I løpet av 2014 har jeg satt ny personlig rekord på både brasme og flire, og det var små justeringer som ble utslagsgivende.

Av: Ole-Håkon Heier

Brasma kan la seg lure til å bite på en meitefiskers krok temmelig tidlig på året. I slutten av april 2014 rigget jeg meg til ved ei lita Østfold-elv i håp om et flak, kanskje på over tre kilo? Jeg var imidlertid ikke spesielt tidlig ute i denne elva dette året. Det hadde blitt landet brasmer der allerede i mars.

Sjeldent har jeg så store forventninger før en fisketur som på årets første meiteturer i åpent vann. Dermed er også fallhøyden tilsvarende stor, og fiskeloggen jeg har ført siden 1988 tilsier ubønnhørlig at det stort sett ender med nettopp store fall.

Nå blar jeg gjerne gjennom gammel statistikk før en ny tur, så jeg hadde fått en påminnelse om realitetene. Jeg forsøkte derfor å rette forventningene like mye mot etterlengtet solvarme og det å bare være ute, som det å faktisk fange en stor fisk.

Jeg hadde ikke mer enn så vidt rigget meg til før Jonatan ringte. Han lurte på om vi skulle ta en fisketur. «Vel, det er i grunn bare å komme hit», sa jeg. «Jeg er på plass ved bredden alt». Da slapp vi å diskutere hvor vi skulle fiske, i alle fall.

De første to timene nappet det litt, men ikke mye. Stort sett var det småmort. Jeg vet imidlertid godt at storfisken plutselig dukker opp, gjerne når man minst venter det. I tillegg er brasmene finspiste på vårparten, så forsiktige napp kan like gjerne være en stor fisk. Derfor var jeg fullt konsentrert umiddelbart da stangtuppen begynte å bevege seg. Fisken holdt på en stund, men så begynte quiver-tipen å bøye seg mer. Jeg satte tilslag.

Det var ingen mort. Det var tvert imot bråstopp. På denne plassen fisker jeg ofte ikke mer enn to meter fra land, for der er det mer enn tre meter dypt. Men disse meterne ble lange. Fisken ville ikke vike en tomme. Men om den ikke lot seg rikke oppover i vannet, klarte jeg i alle fall å påvirke den til å bevege seg i ønsket retning sideveis. Derfor fikk jeg snart flyttet både meg og fisken 10 meter nedstrøms, der det ville være lettere å gjennomføre en håving. Jeg tok opp håven og økte presset på fisken, men fant snart ut at det bare var å legge fra seg håven igjen. Dette kom til å ta litt tid.

Det er ikke all verdens press man klarer å utøve med ei lett bunnmeitestang, og ei stor brasme har bra taket på deg en stund før den gir seg. En rekke ganger klarte jeg nesten å få fisken så høyt i vannet at jeg kunne se den, men så svømte den dypere igjen. Det tok nok nærmere ti minutter før jeg omsider kunne bivåne ei temmelig solid brasme, årets første faktisk, som skled mot og snart også over håvkanten.

Den visuelle størrelsesvurderingen er rusten tidlig i sesongen, men da jeg løftet håven skjønte jeg at dette faktisk var en temmelig solid fisk til denne plassen å være. Joda, vekta viste 3310 gram, og sannelig om ikke årets første brasme også var ny personlig rekord med 90 grams klaring. Jubel!

Bak meg parkerte en bil. Det var jo perfekt timet. Jeg plasserte fisken i karpesekken og gikk opp til en nyankommet Jonatan. Han fikk umiddelbart fotooppdraget. Å starte turen med å bivåne at plassen kunne levere så fin fisk måtte jo inspirere. Men det hjalp ikke. Dette ble kveldens eneste brasme. For meg holdt det likevel i massevis.

Drømmeflire i siste sekund

I begynnelsen av august 2014 var det ikke lenger noen tvil om at sommeren 2014 var tidenes, i alle fall de nyere tidenes, sommer. På dagen multitasket jeg, noe jeg egentlig ikke duger særlig bra til, men jeg forsøkte i alle fall så godt jeg kunne å kombinere oppfølging av sommerferiehjemmeværende unger med diverse ting som skulle ordnes på gården. Det gikk temmelig greit, faktisk. På kvelden og natta var jeg var på jakt etter stor vederbuk. Det skulle ikke gå like greit.

De tre første turene ble det ikke en eneste vederbuk. Trøsten var noen fine gullbust og flirer. Plassen leverer faktisk temmelig bra flirer under gitte forutsetninger, men jeg har sjelden fisket særlig målrettet etter disse. Nå begynte jeg derimot å bruke litt andre agn, slik at oddsen økte på flirefangst. På den tredje turen ble jeg lettere sjokkert, da denne lille justeringen resulterte i at min gamle personlige rekord fra 1997 ble slått. Men det skulle ikke stoppe der.

På den fjerde turen fikk jeg med meg selskap. Thomas takket ikke nei til et forsøk på noen fine karpefisker. Jeg starta kjapt med en ål på 870 gram, men deretter var det ganske rolig. Så hadde Thomas nattas første ordentlige hugg klokka 01.30, og den satt. Vederbuk på 2180 gram og stor jubel ved bredden! Hans nest største av arten, og jeg fikk omsider se et eksemplar i 2014. Så lett kan det faktisk gjøres.

Thomas var såpass fornøyd med å ha fått en flott vederbuk at han i grunn var ferdigfiska, så etter hvert ble han sittende ved siden av meg og prate. Jeg fikk ei brasme og hadde noen napp til, og etter hvert kunne jeg også vise frem en flire fra plassen klokka 02.30. «Se her, denne arten kan du greit ta pers på her», sa jeg, og bemerket at med sine 400 gram var fisken jeg hadde fått faktisk liten til å være her.

Da klokka viste 03.00 syntes jeg at det var på tide å pakke sammen. Passerer klokka 10.00 lar sjelden ungene meg sove lenger, og seks timer på øyet er greit å få med seg. Thomas gikk for å pakke sammen sine saker, mens jeg begynte å samle sammen mine egne.

Bak ryggen min så jeg en bevegelse på den ene stanga. Jeg snudde meg og løftet den opp, men fisken nappet ikke lenger. Jaja. Jeg satte ned stanga igjen og fortsatte pakkingen, dog med mer enn et halvt øye på stanga. Snart var det ny bevegelse. Denne gangen fortsatte fisken da jeg løftet stanga, og jeg satte tilslaget.

Den satt, men det var definitivt ingen stor fisk. Men den var heller ikke direkte liten. Hva kunne det være da? Nærmere land økte motstanden, og jeg begynte å ane stor flire. Snart kunne jeg se lysende pupiller, farge innerst ved finnene, veldig høy rygg og sølvblank fisk. Og den så temmelig grov ut, gitt! Det var da jeg skulle løfte håven med fisken i at jeg kjente at vekta virkelig var drøy. Jeg ropte på Thomas: «Nå må du komme og se her»!

Det var en krystallklar flire. I alle fall så krystallklar den kan være uten ytterligere undersøkelser som medfører fliras vandring til de evige næringsrike tjern. Lengden var 39 cm, og fisken var i superform, i motsetning til kjempefisken som tok bare to dager tidligere. Den var tynn, men veide 920 gram og var 43 centimeter. Fisken jeg nå hadde på land tippa jeg til langt over 800 gram i alle fall, men det vekta viste fikk meg til å juble hemningsløst. Den magiske, nesten uoppnåelige grensa var akkurat nådd: 1000 gram prikk! Fantastisk, og årets fisk for min del, virkelig i siste øyeblikk. Smilet satt på hele veien hjem til senga.

Litt om brasme og flire

De to karpefiskartene brasme og flire er ikke vanskelige å skille fra de andre norske karpefiskenem da begge har en markert høy kroppsform. Å skille de to artene fra hverandre er dog ikke alltid så lett. Jo mindre fisken er, jo vanskeligere er det. Det store flertallet som fisker i ferskvann i Norge kaller gjerne en høyrygget karpefisk for brasme, og tenker ikke så mye mer på det. Men så enkelt er det selvsagt ikke.

Artsbestemmelsen kompliseres ytterligere ved at de to artene er så nærstående at de kan hybridisere, altså få avkom som er en blanding av begge artene. Enda verre blir det når avkommet faktisk er fertilt, og får egne avkom igjen.  Man skulle tro at dette til slutt medførte at de to artene ble til en art i mange vann, men det har svenske forskere vist at ikke er tilfellet. De to artene er såpass ulike at de forblir separate arter også i vann der krysninger er ganske vanlige. Det varierer for øvrig temmelig mye fra vannforekomst til vannforekomst hvor vanlig hybridisering er.

Brasma er utbredt over store deler av lavlandet på Østlandet, mens flira har en mer begrenset utbredelse i Akershus og Østfold. I 2004 fikk Anne Sandersen ei flire på solide 1015 gram i Nitelva. Dette var soleklar norgesrekord, etter kontroll av fisken på Zoologisk museum. Sandersens rekord står fortsatt, men det er ikke umulig at den faller snart, da det er tatt flire som sannsynligvis er renraset på 1160 og 1180 gram i et vann i østre Akershus i år. Disse fiskene må imidlertid også godkjennes av en ekspert før de kan bli eventuelle rekordfisker.

Norgesrekorden på brasme er på 5526 gram. Den ble tatt i Juveren, en meandersjø som fortsatt henger sammen med Storelva. Storelva renner ned i Tyrifjorden på Ringerike. Kikker vi til Sverige er den svenske rekorden på flire (bjørkna) 1480 gram, mens brasmerekorden (brax) er på hele 7960 gram.

På NM i sportsfiske sine nettsider er specimenkravet, altså svært stor fisk, satt til 600 gram for flire og 3500 gram for brasme. Det er ikke umulig at denne grensa heves noe på flire etter mange store fisk i år. Vi får se. I Norge mener jeg at en brasme må kalles stor når den passerer tre kilo, mens en flire er stor når den er mer enn 500 gram.

Fisket etter de to høyryggede fiskeartene kan være ganske forskjellig. Store flirer har stort sett blitt tatt i svært næringsrike og grunne, mindre lavlandsvann, slik som Stomperudtjern og det potensielt nye norgesrekordvannet. Men også i elver som Glomma og Nitelva tas det store flirer. Gjeldende norgesrekord er tatt ikke langt fra der Nitelva møter Glomma.

Kjente brasmelokaliteter som huser stor fisk er noe mer varierte. I småelver som Hobølelva og Flesjøelva i Østfold finnes det små, lokale bestander som til tider gir fisk opptil rundt 3,5 kilo. Der stopper det som regel opp. Brasme som passerer fire kilo er stort sett tatt i større elver og innsjøer, slik som Glomma, Vorma, Storelva og Mjøsa. Man kan imidlertid aldri være sikker på at det ikke finnes en stim store brasmer der ute, selv når stimene med småfisk virker ugjennomtrengelige.

Utfordringen når en fisker etter store brasmer er nemlig ofte å finne den rette stimen. I brasmestimene er det gjerne mange individer av ganske lik størrelse. Ender man opp med å dra opp kilosbrasme etter kilosbrasme er det fort gjort å gå lei. Nøkkelen til å lykkes ligger derfor i å finne ut hvor stimene med de største brasmene ferdes til bestemte deler av året.

Stikkord for vellykket brasmemeite er mye fôr, og mark, doggmark, mais, maggot eller boilie som agn. Alt serveres på bunnen. Unntaket er tidlig på våren, da man både trenger mindre agn og mer forsiktig fôring. Flira er ikke fullt så ensidig rettet mot bunnen som brasma, så her kan både dupp- og bunnmeite fungere godt. Den er også hakket mer altetende, og tar i større grad gjerne også loff eller reke. Begge artene er gjerne lettest å få på natta om sommeren. På våren kan fisket i større grad rettes inn mot dagen. Dette er imidlertid en regel med mange unntak, litt etter stedet man fisker på.

 

Hvordan skille brasme fra flire:

* Øyestørrelse. Hold tunga rett i munnen: Diameteren på fliras øye er like stor eller større enn avstanden fra øyets fremkant til spissen av snuten. Brasmas øye er mindre i forhold til denne avstanden. Vanligvis kan man ta øyets diameter cirka to ganger på avstanden fra øyets fremkant til snutespissen hos brasme.

* Farge på finnebasis ved brystfinner og bukfinner. Flira har oransje/rosa farge ved basis av bryst- og bukfinnene, både på selve finnene og på kroppen der finnene er festet. Brasma har temmelig jevnt grå/mørk farge på finnene.

* Kanten på rygg- og gattfinne. Flirer har ofte en bred mørkere kant ytterst på rygg- og gattfinnene. Brasma har temmelig jevnt fargede finner.

* Kroppsfarge. På små individer opptil 100-200 gram er det liten forskjell på kroppsfargen, da begge arter er temmelig blanke. På større individer er flira tydelig sølvblank med blåskjær på ryggen, mye lik mort, mens brasma blir gulere/brunere og mørkere jo større den blir.

* Antall sidelinjeskjell. Brasma har 48-60 sidelinjeskjell, mens flira har 44-49. Det er altså et visst overlapp, men å telle sidelinjeskjellene er et viktig støtteparameter sammen med de andre punktene nevnt over.

* Størrelse. Brasma blir langt større enn flire. Les mer om størrelsen i hovedartikkelen.

* Svelgtenner. Flira har to rekker med svelgtenner, med 5 tenner i den ene raden og 2 i den andre. Brasma har bare en rekke med 5 tenner.

* Oppførsel. Etter å ha landet mange brasmer og flirer opp gjennom årene, merker jeg faktisk forskjell på artene i hvordan de oppfører seg når de er kroket. Flira er langt mer vilter og ivrig enn brasma, som gjerne går roligere og tyngre ved bunnen. Flira minner meg faktisk på mange måter om en stor sørv.

Dersom en fisk passer innenfor samtlige punkter over, er den en ren flire eller brasme. Dersom man ikke ønsker å ta livet av fisken, må man droppe undersøkelsen av svelgtenner. Fremdeles er det overveiende sannsynlig at det er snakk om en ren flire eller brasme dersom alle de øvrige punktene stemmer. Det er dog mest sannsynlig en hybrid dersom 2-3 av punktene over ikke stemmer for den ene eller den andre arten.

Svelgtennene er ellers verd noen setninger. Karpefisk tygger nemlig maten nede i svelget. Der sitter det et bein på hver side med «tenner» som knuser maten. Disse beina med tenner er unike for hver art, og man kan tydelig se at de forskjellige artene er tilpasset forskjellig føde. Tennene er også temmelig lette å ta ut. Etter at de er plukket ut, legger man de i kokende vann. Dermed kan man lett rengjøre de for kjøttrester slik at de kan studeres.

NB: Jeg har ikke tatt ut svelgbeina i den store flira i saken over. Alle utvendige trekk tilsa flire, og jeg så ikke poenget med å avlive en så stor fisk bare for å være 100 prosent sikker på at den var ren. Sannsynligheten er nok over 90 prosent, og det er godt nok for egen personlig rekord. I Norge er kun flire satt i egen klasse i NM sportsfiske, og de krever ikke spesifikt avlivning. Dermed antar jeg at de også tar høyde for at det er tilstrekkelig at det er overveiende sannsynlig at det er en ren flire. I den svenske specimenkonkurransen er det heller ikke krav om å avlive fisken. Det holder med utvendige trekk. Så får man heller vurdere å ta livet av en potensiell norgesrekord om den skulle komme.