På jakt etter Midgardsormen, del 3



Er myten om Midgardsormen basert på trollgamle observasjoner av svær havål? Det er nok ikke helt usannsynlig med tanke på hvor kjapt en fjær kan bli til fem høns, og hvor gamle historiene om ormen er. Bli med på jakt etter den norske kjempeålen.

De som har fulgt Hooked i noen år, husker kanskje artiklene «På jakt etter Midgardsormen» del 1 og del 2 fra høsten 2013. Den gangen fulgte vi opp et gammelt tips fra en skriftlærd som angivelig hadde kommet over noen upubliserte notater fra kongesagaene til Snorre, og dro på jakt etter selveste dyret fra Midgard i et værskifte tordenguden selv hadde vært imponert over. Ekspedisjonen førte oss et stykke nærmere målet om norsk kjempeål, men fremdeles var vi ganske langt unna de magiske 20 kiloene, som er tallet vi har satt for at fisken skal falle innunder Midgardsorm-kategorien. Forrige uke bar det derfor ut på nok en ekspedisjon, i samme ærend og nabolag som sist, og etter fem timer effektivt fiske, var det klart at pilen absolutt peker riktig vei.

Det var Geir og Kim som inviterte broderen og meg med på havålfiske denne nydelige høstnatten, og det var i deres lekegind, Øygarden, vi skulle prøve oss. Her ute er strømmen sterk og vinden tøff, så det fiskes bare med en stang per fisker. Det er til gjengjeld plenty, for når havålen først er i dytten her, så er den gjerne tallrik og sulten.

For oss var dette helt nye jaktmarkerm selv om vi har fisket i området tidligere. Etter å ha lagt bak oss en spasertur gjennom lyngheier og myr, var vi fremme på platået vi skulle fiske fra i god tid før det hadde blitt helt mørkt. Jeg hadde med meg noen poser med pir i 200-gramsstørrelsen, og det var disse vi egnet opp med i førsteomgang. En hel, liten makrell er nemlig snadder for havålen.

Det første runnet kom etter under en halvtimes fiske, og det var hos Torbjørn det var aktivitet. Geir og Kim hadde fôret oss med historier om høy snitt på havålen på denne plassen, og både broderen og jeg, som begge hadde perser på titallet før denne turen, hadde troen på rekordforbedring i løpet av økten. Det skulle det vise seg at det var all mulig grunn til å ha. Da Torbjørn satte tilslaget, svarte det nemlig tungt i den andre enden. Her var det utvilsomt en bra ål på gang.

Havålnatt i Øygarden (1)

Havålnatt i Øygarden (2)



Kampen ble hard, men med en stang som kan heve Blücher satte Torbjørn hardt mot hardt, og dermed var det hele unnagjort nokså kjapt. Da fisken viste seg i overflaten, skjønte vi straks av det kunne være snakk om pers. Tipsene gikk på et sted mellom ti og tolv kilo, og det var ikke så dumt tippet. Vekten stabiliserte seg nemlig på pene 11,3 kilo, og ny pers med en god halvkilos margin var et faktum. For en start på turen!

Havålnatt i Øygarden (3)

Etter veiing og fotografering fikk ålen svømme tilbake der den kom fra, og alle som har sett en havålrelease på nært hold, vet at dette majestetiske dyret i rolig fart er noe av det mest grasiøse som finnes i havet. Med tanke på at arten også har potensial til å bli ti ganger så stor som turens første fangst, er det heller ikke så unaturlig å tenke på myten om Midgardsormen, fjæren og de fem hønsene, igjen.

Havålnatt i Øygarden (4)

Så veldig mye mer tenking ble det likevel ikke tid til. Like etter runnet det nemlig på ny, og denne gangen var det hos meg det var aktivitet. Et kraftig tilslag ble møtt av massiv motstand i den toppaksjonerte Mitchell-stangen, og det var game on.

Havålnatt i Øygarden (5)

At dette var potensiell pers skjønte jeg med det samme, men hvor stor kunne fisken være? Også denne kampen ble hard, og i overflaten var fisken alt annet enn samarbeidsvillig. Til slutt fikk likevel vertskapet ålen i håven og opp på avkrokingspresenningen.

Havålnatt i Øygarden (6)

Havålen ble målt til 160 centimeter, og hadde en kondisjon som ikke lignet grisen. Eller, egentlig var det vel nettopp grisen den lignet. Buken var proppet og hard, med konturer av krabbeskall lett gjenkjennelige gjennom skinnet. Dette var opplagt en sulten type. Vekten stoppet ellers på 13,1 kilo. Dermed var gamlepersen knust med nesten tre kilo, og vi hadde bare fisket i en times tid. Dette var bare helt fantastisk, og både vi som hadde blitt invitert og de som inviterte var strålende fornøyde.

Havålnatt i Øygarden (9)

Havålnatt i Øygarden (10)

Havålnatt i Øygarden (8)

Den neste timen skjedde det ikke stort. Torbjørn og Kim diskuterte gammel gudelære og vikinger, mens Geir og jeg snakket mest om fisking. Like før midnatt kom et nytt run, denne gangen en skikkelig hyler, og på ny var det hos meg det skjedde. Tilslaget ble satt med dødsforakt, og Mitchellen slo bok en gang krøll på seg.

Havålnatt i Øygarden (11)

Kampen med å få fisken til overflaten gikk greit, men herifra var det slutt på samarbeidet. Havålen har en tendens til å rygge av alle krefter når den er kroket, men denne fisken kjørte en helt annen taktikk. Her gikk det i stupdykking med hodet først, og jeg kan love deg at det er krefter i gode halvannen meter med ål når den vil ned. Fire-fem dykk ble det før Kim fikk både ålen og en svær klase med vegetasjon i håven. En skikkelig rå fight, i alle fall etter norsk standard.

Havålnatt i Øygarden (12)

Turens tredje havål ble klokket til 11,4 kilo, altså godt over gammel pers den også. Tre havål på land i løpet av to timers fiske er veldig god uttelling. Tre havåler på over elleve kilo i løpet av to timers fiske er nesten for mye av det gode. Men bare nesten. Dette var fantastisk moro.

Havålnatt i Øygarden (13)

Etter kjempestarten roet ting seg litt ned, og med unntak av litt krabbenapping var det stort sett stille i sjøen. Et par timer over midnatt var det likevel en fisk til som ville være med på leken, og denne gangen var det hos Geir det skjedde. Arten var riktig, men størrelsen var ikke noe fangstmannen var veldig fornøyd med. Den minste havålen karene har tatt på denne plassen var et faktum da vekten stoppet på 2,96 kilo. Årets første for fangstmannen var det likevel, og det kommer garantert større utover sesongen, som bare så vidt er i gang.

Havålnatt i Øygarden (14)

Havålnatt i Øygarden (15)

Klokken 02.30 var vi tomme for agn, dersom en ser vekk fra Geir sine Asiamat-sardiner, da. Dette ble tegnet vi trengte for å gi oss for natten. Midgardsormen, som da altså i vår moderne målestokk er estimert til 20 kilo eller mer, glimret med sitt fravær også denne gangen, men det var ingen sure miner å spore av den grunn. Turen var nemlig en ubetinget suksess, så alle hjerter gledet seg. Til og med Kim sitt, til tross for at han ikke fikk noe fisk denne natten.

Tusen takk for super tur og guiding, folkens. 20-plusseren tar vi neste gang. Eller den etter der…

Prev Er størjene på vei tilbake?
Next Ekspertene er enige om at dette er en snabeluer

Comments are closed.