Høsten synes jeg ofte er den beste tiden i skogen. Når august begynner å ebbe ut og temperaturen i vannet synker, kjenner jeg det begynner å krible i kroppen igjen.

Av: Robert Sørvik

Det har som regel vært litt pause i ørretjaget med flue når høsten kommer, og jeg har fått rast av meg det verste haspelkjøret. Iveren er nesten lik den jeg har om våren nå, bare med større selvtillit. Forhåpentligvis har sesongen allerede gitt noen fine fisker, så høsten er en periode jeg fisker med mer ro i kroppen. Jeg stresser mindre, og nyter hver tur i viten om at det kan være den siste før kong vinter kommer luskende.

Flueboksen min er minimal om høsten, og har sjelden med meg så mange mønster. Innholdet består oftest bare av noen faste nymfer/klekkere, maur, tørre mygg og et knippe landinsekter som veps og daddy’s. Noen vårfluer har jeg også med meg.

Myggimitasjon

Foruten cdc-myggen og palmermygg, har jeg oftere tatt i bruk igjen et gammelt mønster vennegjengen fisket med i «ungdommen». Den gangen var Staffan Lindstrøm et av idolene til en ung og håpefull, og denne myggen jeg presenterer her har nok sine utspring i Staffans smeltelimfluer (Renaflua). Smeltelimet har i dag blitt byttet ut med UV-lim. Denne er litt enklere og raskere å bruke. Jeg binder også denne med hanehackelet erstattet med cdc spunnet i løkke (cdc-hackle).

Man kan variere i det uendelige, men dette er en fin bindeteknikk til å imitere mygg. Den ligger litt dypere i vannfilmen enn de to ovennevnte, og et fast blikk på hvor den er kan være lurt. Det er kjedelig å gi tilslag på et vak rett ved siden av flua. Da er det ofte over og ut, og keeperen har ballen.

En siste biff

Fisken kan på de rette dagene, hvis man treffer, være riktig så hyggelig å ha med å gjøre også. Det er egentlig lite som slår en «crisp» høstdag med sol og vindstille, og et stykk «ryddefisk» som patruljerer vika si en siste runde mens den super i seg mygg eller litt nedfallsfrukt i form av en høsttreg maur eller vinterstøl daddy. Det blir liksom ikke feil.

Blikkstille ettermiddager har også en tendens til å vise lettere hvor det finnes mat. De plassene der løv og annet rask samler seg, samler også alskens kryp som har blåst på vannet i løpet av dagen. Små viker rundt vindutsatte odder kan være lure steder å besøke. Ofte finner jeg vakende fisk i slike «bøssgater» på vannet.

En litt mindre og enklere versjon av en ordinær Daddy long legs har vist seg å være en meget effektiv flue under slike forholde. En siste liten og saftige biff før den kommende vinteren legger et lokk på næringssøket i overflaten er nemlig vanskelig å motstå.

Smeltelim-myggen:

Krok: Tmc 102 y str. 15-17-19
Kropp: Sort Fly-Rite eller Superfine Dubbing.
Wing: TMC Aero Dry Wing Medium Dun
Hackle: Grizzly Hanehackle
Bug Bond Lite eller Diamond Hard UV-lim til å lime ned vingen.

Bind inn en passende bunt Tmc Aero Dry Wing. Bind den inn som tradisjonell parachutevinge, men litt nærmere krokøyet enn vanlig.
Fest inn ønsket hackle pekende oppover .

Dubb kroppen med sort Fly-rite eller superfine, avslutt ved krokøyet.

Surr hacklet rundt vingerota to-tre tørner, og avslutt med sluttknute.

Brett  dryvingen bakover og legg på en tynn dråpe Bug-bond eller tilsvarende ved vingeroten.
Bedre med to ganger tynt og lite, enn en gang for mye. Ferdig flue.

Mini daddy:

Krok: Tmc 102 y str 11
Kropp: Tan Fly-Rite eller Superfine Dubbing.
Ribb: Rustbrun bindetråd.
Bein: Ferdigknytte fasanhalefibre.
Vinger: 2 stk Hacklespisser fra billig, indisk hane. Grizzly eller Grey
Hackle: Brun/grizzly eller Furnace hønehackle

Bind inn en tykk brun tråd som skal brukes til ribbing, og dubb bakkroppen med  Fly-rite/superfine
ca. 2/3 frem til krokøyet.

Ribb bakkroppen og bind inn to stykk ferdigknytte fasanhalebein på hver side.

Fest inn 2 stykk hacklespisser pekende bakover.

Fest inn et hønehackle eller et mykt hanehackle, og dubb frem mot krokøyet.

Surr hønehacklet med litt mellomrom frem mot krokøyet og avslutt med sluttknute.
Jeg liker å klippe litt v-hackle på denne flua. Da lander den ofte riktigere på vannet. Ferdig flue.