Fluefiskeren og musikeren Andres Rafael Diaz var i Slovenia med fluestengene i vår. Resultatet ble første del av trilogien The Summer of George. Filmen ser du i toppen av denne saken, og Diaz sitt fiske følger du ellers på mittstillevann.no.
Les også: Diaz fisker Slovenia
Les også: Diaz fisker Island
Den svenskbosatte hordalendingen Matthew G. Hauge har laget sitt eget fiskeutstyr siden han gikk på barneskolen. Nylig deltok han på en messe for likesinnede i Polen. Her er hans reiseskildring.
Av: Matthew G. Hauge
Som sportsfiskeentusiast har min hobby bragt meg langt utover det som regnes som normal grense for lidenskap. Fiske er ikke lenger bare en hobby, men også en livsstil som har drevet meg til å finne måter å benytte tiden borte fra vannet til fiske, også.
For mange blir dette fluebinding, eller å pusse på fiskeutstyret. For meg har dette gått mye lengre. Ikke bare har jeg bundet fluer siden jeg var åtte år gammel, men jeg snekrer også wobblere, mormyshka, skrin og en heil haug med andre lure saker til fiske, også.
For fluebindere har det alltid vært diverse messer og klubbkvelder i de lokale jakt- og fiskelagene, men for oss som tar skrittet litt lenger, har det aldri vert noen gode samlingssteder. Klart om man har noen i nærheten som man tilfeldigvis er kompis med, og som deler samme lidenskap, så har man kunne møtes der, men det er omtrent alt.
For nesten et år siden kom jeg i kontakt med en kar nede I Polen som også hadde gått og fundert på hva som kunne gjøres med dette. Han hadde gått I gang med å arrangere en messe for hovedsakelig wobblersnekkere, men hvor også fluebindere og andre som lager eget fiskeutstyr kunne være med. Messen skulle være totalt ulik de store salgsmessene, og all økonomi skulle drives av sponsorer og inngangsbilletter, mens utstillerne skulle være trekkplasteret.
Ideen var å la oss med uvanlig lidenskap for fiske få presentere hva vi driver med, og gjerne få selge litt av produktene våre. Messen skulle holdes I en liten landsby ute på kysten i Polen, der han holder til.
Landsbyen er plassert midt i et større jordbruksområde, og foruten jordbruk er det mange sommerturister fra Tyskland som står for økonomigrunnlaget. Jeg takket ja til å delta umiddelbart, selv om dette betydde å ta meg en høstferie midt i september måned, og en ti-tolv-timers kjøretur fra Sveg, midt I Sverige til Trelleborg, deretter båt til Polen og ytterligere 2,5 timer med kjøring østover langs kysten til Mrzezyno.
Gleden ble stor da min samboer fikk høre om messen. Hun ville gjerne gjøre hele turen om til familieferie, hvor hun og vår datter på 2,5 år også ble med. Hun tok straks på seg å arrangere alt det formelle med reisen, samt stå for pakking av alt vi skulle ha med. Wobblere, varpestikker, mormyshka, fluer, 3D-øyne, wobblerskjeer, jigger og en haug andre saker ble pakket I kartonger ukesvis I forveien og lagt klar for å bæres I bilen. Selv klær og det mest nødvendige var pakket minst en uke før vi dro.
Mrzezyno viste seg å bestå stort sett av en hovedgate med diverse butikker og den lokale skolen plassert langs denne. Bak raden med offentlige bygninger og butikker fant man en lettere spredt bebyggelse. Like ved innkjørselen til byen renner en større elv hvor utløpet danner molo og kaianlegg for byen. Kysten rundt består stort sett av en diger sandstrand som strekker seg så langt en kan se i hver retning. Bryggen er tettpakket med små restauranter som serverer fisk i ulike variasjoner. Langs hovedgaten hadde de også satt opp en haug med små salgsboder som solgte alt fra suvenirer til diverse fastfood. Her var det mest fiskeretter å kjøpe, men man fikk også ulike andre godsaker. McDdonalds, Burgerking og andre kjente fastfoodkjeder fant vi ikke I hele tatt.
I enden av hovedgata fant vi fort hotellet vi skulle bo på for de neste tre dagene. Hotellet heter Venus, og er meget godt tilrettelagt for familier. Et stort område bak hotellet er gjerdet inn og her finner man utebar, flere bygg med rom, små leiligheter, konferansesaler, lekeplass for barn og parkering. Gjestene får eget adgangskort som styrer porten inn til bakgården. Hotellet var med på å sponse messen og gav oss 50 prosent på hotellregninga. 104 slotty, eller 260 per natt var ingenting å klage på. Da var også frokosten inkludert. Hotellet har også spa som gjestene får bruke uten ekstra kostnad, så her fikk min samboer og datter kose seg når de ikke var med på messen. Der finnes andre småhotell I byen, men disse fikk vi ikke sjans å kikke nærmere på.
Messen var blitt lagt til en større hall på den lokale skolen. De 45 utstillerne fikk flytte inn sakene sine kvelden i forveien, og det ble naturligvis en god del handel og diskusjon satt I gang ganske så umiddelbart. Alle var jo minst ti ganger mer spent over å få se hva de forskjellige drev på med som de besøkende ville være. Produktsortimentet bestod av alt fra bittesmå mormyshka og mikrowobblere til digre jerkbaits, fiskestenger og til og med kunstnere som hadde spesialisert seg på malerier eller dekorasjon av fiskeutstyr.
Som trekkplaster var det en utebar og grill for både gjester og utstillere på baksiden av bygningen. Det var flere muligheter for å “parkere” barna. Enden kunne de få ansiktsmaling, leke I hoppeslottparken på baksiden, eller de kunne la seg underholde av aktivitører som hadde ulike saker å holde dem opptatt med.
Etter at selve messedagen var over, fortsatte utegrillen å holde åpent utover kvelden, og en lokal gruppe spilte musikk til ca. midnatt da kvelden ble avsluttet med et flott fyrverkerishow.
På dagtid tror jeg nok der var mange samboere, kjærester og koner som fikk tålmodig steppe inn for sine “dårligere halvdeler”, for utstillerne forsvant stadig fra bodene sine for å snakke med andre utstillere, gjøre en handel, eller for å kikke på de ulike arrangementene som foregikk hele tiden.
Der ble utvekslet mye utstyr som bare ble gitt bort som gaver også. Selv fant jeg flere ganger wobblere på glassdisken min som andre utstillere hadde lagt igjen som gave da de kom for å handle og ikke fant meg på plassen. Det hendte like ofte at jeg gikk for å kjøpe noe, og fikk plutselig tildelt tre-fire småwobblere I tillegg til det jeg hadde kjøpt.
Det var fotokonkurranse og konkurranse for de beste wobblerne. Det var fluebinderdemonstrasjon og der var satt opp et stort akvarium der utstillerne fikk teste sine sluker, jigger og wobblere, og fortelle tilskuerne hvorfor deres redskap var det rette å kjøpe. Selv ble jeg som var reist lengst, bedt om å fortelle om wobblersnekring i de nordiske landene, hvordan dette skilte seg fra resten av Europa, samt gi noen tips om hva som måtte til for å lage utstyr som faktisk fisker.
Antallet besøkende på messen var ikke det aller høyeste jeg har sett, men så ble også denne messen arrangert i en liten landsby med et folketall på ca. 1200 mennesker. Det var dog en god del besøkende utenifra. Messen fikk enorm dekning av pressen, og det var stadig TV-reportere og journalister som stoppet ved bodene for å ta bilder og stille noen spørsmål. Der var også stadig en eller flere droner svevende rundt I rommet som filmet aktiviteten på messen.
Da messen var slutt gikk det flere timer før alle utstillerne fikk pakket sakene sine og gått. Noen bare pakket direkte, tok seg en runde og takket de andre utstillerne for laget og kjørte, mens andre fortsatte å dele erfaringer, handle og skaffe seg nye venner og kontakter. Vi ble invitert til å reise på fiske dagen etter, samt være med på konsert ved utegrillen på baksiden, men måtte dessverre nå båten tilbake til Sverige.
Da vi kjørte derifra var det med tungt hjerte for å måtte forlate all moroa, og med fast beslutning om å komme tilbake til neste år. Da gjerne sammen med andre med felles interesse fra Norden.
Til andre som er nysgjerrig på denne messen, så vil jeg absolutt anbefale dere å reise. Om ikke for å delta som utstiller, så for å besøke messen og gjerne kombinere dette med ferie for familien. Plassen er som nevnt meget barnevennlig, og det er mange aktiviteter å velge mellom utenom selve messen. Mange av disse er lokalisert i området rundt byen, så det vil enten involvere noe gangavstand eller en liten kjøretur, men alt i alt er det store muligheter for hele familien. Neste års messe er satt til slutten av august, og da har de fortsatt sommervarme og badetemperatur I vannet. Dermed burde alt ligge til rette for underholdning for både mor, far og småtrolla.
I en alder av bare 16 år, har Anders Stensås sin helt egen fiskeserie på nettsidene til Romerikets Blad. I hele sommer har han vært med lokale fiskeprofiler på den ene ekspedisjonen etter den andre.
Av: Endre Hopland
Det har vært en hektisk, men veldig morsom og lærerik sommer for Anders Stensås (16) fra Sørumsand. Sammen med kameramann og kamerat Lars Andersen, og den lokale fiskeeliten, har han nemlig gjort unna opptakene til den nye fiskeserien til RB-TV, nett-TV-kanalen til regionavisen Romerikets Blad.
– Det var egentlig ganske tilfeldig at det ble slik. Vi hadde et skoleprosjekt sammen med Romerikes Blad sist vinter, der Lars og jeg lagde noen små reportasjer som ble publisert på RB-TV. Vi fikk god kontakt med redaktøren og videosjefen, og da jeg prøvde å selge inn ideen om en fiskeserie nå i år, fikk vi klarsignal og et lite budsjett til fem filmer, sier Stensås til Hooked.
Hektet på fluefiske
Selv har 16-åringen fisket siden han kunne gå, og som hos så mange andre begynte det hele med mark og dupp etter ørret.
– I begynnelsen fisket jeg på fjellet sammen med pappa, og dette syntes jeg var kjempekult. I fjerdeklasse fikk jeg min aller første fluestang, og da den første ørreten på flue satt, var det egentlig gjort. Fisken var nok ikke større enn 50 gram, men jeg ble helt hektet. Siden har jeg bare fisket med flue, forteller han.
Siden 2012 har Stensås drevet bloggen Funflyfishing. Her legger han ut bilder og film fra ulike fisketurer, samt fra fluebinderbordet.
Stensås har vært med som programleder og fotograf under hele fiskeserien, mens kompis Anderssen har filmet to av fem episoder.
– Han er ikke på langt nær like interessert, men etter å ha filmet to av fem episoder tror jeg han har blitt mer giret, forteller Stensås.
Lars&Lars
Det var på den nevnte bloggen den unge fiskeren begynte å rapportere fra turene sine. I begynnelsen var det bare litt tekst og bilder som havnet på nett, men etter hvert ønsket han å formidle turene på en bedre måte.
– Det ble til at jeg brukte nesten alle sparepengene mine på speilreflekskamera og litt annet utstyr, og fra våren 2013 ble det lagt litt mer arbeid i foto, film og redigering, sier han til Hooked.
Som så mange andre fluefiskere, har også Stensås sett mye på Lars&Lars´ Blogg-TV, og det var nettopp her han hentet inspirasjon til å begynne å filme egne turer.
– Det var Lars&Lars som gjorde at jeg fikk lyst til å begynne å filme selv. Dessuten synes jeg det er veldig gøy å bevare fiskeminner gjennom film og bilder, sier han.
Kjente fiskefjes
I sommer har Stensås altså fisket sammen med kjente fiskefjes fra sitt eget nærområde. Dette har ifølge den fiskende skoleeleven vært kjempemorsomt.
– Jeg var ganske nervøs da jeg skulle ringe rundt for å få fiskekjendisene med på prosjektet, men alle har vært hyggelige og hjelpsomme. Det er utrolig flott at de tok seg tid til å være med på serien, så en stor takk til dem, sier han, før han legger til at han i prosessen har lært veldig mye.
– Pål Krogvold er jo for eksempel et levende leksikon for en som vil fiske ørret med flue. Han ga meg mange nyttige tips. Petter Støttum er helt rå på gjedde, og lærte oss mange triks vi ikke kunne. For meg var det også utrolig artig å få binde fluer med Bjarne Thomsen, som behersker dette bedre enn de aller fleste. Alle som har medvirket i serien sitter på utrolig mye kunnskap, og de deler villig. Jeg har bare prøvd å ta til meg så mye som mulig, forteller han.
Nysgjerrig på meitefisket
– Min beste fiskeopplevelse noen gang var min foreløpig eneste laks. Vi besøkte en kamerat av pappa som fisket laks i Gaula, og på mitt fjerde kast med sluk som laksefisker smalt det. Etter 15 minutter landet jeg en blank laks på 5,3 kilo. Dette var en fantastisk opplevelse for en gutt som den gangen bare var 11 år gammel, sier han.
Selv fisker han så ofte som han kan, og minst en gang i uken. I sommer har han vært ute nesten hver eneste dag, men nå når skolen har begynt igjen, blir det naturlig nok ikke like mye tid til overs.
Selv om han stort sett bare fisker med flue, legger ikke 16-åringen skjul på at arbeidet med fiskeserien har gitt ham ideer om andre typer fiske, også.
– Jeg ble litt nysgjerrig på meitefisket etter at vi var med Andreas Næristorp på fisketur. Nå skal jeg ikke avsløre hva vi gjorde i den episoden, i og med at den ikke er publisert enda, men jkan si så mye at jeg gjerne skulle ha fanget en så pen fisk, forteller han.
Så langt har fire av fem episoder av fiskeserien til Anders Stensås blitt vist. Disse kan du se ved å følge disse linkene: Episode 1, episode 2, episode 3, episode 4.
Over 40 prosent av Norges befolkning bor under 45 minutters kjøring fra den tolv mil lange Oslofjorden. Det betyr at mer enn to millioner nordmenn bor like i nærheten av det som faktisk er en fiskeperle.
Av: Endre Hopland
Det er en vanlig oppfatning blant folk flest at det er lite fisk og mye forurensing i Oslofjorden. Vanlige oppfatninger skal en heldigvis ta med en spade salt. Vel er det riktig at ikke alle områdene i fjorden er like fiskerike eller har like god vannkvalitet, men dette er også unntakene. Det aller meste av fjorden er nemlig fiskbar, og du vil ikke tro hvor mye spesielt og tidvis også stort som blir tatt på stang like utenfor hovedstaden hvert eneste år.
IMA-fisker Daniel André Bjørndalen (34) fra Ytre Enebakk begynte å fiske i Oslofjorden da han var en liten pjokk, og i voksnen alder er han fremdeles flittig bruker av fjorden. Ifølge ham selv er fisket her for artig og spennende til å styre klar.
Rare og spennende arter
– Det spesielle med Oslofjorden er den varierende biotopen, som gir fine forhold for mange forskjellige fiskeslag. De mange ulike bergartene som finnes langs Oslofjordkysten gir også fra seg mye mineraler, som gjør vannet her helt spesielt. Dessuten fungerer fjorden nesten som en trakt som mange rare og spennende arter blir fanget opp i. Oslofjorden har det meste en sportsfisker kan ønske seg, sier Bjørndalen, som gjerne er på fisketur flere ganger i uken dersom tiden strekker til.
Det var 34-åringens far og bestefar som dro ham med på fisketur da han var liten, og det er han veldig glad for i dag. Fiskeinteressen er nemlig en stor del av livet hans.
– Både far og bestefar er fiskegale, så det var vel nesten ikke til å unngå at jeg skulle bli likedan. Da jeg var liten hadde vi camping ved sjøen hver sommer, og det ble mange turer utpå med far og bestefar. De var på fjorden daglig, og jeg var vanligvis med. Det var slik interessen oppstod, forteller han.
Torsk og sjøørret
I mange år fisket Bjørndalen nesten utelukkende etter ørret, men i 2010 oppdaget han artsfiske. Da ble Oslofjorden plutselig veldig aktuell igjen. Fjorden er nemlig en av de mest artsrike i landet, men det er liten tvil om at det fremdeles er sjøørreten og torsken som er mest populær blant folk flest. Og så havabboren da, den tropiske gjesten som slo seg til i fjorden for noen tiår siden, og ble værende. Bestanden er i dag ikke i nærheten av det den en gang var, men fremdeles er det fullt mulig å lure havabbor til hugg langs breddene til Norges største by.
– Det er utrolig mye forskjellig å fiske etter i Oslofjorden, og de mest populære artene, altså torsk og sjøørret, finnes i hele fjordsystemet. Sjøørreten får du gjerne på plasser med leopardbunn, altså en blanding av sand, stein og tang, eller rundt båthavner. Flue- og slukfiske tidlig om morgenen og kvelden er ofte bra, men også nattfiske kan være dødelig effektivt. Under nattfiske er det lurt å bruke mørke farger som gir en god silhuett mot vannoverflaten, forteller Bjørndalen, og legger samtidig til at de beste sjøørretplassene ofte blir holdt hemmelige av de som fisker her.
For hele familien
Torsken er kanskje den saltvannsfisken flest nordmenn har hørt om og har et forhold til, og ifølge Bjørndalen finnes den i hele Oslofjorden.
– Torsken er veldig vanlig, og kan fiskes både fra båt og land, med sluk, pilk og agn. Sesong er heller ikke noe tema. Ofte kan torskefiske på sjøisen være veldig bra i januar og februar. Høstfiske fra svaberg er også noe som leverer fine fangster. Dette kan ellers være en fin høstaktivitet for hele familien, sier sportsfiskeren, som også har både samboer og to barn som er ivrige med fiskestengene.
I sportsfiskekretser er det den nevnte havabboren som, sammen med sjøørreten, har vært signaturarten for Oslofjorden i en årrekke. Ifølge Bjørndalen, som har fått arten en eneste gang, er dette en fisk for typiske a-menneske.
– Det er grytidlig om morgenen som gjelder når det kommer til havabbor. De mest brukte plassene er områdene rundt Fornebulandet, men dessverre har bestanden gått ned de siste årene. Sjansene er der like fullt, og flue, wobbler og sluk er mest brukt i jakten, sier han.
Stripet pelamide
Mange har sikkert fått med seg at Oslofjorden har vartet opp med noe ekstra spesielt i sommer. Store mengder av den sydlige gjesten stripet pelamide har nemlig vandret nordover, og har de siste ukene blitt tatt i hopetall i Oslofjorden. Bjørndalen er blant de mange som har vært ute og dorget.
– Det er utrolig spennende å ha pelamider i fjorden. Fisken er en sprek fighter på lett utstyr, og den kommer inn om sommeren ved jevne mellomrom. Det er en uvanlig gjest, som i år nesten har vært vanlig, og om en har mulighet bør en absolutt prøve seg etter den nå mens den er her. Pelamidene har blitt tatt i hele fjorden, men det virker som indre Oslofjord er det beste området. Dorging med wobblere og fiske fra land har levert mye de siste ukene, og høy fart på agnet ser ut til å fungere best, sier sportsfiskeren, som selv har fått flere eksemplarer av den råsterke fisken i sommer.
Pelamidene havner høyt oppe på listen over Bjørndalen sine beste fisker fra Oslofjorden, men tunge på 1620 gram, småflekket rødhai på 1100 gram og isfisket rødknurr er også helt der oppe.
– Siden jeg jakter på forskjellige arter er det litt vanskelig å kåre en beste fisk, men det er hevet over all tvil at det er utrolig mye fin fisk å fiske etter i fjorden vår, sier han.
Rekreasjon
Bjørndalen er klar på at Oslofjorden må brukes som rekreasjonsområde, og i hans øyne sier ingenting rekreasjon som fisketurer.
– Mange er av den oppfatning at Oslofjorden er steindau og uten fisk, men hvis en bare spør rundt litt eller forsker litt selv, så kan en virkelig bli overrasket over hvor bra fjorden faktisk er. Ikke bare er det gøy å få fisk, men selve fisketuren betyr like mye. Det blir stadig færre unge som finner denne fantastiske hobbyen, så det er viktig for foreldre å dra PlayStation-generasjonen med på tur, slik at de kan føre sine kunnskaper om- og kosen ved friluftslivet videre. Bor du i nærheten av Oslo har du egentlig ingen unnskyldning. Oslofjorden er nemlig en friluftsgavepakke full av overraskelser, sier han.
(Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i festivalmagasinet til Oslo Internasjonale Fiskefestival)
Nå starter straks hummersesongen 2015, og hummerfisket er i gang fra 1. oktober.
Fiskeridirektoratet har innført en del lover og regler du må sette deg inn i når du skal fiske hummer. Årsaken til dette er enkelt og greit at hummerbestanden langs norskekysten er sterkt redusert. For å gjenoppbygge bestanden er det innført fangstreguleringer. Her følger en kort oversikt over gjeldende regelverk for fangst av hummer:
Åpning av fisket:
Fredningstiden for hummer utløper 1. oktober kl 08.00 (over hele landet).
Les også: Hvordan fiske hummer
Dersom flere personer fisker hummer med samme båt, kan de til sammen altså ikke fiske med mer enn 10 hummerteiner samtidig.
Antall teiner for hummerfiske og antall ruser for fisk kan heller ikke overstige 10 stk totalt.
Les mer om reglene for rusefiske her.
Fredningsområder for hummersesongen 2015 – hummerfiske
Det er etablert fire fredningsområder for hummer i Sør-Norge. Fredningsområdene finner du ved å bruke Fiskeridirektoratets kartverktøy.
Områdebaserte tiltak i Tvedestrand kommune
Fiskeri- og kystdepartementet har fastsatt forskrift om en tidsavgrenset soneinndeling av sjøområder i Tvedestrand kommune.
Dette innebærer at det er innført fangstbegrensingar i enkelte lokale områder, både i fritidsfiske og for yrkesfiskere.
Kilde: Fiskeridirektoratet
For et par uker siden ble Signaldalelva i Troms rotenonbehandlet. Dette har etter alt å dømme tatt knekken på steinsmett-bestanden i elven, og kan også være et brudd på Naturmangfoldlovens paragraf 5.
Av: Endre Hopland
Det er istorfjord som melder om det drastiske inngrepet med det dødelige utfallet i Signaldalelva, en av bare to elver i Nord-Norge som har en bestand av den vesle ulkefisken steinsmett. Ifølge en rapport fra NINA, publisert før den nylige rotenonbehandlingen, var det i Signaldalelva påvist høy tetthet av steinsmett under elfiske tilbake i 2002.
I utredningen som Veterinærinstituttet gjorde i forkant av rotenonbehandlingen av Signaldalelva, heter det at det per i dag ikke foreligger planlagte bevaringstiltak i regionen for andre fiskearter enn laks, sjøørret og sjørøye. Dette begrunnes slik:
«Andre tilstedeværende arter i vassdragene har sitt leveområde også på utsiden av behandlingsstrekningene, og vil kunne reetableres naturlig derfra.»
Når det gjelder de østlige artene harr, gjedde og hvitfinnet steinulke er instituttet likevel ikke like sikker i sin sak. I utredningen deres heter det følgende:
«Forekomsten av harr, gjedde og steinulke i vassdraget viser at det har vært, eller er, en åpen forbindelse for innvandring av enkelte østlige fiskearter fra øvre del av Torne-vassdraget.»
– Bestandene halvert
Fagleder i Naturvernforbundet, Arnodd Håpnes, mener opplysningene som kommer frem når det gjelder steinsmetten i elven er sjokkerende, og at det er gjort alt for lite for å kartlegge det biologiske mangfoldet før elven ble rotenonbehandlet.
– Man vet ikke hvor lenge steinsmetten har vært i elven, eller om den har tilpasset seg leveområdet over lang tid. Steinsmetten er ikke en rødlisteart, men i regional sammenheng er nå halvparten av bestandene utryddet. Man må se på den regionale utbredelsen, og når arten finnes på bare to steder nord for Dovre, burde det ringt noen bjeller, sieer Håpnes til istorfjord.
Han viser ellers til at det i dette tilfelle hadde vært svært enkelt å gjøre på samme måte med steinsmetten som en gjør med laks, sjøørret og sjørøye for å bevare arten.
– Man må ha en plan for bevaring av alle artene. Å basere seg på at de ulike artene kan komme tilbake for egen maskin er ikke bra nok i dag, slår han fast.
Naturmangfoldloven er tydelig når det gjelder å bevare artsmangfoldet, som Norge er forpliktet til internasjonalt. Håpnes mener at å utradere femti prosent av en bestand i Nord-Norge er i konflikt med flere av paragrafene i loven, og nevner spesielt paragrafene 5, 8 og 10.
Paragraf 5 handler om målet, som er at artene og deres genetiske mangfold skal ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Paragraf 8 handler om kunnskapsgrunnlaget, og i paragraf 10 heter det at en påvirkning av et økosystem skal vurderes ut fra den samlede belastning som økosystemet er eller vil bli utsatt for.
Veterinærinstitutte sin vurdering
Fagleder Knut Nergård hos Fylkesmannen i Troms viser ifølge istorfjord til Veterinærinstituttets vurdering når det kommer til den aktuelle rotenonbehandlingen. Denne handler altså om at steinsmetten vil reetablere seg fra den øvre delen av elven, som da ikke er behandlet.
– Fylkesmannen har ikke kompetanse eller mandat til å overprøve denne anbefalingen, sier han, og viser til at behandingen er et pålegg fra Miljødirektoratet og Mattilsynet.
Forsker Helge Bardal hos Veterinærinstituttet mener steinsmetten i nedre del av Signaldalselva både nå og tidligere har hatt mulighet for tilskudd av individer og gener fra den anadrome strekningen oppstrøms.
– Steinsmetten er ikke avhengig av spredning over den marginale forbindelsen ved vannskillet, fordi den fremdeles finnes på norsk side av vannskillet, det vil si i de øvre deler av Stordalselva, oppstrøms i Indre Markuselv, sier han.
Bardal understreker samtidig at det i prosessen frem til rotenonbehandling av et vassdrag, alltid blir gitt mulighet til å komme med innspill.
– Det er Mattilsynet som har utstedt vedtak om bekjempelse av Gyrodactylus salaris i Skibotnregionen, og det er Fylkesmannen i Troms som er tiltakshaver for prosjektet. Fylkesmannen søker Miljødirektoratet om tillatelse til å gjennomføre oppdraget. I denne prosessen er saken ute på høring, og faginstanser og privatpersoner kan her komme med innspill. Veterinærinstituttet er kompetansesenteret som gjennomfører bekjempelsen, og rapporterer til Fylkesmannen, sier han.
1. oktober, klokken 08:00 opphører fredningstiden på hummer i norske farvann. Hva slags utstyr trenger man som hobbyfisker, og hvordan fisker man egentlig hummer?
Asgeir Avlestad er en svært dyktig fisker som har står bak både filmer, bøker og imponerende fangster. Han har fisket alt som kan krabbe, krype og svømme i saltvann. Dette inkluderer selvsagt også teinefiske og Asgeir deler noen tips til hobbyfiskerne der ute om hvordan fiske hummer.
Utstyr
– Av utstyr trenger du hovedsakelig tau, blåser, agn og teiner, sier Asgeir.
Det finnes utallige varianter av hummerteiner og valg av disse varierer blant yrkesfiskere og hobbyfiskere. Atomteiner, skotteteiner og vestlandsteiner er noen av teinetypene.
– Hovedpoenget er at ei god hummerteine skal være tung og robust. Den skal plasseres i steinura, og må tåle påkjenning fra vær og vind. Derfor koster gode hummerteiner penger, og er man er veldig kvalitetsbevisst kan man måtte bruke nærmere ti tusen kroner på fullt sett med teiner, tau, blåser og utstyr.
Heldigvis finnes det også rimelige alternativ for hummerteiner til hobbyfiske. På Biltema kan du kjøpe enkle, sammenleggbare hummerteiner. Disse er billige, lette å frakte med seg, tar lite plass og fanger hummer. Ulempen er at disse teinene naturlig nok blir lettere og mindre robuste enn de dyrere konkurrentene. Sjansen for svinn i teinebeholdningen, som følge av vær og vind, øker ved å velge slike teiner fremfor de dyrere modellene. Derfor er det et godt tips å fortynge teinene litt, og husk også å merke blåser og teiner tydelig.
– Det kan være dyrt å investere i gode teiner, men i lengden vil man være tjent med å kjøpe hos en spesialforretning.
Dessuten er det alltid brukte kvalitetsteiner å få kjøpt, så det kan jo være et rimeligere alternativ, forteller Asgeir.
Agn
Når det gjelder valg av agn er dette enklere enn valg av teiner. Mange norske hummerfiskere sverger til bedervet makrell, da den er forholdsvis lettvind å få tak i og fisker godt i teinene.
– Berggylte som har ligget i saltlake en stund er også fin hummermat. Det er min favoritt, også er den morsom å fiske etter i tillegg, sier Asgeir.
I denne videoen lærer Asgeir bort hvordan man fisker berggylte på gamlemåten (spol frem til 19:00)
Det er heller ingenting i vegen med å bruke annen bedervet fisk, som kveitehoder, rødspette, tunfisk på boks, klippfisk, torskehoder og mye mer. Agnet må ikke være bedervet, for hummeren forsyner seg også gjerne av saltet, surnet og ferkst agn.
– Utfordringen ved å bruke ferskere agn er at du risikerer å fylle opp teinene med krabber i stedet for hummer. Det kan jo være morsomt med krabber også, men skal man fange åtseletere som hummer fungerer det best med litt gammelt agn som har ligget i saltlake en uke, eller kanskje en hel måned, kan Asgeir fortelle.
Gode hummerplasser
– Når du skal fiske hummer gjøres dette som oftest på dybder mellom 15 og 40 meter. Typiske tilholdssteder for hummer har bunn med stein og fjellgrunn. Dette skaper gode levevilkår og skaper fine muligheter for skjulesteder. Det å fiske hummer på områder med flat, homogen bunn er derimot ikke å anbefale.
Teinene kan du la ligge i sjøen alt fra én dag, til flere dager før du sjekker etter hummer. Asgeir forteller at det er i begynnelsen det er mest spennende å sjekke teinene etter fangst, så da sjekker ofte fiskerne hver dag. Men det er ikke noe i veien for å vente en dag eller to heller.
– Lenger ut på høsten blir hummeren mindre og mindre aktiv, og det er mindre grunn til å sjekke teinene hver dag.
Regler
Det er strenge regler for hummerfiske. Husk å respektere minstemålet og sett all rognhummer pent tilbake i sjøen.
Disse reglene kan du lese om her.
Den siste uken har jeg vært ute med stengene hele fire ganger, og flyten har nesten vært helt ubegripelig.
Det heter seg at en kjapp fisketur er på minst åtte timer, og at en ikke kan kalle det en skikkelig tur før halve døgnet eller mer er tatt i bruk. Tar en disse visdomsordene med i ligningen, har jeg faktisk ikke fisket den siste uken i det hele tatt. De fleste øktene har nemlig vært veldig kjappe, men hva gjør vel det når en er effektiv og ikke minst har en helt latterlig flyt?
Natt til fredag i forrige uke var vi som tidlige skrevet på årets andre havåltur. Denne resulterte i fire havål på land, der tre var over elleve kilo. Selv perset jeg med en råsterk ål på 160 centimeter og 13,1 kilo, en fisk jeg er veldig godt fornøyd med. Jeg har lagt ned mange timer etter havålen de siste årene, men bare en gang tidligere har jeg så vidt bikket tikilosmerket. Denne natten fikk jeg altså to over elleve og broderen en, som også var pers for han. Great success, med andre ord.
Havålturen gikk hardt utover agnbeholdningen så tirdsag ettermiddag tok jeg meg en kjapp økt på sjøen for å fylle opp med pir. Dette gikk som en lek, og det tok ikke lange tiden før jeg hadde 70 stykk i stampen. Siden jeg først var utpå, og det var rolige forhold, gjorde jeg også et slipp etter skolesten, som fremdeles unngår meg etter alle kunstens regler.
Etter 20 minutter nappet det 20 meter over bunn, og jeg hadde troen. Det kunne jeg spart meg, for fisken som kom til syne etter en lang sveiveøkt var nemlig en kolmule. Jeg var litt skuffet, men innså likevel kjapt at kolmulen var svær. Tynn riktignok, men skikkelig lang. Da vekten stoppet på 880 gram måtte jeg faktisk bare glise. Pers og specimen som rein bonus må en jo bare ta med seg. Det ble ellers med det ene nedslippet, siden jeg strengt tatt bare var ute på en kjapp sankeøkt.
Onsdag var jeg på jobboppdrag i Bergen, og siden jeg hadde en time å slå i hjel innimellom ærendene, gjorde jeg likegodt et forsøk etter abboren i et lite vann jeg hadde fått tips om. Her er det tatt abbor på over kiloen, og i Bergensmålestokk er det enormt. Jeg kjørte på med rød jigg, og etter fem-seks kast satt jammen abboren, også. Veldig stor var den ikke, men 320 gram er faktisk en helt godkjent fisk på våre kanter av landet. Fin å se på var den også, og at det var pers nummer tre på de tre siste turene, gjorde jo ikke akkurat saken noe verre.
Det virkelige høydepunktet den siste uken skulle likevel komme torsdagen. Jeg leverte tidlig i barnehagen, og satte meg ned med PC-en i god tid før klokken 08.00. Så kikket jeg ut, og så at fjorden lå paddeflat 100 meter fra meg. Jeg brukte nokså nøyaktig to sekunder på å bestemme meg for at dette måtte bli en utekontordag, og et kvarter seinere var jeg i båten, med PC i bagen, men bare noen frosne reker som agn.
Med tanke på det syke makrellfisket et par dager i forveien, regnet jeg ikke med at det skulle bli vanskelig å skaffe ferskt agn denne dagen, heller. Jeg fikk rett. Etter 20 sekunders fiske med hekle, hadde jeg åtte pir i båten. Det var plenty, og kursen ble lagt mot et nytt område der det skal være tatt godt med skolest på line en eller annen gang i nittenpilogbue.
Erfaringsmessig skal setninger som inneholder både ordet linefangst og god plass tas med en spade salt, men uavhengig av alt dette viste sjøkartet en meget lovende 400-meterskant ikke langt fra den stupbratte strandlinjen. Her burde det absolutt være håp.
Jeg egnet opp firekrokspaternosteren min med ferske makrellsider og kokte reker, og sendte herligheten til bunns med ti meter med knekkfortom og et lodd på 600 gram nederst. Når en fisker etter skolest bør en nemlig fiske et godt stykke over bunn, i alle fall i teorien. For meg har dette så langt ikke gitt tellende resultat, med unntak av en del mindre blålanger da, men jeg har ikke tenkt å gi meg før skolesten sitter.
Da loddet traff bunn, merket jeg at jeg lå helt i ro. Hverken vind eller strøm var å spore, så stangen fikk hvile i stangholderen, mens jeg gikk i gang med skrivingen. I to timer skrev jeg, uten at knarren på snellen gav så mye som et tikk fra seg. Det var rett og slett dødt. Men, det var 17 grader ute, og vakkert høstvær, så jeg kunne ikke klage for mye. Dessuten vet jeg veldig godt at det kan være utrolig seigt fiske når en har agnene sine langt over bunn. Belønningen kan derimot være vel verdt all ventingen. Det var den denne gangen.
Da det gikk mot lunsjtider måtte det pisses, og er det en ting som er like sikkert som at natt følger dag, så er det at det napper når du står med stasen ute i friluft. Nappene var forsiktige, men tydelige, og jeg fikk rullet inn utstyret i en fart. Da jeg løftet stangen ut av holderen kjente jeg tyngde, men da tilslaget ble satt var det ingenting som svarte. Merkelig. Jeg slapp loddet ned igjen den siste meteren til bunn og ventet noen sekunder. Så var nappene der igjen. Fisken fikk litt tid, og så satte jeg kroken med all kraft. Kenzakien bøyde seg fint ned mot vannspeilet, og fisken var kroket.
Jeg skjønte kjapt at dette ikke var en skolest. Ikke det at jeg vet hvordan en skolest kjennes ut, men så tung som denne fisken var, er den garantert ikke. Jeg sveivet rolig, men kontrollert, og sørget for å holde et jevnt press på fisken alle de 400 meterne opp til overflaten. Etter noen minutter med sveiving uten særlig annen dramatikk enn litt risting her og der, kom den grønne stopperlen min til syne, og jeg kunne ta tak i takkelet.
De to øverste krokene var urørte, men den tredje var rensket for fisk. Her hang det bare en reke igjen. Den fjerde og siste kroken var likevel den som var interessant. Denne var bare egnet med en makrellside, en godbit som ble for fristende for det som skulle vise seg å være en av mitt livs aller beste fangster. Opp fra dypet kom nemlig stor blålange med skikkelig drøy buk.
Jeg fikk hånden innunder gjellelokket på fisken, og løftet den inn i båten. Her ble jeg bare sittende å se på den fantastiske skapningen på dørken foran meg. Jeg har drømt om å få stor blålange i årevis, men det er ingen enkel oppgave å faktisk overliste den. Fisken som nå lå ved beina mine gikk likevel rett inn i denne kategorien.
Jeg var sikker på at den måtte være ti kilo der den lå, både lang og feit, og hadde den vært en vanlig lange hadde den sikkert vært det, også. Men dette var altså en blålange, og de er lettere i fisken enn sine slektninger. Målebåndet ble funnet frem, og rundmålet viste hele 54 centimeter. Sammen med et lengdemål på 126 centimeter, var dette utvilsomt en drømmefisk. Vekten stabiliserte seg ellers på 8640 gram, og specimenfisk nummer to denne uken var et faktum.
Etter at fisken var målt, veid og fotografert var jeg helt tom. Det er sjelden denne karen blir målløs, selv når jeg fisker alene, men denne gangen hadde jeg ikke noe fornuftig å si. Det eneste rette å gjøre var å kjøre rolig mot båthavnen igjen, på en fullstendig blank fjord, med et stort glis om munnen. Skolesten fikk rett og slett bare vente til en annen dag, for denne fisken hadde jeg ikke toppet, uansett.
Jeg har fått en del fisk jeg er godt fornøyd med opp gjennom årene, men den store blålangen dunker rett inn på topp-tre uten problemer. Kanskje fortjener den også førsteplassen, særlig om en bare ser på fisken, og ikke tar omgivelser, selskap og lignende med i regnestykket. Rett og slett en syk opplevelse…
Dugnadsgjengen i Arna Sportsfiskarlag utenfor Bergen er både fortvilet og forbannet, etter at de på et uanmeldt besøk inne på anleggsområdet til Jernbaneverket fant to svære håver av armeringsjern. Nå er saken politianmeldt.
Av: Endre Hopland
– Det er utrolig skuffende å finne slik hjemmelaget redskap like ved en laksehøl, inne på det avsperrede anleggsområdet til en entreprenør vi i utgangspunktet hadde tillit til. Funnet kommer i tillegg til det vi mener er flere brudd på avtalene som foreligger. Blant annet er det mye sprengmasse og boreslam i elven. All tilliten vi hadde til entreprenøren er nå brutt, sier en oppgitt Kenneth Halland i styret i Arna Sportsfiskarlag til Hooked.
Det meget sannsynlige tjuvfisket ble oppdaget tirsdag denne uken, da Uni Miljø var på kartleggingstokt i den populære lakseelven utenfor Bergen. Her skulle innsiget av oppdrettsfisk og fettfinneklippet Vossolaks, som har en tendens til å gå opp i elven, dokumenteres. På forespørsel fra Halland tok representanten fra Uni Miljø seg også en tur inn i tunnelen som leder Storelva under Arna stasjon, dette for å se om det var noen hindringer for fisken under jorden. Det viste det seg å være, men ikke i form av fysiske avsperringer.
Skyldte på sportsfiskere
– Da han kom ut igjen fra tunnelen, kunne han fortelle at det så ut som det stod en håv der inne. Da heiv jeg meg i bilen og kjørte hjem etter anleggsutstyr. Jeg har nemlig vært i bransjen i 20 år, og har hjelm og det som trengs for å ferdes på slike steder. Da jeg kom tilbake foretok jeg et uanmeldt besøk i tunnelen, og her fant jeg den første håven. Den hadde en diameter på 135 centimeter, og var laget av nytt armeringsjern uten rust, sier Halland til Hooked.
Vel inne på anlegget, som er en del av Jernbaneverket sin omfattende opprusting av togforbindelsen mellom Arna og Bergen, kom Halland også i snakk med formannen på plassen.
– Jeg spurte han rett ut om dette var standard betongarbeidsutstyr, men fikk som svar at dette måtte være noe fiskere langs elven hadde mistet. Det er selvfølgelig ikke sant. Håven er diger og tung, og laget av armeringsjern. Ingen fisker ville dradd på noe slikt, og om så hadde vært tilfellet, ville den uansett ikke havnet inne i en tunnel på et avsperret anleggsområde dersom den hadde gått på elven, forteller han.
En solskinnshistorie av en elv
Ettersom ingen gjorde krav på den hjemmelagde kjempehåven, spurte Halland formannen om det var i orden at han tok den med seg.
– Det hadde han ingen problemer med, og før jeg gikk der ifra, fant han til og med enda en håv, som lå skjult inne i skyggene. Denne var mindre, men like hjemmelaget som den store, sier han.
Storelva, eller Arnaelva som den også kalles, er en solskinnshistorie i det norske laksefisket i moderne tid. For 30 år siden var elven så og si helt død, men iherdig innsats og et enormt antall dugnadstimer fra det lokale sportsfiskelaget, har gjort den til kanskje den beste lakseelven i Hordaland. I år er det tatt to tonn laks her, inkludert all fisken som settes tilbake, og ifølge Halland er det en stor andel.
– Fang og slipp er en prosess som må innføres gradvis, men det er veldig mange som har blitt flinke til å behandle fisken skånsomt og sette den tilbake igjen, sier han til Hooked.
Laksen ville ikke gå opp
Alle dugnadstimene og den harde innsatsen har ifølge Halland absolutt vært verdt det, men han legger ikke skjul på at dette også gjør at skuffelsen og sinnet blir desto mer voldsomt når folk ikke klarer å oppføre seg skikkelig.
– Vi har jo ingen konkrete beviser for at det har skjedd tjuvfiske, men stedet der de store håvene ble funnet er like ved en kunstig høl på kanskje 4×4 meter. Her stopper laksen på vei opp i elven, og den har ingen skjulesteder. Det er tusen prosent sjanse for å klare å ta fisken med håv her om en ønsker det, og en vil få flere fisker hver gang, også. Siden vi ikke har sett det selv, kan vi ikke si helt bastant at det har skjedd, men absolutt alt tyder jo på det. Og det er utrolig leit og skuffende, sier han.
Bakgrunnen for at fiskerlaget fattet mistanke om at noe kunne være galt, var at den større laksen tilsynelatende vegret seg for å gå opp i tunnelen etter forrige flom. Ifølge Halland var det bare litt tert (smålaks under tre kilo, red. anm.) som gikk opp, mens de større fiskene ble stående på nedsiden av tunnelen. Dette fikk ildsjelene i laget til å lure, og til slutt altså ta seg inn på det avsperrede anleggsområdet.
– Forkastelig
Leder i Arna Sportsfiskarlag, Stein Sivertsen, bekrefter overfor Hooked at han fredag formiddag har anmeldt Jernbaneverket for mistanke om tjuvfiske og miljøkriminalitet. Funnet av håvene og det sannsynlige tjuvfisket er også rapportert til fylkesmannen i Hordaland, og saken bli møtt med avsky. Fiskeforvalter Gry Walle kommer til å kreve forandringer.
– Tjuvfiske som dette er helt forkastelig, og mer er det egentlig ikke å si om den saken. I dette tilfellet ser det ut til at noen ansatte inne på anleggsområdet har laget seg håver og tatt for seg av den vandrende laksen, og det er ikke bra i det hele tatt. Vi kommer til å be Jernbaneverket om et møte, og vi vil ha utarbeidet en plan for det videre arbeidet. De det gjelder, hvem nå det måtte være, vet at dette er ulovlig, sier Walle til Hooked.
– Ser alvorlig på saken
Kommunikasjonsrådgiver i Jernbaneverket, Ingvild Eikeland, er kjent med at Arna Sportsfiskelag har oppdaget det som etter alt å dømme er grovt tjuvfiske.
– Dette er et forhold vi ser veldig alvorlig på, og vi er i gang med undersøkelser i saken. At det skjer lovbrudd inne på vårt anleggsområdet er ikke akseptabelt, sier Eikeland til Hooked.
Utbyggingsprosjektet i det aktuelle området har pågått i snart et år, og Eikeland kjenner ikke til tidligere tilfeller av tjuvfiske på anleggsområdet.
– Vi har et godt samarbeid med sportsfiskelaget, og jevnlige møter for å gjøre inngrepene i elven så skånsomme som mulig. Vi har også et nøye miljøoppsyn med elven. Denne saken tar vi på det høyeste alvor, sier hun.
– Respekter skiltene
Kommunikasjonsrådgiveren benytter samtidig anledningen til å påpeke at det er strengt forbudt for uvedkomne å ta seg inn på anleggsområdet til Jernbaneverket.
– Dette er for folk sin egen sikkerhets skyld. Det er ikke trygt for folk utenfra, uten utstyr, å ferdes på et anleggsområde. Til uken skal vi for eksempel i gang med vannmeisling under høyt trykk, og det er et farlig arbeid. Da har også anleggsarbeiderne begrenset adgang, og de som utfører arbeidet bruker spesialdrakter. Derfor må jeg få understreke at ingen privatpersoner må bevege seg inn i tunnelen. Her er det adgang forbudt. Vi synes det er flott at folk følger med og interessert i elven, men vi ber om at forbudsskilt blir respektert, sier hun til Hooked.
Karene i Blackflyeyes har tilbakelagt to fantastiske helger i favorittelven Rena. Vidar Nysæter opplyser overfor Hooked at Rena er en av de mest fantastiske elvene de har fisket i.
– Når du får oppleve alle de fantastiske vakene og de massive klekkingene, skjer det noe med deg. Du føler du ikke kunne vært ett bedre sted. Ingenting kan slå Rena på sitt beste, sier han.
De to helgene er klippet sammen til filmen Under the bridge, som du kan se øverst i saken. (Foto: Black Fly Eyes)
