Jeg vokste opp med hytte på Hurumlandet, og på verandaen vår hang en solbleika fiskeplakat med artene i Oslofjorden. Under hver art var det lista latinsk navn, lenge og vekt. Den tyngste fisken på plakaten var Thunnus thynnus, eller makrellstørje på norsk. Vi fiska som regel i Drøbaksundet. Metoden var bunnsnøre med to kroker agna med kokte blåskjell, og vi fikk som regel torsk, sei og en og annen flyndre. Det jeg egentlig drømte om å få, var selvfølgelig makrellstørje.
Det ble med drømmen. Jeg vokste opp på 80-tallet, og de siste makrellstørjene ble sett i Oslofjorden (riktignok litt lenger ut) mot slutten av 50-tallet. Bestanden ble fisket så hardt at den forsvant fra norske farvann og ble klassifisert som sterkt truet av Verdens Naturvernunion (IUCN), kategorien som angir siste stopp før utryddelse.
Etter at man nylig så tegn til økning av bestanden, åpnet man for kontrollert norsk makrellstørjefiske i 2014. For en uke siden dukket det opp en rekke artikler om fiskebåten MS Hilllersøy, som hadde en eventyrlig fangst på 190 makrellstørjer, noe som antakeligvis utgjør bortimot hele den norske kvoten for 2016. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Facebook er i skrivende full av norske sportsfiskere og naturvernere som fordømmer fisket.
Erik Grimsøen skrev imidlertid på mandag et forsvar for størjefisket, og argumenterer med at et kontrollert fiske er det beste for bestanden. Hovedpoenget til Grimsøen er at økonomiske interesser ofte insentiver kamp mot tjuvfiske, og at nettopp tjuvfiske har vært noe av hovedproblemet. Åpner man for kontrollert fiske, vil mektige menn med økonomiske interesser i det lovlige fisket bekjempe det ulovlige. Han sier videre at kritikerne av fisket er følelsesmennesker som ikke klarer å lese 1140 ord, bare et slagord eller to. Han sier også at man må skille mellom ulike makrellstørjebestander, akkurat som man må skille mellom laksestammer i ulike vassdrag.
På tross av lengden, sitter jeg og leser rapporten The International Commission for the Conservation of Atlantic Tuna (ICCAT) fastsetter kvotene på grunnlag av. I følge tilhengerne av fisket endret de nylig sin forvaltning, og legger nå vitenskap og ikke økonomi til grunn. Den atlantiske makrellstørja består primært av to bestander, den østre og vestre (laksestammer i ulike vassdrag er m.a.o. ikke en god sammenlikning). Den vestre gyter i Mexicogolfen og den østre i Middelhavet. Bestanden MS Hillersøy fisker på i Norge er den østre. Om denne sier rapporten:
«The Committee was not able to provide the Commission with a robust advice on an upper bound for the TAC in 2014 because of differing views about the implications of the uncertainties associated with the assessment. Similarly in 2015, no agreement was reached about the upper limit for such an increase that would not jeopardize the recovery of the stock»
TAC står for Total Allowable Catch, så rapporten sier m.a.o. den vitenskapelige kommisjonen bak rapporten ikke vet hvor mye makrellstørje man kan ta opp uten at det går ut over gjenopprettelse av bestanden.
Videre kan man lese:
“Having considered the stock indicators, the Committee advises that catches not exceeding TACs in Rec. 14-04 are not expected to undermine the success of the rebuilding plan and are consistent with the goal of achieving FMSY and BMSY through 2022 with at least 60% of probability”.
Her er det på plass med en (litt kjedelig) forklaring av FMSY og BMSY. MSY står for maximum sustainable yield, og er et vanlig referansepunkt i bestandsforvaltning. BMSY betegner bestanden som skal til for at man kan ta ut MSY, og FMSY forholdstallet (MSY/ BMSY), altså hvor mye av bestanden man kan fiske opp samtidig som man beholder en robust reproduserende stamme.
Det rapporten her gjør er å sette opp MSY, eller fangst, som mål. Dette er kontroversielt. For det første advarer mange mot bruk av MSY-mål når man har usikre bestandstall. Dessuten argumenterer mange marinbiologer for at MSY burde være en nedre varsko-grense, og ikke et mål for en stabil bestand. MSY er per definisjon et gjennomsnitt, noe som betyr at man har en 50% sjanse for å gå over maksimal fangst et gitt år. Forvaltning basert på MSY-tall har følgelig ofte ført til utpinte bestander.
Oppsummert: Basert på usikre tall er det 60% sjanse for at man når Fmsy og Bmsy, en grense noen anser for å være problematisk for bestanden, innen 2022. Betryggende?
Hva så med Grimsøens poeng om at lovlig fiske og økonomiske interesser hindrer tjuvfiske? Problemet med argumentet er at dagens fiske settes opp mot et totalforbud, selv om totalforbud selvfølgelig bare er ett av flere alternativ. Man kunne for eksempel velge å redusere kvoten til et tall som hadde gitt – si 80% sannsynlighet for Fmsy og Bmsy (fremdeles basert på usikre tall). Eller 90%. Med en lavere kvote ville man beholdt de økonomiske insentivene Grimsøen mener hindrer tjuvfiske, men gitt en populasjon som inntil nylig var kritisk truet og som fremdeles regnes som sterkt truet, et velfortjent pusterom.
Grimsøen har rett i at den norske fangsten bare utgjør noen promille og dermed ikke er en trussel mot bestanden alene. Problemet er at vi ikke er alene. Vi fisker makrellstørje samtidig med hele EU, Albania, Algerie, Kina, Egypt, Island, Japan, Korea, Libya, Marocco, Syria, Tunisia og Taiwan.
Jeg kommer antakeligvis aldri til å få makrellstørje på bunnsnøre i Drøbaksundet. Men man kunne tenke seg at ungene mine kunne hatt sjans med en svær deceiver og en klasse fjorten-stang utenfor Hvaler om tjue år. Maksimal fangst og økonomiske interesser som førende forvaltningsprinsipper gjør meg ikke veldig optimistisk.
– Jostein Henriksen