Av og til kan fisken være ekstremt selektiv. På en dorgetur med en kompis tok hele elleve av tolv ørreter en helt spesiell Tomic. Kombinasjonen av farge, bevegelse og fart ble avgjørende.

Av: Cato Bekkevold

Kompisen og jeg kunne omsider sjøsette båten etter at vinden hadde lagt seg. Fisket fra land hadde vært så som så, men endelig var det altså fiskbart fra båt uten å bli søkkblaut. Båten var et lånt eggeskall, vasstrukken og smålekk. I tillegg hadde den ene åra ligget lagret under båten ute på ei myr, så konsistensen på treverket minnet mer om svamp enn tre. Bortsett fra noen hanglende åregafler var det ingenting annet av utstyr på båten. Med dette i tankene hadde jeg båret med meg to stangholdere av rørtype og noen spennebånd for anledningen.

Planen var klar som en kanin: Kvelden og natta skulle brukes til å sprengro med wobblere og annet snadder på slep, for å se om vi kunne komme i kontakt med noen av de større ørretene vi vet bor i dette vannet.

Overflateparavaner

Etter noen minutter var de medbragte stangholderne surret fast på høyst provisorisk vis, og vi rodde oss i posisjon ut mot vannets dypere deler. Med på lasset var to nifots interlinestenger beregnet for overflateparavaner. Disse var rigget med hver sine Ambassadeursneller i 6000-størrelse, og ladet med 0.40-sene. Utover den obligatoriske håven og hvert vårt wobblerskrin, var dessuten en bærbar GPS med på turen. Mer var det stort sett ikke plass til. Men en ting ville jeg ikke vært foruten, nemlig to stykk Great White-overflateparavaner.

Det ble mye armer og bein om bord i båten, men vi fikk stablet lemmene sånn noenlunde innenfor ripa før vi bestemte oss for å sjøsette godsakene. Kompisen plukket ut en wobbler i en farge som vanligvis er giftig, mens jeg satte på en Tomic jeg har hatt hell med før. Med begge stengene ute, satt jeg foran i baugen som en cox og forlangte høyere fart på båten.

Olaf Tufte-genene

GPS-en fortalte klart og tydelig at vi kun lå og duppet rolig i bare drøyt to knop. Kompisen fikk beskjed om å finne fram Olaf Tufte-genene i seg, og snart skummet det friskt foran skroget, mens GPS-en sa at farta lå på nærmere 3,5 knop. Det kunne jeg endelig godkjenne. Ikke lenge etter røsket det til i stanga mi, og etter en kort og hektisk kamp kunne kompisen håve en smellfeit ørret på rundt halvannen kilo. Tomicen hadde levert igjen! Fisken satt pent, så den fikk svømme videre.

Knapt var Tomicen ute bak båten igjen, før det hugg på ny. Denne var noe mindre, men fortsatt på over kiloen. Kompisen var fortsatt i humør, og trøstet seg med at det neste hugget nok ville komme på stanga hans. Men den gang ei. Også det tredje hugget kom på Tomicen.

Nå ble det endel murring fra bakre tofte, med klar beskjed om at det lå an til wobblerskifte dersom også det neste hugget falt på Tomicen. Og selvsagt hugg også fisk nummer fire på Tomicen.

Stangbytte

Sifrene begynte å se stygge ut for roeren. Etter grundig vurdering fant han frem en wobbler som hadde svært like farger som min Tomic.

– Nå smeller det nok ganske straks på stanga mi skal du se, lød omkvedet.

Men like forbanna kom også det neste hugget på min Tomic. Var det fargen eller bevegelsene? Jeg ymtet frempå om at jeg kunne låne han en Tomic, men han bestemte seg for å gi den nye wobbleren en sjanse. Etter nok en fisk på min Tomic, var det tid for å bytte roller. Jeg satte meg bak årene, mens han passet stengene. Da det neste hugget også kom på Tomicen, ba jeg han ta seg av fisken. Nok en nydelig ørret på rundt halvannen kilo, blank og fin, ble håvet. Til slutt gikk han noe motvillig med på å fıske med min stang, mens jeg fisket med hans. Det ble en hektisk økt for kompisen, mens jeg stort sett kunne konsentrere meg om å ro, holde kursen og håve fisk.

11-0

Under en pause der vi blant annet sjekket tilstanden på den ene åra som hadde fått temmelig hard medfart, bestemte jeg meg for å sette på en Tomic også på den andre stanga. Nå skulle det en gang for alle sjekkes om det var bevegelsene eller fargen som var avgjørende! Hittil hadde den ene stanga slått den andre 8-0! Med stadig mer verkende hender og skuldre, la jeg meg på årene det jeg turte.

Det viste seg at fisken knapt hogg dersom farta på båten sank under tre knop, men samtidig begynte også den ene åregaffelen å bli ganske preget av hardkjøret. Det var rett og slett begrenset hvor mye jeg turte å ta i. Med litt medvind i hekken kom imidlertid farta opp i over de tre foreskrevne knopene, og etter 11-0 til den ene stanga, var det klart: Her var det kombinasjonen av farge og bevegelse som gjorde utslaget. Kun for å spre en ørliten tvil kom nattas siste hogg på den andre Tomicen, men dette var til alt overmål også den største fisken, en ørret på drøyt 2,5 kilo, og den eneste vi beholdt denne økta.

Prøv noe annet

Mange vil nok mot bedre vitende påstå at det er helt tilfeldig hva fisken hogger på når man dorger. Mange ganger kan det da også være slik, men svært ofte opplever vi at fisken kan være utrolig selektiv. Av og til tar fisken kunstagn med en spesiell farge, størrelse eller gange, eller tilsvarende agn fisket med en bestemt fart eller på et bestemt dyp. Mens dette er barnelærdom hos fluefiskere, kan det virke som om mange dorgere har gått glipp av denne kjensgjerningen.

Moralen er derfor klar: Ikke avskriv en fiskedag som dårlig automatisk, dersom ikke fisken hugger. Fortsatt er selvsagt det viktigste å finne fisken, men også de andre faktorene man ikke har kontroll over kan til tider være helt utslagsgivende. Så om ikke fisken hugger på de vante plassene, dypene eller på de vanligvis effektive kunstagnene… Prøv noe annet! Av og til kan noe helt annet være utslagsgivende. Ved å endre taktikk kan man plutselig snu en tilsynelatende elendig fıskedag til å bli en fisketur man sent glemmer. Hva man skal endre vet bare fisken, men en miks av logikk, erfaringer og fantasi er oftest det man kommer lengst med. Ikke minst må man tørre å feile innimellom for å lykkes.

1 of 8

I løpet av 2014 har jeg satt ny personlig rekord på både brasme og flire, og det var små justeringer som ble utslagsgivende.

Av: Ole-Håkon Heier

Brasma kan la seg lure til å bite på en meitefiskers krok temmelig tidlig på året. I slutten av april 2014 rigget jeg meg til ved ei lita Østfold-elv i håp om et flak, kanskje på over tre kilo? Jeg var imidlertid ikke spesielt tidlig ute i denne elva dette året. Det hadde blitt landet brasmer der allerede i mars.

Sjeldent har jeg så store forventninger før en fisketur som på årets første meiteturer i åpent vann. Dermed er også fallhøyden tilsvarende stor, og fiskeloggen jeg har ført siden 1988 tilsier ubønnhørlig at det stort sett ender med nettopp store fall.

Nå blar jeg gjerne gjennom gammel statistikk før en ny tur, så jeg hadde fått en påminnelse om realitetene. Jeg forsøkte derfor å rette forventningene like mye mot etterlengtet solvarme og det å bare være ute, som det å faktisk fange en stor fisk.

Jeg hadde ikke mer enn så vidt rigget meg til før Jonatan ringte. Han lurte på om vi skulle ta en fisketur. «Vel, det er i grunn bare å komme hit», sa jeg. «Jeg er på plass ved bredden alt». Da slapp vi å diskutere hvor vi skulle fiske, i alle fall.

De første to timene nappet det litt, men ikke mye. Stort sett var det småmort. Jeg vet imidlertid godt at storfisken plutselig dukker opp, gjerne når man minst venter det. I tillegg er brasmene finspiste på vårparten, så forsiktige napp kan like gjerne være en stor fisk. Derfor var jeg fullt konsentrert umiddelbart da stangtuppen begynte å bevege seg. Fisken holdt på en stund, men så begynte quiver-tipen å bøye seg mer. Jeg satte tilslag.

Det var ingen mort. Det var tvert imot bråstopp. På denne plassen fisker jeg ofte ikke mer enn to meter fra land, for der er det mer enn tre meter dypt. Men disse meterne ble lange. Fisken ville ikke vike en tomme. Men om den ikke lot seg rikke oppover i vannet, klarte jeg i alle fall å påvirke den til å bevege seg i ønsket retning sideveis. Derfor fikk jeg snart flyttet både meg og fisken 10 meter nedstrøms, der det ville være lettere å gjennomføre en håving. Jeg tok opp håven og økte presset på fisken, men fant snart ut at det bare var å legge fra seg håven igjen. Dette kom til å ta litt tid.

Det er ikke all verdens press man klarer å utøve med ei lett bunnmeitestang, og ei stor brasme har bra taket på deg en stund før den gir seg. En rekke ganger klarte jeg nesten å få fisken så høyt i vannet at jeg kunne se den, men så svømte den dypere igjen. Det tok nok nærmere ti minutter før jeg omsider kunne bivåne ei temmelig solid brasme, årets første faktisk, som skled mot og snart også over håvkanten.

Den visuelle størrelsesvurderingen er rusten tidlig i sesongen, men da jeg løftet håven skjønte jeg at dette faktisk var en temmelig solid fisk til denne plassen å være. Joda, vekta viste 3310 gram, og sannelig om ikke årets første brasme også var ny personlig rekord med 90 grams klaring. Jubel!

Bak meg parkerte en bil. Det var jo perfekt timet. Jeg plasserte fisken i karpesekken og gikk opp til en nyankommet Jonatan. Han fikk umiddelbart fotooppdraget. Å starte turen med å bivåne at plassen kunne levere så fin fisk måtte jo inspirere. Men det hjalp ikke. Dette ble kveldens eneste brasme. For meg holdt det likevel i massevis.

Drømmeflire i siste sekund

I begynnelsen av august 2014 var det ikke lenger noen tvil om at sommeren 2014 var tidenes, i alle fall de nyere tidenes, sommer. På dagen multitasket jeg, noe jeg egentlig ikke duger særlig bra til, men jeg forsøkte i alle fall så godt jeg kunne å kombinere oppfølging av sommerferiehjemmeværende unger med diverse ting som skulle ordnes på gården. Det gikk temmelig greit, faktisk. På kvelden og natta var jeg var på jakt etter stor vederbuk. Det skulle ikke gå like greit.

De tre første turene ble det ikke en eneste vederbuk. Trøsten var noen fine gullbust og flirer. Plassen leverer faktisk temmelig bra flirer under gitte forutsetninger, men jeg har sjelden fisket særlig målrettet etter disse. Nå begynte jeg derimot å bruke litt andre agn, slik at oddsen økte på flirefangst. På den tredje turen ble jeg lettere sjokkert, da denne lille justeringen resulterte i at min gamle personlige rekord fra 1997 ble slått. Men det skulle ikke stoppe der.

På den fjerde turen fikk jeg med meg selskap. Thomas takket ikke nei til et forsøk på noen fine karpefisker. Jeg starta kjapt med en ål på 870 gram, men deretter var det ganske rolig. Så hadde Thomas nattas første ordentlige hugg klokka 01.30, og den satt. Vederbuk på 2180 gram og stor jubel ved bredden! Hans nest største av arten, og jeg fikk omsider se et eksemplar i 2014. Så lett kan det faktisk gjøres.

Thomas var såpass fornøyd med å ha fått en flott vederbuk at han i grunn var ferdigfiska, så etter hvert ble han sittende ved siden av meg og prate. Jeg fikk ei brasme og hadde noen napp til, og etter hvert kunne jeg også vise frem en flire fra plassen klokka 02.30. «Se her, denne arten kan du greit ta pers på her», sa jeg, og bemerket at med sine 400 gram var fisken jeg hadde fått faktisk liten til å være her.

Da klokka viste 03.00 syntes jeg at det var på tide å pakke sammen. Passerer klokka 10.00 lar sjelden ungene meg sove lenger, og seks timer på øyet er greit å få med seg. Thomas gikk for å pakke sammen sine saker, mens jeg begynte å samle sammen mine egne.

Bak ryggen min så jeg en bevegelse på den ene stanga. Jeg snudde meg og løftet den opp, men fisken nappet ikke lenger. Jaja. Jeg satte ned stanga igjen og fortsatte pakkingen, dog med mer enn et halvt øye på stanga. Snart var det ny bevegelse. Denne gangen fortsatte fisken da jeg løftet stanga, og jeg satte tilslaget.

Den satt, men det var definitivt ingen stor fisk. Men den var heller ikke direkte liten. Hva kunne det være da? Nærmere land økte motstanden, og jeg begynte å ane stor flire. Snart kunne jeg se lysende pupiller, farge innerst ved finnene, veldig høy rygg og sølvblank fisk. Og den så temmelig grov ut, gitt! Det var da jeg skulle løfte håven med fisken i at jeg kjente at vekta virkelig var drøy. Jeg ropte på Thomas: «Nå må du komme og se her»!

Det var en krystallklar flire. I alle fall så krystallklar den kan være uten ytterligere undersøkelser som medfører fliras vandring til de evige næringsrike tjern. Lengden var 39 cm, og fisken var i superform, i motsetning til kjempefisken som tok bare to dager tidligere. Den var tynn, men veide 920 gram og var 43 centimeter. Fisken jeg nå hadde på land tippa jeg til langt over 800 gram i alle fall, men det vekta viste fikk meg til å juble hemningsløst. Den magiske, nesten uoppnåelige grensa var akkurat nådd: 1000 gram prikk! Fantastisk, og årets fisk for min del, virkelig i siste øyeblikk. Smilet satt på hele veien hjem til senga.

Litt om brasme og flire

De to karpefiskartene brasme og flire er ikke vanskelige å skille fra de andre norske karpefiskenem da begge har en markert høy kroppsform. Å skille de to artene fra hverandre er dog ikke alltid så lett. Jo mindre fisken er, jo vanskeligere er det. Det store flertallet som fisker i ferskvann i Norge kaller gjerne en høyrygget karpefisk for brasme, og tenker ikke så mye mer på det. Men så enkelt er det selvsagt ikke.

Artsbestemmelsen kompliseres ytterligere ved at de to artene er så nærstående at de kan hybridisere, altså få avkom som er en blanding av begge artene. Enda verre blir det når avkommet faktisk er fertilt, og får egne avkom igjen.  Man skulle tro at dette til slutt medførte at de to artene ble til en art i mange vann, men det har svenske forskere vist at ikke er tilfellet. De to artene er såpass ulike at de forblir separate arter også i vann der krysninger er ganske vanlige. Det varierer for øvrig temmelig mye fra vannforekomst til vannforekomst hvor vanlig hybridisering er.

Brasma er utbredt over store deler av lavlandet på Østlandet, mens flira har en mer begrenset utbredelse i Akershus og Østfold. I 2004 fikk Anne Sandersen ei flire på solide 1015 gram i Nitelva. Dette var soleklar norgesrekord, etter kontroll av fisken på Zoologisk museum. Sandersens rekord står fortsatt, men det er ikke umulig at den faller snart, da det er tatt flire som sannsynligvis er renraset på 1160 og 1180 gram i et vann i østre Akershus i år. Disse fiskene må imidlertid også godkjennes av en ekspert før de kan bli eventuelle rekordfisker.

Norgesrekorden på brasme er på 5526 gram. Den ble tatt i Juveren, en meandersjø som fortsatt henger sammen med Storelva. Storelva renner ned i Tyrifjorden på Ringerike. Kikker vi til Sverige er den svenske rekorden på flire (bjørkna) 1480 gram, mens brasmerekorden (brax) er på hele 7960 gram.

På NM i sportsfiske sine nettsider er specimenkravet, altså svært stor fisk, satt til 600 gram for flire og 3500 gram for brasme. Det er ikke umulig at denne grensa heves noe på flire etter mange store fisk i år. Vi får se. I Norge mener jeg at en brasme må kalles stor når den passerer tre kilo, mens en flire er stor når den er mer enn 500 gram.

Fisket etter de to høyryggede fiskeartene kan være ganske forskjellig. Store flirer har stort sett blitt tatt i svært næringsrike og grunne, mindre lavlandsvann, slik som Stomperudtjern og det potensielt nye norgesrekordvannet. Men også i elver som Glomma og Nitelva tas det store flirer. Gjeldende norgesrekord er tatt ikke langt fra der Nitelva møter Glomma.

Kjente brasmelokaliteter som huser stor fisk er noe mer varierte. I småelver som Hobølelva og Flesjøelva i Østfold finnes det små, lokale bestander som til tider gir fisk opptil rundt 3,5 kilo. Der stopper det som regel opp. Brasme som passerer fire kilo er stort sett tatt i større elver og innsjøer, slik som Glomma, Vorma, Storelva og Mjøsa. Man kan imidlertid aldri være sikker på at det ikke finnes en stim store brasmer der ute, selv når stimene med småfisk virker ugjennomtrengelige.

Utfordringen når en fisker etter store brasmer er nemlig ofte å finne den rette stimen. I brasmestimene er det gjerne mange individer av ganske lik størrelse. Ender man opp med å dra opp kilosbrasme etter kilosbrasme er det fort gjort å gå lei. Nøkkelen til å lykkes ligger derfor i å finne ut hvor stimene med de største brasmene ferdes til bestemte deler av året.

Stikkord for vellykket brasmemeite er mye fôr, og mark, doggmark, mais, maggot eller boilie som agn. Alt serveres på bunnen. Unntaket er tidlig på våren, da man både trenger mindre agn og mer forsiktig fôring. Flira er ikke fullt så ensidig rettet mot bunnen som brasma, så her kan både dupp- og bunnmeite fungere godt. Den er også hakket mer altetende, og tar i større grad gjerne også loff eller reke. Begge artene er gjerne lettest å få på natta om sommeren. På våren kan fisket i større grad rettes inn mot dagen. Dette er imidlertid en regel med mange unntak, litt etter stedet man fisker på.

1 of 4

Hvordan skille brasme fra flire:

* Øyestørrelse. Hold tunga rett i munnen: Diameteren på fliras øye er like stor eller større enn avstanden fra øyets fremkant til spissen av snuten. Brasmas øye er mindre i forhold til denne avstanden. Vanligvis kan man ta øyets diameter cirka to ganger på avstanden fra øyets fremkant til snutespissen hos brasme.

* Farge på finnebasis ved brystfinner og bukfinner. Flira har oransje/rosa farge ved basis av bryst- og bukfinnene, både på selve finnene og på kroppen der finnene er festet. Brasma har temmelig jevnt grå/mørk farge på finnene.

* Kanten på rygg- og gattfinne. Flirer har ofte en bred mørkere kant ytterst på rygg- og gattfinnene. Brasma har temmelig jevnt fargede finner.

* Kroppsfarge. På små individer opptil 100-200 gram er det liten forskjell på kroppsfargen, da begge arter er temmelig blanke. På større individer er flira tydelig sølvblank med blåskjær på ryggen, mye lik mort, mens brasma blir gulere/brunere og mørkere jo større den blir.

* Antall sidelinjeskjell. Brasma har 48-60 sidelinjeskjell, mens flira har 44-49. Det er altså et visst overlapp, men å telle sidelinjeskjellene er et viktig støtteparameter sammen med de andre punktene nevnt over.

* Størrelse. Brasma blir langt større enn flire. Les mer om størrelsen i hovedartikkelen.

* Svelgtenner. Flira har to rekker med svelgtenner, med 5 tenner i den ene raden og 2 i den andre. Brasma har bare en rekke med 5 tenner.

* Oppførsel. Etter å ha landet mange brasmer og flirer opp gjennom årene, merker jeg faktisk forskjell på artene i hvordan de oppfører seg når de er kroket. Flira er langt mer vilter og ivrig enn brasma, som gjerne går roligere og tyngre ved bunnen. Flira minner meg faktisk på mange måter om en stor sørv.

Dersom en fisk passer innenfor samtlige punkter over, er den en ren flire eller brasme. Dersom man ikke ønsker å ta livet av fisken, må man droppe undersøkelsen av svelgtenner. Fremdeles er det overveiende sannsynlig at det er snakk om en ren flire eller brasme dersom alle de øvrige punktene stemmer. Det er dog mest sannsynlig en hybrid dersom 2-3 av punktene over ikke stemmer for den ene eller den andre arten.

Svelgtennene er ellers verd noen setninger. Karpefisk tygger nemlig maten nede i svelget. Der sitter det et bein på hver side med «tenner» som knuser maten. Disse beina med tenner er unike for hver art, og man kan tydelig se at de forskjellige artene er tilpasset forskjellig føde. Tennene er også temmelig lette å ta ut. Etter at de er plukket ut, legger man de i kokende vann. Dermed kan man lett rengjøre de for kjøttrester slik at de kan studeres.

NB: Jeg har ikke tatt ut svelgbeina i den store flira i saken over. Alle utvendige trekk tilsa flire, og jeg så ikke poenget med å avlive en så stor fisk bare for å være 100 prosent sikker på at den var ren. Sannsynligheten er nok over 90 prosent, og det er godt nok for egen personlig rekord. I Norge er kun flire satt i egen klasse i NM sportsfiske, og de krever ikke spesifikt avlivning. Dermed antar jeg at de også tar høyde for at det er tilstrekkelig at det er overveiende sannsynlig at det er en ren flire. I den svenske specimenkonkurransen er det heller ikke krav om å avlive fisken. Det holder med utvendige trekk. Så får man heller vurdere å ta livet av en potensiell norgesrekord om den skulle komme.

1 of 7

Sportsfiskarar flest tenkjer nok storlaks i svunne tider når dei høyrer ordet Ekso, men den krystallklåre elva i Eksingedalen har etter kvart vorte kjend for sitt fantastiske fiske etter brunaure. Denne sommaren fekk eg min debut i elva, og eg kan garantera at eg skal tilbake.

Av: Ørjan Sætren Eide

Etter ei svele med brunost og ein kaffikopp på ferja mellom Lavik og Oppedal, tar det berre ein snau time før eg kan parkere utanfor nærbutikken i Eksingedalen. Eg har aldri vore nærare draumeelva.

Ekso ligg i Vaksdal kommune, nord i Hordaland, om lag ti mil frå Bergen. Den kultiverte delen av elva ligg midt i dalen, frå Flatekvalfossen i vest til fossen «Vetleglupen» i aust. Ut frå bilda ein finn frå denne elva på nettet, er det lett å skaffe seg eit inntrykk av kor vakker den er. I verkelegheita er den endå flottare. Sjølv for ein som er oppvaksen i eit postkort frå Sogn og Fjordane er det ei mektig kjensle å endeleg vera her.

Sju kilometer med strekk

Nesten 300 meter over havet ligg dette elvestrekket, som totalt tel sju kilometer. Elva vekslar mellom stryk og rolege parti, samtidig som djupna er svært varierande. Sone 3, som er flugefiskesona, er stort sett dominert av stilleflytande vatn. Det er krystallklart, og du kan faktisk enkelte stader sjå auren frå bilen langs elvebreidda. Dersom du ikkje har økonomiske krefter til nokre veker på New Zealand, bør du vurdera Eksingedalen.

Sjølvsagt har dei også laga til ein fiskecamp ved elva. Her kan du setje opp telt like ved vatnet, og det er lagt til rette for sosialt samvær med likesinna ut i dei små timar.

Ekso er oppsiktsvekkjande lett tilgjengeleg, og det er rydda veg slik at fiskarar lett skal kome til. I sone 3 er elva svært brei, men det er båtar på alle soner som ein fritt kan nytte til fiske. Elles er båt nyttig for å flytte seg mellom fleire av holmane som finst i elva, og på den måten få mest mogleg ut av fisket. Båtplassane er skilta tydeleg frå vegen.

Aktivt kultiveringsarbeid

Kultiveringsarbeid er ikkje lenger noko nytt her i Norge. Fleire vassdrag, spesielt dei lakseførande, treng i dag menneskeleg hjelp for å la naturen gå sin gang på ein berekraftig måte. Kultiveringsarbeidet i Ekso er likevel unikt. Her vert det nemleg satsa på brunaure.

Ein av frontfigurane for denne satsinga er Bjarne Lavik. Sidan 2000 har han saman med grunneigar Rune Nesheim drive blant anna utfiskingsarbeid gjennom føretaket Ekso villfisk, som dei to eig saman. Som aktiv flugefiskar er dette arbeidet sjølvsagt mykje bygt rundt eigen interesse, men det er det å skape ei attraktiv elv for sportsfiskarar på Vestlandet som verkeleg driv han.

– Etter at kultiveringsarbeidet vart sett i gong, har vi auka salet på fiskekort frå rundt 3000 kroner i året, til 80 000 kroner i fjor, fortel Lavik.

Han poengterer likevel at dette på ingen måte skal spegle eit mål om å auke inntektene til grunneigarane i form av fiskekortsal. Derimot er det ein indikator på at Lavik og Nesheim gjer mykje rett i si forvalting av elva som ein høgt akta destinasjon for flugefiskarar.

Nytt kultiveringsanlegg

I tillegg til uttynninga av aurebestanden, set Lavik og Nesheim større fisk frå kultiveringsanlegget til Ekso villfisk ut i elva. Desse fiskane et mykje yngel og småfisk, og behovet for uttynning med garn har difor blitt vesentleg mindre. Totalt anslår han at dei har fiska ut om lag 160 000 fisk sidan arbeidet starta. Yngelen kjem i tillegg til dette.

Etter tre kaffikoppar utanfor nærbutikken, tek Lavik meg med til kultiveringsanlegget i Sødalen. Det raude bygget, som mest minner om ein garasje, husar tre tankar med Ekso-aure. Totalt sym det om lag 800 fisk i desse kara. Dei ser uforskamma spreke ut der nedi straumen, og dei største har vel passert kiloen. I august skal desse fiskane setjast ut i Ekso, og på naturleg måte ta del i bestandsreguleringa.

På vegen opp mot anlegget er det derimot eit heilt anna bygg som straks fangar interessa mi. Eit heilt nytt bygg, med eit særeige design. Dette skal bli det nye kultiveringsanlegget til Ekso villfisk. For Bjarne Lavik og Rune Nesheim har ikkje tenkt å kvila på laurbæra no når Ekso har vorte eit brunaureparadis.

Rein idealisme

Eg får sjølvsagt ei omvising i dette bygget, også. Sjølv om det står mykje arbeid att innandørs før det er ferdig, er det lett å forstå at dette blir eit anlegg av ein heilt annan standard enn det dagens lokale har. Ikkje berre kan dei doble talet på kultiveringsfisk, men tilhøva for fisken vil også bli endå betre. Dessutan blir arbeidet til eldsjelene vesentleg enklare.

Lavik gjev sterkt uttrykk for at han trivst med dette, men ein har all grunn til å stille spørsmål ved kvifor. Det viser seg å vera rein idealisme. Dei store investeringane som ligg til grunn for kultiveringsjobben er ikkje pengar han reknar med å sjå igjen. Dette er ei investering i naturen og naturopplevingane. Det hadde isolert sett vore enklare å forstå investeringane om han til dømes hadde drive fiskeoppdrett, og skulle selje auren som filet eller rakfisk. Men det er altså ikkje tanken. Han skal ikkje selje ein einaste aure. Alt arbeidet er nemleg gjort for å gje elva føresetnader for å tiltrekkje seg flugefiskarar som deg og meg. I tillegg kan han han avsløre at det no ligg til rette for fem nye kilometer med kultivert elvestrekke, i tillegg til dagens sju.

Etter omvisinga er eg meir enn klar for dei store aurane i Ekso. Kjentmann Willy Sæther har fiska i elva i ei årrekkje, og har nokre klare tips til ein nykomling.

– På grunn av det klåre vatnet er fisken ekstremt sky, og det gjer fisket krevjande. Spesielt når det er sol. Det gjeld difor å halde god avstand frå elvebreidda når ein går på land langs elva, der det ikkje er vegetasjon som skjermar ein. Og for all del, kkje trå ut i vatnet før du har sett over botnen med ørneblikk, seier han.

Til slutt anbefaler han ein lang fortom.

– Og aldri under 0,15. Det har vi brent oss p.å fleire gonger, fortel Sæther.

Min eigen innsats, som ein middels flink flugefiskar frå Sogn, vert så som så. Berre nokre småfisk let seg lure av mine imitasjonar denne brennheite dagen i Ekso. Som flugefiskar er det mange forklaringar eg kunne trekt fram i høve manglande resultat, men eg vel å skulde på dei over 30 varmegradene som velsigna området då eg var på besøk. Eg såg, om ikkje anna, fleire fisk som var betydeleg større. Slik er det jo ofte.

Likevel, her skal eg garantert tilbake fleire gonger. For eiga rekning kan eg også slå fast at dersom du er ute etter ei aureelv der du kan sjå fisken i glasklart vatn, der du som fiskar er meir enn velkomen og som i tillegg ligg i Norge, bør du absolutt vurdere ein tur hit, du også. Ekso er ei perle.

1 of 8

Fakta:

Vassdrag: Ekso, kultiverte soner for brunaure.

Kvar: Eksingedalen, Vaksdal kommune i Hordaland.

Fiskekort: 100 kroner per døgn. Kort kan kjøpast på nærbutikken på Lavik eller av Ekso villfisk, ved Bjarne Lavik. Dei kultiverte sonene er delte inn i fire, der sone 3 berre er for flugefiske. Kortet gjeld for alle fire sonene.

Vind

Når stormen har rasa i dagevis

Og haldt att mannen frå fiske og fangst

Med vindstyrker over den friskaste bris

Ein typisk fredagskveld på heimstaden hans

Då kjenner han det rykkjer i fingrane sine

Fisken veit vel ikkje kva vêr det er?

Og det nyttar så lite å sitje inne og grine

No skal det pina meg fiskast her!

Vinden er lunefull, og flyg over alt

Og snøret ligg plutseleg langt oppå land

Å kaste i motvind er ikkje optimalt

Men å gi seg no, det går faen ikkje an!

Han får omsider eit napp, og tilslaget sit

Og vêret var brått blitt ein bagatell

For makan til baksing og pumping og slit

Har han aldri vore borti ein fredagskveld

Men fisken skal opp, om det so skal gå liv!

Han sendar håvaren krypande ned mot kavet

Og med fare for livet, i kulingen stiv

Glir fisken i håven, og opp av havet!

– Sindre Bøe, 25.08.14

Det finnes mange rare skapninger i sjøen, og felles for de alle er at de har vært små en gang.

Av: Rudolf Svendsen, uwphoto.no

Livet i havet er tøft, spesielt for en liten fisk, og på generelt grunnlag har fiskeunger to strategier for å overleve. Enten blir de beskyttet av foreldre eller andre marine arter, eller så må de stole på kamuflasjen sin. Sistnevnte alternativ er mest vanlig. De fleste fisker ligner ikke på foreldrene sine i larvestadiet. Slike nyklekkede småtroll er ellers veldig vanskelig å finne når en er ute og dykker. Dette skyldes både at de er så forsvinnende små, og at de ofte lever pelagisk. Flyndrelarvene er et kapittel for seg, selv om de jo blir jo ganske store som voksne. Noen gyltefisker, nålefisker, ulker og ikke minst rognkjeksen passer på eggene sine. Da er det alltid hannen som tar seg av familien, mens hunnen stikker av. En annen morsom observasjon er at små utgaver av de aller fleste fiskearter gjerne er mer fargerike enn de voksne. Etter hvert som larvene blir til yngel, kommer også likheten til opphavet sigende. På disse sidene følger et knippe eksempler.»

1 of 11

En kraftig senebetennelse gjorde at Robert Selfors måtte legge fluestangen på hyllen for en lengre periode. Dette utløste en kreativ prosess som gjorde at den gamle stangen ble liggende, og et helt nytt stangkonsept så dagens lys.

Av: Endre Hopland

– Det er tøft for en lidenskapelig fluefisker å ikke få fisket, men i dette tilfellet førte det likevel noe bra med seg, sier Robert Selfors.

50-åringen fra Fauske i Nordland står bak det som fort kan bli den største innovasjonen på fluemarkedet i moderne tid. Det hele begynte hjemme i garasjen på Nesodden, der nordlendingen har bodd de siste 17 årene.

– Jeg er grafisk designer av yrke, og har jobbet med dette i mange år. Kreativitet er en del av hverdagen, og da jeg i en lengre periode i 2008 var forhindret fra å fiske med flue, begynte hjernen å jobbe. Det er jo slik det gjerne er med oss fiskere. Hobbyen handler vel så mye om tenking og planlegging som om selve aktiviteten, sier han.

Kraftpotensialet ligger i bunndelen

Selfors sin tanke var enkel nok. Med utgangspunkt i at fluestenger flest sitt utseende ikke har forandret seg stort på omtrent så lenge noen kan huske, begynte han å fundere på hva som kunne gjøres med nettopp dette. Tankene var mange, og ofte kom de midt på natten.

– Det ble raskt til at jeg la en bunke ark og en penn på nattbordet, og flere ganger tvang jeg meg opp midt på natten for å få ideene mine ned på papir etter hvert som de kom seilende, forteller han.

En kveld ble Selfors liggende å tenke på læresetningen om at kraftpotensialet i en fiskestang til ligger i bunndelen. Ikke lenge etter var han i gang med sin første stanghåndtak-prototype ute i garasjen.

– De aller fleste fluestenger har et korkhåndtak som er limt på med herdelim på det stangpunktet som er kraftigst. Korkhåndtaket funker det altså, men tanken min var at dette jo måtte svekke en del av kraftoppspenningen stangen som faktisk skal kunne bøye seg. Dermed gjaldt det å finne ut om teori og praksis fungerte sammen, forteller han.

Kunstgressfiske

Etter noen runder i garasjen var prototypen til håndtaket til årets storlansering fra ArcticSilver, Free-Flex-stengene, klar til testing. Selfors monterte selv klingen slik han ville ha den, og tok prototypen med seg bort på kunstgressbanen på Nesodden. Her ble de første kastene gjort, og mannen bak ideen fikk de svarene han ønsket. Han kontaktet videre et lokalt verksted, som hjalp til med utviklingen av en andreversjon av håndtaket.

– Samtidig som det gikk opp for meg at dette kunne bli bra, skjønte jeg at jeg også måtte ha med meg gode folk i den videre prosessen. Å utvikle en stanginnovasjon kan være krevende nok, men å bygge en hel merkevare er langt mer omfattende. Derfor scannet jeg hele Norge for potensielle samarbeidsselskap, og ble sittende igjen med to kandidater. Jeg fikk napp på første forsøk hos Permafrost, og det var også disse menneskene jeg hadde mest lyst å samarbeide med. Dermed var vi i gang, forteller han.

Designteam

Dilemmaet alle gründere møter når de ser at en idé fungerer, er i hvilken grad de skal starte egen produksjon eller selge det hele videre. For Selfors og resten av teamet ble det raskt klart at viderebygging av merkevaren var det de ville. Han legger ikke skjul på at teamet tilførte utrolig mye til konseptet, spesielt på det industridesignmessige.

– Tanken på å selge teknologien streifet oss, men siden vi er så personlig interessert i produktet, ble det kjapt klart at vi kom til å lande på en egen, tydelig merkevare. Det sporet har vi også fulgt, sier Selfors, som selv har vært ivrig fisker fra han var seks-syv år gammel.

Det neste steget i prosessen ble selve forretningsbiten.

– Det er her mange gründere møter veggen, understreker Selfors.

Med det i tankene ble teamet utvidet ytterligere.

Forretningsmenn

– Det er mange som har en lidenskap for det de holder på med, og ønsker å gjøre en jobb av denne lidenskapen, men ikke alle er like dyktige forretningsmenn. Det å være forretningsmann krever egne kunnskaper, og det tok vi med i regnestykket. Derfor teamet vi opp med folk som har hatt suksess med slikt tidligere, forteller han.

Hooked sin test av Free-Flex finner du her

Med seg på laget fikk Selfors og co. både Sigurd Herrlin Sørensen, Pål Eivind Vegard og Jonny Fladby. Sørensen har blant annet har vært administrerende direktør i for klesmerket Kari Traa, og en sentral skikkelse i oppbyggingen av denne merkevaren, mens Vegard har bred kompetanse fra oppbygging av flere telecomselskap fra grunnen av. Fladby gikk på sin side tidlig inn som investor, noe som gav grunnlag for å begynne arbeidet med patentering og produktutvikling nokså med det samme. Dette er nemlig en viktig del av det å lansere sitt eget, unike produkt.

Lang patenteringsprosess

I 2009 ble merket ArcticSilver opprettet, men det skulle gå ytterligere fem år før et ferdig produkt var ute på markedet. Patenteringen er en av hovedgrunnene til dette.

– Skulle dette bli en suksess, visste vi at vi måtte ha et sterkt patent, og derfor valgte vi å samarbeide med noen av de fremste i faget. Kommersielle suksesser blir fort kopiert uten et skikkelig patent, og derfor var det viktig for oss å gjøre disse prosessene riktig. Det har kostet oss rundt en million kroner å få frem internasjonale patenter, og fra starten til det siste patentet var klart, tok det altså fem år, forteller Selfors.

At en slik prosess også er krevende arbeidsmessig sier seg nesten selv.

– Jeg jobber med dette på heltid, og det har jeg gjort mer eller mindre sammenhengende de siste årene. Jeg har ennå ikke tatt ut en krone i lønn fra selskapet, for slik er rett og slett realiteten i gründer-Norge etter finanskrisen i 2008. Heldigvis har jeg en fantastisk samboer, legger han til.

Crowdfounding

Finansieringsbiten av prosjektet var også en lang prosess. Et par spor som virket bra på papiret, fungerte dårlig i praksis. Til slutt endte selskapet opp med en såkalt crowdfounding-kampanje, som i klartekst innebar at en rekke fluefiskere verden over forhåndsbestilte produktene, og på den måten bidro til å finansiere produksjonen. For ArcticSilver sin del var dette 112 000 amerikanske dollar. Selskapet teamet opp med anerkjente IndieGoGo, og gikk ut med produktet sitt for fullt.

– Jeg har drevet med toppidrett tidligere, og vet mye om å pushe grenser, men jeg har aldri vært så sliten som etter crowdfounding-kampanjen. Med et helt nytt konsept og en helt ny teknologi ble det ekstra krevende, og det ble ekstremt lite søvn de 40 dagene kampanjen varte. Hadde vi solgt inn en kjent teknologi hadde nok ting gått enklere, men her var konseptet helt nytt. Det krevdes beinhard jobbing, men vi klarte å få inn midlene vi trengte. For oss ble dette en milepæl. Nå hadde vi de økonomiske musklene vi trengte til å gjennomføre produksjonen av de helt nye Free-Flex-stengene, forteller han.

Dyr produksjon

Etter krafttaket, som altså gav rundt 650 000 norske kroner i kassen, gikk ting litt lettere. Nå hadde folk begynt å få opp øynene for produktet, og det ble en liten spinoff-effekt av det hele.

– Mange ville være med på reisen, og det endte med at vi kontaktet et lite knippe personer og spurte om de ville gå inn på eiersiden. Ti stykker ble med, og det kom inn enda litt mer penger. Dermed var vi klare for å gå i gang med produksjonen av de 500 første stengene, forteller Selfors.

Det unike håndtaket på Free-Flex-stengene er ikke gratis. Det er heller ikke verktøyet som brukes for å støpe håndtakene.

– Håndtakverktøyet alene kostet oss 600 000 kroner. Vi bruker ellers et av de sterkeste karbonkomposittmaterialene som er på markedet til å støype håndtakene. Dette er en stor utfordring og det er kostbart, men bare det beste er godt nok. Vi har gjort små endringer underveis, og dette har ført til at ting har tatt tid. Det har vært frustrerende, men vi har holdt fokus og vært målrettet. Av respekt for alle som gjorde denne produksjonen mulig, har vi også følt på viktigheten av å levere en skikkelig vare, sier han.

– Spennende måneder

De nye Free-Flex-stengene ble sluppet på markedet nå i sommer. Rundt en tredjedel av opplaget på 500 stenger er allerede solgt, og tilbakemeldingene fra brukerne er meget positive.

–De første stengene er i klasse 5-8, men neste år bygger vi nok ut serien i begge ender. Vi håper å starte produksjon av tohåndsstenger neste år, sier Selfors, som ikke legger skjul på at han har stor tro på produktet.

– Vi bygger stenger med spesifikke egenskaper, ikke allroundstenger, og vi tror også dette er den beste måten å gjøre ting på. For oss fluefiskere, uansett hva vi fisker etter, er det alltid greit å være spesifikk. Vi føler har skapt en fluestang helt utenom det vanlige, etter å ha tenkt utenfor boksen, og vi tilfører markedet noe helt nytt som er basert på fysikken knyttet til et fluekast og prinsippet om kraftoverføring. Nå er veldig spent på mottagelsen. Vi går utvilsomt noen spennende måneder i møte, sier han.

1 of 6

Fakta:

Navn: Robert Selfors

Alder: 50

Sivil status: Samboer, en datter, hund og katt

Aktuell: Gründer og eier av ArcticSilver, som nå i sommer lanserte de nye Free-Flex-fluestengene

Hooked sin test av Free-Flex finner du her