Det er alltid moro å få fisk selv, men veldig ofte blir fisketuren enda mer minneverdig når det er gjestene som får de største opplevelsene.

I så stor grad som mulig prøver jeg alltid å finne plass i båten når venner og kjente spør om å få være med på fisketur. Slik synes jeg også det skal være dersom en har muligheten til det. Interesse skal oppmuntres, ikke slås ned. Det er ikke med det sagt at alle får være med på de heiteste plassene som vi har brukt hundrevis av timer på å finne. Noen hemmeligheter skal vi fiskere tross alt ha for oss selv. Et variert, jevnt over artsrikt og rett som det er også godt fiske kan likevel de som er med meg på tur belage seg på. Som oftest, i alle fall. Det gis aldri noen garantier når det gjelder fisking.

At det er en mannsdominert aktivitet vi holder på med er det vanskelig å komme utenom, selv om det finnes noen hederlige unntak. Nettopp på grunn av denne voldsomme overvekten av skjeggete, skitne gubber i miljøet, er det ekstra moro når damer viser interesse for galskapen. All erfaring tilsier også at damene veldig ofte behersker nye fisketeknikker kjapt. Hva dette skyldes skal jeg ikke si helt sikkert, men jeg våger likevel påstanden at det nok hjelper godt på at en ikke tror en er verdensmester selv om en klarer å fylle en kasse med makrell på hytten i sommerferien.

For noen uker siden fikk jeg en melding fra Annelin, som jeg vel ikke har pratet med siden ca. russetiden. På Facebook har jeg registrert at hun trives på sjøen, men det er helst slukfiske etter pale det går i. Dette bekreftet hun også selv i meldingen hun sendte. Forespørselen lød vel noe slikt som: «Er det mulig å få være med dere på fisketur en gang. Jeg er så lei av å bare få pale!»

For de som holder til på feil side av fjellet, er altså pale det samme som småsei. Alle som fisker i sjøen vet at dette er en fisk en kjapt går lei av, men som det likevel ofte er helt nødvendig å finne, både fordi den er et godt agn og fordi storfisken gjerne jager under palestimene.

Annelin fikk til svar at hun selvsagt skulle få være med på sjøen, og vi ble enige om at vi skulle kjøre litt artsfiske med agn en dag det passet. Denne dagen kom i slutten av forrige uke, og det var ett stykk meget spent fisker, iført ett stykk komafremkallende hodeplagg, som stod klar på kaien i Isdalstø da jeg ankom litt før klokken 09.00. Så spent var hun at hun endte opp med å la pilketuppen til stangen sin ligge igjen i bilen, mens de to nederste leddene av kastestangen ble med på sjøen. Dette er en dårlig deal, men stenger hadde vi heldigvis nok av. Annelin ble utstyrt med en 20-30-Kenzaki og en Saltist-snelle, og vi var klare for dagens fiske.

Her ute i distriktet hos oss, er det et gammelt visdomsord som lyder som følger: «Tek du båten ut før Mikkelsmessa, tomme gadn e´ lett å lessa. Tek du kvinnfolk med i rongje, kan du gløyma fiskestongje. Og har ho ryggsekk med i båten, staute fiska tek te gråten».

Vi valgte elegant å drite i all denne visdommen. Å vente med å ta ut båten til 29. september er selvsagt helt uaktuelt. Båter hører til på sjøen, hele året igjennom. Denne dagen var det også kvinnfolk med i rongje, og selv om hun faktisk glemte fiskestangen sin i bilen, var det første Annelin lesset om bord en svart ryggsekk. Hadde Ingolf Johannes Slostril på 93 sett oss der vi tøffet utover Osterfjorden, hadde han nok tatt sin død av det hele. Hadde han sett oss da vi returnerte noen timer senere, hadde han kanskje begynt å tvile på de gamle visdomsordene…

Vi begynte dagens fiske på rundt 100 meters dyp, utstyrt med små Sabiki-hekler egnet med makrellbiter. Targetarten var strømsild, en fisk Annelin aldri hadde sett før, og i alle fall ikke fått på stang. Etter fem minutter med fiske hadde vi fått hvert vårt eksemplar, og sånn sett en super start på turen. Strømsilden er en vakker liten fisk, men den er også et veldig godt agn. De sølvblanke skapningene skulle da også komme godt med seinere på dagen.

Etter at strømsilden var i boks, tok vi et drift etter glassvaren. Det var helt blikkstille på fjorden, så det var bare strømmen som flyttet båten. Denne dro oss i feil retning, slik at vi havnet i litt mer humpete terreng enn det glassvaren foretrekker. Det skjedde ikke så veldig mye på sprederbommene vi fisket med, men plutselig flekset det godt i 6-12-Kenzakien min. Jeg hadde et lite håp om blåkjeft, men i stedet var det en doublét bestående av brosme og lusuer som etter hvert brøt overflaten. Ikke det helt store, men vi var i alle fall oppe i tre arter på turen.

En liten halvtime gikk uten at det skjedde stort, men så nappet det forsiktig hos Annelin. Fisken var så beskjeden at hun var usikker på om det i det hele tatt hang noe der, men det gjorde det. Og det var faktisk en art den gjengse artsfisker setter veldig høyt, nemlig lysing. Noe beist var det på ingen måte snakk om, men art er som kjent art. To fisker landet, to nye arter, great success!

Etter hvert som solen steg høyt, og badet hele fjorden i det som må kunne karakteriseres som tendenser til vår, flyttet vi oss lenger innover for å teste etter litt større lysing og lange. Lysingen uteble, men Annelin fikk flere paler, som hun jo på forhånd hadde annonsert at hun var en racer på.

Omsider nappet det heldigvis litt bedre i stangen hennes, og opp kom en lange i halvannenkilosklassen. Denne var hun mer enn fornøyd med. Ikke bare var det nok en ny art, men den var jo av fin størrelse, også. Jeg unnlot å nevne at langer på denne sizen gjerne refereres til som sykkelpumper, for fiskegleden var utvilsomt stor. Det skulle snart fangsten bli, også.

Vi tok noen drift til i det strålende været, men det ble med noen napp. Jan og Oddmund kom også utover i båten til Jan, men det ble ikke den helt store fangsten på de, heller. En liten lange, noen beskjedne lysinger, et par lyr og de alltid tilstedeværende småbrosmene ble beholdningen. Vi bestemte oss for å avslutte fisketuren litt lenger inne i fjorden, og det var sjansene for en litt større lange som var bakgrunnen for denne beslutningen. Det skulle vise seg å være et godt valg.

Allerede på første driftet hugg det nemlig hos Annelin, som nå fisket med fersk og egenfanget strømsild som agn. Da hun satte tilslaget var det liten tvil om at det var en bra fisk som hadde funnet agnet hennes der nede i dypet. Fem sekunder inn i kampen garanterte hun at hun ikke hadde en sjanse til å få opp denne fisken alene, men det ble hun bare pent nødt til. Som en tommelfingerregel assisterer jeg bare om det er helt krise, da det utvilsomt er en mye bedre følelse å ha gjort hele jobben med fisken på egenhånd. Her var det langt ifra krise, men det var likevel tungt.

I begynnelsen tenkte jeg at dette fort kunne være en fisk på åtte-ti kilo, men da den tverrvende 50 meter over bunn, og tok 15-20 meter med snøre på hard brems, innså jeg at det var større ting på gang. Det kunne selvsagt være snakk om en svær lysing eller en storsei, men hele oppførselen hadde lange skrevet over hele seg. Og lange var det. En bælfeit sak, som fikk ukvemsordene til å hagle da den etterhvert kom til syne nede i den klare sjøen.

Fisken var mye større enn jeg hadde regnet med, og fra under 80 meters dyp var den ikke spesielt trykksprengt, heller. Jeg fikk kveitekroken i underkjeven på den, og det var en lettere sjokkskadet Annelin som etterhvert kunne konstatere at hun hadde fått en fisk som bare manglet 30 centimeter på hennes egen lengde. Det var likevel ikke lengden som var mest oppsiktsvekkende, men den massive buken. Denne fisken var sprekkeferdig og vel så det.

Fisken ble målt til 135 centimeter, og vekten stoppet på meget solide 17,6 kilo. I den store sammenheng er ikke dette enormt for å være lange, men på relativt lett utstyr, innaskjærs og på så grunt vann, er det absolutt en fisk utenom det vanlige. Spesielt for en palefisker fra Holsnøy. Fighten var for øvrig brutal, men fiskeren gjorde alt rett, og gav seg aldri. Slikt blir det gjerne suksess av.

Etter at storfisken var fotografert, var det egentlig ikke noe poeng i å fiske videre. Gjesten hadde fått både nye arter, kule fisker og et skikkelig beist i løpet av noen timers fiske, og hun kunne vel neppe vært særlig mer fornøyd. Som en ekstra bonus ble det med mange kilo langefilet, en frysepose med rogn og en god porsjon fiskeminner tilbake til raspeballemiddagsbordet til far. De som skrev visdomsord på strilelandet før i tiden hadde åpenbart ikke peiling på hva de holdt på med…