Belize er et slikt land folk flest ikke har hørt om. Det betyr ikke at det er et land det ikke er verd å besøke. Vår uke på Reef´s End Lodge ble et tropisk eventyr.

Av: Endre Hopland

Det er trangt om plassen i det vesle innlandsflyet som frakter oss fra Belize City International Airport til det som i praksis er et venteskur og 120 meter med flystripe i Dangriga. Etter 37 timer på reisefot er både Eskil Røkke og jeg mer enn klare for å komme frem, og nå nærmer vi oss veldig.

Vi har en jobb å gjøre her borte på den sentralamerikanske østkysten, men det er unektelig en jobb vi gleder oss til. Det skal fiskes, det skal filmes og det skal lages underholdning. Og det hele skal foregå i 30 plussgrader. Minst. Hva kan vel gå galt med et slikt utgangspunkt?

På flyplassen i Dangriga er Eskil og jeg snart de eneste som ikke har noe fornuftig der å gjøre. Alle de andre turistene om bord i propellflyet, som med hånden på hjertet er mindre enn russebilen vi ragget rundt i våren 2002, er hentet av diverse velkomstkomiteer. Oss er det derimot ingen som vil plukke opp.

Annonse

Vi prøver å ringe Vilhelm Skilhagen, som har reist bort et par dager i forveien for å lære seg de lokale skikkene og tjuvstarte fisket, men han er ikke å få fatt i. Det er heller ikke Hannes Ribbner, vår svenske vert og guide. Antagelig er de ute og fisker. Det hadde trolig vi også vært om vi hadde stått i deres sandaler. Men det gjør vi altså ikke. Vi står i sneakers og dongeri, i 34 plussgrader, ved et venteskur midt inne i en mangroveskog, i et land folk flest ikke har hørt om.

Akterutseilte

Snart skjønner også de innfødte at vi er akterutseilte, men karene på flyplassen vet råd. Når vi forteller dem at endestasjonen vår er Reef´s End Lodge, mener de at dette er en plass vi fint kommer oss til uten å bli hentet. Vi tenker vel vårt, men er enige om at det i alle fall er slike ting det blir eventyr og gode historier av. Snart sitter vi da også i dype skinnseter i en svært firhjulstrekker, og med svalende aircondition i trynet og tung gangsterrap fra seint 90-tall som bakgrunnsstøy, cruiser vi snart nedover Dangrigas slitte sentrumsgater.

Turen ned til havnen, som naturlig nok er stedet vi må ta utgangspunkt i med tanke på at Reef´s End Lodge ligger på en liten øy midt ute i havet, blir minneverdig. Gatene er i praksis et eneste stort slaghull, men mannen bak rattet har kjørt her før. Han tar det også på alvor at han har Belize-ferskinger i bilen, og det guides over en lav sko. Vi får se både den katolske skolen, huset til pastoren, brakkene til nonnene, politistasjonen, brannstasjonen og den lokale butikken. I tillegg får vi et søvnig vink fra fetteren hans, som tar dagens siesta i en av byens mange hagebåter.

Kjøreturen mellom havnen og flyplassen kunne sikkert vært unnagjort på to minutter, men vi synes det er helt greit at det går ti. De hullete veiene, de slitte bygningene og det meget døsige havnelivet er nemlig ting som neppe hadde fått plass i en turistbrosjyre. Men dette er realiteten. Dette er ekte omgivelser og ekte mennesker, og vi får altså se det hele på nært hold, uten helt å vite hvor vi er på vei og hvordan vi faktisk skal komme oss dit. Det er en slags frihetsfølelse å ikke ha kontroll, men bare om en lar det være det. Og bare om en klarer å glemme at en har kamera- og fiskeutstyr for en del beliziske årslønner i bagasjen, selvsagt.

Båttaxi

Vel nede på havnen stopper vi foran den eneste baren på stedet. Å kalle vannhullet spartansk er en overdrivelse. Inne i lokalet er det seks bord med tilhørende stoler, og ingen belysning. Ved det ene av bordene sitter to tyske dykkere og spiser pølser og drikker øl. Foran bardisken sitter en lokal dranker og ser på «Falcon Crest» i full snøstorm og bak disken har en ung jente allerede jekket to kalde pils. Det er neppe vanskelig å se at vi har reist et stykke, og at litt styrkedrikk hadde gjort seg.

I det vi tar fatt på pilsen, kommer sjåførguiden vår inn i baren sammen med en guttunge i konfirmantalder. Han blir presentert som båttaxisjåfør, og gliser bredt mellom solide dreads-gardiner. Beskjeden er enkel og grei: Dersom ikke skyssen vår dukker opp, er det bare til å ta kontakt med ungdommen. Han kjører oss hvor det måtte være.

Vi takker for det, men gir Vilhelm og Hannes litt mer tid. Fire timer, seks pils og 13 telefoner seinere, gir vi opp både svensker og trøndere, til tross for at Eskil faktisk er trønder han også. Båttaxisjåføren og et knippe andre karer sitter nede ved sjøen og tar livet med knusende ro, men da vi forklarer situasjonen er vår venn med den friske sveisen straks klar for å legge i vei ut på havet. Men han må ha betaling på forskudd. Bensinpenger. 40 amerikanske dollars skifter eier, men om dette gjør at vi faktisk kommer oss til Reef´s End Lodge eller ikke, aner jeg ærlig talt ingenting om på dette tidspunktet.

Ti minutter seinere er han tilbake med drivstoffet og klar til å ta sjøen fatt, og vi er en tanke mer optimistiske. Vi lesser bager og utstyr om bord i den åpne båten, og snart tøffer vi innover i havnen. Her kommer ytterligere to innfødde om bord, en gutt og en jente. Antagelig er de med som ballast, for det er godt med sjø denne dagen.

Solkrem er for pyser

I det vi skal til å sette kursen mot det åpne havet, ringer omsider Vilhelm opp igjen. Han lurer på hvor vi blir av. Det samme gjør egentlig vi, også. Det viser seg at en telefonstolpe har blåst ned der ute i øyene, og at det har vært umulig for folk å få kontakt med noen på fastlandet. Skyss skulle likevel være i orden, avtalt for lenge siden. Hvorfor det ikke dukket opp noen er det ingen som har noen god forklaring på, men det spiller uansett liten rolle. Nå er vi nemlig i gang med den aller siste etappen ut til det som skal være hjemmet vårt den neste uken. Hvis vi overlever ferden ut, selvsagt.

Det gjør vi for øvrig med god margin. Selv om det er bra med bølger, suser vi utover i 30 knop. Den unge mannen som sitter til rors har stålkontroll, og manøvrerer den langstrakte, men smale båten elegant mellom brottsjøene. Vi hopper og danser en del, men det hele går smertefritt for seg. Etter 40 minutters kjøring ser vi også endestasjonen vår.

Vilhelm er nokså rød i toppen i det han tar imot oss nede på bryggen, men det er ikke fordi han er flau. Solen i Belize er nemlig ugjestmild mot nordboere som synes solkrem er for massen i distriktet, og assosiasjonene til nykokt hummer er såpass tydelige at en nesten blir sulten der en sitter. Til pass for ham, egentlig. Nedblåst telefonstolpe du liksom. Selv takker vi båttaxisjåføren og ballasten hans for turen og steger i land. Endelig er vi her.

Hardy

Idyll

Reef´s End Lodge ligger idyllisk til på sørspissen av den vesle øyen Tobacco Caye noen nautiske mil utenfor havnebyen Dangriga. Stedet er i sannhet et lite stykke paradis, og har da også vært et yndet sted for spesielt dykkere i en årrekke. Hardt vær og mangelfullt vedlikehold har likevel satt sine spor på bygningene de siste årene, og det var unektelig et oppussingsobjekt det svenske ekteparet Par og Christina Ribbner punget ut for i juli 2014. Siden den gang har det derimot skjedd mye ytterst på revet. Det jobbes riktignok fremdeles med å få alle utleiesoverommene i topp stand, men det er likevel ingen tvil om at vi er gjester på en lodge med god standard.

Luksuriøst er det ikke, men det er heller ikke meningen. Med god standard på små, karibiske øyer menes rene rom, innlagt vann og strøm, ryddige omgivelser og en restaurant som serverer varm mat og kald drikke. Her finnes ingen TV-er, men det er bare deilig. Kulissene vi bor midt inne i er nemlig så spektakulære og nydelige at det ville vært synd og skam å ikke vie all sin oppmerksomhet mot nettopp disse.

Det er en lettere stresset Hannes som sammen med Vilhelm hjelper oss med bagasjen. Han har hele tiden trodd at skyssen var i orden, og på grunn av den nedblåste telefonstolpen har han ikke fått med seg at den planlagte skyssen vår har måttet avlyse. Vi spiller kostbare, og lar svensken svette i et lite halvminutt. Som flerårig fiskeguide i Nord-Norge har han møtt både likegyldige og svært kravstore fiskere, og etter godt over 40 timer på reise er det kanskje ikke så lett å si med sikkerhet hvilken kategori vi faller innunder. Lettelsen i fjeset hans er derfor tydelig da glisene like etter er på plass, og han skjønner at det ikke er den vanskelige sorten han her har med å gjøre. Eventyret kan begynne.

Fiskeskrøner

Vilhelm er allerede innlosjert i hovedhuset, og siden det er en god del andre gjester på lodgen, flytter vi like godt inn til ham. Solen er i ferd med å gå ned, men det er fremdeles godt og varmt i både luft og sjø. Derfor blir det kveldssnorkling på hele gjengen, og vi får en liten smakebit på det fantastiske artsmangfoldet som finnes her langs revet. I løpet av en liten halvtime svømmer vi side om side med både barracuda, store stingrays, jacks og tarpoon, i tillegg til de mange tusen fargerike småfiskene som surrer rundt på og like over korallene under oss.

Sjøen er krystallklar, og kveldssolen gir oss fint snorklelys. En stor havskilpadde som stryker langs korallrevet setter prikken over i-en, og hele delegasjonen fra det kalde nord er både overveldet og fulle av forventninger når vi en times tid senere inntar en bedre middag bestående av grillet snapper og boxfish. Vi deler fiskeskrøner med et par fluehoder fra Montana, og permitene som herjer ute på flatsene blir bare større og større etter hvert som konsumet av ildvann øker.

Til slutt tar sjefsskrøneren kvelden i hengekøyen på restaurantterrassen, og vi skjønner tegningen. Klokken er ikke mer enn 22.00 lokal tid, men det har vært mørkt noen timer allerede. Morgenen kommer tidlig i Karibia, og vi kjenner alle på at det har vært en lang dag. Noen timer på puten før første fiskeøkt er derfor musikk hele reisefølget kan sette pris på.

Ikke plukke-fisk

Det skal vise seg at vi har en magisk uke i vente. Vi er riktig nok litt uheldige med været, og får mye vind å hanskes med gjennom hele oppholdet, men opplevelsene blir likevel store. Det eneste som er litt kjipt er at det er dårlig sikt på en del av de beste flatsene og at vi ikke kommer oss på utsiden av revet etter de virkelig store fiskene Belize har å by på.

I utgangspunktet var planen vår tre fulle fluefiskedager med guide etter tarpon, permit og bonefish, en dag vadende på revet etter alt som holder til her og tre dager offshore med agn og spinnutstyr. Den kraftige vinden gjør at vi må improvisere litt, men fluefiskedagene går omtrent som planlagt.

Det er Kurt Godfrey, eller Mambo som han vanligvis kalles, som er hyret inn for å finne fisken til oss, og at guideveteranen vet hva han holder på med er hevet over all tvil. Dessverre er fisket etter de på papiret mest gjeve artene veldig tregt. Bonefishen er riktig nok litt i dytten den første dagen, men å lande de råsterke fiskene viser seg som en tøff oppgave. Vilhelm får riktig nok en sprek liten knott opp på dørken, men den er i sjøen igjen før noen rekker å fotografere den.

Ellers ryker det noen fluer i for kraftige tilslag og fisk som kjører seg fast i turtlegrass, bryggepåler og annet snacks. Vi setter det meste av dette på kvoten for uvant fiske, men innser kjapt at det ikke bare er å plukke de tropiske grand slam-fiskene.

Oddsene kunne vært bedre

Det er utvilsomt tarpon som henger høyest hos samtlige i følget, og Mambo, som har fått kallenavnet sitt fordi han i yngre dager var en racer på dansegulvet, setter derfor størsteparten av sin tilmålte tid av til kjempesilden. Fisken sitt spisemønster følger ifølge vår eminente guide månefaser og tidevann, og han kan derfor ikke garantere at fisken spiser. Dessuten er mars måned litt tidlig på året, så oddsene våre kunne nok vært bedre. Vi trøster oss med at svenskene som var på lodgen uken før oss hadde noen helt utrolige tarponøkter. Det ble riktig nok ikke landet noen fisker, men 17 hugg og en 50-plusser mistet eter knallhard kamp, vitner likevel om actionfylte dager.

Slik får ikke vi det. Mambo finner selvsagt fisken, og vi får noen utrolige naturopplevelser i det den ene kjempetarponen etter den andre viser seg i fullfigur rundt båten. Dessverre spiser ikke fisken. Ikke skikkelig, i alle fall. Mambo kikker på stupende pelikaner og andre tegn i naturen, men i alle mangroverlagunene vi kommer til er situasjonen den samme. Vi håper å komme over et skikkelig etegilde, der tarponen flankerer store sardinstimer og tvinger småfisken sammen til en knute. Når dette skjer hugger de digre fiskene ifølge Mambo på alt.

Dessverre skjer det ikke. Et eneste tarponhugg er alt vi får til i løpet av tre brennhete dager i de lune lagunene. Dette er i tillegg en liten fisk som ikke klarer å ta fluen til Vilhelm skikkelig. Noen jacks og baracudaer bøter litt på stangbøyabstinensene, men ikke nok. Mambo er heller ikke helt fornøyd, men trøster oss med at slik er fisket. Av og til er de på, av og til er de umulige. Vi kan bare konstatere fakta.

Tarpon-hopp

Den første halvdelen av fiskeuken vår blir egentlig nokså fiskefattig. Den aller største opplevelsen for egen del er da jeg får noen kast på en permit i tikilosklassen. I kraftig motvind blir det med forsøket, men bare det å vade seg helt innpå denne diamanten av en fisk er et minne for livet. Ellers møter vi på enorme manatees ved to forskjellige anledninger, og Eskil er ikke sein om å hoppe i sjøen med kamera. Det finnes bare 550 sjøkyr i hele Belize, så at vi treffer på fire av disse er nokså spesielt.

Vi gir for øvrig ikke opp tarponen, og hver eneste kveld etter endt fiske, legger vi oss ut i kanalen like utenfor lodgen og meiter med sardiner som agn. Kanalen er den eneste dype passasjen i over 20 nautiske mil med rev, og her er det mye action når mørket senker seg. At tarponen er her har vi allerede sett under snorkling, men å få den til å ta er en helt annen historie. Vilhelm lykkes likevel med å kroke to eksemplarer to kvelder på rad. Begge fiskene henger på så lenge at vi får sett dem, og den ene varter til og med opp med et skikkelig hopp før den kaster kroken. Det hele er ganske mektig, selv om kokt napp neppe blir en vinner på middagsbordet med det første.

Kanalfisket får oss likevel skikkelig i gang, og vi får kjenne på kreftene til noen tropiske kraftplugger. Fisket er spennende, og når det hugger er det i aller høyeste grad med dødsforrakt. Dessuten vet vi at det lett kan gå tarpon på to meter rett under kjølen, så det er ikke mye hvilepuls inne i bildet.

I og med at vinden tvinger oss til å fiske på innsiden av revet, blir det også tid til mye blindkasting med flue inne på grunt vann i løpet av oppholdet. Det blir ikke fanget mye storfisk, men mangfoldet er godt og fargedraktene imponerende. Dessuten fighter det meste som lever i dette varmet vannet som om det skulle stått om livet, noe det jo gjerne gjør, også.

Cobia-race

Fisket på turen vår er lagt opp som en serie konkurranser, og Eskil filmer tålmodig dag ut og dag inn mens vi andre fisker. Sammen med sin bedre halvdel skal han videre til noen andre øyer i området etter at Vilhelm og jeg har vendt nesen hjemover igjen, så han sparer fisket til da.

Vi får etter hvert mye fisking på tape, men vi trenger også noe som virkelig kan få bøy i stengene. Derfor legges siste fiskedag til et helt spesielt område, et såkalt bluehole på innsiden av revet. Stedet kalles bare Shark cave, og det er ikke uten grunn. 15 meter under overflaten finnes det nemlig en stor hule, og her lever digre oksehaier.

Det er dykkeinstruktøren på Reef´s End, Eric Vasquez, som tar oss med ut denne dagen. Han har selv både dykket og fisket mye i området, og han har sett oksehaiene i hvitøyet mer enn en gang. Selv om det hadde vært fett å måle krefter med en av disse, har vi andre planer for dagen. Råsterke og potensielt store cobia patruljerer nemlig huleinngangen der nede i det asurblå vannet, og dette er en fisk som virkelig kan få snellene til å hyle.

Den siste fiskedagen blir ufattelig. Eric er ikke ukjent med å fiske cobia, men når han får de blir det vanligvis med et eksemplar. Denne turen lander vi fire fisker mellom ti og 18 kilo. I tillegg kjører en fisk seg fast mens en annen ryker wirefortommen som om det skulle vært sytråd. Tre av fiskene blir sluppet fri igjen, mens den fjerde blir med hjem til den ventende grillen. For en dag!

Vi må tilbake igjen

Det er vemodig å ta farvel med Reef´s End Lodge tidlig neste morgen, spesielt siden havet ligger paddeflatt for første gang i løpet av turen. Storviltfisket ligger og venter på oss bare noen hundre meter utenfor revet, men vi har ikke mulighet til å fiske. Vi har fly å rekke, og det blir derfor en tidlig båttur inn til fastlandet.

Cobia-måltidet fra dagen før var mektig og nydelig, slik all maten på Reef´s End har vært. Både barracuda, konkylie og snapper har stått på menyen, og sammen med ris, bønnestuing, brød og fersk frukt i forskjellige varianter, har disse utgjort det jeg vil kalle enkle luksusmåltider for folk i farta.

Det blir ikke sagt så mye på vei innover mot Dangriga. Folk er trøtte, men fornøyde. For en tur det har vært. Den varme og salte vinden båten forårsaker, får det til å flagre i skjorter og bagasjereimer i det Reef´s End Lodge forsvinner i horisonten. Gårsdagen sitter ennå friskt i minnet. For en måte å avslutte vår første fisketur i tropiske farvann på.

At tarponen, permiten og de svære og råsterke offshoreartene unngikk oss denne gangen har vi allerede lagt bak oss. Det betyr jo bare at vi må tilbake igjen, det. Om den saken hersker det ingen tvil…

PS: En egen miniserie fra Belize-turen begynnes sendt på HookedTV i løpet av sommeren.

SPENNENDE SAKER FRA VÅRE ANNONSØRER

video

Bruk Deeper under sommerens ørretjakt

Ørretfiske kan som kjent være like enkelt som vanskelig, men med Deeper blir alt så mye enklere. Av: 3 på Kroken – Natur- og villmarksopplevelser Vi befinner...