Fredag i forrige uke gikk startskuddet for prosjektet Deep Micro 2016, der små kroker på dypt vann var stikkordene. Jeg var på fjorden fredag, og tynngodset leverte absolutt varene. Småfisk var det likevel dårlig med.
Å fiske med små kroker på dypt vann er ikke noe jeg er helt ukjent med, men ikke så små som #10 og nedover. Da eventen Deep Micro 2016, der kroker i størrelse 10 eller mindre skulle ned på 100 meter eller mer, dukket opp på Facebook, var jeg likevel ikke i tvil om at dette var noe jeg måtte jeg ta del i. Som tenkt så gjort, og fredag bar det ut på fjorden.
Vel fremme på dagens destinasjon rigget 6-12-Kenzakien med en liten Torium-snelle, og sendte ent firekroks-paternoster og et tokroksslep ned i dypet. Alle krokene var i størrelse 10. I tillegg festet jeg en #24-krok i svivelen øverst på takkelet. Nå kunne sølvtorsken og lysprikkfisken bare komme.
En del av fisken jeg har fått i dette området tidligere har hatt både laksesild og lysprikkfisk i magesekken, og det var i det lengste noe slikt jeg hadde etsyltynt håp om å lure til hugg denne dagen. Eller i alle fall et eksemplar av den nokså mye større, men likevel beskjedne strømsilden. Slik skulle det ikke gå.
Jeg begynte fisket på 180 meters dyp, litt oppe i en bakke, men det varte og rakk før den første fisken hugg. Denne kjentes til gjengjeld både liten og derfor også spennende ut. Dessverre slapp den gode 100 meter oppe i vannsøylen, så hva det faktisk var får vi dessverre aldri vite. Slik dagen skulle utvikle seg var dette ganske dumt, for nå løsnet nemlig fisket. De neste timene skjedde det mye, spesielt med tanke på hvor små kroker og agn jeg faktisk fisket med, og hvor lite disse må gjøre av seg nesten 200 meter under kjølen.
Dagens første fisk i båten var en kolmule på 740 gram. Denne fikk selskap av en artsfrende på 520 gram ikke lenge etter, og vi var i gang for alvor. Microkrokene hadde små problemer med å kroke kolmulene, og det var ørsmå makrellbiter som skulle til for å fremprovosere hugg.
Litt senere, da det stod 188 meter på loddet, smalt det litt hardere der nede i dypet, og den myke Kenzakien fikk fin fleks mot vannflaten. Med de tynne Mosquito-krokene måtte jeg kjøre fisken på ganske svak brems, men redskapen holdt hele veien opp. Etter hvert kunne jeg også løfte om bord en blålange som fikk 3840 gram ut av vekten. Det er slett ikke verst på en #10-krok, som for øvrig satt veldig fint plassert slik at 0,50-fortommen min gikk klar de verste fisktennene.
Utover dagen gikk ting litt tregere. Et par gode napp endte med bøyde kroker, men dette var antagelig brosmer, da jeg hadde agn på- og like ved bunnen hele dagen. Vanligvis holder jeg krokene mine fra fem til 20 meter over bunn når jeg fisker i dette området, men i vitenskapens navn tåler en selvsagt noen ødelagte kroker, småbrosme, svarthå og annet svineri.
Fisk nummer fire i båten var også en kolmule. Denne veide 560 gram og tok på en liten rekehale på 188 meters dyp. Jeg fisket videre på denne plassen en stund til, men da aktiviteten opphørte i dypet, flyttet jeg meg lenger opp i bakken. På 168 meters dyp smalt det nokså kjapt, og jeg kjente at dette var noe annet enn det jeg hadde fått tidligere på dagen. Mistanken gikk til stor vassild som jeg har fått en god del av i dette området tidligere, og stor vassild var det. Skikkelig stor. 1320 gram, fordelt på 51 centimeter, for å være eksakt. Mitt nest største eksemplar av arten noen gang, og den tok altså på en bitteliten makrellbit servert på en #10-krok.
Med tre forskjellige arter i båten var jeg egentlig fornøyd, selv om ingen av fiskene kan karakteriseres som microarter. Jeg opplevde ellers to agntyveri fra slepet og ytterligere en bøyd krok, og dette kan ha vært hva som helst. En sjette fisk havnet også i båten, denne gangen en vassild på 700 gram, tatt på samme oppsett som sin nesten dobbelt så store slektning.
Det ble etter hvert dags for å pakke sammen, men først kjørte jeg litt nærmere land for å ta de to store havørnene jeg hadde hatt over båten flere ganger i løpet av dagen nærmere i øyesyn. Det viste seg at det var et ørnepar med en flygedyktig, men ikke helt selvstendig unge, som satt der inne i grantrærne. Da kolmulene gikk i sjøen var både ørnemor og ørnefar kjapt på vingene, og jeg fikk noen virkelig flotte opplevelser med både jaktende og fråtsende havørn like ved båten.
Kjapt oppsummert ble prosjektet Deep Micro litt som forventet, men slett ikke helt. Jeg la meg bevisst så dypt at det burde bli dårlig med sypiker, og samtidig så grunt og langt oppi bakken at svarthåen burde holde seg unna. Jeg hadde som nevnt troen på kolmule og vassild, samt et håp om å få strømsild. De to førstnevnte gikk altså i boks, mens den siste glimret med sitt fravær.
Erfaringene jeg har gjort meg denne dagen er at små agn funker fint til relativt store fisker, også. Det var ellers markant mindre aktivitet på agnene enn det pleier å være i dette området, antagelig fordi små agn er vanskeligere å få øye på og gir fra seg mindre lukt. Jeg noterer meg ellers at to av kolmulene var på 500-tallet og en av vassildene veide 700 gram. Dette er isolert sett brukbare fisker, men til å være her inne i fjorden er det faktisk godt under gjennomsnittet. Sånn sett kan en kanskje si at de små krokene med de små agnene lokket «småfisk» til hugg, men det blir jo ikke helt rett, det heller.
Deep Micro-prosjektet var uansett en morsom erfaring, og det blir ikke siste gang jeg tester microkroker på dypt vann. Før en vet ordet av det henger det nemlig en sølvtorsk eller en smørflyndre i andre enden av snøret…
