Skreien som hver vår trekker inn til gytebankene utenfor Lofoten er selve grunnsteinen i det norske fisket, og det var de store torskevandringene som holdt hjulene til AS Norge i gang før vi fant olje i Nordsjøen på midten av 60-tallet. I april i år fikk jeg endelig muligheten til å teste det legendariske skreifisket, men det var bare så vidt.

Av: Endre Hopland

Det rister faretruende i skroget til det vesle Widerøe-flyet i det vi nærmer oss Lofoten. Det er ikke lange flyturen fra Bodø til det verdenskjente øyriket der ute i havgapet, men når det er 22 sekundmeters sønnavind ute går minuttene nokså seint. Spesielt for Bernt, Norges ukronede konge av alle typer reisesyke. Det er på sjøen han er desidert dårligst, men heller ikke innenlands flyreiser i snøstorm er det helt store. En tur til Lofoten for å lage fiskefilm under ytterst ustabile værforhold er med andre ord en av de mer fabelaktige ideene han har hatt.

Landingen blir ikke akkurat fløyelsmyk, og Bernt svetter godt under capskyggen. Snart står likevel flyet vårt fint parkert ved terminalbygget, og en blid kabinansatt med solide sjøbein åpner flydøren og ønsker oss velkommen til Lofoten.

Vi kommer oss ut i frisk luft. Virkelig frisk. Stormfrisk. Bernt sin ansiktsfarge går bra lys grønn til en hvitere nyanse av bleik. Klokken er 11.40 og det er lite som minner om vår ute, til tross for at vi skriver april. Holder dette seg har vi utvilsomt et par meget interessante dager med havfiske foran oss.

Millioninvesteringer

Inne i ankomsthallen blir vi møtt av Geir Sivertzen, også kjent som Dr. Hook. Den norske havfiskelegenden og tidlige Team Mustad-fiskeren har mange jern i ilden for tiden, blant annet et engasjement i selskapet Nusfjord AS. Det er nettopp i det gamle fiskeværet Nusfjord vi skal ha base de kommende dagene, og her stikker tradisjonene dypt. Opp gjennom tidene har været vært fiskemottak, foredlingssentral og havn for utallige lofotfiskere, men dette var i svunne tider. Før Norge ble en velstående nasjon, og del av det moderne storsamfunnet.

Historien til fiskeværet sitter likevel i veggene til alle byggene som ligger tett i tett der nede i viken, med storhavet som nærmeste nabo. Historien kunne likevel lett ha forfalt, hadde det ikke vært for arkitekten Roar Jacobsen. For tolv år siden reiste han nemlig til Nusfjord for å kjøpe seg en ferierorbu, men handelen ble litt mer omfattende enn først planlagt. Jacobsen endte like godt opp med å kjøpe hele fiskeværet, og siden den gang har det skjedd store ting i Nusfjord.

Stedet er rustet opp for mange millioner kroner, og er i dag skreddersydd for tilreisende gjester som vil ha den autentiske Lofoten-opplevelsen. Den gamle landhandelen er holdt intakt, mens tørrfiskloftet er fullstendig bygget om til en stor restaurant med fantastisk havutsikt. De gamle rorbuene har fått beholde sitt opprinnelige preg, men innredningen er derimot av ferskere dato. Det er også utleiebåtene i aluminium og de mange nye rorbuene som er bygd eller er under oppføring i området. Byggestilen er likevel tradisjonell, og en får virkelig inntrykk av å ha reist langt tilbake i tid når en kommer til fiskeværet på sørøstsiden av den mest kjente øygruppen i Norge.

Det er noen år siden det sist ble levert yrkesfisket lofottorsk i Nusfjord, men dette skal snart endre seg. Oppstarten av Nusfjord Fisk AS er nemlig på trappene, med både fiskemottak og foredling. Det skal nemlig lukte fisk i Nusfjord.

Treg start

Skreien er seint ute i år, tre-fire uker bak skjema, men ifølge rapportene har Geir og co. fått flott gytetorsk på Nusfjordbankene i en ukes tid, nå. Det er ikke her det er høyest snittvekt på lofottorsken, men mengdene fisk som siger inn til Nusfjord seint i sesongen står ikke tilbake for noen av de mer kjente skreiområdene. Selv var Geir utpå en liten tur i går. Ti torsk med et snitt på åtte-ni kilo ble beholdningen da. Fisk på 20 kilo er ikke uvanlig her, men det er de mellom fem og 12 som er i klart flertall.

Etter en kjapp handlerunde er vi på vei utover i øyene i Geir sin leiebil. Utenom Bernt og meg, er det også invitert gjester fra Tyskland og Storbritannia til gards denne uken, blant annet skuespilleren og sportsfiskeprofilen Julian Lewis Jones, som skal lage TV om sportsfisket i Lofoten. Men de skal få utfordringer. Det skal vi alle. Og det er været sin feil. Det er nemlig fremdeles stormfullt ute, og slik skal det fortsette.

Det er noen timer med dagslys igjen da vi ankommer Nusfjord, og Bernt og jeg bestemmer oss kjapt for å gi torsken et forsøk i et lite vindu med oppholdsvær. Vi kommer nesten ut av sundet før vi må snu. Dette er en glemmesak for magen til Bernt. I stedet blir det til at vi pilker litt inne på grunt og roligere vann. Det blir et par to-trekilosfisker, men dette er fastboende torsk, ikke gytevandrende skrei.

Jeg prøver meg også på en tur på egenhånd etter at Bernt er satt i land. Ute i hovedfjorden er bølgene svære, og det er vanskelig å få til noe fornuftig fiske. Ytterligere et par torsker finner likevel veien til fiskekassen, og nå er det også riktig sort det er snakk om. Fiskene er likevel ikke særlig mye større enn de første, så helt i gang med det beryktede lofotfisket kan vi ikke si at vi er. Men ting begynner å gå seg til.

Elltor to the rescue

På kvelden samles alle gjestene på restauranten i Nusfjord, der kortreist lammeskank står på menyen. Den stilige restauranten og den daglige driften av rorbuanlegget i Nusfjord drives av Classic Norway Hotels, og disse kan virkelig faget sitt.

Både britene og tyskerne er nyankommet, og mer enn giret på å komme seg utpå neste morgen. Værvarselet ser derimot alt annet enn lyst ut. Det er meldt 17-20 sekundmeter, og slikt er alt annet enn småbåtvennlig. Den store fiskeskøyten Elltor, som har hjemmehavn i Nusfjord, kan derimot tåle brasene. Vi er alle spente på skipperens vurdering om noen timer.

Ved frokostbordet dagen etter ser ting mørkt ut. Det regner og hagler vannrett. Dette er ikke fiskevær. Skipperen på Elltor er av en annen oppfatning. «Næh, vi får vel komme oss utpå og prøve», sier han rolig etter å ha tatt en kikk ut av panoramavinduene i restauranten. Game on!

Halvannen time senere er vi på sjøen. Bernt har, klok av skade, blitt værende igjen på land. I stedet stiller Kristian Schumacher, som nylig har flyttet til Nusfjord i forskningsøyemed, sporty opp som kameramann i det som er et aldri så lite torskeeksperiment fra vår side. Planen under Lofoten-oppholdet er nemlig å finne ut hva det faktisk er mulig å få torsk på. Vi vet jo at de tar både pilk, shad, sluk, agnfisk og ellers det meste det er meningen at fisk skal falle for, men kan vi også få de skjeggete og glupske sjødyrene til å spise ting som fastnøkler og nøkkelknipper? Eller kanskje en iPhone?

Stortorsk

Det er ikke lange turen fra den skjermede havnen inne i Nusfjord, til plassene der gytetorsken nå står i store stimer. Bare et kvarters tid etter at fortøyningene er kastet, gir skipperen signal om å få snørene i sjøen. Et stort flak med torsk står 60 meter under oss, ti meter over bunnen. Nå gjelder det.

Mitt første forsøk er med en 21-fastnøkkel. Tyskerne og britene får seg en god latter. Torsken også. Antagelig. Biter gjør den i alle fall ikke. Heller ikke når den blir servert en Rubiks kube eller en juletrekule. Det tas fin torsk rundt om i båten, men det er på pilk og shad. Jeg har riktig nok noen brukbare hugg på både den vesle, treblekrokriggede Akevitt-flasken og bildet av en sild, men det vil seg ikke helt. Ikke før jeg går over til shad. Da dukker det opp noen fine torsker på opp til rundt åtte kilo. Ingen kjemper riktignok, men pen fisk.

1 of 17

Noen større fisker landes også om bord, opp til 12-13 kilo, men det er hos verten i akterenden det skikkelige hugget kommer. Midt i haglbygen fra helvete (som om det hagler i helvete, liksom), slår nemlig stangen til Geir knute på seg. Dr. Hook lyser opp, hoier og gliser. Nå er han i sitt ess.

Ryktet om at det er storfisk på gang sprer seg raskt på båten, og snart har Geir et bra publikum. Etter en lang pumpeøkt kan også en skikkelig stortorsk kleppes og lempes opp på dekk. Fisken er dessverre utgytt, men pusher likevel 20-kilosgrensen. Før gyting var dette garantert en fisk på over 25 kilo. Geir er likevel storfornøyd, og stemningen om bord er god.

Clint Eastwood

Turen blir bare på noen timer, men fisket er så godt at to av de store kummene på dekk fylles med torsk i løpet av økten. Jeg får etter hvert noen fisker på mer utradisjonell redskap også, men det er utvilsomt shadene som fisker best. Over hele linjen. Når vi klapper til kai etter fire timer på sjøen, er statusen mye fisk med fint snitt og en flott toppfisk.

For egen del har det likevel ikke tatt helt av. Det faktum at tre fjerdedeler av fisketiden har blitt viet ting som egentlig ikke er beregnet på fisk må ta mesteparten av skylden for dette. Håpet om en skikkelig storskrei lever likevel videre. Med Elltor til disposisjon bør nemlig ikke været spille noen voldsom rolle, og vi føler oss sikre på at det blir nye muligheter allerede neste dag.

Når alle samles til middag noen timer senere, er det et strålende fornøyd følge som inntar nydelig og kortreist bacalao. Det hagler med gamle røverhistorier om svær og vanskelig fisk, men med en Hollywood-skuespiller som bordkamerat glir naturlig nok samtalen inn på en del andre temaer, også. Og dersom noen skulle være i tvil om ordene torsk, rugby, havål og Clint Eastwood kan brukes i samme setning, så bekreftes det herved at det går helt fint. Det blir seint før vi kommer oss i seng.

Ut i stormen

Vinden river godt i rorbuene i det en ny dag gryr i Nusfjord. Det er egentlig ikke fiskeforhold, men vi har en stor fiskeskøyte tilgjengelig, og da er det absolutt håp. Og en fiskedag til trenger vi. Bernt og jeg har nemlig enda et stunt planlagt, litt god gammeldags valgkamp for å være nøyaktig, og vi må ha hjelp fra Nusfjords store torsker for å få det hele til.

Oppe i restauranten er dessverre nyhetene nedslående. Elltor-skipperen mener været er for dårlig til å gå ut, og siden ting ikke ser ut til å bedre seg, er det egentlig kroken på døren for både valgkampen og de potensielt store gytetorskene vi har planer om å lure opp fra sjøen. Flyet vårt tilbake til fastlandet går nemlig tidlig neste morgen, så dersom ting skal skje, må de skje i dag.

Gode råd er nå dyre. Vi kan selvsagt bare forbli værfaste, og reise hjem igjen med bare en kort fiskedag i bagasje. Eller vi kan ty til småbåtene. De er av aluminium og utrolig sjøsterke, men vinden er drøy og bølgene høye. Bernt og sjøbeina hans er allerede avskrevet, men Geir vil gjerne assistere. Han tar derfor på seg rollen som både skipper og kameramann, og da er ikke jeg vanskelig å be. Av opplagte årsaker kan vi ikke gå veldig langt, men det trenger vi da heller ikke. Det tas stor fisk rett utenfor sundet, og her er det nesten fiskbart. I alle fall om en er litt underlig skrudd sammen.

I det vi er i ferd med å kaste loss, kommer Julian løpende. Crewet hans vil ikke utpå i dette været, så han spør pent om å få være med oss. Det er selvsagt ikke noe problem, og snart er vi på vei ut i hvitskummet alle tre. At dette kommer til å bli hårete er en understatement, men vi biter tennene sammen og gir gass.

Politisk agn

Fisket er så å si umulig, men Geir finner likevel kjapt fisk på ekkoloddet, og Julian og jeg sender ut det tunge skytset. Julian kjører på med den halvmeterlange shaden Big Bob, mens jeg rigger Torsken-pilker med bilder av de forskjellige partilederne på Stortinget. Tanken bak torskevalgkampen er enkelt nok: Den politikeren som fanger den største torsken vinner. Det er banalt, men morsomt og egentlig interessant nok. Og ikke minst effektivt, skal det vise seg.

Det hugger nemlig nesten umiddelbart, på en blå pilk utstyrt med et bilde av Erna Solberg. Fisken er ikke stor, rundt fem kilo, men representerer likevel en fin start. Det er for øvrig på sin plass at statsministeren setter standarden, om en nå skal være litt kravstore.

Like etter at den første fisken har havnet i båten, hoier Julian om storfisk. Etter en frisk kamp i alvorlig drøy drift, får han styrt en stor skrei inn til min ventende klepp. Vekten viser 15 kilo, og det jubles høylytt for ny pers.

Allerede på neste nedslipp går Julian seg i en ny bra fisk, men krokfestet glipper etter et par minutter. I mellomtiden har noe stort funnet min røde pilk, som for anledningen er utstyrt med et bilde av Audun Lysbakken. Stangen min bøyer seg faretruende, og snellen gir fra seg noen meter med snøre. Tre-fire knops drift og høye bølger må ta noe av skylden for dette, men det er utvilsomt bra fisk på gang. Etter noen minutter er torsken likevel ved båtripen, og Julian får kleppen i den.

Torsken er så og si på millimeteren like lang som Julian sin, men mye feitere. Og gode to kilo tyngre, viser det seg senere. På dette tidspunktet er det den største fisken jeg noen gang har fått, og med sine 17,1 kilo absolutt som en skikkelig skrei å regne, selv om de blir både dobbelt og tre ganger så store.

Sommersted

Tre torsker hviler nå på dekk, og vi konstaterer at vi har drevet latterlig langt i løpet av en liten time med fiske. Vi fortsetter likevel en stund til, og politiker etter politiker får seg en tur nede hos torsken. Jeg har et fint hugg på et bilde av Trine Skei Grande, men fisken sitter ikke. Resten av partilederne leverer bare tomme løfter, i god politikerstil.

Julian lander på sin side en fisk i fem-sekskilosklassen, men det blir også den siste torsken i båten denne økten. Nå har det nemlig frisket på såpass at det faktisk ikke er fysisk mulig å nå bunnen. De neste tre kvarterene går med til å kjøre båt i syv knops fart. Vi har drevet rundt tre nautiske mil, og det er nokså ekstremt i løpet av time med fiske.

Vi skulle gjerne fisket videre, men er enige om at det også er helt greit å gi seg. Både Julian, Geir og jeg er nemlig storfornøyde. Nusfjord har levert og vel så det, til tross for de latterlige værforholdene vi har blitt servert. For et torskeparadis dette faktisk er. Merkelig nok er stedet lite besøkt om vinteren og våren, selv om dette er den suverent beste tiden dersom det er fisking en har i tankene.

Om sommeren er det alltid mye folk her, men fisket i den varme årstiden kan ikke måle seg med slik det er nå. Været spiller selvfølgelig en vesentlig rolle, men med tanke på hva vi faktisk har fått utrettet her oppe under de rådende forhold, er det ikke fritt for at både briter, tyskere og nordmenn tenker både en og to ganger på hvordan situasjonen kunne blitt dersom vi hadde hatt havblikk.

Surstrømming

Det blir ikke mer fiske på oss denne turen, men det gjør ikke så mye. Videomaterialet er i boks og ny allroundpers er sikret med en torsk på like over 17 kilo. At den i tillegg er tatt på et bilde av Audun Lysbakken gjør historien enda litt kulere. Undervurder aldri appetitten til en ekte lofottorsk.

Inne på kaien stille Bernt med svensk surstrømning til våre britiske venner, og Julian kjører hele etegildet som en del av TV-konkurransen han har med den irske fiskeskipperen Mary Gavin under Nusfjord-oppholdet. Hun er litt halvmuggen fordi hun ikke fikk være med på dagens spontantur, men Julian skylder på kort varsel og armer og bein. Han blir så vidt tilgitt, men bare fordi britene fremdeles har noen fiskedager igjen.

Både Julian og Mary tar ellers surstrømming-utfordringen på strak arm, og kverner nedpå hver sin filet av den ytterst illeluktende silden med smil om munnen. Geir, som har skrytt av at surstrømming er ekte vikingkost som alle i Norge spiser til daglig, innrømmer etter hvert at han faktisk aldri har smakt surstrømming før. Dermed ryker han på en filet han også, men den kommer opp igjen like fort som den gikk ned. Geir forbanner alt som er hellig, og blir i tillegg ledd ut på tre forskjellige språk. Det er hardt å være vertskap.

1 of 18

Det feires tungt den siste kvelden, og på menyen i restauranten står fersk skrei. Også denne kortreist. Selvfølgelig. Kamerafolkene Mark Lowen og Stuart Kershaw trekker seg etter hvert tilbake for å redigere litt materiale, og vi flytter festen ned i rorbua deres. Her får vi se de første smakebitene av de kommende TV-bildene, og ting ser utvilsomt bra ut. Vær er bare en hindring dersom man gjør det til en.

Tulling nok

Klokken er 04.15 når Bernt og jeg tar farvel med Nusfjord. Det har begynt å snø tett, og det er fremdeles lite som minner om april ute. Stormen har heller ikke lagt seg, og det er fare for at flyet vårt ikke kommer til å lande når det skal.

På flyplassen takker vi Geir for noen flotte, men vindfulle dager. Bernt har ikke akkurat hatt voldsomt utbytte av å sitte på land hele tiden, men god mat og nye bekjentskaper er ikke feil, det heller. At Nusfjord er en fantastisk destinasjon for de som ønsker å fiske skrei kan vi også skrive under på. Til tross for et veldig kjipt utgangspunkt, har nemlig det beryktede lofotfisket vist at det slett ikke bare er prat. Jeg er rett og slett veldig fornøyd.

Vi blir værende på flyplassen i fire timer. Det første flyet klarer nemlig ikke å lande, og ikke det andre heller. For Bernt, som har korresponderende fly til Oslo i Bodø, er dette kjipt. For meg, som først skal til Bodø, så til Oslo og så til Bergen, er det enda kjipere. Men de flyplassansatte i Lofoten ordner opp.

Til tross for fire timers forsinkelse fra øyriket, er vi i Oslo bare fire og en halv time bak skjema. Fem og en halv time senere enn planlagt er jeg også i Bergen, og bazookaen med fiskestenger har reist hele veien som vanlig bagasje, uten ekstra kostnad. Det er service, selv om værforholdene strengt tatt ikke er noe noen får gjort noe med. Trikset er å gjøre det beste ut av de vanskelige situasjonene som måtte oppstå. Slikt kan det nemlig bli storfisk av. Dersom man er tulling nok…

I ti år var Andres Rafael Diaz en sentral brikke i noe av det mest nyskapende og banebrytende som noen gang har skjedd musikk-Norge. I dag er han hiphop-pensjonist. Og tørrfluefisker på sin hals.

Av: Endre Hopland

– Jeg har jo fisket fra jeg var ganske liten av, men det var ikke før i 2006-2007 at jeg virkelig oppdaget fluefiske og ble frelst. Egentlig mente jeg at det var å gå for dypt inn i det dersom en fisket med flue, og jeg var tydelig på at jeg i alle fall ikke skulle bli så nerd. Men slik gikk det jo ikke, gliser Andres Rafael Diaz når han får spørsmål om hvordan det hele begynte.

Det var en god kompis av Jessheim-karen som lokket han utpå fluekjøret, med lovnader om et fiske som hadde mye mer soul enn det tradisjonelle haspelfisket han tidligere drev med.

– Akkurat den kommentaren bet jeg meg merke i, og beskrivelsen har blitt sittende. Jeg skjønte ikke helt hva han mente da han sa det, men det trigget meg likevel. Etter hvert som jeg har fisket mer og mer, har jeg da også fått en klar forståelse av hva han faktisk mente. Det omfanget av kunnskap og tilstedeværelse som må på plass for å lykkes, gjør at dette veldig fort blir en livsstil mer enn en hobby. Det setter seg virkelig i sjelen, sier 39-åringen til Hooked.

Døråpner

Alle som var unge og lovende i Norge på 90- og 2000-tallet har hørt om Diaz. Han debuterte på plate i 1996, men det var først og fremst DJ han var frem til han begynte å lage musikk sammen med den norske hiphop-mogulen Tommy Tee. Diaz var også en av de fjellanorakkledde rapperne som kom deisende ned fra taket under Hit Awards i Oslo Spektrum tilbake i 1998, den gangen TV2 fremdeles var nokså nyklekket, og satset tungt på et ungt publikum.

Livesendingen fra popmusikkprisutdelingen hadde øynene til hele landets befolkning rettet mot seg, og Tommy Tee, N-Light-N, Warlocks, Opqaue og Diaz blåste taket av Spektrum med monsterhiten Takin´ Ova, som siden ble et fenomen i den norske musikkhistorien og fremdeles skrus på bånn spiker når de som har et barndomsforhold til Fragglene og Shagma har hjemmefest.

I 1998 var ikke rap og hiphop noe som nordmenn flest tenkte på med hverken hat eller kjærlighet, og det er ikke tilfeldig at det som skjedde i Oslo Spektrum denne kvelden blir kalt norsk hiphops viktigste liveopptreden noen gang. Det hersker nemlig liten tvil om at Diaz og co. åpnet mange dører for det som i dag er en stor musikkgren her til lands.

Ti år med hiphop

Selv ser Diaz tilbake på årene i musikkbransjen med mye glede. Han legger nemlig ikke skjul på at han var en outsider allerede i ganske ung alder, og at han virkelig fant sitt kall i hiphopen.

– Musikkinteressen min startet på ungdomsskolen på slutten av 80-tallet, og jeg forelsket meg i hele hiphop-kulturen. I mange år var jeg likevel bare en hip hoper som oppsøkte miljøet i Oslo, som den gangen var veldig smalt og alternativt, men med gode holdninger og verdier. Vi var en liten, dedikert gjeng som likte musikken og kulturen, og alle visste hvem alle var, forteller Diaz.

Etter hvert ble det mer alvor, først med spillejobber lokalt, og siden med egen musikkproduksjon og slepp av singler og album. I 1999, året etter Takin´ Ova, kom enda en hit der Diaz var sentral. Crossing Boarders, som var et samarbeid med svenske Petter, satte virkelig Diaz på det skandinaviske hiphop-kartet. I år 2000 kom debutalbumet, 2050, oppkalt etter postnummeret til hjemstedet. Platen høstet skamros blant norske kritikere, og ble også omtalt i svært positive ordelag i store, internasjonale musikkmedier som The Source, Hip-Hop Connection og ikke minst Billboard Magazine.

Tre år senere kom plate nummer to, Velkommen hjem Andres, og i 2006 slapp han sitt tredje og siste album, Jessheimfanden. I løpet av disse årene kom det også ni singler og EP-er fra rapperen. Ingen som vokste opp i Norge på denne tiden kan ha unngått å ha fått med seg Hvem er denne karen? og Jesshiem.

– Dette var en veldig morsom tid, og det var ekstra spesielt for oss som så og si var førstegenerasjons her til lands. Hiphopen var både liten, ny og nokså uglesett i Norge midt på 90-tallet, en slags datidens punk om du vil, og det var stort for oss at vi fikk den suksessen vi faktisk fikk. Vi havnet blant annet på VG-lista, og turnerte i både Skandinavia og flere andre land i Europa, forteller han.

Mitt stille vann

For Diaz er denne tiden likevel som et tilbakelagt stadium å regne. Etter albumsleppet i 2006 la han nemlig mikrofonen på hyllen, og her har dem blitt liggende. Stort sett.

– For å være helt ærlig så tenker jeg ikke så mye på musikken og det som har skjedd før nå om dagen, men jeg blir jo selvsagt minnet på det fra tid til annen. Ganske hyppig også, egentlig. Jeg får fortsatt mange henvendelser om samarbeid, konserter og slikt, og jeg er veldig ydmyk for alt jeg har fått oppleve med musikken. Den har preget meg, og jeg har utvilsomt den kulturen der i meg fremdeles. Og selv om det er umulig å si hva som skjer i fremtiden, ser jeg på meg selv som ferdig som artist, sier han til Hooked.

Noen få unntak finnes likevel. Singelen Mitt Stille Vann fra 2005 lever nemlig fremdeles sitt eget liv, og nærmer seg en million avspillinger på Spotify. I september i år fremførte Diaz også låten live i P3-programmet Ramona og Siggen, og under Gullkroken i oktober stod han på scenen på Chateau Neuf med samme sang, sammen med det fluefiskende husbandet The Maggots. At det er akkurat den låten som fremdeles er i vinden passer for øvrig opphavsmannen godt. Den representerer nemlig i stor grad tankesettet tørrflueentusiasten Diaz har hatt det siste tiåret.

– Da jeg begynte å fiske med flue var det umulig å forutse at dette var noe som skulle prege meg så mye som det faktisk gjør, men jeg gikk all in fra starten av, og det hele ble raskt veldig altoppslukende. Slikt handler sikkert litt om hvilken person en er, og personlig har jeg har alltid vært en fyr som har trengt store og omfattende interesser. Jeg føler helt klart at fiskingen fyller det tomrommet som oppstod etter musikken, forteller han.

Intensiv sesong

I dag fisker Diaz nokså intensivt hver eneste sesong, og det er bare tørt som gjelder. Det vil si, i varmere strøk etter sydhavstorpedoer går det greit med småfisk- og rekeimitasjoner. Så vidt.

– Jeg har de siste årene startet fiskeåret med en tropisk tur eller en tidlig vårtur et eller annet sted i Europa, for å komme i gang. Så fisker jeg hele sesongen her hjemme. Slik tror jeg det kommer til å fortsette i mange år. Det som er så fint med denne hobbyen er at den ikke har noen tids- eller aldersbegrensning. Aktivitetsnivået vil nok regulere seg selv fra år til år, men viktigheten av å være ute i naturen og å komme seg vekk noen dager, tror jeg alltid vil være der for mitt vedkommende, sier han.

Da Diaz begynte å fiske med flue, kom han raskt i kontakt en annen fluefisker fra Jessheim, nemlig Rune Aasen-Vaksvang. Han hadde fisket i mange år allerede, og Diaz lærte raskt mer om fluefiske av han. Aasen-Vaksvang fikk på sin side mye mer kunnskap om film og underholdning fra Diaz, noe som skulle føre til mye god fiskeunderholdning.

Amatører

Samtidig som han fisket, leste nemlig Diaz mye fluefiskelitteratur og så mange fluefiskefilmer. Dermed strømmet også inspirasjonen på.

– Vi fant raskt ut at vi ville ut på noen lengre fisketurer sammen, samtidig som vi ønsket oss flere fiskefilmer på det norske markedet. Dette ble starten på det som til slutt ble filmprosjektet Hekta. Vi var bare to enkle gutter fra Jessheim med fluestang og kamera, men vi syntes det var moro å lage fiskefilm, sier Diaz, som ikke kvir seg for å innrømme at han i starten så på seg selv som nokså talentløs med både fluestang og kamera.

– Ja, det var nok ikke rare prestasjonene, men vi reiste rundt og fisket i flere år, mens vi filmet prosessen underveis. Det hele var ekstremt lavbudsjett, og vi var amatører på det meste, men med tanke på hva vi forventet på forhånd, ble likevel sluttresultatet ganske bra. Folk flest mente i alle fall at det var funny, og de fleste av de dedikerte fluefiskerne der ute skjønte at vi gjorde dette mest for moroskyld. Det ble ikke noe mesterverk, hverken filmtekniske eller hva skuespillerprestasjoner angår, men vi fikk likevel bra distribusjon, og dette igjen fikk oss i gang med nye prosjekter hver for oss, minnes han.

Filmkrydder

Siden den gang har Diaz laget et pent knippe kortere fluefiskefilmer. Også disse er lavbudsjettsproduksjoner, og alle publiseres på hans egen nettside, mittstillevann.no. Grunnen til at han har slått seg på fluefiskefilmer er todelt. Først og fremst synes han det er moro, men han har også et ønsker å formidle noe fra turene sine, til inspirasjon og glede for andre. Han har tross alt underholdningsevnen i blodet fra gammelt av.

– Dette med filmingen er jo bare en hobby som krydrer fisket vårt litt ekstra, og vi gjør ting ekstremt enkelt. Jeg tar bare med meg kamera på tur, og så filmer jeg og de jeg fisker sammen med det som foregår. Dersom du ikke har med deg et skikkelig crew eller en fast kameramann, er det selvsagt begrenset hva en får ut av det, men jeg synes fortsatt at det er morsomt slik vi holder på, sier han.

Bare i år har det blitt fire filmer på Diaz, og etter planen skal ytterligere to publiseres før året er omme. Foreløpig ligger han dessverre litt etter med klippingen, men han lover at i alle fall en av disse vil finne veien til internettet før 2015 blir til 2016.

– Akkurat nå holder jeg på med en trilogi jeg kaller The summer of George. Dette er en referanse til Seinfeld som spiller på hvor mislykket sommeren til George har vært. Mange nedturer kan også veldig fint oppsummere en fluefiskers sommer, sier Diaz, som allerede har sluppet første del fra Slovenia, og nå jobber med del to fra Østlandet og del tre fra Finnmark.

Likt sykdomsbilde

De aller fleste som virkelig brenner for sportsfiske, vet at dette i aller høyeste grad er som en sykdom å regne. Det vet Diaz også, men det visste han ikke før han selv ble smittet. At den nye hobbyen hans også skulle bli så sosial som den faktisk har blitt, hadde han heller aldri sett for seg.

1 of 5

– Jeg synes det er interessant at jeg har fått så mange nye bekjentskaper gjennom fiskingen. Når en pusher 40 er ikke det veldig vanlig, akkurat. Det å bli kjent med så mange nye folk har vært ganske morsomt for meg, og jeg så det ikke komme i det hele tatt. Men fiskere er en egen rase, og nettopp fordi dette her er så sært, bånder en veldig fort med de som har det på samme måte som en selv. De som aller helst vil være ute og fiske. De som har et likt sykdomsbilde som en selv, gliser han.

Til daglig jobber den pensjonerte rapperen og pasjonerte fluefiskeren som oppvekstsjef i Oslo Røde Kors, og her trives han godt. Men det er ved vannet han har det aller best. Derfor må han alltid tilbake. Til sitt stille vann.

PS: I tiden fremover vil magasinartikler i denne stilen publiseres på Hooked+. Her kan du lese mer om den nye satsingen, og her kan du tegne abonnement. Vi ønsker deg hjertelig velkommen.

Både kveiter, stor steinbit, svær uer og dasslokkdiger rødspette havnet på dekk i løpet av de første dagene våre i storfiskens rike, men det er i andre del av oppholdet de virkelig store fiskene dukker opp.

Av: Endre Hopland

Klokken 10.00 neste morgen er fire båter på vei over Lopphavet. Det hopper og danser en del, men vi holder greit 25 knop utover, og sjøen blir gradvis roligere. Etter halvannen time når vi enden av flaket, og ikke lenge etter er shader og hel agnfisk i sjøen.

Vi gutser hardt etter kveite alle mann, og hos meg er det suksess nesten med det samme. Først er det riktignok en trekilostorsk som kaster seg over Crazy Daisy-shaden i torskefarger, men på neste nedslipp er det litt mer futt. Fisken er liten, rundt minstemålet, men det er i alle fall riktig art. Vi har også bare fisket i ti minutter, så starten er det lite å si på.

Etter at fisken er tilbake i sjøen, kjører vi opp igjen og tar et nytt drift. Det er praktisk talt vindstille, men overflatestrømmen er god. Forholdene er perfekte for kveite, men det blir bare torsk. Vi bestemmer oss derfor for å flytte båten lenger inn på flaket.

Ingen av de andre båtene har så langt fått kveite, og det er hos oss dagens andre flatfisk hugger, også. Denne gangen er det Åsmund som tar spenntak i ripen og tviholder i stangen. Her er det utvilsomt bedre fisk på gang, og den har ikke tenkt å gi seg uten kamp. Et par lange og hissige utras avslører at det helt klart er en kveite som har tatt shaden hans, og fighten blir frisk. Etter noen minutter sitter likevel kveitekroken i underkjeven på fisken, og den kan løftes om bord. Åsmund er storfornøyd. Det er ikke pers, men vekten viser nesten 16 kilo, og det er en fin fisk. Nydelig mat er det, også. Dessuten viser Storskalltaren seg fra en meget god side, og vi begynner å tro på de mange historiene fra stedet. Vi er tross alt bare et par timer inne i fiskeøkten, og allerede har to kveiter og et knippe torsk vært på dekk. Og mer skal det bli.

Les også: En uke med havblikk i storfiskens rike, del 1

Ikke lenge etter at Åsmund sin fisk er sikret, roper nemlig Ojan om fast fisk. Også her er det helt klart kveite på gang, og fiskeren jobber iherdig for å holde snøret stramt når fisken kaster på hodet. En reprise fra den første kveitekontakten her oppe er han lite giret på. Etter en kort, men hard kamp kommer fisken til syne, men her er det noe som ikke stemmer. Treblekroken sitter nemlig i kveitenakken. Fisken blir kleppet, og rundt åtte kilo med fin matfisk er sikret. Ny pers kan likevel ikke noteres. For at fisken skal være tellende som dette må kroken nemlig sitte i kjeften. Det er harde bud, og Ojan er en resignert mann. To feilkrokinger og en mistet fisk er ikke akkurat positive tall etter tre kveitekontakter. De store Sørøya-flyndrene samarbeider rett og slett ikke med vestlendingen. Likevel biter han tennene sammen, og kjører på videre. Det er ikke så mye annet å gjøre.

22 kilo med sommertorsk

En time senere har det ikke skjedd stort, men så roper plutselig Åsmund at en ny bra fisk har tatt shaden hans. Denne fighten blir seigere, og ikke like eksplosiv. Det lukter stor torsk lang vei, og stor torsk er nettopp hva det er. 17,2 kilo for å være nøyaktig, og Åsmund noterer seg for nok en pers. Nå er det rett før han bli cocky, karpefiskeren fra Langesund, men han modererer seg. Så vidt.

Havet legger seg etter hvert paddeflatt, og det er null drift. Fra båten til Vilhelm og co. meldes det om at Kjell kjører kveite, men kontrameldingen kommer like etter. Trønderen har nettopp landet en sommertorsk på hele 22 kilo. Slike torsker kan en absolutt sette pris på, men etter hvert som timene går på Storskalltaren, blir torskene bare plagsom.

Det viser seg nemlig snart at det ikke bare er å plukke kveiter som en vil her ute. Vi ligger helt i ro uansett hvor vi kjører, og kveitetrolling med fire stenger gir vi snart opp. Dermed blir det til at vi fisker torsk mens vi venter på bedre strømforhold, og fisket er helt sykt. Åsmund og jeg får sikkert 100 fisker på mellom to og ti kilo i løpet av et par timer. Audun nekter derimot å kaste seg på torskekjøret, og fisker standhaftig med en halvannenkilossei som agn, bare sånn i tilfelle en stor kveite skulle komme forbi. Ojan prøver på sin side å få torsk, men han får det ikke til. Ikke for alle pengene i verden. Vi andre har sikkert fått 50 stykker før det skjer noe i baugen. På et tidspunkt har det til og med gått så langt at han har fått sveive opp en av Åsmund sine fisker. Det er på grensen til pinlig, men likevel nokså hysterisk morsomt.

Til slutt løsner det heldigvis for Ojan også, og han får et knippe fisker, blant annet ny torskepers på gode ni kilo. Flere kveiter blir det likevel ikke på mange timer. Ikke før vi bestemmer oss for å flytte oss inn mot midten av flaket igjen hugger det, og det er hos meg det skjer. Også denne gangen er fisken liten, på størrelse med den jeg fikk tidligere på dagen, men kveite er nå likevel kveite. Fang, slipp og flat pedal innover mot godplassene. Kanskje er dette starten på en huggperiode på Storskalltaren?

Den magiske guidebåten

Via sambandet får vi beskjed fra Johan i guidebåten om at de tyske gjestene han har med seg i har landet en kveite på mellom 40 og 50 kilo, samt en torsk på godt over 20. Det går altså an. Vilhelm og co. har hatt en nokså lik dag som oss. Skipperen selv har fått en kveite på ti kilo, ellers har det stort sett gått i torsk. Mange av disse har til gjengjeld vært over ti kilo, noe som under normale omstendigheter selvsagt er veldig bra. Men ikke når en jakter storkveite.

Hos Roger og co. har det gått litt annerledes. Martin og Anders har fått hver sin kveite, Martin sin på rundt minstemålet og Anders sin på elleve kilo. For Martin er det også ny art. De har ellers truffet godt på steinbiten, og selv om fiskene ikke har vært særlig store, er de utvilsomt mer artig å fiske på enn torsken. De har dessuten vært borti en del fin sei, der Anders toppet det hele med en meget respektabel 13-kilos. Slikt er faktisk ikke dagligdags selv på denne plassen, så denne er det absolutt grunn til å være fornøyd med.

Mens vi ligger og diskuterer litt videre strategi, melder Johan om ny storfisk i guidebåten. Også denne gangen er det en kveite på rundt 50-tallet som er landet, og alle får en liten oppsving igjen, selv om det begynner å bli lenge siden vi la ut fra havnen i Sørvær. Vi gutser på videre, men det vil seg ikke. Torsken dominerer fullstendig, og det får vi ikke gjort så mye med. Vi innser at vi begynner å bli bortskjemt når syv-åttekilosfisker blir avkroket i vannflaten og knapt viet et blikk, men slik er det altså her oppe i havfiskeparadis. Til slutt innser vi at vi har vært på sjøen i 20 timer, og når den allerede nokså dårlige interne humoren går fra prat til sang, primært i norsk bluegrass-format, bestemmer vi oss for at det er dags for å komme seg til land, igjen. Storskalltaren har levert uhorvelige mengder med fisk, inkludert noen store kveiter, men dessverre er det ingen i vårt følge som har fått disse. Det er derfor ikke fritt for at det er en og annen småskuffet sjel i gjengen vår i det vi brenner innover igjen, bortskjemt som vi som nevnt har blitt. Når en ser litt større på det har likevel det siste døgnet på havet vært helt fantastisk. Oljeblank sjø og fisk på hvert nedslepp hører til sjeldenhetene, selv på Storskalltaren.

Bare litt til…

Det er det samme, flate havet som gjør at vi ikke går helt inn til havnen på direkten, til tross for at det snart er et døgn siden vi stod opp. I stedet gjør vi et stopp på uerplassene noen nautiske mil utenfor campen. Det skal vise seg å være en god prioritering. Ojan, som ikke akkurat har hatt flyt det siste døgnet, er trøtt, sliten og halvmuggen, men sender likevel kraftige kroker med store agn ned i dypet. En skikkelig uer vil gjøre underverker for han akkurat nå. Det er den fisken han har aller mest lyst på av de vanligste artene her oppe, og det skal vise seg at stahet lønner seg. Nok en gang.

Det landes kjapt fin uer i de andre båtene, og hos oss kroker både Åsmund og jeg i fisk med det samme. Dessverre har de feil farge. Snart kaster også Audun seg på brosmekjøret, og vi begynner for alvor å kjenne på at det nok ville vært fornuftig å sove litt. Ojan får på sin side ikke fisk den første timen, men så dunker det omsider riktig i stangen hans. Tilslaget settes, og en fisk med bra tyngde er like etter på vei oppover i vannsøylen. Ojan har ikke helt troen, men sveiver likevel jevnt og fint. Etter noen minutter bryter fisken overflaten, og visst er det uer. Stor uer. Åsmund hoier og får kleppen i fisken. Jubelen slippes løs. Ojan siger sammen i baugen. Endelig litt stang inn.

Fisken veies til pene 5,5 kilo. Et flott eksemplar og en drømmefisk for Ojan. Vi har vært på sjøen i 24 timer. Det er på tide å komme seg til land. Bare ikke helt enda. Et par drift til. Det tåler vi. Det er vanskelig å gi seg når det dras storfisk.

De to andre båtene går inn, men vi kverner på videre. Tålmodigheten, eller dumskapen om du vil, bærer også frukter. Åsmund får først en uer i tokilosklassen, før Audun sniker opp en firekilosfisk. I det vi egentlig har bestemt oss for å kjøre inn igjen, får samme mann enda en uer. Denne gangen er fisken i femkilosklassen. Nå må vi bare prøve et kvarter til. Det vil si, Åsmund og Ojan har nesten sovnet, men nå er det jeg som er sta. En jævla uer må vel se mine agn snart, også?

Karene er på felgen, og vi bestemmer oss for å sveive opp om fem minutter. Da kommer endelig hugget. Jeg setter tilslaget, og kroker en fin fisk der nede. Det går ikke fort å få den til overflaten, men det er mest mangelen på søvn og næringsrik mat sin feil. Til slutt bryter likevel en ytterst vakker uer vannspeilet. Den er ikke størst i klassen, knappe fem kilo, men den har ingen synlige tegn på trykkfallsyke. Den ser rett og slett bra ut. Det gjør derimot ikke vi, og nå er det også nok fiske for en stund. Vi kommer oss til land, får filetert fisken og kryper til køys. 27 stive timer får være nok. Nå må det soves ut, fint vær eller ikke.

Return to kveiteland

Det er kveld før vi er på beina igjen. Ikke at det har noe å si når det er midnattssol og lyst hele døgnet altså, men slik er det i alle fall. Planene våre når vi kommer oss utpå igjen er hårete, men folk er likevel giret. Kveitedrift på grunt vann i strømskiftene og flekksteinbitjakt i de dype korallområdene rundt den spennende Runningen resten av tiden. Vi har vel kanskje ikke helt troen på at flekksteinbiten skal dukke opp, men om en ikke prøver blir det i alle fall ikke fisk.

Før vi reiser til havs tar vi oss tid til en provisorisk, men bedre kyllingmiddag inne på vertshuset til Ralph Bengtsson. En liten kosetur etter rødspette rett utenfor campen blir det også på et knippe av oss. Denne resulterer i spettepers på både Torbjørn og Åsmund. Torbjørn nærmer seg tokilosmerket, mens Åsmund passerer halvannen med god margin. Fisken biter, men vi gir oss likevel nokså kjapt. Om ikke lenge starter nemlig en ny maratonøkt, og vi bestemmer oss for å spare litt på kreftene.

Det er midnatt i det båt 8 og 9 setter kursen mot kveiteland. Roger og co. i båt 3 har allerede reist utover, men ikke etter kveite. De kjører i stedet rett etter flekksteinbiten, med litt innlagt uerfiske underveis. Vi har avtalt å møtes til havs på morgenkvisten en gang, men før den tid skal vi altså ut etter kveitene.

Tanken er først å teste et grunnområde yrkesfiskerne bruker langt nord, og så få med strømskiftet litt nærmere campen. Det skal vise seg å være en smart vurdering. Det første stoppet på nordflaket gir riktig nok mager uttelling, men Vilhelm har flere ess i ermet, og vi hiver oss på når storfiskeren tar kommandoen og setter fart mot land. Inne langs berget de bratte fjellformasjonene finner han raskt fin driftfart, og vi lar oss ikke be to ganger. Drømmen om storkveite lever nemlig fremdeles i beste velgående hos samtlige om bord.

Vilhelm og co. legger seg til inne i en stor vik, mens vi drifter langs fjellveggen på utsiden av denne. Vi kan ikke se hverandre, men har kontakt via sambandet. Fra båt 8 meldes kjapt om kontakt, men dessverre blir det med nappet. Det er likevel nok til at vi blir giret.

Endelig skikkelig kveite

Klokken viser 03.30 i det vi sender shader og hel agnfisk ned på 40 meters dyp. Vi har fisket litt de siste timene, men aller mest har vi kjørt. Derfor er folk mer enn klare for å få utstyret i sjøen, igjen. De få shadene jeg hadde med meg til Sørøya har Ojan donert til Storskalltaren. Derfor har jeg lånt en Crazy Daisy med seimønster fra guidebåten. Siden det var midt på natten da vi gikk ut, lot jeg Johan få sove, så akkurat nå er shaden som reint tjuvgods å regne. Men tjuvgodset leverer varene, det.

Etter bare et par minutters fiske rykker det nemlig til i stangen min. Jeg løfter forsiktig, men det er lett i andre enden. Så rykker det til igjen. Fisken får to sekunder på seg, før jeg setter tre kraftige tilslag. Stangen bøyer seg helt ned i korken, og fisken fosser av sted med 30 meter snøre på hard brems. Her er det utvilsomt en bra fisk på gang.

Kampen blir tøff. Jeg fisker med en 30-50-punds meitestang, og denne er egentlig i mykeste laget for påkjenningene den nå blir utsatt for. Likevel gjør klingen jobben, og det tar bare et par minutter før fisken er så godt som oppe. Da kommer det andre utraset, og kraftpluggen går helt til bunns igjen. Her er det bare å jobbe på videre. Et par minutter senere er fisken på ny oppe, og denne gangen får vi også se nøye på den før den stikker. Jeg er sikker på at kveiten er halvannen meter lang, men Åsmund og Audun, som har sett flere kveiter enn meg bli landet, mener den er 20-25 kilo. I mitt stille sinn tenker jeg at dersom denne fisken er 20 kilo, så skal jeg faen meg svømme inn igjen.

Etter at fisken har stukket til bunns for tredje gang, begynner det å kjennes i ryggen. Jeg kjører knallhardt press, men stangen hjelper meg ikke så mye som en stivere modell ville gjort. Det er noe å huske på til en annen gang. Det går likevel bare et par minutter å få fisken til overflaten enda en gang, og nå settes også kveitekroken før den rekker et nytt utras. Fisken herjer litt i overflaten, men fangsten er sikret, og jeg kan løfte den store flyndren over rekken. På ny tenker jeg at denne fisken umulig kan være 20-25 kilo. Ikke faen.

Vel oppe på dekk innser også Audun og Åsmund at jeg har rett. Fisken er mye større. 147 centimeter for å være nøyaktig. Det tilsvarer 44 kilo etter den svært nøyaktige kveitetabellen, men med den kondisjonen fisken har, er den antagelig enda litt tyngre. Jeg slår meg likevel til ro med 44 kilo. 44 nydelige kilo. Til kveite å være er dette en nokså bra fisk, men ingen kjempe. For meg er den derimot svær. Dette er den desidert største fisken jeg noen gang har fått. Ingen av de andre i båten har fått noe i nærheten, heller. Det hersker en litt salig stemning om bord. Folk vet ikke helt hva de skal si. Sørøya altså!

Duppkveite-spesialisten

Via sambandet har Ojan oppdatert båt 8 om situasjonen underveis i den til sammen åtte minutter lange kampen. Gratulasjonene kommer kjapt fra Vilhelm, Kjell og Kristian. Min bror Torbjørn ber meg derimot dra til helvete, som seg hør og bør. Han har ennå ikke fått kveite under oppholdet, og legger ikke skjul på at han er en tanke misunnelig. Det er helt greit. Klokken har så vidt passert 04.00, og det aller meste av Norge sover. Men ikke tullingfølget på tolv i havet utenfor Sørvær.

Jeg tar meg en pust i bakken og en velfortjent pils. Det er midt på dagen et eller annet sted i verden så det er innafor. I alle fall etter en slik opplevelse. Resten av mannskapet har naturlig nok fått blod på tann, og den siste timen med driftfart utnyttes til det fulle. Snart hugger det også på nytt, og denne gangen er det hos Audun det skjer. Fisken er ikke stor, bare så vidt over minstemålet, men det er turens første kveite for hans del. Etter alle timene med hel agnfisk i sjøen på Storskalltaren, fortjener han en kveite. Humøret om bord er upåklagelig.

Akkurat i det vi bestemmer oss for å sveive opp og stikke til havs etter flekksteinbiten, får vi melding via sambandet om at Vilhelm har kroket en tilsynelatende bra kveite under duppfiske. Vi ligger bare fem minutter unna, så vi brenner innover for å få med oss fighten. Vilhelm har gjort dette mange ganger før, men gliser bredt i det fisken setter fart mot bunnen like etter at vi har ankommet. Snart har den likevel kveitekroken i kjeften, og 23 kilo med flott flyndre kan løftes om bord.

Strømmen har nå lagt seg helt, og vi er enige om at det er dags for å komme oss ut til Runningen og det spennende korallandskapet der ute. Her lever stor torsk, lange, brosme og altså den mystiske flekksteinbiten. Selve drømmefisken. Den tas sjelden på stang, men her er det absolutt muligheter. Og med forhold som dette må vi bare prøve.

Den standhaftige

Fisket på Runningen viser seg som bunnsolid med det samme. Både Ojan, Åsmund og jeg drar noen brosmer og et knippe flotte torsker i tikilossjiktet med det samme, men å holde oss på den vesle korallflekken er ikke enkelt. Vi driver raskt av plassen vi har mest tro på, og vi får ikke fisket så effektivt som vi ønsker. Innimellom treffer vi likevel, og da dukker fine langer opp til- og litt over tikilosmerket opp. Det er et lite eventyr når fisk på ti kilo er som agntyver å regne, men slik er det altså her ute.

Også i de to andre båtene hales det flott torsk og lange. Kristian kroker også en litt tyngre fisk som viser seg å være en 17-kilos kveite. Med tung utrustning på 120 meters dyp er det ikke rare fighten i den, men pers er det likefullt. Det kan godt hende det er kveite Åsmund er borti også. Eller kjempetorsk. Eller kanskje også flekksteinbit. Fisken tar i alle fall med seg snøret hans inn i korallene på full brems, og det hele ender til slutt med snørebrudd. Veldig kjedelig, for her var det uten tvil snakk om stor fisk.

Audun har så langt i oppholdet fått noen fine fisker, men ingenting som skiller seg veldig ut. Han er godt fornøyd med gråsteinbiten på 8,8 kilo, men det er den med flekker han virkelig har lyst på. Derfor fisker han målrettet med den samme shaden som jeg tjuvlånte fra guidebåten, pimpet med en lang fiskestrimmel. Han lar seg ikke affisere av at alle rundt han drar fisk etter fisk. Mannen har bestemt seg for metode, og denne kommer han til å kjøre til vi gir oss. Det skal vise seg lurt.

Et beist fra dypet

Etter et par timer med intens jigging, hugger det nemlig der nede i dypet. Det vil si, det er mer et sug enn et hugg, men jiggen sitter utvilsomt fast. Tre kjappe tilslag settes, og en blytung pumpeøkt er i gang. Audun er raskt ute med å avfeie det hele som en svær korallgrein eller noe annen dødvekt. Det er nemlig ikke tegn til liv der nede. Likevel går det sakte på opp. Jeg ymter frempå om 30-kilos breiflabb, men det vil ikke fiskeren høre snakk om. Dette er en korall. Eller noe i den duren. Dette gjentar han om og om igjen, mens han prøver å snakke ned sin egen nysgjerrighet.

Ryktet om at noe stort er på gang sprer seg raskt, og etter bare et par minutter ligger de to andre båtene ringside og følger nøye med. Audun hoier om vasstrukne lik og tidenes antiklimaks, men så begynner snøret og vinkle seg utover. Som om det er noe med oksygen i som stiger mot overflaten. Audun blir taus. Så kommer en hvit buk til syne. Det er faktisk en breiflabb. En svær breiflabb. Audun blir helt satt ut, men klarer å styre fisken bort til meg og den ventende kleppen. Kroken settes i underkjeven på fisken, og jubelen bryter løs i alle båtene. For en latterlig syk fangst!

Fisken blir heist om bord og behørig fotografert. Vekten stabiliserer seg på fantastiske 27 kilo, og Audun vet ikke om han skal le eller gråte. Det hele er nokså surrealistisk. Det er liksom ikke så nøye med flekksteinbit akkurat nå. Denne fisken overgår alt vi hadde våget å drømme om før avreise. Samtlige tolv i reisefølget er beveget. Sørøya altså!

Nestenulykke

Det har nå blitt dag og vel så det, og vi har en kjempefisk liggende på hver side av agnbordet midtskips. Vi fisker på videre, men har liksom ikke helt troen på at noe vil toppe dette. Vi får både torsk, sei, lange, brosme, gråsteinbit, lusuer og uer, men ingen flekksteinbit vil være med på leken. Det er litt som forventet, egentlig. De ligger ikke akkurat tett her ute. Men muligheten er der alltid, så vi kverner på videre.

Timene går, dag blir til kveld og til slutt bestemmer vi oss for å kaste inn håndkledet. Det vil si, vi har jo bare vært på sjøen i 20 timer, så vi kan ikke gi oss helt enda. På ny gutser vi etter kveite, i de samme områdene som vi hadde suksess tidligere, men nå er det helt dødt. Bare noen mindre torsker havner på dørken hos oss. I båt 8 kroker derimot Kjell nok en kveite, og en flott fisk på rundt 18 kilo blir med til land noen timer seinere.

Vi har vært på sjøen i over et døgn da vi setter kursen mot land igjen. Åsmund og Audun sitter på akterkassen og sover, mens Ojan har konket i passasjersetet. Jeg er alene med det blikkstille havet, niseflokkene og de hundrevis av sjøfuglene. Det er magisk vakkert, men jeg er så trøtt at det ikke er forsvarlig å holde det gående noe lenger.

I det vi passerer utsiden av moloen rett utenfor havnen, våkner plutselig Ojan til og hugger tak i rattet. Han får seg en kjapp albue og slepper taket igjen før han skjønner hva han faktisk holder på med. Langt inne i drømmeland var han tydeligvis ute og kjørte bil, og halvveis i ørsken prøvde han å styre unna moloen han trodde han holdt på å krasje i. Problemet er bare at vi faktisk kjører båt, i et trangt sund, og at moloen er akkurat så langt unna skroget som den skal være. Det hadde blitt litt av en avslutning på oppholdet om vi hadde hamret en Arronet til en halv million inn i moloen i 25 knops fart. Heldigvis gjør vi ikke det…

Rognkall-balletten

Vi har et døgn igjen av oppholdet vårt her i storfiskens rike, men etter at all fisk er sløyd, filetert, pakket i fryseposer og stuet i kasser på fryserommet, har vi ikke særlig mye mer krefter igjen. Nå må det rett og slett bare soves. Når vi våkner igjen utpå ettermiddagen er det fremdeles greie forhold for flyndrefiske rett utenfor havnen, men folk begynner ærlig talt å bli litt forsynt. Roger og co. i båt 3 stikker riktig nok utpå en tur, da de knapt har tatt seg tid til dette fisket tidligere i oppholdet. Karene lander både spetter, sandflyndrer og steinbit, blant annet et flott eksemplar av sistnevnte på rundt seks kilo. Dette er de siste krampetrekningene av turen. De som bare må gjøres unna. Dette er en sykdom. En sykdom uten kur.

Vi andre tar en rolig ettermiddag med pakking av utstyr og båtvask. Fellesmiddagen til Ralph oppe på vertshuset skal alle ha med seg, så Roger og co. blir ikke seine, de heller. Det stables fiskekasser, pakkes flytedresser og skylles av sneller og stenger. Fiskeuken er over. Eller er den egentlig det? Nei da, selvsagt ikke. Det er alltid rom for mer fisking, spesielt når det kommer en rognkall svømmende rett under kaien der all pakkingen pågår.

Kjell er raskt på pletten med småkrok og reke. Han mangler arten, og blir giret som en unge i en godtebutikk i det han får øye på den snåle fisken. Det er unektelig spesielt når en voksen mann på 1,90, med langt hår og tatoveringer som kunne skremt barnetroen av selv den mest standhaftige indremisjonist, ligger på alle fire og fisker nedi et hull i kaien. Enda mer spesielt er det når han får med åtte gode hjelpere på laget, blant annet to sertifiserte guider fra Nordic Sea Angling. Men moro er det, og etter tre kvarters leiting, fikling og kåling, sitter endelig fisken.

Å få den opp gjennom hullet i kaien er en glemmesak. Derfor sendes den andre kjempen i følget, Roger, ned i en stige meg håv. Med sine lange armer får han fisken i nettet, men for å få den opp på tørt land må håven leveres videre til Vilhelm som har klatret ned på en drager under kaien. Herifra går håven videre inn til leideren mellom flytebryggen og kaien, og dermed er også fisken reddet. Sørøya altså!

Se stor bildeserie fra andre del av Sørøya-turen under: (Foto: Audun Fremmerlid Skjølberg, Vilhelm Skilhagen, Endre Hopland, Åsmund Rønjom Isaksen, Roger Nilsen, Espen Abrahamsen, Martin Solem, Kjell Christian Rambech, Torbjørn Hopland, Kristian Mæland, Ojan Andersen og Anders Larsen)

1 of 46

Takk for denne gang

Det er vemodig å ta farvel med Ralph, Johan og havnen i Sørvær grytidlig neste morgen. Spesielt med tanke på at solen står høyt og havet ligger som et stuegulv. Vi har hatt en hel uke med fantastisk vær og fremdeles er det latterlig bra. Det er nesten for dumt å reise fra dette, men oppholdet vårt er over for denne gang. Nå venter en lang hjemreise, med buss, ferje, fly og bil. Båtene og fiskeplassene skal overlates til nye gjester. Kanskje får de et like fantastisk opphold som det vi har hatt, men trolig ikke. En uke med flatt hav her oppe er nesten like usannsynlig som å vinne i Lotto.

Vi har fisket hardt og sovet lite den siste uken, og det kjennes på kroppen. Vi har fått enormt mye fisk, og selv om slett ikke alle har vært trofeer er det et solid knippe drømmefisker som har havnet i båtene. Inntrykkene er mange. Minnekortene er fulle. Livet er godt. Sørøya altså!

PS: En lengre film fra Sørøya-turen er på trappene. Inntil videre kan du kose deg med traileren:

Sørøya. Bare navnet er nok til å få det til å krible i kroppen og rykke i sveivearmen til selv den mest garvede havfisker. Dette er storfiskens rike. Det sier egentlig det meste. Bli med på et fiskeeventyr av de sjeldne.

Av: Endre Hopland

– Kan du garantere meg steinbit? Spørsmålet fra Ojan Andersen er ledende og håpefullt. Naturlig nok. Vi er tross alt på Sørøya. Steinbiten er en vanlig fisk her. Gråsteinbiten, i alle fall. Faktisk dukker den langt sjeldnere flekksteinbiten opp med jevne mellomrom, også. Det gjør den ikke mange andre steder i Norge. Dette er i sannhet et fiskeparadis.

Jeg frikobler den kraftige Honda-motoren øverst i den lange sandrennen like utenfor moloen som beskytter havnen i Sørvær mot vær og vind. Ojan er nokså fornøyd med svaret han nettopp har fått. Garantier om steinbit ble det ikke, men at det blir fisk er like sikkert som at vår følger vinter. Stemningen om bord er god i det slep egnet med sildestrimler og reker går i sjøen. Ventetiden er endelig over. Vi er i gang.

Under ett minutt etter at loddet til Ojan treffer bunn har han fleks i stangen. Smilet om munnen hans er halvbekymret, men fornøyd. Dette er debutturen hans på skikkelig havfiske. Duppingen inne i den nokså vindskjermede fjorden hjemme kan ikke sammenlignes med det åpne storhavet i nord. Det passer sånn sett fint å starte rett utenfor havnen, der sjøen ligger paddeflat denne tirsdagskvelden. Fisken han nå har kroket oppfører seg for øvrig annerledes enn alt annet han har hatt på tidligere. Kan det være?

Langt nord

Det rykker godt i den myke stangen, men ikke så voldsomt at det er et problem. Ojan vinner kjapt snøre, og etter et lite minutt kommer en grå skygge sigende mot båten. Fiskeren blir stum. Et sekund eller to senere kommer jubelbrølet. Gråsteinbiten hugger, som den aller første fisken på Sørøya, og vi har ikke vært på sjøen i mer enn fem minutter. Fisken er ikke stor, rundt tre kilo, men arten er ny for Ojan som bare har fisket aktivt i et par år. Steinbiten er også ett av fiskeslagene han har drømt om å få på denne turen, og så dukker den opp omtrent før vi er i gang. Holder denne trenden seg er det fare for at vi har en magisk uke i vente.

Klokken viser 21.00 i det steinbiten blir satt tilbake og svømmer til bunns igjen. Det er 17 timer siden vi begynte på turen nordover, og siden da har vi reist nesten hele landet på langs, med bil, fly, buss og ferje. Vi hadde kommet oss omtrent hvor som helst i verden i løpet av den samme tiden dersom vi hadde hatt lyst, men hvorfor skulle vi ville det? Noen av de drøyeste naturopplevelsene og det beste havfisket på kloden finnes jo innenfor våre egne landegrenser. Langt nord riktignok, men likevel i Norge. Valget av fiskeferiested var enkelt.

Utenom Ojan og meg selv består mannskapet om bord i Nordic Sea Angling Sørøya sin båt 9 av Åsmund Rønjom Isaksen og Audun Fremmerlid Skjølberg. Resten av reisefølget vårt på tolv er fordelt i den svenske turoperatørens båt 8 og båt 3.

Spette-race

Fisket vi bedriver akkurat nå er utelukkende for å ta lurven av litt abstinenser, for aller helst burde vi vært i seng hele gjengen. Men så er det dette med fornuft kontra fisking, da. Den stadig tilbakevendende galskapen. For når en tenker seg om er det for dumt å sova bort sumarnatta. Ho er jo som kjent for ljos til det. Spesielt når det er midnattssol. Og havblikk. Og sjøen er full av bitevillig steinbit, rødspette og sandflyndre.

For fisken biter. I løpet av et par intensive timer lander vi et solid antall flyndrer og ytterligere noen steinbiter, i tillegg til småtorsk og småsei. Flyndrene er ikke store, men noen pene eksemplarer på opp mot halvannen kilo blir notert. I båt 8 gjør de det skarpere. Skipper Vilhelm Skilhagen finner nemlig en flekk der rødspettene omtrent ligger oppå hverandre, og sammen med Kjell Christian Rambech, Kristian Mæland og Torbjørn Hopland, haler han på flotte fisker med et snitt på rundt toppfisken vår. Den største spetten tar skipperen selv, og fisken veies til så vidt over to kilo. Innimellom dukker det opp noen steinbit også der i gården, men alle er støypt i samme form som Ojan sin. Samtlige fisker blir for øvrig satt tilbake igjen. Denne kvelden handler det nemlig mest om å komme i gang.

Båt 3, bemannet av Roger Nilsen, Espen Abrahamsen, Martin Solem og Anders Larsen, prøver riktignok lykken etter større fiske lenger ute. Det går så som så, men karene sikrer om ikke annet en brukbar agnbeholdning til den kommende uken. Fisket utenfor moloen bra, men etter et par timer går likevel alle båtene til kai. Litt krefter må vi rett og slett bare ta oss tid til å samle. Langtidsvarselet legger nemlig opp til et fiskemaraton av en annen verden.

På Sørøya må en alltid legge fiskeplaner etter vær og vind. Ting snur fort her ute i havet, men det ser altså ekstremt lyst ut de neste dagene. Derfor må det soves litt, spises litt og handles litt proviant. Om noen timer skal vi ut på dypet etter den store ueren, og folk kan knapt vente.

Sørøyas store røde

Det er flatt hav utenfor havnen i det de tre båtene setter fart mot skallene der ute. Litt gammelsjø møter oss etter en nautisk mil, men dønningene er ikke mye å snakke om. Ojan blir riktignok litt tausere enn vanlig, men han er langt fra grønn i trynet. Ferden til havs går derfor kjapt, og snart firer vi tunge lodd, kraftige kroker og store agn til bunns på 220 meters dyp. Trikset under dette fisket er å unngå brosmene, så straks loddet er nede gjelder det å få paternostertaklene et stykke opp i vannsøylen. 15-20 meter pleier å holde i massevis, men av og til må en opp så mye som 50. Ueren står i stimer rundt undervannsformasjoner og langs bratte berg, og utenfor Sørvær er det jevnt over grov fisk det er snakk om. Uer så stor at de nesten ikke ser ekte ut,

Både Audun og jeg har vært med på dette fisket før, mens Ojan og Åsmund mer eller mindre er uerjomfruer. Det vil si, Åsmund har fått et lite eksemplar av arten tidligere, men det var i nittenpilogbue, før digitalkameraet var oppfunnet. Og siden en fangst egentlig ikke teller før den ligger på Facebook, stiller han praktisk talt i samme båt som Ojan, som aldri før har sett en levende uer. En vesentlig forskjell på de to er likevel det faktum at Åsmund har lang fartstid på storhavet, mens Ojan er greenhorn med stor G og ekstra trykk på reen. Godt humør har de likevel begge to. Audun og jeg selv også, for så vidt. Det er vanskelig å ikke være fornøyd når havet ligger flatt i et av verdens beste områder for dypvannsfiske. Potensielle verdensrekorder svømmer bare et par hundre meter under kjølen vår. Dette er julaften, bursdag og Black Friday på polet i en og samme pakke.

Mens våre agn er på vei mot bunnen, får vi melding via sambandet i båten om at de første uerne er på dekk i båten til Vilhelm og co. Spenningen stiger, og det tar ikke mange minuttene før det også er action hos oss. Både Audun, Åsmund og jeg driller fisk samtidig, men Audun sin slipper på vei opp mens jeg må konstatere brosme. Åsmund gjør derimot ting riktig, og en flott uer på gode 4,5 kilo kan snart løftes om bord sammen med et dempet jubelgrynt. Femdobling av pers etter et kvarter med fiske må kunne kalles brukbart.

Bananen

Det er også Åsmund som får dagens andre uer om bord i båt 9, og nå begynner vi virkelig å snakke. Vekten stabiliserer seg på meget respektable 6,2 kilo, og gliset er på plass inne i den for anledningen alt annet enn veltrimmede skjeggpryden til Langesundmannen. Livet leker i havet utenfor Sørvær, og at Åsmund utfisker resten av båten i innledningen er hevet over all tvil. Vi andre om bord haler på brosme av det beskjedne kaliberet, og Åsmund lar oss jevnlig høre hvor flink han er, og at han gjerne kan bistå med gode tips og triks dersom vi skulle ønske det. Han er jo ikke kjip heller, liksom.

Etter noen drift på kryss og tvers over Bananen (uttales bånåååååååååååååånen), godplassen vår fra turen i 2013, hugger det omsider riktig hos meg, også. Etter 200 meter med sveiving kan årets første uer landes, og det er en flott fisk. Jeg tror på pers, men vekten stopper på 5,5 kilo. Dette er fattige 100 gram mindre enn den to år gamle bestenoteringen, og litt kjedelig der og da. Likevel, du verden så artig det er å ha en stor uer i hendene igjen.

Fisken får ellers selskap av et par tokilosfisker de neste timene, men det bare hos Åsmund og meg det er rød fisk som vil være med hele veien til overflaten. De andre to drar bare på brunt. Alle som har vært på sjøen en vinternatt før vet at dette betyr en eneste ting, nemlig at soveromsdøren må låses godt når det går mot leggetid.

Omsider kroker også Audun en liten uer, og nummer to følger ikke lenge etter. Nå er det bare Ojan i baugen, mannen som mangler arten, som må step up his game. Dette får han også grei beskjed om, men med tiltagende havdønninger koster han ikke engang på seg et svar.

Det blir langt på dag før targetarten endelig sitter for gallionsfiguren vår. Fisken er ikke stor, men det er rett art, og en god del kilo forsvinner fra fangstmannens skuldre. To nye arter på de to første turene her oppe må kunne kalles godkjent. Det løsner likevel ikke helt denne andre økten, men alle har i alle fall fått uer.

Utpå ettermiddagen blir enige om å gå til land for litt mat og hvile. Forholdene ligger nemlig til rette for fine kveitedrift når sjøen snur om fire-fem timer, og da har vi lyst til å være i riktig område. Vilhelm og mannskapet hans deler denne oppfatningen, og vi setter kursen mot land. Båt 3 har lagt litt lenger ute enn oss, så de møter vi først på veien inn. Og Roger og co. har spennende fisker med seg i kassen sin.

Første snabeluer på campen

Vel inne i havnen ser vi at vi ikke har hatt det samme fisket som de to andre båtene. Vilhelm og karene har en kasse full av flott uer, med Torbjørn sitt prakteksemplar på 6,6 kilo på topp. Roger og co. har også fått en del stor uer opp til 6,2 kilo, samt et kippe små. Både Martin og Torbjørn har notert arten for første gang, og det skal etter hvert vise seg at også Espen og Roger har fått seg hver sin nye art, helt uten å være klar over det. Det er nemlig de minste uerne som er de mest interessante inne på kaien. De ser ut som skoleeksempel på snabeluer, men disse er det ikke tatt mange av på stang i Norge tidligere, så vi kan ikke konkludere 100 prosent sikkert.

Et par bilder av den ene på Facebook får diskusjonen i gang i det norske artsfiskemiljøet, og siden ingen av de andre klarer å artsbestemme fisken heller, blir det til at vi vakuumpakker den største. Noen måneder senere blir for øvrig fisken undersøkt av uerekspertisen ved Havforskningsinstituttet i Bergen, og konklusjonen er enstemmig og krystallklar. Dermed kan Espen og Roger notere seg for snabeluer, en art som henger svært høyt hos de aller fleste i det norske artsfiskemiljøet. Snabeluerne er ellers de aller første som med sikkerhet er tatt med utror fra Nordic Sea Angling sine fasiliteter i Norge, og slikt er jo unektelig moro.

Etter at litt mat er inntatt, blir det tid til noen timer søvn. Lenge før fuglene har fjertet er vi likevel åtte mann som er oppe igjen. To båter går ut etter kveitene grytidlig på kvisten, men Roger og co. i båt 3 drøyer det hele litt lenger. De har bestemt seg for å henge seg på et par av de andre båtene på campen på langtur neste formiddag, og samler derfor krefter. Båt 8 og 9 kjører derimot guidefritt etter dronningen i dypet et kvarters kjøring fra havnen. Skjønt, Vilhelm har gjort dette ganske mange ganger før, så guidefritt er ikke helt rett ord. Han har beregnet tidevannet godt, og med en drift på nesten to knop har vi alle muligheter. Det tar da heller ikke lang tid før det meldes over sambandet at Kjell kjører storfisk. Sørøya altså!

Kveite-Kjell

Det viser seg snart å ikke være storfisk, men en ytterst sprek mellomfisk på 17 kilo. Det meldes ellers om at Kjell kjører fisk som ei kjerring, uten at vi tar Vilhelm på ordet akkurat der. Kveitene er nemlig råsterke uansett størrelse, og 17 kilo er tross alt en stor fisk på generelt grunnlag. Fangsten er også mer enn nok til at vi blir giret om bord i vår båt.

Driftet vårt er ti minutter gammelt da det hugger hos meg. Fisken kaster voldsomt på hodet, men avslører kjapt at den ikke er veldig stor. Jeg føler meg sikker på at kroken sitter, men etter ett minutts tid disker den opp med mer hoderisting, og Slim Jim-shaden forsvinner ut av fiskegapet. Sånn i ettertid er det fair å anta at dette var en kveite på rundt ti kilo, noe som på dette tidspunktet hadde vært dobling av persen min. Der og da er det litt surt, men ikke noe å tenke for mye på. Det kommer flere sjanser. Vi befinner oss tross alt i kveiteland.

Dessverre blir det med denne kontakten, noen torsker og en brosmer på dette første kveitepasset. De store flyndrene vil rett og slett ikke være med på leken. Etter halvannen time er også all drift borte, og vi bestemmer oss for å gå til land og handle litt proviant. Vilhelm og co. har hatt et par kontakter til, men det blir altså med Kjell sin 17-kilos. Det er slett ingen dårlig start, og Kjell seiler opp som kveiteprinsen i følget. Han og Vilhelm var nemlig på plass på øyen en halv dag før oss andre, og brukte de ekstra timene til kveitefiske. Også da landet Kjell en kveite på samme størrelse som denne. I tillegg mistet han en bra fisk på et udefinert snørebrudd.

Karene i nabobåten kaster seg på planen om proviantering, siden vi har ganske mye mer fisking foran oss de kommende dagene, og egentlig vil bruke så liten tid som mulig på nærbutikken. I tillegg er det ikke så mange timer til sjøen snur igjen, og vi er enige om at når det skjer bør vi ha shader og hel agnfisk nede hos kveitene.

For liten håv

Vel inne ved havnen bestemmer vi om bord i båt 9 oss for å gjøre unna handlingen kjapt, og fortsette fisket like utenfor moloen. Her plukker vi kjapt noen fine spetter på rundt kiloen, samt et knippe sandflyndrer. Ojan, Åsmund og jeg fisker med slep og flyndretakkel, mens Audun gutser hardt etter stor steinbit med tung, egnet pilk. Satsingen bærer etter hvert også frukter.

Den rutinerte specimenfiskeren har ikke hatt helt flyten i innledningen av oppholdet, men plutselig hugger det tungt og stangen hans bøyer seg faretruende mot vannflaten. Så blir det lett igjen. Noen lite søndagsskolevennlige gloser runger fra den ellers så sindige Årnes-buen, men sinnet er over etter tre sekunder. Da hugger det nemlig tungt igjen. Fisken er tilbake, og denne gangen sørger Audun for å gi tilslag så det kjennes i nevene. Kroken sitter som den skal og det er game on.

Fighten blir tung og hard på lett utstyr, men etter hvert kan vi skimte en stor, grå skygge der nede i det smaragdgrønne vannet. Steinbiten er mye større enn de vi tidligere har fått her inne på flyndregrunnen, og den sammenleggbare ørrethåven er latterlig mye for liten. Likevel får jeg på et eller annet vis tredd den under fisken og lempet den kraftige skapningen opp på dørken, med både hodet og mesteparten av frempartiet i friluft. Det hele er litt surrealistisk, men litt flaks skal en jo også ha. Audun er i ekstase. Vekten stopper på meget pene 8,8 kilo, og det er ikke langt unna den 25 år gamle persen hans. Gliset knyter seg nesten i nakken. For en fisk!

Kjempespette

Etter litt fotografering får steinbiten svømme tilbake der den kom fra, og vi sjekker klokken. Det er fremdeles to timer til vi bør være ute på kveiteplassen, så vi bestemmer oss for å satse videre etter store spetter og steinbit. Noen pene fisker havner på dekk, og omsider klaffer det også litt for Ojan, som så langt bare har fått småflyndrer. Fisken er ikke enorm, men halvannen kilo er tredobling av pers, og slikt får en nokså nyfrelst flyndreentusiast til å brumme fornøyd i skjegget.

En times tid før avreise til kveiteland, henger plutselig snøret mitt litt igjen. Dette minner mistenkelig om noe jeg opplevde på samme sted for to år siden, så jeg gir fisken litt tid før jeg setter et forsiktig løftetilslag. Det svarer tungt der nede ved bunnen, og den umiddelbare hoderistingen avslører at her er det stor rødspette på gang. Den myke stangen kneler godt, men fisken blir sakte med oppover. Et par korte utras gjør den også, men snart er den ved båten. Og for en fisk det er.

Audun får den sikkert i håven, og vi er enige om at den må være i nærheten av trekilosmerket. Åsmund ber meg på sedvanlig vis dra til helvete, mest på fleip, men slett ikke bare. Jeg flakset opp en spette på 3,4 kilo her i 2013, og trenger ikke enda en specimen. Jeg er tilbøyelig til å være enig. En slik fiskeopplevelse kommer nemlig sjelden to ganger for en søring, og jeg hadde egentlig unnet Åsmund denne fisken. Eller aller mest Vilhelm egentlig, mannen som sikkert har 100 spetter mellom 2,0 og 2,8 kilo på samvittigheten uten å bikke trekilosgrensen. På den annen side har jeg reist langt for å fiske, jeg også. Og store rødspetter er noe av det kuleste som finnes i havet. Displayet på vekten viser for øvrig 3540 gram inkludert håv. Denne veier 540, og da står vi igjen med tre kilo blank, fordelt på 65 centimeter. Fisken er latterlig feit og helt strøken. Sørøya altså!

Ojan er litt satt ut der han står. Han svever ennå på sin ferske halvannenkilospers. Fisken han nå ser på er dobbelt så stor. Det er nesten slik at kveitefisket må utgå. Men bare nesten. Fisken får svømme tilbake der den kom fra, og vi rigger stenger for potensielt langt større og sterkere flyndrer.

Opptur og nedtur i kveiteland

På ny er vi to båter som stikker ut etter kveitene. Vilhelm og co. kjører litt lenger enn oss, mens vi legger oss til på samme sted som vi hadde kveitekontakt bare noen timer tidligere. Driften er 0,8 knop, men den tar seg raskt opp til 1,5. Ting er ganske perfekt.

Åsmund og Audun sender ut store dupper og hel agnfisk i form av nytint sild og dagsgammel småsei. Riggene er like som de Vilhelm hadde stor suksess med her oppe for to år siden, og karene på hekken koser seg der de lener seg tilbake og iakttar de store, gule flottørene 30-40 meter bak båten.

Ojan og jeg gjør ting på gamlemåten, og det er shadene vi fisker med som blir for fristende for kveitene denne gangen. Allerede på første driftet hugger det hos meg, og fisken krokes. Fighten blir kort, selv om fisken jobber bra imot. Den er ikke stor, men godt over minstemålet på 80 centimeter. Åsmund klepper sikkert, og båtens første matkveite er sikret. Vekten stopper på 7,8 kilo, noe som er ny pers med tre kilos margin for min del. Slikt tar en selvsagt med seg, selv om den fremdeles er som småkveite å regne.

Vi har på forhånd bestemt oss for at all fisk vi tar til mat skal fordeles på alle på båten. Nå er de første kveitemiddagene allerede sikret, og stemningen er god. Et par drift senere blir den enda bedre. Da kroker nemlig også Ojan en kveite. Heller ikke denne er veldig stor, trolig rundt tikilosmerket, men det får vi dessverre aldri vite. Etter et par minutters tid takker nemlig fisken for seg bare noen meter under båten. Det bannes høyt. Strømmen stilner av. Øyeblikket er over. Det er tid for å slikke sår, og det gjøres best med mer fiske. I alle fall i storfiskens rike.

Vi bestemmer oss for å prøve videre etter spette og steinbit, men setter kursen mot en bukt vi ikke har testet før. Naturen er mektig, fugleflokkene massive og livet herlig. Fisket er derimot så som så. Det blir en god del rødspetter og sandflyndrer, men ingen store. Det blir også mye småtorsk og noen hyser, som ved flere anledninger narrer Åsmund til å tro på storspetter. Dessverre blir det med troen. Til slutt gir vi opp, og går til land. De to andre båtene er allerede inne, og trøtte og sultne kropper får i seg litt etterlengtet næring.

Norgespakken

Klokken viser sein ettermiddag, og værmeldingen varsler om at det tolv timer frem i tid skal stilne helt av også langt til havs. Roger og co. har brukt dagen på langtur, men med unntak av to små kveiter til Espen og Anders, har de fint lite å slå i bordet med. Espen fikk riktignok sin fisk på dupp, noe som jo er stilig, men det var likevel ikke rare fisken. Hos Vilhelm og co. står det enda dårligere til. Brosme, torsk og noen små steinbiter er fasiten. Det er derfor stor stemning for å kaste seg med på NSA-guide Johan Mikkelsen sin planlagte tur ut til legendariske Storskalltaren neste morgen. Det er langt å kjøre, men det enorme grunnflaket der ute i havet huser både mye og stor fisk. Det er en slik plass en bare må besøke en eller annen gang i løpet av livet.

Fornuften tilsier nå at vi burde sove litt, men ikke alle har fisket fra seg. Derfor tar Martin, Torbjørn, Ojan og jeg oss en liten stripe utpå flyndrebankene. Det blir noen fisker, men ingen flyndrer over halvannen kilo. Det vil si, Ojan kroker en kveite på rundt to kilo i sporden, og får seg en fin kamp på lett utstyr. Matnyttig og skrytebildeverdig er den likevel ikke.

Rett før vi kaller det en dag, napper det litt bedre hos meg, og en brukbar steinbit på fire blank kan håves. På samme måte som med ueren er fisken 100 fattige gram mindre enn persen min. Litt bittert også det, men heller ikke nå kan jeg klage. Det kan ingen av oss. Hvordan kan vi det? Etter vanlig standard er fisket her oppe helt sykt, selv om vi ennå har til gode å få de største eksemplarene som svømmer i Lopphavet. Derfor er det knyttet mye spenning til morgendagens langtur. Det er nemlig på Storskalltaren de virkelige store kveitene og torskene tas. De som VG ville kalt monstre. Nå må det bare soves og samles litt krefter, først.

Se stor bildeserie fra første del av Sørøya-turen under: (Foto: Audun Fremmerlid Skjølberg, Vilhelm Skilhagen, Endre Hopland, Åsmund Rønjom Isaksen, Roger Nilsen, Espen Abrahamsen, Martin Solem, Kjell Christian Rambech, Torbjørn Hopland, Kristian Mæland, Ojan Andersen og Anders Larsen)

1 of 44

Mens vi har vært på sjøen, har kloakkingeniør Roger, som internt er kjent for å se humoren i det meste, gjort det eneste fornuftige en mann på snart 40 kan gjøre når han har vært oppe litt for lenge. Den minste brosmen noen noensinne har sett er grundig vakuumert, pakket i Norgespakke og sendt i retning Radøy, der stakkars Jan Hinriksson sitter som intetanende mottaker. Den vordende brudgommen måtte trekke seg fra turen på grunn av det nært forestående bryllupet, men som de gode vennene vi er, og med vi mener jeg Roger, lar vi han i alle fall ta del i litt av moroa. Det er utvilsomt på tide å legge seg. For lenge siden!

Følg det videre Sørøya-eventyret i del 2 som publiseres på Hooked i morgen.