Det har blitt noen turer med stengene og en god del kilometer med innsveivet snøre fra dypet de siste dagene. Dette har gitt både oppturer og nedturer.
Tidlig i uken la jeg ned noen timer i Strilafiske sin 24-timers artskonkurranse. Jeg gikk ikke veldig hardt inn for å få mange arter, men prøvde som så mange ganger tidligere å lokke en skolest til hugg på rundt 200 meters dyp. Denne unngikk meg som vanlig, men noen trøstefisker ble det likevel.
Til sammen fire vassild fant agnene mine litt for fristende. De tre minste var mellom 900 gram og en kilo, mens den største hadde spist litt mer grønnsaker enn sine artsfrender. Med sine 52 centimeter og 1240 gram var fisken specimen med god margin, og slikt er jo alltid moro.
Utenom vassilden ble det også en liten brosme og tre kolmuler, med en toppfisk på 640 gram. Både vassilden og kolmulen tok langt over bunn, faktisk så mye som 20-50 meter, og små kroker med makrell og reke var oppskriften.
Da strømmen tok seg litt opp, bestemte jeg meg for å prøve etter lange inne på litt grunnere vann. Tandemtakkel med hel makrell ble rigget, og det tok ikke lang tid før den første brosmen var kroket. Dette var en bra fisk til fjorden å være, og vekten stoppet på 5040 gram.
Allerede på neste nedslepp hugg det på samme vis, og nok en bra brosme kom etter hvert flytende. Denne var litt kortere enn den første, men til gjengjeld en skikkelig pitbull med massevis av muskler. Vekten stoppet på 5100 gram.
Så veldig mye mer enn dette rakk jeg ikke før det var barnehagehenting. Tre arter i en artsfiskekonkurranse er ikke mye å skryte av, men en specimenfisk og et par fine matbrosmer tar vi absolutt med oss.
Allerede neste dag ble det en ny fisketur, og denne var så på sparket som en får det. Planen var egentlig å plante ræven i sofaen denne kvelden, men så fikk jeg plutselig snap av en kompis med bilde av tre døde pukkellaks på en gressplen. Fiskene var tatt med håv i den vesle bekken foran huset til broren hans, og det var plenty av fisk igjen. Her var det bare å kaste seg rundt.
Pakkingen til denne turen var lik null. Jeg hadde halvannen time på meg til det var bekmørkt ute, og kjøreturen er lang. Dermed ble det til at jeg rykket med meg en bag med diverse ferskvannsutstyr og en lett kastestang.
Vel fremme på tunet ble jeg møtt av både kompisen, broren, nevøen og nabogutten. Det var de to yngste som hadde tatt ut pukkellaksen med håv, og nå var de veldig nysgjerrige på hvordan jeg hadde ternkt å få fiskene med stang. Planen min var å se om en spinner eller en liten wobbler kunne gjøre susen, men bekken fisken stod i er 40 centimeter dyp og full av vegetasjon. Her måtte det improviseres.
Jeg endevendte fiskebagen etter en enkeltkrok, men fant bare sluker, wobblere og annet meningsløst møl. Dermed ble det til å lirke en liten treblekork av en sluk, og fylle denne med mark som de lokale guttene i sin godhet gravde opp til meg i full fart.
Fisken stod i stim nede på et lite brekk, og jeg vadet meg greit på oppsiden av de. Markklysen frilinet jeg ned foran fiskene, og etter et par minutter med lirking, suste plutselig en aggressiv hann frem og slukte hele saligheten.
Det ble et himla leven i den vesle bekken da fisken raste opp og ned rundt beina på meg, men snart lå den likevel i håven. Vekten stoppet på 1420 gram fordelt på 53 centimeter, og min art nummer 90 på stang i Norge var i boks.
For en måned siden hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd at jubileumsarten skulle bli en pukkellaks, men som folk sikkert etter hvert har fått med seg er dette en art som har inntatt hele norskekysten i år. Og da må en selvsagt smi mens jernet er varmt.
De lokale guttene syntes dette fisket var veldig stas, og det var liten tvil om at de skulle i aksjon med stengene dagen etter. Men nå var det mørkt, og tungt regnvær var på vei, så fisket fikk vente. Pukkellaksen er en svartelistet art i Norge, og den skal fjernes fra alt av elver og bekker. Denne jobben lovet guttene å ta på seg – with all means necessary.
Selv er jeg glad jeg har observante kompiser i grisgrente strøk, for selv om pukkellaksen er en uønsket art i norsk natur, er det liten tvil om at den er fascinerende og stilig. Spesielt de gyteklare hannene, med sin digre pukkel, kraftige kjever og helt latterlige gjeddetenner. Og så er det moro å ha fått den på stang i Norge, da.
Skolest er derimot arten jeg hadde sett for meg at skulle bli nummer 90 på stang i Norge. I alle fall hadde jeg et håp. Slik ble det altså ikke. Denne uken gjorde jeg likevel et nytt forøk etter den merkelige dypvannsfisken, men også denne gangen ble det swing and a miss.
Denne dagen var jeg ute for å gjøre undervannsopptak av en del sluker og wobblere, og da GoProen etter hvert gikk tom for batteri, ble det fisking i stedet. Jeg begynte med litt meite på rundt 30 meters dyp, og landet nokså kjapt et titalls sypiker, et par sandflyndrer og en glassvar. Et fin laks hoppet også rundt båten flere ganger, men da jeg sendte ut en dupp etter akrobaten, var det bare makrell som var interessert.
Etter hvert la jeg meg litt dypere, og på 180 meter fikk jeg kjapt to kolmuler. Den største av disse var fine 660 gram. Jeg fortsatte å drive ned mot dypere vann, men her skjedde det ikke noe som helst. Derfor bestemte jeg meg for å satse skikkelig dypt, og en times tid senere var jeg ankret på 540 meter.
Siden jeg lå helt i ro fisket jeg med tre stenger, to på bunnen og en med dupp i overflaten. Duppen leverte et par lyrer i halvannenkilosklassen nesten med det samme, mens det lenge var stille på dypet. Så kom nappet jeg hadde ventet på, og tyngde og oppførsel lignet ikke på hverken svarthå, hågjel, brosme eller blålange. Kunne det være?
Det tar tid å sveive opp over en halv kilometer med snøre, og det tar i alle fall tid når ens egne tanker driver og fyrer en opp med fantasifisk. Denne gangen hadde jeg skikkelig troen, og da fisken omsider kom flytende var det ganske riktig ikke noen svarthå, hågjel, brosme eller blålange. Derimot var det en lyr på rundt tre kilo! Fra 540 jævla meter! Det skal egentlig ikke være mulig, men det er det tydeligvis. Der og da visste jeg ikke om jeg skulle le eller grine, men jeg endte opp med ingen av delene. Dypvannsfiske der, altså.
De neste timene skjedde det ikke stort. Jeg mistenkte at jeg hadde svarthå på noen av krokene på begge stengene, og det viste seg å være riktig. To på den ene og tre på den andre for å være nøyaktig. Ikke var de store, heller. Det ble ellers en kilossei på oppsveiv rett før jeg gav meg, men ikke noe utover dette. Jakten på skolesten fortsetter plutselig. Dessverre…
