Den siste måneden har jeg hatt dialog med den dyktige karpe- og gjeddefiskeren Marius Iversen, som lenge har hatt et ønske om å måle krefter med havålen. Denne uken tok han og Hallvard Pedersen turen over fjellet, og det skulle ikke bli noe dumt valg.
Prolog: Guide-begrepet har vokst seg stort i fiske-Norge de siste årene, og guiding i seg selv synes jeg er positivt. Det å kunne hjelpe noen på riktig vei i jakten på deres drømmefisk er faktisk ofte vel så moro som å få fisken selv. Når det er sagt er det veldig stor forskjell på det jeg forbinder med guiding, og på å skjemme bort besøkende fiskegjester fullstendig. De som ikke klarer å rigge sitt eget utstyr, egne krokene og gjøre den fysiske fiskejobben selv, tar jeg rett og slett ikke med meg på tur.
For meg handler fiskeguidebegrepet nemlig om å reise på fisketur sammen med likesinnede i det området en selv er kjent. Det vil si at alle som er med på turen fisker og har det moro. Det er også en klar fordel med litt ydmykhet. Jeg vet veldig godt at min egen hjemmebane er et yndet område for mange arts- og specimenfiskere, men de som sender PM-er med lange artslister de vil «plukke specimenfisker av» klarer jeg bare ikke å ta seriøst. Slike fiskere tar jeg heller ikke med meg på tur, og jeg hadde heller ikke forventet å få være med andre fiskere dersom rollene hadde vært byttet om. Det handler om å ha et ørlite snev av respekt for alle timene med prøving og feiling og leiting og testing av plasser som har blitt lagt ned for å finne områdene som leverer godfiskene. Å få ting servert på sølvfat har strengt tatt lite med fisking å gjøre. Det er ikke med det sagt at vi ikke kan fiske etter det gjestene har lyst til å fiske etter. Selvsagt kan vi det. Og går det på en storfisk er det også helt suverent. Men jobben må folk altså gjøre selv. Og garantier blir aldri gitt.
Hva havålen gjelder er denne både tallrik og potesielt stor mange steder i mitt hjemfylke. Vi fisker etter ålen etter at det har blitt mørkt, og stort sett er det grovt kystmeite det går i. Havålen er en hardfør skapning, men siden vi utelukkende driver et fang og slipp-fiske etter arten, er riktig behandling av fangsten helt essensielt. Dette er også en av hovedgrunnene til at jeg ikke deler ut gode havålplasser i øst og vest. Det handler ikke om at folk ikke skal få fiske havål, men om at arten er helt unik i Norge både hva oppførsel, potensiell størrelse og ikke minst styrke angår. Det handler heller ikke om å være et rævhål, men jeg har et ønske om at fisket etter disse majestetiske og i stor grad uglesette skapningene skal gå riktig for seg. Det gjør det best dersom ferske ålefiskere har med seg noen som har gjort dette før på jomfruturen sin.
***
På fang og slipp-fiske er de seriøse karpe- og gjeddefiskerne i Norge veldig flinke, og siden Marius er en grei og ikke minst dytig fyr jeg har pratet en del med tidligere, hadde jeg ingen betenkligheter med å bistå når han og kompis Hallvard ville gi seg havålen i kast. Vi har diskutert litt plasser og innfallsvinkler med tanke på at karene var avhengig av å ha en skikkelig camp med lavvo og varmekilde i nærheten av stengene sine, og endte til slutt opp med at havgapet i Nordhordland var det beste stedet for havålekspedisjonen. Torsdag kveld ankom delegasjonen fra Larvik, og på turens første pass ble også Torbjørn og jeg med nordover.
Vi var på plass i god tid før mørket senket seg, og fikk også fraktet alt utstyret ut til sjøen før dagslyset svant hen. Poder ble plassert langs svaberget, og snart var de første agnene i sjøen. Jeg fikk kjapt en middagstorsk og en hvitting på oppunder kiloen, og pipingen i nappvarslerne fikk også fart på østlendingene sin stangrigging. Karene er alt annet enn ukjent med bunnmeite med gliderigger fra gjeddefisket sitt, så det var ikke mye som måtte læres. En anelse oppskalering fra de vante karpestengene og 90-gramsloddene ble det riktig nok, men dette ble tatt på strak arm. Og i det vi kunne konstatere at det var helt mørkt ute, hadde også samtlige fire fiskere agn på bunnen.
Fiskene som havnet på land de første timene var ikke helt jevnt fordelt. Marius fikk riktig nok en hågjel, men ellers var det hos meg det skjedde ting. Litt utpå kveldingen fikk nemlig torsken og hvittingen selskap av en lange også, og da det begynte å nærme seg natt var jeg sikker på at jeg hadde kroket turens første havål. Fisken gav seg imidlertid litt for fort, og da stod vi egentlig bare igjen med to valg: Stor torsk eller skate. Det viste seg å være sistnevnte. Torbjørn fikk fisken i håven, og kveldens første godfisk var et faktum.
Jeg har truffet godt på piggskatene i år, og dette var faktisk årets sjette eksemplar av arten. Det merkelige er at alle har vært omtrent like store, ca. fire kilo, og denne var ikke noe unntak. Både Marius og Hallvard hadde bra lyst på denne arten også, så å få se et eksemplar med egne øyne bare noen timer inn i fisketuren var naturlig nok en opptur. Litt dumt at det var jeg som fik den selvsagt, men som nevnt innledningsvis så er guiding i mine øyne at alle fisker og har det moro. Og da styrer tilfeldighetene ofte hvilke agn som blir tatt.
Litt før midnatt vendte Torbjørn nesen hjemover igjen, men han lot poden og stengene sine stå igjen slik at gjestene kunne fiske så effektivt som mulig resten av turen. En times tid senere skulle denne kameratslige gesten bære frukter, da Hallvard kroket sin første havål noen gang. Fisken var ingen kjempe, men med sine 4,28 kilo gav den likevel såpass motstand fra seg at han begynte å skjønne hva vi snakker om når vi skryter av havålen sine kjempekrefter.
Hallvard var strålende fornøyd, og enda mer fornøyd skulle han bli. Etter noen rolige timer der bare krabbene viste interesse for agnene våre, kroket han nemlig en ny ål i det jeg var i ferd med å begynne pakkingen. Denne gangen var det tyngre, og snart lå en bra fisk på 6,64 kilo i håven.
Med både havål og skate på land, var den første fiskeøkten en stor suksess, og gjestene fra Larvik var strålende fornøyde. De hadde også fått god innsikt i hva havålfiske og tungt kystmeite generelt handler om, noe de uttrykte mye takknemlighet for. Teori og praksis er nemlig to forskjellige ting, men havåldebutantene tok både teorien og det praktiske fisket uten problemer. Dette beviste de også til gangs allerede natten etter, da hverken Torbjørn eller jeg var med.
Resten av den første fiskeøkten gav bare en lange i trekilosklassen, men da natten falt på igjen var det altså full action. Først kroket og landet Marius sin debutål, en bra fisk på 8,16 kilo. Litt seinere på natten satt fisk nummer to, og denne gangen røk også den magiske tikilosgrensen. Vekten stoppet på 10,1, og turen var en udiskutabel suksess. Marius dro også en tredje ål, men denne var liten og forble uveid.
For Hallvard var det litt motbakke på natt nummer to, med tre mistede fisk, inkludert en skikkelig kraftplugg. Da natten gikk mot morgen, og Marius lå og sov, fikk Hallvard likevel sin revansje. Etter en knallhard fight lurte han en flott fisk på 14,36 kilo inn i håven uten assistanse, og dermed hadde begge fiskerne notert seg for ti pluss-fisker. En velfortjent hvil i det tiltagende vestlandsværet var nå på sin plass.
Med så god uttelling i løpet av de to første nattpassene, ble det aldri en tredje økt i mørket. Karene gutset etter skate på en annen godplass lenger ute i distriktet hele lørdagen, men kraftig vind og mye krabber gjorde fisket veldig utfordrende. Fasiten ble en torsk, en del krabber, veltede poder og stoler som fløy på sjøen.
Det var likevel to meget fornøyde fyrer som leverte fra seg lånestenger og pod i Knarvik lørdag kveld. Strile-havålen hadde levert skikkelige fighter og store opplevelser, og at det blir tur neste år også er det ingen som helst tvil om. Veldig kjekt å hilse på dere, karer. Dere er hjertelig velkommen tilbake for nye sprell ved seinere anledninger. Det er moro når ting klaffer…
