Klokka nærmer seg leggetid. Vinden pisker regndråpene mot ruta og folk titter ut i det stummende mars-mørket og er glade for at de er innendørs på en kveld som denne. Men der ute i mørket er det mange som opplever årets høydepunkt fiskemessig – et spennende og givende fiske etter stor blank sjø-ørret.

Perioden vi går inn i nå regnes av mange som den beste perioden for sjø-ørret for store deler av landet.  Selv om du kan få sjø-ørret når som helst hele året er det fra midten av mars til starten av mai som er den perioden det er lettet å få sjø-ørret, og for mange er denne perioden synonymt med sjø-ørretsesongen i sjøen.  Sjø-ørreten begynner for alvor å spise seg opp etter gytingen, vanntemperaturen stiger og byttedyrene på gruntområdene våkner til liv. I det hele tatt: Har du lyst til å prøve deg på havets sølv – så er tiden nå!

Du kan finne sjø-ørreten nesten overalt men bukter med sand eller mudderbunn med enkelte tangflekker og steiner er optimale plasser, men alle grutområder med varierende bunnforhold er interessante. Sjø-ørreten, og spesielt de litt større, kan godt gå ute i de frie vannmassene, men det er mye lettere å treffe på den inne ved land. Og det morsomme er jo at de store ørretene også kommer inn til land innimellom – spesielt i mørket under litt urolige værforhold.  Og når de kommer inn er det for å spise!

Her er en plass som virkelig leverer – hele døgnet. Varierende bunnforhold hvor alle typer byttedyr trives. Og kort vei til dypet slik at selv de virkelig store ørretene også tør å komme inn for å beite.

Å fiske sjø-ørret fra land kan grovt deles inn i 3 metoder, slukfiske, meite og fluefiske.

Slukfiske kan bedrives med alt fra den letteste ørretstang til kraftige tohåndsstenger. De fleste velger likevel ganske lett opplegg med en stang på 9-11 fot beregnet på slukvekter fra 5- 25 gram, og med 0.25 mono eller 0.12 multifilament å snella. Ikke så ulikt det det mange velger til vanlig ørretfiske i ferskvann.

Her er typisk sjø-ørretutstyr: En fluestang i klasse 7 med et wf-snøre og en Wooly bugger i enden av fortommen. Og medium lett slukutstyr med en 15 grams Viking Herring i enden av snøret.

Når du skal sette sammen innholdet i slukboksen bør du sørge for å dekke de mange forskjellige situasjoner du kan komme ut for. Alt fra der du må fiske sakte over grunne områder, til der du trenger noe som både kaster langt og synker raskt. Et liten livlig sluk fisker som oftest bedre enn en større kompakt sildesluk, men noen ganger trenger man tyngre skyts.  Andre ganger igjen fisker en wobbler eller en større skjesluk bedre. En god allroundsluk er Møresilda i 15 og 22 gram som både er langtkastende og fisker bra på forskjellige hastigheter.

Her er et utvalg sluker som dekker de fleste forhold. Mye blått og sølv. Varier gjerne fargene mer.

Jeg synes at det under mange forhold lønner seg å bruke stanga aktivt under innsveiving av redskapen. Omtrent som en jerker, bare mer hissig og variert. Det er ekstremt stor forskjell på en wobbler som blir sveivet inn i rolig monoton fart, og en hvor du røsker i stanga, endrer stangposisjon mens du sveiver uregelmessig inn, og både varierer hastighet og lenge på pauser i innsveivingen. Den ene lokker bare en fisk som er så sulten at den nesten hadde bitt på hva som helst, mens det andre kan vekke en sløv fisk opp fra dvalen og få den til å angripe med dødsforakt. Andre ganger kan det å fiske veldig rolig ha mer for seg. Spesielt under nattfiske og fiske i kraftig regnvær kan roligere innsveiving og bevegelser være tingen. Sluker som favoritt, morild og Toby egner seg godt til slikt sakte fiske. Det er en selvfølge at man har skarpe kroker, og på de fleste sluker bør man bytte ut den påmonterte kroken med en tynnere variant som lettere kroker fisken og som likevel er mer enn sterk nok i forhold til styrken på sena du bruker. WMC 8650 er min favorittkrok til slikt fiske.

Uansett metode gjelder det samme. Det bør være vind eller regn som gjør at vannflaten er urolig. Er det blikk stille er det veldig vanskelig – men heldigvis ikke helt umulig.

Meite er også svært effektivt på sjø-ørreten. Det vanligste er dupp og agnfisk som for eksempel brisling, men også bunnmeite og frilinemeite kan være aktuelt. Samt andre agn som mark eller reke. Den store ulempen med meitefiske er at fisken fort svelger agnet og er umulig å gjenutsette. Og siden andelen støinger er forholdsvis høy denne tiden velger mange å vente med meitefiske til litt lenger utpå våren.

Flue og dupp er også en effektiv metode, og man kan bruke både flytedupp og saktesynkende dupp. Det kan være veldig monotont og litt av en tålmodighetsprøve å sveive en dupp sakte inn så selv er jeg altfor rastløs til å orke å fiske slik, men de som gjør det får gjerne bra fangster på det.

Da kommer vi til den mest populære metoden til dette fisket, fluefiske med fluestang. Sjeldent er fluefiske mer enkelt og effektivt. Man har ofte god plass til bakslengen, og nesten uansett hvilken flue du bruker og hvordan du fisker den har du muligheter for fast fisk! Mange synes kastingen i seg selv er artig og om du ikke driver med distansekasting kan selve fiskeformen være svært behagelig. Det er lett å fiske veldig variert. Med synkesnøre og raske inntrekk kan du imitere en liten fisk som raser skremt innover mot land. Og med flytesnøre og en flue i myke materialer kan du fiske flua sakte inn mot land samtidig som det er masse bevegelse og «liv» i flua.

Her er Kurt fornøyd med nok en fin sjø-ørret i håven. Fluefiske kan være skikkelig effektivt til tider! Legg merke til snørekurven. Det er ingen nødvendighet, men du verden så praktisk!

På dagtid er det ofte greit å flytte seg en del og ta lange kast – og gjerne prøve å fiske både raskere og dypere med synesnøre innimellom. Lange kast er ofte nødvendig både fordi fisken gjerne svømmer litt lenger fra land på dagtid, men også fordi man – siden det er lyst – fort lettere skremmer fisk som står nært en. Når man nærmer seg en fiskeplass kan man godt gå ned på huk og ta noen kast mens man står et stykke innpå land før man går ned til bredden og eventuelt vader ut i vannet. Vadingen bør selvsagt  foregå rolig og uten for mye plasking.

Skulle man skremme fisken kan man bli stående stille en stund der ute i vannet, så kan det godt hende at fisken kommer tilbake og beiter videre på det den beitet på. Ventetiden kan du f.eks bruke til å ta opp telefonen din og gå inn på Hooked eller Fiskersiden og holde deg oppdatert på hva som skjer ellers i fiskeverden. Bare ikke les for lenge, for fisken kan være overraskende raskt tilbake igjen hvis plassen ellers er attraktiv. Eller at ny fisk har kommet inn på området.

Det er lett å overvurdere fluevalgets betydning, men det kan likevel være lurt å ha fluer med litt forskjellige egenskaper. Noen som striper i overflaten, noen som gir god siluett, andre med mykt materiale som beveger seg uansett hvor rolig du drar inn flua. Det er også greit å ha imitasjoner av reke, småfisk og børstemark.

Det absolutt mest spennende og effektive sjø-ørretfisket på denne tiden av året har man med fluestang om natta – og for mange er det det som er selve sjø-ørreteventyret hvert år. Selv setter jeg dette fisket aller høyest av alt fiske jeg bedriver i saltvann. Da kommer sjø-ørreten ofte helt inntil land – og sjansen for stor fisk blir mangedoblet i forhold til dagfiske. Fisket er svært spennende da ting foregår på nært hold, og med mindre man er mørkeredd er det fint og stemningsfullt å fiske om natta.

Her er Svenna i ferd med å lande en fin sjø-ørret klokka 4 om natta.

Samtidig er nattfiske mye mer avhengig av forholdene for å være bra enn fiske på dagtid. Det er rett og slett mer viktig å treffe de rette forholdene. Det optimale været etter min mening varmt, overskyet med lett regn og svak vind som kruser vannet eller lager små bølger. Det minst optimale er blikkstille og måneskinn. Vindstille er altså ikke bra men for mye vind er heller ikke bra. Kraftig vind og store bølger behøver ikke legge noen demper på sjø-ørretens bitelyst på dagtid, men i mørket virker det som om fisken kvier seg for å gå inn til land og beite under slike forhold. Da lønner det seg å finne en bukt som ligger i le – og håpe på at noen sjø-ørret jakter i de mer rolige forholdene der. Er det overskyet og litt vind er fisket som oftest brukbart.

Det kan være utrolig vakkert i kveldsmørket ute ved fjorden. Akkurat her er ikke fiskeforholdene så gode, men forsvinner månen bak en sky og det kommer en liten bris….

Den vanligste metoden i mørket er flytesnøre og mørk siluettflue som man drar inn i rolige drag. Dette fungerer svært ofte og er en grei grunnteknikk. Både hastighet, lengden på inntrekkene og lengden på pausene imellom bør varieres. Ofte tar fisken mens flua synker mellom inntrekkene. Når man bruker børstemarkfluer gir en ørliten fartsøkning på slutten av hvert inntrekk en flott bevegelse i flua (Takk til Espen Ørud som delte det tipset) Ellers bør man prøve overflatefiske – der man bruker flytende fluer som striper i overflaten. Og man bør prøve det motsatte – å fiske dypt og sakte. I Indre Oslofjord har jeg fått mange litt større ørret med synkesnøre og sakte fiske ned mot 3-4 meters dyp midt på natten. Likevel tar de aller fleste fiskene temmelig nært land, og en typisk metode er å vade forsiktig litt ut for så å kaste sidelengs langs land.

Under dette fisket, og i det hele tatt alt sjø-ørretfiske i sjøen, opplever man å få en del bifangster av andre arter. Noen steder er det spesielt torsken som kan være litt plagsom. Akkurat denne, på nærmere 6 kilo, som jeg fikk hilse på da jeg skulle teste harving etter sjø-ørret, var likevel temmelig morsom å få.

Avslutningsvis vil jeg nevne noen småting. I hardt fiskede områder som indre Oslofjord har jeg merket meg noe som også gjelder i hardt fiskede områder i ferskvann. Det er at mye av fisken venter ca. 2 timer etter at det er mørkt med å komme inn for å beite. Akkurat som om fisken har lært seg at det er mindre fiskere ute da. Det kan også virke som om ruskevær – både på dagtid og natterstid – er mer fordelaktig her enn steder med mindre fiskepress. I tillegg kan litt utradisjonelt fiske belønnes noe bedre her. Kjempehurtig inntrekking/innsveiving, oveflateagn som «harves» brutalt, sluker med «ville» bevegelser o.l. Ting som «vekker» fisken. Det fungerer absolutt ikke alltid, men verd å prøve når andre ting ikke gir resultater.

I ferskvann er det vanlig å fiske i bekkeos når det regner kraftig. Dette fungerer også svært bra i sjøen. Jeg har selv funnet store mengder meitemark i magen på sjø-ørret jeg har fått i slike bekkeos i sjøen. Her vil naturligvis fiske med mark være et godt valg, men det virker ikke som om sjø-ørreten er så selektiv da – er den inne for å spise mark og annen mat som kommer drivende tar den gjerne flua di også om du får presentert den for fisken uten å skremme den. Vær obs på at det er en flombekk du fisker utenfor og ikke en gytebekk med fredningsbestemmelser knyttet til.

På denne tiden av året er det som nevnt en god del støinger i fangsten. Dette er fisk som har gytt forrige høst og som ikke har rukket å spise seg opp igjen. Den letteste måten å se at det er støing på er at den er tynn. Slik fisk er ikke egnet til mat og bør settes uskadet ut igjen. Skal man først ta livet av en sjø-ørret bør det i hvert fall være en man har tenkt å spise. Man har ellers ingen plikt til å måtte drepe all ørreten man får over minstemålet som ikke er støinger. Treffer man på kjempebitt, noe man kan oppleve en gang i blant, kan man nøye seg med et par fisker til middagen og slippe resten skånsomt ut igjen.

Nattfiske kan være svært effektivt og her har jeg nådd min egen selvpålagte baglimit.

Med denne oppfordringen, samt lykkeønskninger til vårens sjøørretfiske takker jeg for meg og håper at jeg har klart å formidle litt av gleden jeg har med dette fisket. Håper du som leser dette får hyggelige og lykkelige stunder ved fjorden i ukene framover.