opphengerfluer fungerer best på seien. Fargene grønn, svart og blå er favorittfargene, men flere andre fungerer bra. Velg krokstørrelse ut fra seiens størrelse. Det forekommer noe agnfiske etter sei, og da vil en lengre, myk stang fungere best slik at du lett ser nappene.
Utstyr fra land
Når du fisker fra land etter sei, fisker du ofte høyt i vannet med medium tunge sluker som gir lange kast. Et typisk eksempel er sildesluk som gir lite luftmotstand. En opphenger er lurt å bruke ettersom seien ofte står i stim. En slukstang på 9–10 fot opp til 40 g slukvekt og medium stor snelle med 0,20 mm Fireline fungerer best.
1 of 6
Seiens livssyklus
Den norske seibestanden deles som nevnt opp nordsjøsei i sør og vest og nordøstarktisk sei i nord.
Nordsjøsei
Nordsjøseien gyter i et større område fra vest for Shetland til havområdene mellom Shetland og Vestlandet i Norge. Fiskelarvene og ynglene fraktes med havstrømmene inn til kysten av Norge. Her har de sine oppvekstområder de tre første leveårene før de vandrer ut igjen til disse havområdene hvor de gyter. Nordsjøseien er utgangspunktet for et tradisjonelt seifiske på Vestlandet og Trøndelag.
Nordøstarktisk sei
Den andre varianten av sei er nordøstarktisk sei. Den gyter flere steder i havet utenfor Nord-Vestlandet, Trøndelag og Nordland. På samme måte blir fiskelarvene og yngelen fraktet med havstrømmene inn til kysten nordover, hvor fisken har sine oppvekstområder. Seiens vandringer gjennom året Seien gyter i februar–mars og er mest tallrik og aktiv langs kysten i sommermånedene. Seifisket har derfor tradisjonelt vært konsentrert om sommeren og høsten. De største eksemplarene er mest tallrike ved kysten utover høstmånedene. Sommer- og høstfiske i Midt-Norge Seien er tallrik langs hele kysten vår, men ettersom både nordsjøseien og nordøstarktisk sei overlapper hverandre langs Nordvestlandet, Møre og Trøndelag, er det naturlig nok spesielt gode bestander av sei nettopp her året rundt. Sommerstid og utover høsten trekker seien nærmere land enn ellers. Dette vises også i sterke mattradisjoner i regionen med sei som hovedingrediens i en rekke matretter med saltfiskball, gammelsalta sei og lignende. Ellers er Saltstraumen i Nordland vel kjent som et godt sted for sportsfiskere, ikke minst når det gjelder sei.
Både i stim og alene
Mindre fisk, såkalt småsei (ofte kalt pale, kod eller mort), lever ute i de frie vannmassene (pelagisk) og jager ofte i tette konsentrasjoner. Større individer jager enten i mindre antall eller alene og beveger seg nærmere bunnen. Av og til finnes disse også under stimer av småsei.
Føde
De mindre fiskene spiser mest rauåte, krill og andre krepsdyr som lever pelagisk, mens de større fiskene jakter på mindre fisk som brisling, sild, kolmule og hyseyngel.
Historie og betydning
Seien er en god matfisk med utpreget fiskesmak. Stekt sei med løk er en klassiker. Da torskefisket ble liggende med brukket rygg på grunn av overfiske, ble behovet for fisk delvis dekket av sei (og av hyse, lyr og pigghå), ikke minst det britiske behovet for fisk i nasjonalretten «fish and chips». Sei har også blitt tørket som både tørrfisk og saltfisk nordpå. Langs hele kysten, men særlig langs Møre- og Trøndelagkysten ble spesielle retter av sei både hverdagskost og festmat. Sei er mye brukt i fiskeball og som blandaball og saltfiskball, som nærmest er nasjonalrett på Møre og i Trøndelag. Likeså
er tradisjonen med gammalsalta sei, hvor seien modner i saltlake over tid. Alle rettene bygger på foredlingsmåter for fiskemat i tiden før kjøleskap ble oppfunnet. Alt er basert på vikingenes produksjon av tørrfisk (både torsk og sei). Torsken var viktigst, men også sei ble benyttet. Til alle tider har «torsk vært gull og sei sølv» – seien har rett og slett levd et liv i skyggen av torsken. Det fiskes over 300 000 tonn sei i året i norsk farvann, mens torsk til sammenligning er på rundt 400 000 tonn. Sei er den nest mest betydelige fisken her.
Sei som sportsfisk
Seien er vel den norske fisken som kommer nærmest tunfisk når det gjelder styrke og utholdenhet. De store seiene går ofte i stim – eller i alle fall i tette konsentrasjoner – og vandrer over større områder i jakten på mat. De angriper og tar hardt og gir en skikkelig fight. Seien er en fantastisk sportsfisk! Den er også kjent for de store stimene med småfisk, som ofte kan være et problem for sportsfiskeren fordi hver krok blir okkupert av småsei. Men under flaket med småsei jakter ofte større fisk. Småseien er en sommerglede. Fra august og utover høsten trekker dessuten storseien inn mot kysten. Da blir den tilgjengelig også for oss med småbåter. Storseien kommer først til banker og grunner ute i havet, men siger etter hvert helt inn i de mange fjordene langs kysten. Å fiske småsei sommerstid er ganske utbredt, og fersk småsei med nypotet og en liten rømmeklatt er sommersnadder på middagsbordet!
Malstrømmens mystikk
Saltstraumen er et velkjent naturfenomen med et rikt fiskeliv. En rekke fiskearter kan fiskes i og ved Saltstraumen, men mest kjent er kanskje seifisket. Sei er en fisk som liker strøm og fart og er derfor naturlig tallrik her, noe en rekke sportsfiskere fra både inn- og utland har oppdaget. Å kjøre stor og usedvanlig sterk sei i strømmen er en herlig opplevelse.
Saltstaumen – verdens sterkeste tidevannsstrøm
Saltstraumen er en av landets største naturattraksjoner. Det er rett og slett verdens sterkeste tidevannsstrøm. Den ligger mellom Knaplundøya og Straumøya i Bodø kommune i Nordland og forbinder Ytre Saltenfjord med Skjerstadfjorden. Straumen blir til når tidevannet fyller Skjerstadfjorden. Straumen er 3 km lang og på det smaleste bare 150 m bred. Hastigheten på strømmen er omtrent 22 knop (40 km/t). Fartøyer kan passere Saltstraumen i ca. 2 timer etter hver flo og fjære. Under nippflo passerer større vannmasser gjennom Saltstraumen enn gjennom Norges største elver i flomtiden: I løpet av ca. 6 timer presses 372 millioner kubikkmeter sjøvann gjennom en 150 meter bred og 31 meter dyp passasje.
Moskenesstraumen
Minst like kjent i verden er Moskenesstraumen i Lofoten, ikke minst fordi den har dannet grunnlaget
for Edgar Allan Poes skumle korthistorie «A descent into the maelstrom» og er kjent fra Jules Vernes «En verdensomseiling under havet». Den fanatiske hvalfanger-kapteinen Ahab snakker også om den i storverket Moby Dick av Herman Melville. Hjemlige diktere som Petter Dass har også skrevet om Moskenesstraumen. Moskenesstraumen er kjent som en av de kraftigste havstrømmene i verden. I europeisk litteratur om geografiske emner fra 1600- og 1700-tallet ble det påstått at strømmen gikk inn i en underjordisk tunnel mellom Norskehavet og Bottenviken. Malstrømmer tiltrekker seg fisk
Malstrømmer som disse maner fram mye mystikk, slik mange andre mektige naturfenomener gjør. Sikkert er det i alle fall at nettopp strømmen tiltrekker seg fisk generelt, og den raske seien kanskje spesielt. Strømmen fører med seg store mengder mat og næringsstoffer og er derfor et perfekt sted for seien å beite.
De beste fiskeplassene
Seien flytter seg ofte, slik at der det var mye fisk en dag, kan det være tomt neste dag. Seien følger maten og er svært mobil, i tillegg styrer tidevannssyklusen når seien er mest aktiv.
Nær land
Sei kan fiskes fra land. Spesielt mindre sei, gjerne i stim, sveiper innom plasser ytterst på odder og nes. Også der det er dypt, som ved kaianlegg og lignende, kan det fanges mye sei når stimene kommer. Seien nærmer seg gjerne land i ly av mørket. Timene rundt skumring og i grålysningen er derfor ofte gode fiskeperioder, særlig hvis det også klaffer med høyvann.
Grunner ute i havet
Den sikreste fiskeplassen for sei er på toppen av grunner ute i havet. Disse finner du nedtegnet på gode sjøkart eller på GPS-en din. Seibankene er ofte også tilholdssted for annen fisk. Seigrunnene er gjerne godt kjent i lokalsamfunnene, nettopp fordi det oftest er generelt mye fisk rundt disse grunnene. Du finner dem på gode sjøkart. Let opp grunner langt til havs og fisk over disse. Allerede på ekkoloddet ser du at det er fisk her. Har du fått én sei, får du garantert flere hvis du er rask med å få snøret ut igjen.
I tidevannsstrømmer og dyprenner
Ellers finner du sei i tidevannsstrømmer i fjorder overalt i Norge. Saltstraumen er naturligvis den mest kjente av disse og selve kremstedet for seifiske. Det finnes flere steder hvor tidevannet sørger for fart i vannet gjennom sund og fjorder hvor seien finner næring, og hvor den kan finnes i store konsentrasjoner. Let opp slike steder på kart og spør lokale fiskere. Til tider kan imidlertid seien gå dypere og befinne seg ganske nær bunnen i dyprenner. Også variasjoner i det daglige strømskiftet ved flo og fjære er vanlig. Ofte er fisket best med fart i vannet mellom fjære sjø og flo. Slik fisker du sei fra båt Seien biter gjerne på lokkemiddel i fart og trigges av mye bevegelse opp og ned i vannlaget. Den har et svært godt utviklet syn og sidelinje, slik at den lett oppdager byttedyr i vannet.
1 of 13
(Foto: Endre Hopland)
(Foto: Endre Hopland)
(Foto: Endre Hopland)
(Foto: Endre Hopland)
(Foto: Endre Hopland)
Viktig å være der seien er
Seien beveger seg mye i vannet. Båt er derfor en stor fordel slik at man kan forflytte seg raskt og jakte aktivt på seien. Et godt ekkolodd vil også vise deg hvor fisken står. Da kan du konsentrere fisket i dette området. En snelle med telleverk vil også være til god nytte. Siden seien lever ute i de frie vannmassene (pelagisk) og kan stå på alle slags dyp, kan det lønne seg å ha god avstand mellom opphengerne for å fiske så bredt som mulig i vannlaget.
Farger og vibrasjoner
Farger som grønn, blå og svart har vist seg å være spesielt effektive på seien, antagelig fordi disse er lett å se i vannet. Ofte vil mørke farger gi en god silhuett nedenfra og opp mot en lysere overflate. I tillegg til at seien påvirkes av farger og kontraster, vil den lett og på lang avstand kunne føle vibrasjoner fra en pilk eller en opphenger med sidelinjen.
Smal blå eller grønn pilk
Raske, smale pilker fungerer best på seien. Det gjelder å komme til det rette dypet raskt og effektivt. Fargene sølv, blå og grønn er favorittfargene på pilken. Velg gjerne forskjellig farge på pilken og opphengerne, da vil du raskt se hvilken farge seien foretrekker den aktuelle dagen. Tyngden på pilken må du variere alt etter hvor dypt du fisker, og hvor mye avdrift det er. Vanligvis vil en lett pilk fiske best, men du risikerer altså at den ikke når ned raskt nok til fisken.
Shad er effektivt
Skal du fiske selektivt etter stor sei, vil en stor, enkel shad fungere best. Shaden kan
gjerne være opp mot 30–40 cm og 400–500 gram tung til de største eksemplarene. En shad av samme type som brukes til kveite, fungerer bra. Bruk stor fart på shaden opp og ned i vannlagene og gjør tidvis stopp underveis. Når seien tar, er det ofte et kraftig napp, og du må gjerne gjøre tilslaget med en gang. Finner du seien i et spesielt vannlag eller dyp, er det bare å sikte seg inn på det samme området igjen, det er helt sikkert flere store eksemplarer på samme sted.
Opphengere mest effektive
Mindre sei går i tette konsentrasjoner (nesten i stim), og når du har truffet på dem, er opphengere det klart mest effektive lokkemiddelet. Småsei jakter rauåte, fiskelarver, yngel og krepsdyr pelagisk.
Tradisjonell gummimark er dermed svært effektivt. Under stimen jager ofte større individer, og disse spiser også små fisk. En pilk i enden av snøret er et godt tips.
Fiskelignende flue
Seien er ikke særlig kresen på fluevalget. Igjen er det fargene svart, blå og grønn med innslag av sølv og flash som lokker seien best. Seien spiser mye små fisk, og derfor velger de fleste fiskeimitasjoner, for eksempel ulike typer streamere, dognoblere eller decivere.
Poppere og jerkbait
Hvis seien jager helt oppe i vannlagene kan det være ekstra gøy å bruke lokkemidler som imiterer flyktende eller skadde byttefisker. Poppere er wobblere som sveivers rykkvis og raskt inn i overflaten slik at vannet spruter. Det er selvfølgelig ekstra spennende når storseien går løs på dem helt i overflaten. Jerkbait er store leppeløse wobblere som går under overflaten. De imiterer ofte litt større byttefisk som du fisker inn på en ujevn måte slik at de får en ekstra lokkende gange. På begge disse metodene kaster du gjerne med en kraftig og kort haspelutrustning.
Agn og opphengerfluer
Gummimark og opphengerfluer pleier å være effektivt på seifiske. I perioder kan imidlertid også seien være småspist og vanskelig, og da kan agnsild eller en bit av den hvite buken til makrell være bra agn. Andre ganger kan den beite utelukkende i små krepsdyr som siles ut i gjellene. Da kan
den være ekstra vanskelig å lure på stang og snelle. I disse tilfellene kan opphengerflue som ligner krepsdyr, virke godt.
Kraftig fortom for stor sei
En kraftig fortom på fra 0,9 til 1,2 mm må til hvis det skulle gå på to–tre store sei samtidig, og det er ikke uvanlig. Flere storsei som kjemper i hver sin retning, kan fort rive av for tynn og dårlig sene. Likeså er det godt å ha en god havfiskestang og snelle som tåler å kjøre stor og hardt kjempende fisk.
Slik fisker du sei fra land
Sildesluk og fiskeimitasjoner
Seien spiser ofte små fisk eller åte, så derfor vil det være lurt å bruke sildesluk som gir gode kastelengder og ligner på det seien beiter på. Opphengerne kan du variere med fluer, gummimark eller små, ferdige hekler med sabiki-kroker hvis den er småspist. Fluefiskeren vil oftest ha best resultat med små fiskeimitasjoner med litt blink i. Flash eller sølv som blinker, lokker seien fra lang avstand. Svart og blått gir også god silhuett nedenfra i mørket og kan godt kombineres med glitter.
Opphengere foran sluken
Akkurat som med makrellen går seien oftest i stim. Det gjelder å stå på og fiske effektivt når du først finner stimen. Bruk gjerne flere opphengere foran sluken hvis du kaster med slukstang.
To fluer og synkesnøre
Fluefiskeren kan godt ha på to fluer på fortommen. Biter én sei, hogger raskt flere på. Når fisken(e) er landet, gjelder det å legge ut neste kast på mest mulig samme sted og dyp for å finne igjen stimen.
Siden seien er pelagisk og vandrer mye i vannlagene, vil det være viktig å fiske av områdene fra bunnen nesten helt opp til overflaten på en sikksakkmåte. Fluefiskeren er da avhengig av å bruke synkesnøre for effektivt å komme litt dypere ned.
I min barndoms ørretparadis, der en åtteåring lett kunne dra opp ti steikefisker i løpet av en kveld, er det minst 15 år siden sist jeg så et vak. De to siste tiårene er det nemlig gjeddene som har regjert i det vesle tjernet i skogen. Men de er ikke alene der nede i mørket.
Det er både duskregn og nostalgi i den 22 grader varme augustluften, der jeg rolig trakker innover gjengrodde, men likevel kjente stier. Her har jeg gått utallige ganger tidligere, og lagt ned hundrevis av fisketimer. Jeg har ikke fått ørret her siden 90-tallet, og det er egentlig ikke så rart. På folkemunne heter det seg nemlig at det ikke er ørret her lenger. Dette stemmer ikke. De finnes her fremdeles, men de er ikke mange. Derimot er det store. For store for sultne gjedder.
Da jeg var en liten pjokk var det vakringer overalt her i tjernet, men det var altså før gjeddene tok over som toppredator blant vannliljer og nøkkeblomster. Akkurat når dette skjedde er jeg ikke helt sikker på, men det er minst 21 år siden. Det var nemlig da, sommeren 1994, at jeg fikk min aller første gjedde. Og det var nettopp her det skjedde. Jeg stod på den samme flytetorven den gang som jeg akkurat nå er på vei utpå, og kastene gikk i vifteformasjon fra sivkant til sivkant, akkurat slik jeg hadde lest at det skulle gjøres i den månedlige fiskelektyren. Og det fungerte.
De største forskjellene på den gang og nå er at jeg har doblet tonnasjen i støvlene. Vannet står derfor mye høyere oppover leggene enn det jeg har minner om. Dessuten er spinnstangen og Lilleauren-sluken byttet ut med fluestang og en tung streamer. Fargene er likevel like, kobber og rødt. I mørkt vann er denne kombinasjonen nesten alltid uslåelig, og en gjør jo ikke store forandringer på et vinnerlag med mindre en må.
Turene til denne vesle torven har ikke vært hyppige nå i voksen alder, men en og annen økt har det blitt. Fiskene har det vært langt mellom, men noen gjedder har det altså blitt i årenes løp. Ingen store, men snittet er jevnt. To-fire kilo er klassikeren. Fine fisker med mørke farger og klare tegninger.
Jeg er ingen stor fan av miljøkriminalitet, men kan ikke legge skjul på at jeg liker gjeddene som art. Fisken er gjennomført rå, og et helt drøyt rovdyr. Strengt tatt er det heller ikke fiskens skyld at den har blitt satt ut et sted den ikke hører hjemme.
Her i tjernet har gjeddene beitet ned det aller meste av ørretstammen. Antagelig ble også ørreten i tjernet ulovlig satt ut her en eller annen gang for mange år siden, så hvor stor skaden egentlig er kan sikkert diskuteres. Uavhengig av dette er ørreten altså i et soleklart mindretall, men de fiskene som fremdeles finnes her, er til gjengjeld godt voksne.
Ørreten som svømte etter wobbleren min en klar dag i mai i år er med hånden på hjertet den aller største jeg noen gang har sett. Til og med større enn de rømte regnbuepuddingene vi fisker i fjorden. Og ikke minst mye penere. Lang, feit og grov, med skikkelig krokkjeve. Fisken var ikke interessert i å ta, men fulgte rolig etter plastagnet som bare for å ta en kikk.
Fiskeskjelven var total da kjempen snudde med langsomme bevegelser tre meter fra land, og jeg så den selvsagt ikke igjen. Der og da bestemte jeg meg likevel for å gjenoppta ørretfisket i det vesle skogstjernet. Kjempefisken, som garantert har vokst seg stor på en diett av smågjedder, gjorde nemlig noe med meg. Trolig var det nettopp det å se en så stor ørret i barndommens småørrettjern som gjorde opplevelsen så rå. Hvis det da ikke var det å faktisk se en brunørret på over fem kilo all in all. Jeg har ikke fasitsvaret, men at det måtte fiskes mer her var i alle fall hevet over all tvil.
Jeg lar den tunge streameren suse utover det blanke vannspeilet, og fortommen synker kjapt. Den kobberkledde og langskaftede kroken med den røde stjerten blir rykket mot land mer ujevne bevegelser. Akkurat hva den imiterer må fuglene vite, men den er i alle fall ganske godt synlig der ute i tjernet.
De tre første kastene er resultatløse. Som forventet. Jeg har i det hele tatt veldig lite tro på at jeg skal få en av de få ørretene som faktisk svømmer rundt uti her. Kanskje en gjedde, men neppe en ørret.
Men så smeller det. På det fjerde kastet. Midt ute i vannet. På en god meters dyp. Det rykker godt til i den gamle og velbrukte sekserstangen, og fisken er oppe og slår nesten på direkten. Dette er utvilsomt en ørret, og den er av et helt annet kaliber enn tusenbrødrene på 200 gram jeg fisket her i barndommen.
Kampen blir artig, men kort. I det varme sommervannet gir ørreten opp etter fire utras, og den er aldri i nærheten av backingen. Fisken glir udramatisk inn i håven, og jeg kan løfte en nydelig og smellfeit skogsørret opp på den våte torven. Det er ikke kjempen jeg så i mai, ikke på langt nær, men fisken som ligger foran meg er likevel diger for å være dette vesle tjernet. Godt over kiloen. Garantert. Og den er helt strøken. Denne ørreten har ikke vært i nærheten av en gjeddekjeft.
Fisken veies til 1280 gram. Det er en av de største brunørretene jeg noen gang har fått, og den aller største på flue. Det er kult, men det som gjør det hele virkelig moro er at den er tatt her, i barndommens ørrettjern.
Det er ikke snakk om at denne fisken skal spises. Har den blitt så stor i et vann fullt av sultne gjedder, gjør den opplagt noe riktig. Trolig bidrar den også til å holde bestanden av smågjedde nede. Etter et par kjappe bilder får ørreten sige rolig tilbake der den kom fra. Det er en god følelse.
Det blir ikke flere kast denne ettermiddagen. Det er ikke nødvendig. Den virkelige kjempen er ikke lenger så interessant. Ikke i dag, i alle fall. Jeg har fått en fisk som nå for tiden er veldig sjelden i dette vesle tjernet, og jeg topper ikke fangsten denne turen. Det er helt i orden. Men om jeg skal tilbake og prøve mer etter kjempen med krokkjeven på et senere tidspunkt? Definitivt.
For nokså nøyaktig halvannet år siden satte Fiskersiden-moderator Martin Solem de mange artslistene til FS-forumbrukerne i system. Den gangen, i mars 2014, talte den samlede listen 142 forskjellige arter. I dag er dette tallet altså oppjustert til 154, noe som rett og slett er en fantastisk prestasjon.
På sammenlagtlisten finnes helt vanlig fisk som torsk, ørret, makrell og sei, men også ytterst spesielle fangster som maisild, spisshalet kutling, svartskate og småvar. Størrelsen på fisken varierer også noe helt enormt, fra under grammet til godt over tonnet. Faktisk inkluderer listene verdens nest største fisk tatt på stang, Asgeir Alvestad sin fantastiske håkjerring på 1099,25 kilo fra Nedstrandsfjorden.
Det har blitt ført artslister på Fiskersiden-forumet siden tidlig på 2000-tallet. Listene ble flyttet til den nye forumplattformen i 15. august 2004, så offisielt står den første av listene publisert denne datoen. Den reelle oppstartsdatoen er likevel en eller annen gang helt i begynnelsen av 2000-tallet, ikke lenge etter at den aller første utgaven av Fiskersiden så dagens lys. Det er med andre ord en del av den norske sportsfiskehistorien vi her har med å gjøre.
Broderlig konkurranseinstinkt
Blant de listeførende sportsfiskerne i landet har i underkant av 20 personer registrert 100 forskjellige arter eller flere tatt i Norge. Fire fiskere har registrert 120 arter eller flere, og på toppen av listen troner John Olav Florø-Larsen, som virkelig har tatt sjumilssteg de siste par årene. Så langt i 2015 har han fått hele elleve nye arter, noe som egentlig er hinsides all fornuft med tanke på det høye antallet han stod registrert med da året startet. Det er også verd å merke seg at galskapen begynte med et veddemål og eskalerte som følge av broderlig konkurranseinstinkt.
– Formålet i første omgang var å vinne et veddemål mot de tre jeg alltid reiser på tur med i Nord-Jæren Havfiskeklubb, Stig Hetland, Øivind Andersen og Bjørn Stein. Dette var tilbake i 1999, og veddemålet var førstemann til 50 arter. Den gang hadde jeg 30 arter, og det tok noen år å nå 50, men jeg vant veddemålet, sier Florø-Larsen til Hooked.
Lillebror Florø-Larsen, Bjørn, fikk på sin side nyss i hva storebror holdt på med, og begynte også å notere arter. 29. juni 2002 bestemte de to brødrene seg for å nulle ut listene sine og begynne på nytt igjen. Dagen ble brukt til fiske på Grasholmen, og artskonkurransen de to imellom var i gang.
Noen år seinere reiste Bjørn til Trondheim for å studere. Her ble han kjent med karene i Nidaros kystmeitelag, og dermed ble artsfisket tatt til nye høyder. Der storebror fremdeles var hardcore konkurransehavfisker, og brukte det meste av fisketiden sin til dette, var yngstemann stadig på jakt etter fisker han aldri tidligere hadde fått.
En artsturné på Østlandet og en tur til Frøya i 2010, førte Bjørn opp på likt antall arter som John Olav, og et nytt veddemål ble inngått.
– Nå var det førstemann til 100, og premien var at taperen måtte spandere flybillett til en fiskedestinasjon der begge kunne få en ny art, i tillegg til en tusenkroners-Cognac, forteller John Olav Florø-Larsen.
«Mannen som ikke sover»
I 2012 var lillebror på en meget vellykket Østlandstur sammen med klubbkamerat Irvin Kilde. Denne førte til at storebror ble hengendel langt etter, noe som igjen vekket et voldsomt konkurranseinstinkt. I mai 2013 dro derfor også eldstemann på et Østlandsraid, og kom seg opp i 90 arter. Konkurransen var fremdeles åpen.
3. juli 2013 satt art nummer 100 for Bjørn, og dermed var veddemålet avgjort. Men artsfiskegalskapen hadde ikke mer enn så vidt begynt. John Olav krysset nemlig av sin art nummer 100 i november samme år, og tok igjen broren på art nummer 102 tidlig i 2014.
Om høsten samme år møtes brødrene igjen, denne gangen på art nummer 111, og historien gjentok seg på art nummer 112 i mars 2015. Siste gangen de to hadde det samme antall arter var nå i vår, og tallet var da 116. Siden den gang har John Olav dradd ifra, og da han i august noterte sin 123. art i Norge, krysset Bjørn samtidig av sin nummer 119.
De siste årene har artsfisket hatt prioriteten også i eldstemann Florø-Larsen sitt fiske, og når døgnet ikke lenger strekker til, blir søvn rett som det er nedprioritert til fordel for fiske. Det er ikke uten grunn at John Olav Florø-Larsen også er kjent som «Mannen som ikke sover».
I dag er han altså den sportsfiskeren i Norge med flest registrerte arter. Dette synes han er både moro og nokså sprøtt.
– Det har gått veldig fort de siste årene, og det har blitt mange ville satsinger, men det har jo også vært veldig moro. Nå er målsetningen å få minst få en ny art per år og samtidig holde meg i toppen, men ikke nødvendigvis helt på topp. De som ligger rett bak meg fisker jeg jo mye sammen med, så det blir nok mange turer sammen etter nye arter, forteller han.
Florø-Larsen mente selv han kunne mye om fisk allerede før han oppdaget artsfisket, men det han har lært seg de siste årene har fått ham til å innse at dette ikke var helt riktig.
– Mens jeg har fisket målrettet etter arter har jeg lært enormt mye, både om fisken sitt levevis, hvor og når en forventer å finne de forskjellige artene og hvordan disse skal fiskes. Til og med de latinske navnene begynner å sitte. Det er på grensen til skremmende, men kjekt på samme tid. Da finner en jo fiskene igjen, uansett hvilken bok en leser, sier han.
– 145 arter er mulig
Den fisken Florø-Larsen selv setter høyest på listen sin er faktisk noe så relativt vanlig som hårvar. Han understreker at dersom han hadde fått opp en håkjerring i løpet av sine mange forsøk, hadde nok denne toppet, men siden kjempehaien glimrer med sitt fravær, er det altså en liten flating som troner øverst på pallen.
– Dette henger sammen med all tiden jeg brukte på å forstå fisken. Da jeg begynte å fiske etter den var det få som hadde fått arten, og fangstene var stort sett bare på måfå. Etter mer enn halvannet år med prøving og feiling, knakk jeg omsider koden, og jeg husker fremdeles jubelbrølet og gleden da jeg stod med fisken i hånden på moloen i Mekjarvik. Da metoden kom ut ble hårvaren en hentefisk, men det var en stor treningssak å få øye på fisken og ikke minst få den til å bite, forteller han.
Etter litt oppsummering og telling av potensielle arter, tror Florø-Larsen at han potensielt kan få rundt 20 arter til i norske farvann, riktignok dersom han har en god porsjon flaks.
– Jeg mangler fremdeles en del arter som er relativt greie på de rette stedene. 145 arter er å ta hardt i, men det er fullt mulig og også noe å strekke seg etter, gliser han.
I bildeserien under ser du alle de 123 artene John Olav Florø-Larsen har fått på stang i Norge. Artikkelen fortsetter etter bildene:
1 of 122
Abbor
Asp
Bekkerøye
Berggylte
Bergkutling
Bergnebb
Blåkjeft
Blålange
Blåstål
Breiflabb
Brisling
Brosme
Brungylt
Dvergmalle
Dvergulke
Fjesing
Flire
Fløyfisk, vanli
Gapeflyndre
Gjedde
Gjørs
Glasskutling
Glasstunge
Glassvar
Gressgylt
Gundling/sandkryper
Grønngylt
Gråsteinbit
Gullbust
Gullfisk
Harr
Havmus
Havnål, stor
Havål
Hvitfinnet steinulke
Hork
Horngjel
Hornkvabbe
Hvitting
Hyse
Horngjel
Hårvar
Kantnål, stor
Karuss
Kloskate
Knurr
Kolmule
Krøkle
Kveite
Kystringbuk
Lake
Laks
Lange
Laue
Leirkutling
Lomre
Lusuer
Lyr
Lysing
Makrell
Mora
Mort
Mulle
Nordlig knurrulke
Nordlig tangbrosme
Paddetorsk
Panserulke
Pigghå
Piggskate
Piggvar
Regnbueørret
Regnlaue
Rognkjeks
Rødflekket kutling
Rødknurr
Rødspette
Røye
Sandflyndre
Sandkutling
Sei
Sik
Sild
Skjellbrosme
Skolest
Skrubbe
Slettvar
Småflekket rødhai
Storsil og småsil
Solabbor
Svartkutling
Spisskate
Stam
Steinsmett
Stingsild, trepigget
Stingsild, nipigget
Strandtangbrosme
Stripet pelamide
Strømsild
Suter
Svarthå
Sypike
Sørv
Taggmakrell
Tangbrosme, femtrådet
Tangkutling
Tangkvabbe
Tangsnelle
Tangsprell
Tangstikling
Torsk
Tunge
Uer
Karpe
Vanlig ulke
Ål
Vassild
Vederbuk
Ørekyte
Ørret
Øyepål
Ålekvabbe
De 154 registrerte artene i Fiskersiden-listene viser også at 145 er et tall en kan oppnå på egenhånd dersom en legger ned nok timer og reiser tilstrekkelig.
FS-listene, som altså utelukkende er artslistene til Fiskersiden sine forumbrukere, mangler ellers en del arter en vet med sikkerhet er tatt på stang i Norge, for eksempel St. Peterfisk, sølvkveite, gråhai, maisild, havkaruss, tretrådet tangbrosme og slirefisk. En del av disse er nesten som utopi å regne, mens andre absolutt er mulige.
I tillegg finnes arter det er mulige å få på stang, men som så vidt oss bekjent aldri tidligere er tatt, for eksempel hornulke, polartorsk, diverse langebarn-arter og ulvefisk. Det er med andre ord plenty fisk å bryne seg på i havet, dersom en skulle ha for mye fritid.
Bekkevold-inspirasjon
Som nevnt er FS-listene en liten ansamling norsk sportsfiskehistorie som stadig blir oppdatert. I dag finnes det altså 274 lister i samlingen, men hvem som helst kan når som helst registrere sin egen artsliste og bli en del av moroa, som faktisk er resultatet av en gammel forumdiskusjon mellom den norske sportsfiskelegenden Cato Bekkevold og den avdankede artsjegeren Thor Håkonsen.
– Det hele begynte vel med at Cato fikk spørsmål om hvor mange forskjellige arter han egentlig hadde fått her i landet. Tallet var på den tiden veldig høyt, og dette inspirerte både meg og flere andre forumbrukere til å begynne med artsfiske, sier Håkonsen til Hooked i dag.
Håkonsen og hans gode fiskekamerater på Karmøy var blant de mest ivrige innen den nye formen for fiske, og via forumet eskalerte interessen sakte men sikkert.
– Sett i forhold til tiden tok det helt av i løpet av et par år. Vi som holdt på i det vi kalte Karmøy Rovfiskelag var veldig aktive, både med individuelle lister og fellesliste for klubben. Vi var vel kanskje en slags forløper til Nidaros kystmeitelag, bare ikke like morsomme og skrivekyndige. Det vi holdt på med inspirerte nok en del andre også, og snart var det et miljø for artsfiske over store deler av landet, forteller Håkonsen.
De fleste av fiskerne som var aktive den gangen, har i dag trappet veldig ned. Et lite knippe er fremdeles aktive på artsfiskefronten, enten gjennom egne barn eller via en gjenfunnet ungdomsinteresse. Håkonsen selv prioriterer familie og fotografering, men det hender fremdeles at han tar seg en fisketur i ny og ne. Som oftest blir det litt pillefiske i en av de lokale elvene sammen med junior, men gamle kunster har ikke gått helt i glemmeboken. I sommer var han for eksempel på sin første skikkelige kystmeitetur på mange år, og fangsten ble flere fine piggskater.
– Det var en tur som virkelig gav mersmak, så jeg utelukker ikke mer fiske i fremtiden. Det hadde for eksempel vært veldig moro å få være med på en vadetur med vindu en gang, sier han til Hooked.
Med 274 registrerte artslister på fiskersiden, og en Facebook-gruppe med 688 medlemmer, er det ingen tvil om at artsfisket har fått godt fotfeste og er i stadig vekst her til lands. Dette synes den gamle rovfiskeren Håkonsen er veldig artig.
– Den gangen vi var med på å starte dette, så var det jo for å få fokuset over på annen fisk en torsk, laks og ørret. Vi ville ha litt mer moro, litt mer innsats og litt mer planlegging. At det i dag er så mange som fører ideene videre er utrolig moro, og her er det virkelig på sin plass å takke Nidaros kystmeitelag, som med sine lettbeinte skriverier og ablegøyer har gjort det hele folkelig og kult, sier han til Hooked.
Revolusjonerende vindu
At FS-lsitene i dag teller 154 arter synes han også er meget imponerende. Dette er nemlig et langt høyere tall enn han og resten av gjengen så for seg som mulig back in the days.
– Vi bladde jo utallige ganger gjennom Pethon, som var det eneste man hadde da, og talte arter. Jeg tror nok at vi så på 120 arter som oppnåelig med innsats, men vinduet til Karl Johan Sæth revolusjonerte greiene når det kom. Nå kunne jo folk nærmest bare gå ut å hente arter som man tidligere så på som reine flakse/bonus-fisker. 154 forskjellige arter er likevel et veldig høyt tall, og det er utrolig moro å se hvor langt dette har gått, sier han til Hooked.
Det var det nok en god del norske sportsfiskere som førte private artslister lenge før Fiskersiden så dagens lys, men listene på Norges største fiskeforum blir det nærmeste en kommer en offisiell artslisteregistrering her til lands. Det er selvsagt teoretisk mulig at noen som ikke har registrert sin liste på Fiskersiden har flere arter enn John Olav Florø-Larsen, men med tanke på hvor høyt antaller hans er, og hvor mange timer med høyst alternativt fiske som ligger bak, er dette veldig lite sannsynlig.
Det som derimot er på det reine er at konkurransen i toppen er knallhard, og at hele tetsjiktet i aller høyeste grad fremdeles er aktive i gamet. Hvem som blir førstemann til 130 vil bare tiden vise.
Dersom du ønsker å begynne med artsfiske og føre din egen artsliste, er dette den enkleste sak av verden. Listene er personlige, og du velger selv hva du vil føre opp her, men fisken skal være fanget med stang i norske farvann, og den jevne holdningen er at fisken skal ha tatt agnet du serverer, og ikke være kroket i andre kroppsdeler enn kjeften. Alle arter som finnes og reproduserer seg i Norge teller, og her er det plass til alle type fiskere. Din egen artsliste registrerer du her (krever innlogging som selvsagt er gratis).
Et par timer på fjorden her om dagen bød på både oppturer og nedturer. At nedturene også bar på rogn er neppe et godt tegn.
Jeg har tidligere skrevet noen saker om fjorden som ligger rett utenfor stuedøren min, og det kommer helt sikkert til å bli flere av disse ved seinere anledninger, også. Osterfjorden huser nemlig veldig mye forskjellig fisk, og en god del av disse faller også innunder spennende-kategorien.
Da min gamle klassekamerat Ronny var på hjemlige trakter nylig, hadde vi oss som vanlig en fisketur, og denne gangen var det altså Osterfjorden vi gikk for. Som overskriften tilsier skulle det bli en tur som viste fjorden på både godt og vond.
For å ta det positive først: Vi bestemte oss for å fiske dypt etter blålange og skolest, og det ble til at vi festet et tau i en av pontongene på Nordhordlandsbrua for å unngå de gode to kopene med overflatestrøm fjorden bød på denne dagen. Vi ble liggende i enden av en skråning, med 500 meter sjø under oss, og etter litt snørekrøll og et par brosmer på undertegnede, nappet det plutselig fint hos Ronny, som fisket 10-15 meter over bunn. Etter en lang sveiveøkt kom da også en av dagens targetfisker til syne, Ronnys aller første blålange.
Samme mann hadde ikke mer enn så vidt kommet ned igjen, før det nappet på ny. Også denne gangen oppførte fisken seg slik targetartene skal, og dagens andre blålange var et faktum. Ingen av fiskene var større enn 2,4 kilo, men det er likevel mye positivt å hente ut av det hele.
For det første fikk vi blålange på nok en plass i fjorden, den femte i tallet bare i år. For det andre er blålangen en stilig art det slett ikke er alle som treffer på i det hele tatt, og for det tredje var at det var Ronny som fikk begge fiskene, på sin aller første tur på skikkelig dypt vann.
Så kommer det negative, og nok en gang er det rømt oppdrettsfisk som spille hovedrollen: Osterfjorden er nemlig fremdeles full av regnbueørret som har vært på frifot siden stormen «Nina» lagde helvete i januar.
Fra oppdretterne sin side blir det hevdet at så og si all fisken som rømte nå er fisket opp igjen, men hvis det er tilfellet har det i alle fall vært nye og omfattende rømninger. Enten det, eller så er de oppgitte rømmingstallene dradd rett ut av nedre del av ryggen.
Vi har fått regnbueørret i fjorden i hele år, men denne dagen hadde jeg bare med meg dypvannsutstyr på sjøen. Da Ronny så en fisk som tok et rekehode som ble kastet på sjøen, monterte jeg likevel en liten krok på en spole med fortom, egnet kroken med en reke og kastet uti. Fem sekunder seinere var det fast fisk, og en regnbue på like over tre kilo kunne hales opp. Det samme gjentok seg like etter, denne gangen med en tokilosfisk.
Før i tiden var det litt stas å få regnbueørret. Da var det nemlig bare en og annen fisk som slang rundt i fjorden, og en måtte jobbe litt for å få dem. Dessuten var kunnskapen om oppdrettsbransjen en helt annen enn det den er i dag. Nå er regnbuene i fjorden bare som forurensing å regne, og jo flere en får opp, dess bedre er det.
Det er ellers verd å merke seg to observasjoner rundt de nevnte fiskene. For det første var fisken helt blank og fullstendig lusfri. Det har for øvrig både regnbueørreten, sjøørreten og laksen som er tatt i fjorden i det siste vært. For det andre hadde begge fiskene ganske mye rogn, og siden regnbueørreten er en vintergyter, gjør nok den rømte oppdrettsfisken seg nå klar for å innta de mange bekkene og småelvene som renner ut i fjordsystemet. Det er ikke bra på en plass.
Etter regnbueørretene dro vi ellers opp en makrell, en sei og ytterligere et par brosmer, før vi kjørte til land igjen. Jeg gjorde ellers et nytt forsøk med tauet festet i flytepontongen ved siden av noen dager senere, men dette resulterte bare i en brukbar brosme, som svømte høyt over bunn for å ta en hel makrell.
Jakten på skolesten og de store blålangene fortsetter plutselig.
Vi har testet Sony sitt smarte actionkamera Mini HDR-AZ1, og lar oss imponere over mye. Dessverre holder ikke filmingen i det våte element mål, selv i krystallklart, tropisk vann. Kan du leve med dette, er HDR-AZ1-en likevel et kamera å bli glad i.
Av: Endre Hopland
Jeg falt egentlig for HDR-AZ1-kameraet allerede da jeg tok det ut av pakken. Førsteinntrykket var at produktet var både lite, lett og oversiktlig, uten for mange knapper og funksjoner som en aldri kommer til å få bruk for. Når det kommer til actionkameraer, som altså skal være tett på der det skjer og tåle en god del juling, er dette i mine øyne helt ideelt.
Med i kamerapakken jeg fikk tilsendt, fulgte også en rekke forskjellige festeanordninger til både kroppsdeler, hjelmer, stenger og glatte overflater. Disse gjør det naturlig nok enklere å bruke kameraet slik det er ment, nemlig til actionbilder. I tillegg til festeanordningene ble kameraet også levert med en såkalt LiveView-remote, som i praksis fungerer som HDR-AZ1-ens eksterne skjerm. Denne linkes trådløst til kameraet, og gjør at du blant annet kan se opptakene dine uten å måtte koble deg til PC eller Mac.
Etter at det var konstatert at kameraet så- og føltes bra ut, var det dags for å teste det i praksis. Det er ingen tvil om at hovedmålgruppen til produsenten er folk som driver med actionfylte aktiviteter på land, og det ble også raskt klart at her leverer kameraet strålende. Både videokvaliteten og bildestabilisatoren er veldig bra, og det er også lite å si på lyden. Selv inne i den vanntette hardcasen av plast fanger kameraet opp et godkjent lydbilde uten ekstern mikrofon, noe som kommer godt med når det er mye vær.
Testen jeg har gjort er myntet på et litt annet publikum enn de fleste andre HDR-AZ1-brukere, nemlig sportsfiskere, som jo er vår bransje og vårt publikum. Nå er selvsagt det som skjer oppe på tørt land, i båten eller langs bredden, isolert sett nokså likt andre landaktiviteter, men vi som filmer fisking liker jo gjerne å få med noen undervannsscener, også. Etter min mening er det her HDR-AZ1-en kommer til kort.
I flere måneder hadde jeg med meg actionkameraet fra Sony på fisketurer i både inn- og utland. Det ble fisket og filmet i både ferskvann og saltvann, og kameraet leverte strålende både montert på hodet, på båtripen og håndholdt. Men det var altså oppe på tørt land. Under vannoverflaten var situasjonen en ganske annen.
Til produsentens forsvar skal det sies at kameraet aldri er oppgitt som noe undervannskamera, men i og med at det er utstyrt med en hardcase som er oppgitt å være 100 prosent vanntett ned til fem meters dyp, regner en likevel med at det skal kunne produsere noenlunde godkjente undervannsbilder helt i overflaten. Det gjør det ikke. Først trodde jeg det var mørke vinterskyer og dårlig lys inne i Vestlandsfjordene som gjorde bildene uskarpe, men situasjonen var den samme i det krystallklare og solopplyste vannet på flatsene i det karibiske hav, også. Kameraet er rett og slett ikke spesielt godt egnet til undervannsfilming.
Under finner du et knippe fiskefilmer som er skutt med HDR-AZ1. I den siste filmen ser en tydelig hvordan kameraet håndterer verden under vann. (Artikkelen fortsetter etter filmene):
Sony oppgir hardcasen som waterproof, splashproof, freezeproof, dustproof og shockproof, og ingenting av det jeg har sett tyder på at ikke dette er riktig. At HDR-AZ1 er et godt kamera er hevet over all tvil, og dersom jeg ikke hadde hatt behov for å kunne ta undervannsfilm i overflaten, hadde jeg ikke stusset med å brenne av de 1999 kronene (bare kameraet) det veileder til. Batterilevetiden er også god, og det finnes et eget redigeringsprogram spesialtilpasset kameraet.
For oss sportsfiskere blir likevel akilleshælen undervannsegenskapene. Dette er ofte en såpass viktig del av fiskefilmene at det er vanskelig å komme utenom. Kan du derimot leve med at kameraet ditt ikke kommer til å kunne levere brukende bilder fra under vannflaten, er det likevel ikke noe å stusse på. Som nevnt innledningsvis falt jeg for HDR-AZ1-en allerede da jeg tok det ut av pakken, og totalinntrykket har ikke forandret seg.
Kanskje tar kameraprodusenten med en anbefaling fra en sportsfisker når 2016-modellen skal lages, også? Om de får orden på undervannsfilmingen er dette nemlig et actionkamera som bør være høyt oppe på ønskelisten til alle med en forkjærlighet for fisk og fiske.
I fjor deltok jeg i den tradisjonsrike og sagnomsuste Langesundfestivalen for aller første gang, og det er ingen tvil om at det gav mersmak. Etter årets konkurranse ser jeg konturene av en årlig happening.
For meg har ordet Langesundbukta alltid vært forbundet med svarthvitt-bilder av diger fisk i gamle blader, mens Langesundfestivalen har vært synonymt med Runar Kabbe sine storkveiter tatt under det som må ha vært en svært travel festivalhelg tilbake i 1991. For et par år siden fikk jeg endelig prøve meg i det spesielle havområdet selv. Fangsten var mildt sagt begredelig, men det var svært spesielt å ha vært her. Og jeg ville selvsagt tilbake.
Jeg var så heldig å få mønstre på hos den samme Espen under 2014-festivalen, og sammen med Nils utgjorde vi Team Humlepungen. Espen tar festivalen veldig seriøst, og det ble fisket deretter. Jeg tror egentlig både skipper og mannskap følte vi fisket bra hele veien, men selv om artsmagfoldet var godkjent, manglet det en god del på størrelsen på mye av fisken. Vi endte til slutt på en grei 7. plass, og Nils noterte seg for plaketter på både fjesing og sei.
Selv hadde jeg en strålende helg, og under Espen sitt knallharde diktatorlederskap fikk jeg på nært hold se hva som måtte til for å hevde seg i den knallharde konkurransen. Her ble det ikke levnet mye tid til fisk som ikke ville, og det gamle jungelordet om at det bare finnes to hastigheter på sjøen i Langesund, fri og flat pedal, ble i aller høyeste grad holdt i hevd.
Fremfor årets festival har Espen gjort store grep om bord på båten sin. En frisk sponsoravtale med Raymarine har fått farkosten både foliert og ikke minst utstyrt med et lite statsbudsjett med elektronikk. Roger og Nils har i tillegg kjøpt seg inn i doningen, så startoppstillingen til laget som i år skulle kjempe i toppen av festivalen var derfor gitt på forhånd.
Mannskapsforandringene førte samtidig til at Roger sin gamle lagkamerat, Martin, stod uten lag. Han var derfor ikke vond å be da broderen og jeg foreslo en vestlandsinvasjon. I løpet av en nokså kjapp rådslåing og noen telefoner, ble det ellers klart at Martin sin svigerfar hadde en god fiskebåt til låns. Dermed fikk Martin kapteinstatus, og vi var klare for en ny festival.
Da vi en måneds tid seinere tøffet utover sundet fra havnen i Langesund, var det med lave skuldre. Martin og Espen er et stykke fra hverandre hva kapteinrollen gjelder, og etter en lang kjøretur kvelden og natten i forveien, passet Martin sin avbalanserte innstilling til dagens fiske oss perfekt. Vi skulle selvsagt gjøre vårt beste for å få så mange forskjellige arter som mulig, men med begrenset kunnskap om smarte plasser for storfisk, tok vi det litt som det kom.
Starten ble likevel god, og allerede på de to første driftene nappet vi opp sypike, torsk, sei, lyr, lusuer og brungylt. Turen gikk deretter litt dypere, der også hyse, knurr og hvitting fikk hvile i stampen.
Den videre planen var å prøve oss etter fjesing, rødknurr og kanskje en heldig slettvar, og så ta en vurdering da vi så hvor lang tid ting tok. Fjesingen tok nokså med det samme, og Torbjørn kunne notere seg for ny art. Det ble også noen små sandflyndrer og en del knurr, men rødknurren og slettvaren glimret med sitt fravær. Etter et par timer kunne likevel Martin slippe jubelen løs for sin første rødknurr noen gang, og med denne bestemte vi oss også for å flytte på oss.
Et mislykket forsøk etter ulke og senere etter større torsk, ble etterfulgt av en gutsing etter gylter. Disse var det også smått med, men en blåstål dukket i alle fall opp. Særlig mye mer enn dette rakk vi ikke før fiskedagen var over, og fangsten måtte veies inn. Det vil si, et kjapt slepp etter sild ble det, og vi fylte heklene et par ganger. Godt agn og god poengfisk.
1 of 8
Vel oppe på land ble det klart at det var svenskene som hadde fisket best under første dag. Vi lå et sted rundt midten, og sa oss fornøyd med dette. Som alltid var det mye spenning og liv i innveiingskøen på kaien til Langesund Fisk, også fra nysgjerrige skuelystne som ikke deltok i konkurransen. Dette er en del av moroa med denne festivalen.
Søndag skulle vi ha med oss TV2 på reportasjetur halve dagen, og da fant vi ut at innaskjærs nok var det mest fornuftige i den friske vinden. Derfor gikk morgentimene med på dypet, og under kraftig tidspress leverte båt og skipper veldig bra. Jeg rigget opp på vei utover, og hadde en grei lange og en svarthå i båten før de andre hadde fått ut snørene sine. Blåkjeften bommet vi dessverre på, men det kom etter hvert opp en god del svarthå.
Etter et par timer kunne Martin melde om betydelig tyngre fisk, og etter en lang pumpeøkt brøt en stor brosme vannflaten. Fisken ble veid til 9,6 kilo i båten, og vi var mer enn fornøyde. Vi truet likevel på de siste minuttene før vi måtte til kai og hente TV-teamet, og jammen gikk det ikke på en torsk på tre-fire kilo hos meg. En skikkelig bonus på 200 meters dyp, men litt flaks skal en jo også ha.
Inne i havnen hoppet to TV2-damer om bord, og resten av fiskedagen gikk stort sett med til å prøve å finne flyndrer og store berggylter. Det gikk heller dårlig. Vi fikk slimål, babyhvitting, miniknurr, blåstål og rødnebb, men Martin gjorde i alle fall en strålende figur foran kamera, og formidlet artsfisket og festivalens gleder til en god halvmillion TV-seere i 18.30-nyhetene.
1 of 12
Festivalens fiskemessige høydepunkt, i alle fall for oss som kjørte over fjellet, var at Martin også fikk plakett for brosmen sin, som ble kontrollveid til 9,5 kilo. Det tror vi han synes var stas, også.
Årets Langesundfestival gikk ellers knirkefritt for seg, og arrangørene i Trutta kunne glede seg over hele 63 fiskende båter. Dette er ny deltakerrekord etter at konkurranseformen ble endret til reint lagfiske. Poengrekord ble det også, og hele elleve lag kapret over 1000 poeng, noe som ville holdt til seier for bare noen år siden.
En stor takk til gjengen i Trutta og de øvrige galningene som gjorde helgen i Langesund minneverdig Her finner du mer om første fiskedag og andre fiskedag, inkludert fullstendige resultatlister. Flere rapporter fra årets festival finnes ellers her, her, her, her, her og her. Avslutningsvis vil jeg også trekke frem debutanten Asmund Aasheim, som i sin aller første Langesundfestival slo til med to plaketter, som en da altså får for størst eksemplar av hver art. Det er både imponerende og inspirerende. Vi gleder oss allerede til neste år.
Hvordan klarer en av Norges dyktigste sportsfiskere seg på helt fremmed grunn, i tropiske farvann? Vi tok med oss Vilhelm Skilhagen til Reef´s End Lodge i Belize for å finne ut av nettopp dette. Her er andre episode av The Belize Challenge.
